Personlighet. Hva er personlighet? Kapittel 3

Transkript

1 BM Innfø#AA48B.book Page 57 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3 Personlighet I dette kapittelet skal vi se nærmere på personlighetspsykologien. Dette er et av de viktigste områdene i psykologifaget, og mange ulike teoretikere og forskere har utviklet omfattende teorisystemer som har vært og er viktige for vår forståelse av mennesket. Det er viktig at helse- og sosialarbeidere har kunnskaper om menneskets personlighet, for å kunne å forstå og sette seg inn i menneskers opplevelser når de møter pasienter og klienter i sin kliniske hverdag. Etter å ha lest og arbeidet med innholdet i dette kapittelet skal du kunne definere personlighetsbegrepet og diskutere ulike måter å forklare personlighetsbegrepet på. Du vil kjenne til hvordan ulike teorier om personlighet henger sammen med kultur, vitenskapsteori og menneskesyn, og kunne skille mellom teorier som vektlegger indre, iboende krefter, og teorier som vektlegger ytre påvirkninger i personlighetsutviklingen. Du vil spesielt ha kunnet sette deg inn i de grunnleggende begrepene i Freuds psykoanalytiske teori, og vi ser også i dette kapittelet nærmere på hvordan personligheten utvikles. I dette kapittelet leser du videre om grunnlaget for humanistiske personlighetsteorier og hva som særpreger denne forståelsen av mennesket, og hvilket menneskesyn som ligger til grunn for humanistisk tenkning. Du vil også kunne sette deg inn i grunnlaget for sosial læringsteori og hvordan menneskets utvikling og personlighet henger nær sammen med vårt sosiale miljø og kulturen vi voksen opp i. Hva er personlighet? Vi omtaler ofte andre mennesker med henvisninger til egenskaper som knytter seg til deres personlighet. Når vi beskriver mennesker som snille, sinte, aggressive eller velmenende, henviser vi til beskrivelser av personligheten deres. Språket vårt inneholder flere tusen ord som er personbeskrivende, noe som viser hvor viktig det er for oss å beskrive oss selv og andre mennesker. Med personlighet mener vi typiske mønstre i væremåte, opplevelse og handlinger som kjennetegner en person. Ulike teorier om personlighet gir noe ulike forklaringer på og definisjoner av personlighetsbegrepet, og forklarer utviklingen av menneskets personlighet på ulike måter. De forskjellige teoriene er knyttet opp mot bestemte vitenskapstradisjoner og er utviklet innenfor sin særegne kulturelle kontekst. Til sammen gir de ulike personlighetsteoriene en

2 BM Innfø#AA48B.book Page 58 Monday, May 4, :01 PM 58 Del 2: Utvikling og personlighet forståelse av begrepet personlighet som gjenspeiler både mangfoldet og kompleksiteten i vår forståelse av mennesket. Hovedskillelinjer i forståelsen av personlighet Innenfor personlighetsteori er det forskjellige oppfatninger av hvilken betydning som bør tillegges biologiske faktorer (som arv, gener og fysiologi), og hvilken betydning som bør tillegges sosiale faktorer (som oppvekstvilkår, omgivelser og miljø). Det er også forskjellige oppfatninger av hvilken betydning indre, medfødte drivkrefter har, og hvilken betydning som ligger i menneskets muligheter til vekst og utvikling. En hovedforskjell mellom ulike teorier om personlighet er hvordan personlighet og atferd utvikles. Tilhengere av læringsteorier hevder at et menneskes personlighet er et resultat av påvirkninger fra miljøet som omgir det. Personlighet og atferd kan aldri forstås uavhengig av krefter i omgivelsene som påvirker og former både atferden og personligheten vår, for vi utsettes stadig for påvirkninger fra omgivelsene situasjonsbetingede faktorer. Vi må forstå disse for å kunne forklare og forstå menneskets atferd. Personlighetsbegrepet blir dermed mindre viktig for å forstå mennesket, fordi det stilles spørsmål ved om det egentlig finnes en enhetlig og stabil personlighet. Personlighet blir i en slik forståelse noe mer «flyktig» som stadig er utsatt for påvirkning og endring. Disse tankene står i motsetning til teorier som hevder at ethvert menneske utvikler sin egen personlighet. Dette synet innebærer troen på at personligheten formes spesielt i barneårene og at den er et resultat av samspillet mellom indre krefter i mennesket og individets oppvekstmiljø. Dette gir grunnlag for etablering av varige personlighetstrekk som preger individets atferd senere i livet. Tilhengere av psykodynamisk teori vil betrakte personlighet mer som et resultat av de læringserfaringer den enkelte gjør seg, og den utviklingen som skjer inni hvert enkelt menneske, og understreker at grunnlaget for personligheten vår legges i barneårene. Personlighet blir i en slik forståelse noe mer «varig» og konstant, og dermed ikke så utsatt for endring og påvirkning fra omgivelsene. De nyere perspektivene på personlighetsutvikling setter søkelyset på betydningen av relasjonene mellom barnet og de voksne og erfaringene barnet gjør i løpet av sin utvikling fra barn til voksen. Her vektlegges samhandlingen som foregår, og hvordan barnet blir sett, møtt og forstått av omsorgspersonene, og hvordan atmosfæren og det følelsesmessige klimaet i disse omgivelsene internaliseres blir en del av barnets personlighet. En ny forståelse av personlighetsutvikling må også ta opp i seg at verden ser annerledes ut i dag enn den gjorde da de første teoriene ble laget. Vårt samfunn er preget av større variasjon og mer kulturell blanding, noe som også påvirker utviklingen vår. Et kulturelt perspektiv forteller at menneskers personlighetsutvikling kan ha ulike rammer, og at ulike kulturer kan tenke forskjellig om hvilke personlighetsegenskaper som en skal fremme hos det enkelte mennesket. Det kulturelle perspektivet understreker at vi skal ha respekt for disse ulikhetene, og at ingen måter å forstå og tenke omkring menneskets personlighet på automatisk er bedre eller mer ønsket enn andre. Personlighetstyper og personlighetstrekk Det finnes en rekke åpenbare forskjeller på mennesker, for eksempel når det gjelder humør, hvordan vi reagerer på ulike situasjoner, og om vi er utadvendte og sosiale eller mer innadvendte og beskjedne. Allerede i det andre århundret utarbeidet den greske legen Galen en teori om personlighetstyper. På grunnlag av biologiske forskjeller finnes det fire ulike personligheter, ifølge Galen: koleriske personer som er oppfarende og har dårlig humør, melankol-

3 BM Innfø#AA48B.book Page 59 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 59 ske personer som har et mørkt og pessimistisk syn på livet, flegmatiske personer som er rolige og avbalanserte, og sangvinske personer som er lystige og muntre. Selv om denne oppdelingen ikke stemmer med vår nåværende kunnskap om mennesket, er det fortsatt en tendens til å sette slike merkelapper på mennesker. Vi har altså en rekke stereotype oppfatninger av at visse personlighetsegenskaper henger sammen med kroppslige særpreg og ytre kjennetegn. Dette gjenspeiles i de såkalte typeteoriene fra forrige århundre. Kretchmer og Sheldon hevdet at bestemte personlighetsegenskaper henger sammen med fysiske særpreg: Endomorfe personer er korte og fyldige og er vanligvis sosiale, utadvendte og i godt humør. Ektomorfe personer er høye og tynne og er mer innesluttet og selvbevisste. Mesomorfe personer er kraftige og atletiske og er bråkete, aggressive og fysisk aktive. Senere forskning har funnet at denne inndelingen er lite hensiktsmessig fordi det er liten grad av samsvar (lav korrelasjon) mellom kroppstype og personlighet. Vi kjenner alle noen det kan stemme for, men vi kjenner også mange det ikke stemmer for. På den andre siden har kroppsbygningen vår innflytelse på selvfølelsen vår. Kroppen vår er medvirkende til hvordan andre «ser på oss», og påvirker dermed selvfølelsen vår. For de fleste mennesker er det viktig å føle seg akseptert kroppen er en naturlig del av en slik aksept. Personlighetstrekk Trekkteori hevder at ethvert menneske kjennetegnes av visse grunnleggende personlighetsdimensjoner som er styrende for andre sider ved personligheten. Enkelte trekk er gjennomgripende kjennetegn ved mennesket og kan brukes til å forklare flere sider ved personligheten. Et menneske som er svært beskjedent, vil for eksempel vise tilbakeholdenhet med å vise seg fram i skolesammenheng, på jobben og overfor venner, og ha vanskeligheter med å finne en kjæreste. Andre trekk som kan prege et menneskes personlighet, er utadvendthet og innadvendthet. Noen mennesker viser åpenhet og liker å snakke med og være sammen med andre, mens andre kan mer foretrekke å være for seg selv. Men det er sjelden vi finner personlighetstrekk som er så gjennomgripende. Noen trekk viser seg i bestemte situasjoner. Vennlighet og ærlighet er eksempler på slike personlighetstrekk som utløses i bestemte situasjoner, mens de i andre situasjoner kommer mindre til uttrykk. De «fem store» faktorene Personlighetstrekk er særegne egenskaper som gjør at vi oppfører oss på bestemte måter. Ny interesse for teorier omkring personlighetstrekk har ført til at de «fem store» er lansert som en samlende modell for personlighetsbeskrivelser. Denne modellen har sin bakgrunn i språkanalyser, og reduserer mangfoldet av personlige egenskaper i vårt naturlige språk til fem grunnleggende dimensjoner. I språket har det over tid utviklet seg et innhold som tar opp i seg mangfoldet i personlighetsbeskrivelser. Disse fem faktorene fanger opp de ulike aspektene ved personligheten som er de sentrale personlighetsbeskrivelsene i språket vårt. De fem faktorene kaller McCrae og Costa for: varme, dominans, kontroll, følelsesmessig stabilitet og åpenhet. En grunnleggende antakelse ved teorier om personlighetstrekk er at personligheten vår er under sterk innflytelse av arv. Trekkteori hevder at arven påvirker biologiske mekanismer som igjen påvirker personligheten vår. Dette bringer oss rett inn i diskusjonen omkring arv og miljø i personlighetsutviklingen. Det er liten grunn til å tro at vi arver personligheten vår, og at personligheten vår er en direkte gjenspeiling av foreldrene våre. Men arv har en viss innflytelse på personlighetsutviklingen. For eksempel er «utadvendthet», «innadvendthet» og «følelsesmessig sta-

4 BM Innfø#AA48B.book Page 60 Monday, May 4, :01 PM 60 Del 2: Utvikling og personlighet Tabell 3.1 En forenklet fremstilling av de «fem store» personlighetsfaktorene En person som har mye av denne atferden, vil typisk være: sosialt aktiv pratsom lett for å vise glede lett for å vise følelser omgjengelig vennlig tillitsfull hjelpsom tilgivende hensynsfull pålitelig pliktoppfyllende disiplinert ambisiøs rolig avslappet trygg robust selvsikker nysgjerring fantasifull kreativ utradisjonell interessert Personlighetstrekk Varme Beskriver sosial orientering og evne til å ta kontakt med andre mennesker Dominans Beskriver personlig orientering og toleranse overfor og innstilling til andre mennesker Kontroll Beskriver individets evne til å organisere og motivere seg selv, innsatsvilje og selvdisiplin Følelsesmessig stabilitet Beskriver evne til å tåle følelsesmessige påkjenninger Åpenhet Beskriver interesse etter å søke estetisk og/ eller intellektuell stimulering, samt toleranse og interesse for det uvanlige og ukjente En person som har lite av denne atferden, vil typisk være: reservert stille passiv mistenksom kritisk kynisk irritabel hensynsløs skjødesløs lat uryddig lite målrettet engstelig anspent usikker bekymret labil jordnær konvensjonell mindre interessert bilitet» eksempler på egenskaper som viser seg å være influert av arvelige faktorer. Den psykoanalytiske personlighetsteorien til Sigmund Freud Denne forståelsen av menneskets personlighet ble utarbeidet av Sigmund Freud ( ) på slutten av det forrige århundret og i de første tiårene av dette århundret. Freud var en svært kreativ tenker og skrev flere bøker. Han utviklet sin forståelse av personligheten gjennom sitt omfattende arbeid med psykiske problemer hos sine pasienter, og presenterte stadig nye tanker omkring mennesket fram til sin død i Selv om Sigmund Freud var en svært kreativ og innflytelsesrik person, var tankene hans omkring menneskets personlighet grunnlagt i en kulturforståelse som var en gjenspeiling av de rådende oppfatninger i Sentral-Europa på slutten av tallet. I Østerrike, som i resten av Sentral-Europa, var det i overklassen en seksualfornektende og mannsdominert kultur utad, samtidig som prostitusjon var utbredt. Mange av de sykdommer som særlig rammet kvinner i datidens samfunn, kan vi i dag forklare med en slik kulturbakgrunn. Angstnevroser, hysteri og seksuelle problemer var ut-

5 BM Innfø#AA48B.book Page 61 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 61 Å finne sin personlighetstype Når vi snakker om personlighetstype, så tenker vi på de egenskapene som gjør at mennesker synes å oppføre seg på måter som ligner hverandre. Carl Gustav Jung ( ) har i sin personlighetsteori gjort typebegrepet til en viktig del. Jungs typologi vektlegger viktige områder som særpreger mennesker. Jung sier at mennesker bærer på en arv som gjennom generasjoner har gitt oss en felles ubevisst hukommelse. Her har vi lagret forestillinger om mennesketyper han kaller det arketyper som er forestillinger om mennesker med spesielle egenskaper. Jung viser til folkeeventyrene, til litteraturen og til kunsten, som er full av slike arketypiske beskrivelser. Som i J.R.R. Tolkiens store verk om «Ringenes Herre», der vi møter helter og skurker, snille og slemme, kloke og dumme figurer som hovedpersonen Frodo, som er den snille og heltemodige bærer av ringen, Sam, som er hans gode hjelper, Gandalf, som er magikeren og mesteren, og Saroman, som er den onde og herskesyke. Mange har brukt Jung som inspirasjon for å beskrive vanlige mennesker i det vanlige livet, hvor vi kan tildeles ulike arketypiske roller. Jung deler mennesketypene inn i hovedgrupper som står i motsetning til hverandre, og mest kjent er inndelingen i den utadvendte og den innadvendte personlighetstypen. Psykologiske tester brukes for å beskrive menneskers personlighet, og enkelte tester baserer seg på å beskrive personlighetstypen etter hvilket mønster som kommer fram når en bruker slike motsatte egenskaper. Slike tester viser at det er noen særtrekk som er felles for mennesker som har valgt samme yrke. Som er kan vente, er det i noen yrker overvekt av mennesker som er utadvendte og sosiale, og i andre yrker er det en overvekt av mennesker med andre egenskaper. Myers- Briggs Type Indicator (MBTI) er verdens mest brukte personlighetstest eller typologitest. MBTI er kort fortalt en individuell vurdering ut fra åtte preferanser som alle mennesker bruker til forskjellige tider og formål. En preferanse er det du foretrekker dersom du kan velge fritt. Det er du selv som kjenner preferansene dine best. Kartlegging blir foretatt gjennom et selvskåringhefte med over 80 spørsmål. Spørsmålene blir analysert og medfører en plassering i 16 forskjellige typer. Verktøyet beskriver ikke ferdigheter, intelligens eller evner. Grovt sett er det følgende åtte preferanser: Ekstrovert introvert Her er spørsmålet hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Man er ekstrovert om man er utadvendt og retter sin oppmerksomhet og energi ut mot andre mennesker. Introverte henter energi fra en indre verden av ideer, følelser og inntrykk. Sansing intuisjon Denne beskriver hvordan vi oppfatter hendelser. Sanseren er fokusert på det som skjer her og nå, mens den intuitive er mer opptatt av å fokusere på muligheter og framtid og det som kan skje. Tenkning følelse Her tar vi utgangspunkt i hvordan man tar avgjørelser. Tenkeren foretrekker beslutninger på en logisk og objektiv måte. Føleren organiserer og strukturer informasjon på en personlig og verdibasert møte. Avgjørelse oppfattelse Livsstilsdimensjonen beskriver hvordan vi forholder oss til den verden som omgir oss. Avgjøreren foretrekker å leve på en planlagt og organisert måte. Oppfatteren er mer spontan og fleksibel i sin livsstil. Hvem er du på hvert av disse områdene? bredte diagnoser hos de pasientene som hadde råd til å søke lege. Freud var utdannet lege, men fikk etter hvert en økende interesse for de underbevisste og ubevisste kreftene i mennesket. Han var flere ganger på besøk i Paris, der han gikk i lære hos legen Charcot. Der ble hypnotiserte pasienter og pasienter med ulike personlighetsforstyrrelser og hysteri «vist fram» for

6 BM Innfø#AA48B.book Page 62 Monday, May 4, :01 PM 62 Del 2: Utvikling og personlighet interesserte tilskuere. Hysteri var en fellesbetegnelse på en rekke sykdomstilstander som kunne vise seg i et virvar av fysiske og psykiske symptomer. Pasientene kunne tilsynelatende være blinde, døve eller ha ulike lammelser, noen hadde også kramper, besvimelsesanfall og hukommelsestap. Felles for pasientene var at det ikke var mulig å finne noen kroppslig forklaring på problemene. Freud behandlet en rekke pasienter med slike problemer, og forsøkte ulike behandlingsformer. Han forsøkte med elektroterapi, massasje og badekurer i tillegg til hypnose. Men ingen av disse behandlingstiltakene syntes å hjelpe, og Freud ønsket å finne en behandling som rettet seg mot årsaken til problemene og ikke bare behandlet symptomene. Anna O. Den mest berømte av Freuds pasienter fra denne tiden er en 21 år gammel kvinne som senere er blitt kalt Anna O. Denne unge kvinnen led av «hysteri» og viste fram en rekke effektfulle symptomer lammelser, anfall med hoste, taleforstyrrelser og hukommelsestap. Ved hjelp av hypnose fikk Freud og hans kollega Josef Breuer kvinnen til å huske tilbake til situasjoner der disse symptomene først dukket opp. Når dette ble klargjort for pasienten, ble symptomene borte. Denne metoden kaltes katarsis en indre rensning. Freud hevdet at hvis vi skal forstå menneskets personlighet og hvordan psykiske lidelser utvikles og behandles, må vi ta utgangspunkt i de indre kreftene som er virksomme i menneskets utvikling. Teknikken med katarsis gikk ut på å gjenopp leve noe som tidligere hadde hendt, men som nå var trengt bort fra hukommelsen. Når pasienten ble seg bevisst sine tidligere opplevelser, ble det også mulig å akseptere eller avvise de følelsene som var forbundet med disse opplevelsene. Den frie assosiasjonsmetoden. Den metoden som Freud utviklet for at pasientene skulle bringe sine tidligere opplevelser fram til bevissthet, fikk navnet den frie assosiasjonsmetoden. Den går ut på at pasientene fritt prater om det som faller dem inn, og terapeutens oppgave blir å systematisere det pasienten sier. Alt som pasienten snakker om, uansett hvor trivielt det er, blir antatt å være forbundet med følelsesmessig belastede tanker via et nettverk av assosiasjoner. Disse tankene kan ved hjelp av frie assosiasjoner på nytt bli brakt til bevissthet. Ved hjelp av den frie assosiasjonsmetoden antok Freud at han kunne forstå mer om de kreftene som er virksomme i menneskers psyke. På grunnlag av dette utarbeidet han den psykoanalytiske teori, som er en omfattende teori om mennesket, menneskets utvikling og personlighet. Det ubevisste. Det ubevisste er den delen av menneskets psyke som ikke er tilgjengelig for våre bevisste tanker. I psykoanalytisk teori består det ubevisste av de mest primitive og minst utviklede delene av psyken vår, for eksempel tanker, ønsker og impulser som vil være en trussel for individets selvforståelse og derfor er fortrengt til det ubevisste. Vi kan bruke barn som en modell for hvordan det ubevisste kan påvirke atferden vår. Hos barn er det ubevisste sjeleliv ikke underlagt den samme kontrollen som hos større barn, ungdom og voksne. Barn gråter når de ikke får det som de vil, ønsker seg ting her og nå uten å reflektere så mye over konsekvenser. Slike «impulsive» tanker og atferd som kommer direkte fra barnets usensurerte ubevissthet, kalles primærprosesser. De er ikke underlagt den kontrollen som kjennetegner tanker og handlinger når barnet har lært seg regler og begrensninger for hvordan vi «bør» tenke, og hvordan vi «bør» oppføre oss. Det var ikke Freud som «oppfant» begrepet om det ubevisste. Nietzsche og flere andre filosofer har brukt dette begrepet før Freud.

7 BM Innfø#AA48B.book Page 63 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 63 Oppbyggingen av psyken Før Freud var det en alminnelig oppfatning at menneskers atferd var et resultat av bevisste valg, og at fornuften var den rådende kraft. Med Freud kom en annen forståelse av mennesket inn, en forståelse om at mennesket i stor grad er styrt av ubevisste krefter. I det ubevisste finner vi driftene drivkrefter som motiverer mennesket til aktivitet. Det var imidlertid vanskelig for Freud å forklare sammenhengene mellom det ubevisste, driftene og den bevisste atferden vår. Han beskriver derfor personligheten som sammensatt av tre ulike strukturer: id, ego og superego også kalt detet, jeget og overjeget. Id. Mye av innholdet i det Freud kaller det ubevisste, stammer fra id, som er den første strukturen i psyken vår som kommer til uttrykk. Id er den mest primitive delen av personligheten. Id er et oppkomme av drifter, ønsker og impulser som er uberørt av og upåvirket av realitetene i omgivelsene. Id kommer til syne hos spedbarnet og består av grunnleggende biologiske drifter som å spise, å kvitte seg med avfallsstoffer, unngå smerte og få tilfredsstilt behov for nærhet og varme (sensuelle og seksuelle behov). Seksualitet er en grunnleggende drift i psykoanalytisk teori, men omfatter mer enn seksuell tilfredsstillelse. Seksualitet står også for de positive og oppbyggende kreftene i mennesket, i motsetning til de aggressive kreftene, som er nedbrytende og ødeleggende. Id ledes etter lystprinsippet. Umiddelbar tilfredsstillelse av behov blir her viktig. Id «vurderer» ikke konsekvenser av handlinger, og tankeprosessene er derfor i tråd med primærprosessen (se side 62). Id «skiller ikke» mellom fantasi og virkelighet og følger ikke den virkelighetsorienterte logikkens lover. Oppmerksomheten og målet for handlingene flyttes lett fra objekt til objekt, dermed kan den psykiske energien også lett flyttes. Spedbarnets atferd er for Freud bildet på id i funksjon. Barnet er impulsivt, atferden er ikke regulert av regler, og følelser uttrykkes spontant. Spedbarnet er utålmodig når det er noe det vil ha (lystprinsippet), men lar seg lett avlede og kan flytte interesse og oppmerksomhet over på andre ting (psykisk energi er bevegelig). Ego. Ego utvikles når barnet lærer at ønsker og behov ikke alltid kan tilfredsstilles. Når barnet oppdager at det finnes regler som må følges, og behov som må vente, blir ego den strukturen som hjelper barnet i tilpasningen. Ego bidrar til å justere og regulere atferden slik at drifter, impulser og ønsker (fra id) tilpasses virkeligheten. Ego fungerer etter realitetsprinsippet. Ego blir dermed en struktur som tilpasser atferden og blir ansvarlig for at individet klarer å fungere innenfor de kompliserte reglene som styrer dagliglivet vårt. Utviklingen av ego henger sammen med den generelle utviklingen og modningen hos barnet, der barnet stadig får et utvidet erfaringsgrunnlag å tilpasse atferden sin etter. Tenkningen i ego kalles sekundærprosessen fordi denne tenkningen, i motsetning til primærprosessen, er logisk og realistisk. Etter hvert som barnet vokser, er det hele tiden utsatt for påvirkninger fra omgivelsene. Foreldrene lærer barnet regler for hvordan det skal oppføre seg, straffer hvis barnet bryter reglene, og roser hvis det oppfører seg slik de ønsker. Etter hvert blir denne ytre påvirkningen internalisert, det vil si at barnet har lært å tilpasse seg reglene og skjønner hva som er riktig og galt, uten andres forklaringer eller straff. Superego. Superego (overjeget) blir den dømmende delen av personligheten. Den vurderer handlingene, tankene og ønskene våre og gir oss «dårlig samvittighet» når vi bryter noen av de reglene som vi har lært.

8 BM Innfø#AA48B.book Page 64 Monday, May 4, :01 PM 64 Del 2: Utvikling og personlighet Superego er de internaliserte reglene og verdiene som barnet har lært av foreldrene og i omgang med andre mennesker. Når vi bryter påbudene fra superego, lager vi også et brudd i det nære båndet som vi har til foreldrene våre. Ifølge Freud resulterer dette i angst, en angst for å miste foreldrenes kjærlighet. Denne angsten er ubevisst, men kan vise seg som en ubehagelig følelse av skyld. Forenklet kan vi tenke oss at hvis foreldrenes regler er svært strenge, vil denne skyldfølelsen kunne hemme alle aggressive og seksuelle impulser, og vi vil utvikle en tilbaketrekkende og hemmet væremåte. Og hvis individet ikke har fått internalisert regler for atferd, vil han eller hun mangle et indre, begrensende superego for sin atferd og kan for eksempel utvikle en uhemmet eller kriminell atferd. Samspillet mellom personlighetsstrukturene. Freud tenker seg et dynamisk samspill mellom de tre personlighetsstrukturene. Ego står sentralt som en rasjonell og logisk formidler mellom impulser fra id og moralsk vurdering fra superego. Egobegrepet er derfor sentralt i psykoanalytisk teori. Vi trenger et sterkt «jeg» for å stå imot impulser fra id, og for å kunne bruke de internaliserte reglene og verdiene i superego med fornuft. Id Figur 3.1 Ego Ytre verden Ego som formidler Superego Personligheten og egoforsvaret I psykoanalytisk teori er konflikt en vedvarende del av menneskets indre liv: konflikten mellom driftene i det ubevisste og vårt forsvar mot dem. Ethvert individ må derfor utvikle et forsvar mot driftene og annet som er fortrengt til det ubevisste. Det er dette forsvaret som bidrar til å bevare vårt ego intakt. For å forsvare oss har vi forsvarsmekanismer som hindrer at de stadige impulsene fra id og fra begrensningene fra superego overvinner vårt ego og dermed ødelegger personligheten. I psykoanalytisk teori er forsvarsmekanismer derfor normale og hensiktsmessige funksjoner som bidrar til å ivareta egoet vårt og selvforståelsen vår. Men selv om forsvarsmekanismer er en nødvendighet for en normal personlighet, kan en uhensiktsmessig bruk av forsvarsmekanismene være et hinder for normal sosial omgang mellom mennesker, og hindre at et menneske får utnyttet sine evner og muligheter. Det kan være en glidende overgang mellom en normal og en uhensiktsmessig bruk av forsvarsmekanismer. Forsvarsmekanismene er et forsvar mot den angsten mennesket opplever når ego, og dermed individets selvforståelse, er truet. Den mest kjente av forsvarsmekanismene fortrengning innebærer at følelser, tanker eller opplevelser som føles truende for selvforståelsen vår, blir skjøvet ut av bevisstheten vår (fortrengt). Opplevelser som vi ikke orker å vedkjenne oss, blir altså blokkert og «glemt» ved hjelp av egoforsvaret. Vi har alle følelsesmessig vanskelige opplevelser som vi har fortrengt fra bevisstheten vår. Tanker og opplevelser knyttet til sorg og død vår egen eller i nær familie ubehagelige barndomsminner, krangler med mennesker vi er glad i, og så videre. Problemet med slike forsvarsmekanismer er at opplevelsen ikke blir borte, men fortsetter å eksistere i det ubevisste. Herfra kan opplevelsen dukke

9 BM Innfø#AA48B.book Page 65 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 65 Psykoseksuelle stadier i utviklingen I psykoanalytisk teori blir utviklingen av personligheten i barndommen delt inn i flere stadier. Freud kalte dem psykoseksuelle stadier. I hvert stadium er utviklingen sentrert omkring den kroppsdelen som der og da står sentralt for barnets behovstilfredsstillelse. Først er utviklingen sentrert omkring munnen, siden om analåpningen og kjønnsorganene. Stadiene har fått navn etter disse kroppsområdene. Vi snakker om oralstadiet, analstadiet, det falliske stadiet, latens- og genitalstadiet. Oralstadiet (0 18 måneder). Det første stadiet i den psykoseksuelle utviklingen kalles oralstadiet. Barnets atferd i denne perioden er fokusert omkring munnen gjennom mating og ved at barnet bruker munnen til å utforske og gjøre seg kjent med ting i omgivelsene. Smaks- og berøringsreseptorer i munn, lepper og tunge er særlig følsomme og kan gi stimulering og glede som Freud sammenligner med seksuell glede. Men det sentrale i personlighetsutviklingen i dette stadiet er ikke primært knyttet til tilfredsstillelse av grunnleggende behov. Barnet lærer også at det finnes viktige områder i livet som barnet ikke kan kontrollere. Nærhet og separasjon fra mor og far er stort sett utenfor barnet kontroll. Døgnrytme og mating er også ting som avhenger av voksne omsorgspersoner. Hvordan barnet opplever tilfredsstillelse på slike og mange andre områder, er sentralt for utviklingen av barnets ego og videre for barnets personlighetsutvikling. Analstadiet (18 24 måneder). Det andre stadiet i den psykoseksuelle utviklingen kalles analstadiet. I dette stadiet er det sentrale for barnet å lære å kontrollere eliminasjon av avfallsstoffer. Som følge av dette er reseptorer som er involvert i eliminasjon, spesielt sensitive i denne perioden, og knytter barnets oppmerksomhet naturlig til disse funksjonene. Freud hevder at barnet i dette stadiet også lærer hvordan det kan kontrollere andre viktige sider ved livet sitt. Barnet lærer for eksempel at det kan påvirke sine foreldre gjøre dem tilfredse eller gjøre dem misfornøyde ved å gi eller holde tilbake visse typer atferd (smile, gråte eller ved å tisse og bæsje). Dette er sentralt for utviklingen av barnets selvforståelse og følelse av kontroll og kompetanse. Foreldre som ikke lar barnet få lov til å utøve kontroll over sine omgivelser, vil kunne hindre at barnet utvikler en nødvendig selvrespekt. Det falliske stadiet (ca. 3 6 år). Det tredje stadiet kalles det falliske stadiet. I dette stadiet er kjønnsorganene det sentrale området på kroppen for barnets lystfølelse. Barnet blir i denne alderen klar over forskjeller mellom mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Dette leder ifølge Freud til en konflikt med foreldre av samme kjønn og til en nærmere tilknytning til foreldre av motsatt kjønn. Denne forandringen i barnets forhold til sine foreldre resulterer i en konflikt som Freud henter navn på fra en gammel gresk myte. I denne fortellingen har Ødipus sønn i en kongelig familie fått sin skjebne beseglet ved at han er forutbestemt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og selv om Ødipus søker å unngå sin skjebne, ender det slik skjebnen har forutsett. Ødipuskonflikten (for gutter) og elektrakonflikten (for jenter) gjenspeiles ifølge Freud i barns atferd i dette stadiet. I barns ubevisste ønsker og fantasier søker de å overta plassen til den av foreldrene som er av samme kjønn, noe som selvsagt er umulig å oppnå. Latensstadiet (fram til puberteten). Fra seksårsalderen og fram til barnet kommer i puberteten, er ikke utviklingen fokusert rundt noen bestemte kroppsområder.

10 BM Innfø#AA48B.book Page 66 Monday, May 4, :01 PM 66 Del 2: Utvikling og personlighet Genitalstadiet (puberteten ungdomsårene). Det neste stadiet kaller Freud genitalstadiet. I denne fasen lærer barnet om seksuell tilfredsstillelse knyttet til kjønnsorganer og voksenseksualitet. Vi kjenner igjen disse stadiene fra Eriksons teori om de psykososiale stadiene i utviklingen (se side 46). Erikson var sterkt influert av Freuds tenkning, og aksepterte den forståelsen av menneskesinnet som kommer til uttrykk i Freuds teori. Selv om Freud og Erikson fokuserer på ulike sider ved utviklingen av personligheten, finnes der også mange fellestrekk. opp og påvirke atferden vår og opplevelsene våre på senere tidspunkt. Jo mer vi har gjort oss avhengig av forsvarsmekanismer i dagliglivet, desto mer vil være fortrengt og desto mer vil det ubevisste kunne hemme oss i det daglige. Andre forsvarsmekanismer er: benekting, rasjonalisering, projisering, reaksjonsdannelse, kompensering, sublimering, intellektualisering og forskyvning. (Vi skal se nærmere på de ulike forsvarsmekanismene på side 282.) Nyere perspektiver på personlighetsutvikling I kjølvannet av Freuds banebrytende teorier har det psykodynamiske perspektivet fortsatt å utvikle seg, og mange psykologer har jobbet videre med vår forståelse av personlighet og personlighetsutvikling. Noen av hovedretningene kalles jegpsykologi, objektrelasjonsteori og selvpsykologi. Innenfor disse retningene finnes det forskjellig vektlegging på ulike områder i utviklingsprosessene, men felles er at de søker å forklare hvordan de indre, psykiske strukturene i menneskets personlighet utvikles. I jegpsykologi spiller egobegrepet en viktig rolle. Freud hevdet, som vi har sett, at ego utvikles når barnet møter begrensningene og må forholde seg til realitetene i omgivelsene. Men det er også mulig at barnet allerede fra fødselen har et ego som utvikles uavhengig av id. Disse tidlige egofunksjonene hjelper barnet til å lære å mestre og forstå omgivelsene sine. De er aktive når barnet undersøker og utforsker omgivelsene. Den egopsykologiske tradisjonen representeres av blant annet Freuds datter Anna Freud og av Otto Kernberg. Objektrelasjonsteori er den delen av jegpsykologien som spesielt er opptatt av hvordan barnet nytter andre mennesker (objekter) i sin selvutvikling. Søkelyset er rettet mot hvordan individet utvikler følelse av et selv, og hvordan individet senere søker å bevare selvets integritet. I objektrelasjonsteori er ordet objekt vanligvis knyttet til mennesker i stedet for fysiske objekter. Interessen dreier seg om hvordan erfaringer med sentrale og betydningsfulle mennesker i fortiden er representert som deler av selvet, og hvordan dette påvirker interaksjonene med andre mennesker i nåtiden. Dette innebærer en større vektlegging på interaksjonen med andre mennesker enn på betydningen av seksuelle og aggressive drifter. Objektrelasjonsteorien representeres av framtredende psykologer og leger som Michael Balint, Ronald Fairbairn, Harry Guntrip, Donald Winnicott og ikke minst Melanie Klein. Selvpsykologien knyttes i særlig grad til psykiateren Heinz Kohut. Selvpsykologi står på mange områder i sterk kontrast til den tradisjonelle psykoanalytiske teorien til Freud, og forkaster mange av Freuds begreper. Begrepet «selvpsykologi» kom i bruk i midten av 1970-årene, og er på mange måter nå en drivende kraft i forståelsen av de intrapsykiske kreftene i mennesket. Forskjellen mellom Freud og Kohut kan illustreres ved å sette deres syn på mennesket opp mot hverandre. Freud ser på barnet som asosialt, drevet av lyster fra id og i stadig konflikt med sine omgivelser.

11 BM Innfø#AA48B.book Page 67 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 67 Mors og fars oppdragelse går ut på å temme og kontrollere barnet, og søke å etablere en slags overflate av kontroll og sivilisasjon i barnets personlighet. Men Freud mener at denne skrøpelige kontrollen stadig truer med å bryte sammen, og sette fri driftene og impulsene. Freud ser en stadig konflikt mellom barnet og foreldrene/omgivelsene, og mellom barnets lyster og foreldrenes realiteter en konflikt som bygges inn i og preger mennesket. Dette negative synet på mennesket går Kohut sterkt imot. Han mener at det ikke er noen konflikt mellom barnet og foreldrene, men heller at disse har en iboende gjensidighet der både barnet og foreldrene har behov for tilknytning og nærhet med hverandre. Mennesket er fra begynnelsen et sosialt vesen, som utvikler seg i samvær og samhandling med sine omgivelser. I selvpsykologi finner vi igjen den fenomenologiske tradisjonen gjennom en vektlegging av empati, forståelse og menneskets opplevelsesverden. Vi kan ikke tenke oss utviklingen av personlighet og identitet hos et menneske uten å tenke på det sosiale miljøet som mennesket lever i, og hvordan individet oppfattes av og samhandler med de betydningsfulle andre. Det betyr at kjennetegn, følelseskvaliteter og mønstre i barnets mellommenneskelige forhold nedfeller seg i barnets identitet, i dets selvoppfatning og i dets personlighet. Introjektiv læring Å utvikle en personlighet og identitet innebærer at barnet gjør kvaliteter ved omgivelsene og samværet til byggesteiner i sin indre personlighetsstruktur. For eksempel når mor og far er vennlige, trygge og omsorgsfulle, vil dette vise seg i måten de snakker til barnet på, løfter og holder det på, reagerer på når barnet gråter, er sulten eller mistrives. Barnet får i dette samværet en «god» følelse av mor og fars omsorg, og kan i heldige fall bygge dette inn i sin personlighet til at «jeg er god, jeg er trygg, jeg stoler på andre, andre vil meg vel» det Erikson (side 47) kaller grunnleggende tillit. En normal utvikling innebærer altså at barnet bygger opp et stort antall slike indre bilder av sine omgivelser og sitt samvær med de betydningsfulle andre. Ordet «introjektiv læring» synes vanskelig, men et introjekt er altså et uttrykk for det indre, mentale bildet som barnet lager seg av sine omgivelser og sitt samvær med de betydningsfulle andre. Introjektiv læring består av tre etterfølgende prosesser: introjeksjon, identifikasjon og internalisering: Introjeksjon. Introjeksjon innebærer å bygge inn et første bilde av sine omgivelser, slik de kommer til uttrykk i den direkte kontakten og samværet i en familie. Dette skjer forholdsvis tidlig i barnets utvikling, allerede fra omtrent seks-månedersalderen kan vi se at barnet viser tegn på dette. Hvis vi tenker på sammenhengen med barnets kognitive utvikling (side 43), er det også på dette tidspunktet av barnet utvikler objektpermanens (side 45), noe som tyder på at evnen til å huske er nødvendig for denne tidlige personlighetsutviklingen. Det er ikke uvanlig å se barn som før de er ett år gamle, reagerer med gråt eller glede på bestemte hendelser i familien, for eksempel på mors og fars stemmeleie og ordvalg. Når foreldrene høres sinte ut, gråter barnet selv om det ikke var meningen fra foreldrenes side å vise sinne. Identifikasjon. Mens introjeksjon er de første bildene av omgivelsene som barnet skaper, innebærer identifikasjon at barnet velger ut og etterlikner bestemte atferdsmønstre og ideer fra samværet med foreldrene. Vi kan si at barnet «låner» sin måte å være på av foreldrene eller andre omsorgspersoner og av hvordan det opplever samværet med disse betydningsfulle andre og «prøver dette ut» i handlinger. Når barnet prøver ut væremåten sin, får det reaksjoner tilbake fra foreldrene noen ganger positive og andre ganger negative og etter hvert omdannes de opprinnelige atferdsmønstrene og ideene til mer faste og varige deler av barnets personlighet. Tenk deg for eksempel en familie der mor

12 BM Innfø#AA48B.book Page 68 Monday, May 4, :01 PM 68 Del 2: Utvikling og personlighet og far er hensynsfulle mot hverandre ved at de venter til den andre er klar, tar seg tid til å høre etter hva den andre sier, er sjelden sinte og passer på å holde avtaler. Dette mønsteret viser også foreldrene i samværet med barnet. Hvis vi tenker oss at dette passer med barnets temperament, kan barnet «velge ut» dette handlingsmønsteret og prøve det ut i sin egen atferd. Hvis barnet får positive tilbakemeldinger på denne atferden, er muligheten stor for at barnet også gjør denne formen for hensynsfullhet til en del av sin personlighet. På lignende måter kan vi tenke oss at ulike «væremåter» etableres i barnet etter som det opplever samværet med andre enten dette samværet framstår som positivt eller som mindre heldig for barnets utvikling. Først med mor og far og andre omsorgspersoner og etter hvert lekekamerater og venner og enda senere med forbilder og autoriteter som barn, ungdom og voksne møter i livet. Både «normale og veltilpassede» personlighetstrekk og «avvikende og mistilpassede» atferdsmønstre og personlighetstrekk etableres på denne måten. Men barnet er ikke en passiv mottaker. Individuelle forskjeller i temperament, i oppmerksomhetsfunksjoner, i hukommelsesfunksjoner og læringsog forsterkningsmekanismer vil kunne føre til at barn utvikler ulike personlighetstrekk selv om omgivelsene tilsynelatende er svært like. Det er hele tiden et aktivt samspill mellom de spesielle trekkene som er i barnet og i omgivelsene. Internalisering. Når væremåter og personlighetstrekk danner fastlagte mønstre hos en person og «lagres» i individet som intrapsykiske strukturer, sier vi at de er internalisert. Det er da vi kan snakke om at det har utviklet seg en personlighet som vil være karakteristiske mønstre i personens væremåte videre i livet. Dermed har vi også antydet at personlighetsstrukturer etableres langsomt, og at dette er noe det vil ta tid å endre etter at de er internalisert. Selvfølelse, egostyrke og egosvakhet Selvfølelse. Selvfølelse er et ord som brukes for å beskrive hvilket forhold et menneske har til seg selv. En god selvfølelse er et viktig mål for all oppdragelse, og er generelt verdsatt som noe ønskverdig og positivt i vår kultur. Den første selvfølelsen opplever barnet i forhold til sin egen kropp, til sine egne bevegelser og til inntrykkene fra sanseapparatet. Men raskt blir selvfølelsen tydeligere avhengig av andre, av hvordan en blir oppfattet og satt pris på av de nære omgivelsene. I det første leveåret er barnets selvfølelse helt avhengig av de betydningsfulle andre. Det er i det daglige samværet i de ulike dagligdagse situasjonene at barnets selvfølelse blir formet. Det er her mor og far gir barnet kroppslig og følelsesmessig nærhet, berøring og hudkontakt, omsorg og tillit, som er helt avgjørende for at barnet skal oppleve seg verdsatt og akseptert Først når barnet utvikler evnen til symbolsk meningsdannelse, blir det mulig for barnet å løsrive seg fra de helt konkrete situasjonene som er viktige for selvfølelsen. Vi ser tydelig endringer i barnets atferd når det beveger seg fra en konkret til en mer symbolsk meningsdannelse. Når treåringen balanserer på en trestokk eller lignende, viser han en motorisk kontroll som på et konkret nivå skaper meningsopplevelser. Men på et symbolsk nivå er selvfølelsen avhengig av hva andre synes om denne atferden. Barnet roper: «Se hva jeg kan! Se på meg!» På et symbolsk nivå betyr dette: «Se hva jeg klarer se hvor flink jeg er som klarer å balansere på denne stokken.» Barnet er nesten umettelig i sitt behov for å få andres positive reaksjoner, og behovet for å bli sett og bekreftet er svært tydelig i denne alderen. Når barnet får evnen til denne symbolske opplevelsen, vil det som sies verbalt, og som formidles gjennom holdninger og kroppsspråk, være svært viktig for menneskets selvfølelse. Hvis barnet utvikler en god selvfølelse, innebærer det evnen til å kunne kjenne egne ønsker, behov, forventninger og følelser, akseptere dem som deler av en selv og ikke ha behov for i for stor grad å be-

13 BM Innfø#AA48B.book Page 69 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 69 nekte eller fortrenge slike opplevelser. En god selvfølelse er en styrke for et menneske, men betyr ikke at individet alltid er tilfreds eller lykkelig. En god selvfølelse innebærer å kunne kjenne og akseptere både positive og negative følelser; både glede og tristhet er normale og naturlige menneskelige opplevelser. Egostyrke og egosvakhet. Disse begrepene brukes i dagligtale om noen av de samme utviklingsprosessene som ligger til grunn for selvfølelse og personlighet. Med egofunksjoner mener vi de indre prosessene som bistår mennesket i å tilpasse seg i dagliglivet. Dette er også ferdigheter som læres i samværet med omgivelsene, og kan også kalles vår realitetssans eller virkelighetssans. Egostyrke og egosvakhet er begreper som peker på i hvilken grad individet har utviklet disse ferdighetene. For å fungere tilfredsstillende i samfunnet er det nødvendig med en viss egostyrke for å takle de vanlige frustrasjonene og nederlagene som mennesker møter i livet, på en adekvat måte. Men det er normalt med individuelle variasjoner. Noen mennesker har større evne enn andre til å mestre negative opplevelser, og noen blir raskere frustrert og har mindre evne til å takle nederlag. Det er ingen fastlagt nedre grense, men når atferden over tid viser seg uhensiktsmessig for normal tilpasning, kan vi ofte snakke om mangelfull utvikling av egofunksjoner. Normal egoutvikling innebærer at individet har fått tilstrekkelig stimulering til å utvikle de egofunksjoner som er nødvendige for at man skal tilpasse seg samfunnet på en hensiktsmessig måte. Egosvakhet viser seg i praksis på to måter; en form er ved at personen framtrer som barnslig og impulsstyrt, en atferd vi av og til kan møte både hos ungdom og voksne mennesker. Enkelte ganger vil denne atferden gi disse menneskene store vansker med å tilpasse seg, fordi de ofte reagerer urasjonelt og umodent fordi de blir lett frustrerte, har liten evne til å planlegge og til å tenke over konsekvenser av sine handlinger. En annen type egosvakhet ser vi ved alvorlige psykiske lidelser (psykoser). I disse situasjonene vil sansing og realitetsorientering være alvorlig forstyrret, og personen er både forvirret og redd. (Denne formen for psykoser blir nærmere beskrevet i kapittelet om psykiske lidelser.) Humanistisk psykologi Humanistisk psykologi er utviklet med utgangspunkt i normal personlighetsutvikling. Dette til forskjell fra psykoanalytisk teori, som er utviklet for å forstå hvordan psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser utvikles og behandles. En av de sentrale teoretikerne innenfor humanistisk psykologi, Carl Rogers, arbeidet riktignok med behandling av mennesker med psykiske lidelser, men han hevdet at også i slike situasjoner har mennesket en vilje til vekst og utvikling. Abraham Maslow hevder at mennesket streber etter å realisere seg selv og sine evner og anlegg. Humanistisk psykologi understreker at hvert enkelt menneske er noe særegent, fokuserer på det som særpreger mennesket til forskjell fra andre levende vesener, og understreker at mennesket har muligheter til vekst og utvikling. Humanistisk psykologi er derfor mye brukt som en referanseramme i sykepleie og andre helseprofesjoner fordi denne retningen reflekterer en menneskeforståelse som harmonerer med grunnsynet i mange av disse utdanningene. Det finnes kvalitative forskjeller på mennesker og andre levende vesener. Mennesket har en selvoppfatning og en frihet til å velge som dyr mangler. Vi får da to sentrale antakelser innenfor humanistisk psykologi om det subjektive og om menneskets natur. Det subjektive det vil si det særegne ved hvert enkelt menneske.

14 BM Innfø#AA48B.book Page 70 Monday, May 4, :01 PM 70 Del 2: Utvikling og personlighet Menneskets natur mennesket streber etter vekst, modning og positiv forandring. Det subjektive illustreres ved hvor forskjellig ulike mennesker oppfatter den samme situasjonen. Vi har våre egne oppfatninger av og tanker omkring det vi opplever, og vi har en hensikt med atferden som også er vår egen. Alle opplevelser er spesielle for det enkelte mennesket, fordi hver og en av oss oppfatter og bearbeider informasjon på vår egen særegne måte. Menneskets natur illustreres ved at vi har en medfødt tendens til å strekke oss mot det positive for å virkeliggjøre de positive egenskapene og ressursene i mennesket, så sant mulighetene ligger til rette for det. Den fenomenologiske orienteringen Innenfor fenomenologien er en opptatt av hvordan virkeligheten oppfattes og forstås av hvert enkelt menneske. Det greske ordet «phainomen» betyr «det som synes», og «logos» betyr «lære». Det fenomenologiske utgangspunktet er på mange måter en reaksjon mot den psykoanalytiske teorien. I stedet for å være opptatt av ubevisste drivkrefter og analyser av barndommens erfaringer konsentrerer en seg om hvordan individet opplever sin situasjon her og nå. Når vi forstår hvordan mennesker oppfatter og fortolker den situasjonen han eller hun er i, vil vi også ha muligheten til å forstå og kanskje hjelpe akkurat det mennesket. Alle opplevelser et menneske har, utgjør individets opplevelsesfelt. Dette er personlig kunnskap som er spesiell for hvert enkelt menneske. Det er dette opplevelsesfeltet som i stor grad bestemmer atferden vår. Mennesker lager seg en fortolkning av virkeligheten og handler i samsvar med denne. Måten vi oppfører oss på, vil derfor alltid ha mening for oss selv, samtidig som andre mennesker ikke har tilgang til opplevelsene våre og dermed bare kan få en indirekte forståelse av atferden vår. Med et slikt utgangspunkt blir det mulig for oss å forstå at også andre mennesker oppfører seg slik de gjør. På samme måte som vår egen atferd er bestemt ut fra våre særegne opplevelser og fortolkninger, blir også andre menneskers atferd bestemt ut fra deres særegne opplevelsesfelt. Den fremste eksponenten for den fenomenologiske orienteringen var Carl Rogers ( ). Han var utdannet psykolog og arbeidet lenge ved et barnepsykiatrisk rådgivningskontor. Han utviklet her en behandlingsteknikk som fikk navnet klientsentrert terapi. Denne behandlingen var en av de første ikke-psykoanalytiske psykoterapeutiske metodene. Hensikten var ikke her å finne fram til ubevisste og fortrengte traumatiske opplevelser fra barndommen, men å gi klienten en følelse av en varm, åpen og aksepterende atmosfære som var så trygg at klienten selv kunne våge å endre seg. Rogers hevder at det viktigste for barnet er å føle seg elsket av sine foreldre. Et barn trenger kjærlighet og vil naturlig oppføre seg slik at det opplever mest mulig kjærlighet. Barn har ifølge Rogers behov for en vilkårsløs positiv vurdering. Dette i motsetning til en vilkårlig positiv vurdering, som innebærer at bare visse sider ved barnets atferd er akseptable. Behovet for å bli elsket kommer ofte i konflikt med ønsker og behov som barnet har. Barnet kan utvikle en negativ selvforståelse hvis foreldrene gir tilbakemeldinger som sier at det er barnet som er «slemt» eller «ondt», og ikke klarer å skille mellom barnet og handlingene. Barn kan godt oppføre seg «slemt» uten at de av den grunn er slemme. Når foreldre (og andre) gir tilbakemeldinger på barnets oppførsel, er det derfor viktig å skille mellom handlingen og personen. En kan for eksempel si: «Jeg liker ikke det du har gjort» i stedet for «Jeg synes du er slem». Selvet Et nøkkelbegrep i Rogers teori er selvet. Selvet omfatter tanker, verdier og oppfatninger som karakteriserer «meg», og inkluderer oppfatninger av hvem «jeg» er, og hva «jeg» kan gjøre. Selvet er den subjek-

15 BM Innfø#AA48B.book Page 71 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 71 tive forestillingen et menneske har om seg selv og sitt forhold til omgivelsene. Selvforståelsen utvikles hele livet, men det er særlig i barneårene og ungdomsårene at vi danner oss en identitetsfølelse og en selvforståelse. Barnet bygger opp en selvforståelse med grunnlag i omgivelsenes reaksjoner, og gjennom hele livet fortsetter andre mennesker å være vår viktigste kilde til informasjon om selvet vårt. I enhver sosial situasjon er individet både aktør, observatør av seg selv og gjenstand for andres observasjon. Samtidig som vi gjør noe, registrerer vi vår egen atferd, og vi registrerer hvordan andre oppfatter oss. Vi gir oss selv hele tiden tilbakemeldinger på vår egen atferd, og vi får tilbakemeldinger fra andre. Denne vekslingen mellom selvobservasjon og andres observasjon innebærer at selvforståelsen vår er under påvirkning hele livet, men i forhold til de viktige barneårene blir forandringene i selvforståelsen mindre etter hvert. Om kongruens og inkongruens. Selvforståelsen vår behøver ikke gjenspeile virkeligheten. Rogers sier at vi har to typer selv selvet og idealselvet. Selvet er slik vi har definert begrepet ovenfor, som menneskets subjektive forestillinger om seg selv og sitt forhold til omgivelsene. Idealselvet omfatter forestillinger om hvordan vi ønsker å være. Forholdet mellom selvet og idealselvet kan forløpe på prinsipielt tre forskjellige måter, enten overlappe hverandre helt, overlappe hverandre delvis eller ikke overlappe hverandre. Avhengig av hvilken grad av overlapping vi finner, vil vi kunne omtale selvet og idealselvet som kongruente og inkongruente. Kongruens finnes når det er en stor grad av overlapping mellom selvet og idealselvet, og inkongruens finnes når selvet og idealselvet i mindre grad overlapper hverandre. En fullstendig overlapping mellom selvet og idealselvet er urealistisk. Det ville innebære at de opplevelser som vi tillater å bli representert i bevisstheten vår, er en direkte gjenspeiling av selvforståelsen vår. Dette ville være en tilstand preget av en fullstendig harmoni, der det ikke ville være nødvendig med noe forsvar av selvforståelsen vår. Mer realistisk vil det idealselvet Inkongruens selvet idealselvet Kongruens selvet Figur 3.2 Kongruens og inkongruens. Det fargede området (2) angir opplevelser i møtet mellom idealselvet og det selvet som er forenelig med selvoppfatningen, og som er oss bevisste. Område 1 angir de forvrengte delene av vår selvoppfatning, og område 3 angir de delene av vårt selv som vi fornekter

16 BM Innfø#AA48B.book Page 72 Monday, May 4, :01 PM 72 Del 2: Utvikling og personlighet være at selvet og idealselvet overlapper hverandre i stor grad. Vi vil fortsatt ha en rimelig grad av kongruens, og vi vil ikke ha behov for å bruke store ressurser på å verne om selvforståelsen vår. Når det derimot er mindre grad av overlapping mellom selvet og idealselvet, inntrer inkongruens. Dette er en tilstand som kan lede til en negativ selvforståelse, til angst og til en ond sirkel der negative opplevelser og følelser stadig forsterkes. Da må vi enten redusere de ideelle oppfatningene våre slik at de tilpasses det som er realistisk, eller vi må få hjelp til å finne fram til ressursene våre, for eksempel gjennom klientsentrert terapi. Selvet som filter for informasjon. Ifølge Rogers vil vi evaluere enhver erfaring i lys av selvforståelsen vår. Selvet fungerer som et «filter» overfor omgivelsene. Hva vi tror og tenker om ulike hendelser, og hvordan vi oppfatter omgivelsene våre, blir «filtrert» gjennom selvet. Vi mottar til enhver tid en strøm av sanseinformasjon, men bare en liten del av den blir registrert og bearbeidet i bevisstheten vår. Det finnes flere mekanismer som regulerer denne informasjonsstrømmen (se mer på side 125). Informasjon som er relevant for selvforståelsen vår, har selvet som en sensurinstans. Det er i hovedsak den informasjonen fra omverdenen som stemmer med selvforståelsen vår, som vi aksepterer i bevisstheten vår. Annen informasjon får mindre oppmerksomhet eller blir filtrert bort. Selvet vårt fungerer derfor hele tiden selvforsterkende. Dette ser vi eksempler på i situasjoner der individets selvforståelse er truet. Sykdom innebærer ofte forandringer i individets fysiske ressurser eller muligheter. Sykdommen kan for eksempel gjøre individet avhengig av hjelp for en kortere eller lengre tid. For mange mennesker er det en vanskelig prosess å akseptere seg selv som avhengig av andres hjelp, fordi det innebærer en stor forandring i selvforståelsen. For noen kan dette medføre at de undertrykker sanseinformasjon fra egen kropp om at de ikke orker eller klarer å ta vare på seg selv, og at de feilaktig velger å oppfatte seg selv som mer funksjonsdyktige enn de er i virkeligheten. Vi ser mange eksempler på hvordan mennesker som har en truende hjertesykdom, kan utsette å søke lege når de opplever kroppslige symptomer, som brystsmerter eller tung pust. Eller hvordan mange unnlater å lytte til signaler om stress og psykiske belastninger, og dermed opplever et psykisk sammenbrudd. I begge disse eksemplene er ofte en av årsakene at de benekter informasjon som forteller om mulig sykdom og svakhet, fordi det bryter med en oppfatning av dem selv som en sunn, mestrende person. Sosial læringsteori og personlighet Mens psykoanalytisk teori fokuserer på de «indre» aspektene ved personligheten og humanistisk psykologi legger til grunn antakelser om de positive kreftene i menneskets natur, vil læringsteori fokusere mer på hvordan omgivelsene påvirker mennesket, og hvordan det enkelte mennesket oppfører seg i ulike situasjoner. I sosial læringsteori hevdes det at menneskelig atferd enten den er normal eller unormal er et resultat av læring. Begrepet personlighet blir mindre vesentlig innenfor læringsteori. Atferd avhenger mer av situasjonen og omgivelsene personen til enhver tid befinner seg i, enn av indre, varige og stabile personlighetsegenskaper. Men også innenfor læringsteori brukes personlighetsbegrepet som en beskrivelse av den struktur og dynamikk som utvikles på grunnlag av de erfaringer individet gjør, særlig i barneårene. Den lærte personlighet Sosial læringsteori om personlighet har sitt utgangspunkt i grunnleggende læringsteorier som er utviklet i dette århundret (se mer om læring og for-

17 BM Innfø#AA48B.book Page 73 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 73 klaring på læringsbegreper på side 151). Ivan Pavlov og John Watson oppdaget prinsippene bak klassisk betinging, Edward Thorndike og B.F. Skinner utviklet modeller for operant betinging, mens Albert Bandura fant ut hvordan modellæring og vikarierende belønning påvirker menneskelig atferd. Klassisk betinging og personlighet. Etter at Ivan Pavlov på slutten av 1800-tallet gjorde sine grunnleggende studier av klassisk betinging på dyr (se side 154), ble det klart at dette også er en virksom læringsmekanisme hos mennesker. John Watson ( ) viste dette i det som senere er kalt «Albert og rotta». Dette eksperimentet (som i dag ville vært helt uakseptabelt å gjennomføre) ble utført med en 18 måneder gammel gutt som het Albert, som likte å leke med en hvit rotte. En dag laget Watson en kraftig og skremmende lyd samtidig som Albert skulle til å leke med rotta, noe som resulterte i at Albert ble skremt. Etter dette begynte Albert etter hvert å gråte når han fikk se rotta, selv etter at Watson hadde sluttet å lage den skremmende lyden. Barnet hadde dermed lært å være redd for rotta og reagerte senere med frykt også overfor det som han assosierte med rotta, for eksempel andre dyr. En slik betinget frykt vil senere kunne påvirke individets atferd i en rekke situasjoner, og er dermed etablert som en del av «personligheten». Mange ulike stimuli kan gi følelsesmessige responser, som følelse av ubehag, frykt, sinne, mistrivsel eller savn. Slike følelser opptrer ofte i bestemte situasjoner, for eksempel når vi kommer til et bestemt sted eller hører en bestemt lyd. Slike følelsesmessige reaksjoner har da en eller annen gang vært koblet med en ubehagelig opplevelse og utløses dermed av tidligere nøytrale stimuli (om betingede responser, se side 155). Mange mistilpassede følelsesmessige reaksjoner kan skyldes slike læringsmekanismer. Operant betinging og personlighet. Sosiale ferdigheter utgjør en viktig del av personligheten vår. Vennlighet, sjarm og samarbeidsevne er eksempler på ferdigheter som er avgjørende for hvordan vi omgås omgivelsene våre. Slike sosiale ferdigheter kan vi lære når vi prøver ut ulike typer atferd i oppveksten. Når noen gir oss positive tilbakemeldinger smiler eller roser oss for det vi gjør, vil dette styrke denne atferden og øke sjansen for at vi vil gjenta den. Motsatt vil negative reaksjoner som ubehagelige kommentarer, hoderisting og tårer som reaksjon på atferd redusere sannsynligheten for at vi gjør dette en gang til. Vi justerer altså atferden vår etter reaksjonene vi får fra omgivelsene, og lærer på den måten handlingsmønstre som blir en del av vår måte å være på. Lært hjelpeløshet innebærer at mennesker som erfarer at det finnes en rekke ubehagelige situasjoner som vi ikke kan unngå, ikke tror det er mulig å kontrollere resultatet av atferden vår. Dette kan føre til at vi forklarer årsaken til mislykkede handlinger med at vi er «dumme», «lite flinke», «ikke dyktige nok» og så videre. Slike indre, stabile forklaringer står i motsetning til de vi finner hos mennesker som forklarer resultatene med ytre, variable forhold, for eksempel at «det var en vanskelig eksamen» og «læreren har vært dårlig». Vi finner dette igjen når mennesker skal forklare årsaker til egen sykdom. Noen tilskriver årsakene seg selv, sin egen udugelighet eller manglende evne til å ta vare på egen helse. Andre finner årsaker i en anstrengende jobbsituasjon eller stort ansvar. Begge måter å finne forklaringer på kan være riktige eller gale, men den forklaringsmåten som personen velger, henger oftere mer sammen med personlighetsstil enn med de reelle årsakene til sykdommen. (Les mer om attribusjon på side 210.) Observasjonslæring og personlighet. Det er ikke bare våre egne erfaringer som danner grunnlag for utviklingen og personligheten vår. Vi lærer av å se på andre og observere hvordan andre oppfører seg, og hvordan omgivelsene reagerer på andres oppførsel.

18 BM Innfø#AA48B.book Page 74 Monday, May 4, :01 PM 74 Del 2: Utvikling og personlighet Fobier er betegnelsen på negative følelsesmessige reaksjoner overfor spesielle situasjoner, objekter eller hendelser. Fobier mangler et objektivt grunnlag, det er for eksempel ingen enkel påviselig grunn til at noen mennesker har en panisk redsel for edderkopper, heiser eller åpne plasser. Edderkopper er sjelden giftige, heiser faller sjelden ned, og åpne plasser utgjør ingen trussel. Det finnes ulike forklaringer på årsaken til fobier, både psykodynamiske og læringsteoretiske. En læringsteoretisk forklaring på denne frykten kan være betinging. En gang har personen vært utsatt for en fryktskapende situasjon som senere assosieres for eksempel med edderkopper, heiser eller åpne plasser. Albert Bandura hevder at vi lærer en rekke ting ved å observere andre mennesker. Det kan være mennesker som står oss nær foreldre, lærere, venner og det kan være kjente personer fra TV, idrett eller musikk. Observasjonslæring også kalt modellæring eller vikarierende læring innebærer at vi observerer andres atferd og omgivelsenes reaksjoner på andres atferd, og tilpasser vår egen atferd etter hvordan vi vurderer disse reaksjonene. Når vi observerer at andre mennesker får ros eller andre positive signaler for sin atferd, er mulighetene større for at vi vil oppføre oss på lignende måte. Reaksjonene fra omgivelsene fungerer da som en forsterker (se side 160). I en serie eksperimenter viser Albert Bandura hvordan observasjonslæring kan fungere i praksis. En gruppe barn observerer at en voksen person «angriper», slår og sparker en stor dukke. Noen barn er til stede i samme rom, noen barn ser opptrinnet via en TV-skjerm. I tillegg er det en gruppe barn som ser en voksen som ikke gjør noe spesielt overfor dukken (kontrollgruppen). Etterpå får barna selv leke med denne dukken. Alle barna som hadde sett den voksne slå og sparke dukken enten direkte eller via TV-skjermen imiterte denne oppførselen og oppførte seg på lignende måte. Hvis de hadde sett den voksne slå med en hammer, slo også de med en hammer, og hvis de hadde sett den voksne sparke, sparket de. De barna som hadde sett en voksen som ikke gjorde noe spesielt overfor dukken (kontrollgruppen), oppførte seg ikke på en slik aggressiv måte. I andre eksperimenter får barna se at den personen som oppfører seg aggressivt, blir rost eller straffet for sin oppførsel. De barna som hadde sett at personen fikk ros, var mer aggressive, mens de barna som hadde sett at reaksjonen var straff, var mer tilbakeholdne i sin egen aggressivitet. Men når begge gruppene fikk ros for å oppføre seg slik modellen hadde gjort, viste alle seg aggressive. Å se at andre får straff, er hemmende for å uttrykke den observerte atferden. At læringen likevel skjer, blir bekreftet ved at barna oppfører seg aggressivt når de blir belønnet for å oppføre seg som modellen. Observasjonslæring er virksomme læringsmekanismer som former atferden vår gjennom hele livet. Særlig ved overganger i livet når vi går inn i nye roller, begynner på en yrkesutdanning blir atferden vår lett påvirket av andre personer via observasjonslæring. Enhver overgang til nye roller og funksjoner innebærer forandringer som skaper utrygghet. Vi vet ikke alltid hvordan vi skal oppføre oss, og dette skaper ofte en følelse av ubehag. For å gjenskape tryggheten henter vi inn informasjon fra andres atferd og oppførsel. Vi registrerer omgivelsenes reaksjoner på denne atferden, og på den måten lærer vi hvordan vi skal oppføre oss. Vi er ofte svært påvirkelige i slike overgangssituasjoner, selv om vi også kan velge om vi vil «ta over» andres måter å være på.

19 BM Innfø#AA48B.book Page 75 Monday, May 4, :01 PM Kapittel 3: Personlighet 75 Et kulturelt syn på personlighet Det er i vår vestlige kultur at begrepet personlighet har fått en sentral plass. Andre kulturer forholder seg annerledes til mange av de begrepene som vi tenker på som naturlige så også begrepet personlighet. Vi har aldri hatt så mye kunnskap om mennesket som vi har i dag. Likevel er det å forstå menneskets vesen og dermed fenomener som personlighet svært komplisert. Det vil ikke være mulig å hevde at enkelte teorier er feil og andre er riktige, fordi slike påstander vil avhenge av det utgangspunktet vi har for vurderingene våre. Den kulturen vi har vokst opp i, danner et slikt utgangspunkt. Individ, kollektiv og personlighet En av de viktigste forskjellene mellom ulike kulturer er hvordan mennesker forstår og forholder seg til mennesket; som enkeltindivid eller som del av et sosialt fellesskap. Triandis har studert dette, og finner klare kulturelle forskjeller i ulike land. I individualistiske kulturer som vår vestlige verden står det enkelte menneske fram med en opplevelse av å ha særegen identitet, og mennesker ser på seg selv som individer. I kollektivistiske kulturer er det en større tendens til at enkeltmennesket danner en identitet som harmonerer med den gruppen en tilhører; og der det er naturlig å tenke at andre også tenker på seg selv som deler av en større helhet. For mennesker fra mange asiatiske og afrikanske kulturer er gruppen en naturlig enhet, og enkeltmennesket oppleves som ufullstendig uten gruppen. Samhørigheten med familien, med venner, bekjente og andre fra samme kulturelle område, gir en opplevelse av tilhørighet og helhet som det enkelte individ ikke kan ha alene, slik Aronson beskriver i boken The social animal. Dette står i motsetning til mennesker fra en vestlig kulturkrets, som definerer sin tilhørighet til andre gjennom funksjonen til gruppen de tilhører som familiegruppe, vennegruppe eller arbeidsgruppe. Implisitt personlighet. Vi har en tendens til å bedømme mennesker etter hva de gjør, og hvordan de oppfører seg i ulike situasjoner. Med begrepet implisitt personlighet mener vi at vi tillegger mennesker personlighetsegenskaper ut fra deres atferd. Tenk deg et menneske som du liker svært godt. Det som tankene våre gjerne fokuserer på først, er hvordan denne personen oppfører seg. Mennesker som oppfører seg vennlig og hyggelig, som hilser blidt og tar ordet i forsamlingen vil naturlig bli beskrevet som å ha en utadvendt og sosial personlighet. Denne måten å beskrive et menneskes personlighet på er enkel og direkte. Men når vi gjør denne typen vurderinger av andre mennesker, er det lett å ta feil. I vår kultur har vi en tendens til å legge for stor vekt på et menneskes atferd når vi skal beskrive personligheten, noe som kan medføre at vi lett feilbedømmer andre mennesker. Slike vurderinger er basert på forenklede forestillinger om mennesker, for eksempel at visse personlighetstrekk hører sammen. Vi har en tendens til å koble sammen ulike trekk som ærlig og åpen, kreativ og følsom og slem og dum. Hvis vi ser et slikt trekk hos et menneske, tenker vi at det også har andre trekk som passer til. Noen ganger kan slike egenskaper henge sammen, men andre ganger kan det være helt feil. Den vennlige og høflige mannen vi møtte på gaten, behøver slett ikke å være snill og ærlig selv om det er lett å tillegge mennesker egenskaper (attribuere) på den måten. Du kan lese mer om attribusjon på side 210. Andre kulturelle forskjeller. Det finnes flere forskjeller i forståelsen av menneskers liv og personlighet; som den status som kjønn og alder gir, hvordan følelser skal uttrykkes, i hvilken grad mennesker selv har kontroll over sine liv, og attribuering av atferd. Status som følger med alder og kjønn. I asiatiske kulturer gir alder en høyere status enn det vi finner er vanlig i vestlige kulturer. Kvinner blir i

20 BM Innfø#AA48B.book Page 76 Monday, May 4, :01 PM 76 Del 2: Utvikling og personlighet mange kulturer også i vår vestlige verden gitt en lavere status. Mange religioner også kristendommen og islam har læresetninger som understreker dette. Stoisk tenkning. I mange asiatiske kulturer er det verdsatt at et menneske har kontroll over sine følelsesmessige reaksjoner og ikke uttrykker følelser på en «upassende» måte, mens mange vestlige kulturer aksepterer og verdsetter følelsesuttrykk i større grad. De fleste kulturer aksepterer følelsesuttrykk lettere når kvinner viser dem, enn om menn gjør det. Å ha kontroll. Det er kulturelle forskjeller i måten en tenker at et menneske har kontroll på over sitt eget liv. På engelsk kaller en dette locus of control, og med det mener en i hvilken grad dette er noe som det enkelte menneske selv har, eller om et menneske er underlagt ytre krefter. I vestlige kulturer er det naturlig å tenke at det enkelte menneske i stor grad bestemmer over sitt eget liv, slik det framkommer i ordtaket «å være sin egen lykkes smed». Andre kulturer vil i større grad tenke at det enkelte menneskes liv er bestemt av ytre krefter, som skjebnen eller kollektivet. Dette kan få mange konsekvenser både for synet på vellykkethet og det motsatte og på synet på helse og på sykdom. Attribuering av atferd. I vestlig kultur er det mer naturlig å tenke at måten mennesker oppfører seg på, henger sammen med egenskaper i deres personlighet, og i mindre grad henger sammen med ytre omstendigheter og situasjonen en er i. I andre land vil en mer naturlig tenke at atferd er et resultat av situasjonen og omstendighetene, og at atferd ikke forteller så mye om et menneskes personlighet og personlige egenskaper. Vi finner også kulturelle forskjeller på hva som er det ideelle mennesket. I vestlig psykologi tenker vi at mental helse og sunnhet betyr at et menneske har integrert motstridende og konfliktfylte deler at sin personlighet til et naturlig hele, slik Freud og Jung beskriver det. Som den rake motsetning vil asiatiske kulturer særlig de som er under innflytelse av buddhismen søke å heve bevisstheten over det jordiske livet. Når en spør foreldre i ulike land om hvilke mål de tilstreber for sine barn, finner en også forskjeller: Tabell 3.2 Hvordan skal ideelle barn være? Norge Portugal * Indonesia Somalia Åpen og ærlig Lydig God moralsk atferd Lydig Kjærlig og følsom Åpen og ærlig Lydig Hjelpsom og arbeidsom Selvstendig Ærlig og dyktig Ikke slåss * Hva portugisiske mødre ser på som tredjeviktigst, kommer ikke frem av undersøkelsen. De norske mødrene legger mest vekt på at barna skal være åpne og ærlige, kjærlige, følsomme og selvstendige, mens somaliske mødre legger mest vekt på at barn skal være lydige, arbeidsomme og flinke. Mødrene i de andre landene synes å ligge mellom disse to oppfatningene. Hvor store er så forskjellene mellom ulike land og ulike kulturer i synet på mennesket? Genetisk og fysiologisk er forskjellene helt ubetydelige. Men personlighet er et begrep som må ses i sammenheng med kulturen mennesker lever i. Kulturen vil forme menneskene, og personligheten vår er derfor i en viss forstand også et resultat av samfunnets verdier og holdninger, og hvordan dette kommer til uttrykk i moralske, økonomiske og sosiale strukturer og i maktfordelingen i samfunnet.