Nasjonal merke- og graderingshåndbok for destinasjonsnære turområder

Transkript

1 Nasjonal merke- og graderingshåndbok for destinasjonsnære turområder Boondocks AS sveinung@boondocksconsulting.com truls@boondocksconsulting.com

2 Denne håndboken bygger på Nasjonal merke- og graderingsstandard for destinasjonsnære turområder. Håndboken er et praktisk verktøy som kan benyttes ved utvalg, merking og design av En fornuftig bruk av standarden vil sikre en god naturopplevelse for både lokalbefolkning og tilreisende gjester i ditt distrikt. Graderingsguide Gradering av stier og løyper dreier seg i all hovedsak om å være bevisst ulikhetene mellom ulike stier og løyper og disses bruksområde og potensielle brukere. Det finnes mange typer av stier. Å tildele en sti en typebetegnelse betyr at man kategoriserer stien i forhold til andre stier ved hjelp av kriterier som sier noe om underlag og jordsmonn, bredde, helningsgrad og tekniske hindringer. Stibredde / Løypebredde svarer til den gjennomsnittlige bredden på den aktuelle stien eller løypa. Stidekke eller Underlag dreier seg om jordsmonn eller snødekke og stabilitet og kvalitet på dette. Dette er viktige faktorer i forhold til hvor vanskelig det er å bevege seg på en sti. Noen beskrivende termer er: hard (asfaltert elle hardpakket), fast, stabil, variabel, løs og uforutsigbar. Helningsgrad både maksimal og gjennomsnittlig. Maksimal helningsgrad er definert som den bratteste seksjonen på stien som er mer enn 3 meter i lengde, og måles i prosent med et Clinometer. helningsgrad i prosent regnes ut ved å dele stiens totale høydeforskjell med stiens totale distanse, ganget med 100. Naturlige og konstruerte hindre og vanskeligheter. Dette dreier seg om objekter som øker utfordringen og endrer det naturlige sporvalget. Eksempler er steiner, røtter, tømmerstokker, passering av bekkefar, mindre kneiker, osv. Høyden på hindringene måles fra stiens bunn til toppen av hindringen. Hvis hindringen er ujevn i høyde, mål høyden på det punktet der det er enklest å forsere hindringen. Svingradius er også en faktor som må vurderes som et naturlig eller konstruert hinder som kan være med på å øke en stis eller løypes vanskelighetsgrad. Svingradius er et godt designverktøy med tanke på planlegging og utarbeiding av Når det gjelder langrennsløyper bestemmes en løypes minimum svingradius av preppemaskinene som brukes. Det er imidlertid faktorer eller stikvaliteter som kan påvirke en stis eller løypes relative vanskelighetsgrad, som ikke kan fanges opp av fastsatte kriterier i en tabell. At stien ligger svært eksponert til er et godt eksempel på hvordan andre ting enn den objektive vurderingen av selve stien bør være med på å påvirke en stis endelige vanskelighetsgrad. Eksponering betyr her at stien kan gå på kanten av en bratt skråning eller et stup. En eksponert sti eller løype kan gi brukerne en ekstra psykologisk utfordring, som kommer i tillegg til oppoverbakkene, utforkjøringene og de innlagte tekniske utfordringene. Andre kvaliteter en kan tenke på er klaring til trær både i bredden og i høyden, og steiner og fjellvegger langs

3 Merkeguide Merking langs løyper og stier må gjøres på ulike måter avhengig av terrenget og hvilke typer av stier det dreier seg om og stiens vanskelighetsgrad. Samtidig kan det for eksempel være ønskelig i visse områder å være sparsom med merkingen. Dette kan for eksempel dreie seg om løyper som går over privat grunn, eller i områder der man av miljøårsaker ønsker mindre ferdsel. Enkel og sparsommelig merking i utmark hjelper også til å opprettholde naturfølelsen og kan være med på å skape en større naturopplevelse og utfordring for brukerne av Når det gjelder selve merkingen langs stier og løyper er det å merke med oljebasert maling på trær eller eventuelt trepåler den foretrukne merkemåten. Langs løypene og stiene skal det merkes med malte felter som er omtrent 5 cm brede og 20 cm lange. Dette er en størrelse på merkene som har vist seg å være både godt synlige og effektive, og de er svært enkle å lage. Fargen og størrelsen på merkene skal være de samme langs hele I åpent landskap hvor stien er svært tydelig er det ikke nødvendig å merke stien eller løypa hver 50. meter, som vi anbefaler at man gjør på skogstier og på høyfjellet hvor stiene ikke alltid er så tydelige. På oversiktlige strekninger kan merkingen gjøres ca hver 200. meter. Man må unngå å bruke de samme fargene som brukes som graderingsangivelse som merkefarger av en løype. Fargene som brukes bør samtidig være godt synlige i terrenget. Gul og oransje er farger det er lett å se. Stier som brukes i begge retninger skal merkes tilsvarende godt i begge retninger. Skiltguide De nødvendige skiltene som må brukes aktivt for å kunne si at man har merket stier og løyper i henhold til standarden kan deles inn i fire hovedtyper; stikiosker, retningsangivelses- og graderingsskilter og varselskilter. Graderings- og retningsangivelser gis imidlertid gjerne på samme skilt. En stikiosk er en informasjonstavle som skal plasseres ved stiens eller løypas/løypenettets naturlige oppstartsted. En god stikiosk inkluderer et komplett og oversiktlig kart over alle de nærliggende stiene samt korte beskrivelser av disse. I stikiosken skal det også gis informasjon om stiens lengde, stiens relative vanskelighetsgrad, og hvilke brukergrupper stien er for, samt tidsanslag på grønne og blå løyper. Stikiosker skal også inneholde stietikette, opplyse om lokale regler for bruk, og kontaktinformasjon i tilfelle skader eller ved behov for assistanse. Retningsangivelsesskilter skal gi informasjon om retningen man må bevege seg i for å følge en bestemt rute, og bør samtidig gi informasjon om resterende lengde og navn på stien eller endepunktet, stiens vanskelighetsgrad og hvilke brukergrupper stien er gradert for. Slike skilter skal plasseres i alle stikryss og på steder hvor det kan være tvil om i hvilken retning man skal bevege seg i. Skiltingen må være veldig tydelig der stier av ulik vanskelighetsgrad krysser hverandre.

4 Varselskilter må brukes der terrenget gjør at det kan være fare for at ulike brukere kan komme i konflikt med hverandre, eller at det er farer av et eller annet slag forut på Dette kan være at stien blir smal, at den går langs et juv eller en bratt skråning, at stien er uoversiktlig, eller før tekniske utfordringer på Dette gjelder først og fremst på flerbruksstier for vandring og sykling, samt i sykkelstier og løyper i skianlegg.

5 Graderingskriterier vandring Graderingskriteriene for stier og løyper i tabellene nedenfor er et arbeidsverktøy i både den konkrete graderingen av stier og løyper, og i planlegging og bygging av nye. Vandring Rød Blå Grønn stibredde Benyttes ved utvalg av løypenett, og etablering av cm. Unntak: Kan være bredere i skarpe svinger, bratte bakker osv. Mellom 60 og 100 cm. Unntak: Kan være bredere i skarpe svinger, bratte bakker osv. Mer enn 100 cm. Stiunderlag Type I partier relativt røft med innlagte tekniske hindringer. Relativt hardt underlag, men kan være våte og småsteinete partier. Fast og stabilt underlag. Helningsgrad Klaring på sidene av stien/løypa Hindringer (>90% av stien) Maks (I maks. 60 meter) Generelt lite hindringer som røtter og steiner. Kan være mindre trappetrinn. Jevnt, med få hindringer. Kan imidlertid være noe steiner og røtter. < 12% < 10% < 5% 25% 15% 10% Må være mellom 30 og 40 cm Må være mellom 30 og 40 cm Jevnt underlag uten hindringer. Må være mellom 30 og 40 cm Svingradius Benyttes ved etablering av Minimum 90 cm. Minimum 120 cm. Minimum 180 cm.

6 Graderingskriterier terrengsykling Graderingskriteriene for stier og løyper i tabellene nedenfor er et arbeidsverktøy i både den konkrete graderingen av stier og løyper, og i planlegging og bygging av nye. Terrengsykling Dobbeltsort Sort Rød Blå Grønn stibredde Benyttes ved utvalg av løypenett, og etablering av nye stier og løyper cm cm cm. Unntak: Kan være bredere i skarpe svinger, bratte bakker osv. Mellom 60 og 100 cm. Unntak: Kan være bredere i skarpe svinger, bratte bakker osv. Mer enn 100 cm. Stiunderlag Hellingsgrad Klaring på sidene av stien/løypa Svingradius Type Hindringer (>90% av stien) Maks (I maks 60 meter) Avstand til busker og trær på siden av Dette sikrer et godt definert stiløp. Benyttes ved etablering av nye stier og løyper. I partier svært røft og steinete og løst underlag. Steiner, røtter og stokker. Kan være over 50 cm høye. I partier svært røft og steinete og løst underlag. Steiner, røtter og stokker. Kan være opp til 30 cm høye. Generelt jevnt underlag, med noe steiner og røtter. I partier relativt røft med innlagte tekniske hindringer. Relativt hardt underlag, men kan være våte og småsteinete partier. Få hindringer høyere enn 5-10 cm. 15% 18% < 12% < 10% < 8% < 5% 30% 50% i downhill og freerideløyper. Må være bredt nok til å definere stikorridoren. 25% 35% i downhill og freerideløyper. Mellom 30 og 50 cm 15% 10% 8% Mellom 30 og 40 cm Mellom 30 og 40 cm Fast og stabilt underlag. Ingen hindringer. Mellom 30 og 40 cm Ikke noe minimum. Minimum 60 cm. Minimum 90 cm. Minimum 120 cm. Minimum 180 cm.

7 Graderingskriterier langrenn Graderingskriteriene for stier og løyper i tabellene nedenfor er et arbeidsverktøy i både den konkrete graderingen av stier og løyper, og i planlegging og bygging av nye. Løypebredde Benyttes ved utvalg av løypenett, og etablering av Rød Blå Grønn Preparert løype med 90 til 120 cm bredde (avhenger av preppeutstyr). 1-2 spor. Kan være bredere der man finner bratte seksjoner. Preparert løype med cm bredde (avhenger av preppeutstyr). 2-3 spor. Kan være bredere i noen seksjoner. Preparert løype med cm bredde. 1-4 spor. Kvalitet på preparering og løypene Type Hovedsaklig preparert med liten preppemaskin eller med snøskuter. Kan være løst og dårligere preparert over kortere strekninger. Preparerte løyper med spor. God kvalitet på prepareringen av løypene i hele løypas lengde. Svært fint preparert med gode, dype spor. Vedlikeholdes godt gjennom hele vinteren. Hellingsgrad Ujevnheter (Som kan skyldes dårlig preparering eller løypeunderlaget) (Og foretrukket >90% av løypa) Kan inneholde små groper og dumper. Hindringer og ujevnheter kan kreve at man passerer ved å gå utenfor løypa. Generelt jevnt. Lite ujevnheter og dumper. Skal ikke inneholde hindringer man må forlate løypa for å passere. <15% <10% <8% Konsistent jevnt og fast. Inneholder ingen dumper og hindringer. Maks (I opptil 50 meter) Løypeklaring Behøver ikke være klaring utover bredden på prepareringen. Lett vegetasjon kan stikke ut eller henge ned i løypeområdet. 25% 20% 12% Skal være ca. 30 cm med klaring utenfor det preparerte området. Det skal i liten grad være vegetasjon som strekker seg innenfor dette området. Skal være 50 cm eller mer klaring på hver side av det preparerte området. Bør være mer klaring i svinger og i områder med dårlig oversikt. Svingradius Benyttes ved etablering av Helst ikke mindre enn cm. Avhenger imidlertid av preppemaskinens svingradius cm. Avhenger også preppemaskinens svingradius Minimum svingradius skal være større enn 6 meter.