Ingrid Wreden Kåss. Alva og Ormekongen. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Ingrid Wreden Kåss. Alva og Ormekongen. Gyldendal"

Christian Antonsen
8 år siden
Visninger:

2 Ingrid Wreden Kåss Alva og Ormekongen Gyldendal

3 Til Bestemor Astrid Til minne om Gun Disa Johns Til minne om Sidsel Cordtsen Sørg ikke alt du mister skal komme tilbake til deg i en annen form. Rumi (Og Skygge) Man skal være seg selv, slik man er det er alt som trengs. Men det er det ingen som kan lære en. Maria Gripe

4 I jungelen Mørket var varmt og fuktig og kjentes klebrig mot huden. Det var natt. Over seg så hun stjerner som virket underlig ukjente de var altfor store og altfor bleke. Så skyet det plutselig over, og alt ble svart. Helt svart. Omkring seg hørte hun krafsende og raslende lyder. Det var som om millioner av travle nattskapninger levde små, usynlige liv rundt henne og i trærne over henne. Hun kunne føle at de stirret på henne i mørket blikkene deres fikk nakkehårene hennes til å reise seg men hun så dem ikke. Den ene foten hennes var søkkvåt, for hun hadde mistet venstre joggesko i fallet. Hun snuste ut i luften det var en fremmed, søt og farlig lukt. Hun hadde aldri vært i en jungel før. Likevel var hun helt, aldeles sikker på at hun var midt inne i en nå. Hvordan har jeg havnet her? Hvordan er det plutselig blitt natt? Hun kløp seg hardt i armen. Det gjorde vondt, men hun våknet ikke, for hun var allerede våken. To store, lysende sirkler tentes i mørket rett foran henne. De liknet øyne. Ville, sultne øyne. Hun stirret skremt på dem og ønsket at de skulle forsvinne. Men de forsvant ikke. I stedet kom de nærmere. Når blir jeg spist, tenkte hun.

Det var som om millioner av travle nattskapninger levde små, usynlige liv rundt henne og i trærne over henne.

5 Del I Sagalia

6 Kapittel 1 Marenatt «Marenatt» hvisket Alva lavt til seg selv og stirret ut i det illevarslende mørket som omsluttet henne. Hun hadde våknet brått av en vond drøm. Uhyggen satt fortsatt i kroppen hennes, men natten rundt henne hadde ingen trøst å gi. «Dette mørket er annerledes mørkere,» mumlet hun bekymret. «Selv nattelydene virker truende og alt er farligere!» Det skulle ikke forundre meg det minste, tenkte hun, om det er i akkurat slike netter som denne at onde drømmer blir til virkelighet. Engstelig forsøkte hun å komme på hva hun hadde drømt, men drømmebildene var uklare og tåkete, og de vek unna når hun ville fange dem. Det hun husket best, var den sterke fornemmelsen av frykt og fare som hadde fått henne til å bråvåkne. Nå følte hun at den kom fra mørket omkring henne. Kanskje mørket fant veien helt inn i drømmene mine Hun grøsset og trakk dynen helt opp til nesen for å beskytte seg mot uhyggen. Det hjalp selvfølgelig ikke.

» Det skulle ikke forundre meg det minste, tenkte hun, om det er i akkurat slike netter som denne at onde drømmer blir til virkelighet.

7 Alle som noensinne har hatt et skikkelig mareritt, vet at slike drømmer kan være fryktinngytende fæle. Men de av oss som litt for mange ganger har ligget våken om natten og lyttet til alle nattelydene, vet at det ikke er stort bedre. Uansett var ingen netter spesielt hyggelige på en vaklevoren campingseng nede i en rå og ukoselig matkjeller. Kjelleren der Alva hadde soverommet sitt, lå under en nokså sliten pub i en enda mer sliten, gammel murgård. Det sto hyller med hermetikkbokser og esker med tørrmat rundt henne på alle kanter, og bare et smalt lite vindu helt oppe ved taket slapp inn litt lys om dagen. Midt i rommet hang det en enslig lyspære og dinglet til ingen nytte, for det fantes ikke strøm til den lenger. Alva skar tenner i mørket av sinne når hun tenkte på ham som hadde fjernet sikringen til kjelleren. Nå kunne hun ikke engang tenne lys, og kanskje trøste seg litt med en hyggelig bok når hun ikke fikk sove, slik hun hadde pleid å gjøre før. Å være sint ga henne vondt i hodet og magen det visste hun altfor godt men det holdt i alle fall den truende følelsen av fare på avstand. Heldigvis har de ikke låst meg inne her nede, tenkte hun etter en stund. Det er da enda noe De gidder vel ikke å stå opp tidlig og låse meg ut igjen når jeg skal på skolen. Hun lengtet desperat etter morgenen og dagslyset etter den lille følelsen av trygghet og håp som hun visste ville sive inn gjennom de smale og skitne rutene, sammen med det første bleke sollyset. Iblant kunne en solstråle

Uansett var ingen netter spesielt hyggelige på en vaklevoren campingseng nede i en rå og ukoselig matkjeller.

8 treffe vinduet akkurat slik at den fikk alt det grå og skitne til å lyse og bli gyllent rundt henne. I et magisk sekund klarte Alva å forestille seg at hun var et annet og bedre sted. Men så flyttet alltid solstrålen seg, og fortryllelsen ble brutt. Ofte var det likevel mer enn lyset hun lengtet etter når hun lå slik våken i mørket ting hun nesten hadde glemt Men dem ville hun helst ikke tenke på. Ikke nå. Ikke om natten. Hun knep øynene hardt igjen for å slippe å se mørket, men plutselig syntes hun at hun kunne lukte det i stedet «Det lukter fare også,» utbrøt hun forbauset og snuste ut i luften med oppspilte nesebor. Utenfor været visst også byens mange løshunder og bakgårdskatter noe Det ulte og jamret i natten med stemmer som skalv av frykt og underlig fryd. Alva hørte dem helt nede i kjelleren, og lydene ga henne frysninger i nakken og langt nedover ryggen. «Marenatt!» gjentok hun for seg selv og krøp enda litt mer sammen under dynen. «Marenatt Farenatt! Heksenatt og Vargenatt!» Hun ante ikke hvor de fremmede ordene kom fra, men hun følte med alle sanser at de var sanne og at noe var fryktelig galt.

Ofte var det likevel mer enn lyset hun lengtet etter når hun lå slik våken i mørket ting hun nesten hadde glemt Men dem ville hun helst ikke tenke på. Ikke nå. Ikke om natten.

9 Kapittel 2 Bidella og Bus Selv om Alva lengtet desperat etter morgenen, var ikke livet så fantastisk om dagen heller det måtte hun trist innrømme. Ikke for henne en spinkel, rødhåret tolvåring som hadde vært fosterdatteren til Bidella Planke fra hun var fire. «Er u dum i hue, eller?» var yndlingsuttrykket til Bidella, i alle fall når hun snakket til Alva. Bidella drev puben Den glade flaske, som lå rett over kjelleren der Alva sov. Selv hadde fostermoren soverommet sitt og flere andre rom i leiligheten over puben. Dit fikk Alva sjelden komme, annet enn når barnevernet kom på sitt årlige kontrollbesøk, for da lot Bidella som om Alva også bodde der oppe. Bidella hadde kunstig bleket hår, blekede tenner og en figur som hun var svært stolt av, men som hun bestandig forsøkte å presse inn i klær som var minst to nummer for små. De mannlige stamgjestene mente at Bidella Planke var «et rasende flott kvinnfolk», særlig når de hadde fått seg en øl eller to. Flere av dem hadde sørget høylytt og druknet sorgene i enda mer øl da de fikk vite at hun

» var yndlingsuttrykket til Bidella, i alle fall når hun snakket til Alva. Bidella drev puben Den glade flaske, som lå rett over kjelleren der Alva sov.

10 skulle gifte seg med Bus. Alva hadde heller ikke gledet seg videre over bryllupet, men det var bare fordi hun syntes at Bus var minst like kjip som fostermoren. Sånn sett passer de veldig godt sammen, tenkte hun bittert der hun lå i mørket og ikke fikk sove. Hun måtte likevel innrømme at det kunne være noe varmt og innsmigrende ved Bidella særlig når hun snakket med de middelaldrende mennene som brukte mye av pengene sine på øl og brennevin i puben hennes. Når hun virkelig ville, kunne Bidella være søt som sukker, visste Alva. Dessverre var det slik at alt det varme og søte ved henne forsvant i samme øyeblikk som hun fikk øye på fosterdatteren. Da stivnet ansiktsuttrykket hennes til en uvennlig grimase, og de vakre, mandelformede øynene ble iskalde og harde som gråstein. Når hun ser på meg, har hun akkurat det samme uttrykket som når hun får øye på en kakerlakk i matskapet, tenkte Alva iblant. «Ta deg sammen og slutt å grine!» hadde Bidella sagt den aller første gangen Alva forsøkte å søke trøst hos henne. Hun var fire år og hadde kommet gråtende inn med blødende skrubbsår på begge knærne. «Og ikke blø på gulvteppet, din egoistiske drittunge! Er u helt dum i hue, eller?» Da hun så Alvas ansikt, hadde hun lagt til: «Hadde du kanskje trodd jeg skulle synes synd på deg, hæ? Jeg synes aldri synd på pipete skrikerunger!» Alva hadde ikke bodd særlig lenge hos Bidella før hun forsto at det å søke etter medfølelse eller kjærlighet hos fostermoren var omtrent like vellykket som å prøve å kose med en humle. Alva hadde faktisk forsøkt det en

Hun måtte likevel innrømme at det kunne være noe varmt og innsmigrende ved Bidella særlig når hun snakket med de middelaldrende mennene som brukte mye av pengene sine på øl og brennevin i puben

Like dokumenter

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo