3.4. Gaupas habitatbruk i Namdalen Innledning. M. Kjørstad, K. Nybakk, T. Kvam & K. Overskaug

Transkript

1 3.4 Gaupas habitatbruk i Namdalen M. Kjørstad, K. Nybakk, T. Kvam & K. Overskaug Gaupa er selektiv i sitt habitatbruk om vinteren. Den unngår myrer, innmark, blandingsskog og hogstflater, mens den foretrekker å ferdes langs vei og i områder med godt skjul av vegetasjon, og der det er gunstige snøforhold. Gaupa oppholder seg mest i områder under 2 m over havet Innledning Utbredelse og status Gaupa skiller seg så mye fra andre kattedyr at den er plassert i en egen slekt Lynx (Guggisberg 1975). Mye kan tyde på at gaupa ikke helt har tilpasset seg det atlantiske klima i Vest-Europa. Den er ikke spesielt vanlig i kystområder verken i Norge eller ellers i Europa, hvor den var å finne i bronsealderen. Nå finner vi den mest i tilknytning til det nordlige barskogsbelte som går fra Atlanterhavet og østover til Stillehavet og Beringstredet. Morfologiske og fysiologiske tilpasninger. Gaupa viser tilpasninger til et liv i snørike områder. Den har store poter og relativt lange bein i forhold til kroppsvekten slik at den lett kan ferdes i områder med mye snø. Gaupa er som kattedyr generelt tilpasset et liv i tilknytning til skog. (Koehler et al. 1979; Parker 1981; Eisenberg 1986; Thompson et al. 1989; Weigl 1993; Murray et al. 1994). Sosiale faktorers innvirkning på habitatbruk. Sesongmessige variasjoner i sosial organisering kan føre til forandringer i individers atferd (Owen-Smith 1977; Ellenberg 1978; Erlinge & Sandell 1986). Det ser ut til at den viktigste årsaken til slik sosial omorganisering er skifte i hva som er begrensende ressurs. Hos polygame/promiskuøse arter vil den begrensende ressurs for hannene i parringstida være tilgangen på hunner, mens den ellers vil være mat (Sandell 1989). Man vil derfor forvente en forandring i atferd i parringstida som også gir seg utslag i habitatbruk. Både Haglund (1966) og McCord (1974) diskuterer hvordan sosiale Gaupa regnes for å være et typisk skogsdyr, men den er å finne i mange forskjellige habitater (Guggisberg 1975). Den spiser i hovedsak små til mellomstore pattedyr og fugler. Rundt var gaupa på kanten av utryddelse i Norge, men siden det har bestanden økt over det meste av landet Jaktteknikk Gaupa lever solitært (Bailey et al. 1986; Haller & Breitenmoser 1986), i den forstand at flere individer ikke går sammen om å fostre opp unger, jakte eller forsvare seg mot predatorer. Gaupa er en smygjeger (Haglund 1966; Parker et al.1983; Eisenberg 1989; Jedrzejewski et al. 1993) som de fleste ville kattedyr. Unntaket er geparden (Haglund 1966; Ewer 1973). Gaupa ansees ikke for å være særlig utholdende (Haglund 1966), og er avhengig av å komme så tett innpå byttet som mulig før angrepet settes inn (Parker et al. 1983). Jaktsuksessen er negativt korrelert med avstanden til byttet når angrepet settes inn (Matjushkin et al. 1977; Van Orsdol 1984), og Haglund (1966) fant at i 67% av gaupas vellykkede jaktforsøk var jaktavstanden mindre enn 2 meter Gaupas habitatbruk Habitatseleksjon. Bevegelige dyr vil velge sitt leveområde (Alcock 1979, Krebs 1985). Graden av samsvar mellom de ideelle habitatkravene og den faktiske habitatbruken kan imidlertid variere (Lack & Venables 1939; Smith 1966; Wiens & Rotenberry 1981). Fleksibiliteten i habitatbruk har sammenheng med at ikke alle faktorer i omgivelsene er like viktige (Hutto 1985). Gode habitater gir muligheter for yngling, furasjering og beskyttelse mot predatorer og vær og vind (Alcock 1979), og sansemessig påvirkning bestemmer valget (Harris 1952). Også psykologiske faktorer kan påvirke et individs valg av habitat, men dette er lite kjent (Wecker 1964; Krebs 1985). Foto: Peter Kirkby 15

2 interaksjoner kan påvirke gaupas atferd. Mange arter viser stor variasjon i sosial struktur/omorganisering mellom populasjoner og mellom kjønn, men slike variasjoner er ikke funnet hos gaupe. Skjul. De fleste kattedyrs jaktsuksess avhenger av habitatets skjulmuligheter (Kruuk 1986; Sundquist & Sundquist 1989). Jedrzejewski et al. (1993) beskriver hvordan gaupa drar fordel av tett vegetasjon for å snike seg innpå byttedyr. Det er viktig at skogen har høy dekningsgrad i kronesjiktet eller undervegetasjonen. Flere har funnet at gaupe foretrekker tett skog med høy vertikal dekning (Koehler et al. 1979, Koehler 199, Parker 1981; Murray et al. 1994). Store, åpne områder som f.eks hogstfelt, unngås (Stephenson 1986; Weigl 1993; Murray et al. 1994). Topografi. Gaupa velger ofte å bruke spesielle høydesoner i terrenget (Steinset & Krempig 1993; Weigl 1993). Weigl (1993) fant også at sørvendte, bratte (mer enn 3 ) og ulendte områder blir preferert. Tilsvarende fant Koehler og Hornocker (1991) at bobcat i Idaho i USA prefererer sørvendte helninger og ulendt terreng om vinteren. Snøforhold. Snøforholdene er viktige for gaupas jaktsuksess (Haglund 1966). Gaupa prøver å unngå å ferdes hvor det er mye og løs snø (Murray & Boutin 1991). Om vinteren bruker den skogsbilveier, stier, skiløyper og lignende (Haglund 1966; Parker 1981; Murray & Boutin 1991; Jedrzejewski et al. 1993). Dette forklares med at den prøver å redusere synkedybden, og dermed lette bevegelsen i snø. Jedrzejewski et al. (1993) hevder imidlertid at dette gjelder bare når gaupa ikke er på jakt Metoder og materiale Innsamling Gaupas habitatbruk er undersøkt ved å følge gaupespor. Gaupespor ble funnet ved å se etter krysninger langs bilveier, eller ved at lokale personer meldte fra om observerte spor. Sporene ble oftest fulgt i samme retning som gaupa hadde gått (framspor). Habitatdata ble registrert fortløpende langs gaupesporet; Sporløyper, takseringslinjer, dagleier og gaupedrepte kadaver ble inntegnet på økonomiske kart (Ø.K) i målestokk 1:5. Ved sporingens start ble de aktuelle habitatparametrene registrert og når disse endret seg, med unntak av høyde over havet, ble det startet på et nytt registreringsintervall. Denne metoden ble utviklet fordi den gjorde det mulig å foreta kontinuerlige registreringer av alle parametrene, og dermed hente inn så mye data som mulig om gaupas habitatbruk. For å kunne gi et representativt bilde av habitattilbudet ble det registrert like mange kilometer takseringslinjer gjennom studieområdet som det var registrert gaupespor. Helningsretning og høyde over havet ble registrert ut fra sporløypenes plassering i studieområdet. Sporløypene ble forbundet i ytterpunktene, og det ble lagt en buffersone på 1,5 kilometer på utsiden av dette avgrensede området. Det arealet som befant seg innenfor buffersonen var habitattilbudet. Det ble lagt et nett med ruter på 2 x 2 km over det inntegnede området. Høyde over havet ble så avlest der hvor linjene i rutenettet krysset hverandre Materiale Det ble sporet m, fordelt på 21 sporløyper, og gått m med takseringslinjer. Disse 21 sporløypene tilhørte mellom 5 og 7 forskjellige gauper. Seks av sporene tilhørte 3 radiomerkede individer. For kartlegging av bruk av høydesoner og helningsretning ble data fra 6 radiomerkede gauper brukt. Alle peileplottene var fra perioden 23 januar til 15 april Resultater Markslag og hogstklasser. I området, der granskog utgjorde 44,7% av tilbudet (figur 3.4.1), viste gaupa selektiv habitatbruk. Den unnvek innmark, hogstflater og blandingsskog, men prefererte vei. Det var en betydelig prosentvis forskjell mellom bruk og tilbud av gran i hogstklasse 5, men materialet var så lite (88 meter/n=3 spor, 12 meter/n=1 takseringslinje) at resultatet kan skyldes tilfeldigheter. Prosentvis er det en betydelig forskjell mellom bruk og tilbud av naturskog, men på grunn av få registreringer er denne forskjellen ikke statistisk signifikant. Terrenget ble gruppert utfra den prosentvise fordelingen av sporløypene i hvert markslag i forhold til tilbudet (figur 3.4.2). Markslag som ble brukt mer enn forventet ut fra tilbudet, har positiv verdi, mens markslag som ble brukt mindre enn forventet, har negativ verdi. % Gran h.kl.2a Gran h.kl.2b Gran h.kl.3 Gran h.kl.4 Gran h.kl.5 Furuskog Bland.skog Fjellskog Løvskog Naturskog Tilbud Spor Myr Hogstflate Innmark Figur Gaupas seleksjon av markslag vinteren De ulike markslagene ble ikke brukt i samsvar med tilgjengeligehten (chi-square: x 2 =36,6; df=13; p<,1). indikerer statistisk signifikant (p<,5) seleksjon eller unnvikelse av markslag. - Lynx habitat selection winter Habitats were not used according to availability (chi-square: x 2 =36,6; df=13; p<,1). indicate statistical significant (p<,5) preference or avoidance of habitat types. Vei 16

3 Seleksjons-indeks 3,5 3, 2,5 2, 1,5 1,,5 -,5-1, -1,5 Vei Gran h.kl.5 Naturskog Løvskog Gran h.kl.3 Gran h.kl.2b Gran h.kl.4 Fjellskog Gran h.kl.2a Hogstflate Bland.skog Innmark Furuskog Myr Figur Seleksjonsverdier for de forskjellige markslagene brukt av gaupe vinteren Verdiene er funnet ved å ta den naturlige logaritmen (ln) av forholdet mellom prosentvis bruk og tilgjengelighet. Positiv verdi angir preferanse mens negativ verdi angir unnvikelse. - Preference indexes for habitat types used by lynx during the winter 1994 estimated as the natural logaritm (ln) of per cent use divided by availability. Positive values indicate preference, and negative values indicate avoidance Vertikal dekningsgrad og horisontalsikt Gjennomsnittlig vertikal dekningsgrad (skjul ovenfra) i sporløypene var ca. 3%, mens den i takseringslinjene var ca. 22%. Myr, hogstflate, innmark, vei, fjellskog og furuskog var de mest åpne habitatene. Granskogen ble tettere med alderen. Den gjennomsnittlige horisontalsikten (sikt langs bakken) i sporløypene var ca. 2 m, mens den var ca. 3 m langs takseringslinjene. I gran-, blandings- og naturskog var horisontalsikten dårligst. Der var forskjellen i sikt mellom sporløyper og takseringslinjer liten. I løvskog var horisontalsikten bedre i sporløypene enn langs takseringslinjene, mens det i naturskog og blandingsskog var liten forskjell. De resterende markslagene følger den generelle trenden med dårligere horisontalsikt i sporløypene. Den vertikale dekningsgraden var høyere og horisontalsikten dårligere langs gaupesporene enn langs takseringslinjene. Det var negativ sammenheng mellom vertikal dekningsgrad og horisontalsikt. Det var negativ sammenheng mellom preferanse for markslag og horisontalsikt, en effekt som ble forsterket når vi kontrollerte for snødybde og -konsistens. Dette tyder på at horisontalsikt er viktig for gaupa. Sammenhengen mellom vertikal dekningsgrad og preferanse for markslag var svakere Høyde over havet Gaupesporene fordelte seg mellom 5 og 34 meter over havet, mens høydeforskjellene i undersøkelsesområdet var -761 meter over havet. De fleste registreringene (85%) ble gjort innenfor høydeklassene -99 og m over havet (figur 3.4.3), mens høydeklassene og representerte over 5% av tilbudet i området. Gaupa foretrakk områdene under 2 m over havet (tabell 3.4.1) Snøforhold Snøkonsistensen var hardere langs sporløypene enn langs takseringslinjene. Til tross for at snøen var generelt hard i den undersøkte blandingsskogen, var det stor forskjell mellom sporløypene og takseringslinjene. Vår analyse viste at dette ikke kunne skyldes måten materialet ble innsamlet på. Det var ingen sammenheng mellom preferanse for markslag og snøkonsistens. Gjennomsnittlig snødybde i sporløypene var mellom 4 og 8 cm, mens den var mellom 6 og 1 cm langs takseringslinjene. Blandingsskog og vei skilte seg tydelig ut.. Det var klart mest snø i takseringslinjene i blandingsskog, mens det var relativt lite snø i sporløypene. Det var minst snø på vei. På myr og i fjellskog var det noe mer snø i sporløypene enn i takseringslinjene. I granskog var det mindre snø i de høyeste hogstklassene. Det var for eksempel ca 3 cm mindre snø i hogstklasse 4 enn i hogstklasse 2a, og det var generelt mindre snø i sporløypene enn i takseringslinjene. Snødybden var ikke statistisk signifikant forskjellig mellom takseringslinjene og sporløypene, men det var tendens til mindre snø med økende preferanse for markslag. En korrelasjonsanalyse viste at det ikke var noen sammenheng mellom snødybde og vertikal dekningsgrad. For å undersøke om vegetasjonsdekket påvirket resultatene ble det kontrollert for horisontalsikt og vertikal dekningsgrad. Sammenhengen mellom snødybde og preferanse for markslag ble da sterkere og statistisk signifikant. Dette tyder på at vegetasjonsdekket kan skjule noe av sammenhengen Diskusjon Gaupas seleksjon av markslag Gaupa bruker habitatet selektivt i samsvar med tidligere undersøkelser (McCord 1974; Parker 1981; Parker et al. 1983; Rolley & Warde 1985; Litvaitis et al. 1986; Thompson et al. 1989; Weigl 1993). Den viste ingen klar preferanse av skogshabitatene, men % m m m m m m Tilbud Spor m Figur Prosentvis bruk av de ulike høydesonene i studieområdet sett i relasjon til tilbudet. - Per cent usage of elevation zones in relation to availability. 17

4 Tabell Sporregistreringer av gaupe fordelt på høydesoner. a) Forventet andel registreringer i hver høydesone, (hvis bruken fordeles i samsvar med tilbudet). b) Regnet ut ved å multiplisere andel p io med n (,185 x 84 = 16). c) p i representerer den teoretiske andel av registreringer og er sammenlignet med korresponderende p io for å bestemme om -hypotesen skal forkastes eller ikke. - Tracking of lynx distributed by elevation zones. Høyde-soner Tilbud Forventet Antall Forventet b Andel obs. 95% konfidens (m) andel a registreringer antall hver klasse (p i ) -intervall på andel av tilbud (p io ) registreringer av reg.(p i ) c , ,429,38<p i <, , ,417,282<p i <, , ,131,43<p i <,219 >3 6, ,24,<p i <,57 Total den unnvek myr, innmark, hogstflater og blandingsskog. Dette stemmer godt overens med tidligere studier (Koehler et al. 1979; Thompson et al. 1989; Koehler 199; Murray et al. 1994). Hos canadisk gaupe er blandingsskog det minst prefererte markslaget om vinteren (Parker 1981), selv om snøskohare, som var det viktigste byttedyret, hadde høyest tetthet der. I denne undersøkelsen er bare innmark, furuskog og myr mindre preferert enn blandingsskog. Men til forskjell fra Parker (1981) er sporfrekvensen av byttedyr ikke spesielt høy i blandingsskog. I blandingsskog, som hadde størst gjennomsnittlig snødybde, var snødybden mye mindre langs sporløypene enn langs takseringslinjene. Snøen var generelt hard i blandingsskog. Snøforholdene har betydning for gaupas veivalg (Murray & Boutin 1991). I denne undersøkelsen synes snødybden å ha større betydning for hvor gaupa går enn snøkonsistensen. Den store snødybden kan være forklaringen på at gaupa unnviker blandingsskog. Forskjellen i snødybde mellom sporløypene og takseringslinjene i blandingsskog, og det faktum at gaupa går der hvor snøens bæreevne er dårligst, kan også tolkes slik at snødybden er viktigere for gaupa enn snøkonsistensen. Parker (1981) gir ingen forklaring på hvorfor canadisk gaupe unnviker blandingsskog, selv om han diskuterer muligheten for at enkelte habitater kan bli unngått fordi de passer dårlig til gaupas jakt- og vandringsmønster. Men denne forklaringen tyder på at gaupa unngår blandingsskog på grunn av mye snø. Gaupe foretrekker å ferdes langs vei om vinteren. Det er lite og hard snø langs veiene, slik at det er lett å forflytte seg der. Også Murray & Boutin (1991) hevder at gaupa bruker veier fordi synkedybden er liten, og at det er energisparende. Tilsvarende konklusjon har McCord (1974) trukket i en studie av bobcat i Massachusetts, USA. Det er lite som tyder på at vei er gunstig med hensyn på byttedyr, skjul eller andre faktorer som kunne vært med på å forklare preferansen for markslaget. Naturskog kjennetegnes ved trær av flere typer og størrelser, og finnes oftest på lite produktiv mark i ulendt og bratt terreng. På folkemunne blir naturskog ofte beskrevet å være «gaupeland». Koehler & Hornocker (1991) og Weigl (1993) beskriver at canadisk gaupe prefererer bratt og ulendt terreng. Også denne undersøkelsen tyder på at naturskog foretrekkes i områder der denne marktypen finnes, men på grunn av få registreringer er denne preferansen ikke statistisk signifikant. I 43% av sporene er ikke naturskog registrert. Helningsgraden i naturskog er i gjennomsnitt over 2, og er den bratteste terrengtypen i undersøkelsen. Selv om sporløypene ligger i noe slakere terreng enn takseringslinjene, er nok dette et metodisk problem mer enn en tendens til at området generelt er brattere en sporløypene. Gaupa går ofte i nærheten av skrenter og bergsider, slik at takseringslinjene, som legges 9 på sporløypene, kan bli brattere enn områdets generelle helningsgrad. I naturskog er horisontalsikten og snødybden liten. Også dette er viktige parametre for gaupas veivalg, og kan dermed være forklaringen på gaupas preferanse for denne terrengtypen. Det er liten forskjell mellom bruk og tilbud av de øvrige markslagene. Forskjellen i granskog hogstklasse 5 og furuskog kan skyldes tilfeldigheter fordi det er få registreringer i disse markslagene. Flere forfattere beskriver seleksjon av bestemte skogtyper (McCord 1974; Parker 1981; Parker et al. 1983; Litvaitis et al. 1986; Thompson et al. 1989; Weigl 1993). Vi fant ingen statistisk signifikant preferanse for noen skogtyper, men det var i tillegg til naturskog, en svak preferanse for løvskog. Tettheten av rådyr var høy i løvskog, og rådyr regnes for å være et av de viktigste byttedyrene for norsk gaupe (Birkeland & Myrberget 198; Kvam & Skagen 199). Vi kan ikke finne andre forhold som skulle tilsi at gaupe prefererer løvskog. Sytti prosent av sporløypene er gått i gaupas brunsttid, som er fra februar til april (Kvam 199). Dette kan ha påvirket resultatene. Kjønnsmodne gauper vil i denne perioden være opptatt av å finne maker. Vårt materiale er imidlertid for lite til at vi med noen sikkerhet kan teste eventuelle forskjeller i habitatbruk i og utenom parringstiden. Erlinge & Sandell (1986) diskuterer hvordan sosiale interaksjoner kan påvirke individers atferd, men vi kjenner ikke til noen studier av gaupe som tar for seg eventuelle endringer i habitatbruk på grunn av sosiale interaksjoner i parringstiden Vertikal dekningsgrad og horisontal sikt Gaupe foretrekker tett skog (Koehler et al. 1979; Parker 1981: Koehler 199; Weigl 1993; Murray et al. 1994). Dette vises ved at den vertikale dekningsgraden er høyere og horisontalsikten lavere langs gaupesporene enn langs takseringslinjene. Videre er det en reduksjon i horisontalsikt med økende preferanse for 18

5 markslag. Den mest sannsynlige forklaringen på dette er at horisontalsikten har avgjørende betydning for gaupas jaktsuksess. Gaupas morfologiske og fysiologiske tilpasninger til et liv i kalde strøk kan være en forklaring at vertikal dekningsgrad ikke synes å ha så stor betydning for gaupas energibudsjett. Casey et al. (1979) finner i sitt studie av arktiske pattedyr at den canadiske gaupa ikke øker energiforbruket og holder seg termonøytral helt ned til -3 C. Betydningen av å oppholde seg i områder hvor den vertikale dekningsgraden er høy og utstrålingen liten blir da marginal selv ved meget lave temperaturer. Forhold som snøkonsistens og snødybde får da større betydning for energibudsjettet. Gaupas preferanse for høy vertikal dekningsgrad kunne skyldes at det var mindre snø og lettere å gå i tett enn glissen skog om vinteren. En partiell korrelasjonsanalyse viste imidlertid at det ikke var noen klar sammenheng mellom vertikal dekningsgrad og snødybde. Dette tolker vi som at gaupa går der hvor det er tettest av andre årsaker enn lite snø. Gaupas preferanse for liten horisontalsikt skyldes antakelig at den forsøker å unngå å bli oppdaget av byttedyr. Parker et al. (1983) fant at gaupas jaktsuksess var mer avhengig av habitatets mulighet for å gi dekning enn av tettheten av byttedyr, og også Jedrzejewski et al. (1993) påpeker hvor viktig tett vegetasjon er for gaupas jaktsuksess. Hvis det er slik at gaupa prefererer å gå der hvor det er tettest fordi den forsøker å optimalisere jaktsuksessen, bør horisontalsikt være viktigere enn vertikal dekningsgrad, fordi de fleste av gaupas byttedyr befinner seg på bakken. Hvis vertikal dekningsgrad skulle være viktig, måtte det være for å unngå å bli oppdaget fra luften av fugler som kunne varsle om dens tilstedeværelse. For å undersøke om snøforholdene påvirket resultatene, kontrollerte vi for snødybde og snøkonsistens ved partiell korrelasjonsanalyse. Analysen viste at sammenhengen mellom horisontalsikt og preferanse for markslag da ble sterkere. Det tyder på at noe av sammenhengen er blitt skjult av snøforholdene. Sammenhengen mellom vertikal dekningsgrad og preferanse for markslag ble svakere. Det siste tyder på at snøforholdene er den egentlige årsaken til sammenhengen, og at vertikal dekningsgrad ikke er avgjørende for gaupas seleksjon av markslag. Denne sammenhengen skyldes antakelig at vertikal dekning og horisontal sikt i stor grad henger sammen Høyde over havet Gaupa holdt seg hovedsakelig i områder -199 m over havet, og unngikk mer høyereliggende områder. Steinset & Krempig (1993) og Weigl (1993) fant også at gaupe valgte spesielle høydesoner. Dette skyldes at den holder seg i skogsområder. Den klimatiske skoggrensen i studieområdet begynner ved 45 m over havet, og rådyr, hare og skogshøns som er de viktigste byttedyrartene, er alle tilknyttet skogsområder. Dette sammen med gaupas preferanse for lav horisontalsikt kan forklare gaupas preferanse for lavere høydesoner i terrenget Snøforhold Snøkonsistensen er hardere langs sporløypene enn langs takse- ringslinjene, og det er negativ korrelasjon mellom snødybde og preferanse for markslag. Dette viser at snøforholdene er viktige for hvor gaupa velger å gå, og stemmer overens med Murray & Boutins (1991) funn. De rapporterte at det er mindre og hardere snø der hvor canadisk gaupe går enn i terrenget ellers. Våre resultater tyder imidlertid på at snødybden er viktigere enn snøkonsistensen. Dette fordi preferansen for markslag øker med minkende snødybde, mens det ikke er sammenheng mellom snøkonsistens og preferanse for markslag. Murray & Boutin (1991) forklarte snøforholdenes betydning for canadisk gaupe med at den søker å redusere synkedybden. De fant at snødybden ikke har noen innvirkning på synkedybden, men at snøkonsistensen er avgjørende. Den euroasiatiske gaupa er imidlertid betydelig mye større enn canadisk gaupe (Haglund 1966; Stephenson 1986), og det er derfor mulig at snødybden har betydning for synkedybden til den eurasiatiske gaupa. Preferansen for «gode» snøforhold skyldes etter våre resultater å dømme energisparende atferd. Dette fordi det ikke er noen sammenheng mellom snøforhold og sporfrekvens av potensielle byttedyr langs gaupesporene. En alternativ forklaring kunne være at «preferansen» for lite og hard snø er en sekundær effekt av at den jakter på byttedyr som prefererer steder med lite og hard snø. Dette stemmer imidlertid ikke med at gaupa mest av alt foretrakk å bevege seg langs vei. Vei er ikke viktig med hensyn på jakt. Preferansen for vei kan heller ikke forklares med gode skjulmuligheter, både vertikal- og horisontal dekningsgrad er liten langs veiene Flere tidligere studier av gaupe beskriver også en preferanse for veier, stier o.l. (Haglund 1966; Parker 1981; Murray & Boutin 1991; Jedrzejewski et al. 1993), og også her konkluderes det med at dette gjøres for å redusere synkedybden og dermed spare energi. Også ulv har en tendens til å benytte veier om vinteren, hvilket Wikan & Mysterud (1982) forklarer med lettere fremkommelighet. Jedrzejewski et al. (1993) mener at veier kun blir fulgt når gaupa ikke er på jakt, altså et veier kun brukes til forflytning. Vi fant at veier ofte blir fulgt over lange strekninger, slik at våre data kan sies å gi støtte til dette synet Konklusjon Gaupa er selektiv i sitt valg av leveområde om vinteren. Det var i Indre Namdalen tendens til at naturskog og løvskog ble preferert, men vei var det eneste markslaget det var statistisk signifikant preferanse for. Gaupa unnviker myr, innmark, blandingsskog og hogstfelt. Undersøkelsen viser at horisontalsikt var meget viktig for gaupas habitatbruk om vinteren, sannsynligvis fordi den har stor betydning for gaupas jaktsuksess. Den vertikale dekningsgraden er mindre viktig for gaupas habitatvalg. Gaupa bruker mest lavereliggende skogsområder -199 m over havet. Gaupa optimaliserer sitt energibudsjett ved å forflytte seg i områder med gunstige snøforhold. Snødybden viste seg å være spesielt viktig. Resultatene ga ingen støtte for at vertikaldekningsgrad har betydning for gaupas energibudsjett. 19