Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjorden 2009

Transkript

1 Jørn Enerud, Jan Ivar Larsen og Kjell Sandaas: Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjorden Ål kommune, Buskerud fylke, 2009 Rapport nr

2 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Rapport nr Jørn Enerud, Jan Ivar Larsen og Kjell Sandaas: Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjorden Ål kommune, Buskerud fylke,

3 FORORD Fiskebiologiske undersøkelser ble i 2009 gjennomført i Holsfjorden, Hovsfjorden og Strandefjorden i Øvre Hallingdal. Disse innsjøene er regulert og E-CO Vannkraft er regulant. Undertegnede fikk i oppdrag av E-CO Vannkraft å undersøke disse magasinene. Det faglige innholdet skulle ligge på samme nivå som sist magasinene ble undersøkt. Hovsjorden ble sist prøvefisket i august Feltarbeidet ble utført av Kjell Sandaas og undertegnede. Grunneierne Odd Breie og Ole Stensgård takkes for hjelp under feltarbeidet. Undertegnede har analysert skjellprøvene og denne rapporten er skrevet av Jan Ivar Larsen i samarbeid med undertegnede. Asker, 25. mai 2013 Jørn Enerud Fisk- og miljøundersøkelser 3

4 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden 2009 INNHOLD Side SAMMENDRAG 5 1. INNLEDNING 7 2. VASSDRAGSBESKRIVELSE Vann-Nett Vannregion Vest-Viken Vannområde Hallingdal Vannforekomst Holsfjorden Geologi, vegetasjon og vannkvalitet Vannkraftreguleringer Utsettingspålegg METODER RESULTATER Fangst av fisk Fangst av ørret i bunngarnseriene Lengde, kjønnsfordeling og kjønnsmodning Lengdefordeling Kjønnsfordeling Kjønnsmodning Aldersfordeling Vekst Kondisjon og kvalitet Ørret og k-faktor Kjøttfarge hos ørret Næringsforhold (ørret) Fiske med elektrisk fiskeapparat Vannprøver VURDERING AV RESULTATET OG FORSLAG TIL TILTAK Ørret Røye Ørekyt KILDER / LITTERATUR 29 4

5 SAMMENDRAG Fangstinnsats. Det ble prøvefisket natten fra 2. til 3. september 2009 og natten fra 3. til 4. september med to bunngarnserier (Jensen-serier) hver natt. I tillegg ble det satt ut ett 10 millimeters og ett 16 millimeters bunngarn hver natt. Fangst. Fangsten i de fire Jensen-seriene utgjorde i 2009 hele 38,480 kg ørret og bare 0,612 kg røye. Antall ørret var 267 og antall røye var 3. I de finmaskede garnene ble det fanget 13 ørret, 19 røye og 18 ørekye. Stabil ørretbestand. Det har ikke vært dramatiske endringer i ørretbestanden i Strandefjorden siden Vekt pr. garnserie har øket fra 7,7 kg i 1986 til 9,6 kg i I 1995 var vekt pr. garnserie 10,3 kg. Det ser ut til at ørretbestanden har blitt noe tettere siden 1995 og at dette har ført til lavere gjennomsnittsvekt for ørreten. Maskevidder. Bunngarn med maskevidde 21 mm fanget flest ørret pr. garnnatt både i 1986 og Vektutbyttet pr. garnnatt var i 2009 høyest i garn med maskevidde 29 mm (1667 gram). Det var 1255 gram i garn med maskevidde 26 mm og 1172 gram i garn med maskevidde 21 mm. Lengdefordeling. Den lengste ørreten som ble fanget i 2009 var 40 cm lang. Flest ørret ble fanget i lengdegruppen 22,1-25,0 cm. I 1986 var det flest ørret i lengdegruppen 19,1-22,0 cm. I 1995 var fisk i lengdegruppen 25,1-28,0 dominerende. I det hele tatt er fordelingen en del forskjellig fra lengdefordelingene fra 1986 og Kjønnsfordeling. I 1986 besto ørretfangsten av 47,6 % hannfisk og 52,4 % hunnfisk. Tilsvarende tall for 2009 var 51,3 % og 48,7 %. En kjønnfordeling på 1:1 er normalt i en fiskebestand. Kjønnsmodning. I 2009 var 7 av 85 ørret kjønnsmodne, dvs 8,2 % av ørretfangsten. Av disse var 6 hannfisk og 1 hunnfisk. Hunnfisken var i stadium 5 og veide 630 gram og var den største fangede fisken. Aldersfordeling. Alle de 85 ørretene som ble fanget i serie 1 og i serie 3, ble aldersbestemt ved hjelp av skjellanalyser. Alle fiskene var 2, 3 eller 4 år gamle, og hele 75,3 % var utsatt fisk. Vekst. Gjennomsnittlig årlig tilvekst var 65 mm for utsatt fisk og 63 mm for villfisk. Utsatt fisk vokste raskest de to første leveårene og villfisk vokste mest pr. år i tredje og fjerde leveår. 5

6 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden 2009 K-faktor. Fisken hadde en gjennomsnittlig k-verdi på 1,01, dvs. fisk i normalt godt hold. K-faktoren var lavere i 2009 enn ved tidligere undersøkelser. I de lengdegruppene med størst antall fisk (fra 161 mm til 310 mm) ligger gjennomsnittlig k-faktor i 2009 på ca. 1,00, mens den tidligere har ligget mellom 1,05 og 1,11. Kjøttfarge. Kun 1 av 85 undersøkte ørrethadde rød kjøttfarge. Det tilsvarer 1,2 %. De fleste ørretene hadde hvit kjøttfarge (68,2 %), og i underkant av en tredjedel (30,6 %) hadde lyserød kjøttfarge. Næring. Marflo var dominerende næring. El-fiske. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat i innløpselva Usteåne (ved Kleivi). Det ble fanget 28 ørret og 10 ørekyte. Avfisket areal var 100 m 2. Vurdering av prøvefisket. Hvis vi sammenligner resultatene med tidligere undersøkelser, ser det ut til at ørretbestanden har blitt tettere. Gjennomsnittsvekten har gått ned fra 207 gram i 1995 til 144 gram i 2009, og dette skyldes trolig stor beskatning av matfisk. Undersøkelsen viste at utsatt ørret hadde større årlig tilvekst enn villfisk de to første leveårene. Ørreten i Strandefjorden blir relativt sent kjønnsmoden og dette er positivt for veksten. Kvaliteten på ørreten er god med en gjennomsnittlig k-verdi på 1,01. Det vil neppe etablere seg en reproduserende bestand av røye, fordi innsjøen er for grunn. Røye kan slippe seg ned fra vann lenger opp i vassdraget. Elfisket antyder middels god tetthet i innløpselva. Tiltak. På bakgrunn av resultatene fra prøvefisket er det fortsatt behov for å sette ut settefisk av ørret i Strandefjorden. Selv om det ble funnet en del naturlig rekruttering i innløpselva, er dette ikke nok for å dekke rekrutteringen til hele innsjøen. Hele 75,3 % av ørreten vi fikk i Strandefjorden var utsatt fisk. Utsettingspålegget er i dag på en-somrig ørret årlig. Vi anbefaler å gå over til å bruke større settefisk som vil klare seg bedre i konkurranse med ørekyte og foreslår utsetting av ettårig settefisk hvert år. Det er vanlig å halvere antallet hvis man setter ut ettårig istedenfor ensomrig ørret. Vi reduserer antallet litt mer fordi prøvefisket antyder at ørretbestanden er litt i tetteste laget. 6

7 1. INNLEDNING Ved kgl. res. av 20. juli 1962 fikk Oslo Lysverker tillatelse til regulering av Strandefjorden i Ål kommune. Reguleringshøyden er 1,2 meter. Regulanten er pålagt å bekoste utsetting av fisk, samt bekoste fiskebiologiske undersøkelser når dette var nødvendig, som kompensasjon for reguleringsinngrepet. Opprinnelig var utsettingspålegget for Strandefjorden somrige ørret som følge av Holsreguleringen. I 1972 ble utsettingspåleggene for Uste-Nes-reguleringene igjen endret. Da ble det opprinnelige pålegget for Strandefjorden uteglemt, slik at det fra 1972 bare ble satt ut somrig ørret. På grunn av dette ble det i 1976 foretatt en fiskebiologisk undersøkelse for å fastslå om dette lave utsettingstallet var tilstrekkelig til å utnytte de næringsforholdene som innsjøen hadde. Konklusjonen på denne undersøkelsen (Qvenild 1978) var at bestanden var for tynn i forhold til tilgjengelig næring og beskatning. Det ble da fremmet forslag om å øke pålegget til somrig ørret. Dette ble vedtatt i 1978 og årlig utsettingspålegg har siden ligget på dette nivå. I 2009 ble det prøvefisket i Hovsfjorden, Holsfjorden og Strandefjorden i Øvre Hallingdal. Pilen peker på Strandefjorden. 7

8 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden VASSDRAGSBESKRIVELSE Mye av informasjonen i kapittel 2 er hentet fra: Vann-Nett: Vannportalen : Vann-Nett eies av miljøforvaltningen og Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE), og systemet er stasjonert hos og driftes av NVE. Vann-Nett skal sikre tilgang på miljøinformasjon for faglige institusjoner, interessegrupper, myndigheter og allmennheten. 2.1 Vann-Nett Miljødata som er tilgjengelig i Vann-Nett skal danne grunnlag for planlegging og gjennomføring av tiltak som skal sikre god miljøtilstand. I Vann-Nett er vassdrag, kystvann og grunnvann inndelt i geografisk avgrensede vannforekomster. Vannforekomstene er forvaltbare enheter og det knyttes informasjon om miljøtilstand, påvirkninger og miljømål til hver enkelt for å gi et helhetlig bilde. Miljøtilstanden vurderes etter økologiske kriterier som blant annet forekomst av fisk, vannplanter, plankton, næringssalt og miljøgifter. I Vann-Nett finnes informasjon om miljøtilstanden for hver av disse temaene. Systemet gir informasjon om kjente menneskeskapte påvirkninger og virkningen av disse, sammen med en vurdering av utviklingen i vannforekomsten i forhold til miljømålet om god miljøtilstand. Systemet er åpent for allmennheten og det er innsyn på alle data ned på hver enkel innsjø, deler av vassdrag og kystvannsforekomster Vannregion Vest-Viken Norge er inndelt i 17 vannregioner. Hallingdal er en del av Vest-Viken vannregion (se kartet øverst på neste side). De andre vannregionene er: Agder, Bottenhavet, Bottenviken, Finnmark, Glomma, Hordaland, Kemijoki, Møre og Romsdal, Nordland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Torneå, Tornionjoen, Troms, Trøndelag og Västerhavet. Vannregion Vest-Viken har et areal på km 2. Det er registrert 2543 elver og 747 innsjøer i vannregionen. Elvenes samlede lengde er km og innsjøenes samlede areal er km Vannområde Hallingdal Hver vannregion er inndelt i vannområder. Hallingdal er et eget vannområde og grenser til Valdres vannområde i nord og til vannområdene Numedalslågen, Simoa og Tyrifjorden i syd. Alle disse vannområdene tilhører Vest-Viken vannregion. I nordvest grenser Hallingdal vannområder til en annen vannregion. 8

9 Kartet viser avgrensningen av vannregion Vest-Viken. Vannområde Hallingdal følger stort sett grensen for Hallingdalskommunene, med små deler av Ulvik, Vang og Lærdal øverst. I tillegg inkluderer vannområdet Krødsherad, til og med utløpet av Krøderen. Nedbørfeltet har et areal på 5100 km 2. I nedslagsfeltet er det en rekke større og mindre vann. I øvre deler er det også flere større vannkraftmagasin. Hovedvassdraget er Hallingdalselva. Elva har opprinnelse i Usteåne som kommer fra Ustevatnet, og fra Holsåne som kommer fra Strandavatnet. Fra Strandefjorden i Ål renner Hallingdalselva gjennom hoveddalføret ned til Krøderen, en strekning på ca 8,7 mil. Vannområde Hallingdal. Strandefjordens beliggenhet er markert med en gul stjerne. 9

10 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Vannforekomst Strandeforden Strandefjorden har vannforekomstnummeret L. VannforekomstID består av vassdragsnummer fra REGINE (tre siffer), løpenummer og en bokstav som angir hvilke kategori vannforekomst det er (for å forenkle utveksling av data benyttes Engelsk; R = river, L = lake og C = coast). Strandefjorden ligger 445 meter o.h. Innsjøen har et areal på 283 hektar og nedbørsfeltets areal er 1596,71 km 2. Innsjøen er ca. 7 km land og ca. 500 meter på det bredeste. Strandefjorden har store grunne partier. Største dyp er 15,4 meter. Foruten Hallingdalselva (som er både inn- og utløpselv) er det ingen tilløpselver av betydning. Ørret og ørekyt er de vanligste fiskeartene i Strandefjorden. Røye og sik forekommer også. 2.2 Geologi, vegetasjon og vannkvalitet i Hallingdal Berggrunnen i de øvre fjellområdene består av skyvedekker med prekambrisk opprinnelse, samt metamorfe /magmatiske bergarter. Ellers i nedbørfeltet domineres bergrunnen av prekambrisk grunnfjell som består bl.a. av granitt og gneis. I øvre deler av området er det snaufjell. Snaufjell forekommer også stedvis på hver side av hoveddalføret i Flå og Krødsherad. Skoggrensa ligger på ca 1000 m fra overgangen fra et til dels tett bjørkebelte. Gran og furu dominerer nedover i dalføret. I en årrekke har det pågått overvåking av vannkvaliteten i hovedvassdraget. Generelt må vannkvaliteten sies å være god med få unntak på elvestrekningene i tilknytning til renseanleggene. 2.3 Vannkraftreguleringer Store deler av Hallingdalsvassdraget er regulert til kraftproduksjon. Vannet utnyttes ved overføring i flere til dels lange kraftverkstunneler. Dette medfører at vannføringen varierer gjennom året. På strekningen Gol Hol ligger vannføringen fra m 3 /sek avhengig av kraftproduksjon. I øvre deler av Hallingdal er det flere store reguleringsmagasin med varierende reguleringsgrenser. Reguleringene påvirker vannmiljøet gjennom varierende vannstand med regelmessig tørrlegging av strandsonene med redusert næringsdyrproduksjon. Også rekruttering av ørret er påvirket ved bortfall av gytearealer. I magasinene er de negative effektene på fisk ofte kompensert med utsettingspålegg av ørret i regi av regulantene. Overføring av vann fører også til elver med sterkt redusert vannføring. Dette virker negativ på rekruttering og oppvekst av ørret, noe som fører til reduserte bestander. 10

11 2.3.1 Utsettingspålegg Ifølge konsesjonsvilkårene kan regulanten pålegges å bekoste utsetting av yngel og/eller settefisk i det antall departementet/direktoratet finner påkrevet. I Strandefjorden blir det satt ut en-somrige settefisk av ørret hvert år. 11

12 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Metoder Under prøvefisket ble det brukt standardiserte bunngarnserier (Jensen-serier) i monofilament. Hvert garn har et areal på 25 x 1,5 meter. For å se på innslaget av småfisk i bestanden, ble det i tillegg benyttet ett 10mm og ett 16 mm bunn-garn. Bunngarnene ble satt fra land, enkeltvis og tilfeldig med hensyn til maske-vidde. En prøvegarnserie er sammensatt av 8 garn med følgende maskevidder: 1 x 52 mm (12 omfar) 1 x 29 mm (22 omfar) 1 x 45 mm (14 omfar) 1 x 26 mm (24 omfar) 1 x 39 mm (16 omfar) 2 x 21 mm (30 omfar) 1 x 35 mm (18 omfar) Fangstintensiteten for en Jensen-serie er tilnærmet lik på alle lengdegrupper av ørret mellom 19 og 45 cm (Jensen 1972). Under prøvefisket ble det i tillegg benyttet 3 flytegarn med maskevidder 21 mm, 29 mm og 39 mm. Garnene var bundet sammen i en lenke og plassert i dybdeintervallet 0-10 meter. I felt ble det tatt følgende målinger og prøver av fisken: - Lengde - målt fra snutespiss til spissen av halefinnen i naturlig utspilt stilling. Angitt til nærmeste mm. - Vekt - det ble benyttet en digitalvekt med nøyaktighet til nærmeste gram. - Kjønnsbestemmelse - Kjønnsutvikling - Gonadens utviklingsstadium ble angitt etter en skala fra 1-7, hvor 1-2 er umoden fisk, 3-6 er gytefisk, mens 7 betegner utgytt fisk. - Kjøttfarge - ble klassifisert som hvit, lyserød eller rød. - Parasitter - infeksjonsgraden er vurdert etter en fire-delt skala: liten, stor, mye og svært mye. - Skjellprøver - ble tatt av ørret i overkant av sidelinjen i området mellom rygg- og fettfinne. Mageinnholdet ble bestemt i felt. Fyllingsgraden er vurdert ut fra en 6-delt skala der 0 er tom mage, 1 er kun rester, 2 er litt, 3 er endel, 4 er full, men ikke utspilt og 5 er fullt utspilt mage. Mageinnholdet ble gruppert etter følgende 10 nærings-dyrgrupper etter volum. 1. Overflateinsekter (voksne insekter med og uten larvestadium i vann) 2. Flomdrift (meitemark, maur og annen drivfauna) 3. Fisk 4. Insekter i vann (larver, pupper, vannkalv etc.) 5. Marflo (Gammarus lacustris) 6. Skjoldkreps (Lepidurus arcticus) 8. Dyreplankton 9. Snegler og muslinger 10. Annet og ubestemt 12

13 Frekvensprosent gir uttrykk for antall fiskemager der en dyregruppe (art) fins i prosent av totalt antall undersøkte fiskemager. Volumprosent er uttrykk for det volum hver dyregruppe (art) er av totalt volum mageinnhold. Alder og vekst: Skjell er brukt til alder- og vekstbestemmelse for ørret. Kondisjon: K-faktor er regnet ut etter Fultons formel: K-faktoren forteller hvor feit (eller mager) fisken er. K 0,85 = svært mager fisk K 0,90 = mager fisk K 0,95 = middels kondisjon K 1,0-1,1 = god kondisjon K 1,1-1,2 = meget god kondisjon K >1,2 = svært feit fisk Elektrisk fiske: Til fangst av fisk på bekkene ble det benyttet et elektrisk fiskeapparat konstruert av ing. Steinar Paulsen. Vannprøver: Vannprøver for kjemiske analyser i laboratorium ble tatt midtfjords. 13

14 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Resultater Det ble prøvefisket natten fra 2. til 3. september 2009 og natten fra 3. til 4. september med to bunngarnserier (Jensen-serier) hver natt. I tillegg ble det satt ut ett 10 millimeters og ett 16 millimeters bunngarn hver natt. Det ble ikke fisket med flytegarn, fordi det var for grunt. Været: Overskyet og frisk bris. Temperaturen i vannet var 14 grader C. I luften lå temperaturen på grader C. Kartet viser garnplasseringene. 4.1 Fangst av fisk Fangsten i de fire Jensen-seriene utgjorde i 2009 hele 38,480 kg ørret og bare 0,612 kg røye. Antall ørret var 267 og antall røye var 3. I de finmaskede garnene ble det fanget 13 ørret, 19 røye og 18 ørekye. All ørret og røye ble fanget i 16 mm garn og all ørekyte ble fanget i 10 mm garn. Samlet vekt for de 13 ørretene var 500 gram og for de 19 røyene var samlet vekt 665 gram. Tabellene på neste side gir en oversikt over fangsten for de tre siste gangene det er prøvefisket i Strandefjorden. Det ble ikke fisket med finmaskede garn i 1986 og

15 Som tabellene over viser Tabellene ovenfor viser fangst av ørret og røye i bunngarnserier (Jensen-serier) i årene 1986, 1997 og Som tabellene over viser, så har det ikke vært dramatiske endringer i ørretbestanden i Strandefjorden siden Vekt pr. garnserie har øket fra 7,7 kg i 1986 til 9,6 kg i I 1995 var vekt pr. garnserie 10,3 kg. Antall ørret pr. garnserie økt fra 47,5 i 1986 til 50 i 1995 og 67 i Det gir en gjennomsnittvekt på 144 g i 2009, 162 g i 1986 og 207 g i Dette resultatet antyder at ørretbestanden har blitt noe tettere siden 1995 og at dette har ført til lavere gjennomsnittsvekt for ørreten. Den øverste tabellen viser dessuten at ørretbestanden er noe tettere i vest enn i øst. På grunn av høyere gjennomsnittsvekt og tettere ørretbestand vest i innsjøen, er vekt pr. serie over to kilogram høyere i vest enn i øst. Vekten er g i vest og 8521 gram i øst. 15

16 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden ,1.1 Fangst av ørret i bunngarnseriene Fangst i bunngarnseriene (Jensen-seriene) i 2009, 1995 og Rapporten fra prøvefisket i 1995 har bare sammenlignbare data for totalfangsten. For serie 2 og 4 i 2009 mangler også data om vekt og antall for de enkelte maskeviddene. Fangst i bunngarnseriene. Fangst i finmaskede bunngarn er ikke tatt med. 16

17 Histogrammet over viser antall ørret pr. garnnatt på forskjellige maskevidder (bunngarn) i 1986 og Histogrammet over viser vekt (g) pr. garnnatt på forskjellige maskevidder (bunngarn) i 1986 og Histogrammet over viser gjennomsnittlig vekt (g) for ørretfangsten på forskjellige maske-vidder (bunngarn) i 1986 og

18 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden 2009 Bunngarn med maskevidde 21 mm fanget flest ørret pr. garnnatt både i 1986 og Antallet var 14 i 1986 og 12 i Garn med maskevidde 26 fanget hhv 9 og 8 ørret pr. garnnatt i 1986 og I garn med maskevidde 29 ble det fanget en ørret mindre enn i garn med maskevidde 26 mm, både i 1986 og i Det ble fanget ørret i alle maskevidder, unntatt 45 og 52 mm. I maskeviddene 21, 26 og 29 mm ble det fanget 29 ørret, både i 1986 og i I maskeviddene 35 og 39 mm ble det fanget 4,5 ørret i 1986 og 2 ørret i Vektutbyttet pr. garnnatt var i 2009 høyest i garn med maskevidde 29 mm (1667 gram). Det var 1255 gram i garn med maskevidde 26 mm og 1172 gram i garn med maskevidde 21 mm. Også i 1986 var vektutbyttet pr. garnnatt høyest i garn med maskevidde 29 mm (1626 gram). I garn med maskevidde 21, 35 og 26 mm var det noe lavere (hhv 1486 gram, 1401 gram og 1360 gram). I garn med maskevidde 39 mm var det 300 gram. Histogrammet nederst på forrige side viser at gjennomsnittsvekten økte kontinuerlig fra 21 mm til 39 mm maskevidde og at det var små forskjeller mellom 1986 og Lengdefordeling, kjønnsfordeling og kjønnsmodning Lengde og vekt ble målt for 113 ørret. For de samme fiskene ble kjønn og kjønnsmodning bestemt. Serie 1: Alle 38 ørret som ble fanget Serie 2: Et utvalg på 12 ørret Serie 3: Alle 47 ørret som ble fanget Serie 4: Et utvalg på 6 ørret 16 mm garn: Alle 10 ørret fra første natt Lengdefordeling Figuren øverst på neste side viser lengdefordeling av undersøkt ørret i 1986, 1995 og For 2009 er bare de 85 ørretene som ble fanget i serie 1 og serie 3 tatt med i datagrunnlaget. Den lengste ørret som ble fanget i 2009 var 40 cm lang. Flest ørret ble fanget i lengdegruppen 22,1-25,0 cm. I 1986 var det flest ørret i lengdegruppen 19,1-22,0 cm. I 1995 var fisk i lengdegruppen 25,1-28,0 dominerende. I det hele tatt er 1995-fordelingen en del forskjellig fra lengdefordelingene fra 1986 og

19 Lengdefordeling for ørret fanget under prøvefiske i 1986, 1995 og For 2009 er bare de 85 ørretene som ble fanget i serie 1 og i serie 3 tatt med i datagrunnlaget Kjønnsfordeling I 1986 besto ørretfangsten av 47,6 % hannfisk og 52,4 % hunnfisk. Tilsvarende tall for 2009 var 51,3 % og 48,7 %. En kjønnfordeling på 1:1 er normalt i en fiskebestand Kjønnsmodning I Strandefjorden var 7 av 85 ørret kjønnsmodne, dvs 8,2 % av ørretfangsten. Av disse var 6 hannfisk og 1 hunnfisk. Hunnfisken var i stadium 5 og veide 630 gram og var den største fangede fisken. Tabellen til venstre viser andel kjønnsmoden fisk i 1986, 1995 og Tabellen under viser data for de sju kjønnsmodne ørretene som ble fanget i

20 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden 2009 Også med hensyn til kjønnsmodning er det godt samsvar mellom tallene for 1986 og I 2009 var de to minste, kjønnsmodne hannene 23 og 24 cm lange. De fire største var alle over 30 cm. Hunnfisken hadde en lengde på 38,5 cm. 4.3 Aldersfordeling Alle de 85 ørretene som ble fanget i serie 1 og i serie 3, ble aldersbestemt ved hjelp av skjellanalyser. Alle fiskene var 2, 3 eller 4 år gamle, og hele 75,3 % var utsatt fisk. Av de 54 toårigene var det 47 utsatt fisk og 7 villfisk. Av 25 treåringer var 15 utsatt og 10 var villfisk. Og av 6 fire-åringer var 2 utsatt ørret og 4 var villfisk. Tabellen over viser lengde og årlig tilvekst for utsatt fisk og villfisk (ørret) i Nederste del av tabellen viser andel utsatt fisk og villfisk i de forskjellige aldersgruppene. 20

21 Ørretens aldersfordeling i 1976, 1986, 1995 og Antall undersøkte fisk var hhv 28, 46, 100 og Vekst Tabellen på forrige side viser årlig tilvekst for ørret i Strandefjorden i Gjennomsnittlig årlig tilvekst var 65 mm for utsatt fisk og 63 mm for villfisk, men som tabellen viser vokste utsatt fisk raskest de to første leveårene og villfisk vokste mer pr. år i tredje og fjerde leveår. Dette er synliggjort i diagrammet nedenfor. Årlig tilvekst for utsatt ørret og villfisk i

22 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Kondisjon og kvalitet Ørret og k-faktor Ørret som ble fanget under prøvefisket i 2009 hadde en gjennomsnittlig k-verdi på 1,01, dvs. fisk i normalt godt hold. Som diagrammet nedenfor viser, var k-faktoren lavere i 2009 enn ved tidligere undersøkelser. I de lengdegruppene med størst antall fisk (fra 161 mm til 310 mm) ligger gjennomsnittlig k-faktor i 2009 på ca. 1,00, mens den tidligere har ligget mellom 1,05 og 1,11. K-faktor for forskjellige lengdegrupper i 2009, 1995, 1986 og

23 4.5.2 Kjøttfarge hos ørret Kjøttfargen hos ørret gjenspeiler ernæringen og benyttes sammen med k-faktor til å beskrive fiskens kvalitet. Det er astaxanthin, som finnes i del næringsdyr og spesielt i krepsdyr, som gir rødfargen i kjøttet hos ørret. Kjøttfarge hos ørret i Strandefjorden I 2009 hadde 1 av 85 undersøkte ørret (serie 1 og serie 3) rød kjøttfarge. Det tilsvarer 1,2 %. I 1995 hadde ingen ørret rød kjøttfarge, mens i 1986 og 1976 var andelen henholdsvis 19,9 % og 43,0 %. De fleste ørretene i 2009 hadde hvit kjøttfarge (68,2 %). I 1995 hadde bare 20 % av fangsten hvit kjøttfarge. I 1986 og 1976 var andelen henholdsvis 46,8 % og 32 %. I underkant av en tredjedel av fangsten (30,6 %) hadde lyserød kjøttfarge i I 1995 hadde hele 80 % denne fargen, mens andelen i 1986 og 1976 var henholdsvis 33,3 % 25,0 %. Astaxanthin (C 40 H 52 O 4 ) er et rødfarget pigment (karotenoid) fra planter og dyr, særlig krepsdyr. Laksefiskenes naturlige rødfarge skyldes astaxanthin. Laksefisk kan ikke lage astaxanthin og er avhengig av at det finnes i føden. Tidligere ble det syntetiske stoffet canthaxanthin brukt i fôret til oppdrett av laksefisk og krepsdyr, men etter at astaxanthin ble tilgjengelig syntetisk, brukes dette for å få sterk rødfarge. Ordet astaxanthin er dannet av gresk: astakos (hummer, kreps) og xanthos (gul). Kilde: Store norske leksikon. 23

24 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Næringsforhold (ørret) Mageinnholdet gir et øyeblikksbilde av hvilken næring fisken har spist i tidsrommet før prøvefisket. I 1986 var insekter i vann dominerende næring for ørreten, mens det i 2009 var marflo som var dominerende. Marflo var nest viktigst i 1986, og insekter i vann var nest viktigst i Mageinnhold i 2009 og Volumprosent er uttrykk for det volum hver dyregruppe (art) er av totalt volum mageinnhold. Mageinnhold i 2009 og Frekvensprosent gir uttrykk for antall fiskemager der en dyregruppe (art) fins i prosent av totalt antall undersøkte fiskemager. 24

25 4.7 Fiske med elektrisk fiskeapparat For å vurdere forekomsten av naturlig rekruttering ble det den 5. september fisket i innløpselva Usteåne (ved Kleivi) med elektrisk fiskeapparat. Fangsten besto av 28 ørret og 10 ørekyte. Avfisket areal var 100 m 2. Elfiske i Usteåne ved Kleivi. 25

26 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Vannprøver Vi prøvefisket også Hovsfjorden og Strandefjorden i Det ble tatt vannprøver fra alle tre innsjøene. For sammenligningens skyld vises her analyseresultatene for innsjøene: Parameter Enhet Hovsfjorden Holsfjorden Strandafjorden Dato Alkalitet mmol/l 0,06 0,2 0,09 Fargetall filtrert Kalsium, AES mg Ca/l 1,74 4,72 2,43 Konduktivitet ms/m 1,2 3,2 1,5 ph 6,16 7,19 6,45 Total fosfor mg P/l 0 0,004 0 Tot. org. karbon mg C/l 6,9 4,1 7 Turbiditet FNU 0,5 0,56 0,8 Analyseresultatene viser at vannkvaliteten er god for fisk og fiskens næringsdyr. Kalk-ing er det ikke behov for og generelt er surt vann ikke et stort problem i Hallingdal. Hallingdølen, 30. mars 2011: Surt vann er ikke et stort problem i Hallingdal. 26

27 5. Vurdering av prøvefisket og forslag til tiltak 5.1 Ørret Tett bestand. Hvis vi sammenligner resultatene med tidligere undersøkelser, ser det ut til at ørretbestanden har blitt tettere. I 1986 ble det fanget 47 ørret pr. garnserie, mot 50 i 1995 og 67 i Gjennomsnittsvekten har gått ned fra 207 gram i 1995 til 144 gram i Dette skyldes trolig stor beskatning av matfisk. Garnfiske. Fisket i Strandefjorden foregår hovedsaklig med bunngarn med maskevidde mm. Det betyr at hovedbeskatningen skjer på fisk rundt 40 cm. God vekst. Utsatt ørret i Strandefjorden årlig gjennomsnittlig tilvekst på mm i de fire første årene. Villfisken hadde en årlig gjennomsnittlig tilvekst på mm. Utsatt ørret hadde større årlig tilvekst enn villfisk de to første leveårene. For 3. og 4. leveår var det omvendt, men det må understrekes at det var lite materiale for denne siste sammenligningen. Strandefjorden er et grunt, produktivt vann og har stort innslag av større krepsdyr, som gir grunnlag for god vekst. Litt mer kjønnsmoden fisk. I fangsten var 8,2 % kjønnsmodne. Det var 6 hannfisker og 1 hunnfisk. Hunnfisken var størst. Den var 38,5 cm lang og veide 630 gram. Hannfiskene var 23,0 cm og 36,0 cm. Ørreten i Strandefjorden blir relativt sent kjønnsmoden og dette er positivt for veksten. Lavere k-faktor. Kvaliteten på ørreten er god med en gjennomsnittlig k-verdi på 1,01. Kondisjonsverdien for de forskjellige lengdegruppene varierte fra 0,96 til 1,23. Det var to ørret mindre enn 160 mm som hadde gjennomsnittlig k-verdi på 1,23 (utsatt ørret). K-faktoren var lavere enn ved tidligere undersøkelser og har trolig sammenheng med at fiskebestanden har blitt tettere. Kun en ørret med rød kjøttfarge. Kjøttfarge brukes også som mål på kvalitet for ørret. Ørret får vanligvis lyserød kjøttfarge ved ca 25 cm lengde og rød kjøttfarge ved lengder på over 30 cm. Dette gjelder i vassdrag der en vesentlig del av maten består av krepsdyr. Dette synes også å være tilfelle i Strandefjorden hvor marflo er ett viktig næringsdyr for ørreten. Det var vesentlig flere ørret med rød kjøttfarge i 1986 og Elfiske. Det ble fanget 28 ørret på en omgang med elektrisk fiskeapparat. Dette antyder middels god tetthet. Det ble fanget 10 ørekyte. 27

28 Fiskebiologiske undersøkelser i Strandefjordenfjorden Røye Det ble fanget kun 3 røye. Gjennomsnittsvekten var 204 gram. Røye ble ikke påvist ved de tidligere undersøkelsene. I 1986 ble det opplyst at det ble fanget 1 røye pr. 100 ørret. Det finnes en god bestand av røye høyere opp i vassdraget, og denne fisken har mulighet til å slippe seg nedover. Arten vil neppe etablere en reproduserende bestand i Strandefjorden fordi den er for grunn. 5.3 Ørekyt Ørekyt finnes i innselva og i innsjøen. Bestanden bør holdes nede. Ørekyt er en liten karpefisk som har fått en omfattende spredning de siste årene. I Buskerud har ørekyta spredt seg til kommunene i nordvest; Ål, Hol og Nore og Uvdal. Spredningen skyldes hovedsakelig at arten har vært brukt som levende agn ved fiske, men den har også blitt spredt i forbindelse med fiskeutsettinger og vassdragsreguleringer, spesielt gjennom overføringstuneller. 5.4 Tiltak På bakgrunn av resultatene fra prøvefisket er det fortsatt behov for å sette ut settefisk av ørret i Strandefjorden. Selv om det ble funnet en del naturlig rekruttering i innløpselva, er dette ikke nok for å dekke rekrutteringen til hele innsjøen. Hele 75,3 % av ørreten vi fikk i Strandefjorden var utsatt fisk. Utsettingspålegget er i dag på en-somrig ørret årlig. Vi anbefaler å gå over til å bruke større settefisk som vil klare seg bedre i konkurranse med ørekyte og foreslår utsetting av ettårig settefisk hvert år. Det er vanlig å halvere antallet hvis man setter ut ettårig istedenfor ensomrig ørret. Vi reduserer antallet litt mer fordi prøvefisket antyder at ørretbestanden er litt i tetteste laget. Beskatning av ørret bør skje med garn med maskevidde 35 til 42 mm. Det er etablert en bestand av ørekyte i Strandefjorden. Bestanden bør holdes nede. Produksjonsforholdene i Strandefjorden bør kunne gi grunnlag for et årlig uttak på minst 4-5 kg fisk pr. hektar. Dette tilsvarer over ett tonn fisk. Med 2 ørret pr. kg blir det ca 2000 ørret i året eller en fangstinnsats på 2000 garnnetter med en fisk pr. garnnatt (garn med maskevidde 39 mm). I 2009 ble det fanget 930 kg ørret ifølge fangststatistikk fra grunneieren. For å følge med fiskebestandens utvikling er det viktig at alle garn- og sportsfiskere fører fangstjournal. Dette vil kunne gi grunnlag for å vurdere om avkastningen er optimal og man vil raskere kunne endre utsettingspålegget hvis det skulle bli nødvendig. 28

29 6. KILDER / LITTERATUR Artsdatabanken om ørekyte: Internett: Faktaark28.pdf Fylkesmannen i Buskerud - Miljøvernavdelingen (1987): Fiskeribiologiske undersøkelser i Strandefjorden, Ål kommune, Buskerud fylke ) 18 sider. Fylkesmannen i Buskerud Miljøvernavdelingen (1999): Fiskeribiologiske undersøkelser i Holsfjorden og Hovsfjorden, Hol kommune. 28 sider. Hol kommune (2010): Sportsfiske i Hol kommune. 36 sider. Kjell W. Jensen (1984): Sportsfiskerens leksikon. Kunnskapsforlaget. 851 sider. Norsk Kompetansesenter for Fjellfisk (1995): Prøvefiske og biologisk driftsplan. Strandafjorden s. NVE: Register over nedbørsfelt. Prosjekt Fjellfisk (1986): Prøvefiske og driftsplan for Holsfjorden. 12 sider. Prosjekt Fjellfisk (1986): Prøvefiske og driftsplan for Hovsfjorden. 12 sider. Qvenild, T. (1978): Fiskeribiologiske undersøkelser i Uste-Nes, Hol kommune Rapport fra Fiskerikonsulenten i Øst-Norge. Vann fra fjell til fjord (2012): Vesentlige vannforvaltningsspørsmål. Vannområde Hallingdal. Versjon nr. / Høringsutkast. 24 sider. Vann-Nett: Vannportalen : Østre Hol JFFs nettsider: ostre_hol 29