ECN260 Robust Landbruk. Skrevet av Kristi Wettern og Silje Klo Hansen

Transkript

1 ECN260 Robust Landbruk Skrevet av Kristi Wettern og Silje Klo Hansen

2 Innhold Innledning:... 2 Dagens situasjon... 3 Toll - Kvote - Import... 5 Tollreguleringer... 6 Markedsregulering:... 6 Konsesjonsordninger... 7 Virkemidler og konsekvenser... 8 Det landbrukspolitiske system Robust Landbruk i Norge, er det gjennomførbart? Sammendrag Konklusjon: Referanser:... 15

3 Innledning Definisjon av robust landbruk er et landbruk som takler konkurranse fra utlandet. Vi mener et robust landbruk sett med dagens øyne, er et landbruk som blant annet tåler konkurranse fra utlandet, klarer seg uten skjerming og støtte i form av subsidiering ol. Her velger vi også å se nærmere på et robust landbruk på verdensbasis og et robust landbruk innenfor Norge. Det er vanskelig og eksakt definere hva et robust landbruk egentlig er. Et landbruk i dag skal takle mange utfordringer i form av innenlands konkurranse og utenlands konkurranse. For landbruket vil man også ha mange faktorer som spiller inn på konkurransen. I Norge har vi et utfordrende klima og topografi som gjør landbruket mer utfordrende. Hvordan skal vi skape et robust landbruk som er bærekraftig på sikt, er et viktig spørsmål i vår oppgave. For å kunne få mer innsikt i hvorfor ting er slik de er i dag må vi se nærmere på landbrukets historie, hvordan er vi kommet dit vi er i dag? Og hvilke mål har vi for landbruket? Ønsker vi et landbruk som hevder seg godt i verdensmarkedet eller ønsker vi et landbruk som leverer sunn mat uten antibiotika? Videre i oppgaven vil vi se videre på hvordan man kan oppnå et robust landbruk i Norge. Dagens situasjon Det er i dag omlag bønder i Norge. Flesteparten av disse er eiere i bedrifter til landbruks samvirker, slik som f.eks. Tine og Nortura. Samlet sett er det arbeidsplasser som knyttes til jordbruket i Norge, som er ca. 5% totalt (Rysstad, S. 2014, Dagens situasjon, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge). Sammenlignet med for drøyt 100 år siden så var omtrent 50% av arbeidsplassene tilknyttet jordbruket (Rysstad, S. 2014, Landbrukspolitikk- oversikt og perspektiver, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge). Tallet fortsetter å synke, mens størrelsene på gårdsbrukene øker. Samtidig så sørger konsesjonsgrensene og reguleringene for at det ikke blir stordrift i Norge.

4 Figur 1. Utviklingstrekk i antall jordbruksforetak som har søkt om produksjonsmidler. Jordbruket i Norge står for ca. 50 % av det totale kaloriforbruket til nordmenn, så vi er pr. i dag avhengig av import av enkelte matvarer. Vi prøver likevel å holde oss relativt selvforsynt med produkter som melk, korn og kjøtt. Norge er ikke prisgitt gode forutsetninger for matproduksjon, så vi kan ikke konkurrere med verdensmarkedet på en god måte. Verken i form av naturgitte forhold eller produksjonsfaktorer. Arbeidskraft er dyrt i Norge, så det er svært begrenset hvor mye evt. produksjonskostnader kan kuttes med. Prisene på jordbruksprodukter kan derfor ikke produseres til samme priser som på verdensmarkedet. Uten skjermet marked ville det blitt liten produksjon i Norge. Skjermet marked betyr at det er satt importgrenser og toll på innførsel av produkter fra utlandet. På en annen side så sørger også skjermet marked for at produktene blir dyrere enn strengt tatt nødvendig for forbrukerne. Prisene i Norge er omlag 25 % dyrere enn i Sverige, og samtidig betaler vi omtrent 40 % av hva det koster å produsere maten i form av skatt (Rysstad, S. 2014, Dagens situasjon, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge). Men så kan man spørre seg om man som forbruker vil ofre det å spise norsk, trygg mat og å bevare en kulturarv/kulturlandskap for å spise billigere, når man i utgangspunktet i gjennomsnitt bruker kun 1/10 av inntekten på mat.

5 Toll - Kvote - Import Som nevnt så har vi et skjermet marked i Norge. Det består av toll på importerte varer som gjør at man må betale en viss tollsats om man ønsker å ha noe inn til landet. Dette skal fungere som vaksine mot at man benytter seg av varer utenfra istedenfor å støtte opp om jordbruket/industrien i Norge. Det skal dermed ikke lønne seg å handle fra utlandet. Tollsatsene er ulike etter hvilke varer det gjelder. Satsene er f.eks. høyere på melk, korn og kjøtt enn på såkalte RÅK (råvarepriskompensasjon) produkter som vil si bearbeidede produkter. Dette er f.eks. brødvarer, pizza, sjokolade, supper og iskrem. Det er faktisk billigere å importere RÅK produkter slik som pizza med kjøtt/ost enn om man skulle importert kjøttet og osten hver for seg. Mellom Norge og EU er det råvareprisforskjeller, og tollsatsene på RÅK-varene skal utlignes av disse. Importen av RÅK-varer har økt med omtrent 100%, noe som kommer av at tollsatsene er reduserte, og norske RÅK-varer vanskelig kan konkurrere med verdensmarkedet. Det som går til RÅK-produksjonen av norske varer er 15 % av melkeproduksjonen og så mye som 70 % av matkornproduksjonen (Aanesland, 2006, Grensehandel og EØS-avtalen, forelesningsnotater ECN260, NMBU, Ås, Norge). Det er protokoll 3 som omhandler RÅK produkter, og protokoll 3 finner man i EØSavtalen. Denne avtalen skal ikke gjelde for jordbruket, men den får likevel en innvirkning. EØS avtalen trådte i kraft i 1994, og den ble til for å styrke handelen mellom medlemslandene. Det skal være like konkurransevilkår og regler for alle, og de fire prinsippene skal følges. Prinsippene er at det skal være fri varebytte over grensene, fri bevegelse for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i ett annet og fri bevegelse av kapital (Knudsen 2014). EØS avtalen regulerer tilgang i det europeiske markedet, mens WTO sørger for reguleringen på verdensbasis. WTO står for verdens handelsorganisasjon, og organisasjonen ble stiftet 1. Januar 1995 i Genevé, Sveits, og 160 land er per dags dato medlem. Styringsmakter i medlemslandene kan gjennom WTO forhandle om å senke barrierer

6 som er ødeleggende for handel, øke beskyttelsen av forbrukerne, eller hindre spredning av sykdommer over landegrensene (Who we are 2014). Tollreguleringer Man må betale avgift for varer som importeres til Norge. Dette gjelder ikke bare jordbruksprodukter, men også klær. Det er forskjell på merverdiavgift som gjelder for alle varer, og toll som kun gjelder for mat og klær. Har sendingen en verdi på over 200 kr, må det betales mva. på 25 % av totalsummen (ekskl. frakt og forsikring). På mat og alkoholfri drikke betales det 15 % mva. Merverdiavgift betales selv om varen er tollfri. Tollsatsene varierer med type produkt og hvor produktet er produsert. Man må også betale en pris for fortolling, men det er det fraktselskapet som krever og ikke Tollvesenet (Netthandel 2014). Markedsregulering: Markedsregulering skal balansere produksjonen i forhold til etterspørsel. For å sikre at dette blir gjort er de ulike landbrukssamvirkene ansvarlig innenfor sine sektorer. I jordbruket fungerer det ikke på samme måten, her bærer jordbruket selv det økonomiske ansvaret for eventuell overproduksjon og blir ikke garantert minstepriser. Når det kommer til markedsordninger, har man flere metoder for å regulere dette. For markedsregulering av korn har man avsetningstiltak, faglige tiltak og opplysningsvirksomhet. Hensikten med de ulike tiltakene er for avsetningstiltak et tiltak som iverksettes for å regulere markedet. Det faglige tiltaket og opplysningsvirksomhet er forebyggende og av mer langsiktig karakter der arbeidet blant annet fokuseres på å øke omsetningen av korn og kornprodukter. For markedsregulering av korn er det Norske Felleskjøp AS som har ansvaret (Markedsregulering av korn 2010)

7 (Markedsregulering av korn 2010) For blant annet melk har man den samme markedsreguleringen for korn, og Tine SA er markedsregulatoren for denne sektoren. Markedsregulator har den utøvende funksjonen og er den som gjennomfører reguleringstiltakene. Markedsregulator får kompensert for kostnader forbundet med gjennomføringen av tiltakene (Mjølkekvotar 2012). Som markedsregulator innebærer dette for Tine at de har mottaksplikt fra alle produsenter og for smør av uavhengige meieriselskaper. Tine har også forsyningsplikt som betyr at de skal sikre alle meieriselskaper som deltar i prisutgjevningsordninger for melk tilgang på råvarer til nærmere spesifiserte vilkår. Til produksjon av flytende melkeprodukter har markedsregulator forsyningsplikt til uavhengige meieriselskaper begrenset oppad til i utgangspunktet 15 mill. liter melk pr. anlegg. For forsyninger utover dette, stilles krav om leveranser fra egne leverandører. For nærmere bestemmelser som vi ikke har valgt å utdype, se forskrifter for nærmere bestemmelser om mottaks- og forsyningsplikten. Markedsregulator har i tillegg informasjonsplikt som skal sikre at alle markedsaktører har lik tilgang på informasjon om aktiviteter markedsregulator utfører i kraft av reguleringsansvaret. Markedsreguleringen blir finansiert av omsetningsavgiften, som betales av bøndene ved levering av melk. Størrelsen på omsetningsavgiften fastsettes årlig av Landbruksog matdepartementet etter forslag fra Omsetningsrådet (Mjølkekvotar 2010). Konsesjonsordninger Konsesjonsordninger innebærer krav om offentlig tillatelse for å utøve en form for næringsvirksomhet. Slike ordninger brukes ofte i næringer hvor det er nødvendig å begrense antall aktører eller størrelsen på produksjonen. I tillegg kan konsesjonsordninger sikre at kriteriene for å drive virksomheten blir oppfylt. I landbruket kan slike konsesjonsordninger legge begrensninger på for eksempel

8 begrensninger i størrelse for bruk med svin og fjørfe eller hvor store melkekvoter hver enkelt bonde kan ha jf. husdyrkonsesjonsloven. Prisutjevningsordningen I melkemarkedet er det en monopolgevinst å hente ved kryss-subsidiering. Ved å sette en høy pris på konsummelk og lav pris på produksjonsmelk som brukes til ulike typer av ost og andre melkeprodukter, oppnås en betydelig total gevinst. Altså at man legger en avgift på produkter som er lønnsomme, slik at disse subsidierer varer som er mindre lønnsomme. For eksempel støtte til produksjonsmelk. I tillegg har myndighetene ønsket mer konkurranse i melkemarkedet, samtidig har de ønsket at bøndene skal beholde en betydelig del av monopolgevinsten. Noe som har vist seg å være vanskeligere sagt enn gjort. Det er gjort forsøkt i den nye prisutjevningsordningen som innebærer at jordbrukssamvirket skal dele monopolgevinsten med andre aktører i melkemarkedet.(synnøve Finden, Q- meieriene og noen til), med Statens landbruksforvaltning (SLF) til å forvalte prisutjevningsordningen for melk. Virkemidler og konsekvenser Jordbrukspolitikken ble utformet etter andre verdenskrig i en tid hvor man hadde liten tiltro til markedsøkonomien, samtidig som man var svært positive til regulering. Med virkemidler hadde man tro på at man kunne styre utviklingen i den retningen at samfunnet ble bedre å leve i. Dette viste seg å være enklere sagt enn gjort, man opplevde at det ikke var fullt så enkelt å erstatte markedspriser med andre virkemidler. Grunnen til dette var at virkemidlene hadde utilsiktede virkninger, altså at dersom man satte inn ett virkemiddel måtte man sette inn et nytt for å rydde opp i uønskede virkninger fra der forrige. Denne rundgangen fortsatte ytterligere og ble til en ond sirkel hvor man hele tiden trengte nye virkemidler for å rydde opp. Det som blir beskrevet som hovedproblemet i jordbrukspolitikken i Norge skyldes at markedsprisene er satt ut av funksjon. Fra forelesning er vi blitt presentert ulike figurer som kan vise dette. I figuren vi fant i notat av Aanesland om virkemiddelkjeder viser overproduksjon med en administrativ pris. Den administrative prisen er fastsatt i jordbruksavtalen, og markedsprismekanismen er satt ut av funksjon. Den administrative prisen er Pa. E er etterspørsel på det innenlandske markedet. T1 er tilbudet når den administrative prisen Pa innføres. Prisen som gir

9 likevekt i markedet er P0. Med en administrativ pris Pa, tilbyr produsenten mengden m2, men konsumentene ønsker ikke å kjøpe mer enn m1 til prisen Pa.Vi får et overskudd som er lik (m2-m1).t2 er en ny tilbudskurve som skyldes at det skjer en teknisk utvikling som senker kostnadene. Med en rigid administrativ pris, øker teknisk utvikling overproduksjonsproblemene. Teknisk utvikling omfatter nye maskiner, bedre redskaper, høye avlinger per dekar og høy avdrått per dyr. Dette øker arbeidsproduktiviteten som er antydet på figuren med et skift i tilbudskurven fra T1 til T2. Dermed blir overproduksjonsproblemet enda større. Overproduksjonen blir (m3 m1). Administrative priser, som var høyere enn markedsprisene, fører til overproduksjon. Det starter en prosess. Markedsregulering blir nødvendig. Markedsreguleringen fjerner overskuddsproduktene fra det innenlandske markedet og produktprisene til bøndene øker (Aanesland & Holm 2006). Slik vi ser at den administrative prisen stater en virkemiddelkjede som får konsekvenser for utvikling av virkemiddelsystemet. En del av dette systemet blir kalt for markeds og produksjonsregulering som vi har skrevet om tidligere i oppgaven. Utgangspunktet er at først ble prisene økt og det resulterer i at produksjonen blir for stor. Som igjen fører til at det må settes inn virkemidler for å redusere produktene. Midlene som brukes til markedsregulering blir hentet fra omsetningsfondet, som bøndene betaler for. Norge og flere andre land har forsøkt å løse problemet med å

10 dumpe overskuddsproduktene på verdensmarkedet, men dette fører kun til ødeleggelse på det internasjonale markedet for jordbruksprodukter. Da man opplevde en opptrapping på slutten av 1970 tallet som resulterte i overproduksjon som igjen utløste krav om produksjonskvoter for melk, lyst kjøtt og egg. Disse kvotene kunne tildele bøndene større inntekter uten å øke produksjonen. Spesielt for melkeproduksjonen fikk dette stor betydning. Som tidligere virkemidler krevde også disse tiltakene nye tiltak. For melkebønder betydde dette gode tider, men for bønder som ikke hadde melkekvoter ble misnøyen stor. Dette førte til at man innførte verktøy for å regulere eiendomsprisene jf. konsesjonsloven av Betydningen av dette tiltaket var for eiendommer som ble solgt ut av familien og at prisen for disse skulle være under markedspris. Resultatet er at administrative priser, regulerte eiendomspriser og ulike støttetiltak er til liten nytte for å øke inntektene i melkeproduksjonen. Forventede melkepriser, og alle støttetiltakene, blir kalkulert i kvoteprisen. Kjøperen som fortsetter å produsere melk, betaler ved kvoteprisen for alle forventede subsidier. Det er støtte per ku, støtte per dekar, investeringsstøtte til bygninger og sosiale tiltak som ferie og fritid. Den som slutter å produsere melk får en pris for melkekvoten som kan oppfattes som en fallskjerm. Debatten i pressen om melkekvotene viser at en internt i det jordbrukspolitiske systemet er blitt forvirret. Noen vil fortsette å liberalisere, mens andre vil tilbake til mer offentlig byråkrati (Aanesland & Holm 2006). Aanesland og Holm mener vi er kommet i en situasjon ingen tenkte seg da en startet med administrative priser som ødelegger markedsprismekanismen. Det finnes neppe noen som vil hevde at den situasjonen som vi nå er kommet til er noe som de styrende organer har ønsket og villet. Det mest alvorlige med dagens situasjon mener Aanesland og Holm er at virkemiddelsystemet har ført til at det opprinnelige overproduksjonsproblemet er blitt et overkapasitetsproblem Med økte subsidier øker ressursinnsatsen og kostnadene i jordbruket øker. Virkemidlene har omgjort overproduksjonsproblemet til et overkapasitetsproblem. Det benyttes mye mer arbeidskraft, kapital og arealer enn det som er nødvendig for å opprettholde produksjonen. Det er blitt mye dyrere å produsere mat i vårt land enn det som er nødvendig. Subsidiene til jordbruket over statsbudsjettet er på om lag 11 milliarder. Det er mer enn bøndenes årlige vederlag til egen arbeidskraft. Når subsidiene er større enn vederlaget til kapital og arbeidskraft betyr det at det ikke er noe samfunnsmessig verdiskaping i næringen. Representanter for den korporative staten prøver å forsvare

11 dette. Retorikken er endret. I planøkonomiens storhetstid var målsettingene et godt begrep. Etter at velferdsteorien har overtatt er begrepsbruken endret. Målene er blitt til kollektive goder og positive eksterne effekter som tillegges jordbruket. Men et konglomerat av virkemidler og overkapasitet kan ikke forsvares med kollektive goder og eksterne effekter. Frem til nå kan det likevel se ut som den korporative staten har lykkes med den politiske retorikken. Det skyldes at opinionen mangler kunnskaper om det jordbrukspolitiske systemet. Det er få utenfor det jordbrukspolitiske styringssystemet som har kunnskaper nok til å komme med kritikk. De som er i systemet, politikere, byråkrater og organisasjonsfolk, forsvarer det ut fra egne interesser. De er redde for å miste prestisje og arbeidsplasser. Det landbrukspolitiske system Det landbrukspolitiske system er et hierarki. Det består av storting, regjering, domstoler, departement etc. og disse regulerer hvem som har ulike roller ved innføring/oppheving av ordninger, hvilke justeringer/endringer som kan gjøres med virkemiddelbruken til hver ordning og gjennomføringen av ordningen. Etter dette kommer mål for hva aktørene vil oppnå og etter det igjen kommer de landbrukspolitiske ordningene. Det er flere ordninger man opererer med, slik som pris- og støtteordninger, importordninger, markedsordninger, investeringsordninger ol. Hver ordning bruker virkemidler i form av påbud, avgifter, forbud og subsidier for å nå målsettingen, og deretter igjen en fininnstilling i form av f.eks. kvoter, tollsatser ol. Det operative nivået sørger for gjennomføringen av politikken som fører frem til målet (Rysstad, S. 2014, Landbrukspolitikk- oversikt og perspektiver, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge). Robust Landbruk i Norge, er det gjennomførbart? Det er en generell enighet om at det norske landbruket må bli mer robust, i den grad at vi skal kunne tåle konkurranse fra verdensmarkedet. Dette er vanskelig da vi ikke har samme forutsetninger som andre land med større andel dyrka mark, at vi ikke ønsker konsentrert stordrift og at vi vil holde distriktene i live. Det er kun 3% dyrka mark i Norge, og hvert år bygges det ned dekar til ulike formål. Som regel til boliger, transport og næringsliv. Norges Bondelag vil gi et juridisk vern til dyrka og dyrkbar

12 mark, slik at det ikke skal være så lett å omdisponere til andre formål (Jordvern). Til sammenligning så er det i Danmark 66 % dyrka mark. Angående husdyrproduksjon så prøver Norge å holde kjøtt/melkeproduksjonen til områder som ikke er egnet til å dyrke korn. Dette for å utnytte de arealene vi har til det det er mest egnet til, og for å vedlikeholde kulturlandskapet med beitende dyr i skog/fjellområder. Dette sikrer at bosettingen og sysselsettingen holdes ved like i distriktene. Samtidig er produksjonene flyttet til steder der det er dyrt å produsere husdyrprodukter. Det at produksjonene skal gjøre at distriktene ikke skal bukke under har som konsekvens at det benyttes mer arbeidskraft og kapital enn strengt nødvendig. Det er økte kostnader i forhold til transport og forurensing når det må fraktes over lengre avstander (Rysstad, S. 2014, Dagens situasjon, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge). Det er vanskelig å veie de reelle og fysiske kostnadene opp mot verdien av bosetting, sysselsetting og kulturarv/kulturlandskap, men man ser for seg at det vil ha en negativ påvirkning å redusere gårdsbrukene ytterligere. Men skal man kjempe for overlevelsen av disse, må man også gjøre de konkurransedyktige med større gårdsbruk. Landbruket må altså gjøres mer robust. Både innad i landet, men også robust i forhold til verdensmarkedet. Så hvilke metoder skal man bruke for å kunne oppnå dette? Det er snakk om å fjerne konsesjonsordningene, som vil si at man kan produsere så mye man har kapasitet til å produsere. Årsaken til at man har konsesjon er for å fordele produksjonen på flere enheter, altså for å hindre stordrift. Når man snakker om konsesjon snakker man stort sett om fjørfe og svin, mens man snakker om melkekvote i forhold til storfe og geit. Melkekvoten er i dag på L på storfe, mens den er L på geit (Mølkekvotar 2010). Følgen av å fjerne konsesjonen vil kanskje da være med på å styrke landbruket for de som driver stort, mens de som driver smått vil ikke kunne konkurrere internasjonalt. En annen omleggingsstrategi er å skape flere samdrifter, som vil si at flere små husdyrprodusenter går sammen. Så lenge forholdene ligger til rette for det, så kan disse samdriftene fortsette å være i distriktene. I kanaliseringspolitikken på 1950 tallet

13 kom de frem til at de produksjonsuavhengige virkemidlene ble fordelt etter størrelsen på brukene. Subsidieringen er størst for småbruk som ligger i de områdene av landet vårt som har de dårligste forutsetningene for jordbruk, mens støtten er mindre for store bruk som ligger i områder med gode forutsetninger (Aanesland & Holm 2006). Om man kan fortsette med denne ordningen kan det nok hjelpe på å holde distriktene i live. Sittende regjering ønsker å øke antall deltakere i samdrift, og garantere stabiliteten i rammevilkårene (Landbruk 2014). Øke prisen på landbruksprodukter i leddet mellom gårdbruker og grossist bør også ses på. Grossistselskapene sitter igjen med stor fortjeneste og man kan spørre seg om det er rett når gårdbruker sitter igjen med så lite. Om prisen kan økes i dette leddet uten at selve matvareprisen øker, så kan det gjøre bonden mindre avhengig av subsidiering fra staten. Sammendrag Tidligere i oppgaven har vi sett på hva som definerer et robust landbruk og hvilke virkemidler som blir brukt i dagens landbruk. Med virkemidler mener vi også markedsreguleringer. Hvorvidt disse virkemidlene hjelper det norske landbruket å stå på egne ben, dersom det skjer omlegginger, er vanskelig for oss som studenter å svare på. Innledningsvis skrev vi at et robust landbruk har ulike betydninger i ulike perspektiver. Viktigheten av å ha et robust landbruk kan bli enda mer sentralt med utviklingen vi ser i dag. Da tenker vi på økte naturkatastrofer som kan føre til at vi trenger å være selvforsynte i større grad. For eksempel ved vulkanutbrudd på Island som fører til at man igjen blir «askefaste». I slike situasjoner vil det være viktig at man er en viss grad selvforsynt. Vi kan for eksempel vise til Kina som har kjøpt opp landbruksareal i fattige land i Afrika for å ha en økt produksjon. Her kan de dyrke billige varer til en stadig økende befolkning (Kappløp om Afrika 2009). Det er også viktig å få frem at en slik produksjon (mest sannsynlig) ikke bidrar til økt velferd for både folk og dyr. Konklusjon: Etter å ha deltatt i forelesninger, fått et innblikk i politikk og hvordan landbruket i dag fungerer mener vi at det er svært vanskelig å få landbruket til å klare seg uten

14 subsidiering. Vi er et høykostland og dette må vi betale prisen for, og det sier nesten seg selv at det er vanskelig for et land som Norge, og konkurrere mot fattige land i Øst-Europa. Og er vi virkelig villige til å la dyr og menneskers velferd gå på bekostning av maten skal bli så billig som overhodet mulig? Bør vi ikke heller legge oss i den retningen å satse på et robust landbruk i form av høy velferd for mennesker og dyr? Mediene blåser opp saker hvor man får høre om at blant annet kyllingkjøtt er fullt av antibiotika resistente bakterier, er dette veien vi ønsker å gå for og få billig mat? Det er lett å konkludere med at mat er relativt billig i Norge når vi bruker ca 10 % på mat som vi har nevnt tidligere. Mange drar på «harryhandel» til Sverige og mener dette er så billig. Ja, det er billig, men når man ser på svenskenes inntekt er det ikke lengre fullt så billig. Svenskene har en inntekt som ligger en god del under den Norske (Lønninger i Sverige). Som studenter uten bakgrunn fra landbruket vil vi være forsiktige med å komme med noen eksakt konklusjon. Vår mening om dagens landbruk er at det i dagens samfunn vil være vanskelig å få et robust landbruk i Norge. Derfor mener vi at landbruket i Norge bør satse på en miljøvennlig profil som tar vare på både dyr og mennesker, og ikke minst bidrar til å gå frem som et godt eksempel på dyrehold og matproduksjon. Vil det ikke være bedre å skape et robust landbruk innad i Norge, slutte å bygge ned matjord og ikke minst ta vare på de ressursene vi allerede har? Et annet spørsmål vi også har stilt oss, trenger vi i lille Norge og være konkurransedyktige på verdensmarkedet? Slik vi ser det må vi ikke åpne grensene ytterligere for billig mat fra utlandet. Da har man plutselig «mistet» kontrollen på dyrevelferd, medisinske preparater i maten og kvalitet. Det er vanskeligere å opprettholde den strenge linjen når man ikke kan være sikker på opphavet til produktene. Ser man på Sverige, så har de havnet i et etisk dilemma med tanke på deres strenge lovgivning i forhold til dyrevelferd, og den åpne grensen til det utenlandske markedet.

15 Referanser: Aanesland, N. & Holm, O. (2006). Jordbrukspolitikken: moden for reform : en analyse av jordbrukspolitikken med sikte på tilpasning til markedsøkonomi og en ny WTO-avtale. Oslo: Civita. 76 s. : ill. ; 30 cm s. Jordvern. Tilgjengelig fra (lest ) Kappløp om Afrika (2009). Tilgjengelig fra (lest ). Knudsen, O. F. (2014). EØS- avtalen. Tilgjengelig fra (lest ). Landbruk (2014). Tilgjengelig fra (lest ). Lønninger i Sverige. Tilgjengelig fra (lest ). Markedsregulering av Korn (2010). Tilgjengelig fra (lest ). Mølkekvotar. (2010). Tilgjengelig fra marked/melk/melkekvoter/melkekvoter#detteer-kvoteordninga-for-mjoelk (lest ) Netthandel. (2014). Tilgjengelig fra (lest ). Who we are. (2014). Tilgjengelig fra (lest ).

16 Rysstad, S. 2014, Dagens situasjon, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge. Rysstad, S. 2014, Landbrukspolitikk- oversikt og perspektiver, forelesningsnotat ECN260, NMBU, Ås, Norge Aanesland, 2006, Grensehandel og EØS-avtalen, forelesningsnotater ECN260, NMBU, Ås, Norge