HR a - Rt UTV

Transkript

1 Page 1 of 9 HR a - Rt UTV INSTANS: Høyesterett - Dom. DATO: PUBLISERT: HR a - Rt UTV STIKKORD: Skatterett. Aksjer. SAMMENDRAG: Saken gjaldt spørsmålet om forståelsen av tapsbegrensningsregelen i selskapsskatteloven av nr 4 første ledd, nå skatteloven av 26. mars 1999 nr annet ledd bokstav a. Inngangsverdien for aksjene kunne ikke omfordeles ved at ubenyttet inngangsverdi ble overført til de aksjene som kom til ved nyemisjon. Inngangsverdien skulle heller ikke settes til et samlet beløp ved samlet salg. Høyesterett fant ikke grunnlag for å tolke tapsbegrensningsregelen innskrenkende slik at den ikke gjaldt ved samlet salg der det ikke var oppstått noe reelt tap. SAKSGANG: Bergen byrett Gulating lagmannsrett LG A/01 - Høyesterett HR , sivil sak, anke. PARTER: Staten v/ Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/ advokat Wenche Elizabeth Arntzen) mot Atle Helgås, Atle Strømme, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen, Peter Mentz von Erpecom (advokat Hans Olav Hemnes - til prøve). FORFATTER: Gussgard, Stang Lund, Mitsem, Flock, Dolva. (1) Dommer Gussgard: Saken gjelder beregning av gevinst ved samlet salg av aksjer i 1997, ervervet dels før den tidligere selskapsskatteloven av 20. juli 1991 trådte i kraft 1.januar 1992, dels ved nyemisjon etter dette tidspunkt. Saken reiser spørsmål knyttet til beregning av inngangsverdi og forståelsen av tapsbegrensningsregelen i lovens 10-2 nr. 4 fjerde ledd, nå skatteloven av 26. mars annet ledd bokstav a. (2) Ved fusjonsavtale og vedtak på ekstraordinær generalforsamling i Keops AS 22. desember 1994 ble det heleide datterselskapet Sverre W. Monsen AS innfusjonert i morselskapet, og navnet Keops AS ble endret til Sverre W. Monsen AS. Aksjekapitalen i det nye selskapet var den samme som tidligere i Keops, kr fordelt på 100 aksjer à kr (3) I forbindelse med skattereformen i 1992 hadde aksjonærene i Keops AS benyttet adgangen til oppregulering av inngangsverdiene for aksjer som tidligere kunne vært solgt skattefritt, jf. selskapsskatteloven 9-2 nr. 4, jf. nr. 1, senere 10-2 nr. 4. Oppreguleringen av de 100 ikke børsnoterte aksjene ble fastsatt ved takst etter substansverdimetoden, jf. forskrift av 13. februar 1992 nr. 87. Inngangsverdien for aksjene per 1. januar 1992 ble beregnet til ca. kr eller kr per aksje. (4) På ekstraordinær generalforsamling 1. juli 1995 ble det vedtatt å forhøye aksjekapitalen med kr ved en nyemisjon rettet mot de daværende aksjonærer og med samme innbyrdes forhold. Tegning skjedde umiddelbart, og selskapets vedtekter 4 ble endret slik at aksjekapitalen skulle være kr , fordelt på 4100 aksjer à kr Emisjonen ble foretatt som en kontantemisjon for å vise at aksjonærene var villige til å skyte inn ytterligere kapital i selskapet. (5) Den 17. april 1997 ble samtlige aksjer i Sverre W. Monsen AS solgt. Ca. ett år senere ble det opprettet en udatert tilleggsavtale om at vederlaget, totalt kr , skulle fordeles med

2 Page 2 of 9 kr på de 100 gamle aksjene, mens kr skulle fordeles på de aksjene tegnet i Fordelingen var foretatt slik at inngangsverdi og utgangsverdi for de 100 aksjene ville bli lik. (6) På aksjonærenes oppgaver ved ligningen for 1997 fremkom en samlet gevinst etter aksjesalget på kr til beskatning i henhold til selskapsskatteloven kapittel 5. Gevinsten refererte seg til salget av de aksjene, mens det etter oppgavene ikke oppsto noen gevinst til beskatning ved salget av de 100 gamle aksjene. (7) Bergen ligningskontor, som lignet ankemotpartene, godtok ikke gevinstberegningen. Ligningskontoret mente at vederlaget måtte fordeles likt på de aksjene, slik at det per aksje utgjorde kr ,70. For de 100 aksjene med oppregulert inngangsverdi medførte realisasjonen da et tap som ville være fradragsberettiget etter selskapsskatteloven 10-2 nr. 4 fjerde ledd bokstav a, der inngangsverdien for de 100 aksjene imidlertid skal beregnes ut fra selskapets skattemessige formuesverdi per 1. januar 1992, ikke etter takstverdien. (8) I henhold til tapsbegrensningsregelen i 10-2 nr. 4 fjerde ledd beregnet ligningsmyndighetene det fradragsberettigete tapet på de 100 aksjene til totalt kr Gevinsten ved salget av de nye 4000 aksjene ble beregnet til kr Netto skattepliktig gevinst ble foretatt i tråd med dette. Jeg bemerker at det er enighet mellom partene i saken om RISK-beregningen. (9) Klager over ligningene ved Bergen ligningskontor ble stilt i bero da det ble anlagt sak ved Bergen byrett. De øvrige av selskapets aksjonærer ble lignet i Nannestad kommune, der ligningskontoret først godtok skattyternes oppgaver, men etter at byrettens dom forelå, ble det foretatt etterligning. Ligningene i Nannestad er også påklaget, og klagene er stilt i bero. (10) Byretten avsa dom 28. januar 2000 med slik domsslutning: «1. Staten v/ Fylkesskattesjefen i Hordaland frifinnes. 2. Atle Strømme, Atle Helgås, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen og Peter Mentz von Erpecom dømmes in solidum, en for alle og alle for en, til å betale saksomkostninger til Staten v/ Fylkesskattesjefen i Hordaland med kr ,- - kroneråttifiretusenetthundreogfemtisju - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer. 3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 2 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.» (11) Byretten var enig med staten i at salgsvederlaget for aksjene i skatterettslig sammenheng måtte fordeles likt på de 4100 aksjene. Det oppsto da et skattemessig tap ved salget av de 100 aksjene, selv om salget sett under ett medførte gevinst for aksjonærene. Etter byrettens mening innebar 10-2 nr. 4 fjerde ledd at dette tapet måtte begrenses, slik det var lagt til grunn ved ligningen. (12) Saksøkerne påanket dommen. Gulating lagmannsrett avsa dom 2. oktober 2001 ( LG ) med en domsslutning som ble rettet 10. desember 2001 i medhold av tvistemålsloven 156, slik at den lyder: «1. Ligningen av Atle Strømme, Atle Helgås, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen og Peter Mentz von Erpecom for inntektsåret 1997 oppheves. 2. Staten v/ Hordaland fylkesskattekontor betaler til de ankende parter saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med til sammen kr tohundreogførtifemtusentohundreogtjuefire - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av lovens rente, 12 prosent p.a., fra forfall til betaling skjer.»

3 Page 3 of 9 (13) Også lagmannsretten la til grunn at salgsvederlaget måtte fordeles likt på de 4100 aksjene. Retten mente imidlertid at tapsbegrensningsregelen i 10-2 nr. 4 tredje ledd ikke kom til anvendelse når alle aksjene i selskapet ble solgt samtidig, og det ikke oppsto reelle tap. Det ble særlig vist til at adgangen til oppregulering av inngangsverdien hadde som formål å hindre at verdiøkning på aksjer som før 1992 kunne vært solgt skattefritt, ble skattlagt etter den nye loven. (14) Om saksforholdet for øvrig viser jeg til dommene. Partene er enige om de faktiske forhold i saken. (15) Staten har påanket lagmannsrettens dom for så vidt gjelder rettsanvendelsen. I medhold av skattebetalingsloven 48 nr. 4 har Finansdepartementet overtatt statens partsstilling for Høyesterett. For øvrig står saken i samme stilling som for de tidligere retter. (16) Den ankende part - staten v/ Finansdepartementet - har sammenfatningsvis anført: (17) Selskapsskatteloven kapittel 5 regulerte gevinstbeskatning ved realisasjon av aksjer. Etter 5-2 nr. 1 og 2 var gevinst skattepliktig og tap fradragsberettiget i alminnelig inntekt. Gevinsten eller tapet ble bestemt av differansen mellom aksjens inngangsverdi og utgangsverdi, 5-3 nr. 1. (18) I vår sak fremkommer utgangsverdien for samtlige aksjer ved en lik fordeling av salgsvederlaget på de 4100 aksjene, slik både byretten og lagmannsretten er kommet til. Den såkalte avtalen mellom selger og kjøper fra 1998 om ulik fordeling av vederlaget, kan ikke få betydning for den skatterettslige vurdering. (19) Inngangsverdien er i utgangspunktet selgers kostpris. For de 100 gamle aksjene ble kostprisen oppregulert etter takst i forbindelse med skattereformen i Oppregulering skjedde også gjennom RISK-reglene, men dette er det unødvendig å gå inn på. (20) Ved lovendring 26. juni 1992 nr. 80 ble det tilføyd en bestemmelse i 10-2 nr. 4 fjerde ledd som begrenset adgangen til å kreve fradrag for tap i de tilfellene der inngangsverdien var oppregulert etter takst. Bakgrunnen var at slik oppregulering, kombinert med fullt fradrag for tap ved realisasjon av aksjer, kunne få uheldige utslag ved at skattytere kunne oppnå fradrag for fiktive eller ikke reelle tap. Departementet var imidlertid klar over at den foreslåtte bestemmelsen ikke bare ville ramme dem som bevisst utnyttet tilpasningsmulighetene, men også begrense fradragsmulighetene der aksjenes verdi ble redusert av andre årsaker. Det er vist til Ot.prp.nr.64 ( ) side 29. (21) Selv om tapsbegrensningsregelen ikke tok sikte på forhold som i vår sak, er det ikke grunnlag for å begrense anvendelsesområdet slik at den ikke skal gjelde der alle aksjer av samme slag selges samlet, og det ikke oppstår noe reelt tap. Det er et grunnleggende prinsipp at hver aksje skal vurderes for seg ved den skatterettslige vurdering av om det foreligger gevinst eller tap ved en realisasjon - aksje for aksje prinsippet. Begrepet tap i 10-2 nr. 4 fjerde ledd gjelder tap i skatterettslig forstand, ikke den økonomiske realitet for den enkelte aksjonær. (22) Det er heller ikke hjemmel for anførselen om at inngangsverdien skal settes til et samlet beløp når alle aksjene selges samlet. Ankemotpartene har i hovedsak basert sitt syn på Troll Salmondommen, Rt Den gjaldt imidlertid et helt annet spørsmål. (23) Omfordeling av inngangsverdi mellom eksisterende aksjer må ha en særskilt hjemmel. En slik hjemmel hadde man i aksjegevinstbeskatningsloven av for så vidt gjaldt inngangsverdier etter en fondsemisjon. Regelen ble opprinnelig ikke videreført i selskapsskatteloven, men ble innført senere. Også i visse andre tilfeller godtas en omfordeling,

4 Page 4 of 9 men det er ikke grunnlag for dette når det gjelder nyemisjoner. (24) Reglene om skattlegging ved aksjesalg er svært tekniske, med sterk tilknytning til selskapsretten. Det må være en lovgiveroppgave eventuelt å endre regelverket. (25) Staten v/ Finansdepartementet har nedlagt slik påstand: «1. Staten v/ Finansdepartementet frifinnes. 2. Staten v/ Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.» (26) Ankemotpartene - Atle Strømme, Atle Helgås, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen og Peter Mentz von Erpecom - har sammenfatningsvis anført: (27) Lagmannsrettens dom er riktig, og ankemotpartene kan i hovedsak slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. (28) Det er grunnlag for å tolke tapsbegrensningsregelen i 10-2 nr. 4 fjerde ledd slik at den ikke rammer salget av de 100 gamle aksjene. Adgangen til oppregulering av inngangsverdien skulle hindre at verdistigning som var oppnådd per 1. januar 1992 på en aksje som kunne vært solgt skattefritt før denne dato, ble skattlagt ved senere salg. På tross av lovgivers uttrykkelige ønske har Bergen ligningskontor skattlagt kr av slik verdistigning. Dette kan ikke være riktig. (29) Departementets uttalelse om at regelen også ville ramme der «aksjene synker i verdi av andre årsaker», Ot.prp.nr.64 ( ) side 29, må forstås slik at det var reduksjon av de reelle verdiene en hadde i tankene. Aksjesalget i 1997 medførte ikke noe tap, og også dette tilsier at tapsbegrensningsregelen ikke gjelder. Det var helt andre forhold regelen tok sikte på. Lovgiver har ikke gitt sin tilslutning til å bruke den i et tilfelle som det foreliggende. Også i forbindelse med at bestemmelsen, som opprinnelig skulle gjelde i 10 år, ble gjort varig, er det fiktive tap som omtales i begrunnelsen. Dette fremgår av Ot.prp.nr.94 ( ) side 21. Det er oppsiktsvekkende at en tapsbegrensningsregel skal kunne brukes til å konstruere gevinster. (30) Det følger av Troll Salmon-dommen at når samtlige aksjer av samme slag realiseres, skal inngangsverdien settes til et samlet beløp. Anvendt på vår sak gir dette et rimelig og riktig resultat. (31) En tolking og utfylling av lovens bestemmelser gir også grunnlag for en omfordeling av inngangsverdiene ved at ubenyttet inngangsverdi fra de 100 gamle aksjene overføres til de nye Dette vil føre til samme resultat som det lagmannsretten er kommet til. Nyemisjonen i 1995 ligger i realiteten svært nær opp til en fondsemisjon, i og med at det ikke skjedde noen forskyvning av de prosentvise eierinteressene. Det var full kontinuitet i eierforholdene. Adgang til omfordeling av inngangsverdier ved fondsemisjon ble tatt inn i selskapsskatteloven 5-3 nr. 3 for å oppnå rimelige resultater, og omfordeling er i noen tilfelle godtatt av skattemyndighetene uten direkte lovhjemmel. Også i denne sammenheng kan det vises til rettspraksis, Troll Salmon-dommen, og Rt , Espelanddommen. (32) Staten hevder at de ankende parter gjør seg til talsmenn for et gjennomsnittsprinsipp ved beregning av gevinst ved aksjesalg, et prinsipp som ble drøftet og forkastet ved behandlingen av reglene i selskapsskatteloven. Dersom avgjørelsen av saken begrunnes med at det er skjedd et salg av alle aksjene, er det verken nødvendig å trekke inn gjennomsnittsprinsippet eller andre prinsipper som har vært fremme i forbindelse med beskatning ved realisasjon av aksjer. Når det gjelder tilleggsavtalen om fordeling av salgsvederlaget på de to grupper av aksjer, kan ankemotpartene ikke se at avtalen kan være gjenstand for gjennomskjæring eller settes til side

5 Page 5 of 9 av andre grunner. Selger og kjøper var helt fra start enige om at salget skulle gjennomføres på den måten som var den gunstigste for selger skattemessig. Avtalen skjermer verdiøkningen fra før 1992 og var ikke illojal. (33) Ankemotpartene - Atle Strømme mfl. - har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes. 2. Atle Strømme, Atle Helgås, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen og Peter Mentz von Erpecom tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens morarente fra forfall og til betaling skjer.» (34) Jeg er kommet til at anken må føre frem. (35) Etter den tidligere aksjegevinstbeskatningsloven av 10. desember første ledd var hovedregelen at en aksje kunne avhendes skattefritt dersom dette skjedde tre år eller senere etter ervervet. Bestemmelsen ble ikke videreført i selskapsskatteloven av 20. juli Etter 5-2 nr. 1 og 2 ble gevinst ved realisasjon av aksje regnet som skattepliktig inntekt, mens tap kunne føres til fradrag. Vederlaget fratrukket aksjens inngangsverdi ga den skattemessige gevinst eller tap, 5-3 nr. 1, og etter nr. 2 skulle inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien. Denne skulle opp- eller nedreguleres i samsvar med det som er kalt RISK-reglene, og det gjaldt også visse andre særregler. Tilsvarende regler finner vi i skatteloven av 26. mars 1999 kapittel 10. (36) Om overgangsregler mellom det gamle og det nye systemet, skrev departementet i Ot.prp.nr.35 Skattereformen 1992, side 216 blant annet: «Innføring av en regel om at aksjegevinster fra og med 1992 skal være skattepliktig uansett eiertid, tilsier ikke etter departementets oppfatning at en også innfører skatteplikt på tidligere verdistigning dersom den kunne ha vært realisert skattefritt før reglenes ikrafttreden. En slik skattlegging av tidligere verdistigning ville kunne føre til at skattytere med aksjer som kunne vært solgt skattefritt før 1. januar 1992, selger før de nye reglene trer i kraft for å unngå skatteplikten. Det vil etter departementets syn være uheldig dersom de nye reglene fører til skattemotiverte salg, og eventuelt gjenkjøp, i tiden før de nye reglene trer i kraft. Departementet foreslår at verdistigning frem til 1. januar 1992 på aksjer som kunne ha vært realisert skattefritt før denne dato, ikke skal skattlegges etter de nye regler. Slikt skattefritak vil gjelde for aksjer utenfor næring og andeler i aksje- og obligasjonsfond dersom aksjen/andelen er anskaffet før 1. januar » (37) Det ble videre foreslått at inngangsverdien for disse aksjene/andelene skulle kunne oppreguleres per 1. januar Den oppregulerte verdien burde mest mulig være i samsvar med markedsverdien, og for ikke-børsnoterte aksjer ble det foreslått at verdien skulle fastsettes til «aksjens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 31. desember 1991», proposisjonen side 217. Finanskomiteens flertall gikk inn for større valgfrihet for aksjeeierne når det gjaldt oppreguleringsmetode, Innst.O.nr.80 ( ). Adgang til verdifastsettelse ved godkjent takst ble et alternativ. (38) I Ot.prp.nr.64 ( ) fremmet departementet forslag om å endre overgangsreglene for ikke-børsnoterte aksjer når det gjaldt adgangen til å kreve fradrag for tap. Oppregulering, kombinert med full fradragsrett etter 5-2 nr. 2 for tap, kunne etter departementets oppfatning gi «enkelte uheldige utslag». Det ble gitt noen eksempler på dette. På side 29 heter det videre: «Departementets forslag om begrensning av skattemessig fradrag for tap når aksjenes inngangsverdi er oppregulert med hjemmel i selskapsskatteloven 9-2 annet og tredje ledd,

6 Page 6 of 9 vil ikke bare omfatte dem som har hatt til hensikt å utnytte de tilpasningsmuligheter som ligger i overgangsreglene slik de er i dag, jf. redegjørelsen foran. Det vil også omfatte skattyters fradragsmuligheter når aksjene synker i verdi av andre årsaker. Som påpekt ovenfor var de tidligere regler slik at skattytere som pr. 1. januar satt med aksjer som kunne vært solgt skattefritt etter de tidligere regler, ikke kunne ha en berettiget forventning om skattemessig fradrag for eventuelt tap på disse aksjene. Etter departementets vurdering bør derfor ikke hensynet til å opprettholde fradragsmulighetene for tap på aksjer når aksjene faller i forhold til oppregulert verdi, uten at dette skyldes bevisst tapping av selskapets verdier, være avgjørende for om det skal innføres en begrensning i fradragsretten ved tap på aksjer.» (39) Tapsbegrensningsregelen i selskapsskatteloven 10-2 nr. 4 fjerde ledd lyder: «Ved realisasjon av aksje hvor inngangsverdien er oppregulert med hjemmel i annet og tredje ledd, kommer tap som er realisert innen 10 år etter selskapsskattelovens ikrafttredelse bare til fradrag i den utstrekning realisasjonsverdien er lavere enn den høyeste av: a. aksjens andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 1. januar 1992, eller b. aksjens historiske kostpris.» (40) Spørsmålene i vår sak knytter seg dels til forståelsen av denne bestemmelsen, der bokstav a er den aktuelle, dels til hva som er henholdsvis inngangs- og utgangsverdi for aksjene. Det er ingen tvil om at det både etter selskapsskatteloven og skatteloven av 1999 er et grunnleggende prinsipp at disse verdier skal vurderes for hver enkelt aksje i forbindelse med beregning av realisasjonsgevinst eller tap. Partene er ikke uenige om dette, men ankemotpartene forfekter en unntaksregel som staten er uenig i. Dette kommer jeg tilbake til. Jeg vil først ta for meg inngangs- og utgangsverdiene. (41) Den oppregulerte inngangsverdien for hver av de 100 aksjene beløp seg til ca. kr Ankemotpartene har anført at den udaterte tilleggsavtalen som partene i salgsavtalen inngikk i 1998 om differensiering av kjøpesummen mellom de 100 gamle og de øvrige aksjene, må legges til grunn av ligningsmyndighetene. Ifølge avtalen skulle vederlaget settes til ca. kr for hver av de 100 aksjene. Slik verdiene den gang var, ville det verken oppstå gevinst eller tap ved salget av de 100 aksjene. RISK-beregning hadde medført oppjustering av inngangsverdien. (42) Det er erkjent at tilleggsavtalen ble inngått av skattemessige grunner. Lagmannsretten har ikke ansett dette som en avtale, men som en ensidig erklæring. For meg er det ikke avgjørende om dette må karakteriseres som en avtale eller en ensidig erklæring. Avtalen om overdragelse av alle aksjene for et samlet vederlag var inngått året før, og det er ikke grunnlag for noe annet enn at aksjene hadde samme verdi. En forutsetning om at salget skulle skje på den skattemessig gunstigste måte for selgerne, kan ikke begrunne at aksjenes verdier i forbindelse med salget kan differensieres på denne måten med virkning for beskatningen. Som de tidligere retter legger jeg til grunn at ligningskontoret korrekt har fordelt vederlaget på samtlige aksjer. Utgangsverdien for den enkelte aksje ble som nevnt satt til kr ,70. (43) Inngangsverdien for hver av de gamle aksjene etter oppregulering ved takst, var som nevnt ca. kr Salget medførte dermed et betydelig skattemessig tap, som måtte begrenses i henhold til tapsbegrensningsregelen i 10-2 nr. 4 fjerde ledd, med mindre det er grunnlag for å fastsette inngangsverdien på annen måte, eller å fortolke 10-2 nr. 4 fjerde ledd innskrenkende.

7 Page 7 of 9 (44) Ankemotpartene har anført at den oppregulerte inngangsverdien må kunne omfordeles ved at ubenyttet inngangsverdi overføres til de aksjene som kom til ved nyemisjonen. Det er vist til at emisjonen hadde stor likhet med en fondsemisjon ved at det var full kontinuitet i forholdet mellom eierandelene. (45) Ved fondsemisjoner åpnet lovens 5-5 nr. 3 for fordeling av inngangsverdi. Også i andre sammenhenger er fordeling godtatt, eksempelvis ved fusjoner og fisjoner. Adgangen til fordeling av inngangsverdi ved fondsemisjoner kom inn etter en lovendring, Ot.prp.nr.29 ( ), ut fra en rimelighetsvurdering, samtidig som en så noe annerledes på de tekniske vanskeligheter som hadde begrunnet at en fordelingsregel opprinnelig var utelatt. Forholdet ved aksjer som var oppregulert etter overgangsreglene, ble særskilt omtalt. Departementet uttalte at dersom det etter oppregulering ble foretatt en fondsemisjon, kunne det tenkes at skattyteren ved senere salg av aksjene, ikke ville få nyttiggjort seg hele den oppregulerte verdien, fordi denne ikke for noen del kunne overføres til fondsaksjene - proposisjonen side 14. (46) Tilsvarende spørsmål ble ikke drøftet i forbindelse med nyemisjon, og situasjonen i disse tilfellene er også annerledes. I vår sak medførte ikke nyemisjonen noen endring av eierforholdet mellom aksjonærene. Dette er fremhevet av ankemotpartene, som har anført at ubenyttet inngangsverdi bør kunne overføres til de nye aksjene, når nyemisjonen ikke endrer eierforholdet. (47) Ankemotpartene hevder at en nyemisjon til en pris under markedspris («favørpris») rettet mot aksjonærene i selskapet, i praksis ikke vil føre til endring av eierforholdet mellom partene. Det er godt mulig, og jeg har forståelse for at likheten med en fondsemisjon trekkes frem. Men jeg finner likevel ikke å kunne gi ankemotpartene medhold i at deler av den oppregulerte inngangsverdien skal kunne overføres til de aksjene. Jeg finner ikke å kunne se bort fra at en nyemisjon til favørpris kan tenkes å forrykke eierforholdet mellom aksjonærene ved at enkelte aksjonærer ikke ønsker å kjøpe flere aksjer, eller ikke har økonomisk mulighet til det. At en nyemisjon med en, eventuelt svært liten, endring i eierforholdet skulle medføre en annen skatterettslig situasjon, virker ikke umiddelbart rimelig. Nye skatterettslige problemer ville oppstå. (48) Lovens regler for å bestemme inngangsverdien for aksjene er klare, og jeg viker tilbake for å fravike de grunnleggende regler på dette området. At forholdet ved oppregulerte verdier og fondsemisjon ble særskilt vurdert, har også en viss betydning. At nyemisjoner kunne påvirke aksjeverdiene, må ha vært en nærliggende problemstilling, men vanskeligere å lovregulere. Etter min mening må det være en lovgiveroppgave å vurdere om det er grunn til å tillate omfordeling av inngangsverdi i forbindelse med nyemisjoner. (49) En annen anførsel er at inngangsverdien skal settes til et samlet beløp når samtlige aksjer selges. Det er særlig vist til Rt , Troll Salmon-dommen. Den gjaldt nedskrivning av aksjekapitalen til null og innløsning av aksjer, samtidig som den tidligere aksjonæren tegnet ny aksjekapital. I dommen omtales bestemmelsen i selskapsskatteloven 5-7 om at når en skattyter eier flere aksjer i samme aksjeklasse, skal den aksje som var anskaffet først, anses realisert først - FIFU-prinsippet. Om prinsippet sies det i dommen: «Ved realisasjon av samtlige aksjer av samme slag er prinsippet uten betydning fordi inngangsverdien av aksjene ansettes til et samlet beløp, hvilket er tilfelle i vår sak.» (50) Dommen gjaldt et helt annet forhold enn i vår sak, og uttalelsen var ikke avgjørende for resultatet. At FIFU-prinsippet ikke gjelder ved samlet salg, er greitt nok, men dette kan ikke ha noen betydning for spørsmålet om inngangsverdier. Jeg anser ikke uttalelsen av betydning for vår sak, der tapsbegrensningsregelen står sentralt, og jeg kan heller ikke se noe annet grunnlag for å fastsette inngangsverdiene for de 4100 aksjene som et samlet totalbeløp ved gevinstberegningen. «Aksje for aksje» prinsippet må gjelde også ved samlet salg.

8 Page 8 of 9 (51) Jeg går da over til spørsmålet om det er grunnlag for en innskrenkende fortolkning av tapsbegrensningsregelen, slik at den ikke gjelder ved samlet salg der det ikke er oppstått noe reelt tap. (52) Jeg bemerker først at det må være helt på det rene at begrensning av tapsfradrag etter 10-2 nr. 4 fjerde ledd gjelder et skattemessig tap, oppstått ved anvendelse av lovens regler om gevinstog tapsberegning. Ordet «tap» kan ikke tolkes slik at det refererer seg til et reelt økonomisk tap for aksjonæren. Det var nettopp de skattemessige tap, ikke de reelle tap, som var foranledning til bestemmelsen. (53) Som begrunnelse for en innskrenkende fortolkning har ankemotpartene fremhevet at formålet med adgangen til å oppregulere inngangsverdien ved skattereformen i 1992, var å skjerme verdiøkning fra før 1. januar 1992 fra senere beskatning. (54) Staten har erkjent at bestemmelsen ikke tok sikte på forhold som i denne saken. Det var omgåelser og fiktive tap en ville ramme. Som jeg har vist, fremgikk det imidlertid av proposisjonen at bestemmelsen også ville ramme reduksjon i aksjeverdi av andre årsaker enn slike som i eksemplene var beskrevet for å vise svært uheldige utslag av regelverket. Ved nyemisjonen ble verdien av de 100 aksjene redusert i og med at antallet av likestilte aksjer økte, og jeg er enig med staten i at tapsbegrensningsregelen også må gis anvendelse ved den senere realisasjon av disse aksjene. Jeg finner ikke grunnlag for at samlet salg av aksjene skal stå i noen annen stilling enn porsjonssalg, slik lagmannsretten ser ut til å ha ment. Det ville i så fall medføre en ubegrunnet forskjellsbehandling, slik jeg ser det. (55) Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, er det vanskelig å gripe inn i det regelverket bestemmelsene om gevinstbeskatning av realisasjon av aksjer utgjør. Det vil lett oppstå nye problemer. De problemene som er knyttet til oppregulering av aksjeverdier og nyemisjoner, var kjent da departementet fremmet Ot.prp.nr.94 ( ) med forslag om at tapsbegrensningsregelen skulle gjøres tidsubegrenset. Jeg nevner også at problemene var omtalt i teorien lenge før aksjene ble solgt i 1997, også før emisjonen i Under prosedyren er det redegjort kort for at Sverige og Danmark håndterer gevinstbeskatning av aksjer på en annen måte enn i Norge. Spørsmålenes kompleksitet medfører at det eventuelt bør være en lovgiveroppgave å se nærmere på dette. (56) Byrettens frifinnelse av staten må bli å stadfeste. (57) Staten har krevd saksomkostninger for alle retter, og kravet tas til følge. Jeg viser til tvistemålsloven 180 første ledd for så vidt angår omkostningene for Høyesterett, og til 180 første og annet ledd, jf. 172 første ledd for så vidt gjelder lagmannsretten og byretten. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. For lagmannsretten tilkjennes omkostninger med samlet kr , herav er kr salær, det øvrige merverdiavgift og utgifter. I tillegg kommer avsavnsrenter, og beløpet settes samlet til kr For Høyesterett er omkostninger krevet med kr i salær og kr i rettsgebyr. Kravet tas til følge med samlet kr (58) Jeg stemmer for denne dom: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett betaler Atle Strømme, Atle Helgås, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen og Peter Mentz von Erpecom - en for alle og alle for en tohundreogsyttentusensyvhundreogtjuefem - kroner til staten v/ Finansdepartementet, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

9 Page 9 of 9 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. (59) Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (60) Dommer Mitsem: Likeså. (61) Dommer Flock: Likeså. (62) Dommer Dolva: Likeså. (63) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett betaler Atle Strømme, Atle Helgås, Svein Stinessen, Sigmund Lundanes, Kjell Erik Thomassen og Peter Mentz von Erpecom - en for alle og alle for en tohundreogsyttentusensyvhundreogtjuefem - kroner til staten v/ Finansdepartementet, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.