EUs landbrukspolitikk

Transkript

1 EUs landbrukspolitikk Et politikkområde som på slutten av 1960-tallet ble sett på som en av de første store politiske suksesser i det daværende EF. 20 år seinere ble det omtalt i en helt annen ordlyd. Her presenteres kort bakgrunn for og innholdet i EUs landbrukspolitikk. Landbruk alltid vært et sentralt politikkområde i EU Allerede i forberedelsene til danningen et felles marked var landbruk vært et sentralt politikkområde. Én av grunnene til det var at man ønsket å hindre at ulike priser på matvarer i de ulike landene, i neste omgang skulle føre til ulike lønninger og dermed konkurransefortrinn for de landene med lavest lønninger innad i EF. Derfor ble det nedfelt egne artikler som omhandler landbruket i Romatraktaten fra Målene som ble satt for landbruket er fortsatt førende: Å øke landbrukets produktivitet Å sikre en rettferdig levestandard for gårdbrukere Å stabilisere markedene for landbruksprodukter Å sikre stabile forsyninger av mat til forbrukerne Å sikre fornuftige forbrukerpriser Tre underliggende prinsipp for EFs landbrukspolitikk som ofte trekkes frem er: Et felles landbruksmarked En fordel for landbruksvarer produsert i EF En felles finansiering av landbrukspolitikken Et felles marked uten landbruk ble sett på som helt uaktuelt. Opprettelsen av et indre marked med en felles pris- og markedspolitikk ble hovedgrepet for å understøtte retningslinjene for landbrukspolitikken slik de ble nedfelt i Romatrakteten. Markedssystemet for jordbruksvarer ble bygd på to hovedmekanismer: Beskyttelse av EFs indre marked med bruk av avgifter og toll på importerte varer. Det sikret at EFs gardbrukere fikk fortrinnsrett på EF markedet. Etableringen av et sikkerhetsnett: En garanti for oppkjøp av overskuddsvarer dersom prisene for jordbruksvarer falt under en pris fastsatt av myndighetene. I løpet av 1960-årene ble det utviklet et system for markedsorganisering for de aller fleste produksjoner. Målet om å stabilere markedene ga grunnlag for oppbygging av et stort antall markedsordninger med et høyt ambisjonsnivå for stabile priser. De viktigste markedsordningene kom på plass i årene 1962 og 1963 og de felles markedsordningene ble fullt gjennomført i perioden Innenfor rammene til disse institusjonelle prisene blir de interne markedspriser bestemt av tilbud og etterspørsel.

2 Med økt selvforsyningsgrad og til og med økt overproduksjon eksploderte budsjettutgiftene til gjennomføringen av Den felles landbrukspolitikken. Grunner til det er: Økte utgifter til eksportsubsidier Reduserte inntekter fra importavgifter Reduserte markedspriser innenlands Økt behov for lagring Større tilbud av landbruksvarer internasjonalt, som i neste omgang gjorde det vanskeligere å eksportere overskudd Dette ble et vedvarende problem, og ved inngangen til 1990-tallet satte man i gang reformer som skulle snu om på mye av det som ble forbunnet med Den felles landbrukspolitikken. Selv om målene står fast som sådan, så har mye endret seg siden Den viktigste endringen i denne sammenheng var at man gikk fra en situasjon fra underdekning (for lite) til en situasjon med overproduksjon (for mye) landbruksvarer utover på 1970-tallet. På 1980-tallet ble det klart at grep måtte gjøres for å få ned overproduksjonen og budsjettkostnadene. Reformene kom med innføring av kvoteordning for melk i 1984 (ett år etter Norge), MacSharry reformen i 1992 med reduserte priser og innføring av arealstøtte, brakkleggingsstøtte og dyretallsstøtte og med klart definerte støtteretter per medlemsland. Deretter fulgte reformen Agenda 2000 som ble sluttført i 1999 og Midtveisgjennomgangen i 2003, en gjennomgang som ble en reform. Allerede tidlig i 1970 åra var det overproduksjon av sentrale jordbruksprodukter i EF. Viktige reformer av EUs landbrukspolitikk Mansholtplanen (1972) Årsak: Kraftig økning i budsjettutgiftene knyttet til de felles markedsordningene for jordbruket på grunn av stor produksjonsøkning. Innhold: For å begrense produksjonen (areal i drift) og antall bønder ble innført støtte til førtidspensjon, støtte til investeringer og yrkesopplæring, og støtte til brakkelegging og skogplanting. MacSharryplanen (1992) Årsak: Mye de samme problemene som i 1968, problemene hadde bare blitt større. Stigende overproduksjon, og kostnader knyttet til den. Miljøproblemer knyttet til landbruket. Innhold: Reduksjon i prisene på jordbruksvarer. Innføring av arealtilskudd. Mer brakklegging. Agenda 2000 (1999) Årsak: Utvidelsen av Unionen østover kom til å bli et kostbart prosjekt. Fortsatt overproduksjon. Et mål å få ned utgiftene til landbruket. Innhold: Ytterligere senkning av priser på jordbruksvarer. Delvis kompensert med økning i arealtilskuddet. Mer penger til bygdeutvikling. Midtveisgjennomgangen (2003) Årsak: Østutvidelsen gjorde det nødvendig å senke utgiftene. WTO-tilpasning. Landbruket hadde lav legitimitet. Innhold: Prissenkning på jordbruksvarer. Innføringen av produksjonsuavhengig støtte. Økt fokus på bygdeutvikling.

3 EUs landbrukspolitikk i dag EU har ofte gjennomført reformer i Den felles landbrukspolitikk, men likevel er landbrukspolitikken fortsatt viktig for Unionen. Fortsatt går omtrent 40 prosent av EU-budsjettet til landbruket, og landbruket er med dette den største budsjettposten. I tillegg til at en såpass betydelig andel av fellesskapets midler går til Den felles landbrukspolitikk, er dette en av få områder hvor EU virkelig har lyktes med å skape en felles politikk. Med en felles politikk menes at det er hovedsakelig Unionen som har myndighet i landbruksspørsmål. EU bestemmer blant annet hvor mye penger som skal gå til landbruket, og hvordan disse pengene skal fordeles. EU har i dag mange forskjellig typer støtter som landbruket kan nyte godt av. Fortsatt går omtrent 40 prosent av EU-budsjettet til landbruket. Tradisjonelt har EUs markedsordninger sørget for at bøndene er sikret en minstepris, og bøndene har i tillegg til dette fått areal- og dyrestøtte. Areal- og dyrestøtte har stort sett blitt erstatt av produksjonsuavhengig støtte. Dette er en stor omveltning, for nå (fra 2005) kan EU-bonden i prinsippet få støtte selv om han/hun ikke produserer jordbruksvarer. Bonden er imidlertid pliktig til å holde arealet i hevd. Nå (fra 2005) kan EU-bonden i prinsippet få støtte selv om han/hun ikke produserer jordbruksvarer. Bakgrunnen til EUs siste landbruksreform fra 2003 EU hadde flere beveggrunner til å velge en kraftig dreining av den landbrukspolitiske kursen. En viktig grunn var at man i tidligere reformer på 1990-tallet ikke hadde klart å forandre landbrukspolitikken i tilstrekkelig grad for den hverdagen EU møtte ved inngangen til et nytt årtusen. Man så omrisset av en ny avtale i Verdenshandelsorganisasjon (WTO), og forpliktelsene knyttet til denne gjorde at EU med fordel kunne ta overføringene til landbruket nærmere i øyesyn. Den produksjonsuavhengig støtte kunne, i motsetning til areal- og dyrestøtte, bli regnet som godtatt støtte i WTO. Østutvidelsen av Unionen med ti nye medlemsland, hovedsakelig bestående av fattige østeuropeiske land med en stor landbrukssektor, tvang EU til å innføre reformer innen landbruket uavhengig om det ville bli enighet om en WTO-avtale. Legitimiteten til Den felles landbrukspolitikk var heller laber i befolkningen etter at det nye årtusenet var innledet med kritiske sjukdomsutbrudd i EUs landbruk (kugalskap, munn- og klovsyke mm). En reform kunne gjenreise tapt tillit. Dessuten kunne det bidra til å dempe det kritiske søkelyset på de offentlige overføringene til landbruket.

4 I tillegg til innføringen av produksjonsuavhengig støtte ble bygdeutvikling et prioritert satsningsområde i den siste landbruksreformen. Et sterkere fokus på bygdeutvikling skulle også bidra til å øke både legitimiteten og konkurransekraften til landbruksnæringen. I perioden utgjør midlene til bygdeutvikling omtrent 10 prosent av det totale budsjettet for EUs landbrukspolitikk. EU har satt seg som mål at andelen som går til bygdeutvikling skal økes betydelig. Dette Et sterkere fokus på bygdeutvikling skulle også bidra til å øke både legitimiteten og konkurransekraften til landbruksnæringen. skal blant annet skje ved at midler overføres fra markeds- og direktestøtten til bygdeutviklingsformål. I neste langtidsbudsjettperiode for vil midlene til bygdeutvikling likevel utgjøre en forholdsvis liten andel av landbruksbudsjettet. Stort mangfold i EU-landbruket Landbruket i EU omfatter mange ulike produksjoner. Dette skyldes at det er store variasjoner i klima og jordsmonn. I Sør-Europa er det for eksempel, i motsetning til lenger nord, gunstig å dyrke varer som bomull, tobakk og oliven. Mangfoldet i EU-landbruket ble enda større etter at åtte østeuropeiske land ble inkludert i Unionen i Mange av de nye østeuropeiske landene hadde store innslag av selvbergingsjordbruk noe som stod i sterk kontrast til en profesjonalisert og markedsorientert landbruksnæring i Vest- og Nord Europa. Det er da også de vest- og nordeuropeiske landene som står for størst andel av produksjonen i EU. Danmark, Frankrike og Litauens andel av EUs samlede produksjon for melk, storfe og gris i 2003 i prosent Melk Storfe Gris Danmark 3,6 1,3 7,8 Frankrike 18,1 27,7 10,3 Litauen 0,5 0,2 0,5 Det er også stor forskjell på hvor stor andel av befolkningen som er sysselsatt i landbruket. Det er Litauen og Polen som har størst andel av de yrkesaktive i arbeid i landbruket. Storbritannia er det medlemslandet med færrest andel av arbeidsstyrken i landbruket. Andel av arbeidsstyrken sysselsatt i landbruket i Danmark, Frankrike og Litauens i 2003 i prosent Danmark 3,3 Frankrike 4,3 Litauen 18,7 Utviklingen i EU går mot stadig større gårdsbruk. Men det er stadig stor forskjell mellom medlemslandene, og det gjelder ikke bare mellom øst og vest. Østerrike har fortsatt mange små gårdsbruk, mens for eksempel Danmark har få små, men mange store bruk. Mange av de nye østeuropeiske landene hadde store innslag av selvbergingsjordbruk noe som stod i sterk kontrast til en profesjonalisert og markedsorientert landbruksnæring i Vest- og Nord Europa.

5 Strukturutvikling Andelen av areal på gårdsbruk på 1-5 hektar og over 50 hektar i Danmark, Frankrike og Litauen, i prosent > >50 Danmark 2,7 24,9 3,7 35,3 Frankrike 26,7 27,0 27,6 32,9 Litauen ,6 1,8 LU om EUs landbrukspolitikk Enkelte rapporter Strøm, B. O. Lutnæs, Å. Klepp (2006): EUs landbrukspolitikk. Dagens politikk og sentrale utviklingstrekk. Rapport Strøm, B. (2003): EUs landbrukspolitikk Dagens politikk og sentrale utviklingstrekk. Rapport Eldby, H. (2000): Markedet for kjøtt i EU, de nye søkerlandene og verdensmarkedet i perioden Kortnotat nr Tviberg, L.K. (1999) Agenda Kortnotat Enkelte kronikker EUs landbrukspolitikk lik norsk fremtidig politikk? (Bondebladet ) no/apps/vedlegg/dokumenter/95.pdf