På norsk sokkel har vi rike

Transkript

1 Bunndyr varsler om miljøforandringer Lene Buhl-Mortensen og Børge Holte Bunndyr som lever på og i havbunnen kan ikke flykte fra endringer i miljøet. Derfor er bunndyrene havets viktigste varslere. Det er en av grunnene til at de kartlegges av Mareano-programmet, blant annet for å kunne overvåke havets helsetilstand. På norsk sokkel har vi rike fiskerier og Europas flotteste korallforekomster. Havbunnen er hjem og skjulested for mange bunndyr og fisk, og den har et fargerikt mangfold av arter. Havets vannmasser er alltid i bevegelse, mens de fleste bunndyr enten sitter fast på eller i havbunnen eller de beveger seg på et begrenset område. Bunndyrene kan ikke flykte fra klimaendringer, bunntråling eller forurensing. Mareano-programmet er en unik og stor offentlig satsing på kartlegging av havbunnen og gjennomføres av tre nasjonale forskningsinstitutter. Bakgrunnen for prosjektet er myndighetens mål om å tufte beslutninger om bruk av havets ressurser på bred vitenskapelig kunnskap. Yrende liv Mudderbunnen kan se både grå og livløs ut, men det yrer av liv i den. Hvis du ser på en mudderprøve fra havbunnen gjennom forstørrelsesglass, finner du en mengde organismer som kravler og kryper i alle retninger. Du vil se muslinger, snegl, krepsdyr og mark. Alle har en spesiell plass i et økologisk velregulert dyresamfunn. Noen er rovdyr som spiser andre dyr, og enkelte av dem kan utmerket godt sette tennene i en handflate med merkbare resultater. Vi finner også dyr som lever av å spise mudder, og som trekker ut næringsstoffer og energi fra ørsmå plante- og dyrerester. En «neve» mudder og sand fra 1000 meters dyp kan inneholde titalls arter som er synlige for det blotte øyet. Koraller og svamper er store bunndyr som kan bli svært gamle og være hjem for en mengde andre bunndyr og fisk. Lophelia pertusa øyekorall bygger rev som kan bli meter høye og flere kilometer lange og 8000 år gamle. De har hundretalls små polyppmunner på grenene som tar opp fødepartiklene. Sammen med korallrevene finner vi ofte sjøtrær som amerikanere kaller «bubbelgum coral». De kan vokse seg 2 3 meter høye, de er svært brede, og de strekker seg ut som kjempeparaboler der de står og filtrerer byttedyr og partikler fra vannet. Sjøtrær er ikke så gamle som revene, men enkelte trær kan likevel være flere hundre år gamle. Grisehalekorallen (Radicipes sp.) er nyoppdaget i norsk sone. Bildene er fra 600 meters dyp ved Bjørnøyraset, om lag midtveis mellom Bjørnøya og fastlandet. 24 Ottar (1): Ottar nr.1/2015.indd :06

2 Mareano-programmet Mareano har som hovedmål å undersøke verdifulle og sårbare havområder utenfor norskekysten. Det er norske myndigheter som har pekt ut områdene. Vi filmer havbunnen, og opptakene benyttes for å kartlegge bunnforhold og større dyr som lever der. Ved hjelp av videoene finner vi naturtyper og biotoper. Deretter brukes vitenskapelige modeller for å lage utbredelseskart som dekker områdene mellom videoobservasjonene. Vi tar også prøver for å kartlegge mulig forurensing, det biologiske artsmangfoldet og produksjonen til organismene på havbunnen. Mareano er et tverrfaglig prosjekt som krever ulike typer kompetanse. Derfor samarbeider Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Kartverket. Samarbeidet setter oss i stand til å lage ulike kart over havbunnen. Det biologiske og geologiske feltarbeidet utføres med Havforskningsinstituttets forskningsfartøyer, mens bunnterrenget kartlegges med innleide båter. Kartverket måler dyp, geografiske detaljer på bunnen og hardhet/mykhet ved å bruke avanserte ekkolodd og reflekterte signaler fra havbunnen. Signalene avleses om bord i fartøyene. NGU registrerer bunnens fysiske sammensetning og foretar datamodelleringer sammen med Havforskningsinstituttet. I dette arbeidet deltar forskere og fagfolk innen biologi, geologi, dybdemålinger, terrengmodellering, elektronikk, datahåndtering og informasjon. Forankret til bunnen Siden oppstarten i 2005 har vi til sammen gjennomført 17 måneder med Mareano-tokt og funnet om lag 2200 Høyre: En reke har slått seg ned på en risengrynkorall. Under: På bankene samler ivrige seistimer seg rundt lyset fra videoriggen «Campod», mens ueren ofte ligger rolig blant havbunnens koraller. forskjellige dyrearter i havområdene fra Møre til Finnmark. Felles for alle bunndyrartene er at de er bundet til ett og samme sted hele livet, riktignok etter at havstrømmene ofte har ført egg og larver inn fra andre områder. Noen arter kan svømme korte turer noen centimeter over havbunnen på jakt etter mat eller formeringspartner, som for eksempel tangloppene (amfipoder), mens andre sitter fast på bunnen og er avhengig av at vannstrømmene frakter en matbit forbi. 25 Ottar nr.1/2015.indd :06

3 Sjøanemonen kan snappe større partikler der den sitter forankret til bunnen, og kronmarken fanger små partikler ved hjelp av sin elegante finmaskede fangstkrone. Svampene fanger de aller minste matpartiklene havbunnen kan by på. De er på størrelse med bakterier. Slik har dyrelivet på havbunnen tilpasset seg mulighetene som måtte finnes for å overleve, samtidig som disse filtrerende artene bringer mat fra vannmassene og videre til andre deler av bunnmiljøet. Bunnfisk spiser bunndyr, og på den måten overføres næringsstoffer tilbake til vannmassene, og det evige hjulet av energiomsetning i havet ruller videre. Veksten av organismer på bunnen har derfor betydning for næringstilgangen for organismer som lever i de frie vannmassene. Omvendt er planktonproduksjonen nær overflaten en matkilde for dyresamfunnet på havets bunn. Dersom ett ledd i denne prosessen svikter, eller får økte vekstvilkår, vil effektene av dette kunne spre seg videre til andre deler av næringsnettet og til andre grupper av organismer. For eksempel kan både høy og lav planktonvekst nær havoverflaten være skadelig for bunnmiljøet. Stor tilgang på organisk materiale vil lett kunne føre til forråtning og oksygenmangel i bunnområder med liten vannutskiftning, Venstre: Blekkspruten Loligo. Foto: Havforskningsinstituttet/Mareano Under: Over korallrev og korallskoger svever havmusen som en havets sommerfugl. mens liten tilgang til næring kan redusere havbunnens biologiske produksjon. Mareanos bidrag til økt kunnskap om havets ressurser er knyttet til et område vi stort sett har lite kunnskap om, nemlig bunnmiljøet i åpne og dype havområder og dyrene som lever der. Landskap, klima og bunndyr Artsmangfoldet og dyresamfunnenes sammensetning varierer fra sted til sted på havbunnen, avhengig av omgivelsene de lever i. Områdene som er kartlagt av Mareano har store variasjoner i terreng, dyp og temperatur. Sammen med bunntype gir det ulikheter i bunndyrsamfunnenes sammensetning fra sted til sted. Temperaturen avtar med økende dyp. På om lag 700 meters dyp er det rundt 0 ºC, mens det er minusgrader der vannet er enda dypere. På om lag tusen meters dyp er det ca. 1,0 ºC. På samme måte endrer dyresamfunnet seg med dypet. På dyphavsletter som ligger dypere enn 2000 meter, er det arktisk fauna som preges av at mattilgangen er liten. Her finnes blant annet tilpassede arter av sjøpølse (Kolga), 26 Ottar nr.1/2015.indd :06

4 sjøliljer (Bathycrinus), glassvamper og kråkeboller (Pourtalesia). Grunnere enn 700 meter er temperaturene på plussiden. Der finner vi andre dyrearter enn i det kalde dyphavet. Forekomstene av korallrev er et godt eksempel på temperaturkravene hos enkelte arter. Alle revene ligger grunnere enn ca. 400 meter hos oss. Lophelia pertusa, korallarten som danner kaldtvannsrev, tåler nemlig ikke temperaturer lavere enn 4 ºC. Horisontale klimasoner er velkjent blant folk flest. Dess lenger nord man kommer, dess kaldere blir det både på land og i havet. Mareanos modelleringer av bunnsamfunnene har vist et tydelig skille mellom sammensetningen av biotopene sør og nord for Vest- Finnmark, trolig på grunn av ulike temperaturforhold i disse områdene. Slike funn er ikke overraskende. Derimot viser Mareano-materialet at 147 arter som trives i sørlige deler av våre havområder har forflyttet seg mot nord, mens kun 25 har «vandret» i motsatt retning og observeres lenger sør enn det som har vært kjent tidligere. Denne tendensen er ikke tilstrekkelig dokumentert til at sikre konklusjoner kan trekkes, men observasjonen er påfallende og støtter opp om at vi går mot et varmere klima. Mange av dyreartene er ulike i de forskjellige vertikale og horisontale klimasonene. I dyresamfunnene finnes det likevel arter på de grunne bankene som utnytter matenergien på samme måte som i det arktiske dypvannet. Også her utgjør filtrerende dyr en av hovedgruppene sammen med rovdyr og dyr som spiser bunnmudder. Uansett dyp finnes det altså organismer i bunnområdenes dyresamfunn som utnytter all matenergien som finnes. Høyt artsmangfold på eggakanten Mareanos videoresultater viser at det er størst artsmangfold helt inne ved kysten og ute på kanten av kontinentalskråningen (eggakanten) der fiskeriaktiviteten er høy. Fra eggakanten og nedover mot økende dyp avtar imidlertid artsmangfoldet. På dyphavslettene på mer enn 2000 meters dyp utenfor Lofoten og Vesterålen ligger antall arter på prosent av antallet på toppen av skråningen (eggakanten). Dette skyldes i hovedsak at tilgangen til mat er begrenset på de store dypene, og at de sterke strømmene på toppen av skråningen fører med seg matpartikler som de filtrerende artene drar nytte av. Her finner vi også mange korallrev som kan sammenlignes med mange små millimeterstore «sjøanemoner». De har felles skjelett og fanger mat ved hjelp av fangarmene direkte fra vannet som strømmer forbi. Datamodellert bunnkart fra Hola utenfor Vesterålen. Området er et av verdens største sammenhengende områder med kaldtvannskoraller. De største enkeltrevene er opptil 400 meter lange og meter høye. Illustrasjon: Kartverket/Mareano. 27 Ottar nr.1/2015.indd :06

5 Sokkelflatene Det er også merkbare variasjoner i bunnterrenget på de grunne sokkelflatene, selv om de mest dramatiske endringene er knyttet til de store dypene. De grunneste bankene er sterkere strømsatt og har derfor grovere bunn enn dalene som finnes under havoverflata. Utenfor Finnmark er likevel dybdeforskjellene bare meter mellom bankene og dalene. Langs kysten av Sør-Troms og Lofoten/Vesterålen er bankene mindre, men atskillig mer markerte i landskapet, med dype og bratte daler og gjel. De fysiske ulikhetene i det marine landskapet skaper store variasjoner i sammensetningen av dyresamfunnene. De ulike naturtypene eller biotopene gis ofte navn etter hvilke arter eller grupper av arter som dominerer. Utenfor Lofoten og Vesterålen har vi ved hjelp av videofunn og datamodellering funnet særegne områder kalt «svampskog», «glassvampsamfunn» og «hardbunnskoraller». Slike ulike modellerte biotoper kan ha produksjonsmessige variasjoner fra område til område. Et av verdens rikeste hav Dyrenes vekt, også kalt biomasse, kan i seg selv være en nyttig faktor når eventuelle fremtidige endringer i havområdenes fysiske miljø skal registreres. Mareano-undersøkelsene på sokkelflatene utenfor Troms, Vesterålen og Lofoten viser at det var gjennomsnittlig 74 gram per kvadratmeter bunn. Vi samler inn såkalt infauna (dyr som lever nede i bunnsedimentene) med grabb, og det var der vi fant den største Oppe: I det arktiske kalde dyphavsvannet (-1 C) på om lag 2000 meters dyp går sjøpølsene sakte rundt på små og tykke «bein». Nede: Mareanos prøvetakingspunkter under kartleggingen av bunnområdene i Norskehavet og Barentshavet. Den grønne brakgrunnen viser områdene som har høy prioritet (jf. forvaltningsplanene for Barentshavet og Norskehavet). Illustrasjon: Havforskningsinstituttet/Mareano. 28 Ottar nr.1/2015.indd :06

6 biomassen. Deretter fulgte fauna samlet med bomtrål og bunnslede. Andelen svamp utgjorde hele 86 prosent av materialet i bomtrålen og 59 prosent av grabbmaterialet. Dette tyder på at svampforekomstene på bankene i den sørlige delen av Barentshavet representerer en stor energimengde som omsettes og overføres til det øvrige dyrelivet i bunnområdene når svampene dør og går i oppløsning. Mareanos beregninger viser at det hvert år vokser frem bunndyr på anslagsvis sju gram pr. kvadratmeter bunnareal på Tromsøflaket. Dersom man antar at Tromsøflaket har en størrelse på 50 km x 50 km, dvs kvadratkilometer, blir den sammenlagte årlige produksjonen på ca tonn! Eller ca. sju tonn per kvadratkilometer. Med slike tall forstår vi at deler av våre havområder er blant verdens mest produktive, og vi forstår hvorfor Barentshavet huser verdens største torskebestand, en bestand som har bunndyr som en vesentlig del av dietten. Sårbare naturtyper Mareano har spesialbygde videorigger, «Campod» og «Chimaera». De er konstruert og bygd ved Havforskningsinstituttet og slepes med en hastighet på 0,7 knop over en strekning på 700 meter på hver undersøkte lokalitet. Videoopptakene gås nøye gjennom av marinbiologer ved Havforskningsinstituttet. Alle forekomster av bunnfauna registreres. Statistiske analyser med påfølgende datamodellering resulterer i kart som viser naturtyper og biotoper. Noen av disse er karakterisert som sårbare naturtyper. Sårbare biotoper domineres av korallrev, sjøtrær og svamper. De er blant de største bunndyrene som finnes, og disse dyregruppene setter sitt preg på havbunnen på store arealer. Felles for disse bunndyrene er at de lett ødelegges av ytre fysisk påvirkning og vokser sakte. Det tar derfor svært lang tid før de er tilbake til sin opprinnelige tetthet og størrelse etter en fysisk påvirkning, for eksempel fra bunntrål. Hittil har Mareano registrert åtte sårbare naturtyper i havområdene utenfor norskekysten. Seks av dem er nye naturtypefunn gjort av Mareano. Det er registrert om lag 1500 norske korallrev i Havforskningsinstituttets korallrevdatabase. Koralldyrene vokser med en hastighet på gjennomsnittlig seks millimeter per år og 30 prosent av de observerte revene har skader etter fiskeriaktivitet. Korallrevene gir skjul og mattilgang for andre bunndyrarter, og det er høyt artsmangfold i og rundt revene. Det om lag 40 kilometer lange Røstrevet vest for Lofoten er det mest kjente og største korallrevet. Det er særlig funnet mange korallrev i en renne på sokkelen, Hola, utenfor Vesterålen. Også i Malangsdjupet er det registrert rev. Utenfor Midt-Norge finnes det store Sularevet, mens forholdsvis tette forekomster av små rev på sokkelflatene kan forekomme. Korallforekomstene i norske farvann er beskyttet i norsk lovgivning, og det er etablert flere verneområder der det er særlig store forekomster. Havforvaltning krever kunnskap Internasjonalt brukes Mareanos resultater i arbeidet med å finne gode definisjoner av sårbare biotoper. Arbeidet er viktig, blant annet fordi det fører til en faglig beskrivelse av naturtypene på havbunnen. Det er i dag knyttet usikkerhet til hva vi egentlig finner av naturtyper på havbunnen i mange deler av verden, og helsestatusen deres. Høsting av havets ressurser, og myndighetenes beslutninger i slike spørsmål bør bygge på faktisk kunnskap, slik Mareano har levert og vil levere i fremtiden. Mareano har siden oppstarten for ti år siden fremskaffet slike resultater til myndighetenes løpende arbeid med forvaltningsplaner for norske havområder. Det kreves kunnskap om vår havnatur for å kunne forvalte den på en ansvarlig måte for kommende generasjoner, Fortsatt gjenstår det store arealer hvor den fargerike havbunnen er ukjent. Lene Buhl- Mortensen og Børge Holte er havforskere og spesialister på livet i og på havbunnen. Begge arbeider med bunnkartleggingsprogrammet Mareano. E-post: lene.buhl. mortensen@imr.no og boerge.holte@imr.no 29 Ottar nr.1/2015.indd :06