Barrierer og utfordringer ved å være i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Intervju av rusavhengige/tidligere rusavhengige og deres hjelpeapparat.

Transkript

1 Barrierer og utfordringer ved å være i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Intervju av rusavhengige/tidligere rusavhengige og deres hjelpeapparat. Delrapport 2 fra prosjekt «Hindre drop-out fra rusbehandling» ved Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Vanja Brox, prosjektleder Marita K. Eilertsen, prosjektmedarbeider Vidar Hårvik, erfaringskonsulent Tom Jakobsen, prosjektmedarbeider Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

2 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn og utførelse Formål og forarbeid Informanter Bearbeiding av data Sammenfatning åpne spørsmål fra brukere og hjelpeapparat Søker ikke behandling Møter ikke opp til behandling Risikofaktorer og oppfølging i ventetiden Avbryter behandling Behandlingstiltak/endringer i behandlingen for å redusere brudd i behandlingen Samarbeid mens bruker er i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) Sammenfatning lukkede spørsmål fra brukere Hva tror du kan være grunner til at enkelte ikke møter opp til rusbehandling? Hvis behandlingsstedet skal gjøre noe for at det skal bli lettere møte opp til rusbehandling, tror du følgende tiltak kan gjøre det enklere? Hva tror du kan være årsak til avbrudd i poliklinisk behandling? Hva tror du kan være årsak til avbrutt døgnbehandling? Hvilke av disse tiltakene tror du kan gjøre det lettere å fullføre rusbehandling? Oppsummering Kildehenvisining Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

3 1. Bakgrunn og utførelse Drop-out teamet ved Psykisk helse- og rusklinikken UNN HF har siden høsten 2014 deltatt i et nasjonalt kvalitetsutviklings prosjekt, koordinert av Nasjonal kompetansetjeneste TSB (NK-TSB), som omhandler å hindre drop-out fra rusbehandling. Formålet med prosjektet er blant annet å utvikle behandlingstiltak som skal bidra til å redusere drop-out fra behandling. Det nasjonale prosjektet baserer sitt arbeid blant annet på forskning presentert i artikkelen Drop-out from addiction treatment: A systematic review of risk factors (2013) skrevet av Hanne Brorson, Espen Ajo Arnevik, Kim Rand-Hendriksen og Fanny Duckert. De har utført en metaforskning der de har gjennomgått 122 studier fra tidsperioden som omhandler drop-out fra behandling. Her fremkommer det at de hyppigst forekomne risikofaktorene for drop-out er lav alder, kognitiv svik, lav allianse med behandler og personlighetsforstyrrelse. Drop-out teamet ved UNN HF er som nevnt ovenfor en del av et nasjonalt prosjekt, men ved siden av å utvikle og prøve ut behandlingstiltak i samråd med det nasjonale prosjektet, har vi hatt et ønske om å utvikle tiltak som prøves ut lokalt i vår region med tanke på både avbrudd i behandling og manglede oppmøte til behandling. Internasjonal forskning på området viser at det er noen få faktorer som anses som risikofaktorer for drop-out fra behandling. Dette er kunnskap vi tar med oss i prosjektets videre arbeid, men samtidig har vi ønsket å snakke med rusavhengige/tidligere rusavhengige og deres hjelpeapparat vedrørende deres erfaringer og tanker rundt temaet. 1.1 Formål og forarbeid Gjennom å intervjue personer med nåværende eller tidligere rusproblematikk og deres hjelpeapparat har vi hatt som mål å få informasjon og ny kunnskap rundt barrierene ved å motta rusbehandling og utfordringene ved det å være i og fullføre et behandlingsforløp. Eventuell ny informasjon og kunnskap som teamet erverver seg gjennom intervjuene, vil kunne brukes i forbindelse med utvikling av behandlingstiltak som skal bidra til økt oppmøte til behandling og redusere drop-out fra behandling. Før vi kunne starte opp med intervjuene måtte vi enes om hva vi ønsket å få svar på gjennom denne intervjuundersøkelsen, samt ta stilling til hvordan intervjuene skulle gjennomføres. Det ble tidlig i prosessen besluttet at informasjonen fra intervjuene kun skal brukes i fagutviklingsøyemed og ikke sees på som forskning. Dette har bidratt til at det ikke har vært nødvendig å søke om godkjenning fra REK for denne delen av prosjektet, samt at det stiller andre krav for gjennomførelsen av intervju og analyse av informasjon. Prosjektet er imidlertid godkjent i personvernombudet UNN HF og en har innhentet samtykke fra alle informantene. Det ble av teamet utviklet en semistrukturert intervjuguide for begge informantgruppene. I intervjuguiden til personer med nåværende eller tidligere rusproblematikk, her presentert som brukere, har vi valgt å dele opp spørsmålene i åpne og lukkede spørsmål. I de åpne spørsmålene er vi hovedsakelig ute etter informantens egne erfaringer, mens i de lukkede spørsmålene kommer vi med noen påstander der informanten får svaralternativer. Intervjuguiden for de som arbeider innenfor fagfeltet rus, her presentert som hjelpeapparat, 1 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

4 består hovedsakelig av åpne spørsmål som tar utgangspunkt i informantens erfaringer og tanker som er ervervet gjennom sitt arbeid med rusavhengige. Vi utførte tre testintervjuer før ordinært intervjuoppstart, noe som medførte små endringer i intervjuguiden. Etter at testintervjuene var gjennomført og vi hadde gjort oss erfaringer med gjennomføring av intervjuer, besluttet vi at i tilfeller der informanter ikke kunne møte oss personlig, var det mulig at de fikk oversendt intervjuguiden elektronisk som et spørreskjema for å fylle ut dette skriftlig. 1.2 Informanter 17 personer med nåværende eller tidligere rusproblematikk ble intervjuet. Utvalg av informanter har skjedd gjennom samarbeid med hjelpeapparat og interesseorganisasjoner innenfor fagfeltet rus. Alder på informanten har vært vilkårlig, mens man har prøvd oppnå likevekt i forhold til kjønn, samt om det er alkohol- eller narkotikaproblematikk. Informantene er fordelt på bosted i fylkene Nordland, Troms og Finnmark. 11 personer som arbeider innenfor fagfeltet rus har blitt intervjuet. Utvalg av informanter har foregått gjennom å kontakte forskjellige tjenester for å høre om det er noen av de ansatte som vil stille opp til intervju. Informantenes yrkesstatus er fastlege, lege i spesialisthelsetjenesten, psykolog i spesialisthelsetjenesten, ruskonsulent i kommunalt hjelpeapparat, behandler spesialisthelsetjenesten og medarbeider i privat tjeneste. Vi har ikke tatt hensyn til alder og kjønn i dette utvalget. 1.3 Bearbeiding av data Da denne intervjuprosessen ikke skal sees på i lys av forskning, har vi ikke hatt behov for å følge retningslinjer og krav som stilles til behandling av kvalitative data med tanke på forskning. Vi har likevel valgt å ta i bruk enkelte metoder innenfor analyse av kvalitativ data. Blant annet har vi kategorisert datagrunnlaget for å få en bedre oversikt over svarene. Vi har gått igjennom alle intervjuene og delt svarene innenfor 3-4 hovedkategorier per spørsmål. På denne måten har vi fått en god oversikt over hvilke temaer som går igjen. Videre har vi sammenfattet svarene slik at vi har fått med hovedpunktene i kategoriene under hvert spørsmål, disse presenteres i denne delrapporten. Svarene er kategorisert under overskrifter for å gjøre det hele mer oversiktlig. Gjennom kategoriseringen vi gjorde så vi at mange av de svarene vi har fått og erfaringene brukerne og hjelpeapparat har er tilnærmet like. Vinklingen på svarene er forskjellige, noe som vi tenker bunner i at brukerinformantene har svart ut i fra selvopplevelse og egenerfaring som brukere av behandlingsapparatet, mens hjelpeapparatet svarer på bakgrunn av profesjon og erfaring fra jobben sin. Vi opplever at brukerne og hjelpeapparatet ser på rusbehandling og drop-out med «forskjellige øyne», noe som har bakgrunn i overnevnte. 2 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

5 2. Sammenfatning åpne spørsmål fra brukere og hjelpeapparat I dette kapittelet vil vi presentere essensen i de åpne spørsmålene til brukerne og hjelpeapparatet. Det er i hovedsak de likheter og ulikheter som er nevnt i større grad i svarene som presenteres her. 2.1 Søker ikke behandling Etter mange års erfaring i rusfeltet har vi erfart at det er ikke alle rusavhengige som søker hjelp til sin avhengighet. Det har for oss vært ukjent hvorfor. Er det fordi de ikke ønsker endring i forhold til sitt rusproblem, eller er det andre faktorer som spiller inn? Både brukere og hjelpeapparat trekker her frem stigma og skam som en grunn til at mange ikke søker behandling for sine rusproblemer. Det å søke behandling gjør kan bidra til at man må avslører sitt rusproblem for omverdenen og dette kan medføre skam og stigmatisering. Fra hjelpeapparatets side sies det noe om at dette gjelder i særlig grad de som har et skjult rusproblem og som må innrømme dette problemet ovenfor omgivelsene dersom de søker seg inn til behandling. Brukerne trekker frem at skam og kan relateres til at man må innrømme for andre i rusmiljøet at man har et problem og at man er redd for hva andre synes om en dersom man søker sen inn til behandling. Utrygghet knyttet til det å forlate rusmiljøet nevnes også av brukerne. Motivasjon for endring og ambivalens knyttet til livsstilsendring er også nevnt i høy grad. Både brukerne og hjelpeapparatet tar opp at motivasjonen for et rusfritt liv og rusbehandling svinger nokså hyppig, og at ambivalensen følger med disse svingningene. Hjelpeapparatet viser til erfaringer i pasient-/brukerrelasjoner hvor motivasjonen svinger og at den rusavhengige nok ofte påvirkes av det miljøet de er i. Brukerne trekker frem den rusavhengiges egne tro på og ønske om å bli rusfri, trivsel ved å ruse seg, ønsker ikke hjelp og ser ikke behovet for hjelp som faktorer som påvirker ambivalensen. Brukerne tar opp at mangel på tillit til hjelpeapparatet og frykt for dårlig og/eller feil type behandling kan bidra til at man ikke søker hjelp. De nevner opplevelser av fordommer og manglende forståelse for rusavhengighet fra personalets side i en behandlingssituasjon. Manglende kontroll over egen medisinering i en behandlingssituasjon nevnes av flere brukere som en av årsakene til at man unngår å søke hjelp. Fra hjelpeapparatet blir frykten for å bli fratatt førerkort etter forskriftene ved rusbehandling nevnt som en potensiell årsak, men dette i svært liten grad. I dag er det slik at ved oppstart av behandling innenfor TSB skal lege og/eller psykolog ved innkomst gjøre en vurdering i forhold til om pasienten oppfyller helsekravene for førerkort, etter Helsepersonellovens 34, og plikter å sende melding til Fylkesmannen dersom personen ikke oppfyller de helsemessige kravene. Fra brukerinformantene blir ikke frykt for å bli fratatt førerkort tematisert som årsak til at man ikke søker rusbehandling. Mangel på informasjon om hvilke behandlingstilbud og behandlingssteder som finnes nevnes av både hjelpeapparat og brukere. Knyttet til dette sier brukerne noe om at man kan ha lite kunnskaper om behandlingssteder som finnes og om det å være i behandling. Dette 3 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

6 kan føre til at man ikke har tilstrekkelig kjennskap til hva rusbehandling innebærer, noe som kan øke terskelen for å søke hjelp. 2.2 Møter ikke opp til behandling Når personer har søkt hjelp og blitt henvist til behandling, er det dessverre slik at en nokså stor andel ikke møter opp til behandlingen. Dette er en utfordring både med tanke på samfunnsøkonomiske hensyn og i forhold til personens egen rehabiliteringsprosess. Vi har med bakgrunn i dette ønsket å få mer kunnskap om hvorfor personer ikke møter opp til behandling. Svært mange av informantene knyttet uteblivelse fra rusbehandling opp mot motivasjon og ambivalens. Det å være klar for å gjøre en livsstilsendring på dato for behandlingsstart er ikke gitt, tatt ventetiden i betraktning. Det å søke seg til behandling med riktig utgangspunkt og et eget ønske om å ville bli rusfri trekkes frem som essensielt for oppmøte fra begge parter. En informant fra brukerne nevner «behandling på dagen» som et alternativ som kan gjøre at flere møter til behandling da man er motivert akkurat der og da. Begrunnelsen for dette er at brukeren må være klar for behandling og motivert for å møte opp. Å ruse seg aktivt i hverdagen nevnes i liten grad av begge parter. Men det som sies vedrørende dette er at aktiv rus kan føre til vanskelighet med å møte til avtaler da hverdagen kan mangle struktur som følge av rusen. Noen av brukerne som ikke hadde egen erfaring ved det å ikke møte opp til behandling mente at manglende oppmøte kan skyldes at man ruser seg så mye at man ikke er i stand til å møte opp. Utfordringer vedrørende oppmøte til poliklinisk behandling er noe som tas opp av informanter fra hjelpeapparatet. Dette omhandler utfordringer vedrørende beliggenhet og egenandel knyttet til behandlinga. Dette fordi brukeren for eksempel ikke har råd til å betale bussbillett eller egenandel for behandling selv. Brukerne sier ikke noe om dette. Frykten for å bli fratatt førerkort når man møter til behandling nevnes fra brukernes side, men i svært liten grad. Med utgangspunkt i erfaring viser hjelpeapparatet til situasjoner hvor de har opplevd at brukere ikke har fått informasjon om innleggelse i døgnbehandling eller time på poliklinikk og derfor ikke har møtt. Årsaker til dette kan være at brukeren er bostedsløs, mangler postkasse, brev er sendt til feil adresse eller at behandlingssted ikke får tak i pasienten per telefon grunnet feil registrert telefonnummer. Basert på egne erfaringer er det noen av brukerne som sier noe om enkeltepisoder hvorfor de ikke møtte til behandling: - Var ikke klar, hadde ikke lyst til å bli rusfri da dato for behandlingsstart kom. - Ble henvist i forbindelse med en akuttinnleggelse i somatikken, visste ikke om henvisninga. Takket nei til tilbud om poliklinisk behandling grunnet manglende ønske om behandling. - Fikk tilbud om behandling, men var da for ung til å se hvilke fordeler det kunne gi. 4 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

7 2.3 Risikofaktorer og oppfølging i ventetiden Vi er kjent med at ventetiden frem til behandlingsstart for mange kan være lang og utfordrende i forhold til å opprettholde ens motivasjon til behandling. Vi har derfor spurt våre informanter fra hjelpeapparatet om hva de tenker kan være risikofaktorer i ventetiden med tanke på oppmøte, og hva de tenker er viktig når det kommer til oppfølging i ventetiden. Brukerne på sin side har blitt spurt om hva de mener behandlingssted og kommunalt hjelpeapparat kan gjøre i forkant av behandlingen for å øke oppmøte. Hjelpeapparatet sier i stor grad noe om pasienters bostedsstatus i ventetiden. Tryggheten forbundet med det å ha et fast sted å oppholde seg i påvente av behandling anses som viktig og i noen tilfeller avgjørende for om de møter til innvilget behandling eller ikke. Eskalerende rusbruk i ventetiden nevnes også i stor grad, hvor manglende struktur i hverdagen kan bli en følge av rusen. I forhold til bostedsstatus sier brukerne noe om at det og ikke ha et trygt sted å oppholde seg i ventetiden eller vende tilbake til etter behandling øker terskelen for å dra i behandling. Hva angår det kommunale hjelpeapparatets rolle er oppfølging i ventetida nevnt i stor grad fra begge parter. Individuell oppfølging i form av samtaler, motivasjonsarbeid, forberede brukerne på behandling og bistand til praktiske gjøremål vedrørende behandlingen (klargjøring av bolig, følge til behandling, bestille reise, organisere pass av kjæledyr, pakking) trekkes frem som en nødvendighet. Noen av brukerne sier at tilnærmingsmåte med tanke på motivering til rusbehandling er viktig og at det kommunale hjelpeapparatet ikke må «ta et nei for et nei» dersom en brukers motivasjon i forkant av rusbehandling svinger. Man må være aktiv i tilnærmingsmåte og motivasjonsarbeid. Hjelpeapparatet sier noe om å oppsøke brukerne mer aktivt og jobbe mer ambulant opp mot brukeren for å klare å holde en god behandlingsdialog med brukeren i ventetiden. Brukerne trekker frem medisinering i forkant av behandling. Det å kunne fått medisiner for å unngå inntak av illegale rusmidler i ventetiden, tror mange vil gjøre oppmøte og selve avrusningsfasen i behandlingen lettere da man på den måten vil kunne klare å holde seg unna illegale rusmidler. Forverns- og inntaksarbeid fra behandlingsstedets side er begge informantgruppene enige om at er en viktig faktor i ventetiden. Brukerne sier noe om ønsket om å bli oppringt fra behandlingsstedet i god tid før innleggelse. Dette gir trygghet og åpner en kanal for å ha noen å ringe til dersom man skulle lure på noe i ventetiden, samt gir en stemme fra behandlingsstedet å forholde seg til. En av brukerne sier at en samtale i forkant av behandling kan være med på å «ufarliggjøre det hele». Gjennom å ringe opp pasienten kan behandlingsstedet overbringe viktig og nyttig informasjon samt at pasienten kan få svar på eventuelle spørsmål, og på et tidlig tidspunkt starte relasjonsbygging til brukeren. Samtaler kan tas via telefon eller man kan avtale et forvernsmøte. I forhold til hvorfor hjelpeapparatet anser forvern- og inntaksarbeid fra behandlingsstedet som viktig trekker de frem følgende: tidlig kontaktetablering, minne på tid og sted, informasjon og mulighet for å tilby eventuelt omvisning eller hyppigere oppfølging fra behandlingsstedets side i ventetiden. 5 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

8 Brukerne sier mye om mangel på informasjon om behandlingen og behandlingsstedet og at det kan ha noe å si for om man møter opp til behandling eller ikke. 2.4 Avbryter behandling Det er dessverre slik at noen pasienter ikke klarer å gjennomføre sitt behandlingsforløp i tverrfaglig spesialisert rusbehandling, dette av forskjellige årsaker. Vi har ønsket å få litt mer klarhet i og innsikt i hva disse årsakene kan være gjennom å spørre informantene. Brukerne nevner rusrelaterte årsaker til behandlingsbrudd- herunder russug, abstinenser og rusinntak i behandling. Hjelpeapparatet sier det samme, og begrunner brudd grunnet abstinenser med at pasientene har hatt vansker for å takle fysiske og psykiske abstinenser. Flere av brukerne som er intervjuet forteller at de ikke var «ferdig» med å ruse seg og derfor ikke fullførte behandlingen. Noe annet brukerne mener kan være en medvirkende årsak til at man avbryter behandling, er russnakk i avdelingen og at medpasienter mangler motivasjon for rusfrihet, noe som påvirker en selv i behandlingssituasjonen. Flere av brukerne fortalte om utfordringer med den medikamentelle nedtrappingen i behandlinga i form av for brå nedtrapping eller ingen nedtrapping. Det understrekes videre fra flere av brukerne at det å være i behandling, da spesielt i en avrusingsfase, sammen med personer som trappes opp i LAR er vanskelig da LAR-pasienten i denne fasen kan fremstå som medisinpåvirket eller ruset, noe som trigger frem russug. Flere av brukerne har opplevd at behandlingens metode ikke passet deres behov, da for eksempel opplevelsen av hierarki i terapeutisk samfunn eller den generelle følelsen av at behandlingsmetoden ikke var den rette. Hjelpeapparatet sier også noe om behandlingsmetode som en årsak til brudd. Brukerne tematiserer viktigheten av å være involvert i sin egen behandling, hvor en får være med på bestemmelser vedrørende sin behandling og at man føler seg sett og forstått. Flere av brukerne sitter med opplevelser av å ikke føle seg forstått av personalet og dermed ikke inkludert i sin egen behandling. Dette har for flere gjort det vanskelig å klare å være i behandling. Hjelpeapparatet er opptatt av at involveringen av det kommunale hjelpeapparatet mens brukeren er i behandling kan være med på å forhindre drop-out. Det ansees som viktig at det kommunale hjelpeapparatet opprettholder kontakten med brukeren under behandlingen og at det aktivt jobbes med ettervern. Det nevnes også at behandlingsstedet kan bli flinkere å ta initiativ til opprettholdelse av kontakt med det kommunale hjelpeapparatet når bruker er innlagt i døgnbehandling. Flere av informantene fra hjelpeapparatet sier de har opplevd at brukere har brutt behandlingen med den begrunnelse at de er misfornøyd med behandlingen eller behandlingsstedet. Det kommer her frem fire punkter som har vært årsak til brudd: Konflikter vedrørende rutiner, regler og lignende i avdelingen. Misnøye med måten behandlingen er lagt opp, for eksempel gruppebehandling. Uenighet mellom pasient og lege vedrørende medisinering. 6 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

9 Generell mistrivsel. Det kommer også her frem at hjelpeapparatet tenker det er viktig at behandlingen er individuelt tilpasset den enkelte pasient så langt det lar seg gjøre slik at pasienten føler seg komfortabel med behandlingen og ser hensikten. Å ha fokus på egne behandlingsmål, mestring, motivasjon og fremgang gjennom jevnlige samtaler mellom bruker og behandler i døgnbehandler anses som viktig for å unngå at pasienten bryter den påbegynte behandlingen. Hjelpeapparatet er de eneste som sier noe om økonomiske utfordringer rundt egenandel som årsak til avbrudd i poliklinisk behandling. 2.5 Behandlingstiltak/endringer i behandlingen for å redusere brudd i behandlingen Brukerne ble i sine intervju spurt om det er noen behandlingstiltak/endringer i behandling de tenker vil kunne bidra til å redusere drop-out fra behandling. Ettervern, herunder å ha bolig etter behandling, tiden generelt etter behandling og hjelp til etablering av nettverk blir sett på som en motivasjonsfaktor for å fullføre rusbehandling. Det nevnes i stor grad at det er viktig som pasient å bli sett og forstått mens man er i behandling, sammen med at personal må ha tilstrekkelig kompetanse og kunnskap innenfor sitt fagfelt. Brukerne nevner eksempler som: Manglende kunnskap hos personal gjorde det mulig å ruse seg aktivt i behandling. Opplevelse av passivitet hos personal når man ønsket å skrive seg ut. Ønske om mer tid til hver enkelt pasient. Forståelse for den enkelte pasients situasjon og utfordringer. Relasjon til personal anses også som svært viktig. Alt fra viktigheten av å vite hvem som er ens kontaktperson til det å føle seg behandlet som et enkeltindivid og ikke bare «en rusavhengig». Aktivitet, både fysisk og sosialt, i behandlingen etterspørres av flere. Det anses av brukerne som et viktig middel i behandlingen av abstinenser og russug da det får tankene over på noe annet. Medikamentell nedtrapping i behandling. Flere ønsker mer fokus på skjønnsmessige vurderinger opp mot hver enkelt pasient, med rom for og forståelse for opplevelsen av å være i dårlig form og behov for individuelt tilpasset nedtrapping av medikamenter. Dette gjelder også i forhold til avdelingens regler og rutiner. Motivering i forhold til det å stå i behandling anses av brukerne som viktig. Det å forberede pasientene på vanskelige situasjoner, ha fokus på økt tilstedeværelse, forståelse for sårbarheten i behandlingsfasen og at personal må legge mer arbeid i å forebygge at pasientene velger å skrive seg ut. 7 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

10 2.6 Samarbeid mens bruker er i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunalt hjelpeapparat under en pasients behandling tenker vi er viktig med tanke på å gi en helhetlig behandling. Våre erfaringer er at det er svært forskjellig fra pasientforløp til pasientforløp hvordan samarbeidet mellom disse instansene er. Vis spurte derfor informantene fra hjelpeapparatet hvilken opplevelse de har av dette samarbeidet. De fleste svarer at de opplever å bli lite inkludert i pasientens behandling i TSB og at de tenker at samarbeidet mellom behandlingssted, kommunalt hjelpeapparat og fastlege burde vært bedre. Det vises til flere eksempler fra noen informanter at de har opplevd å kun få beskjed om at pasient er innlagt, at behandlingssted tar kontakt først ved utskrivelse og at en ikke inviteres til for eksempel ansvarsgruppemøte før det har gått to-tre måneder ut i oppholdet. 3. Sammenfatning lukkede spørsmål fra brukere Når vi begynte arbeidet med intervjuguiden oppdaget vi at vi gjennom våre erfaringer fra arbeid med rusavhengige hadde gjort oss noen antakelser rundt utfordringene ved å møte opp til behandling og å fullføre et behandlingsforløp. Disse antakelsene har vi ønsket å se om det er noe hold i gjennom å gi våre informanter helt spesifikke spørsmål med svaralternativene «aldri», «sjeldent», «av og til», «ofte» eller «vet ikke». I denne delen av intervjuene var det 5 hovedspørsmål med til sammen 44 underspørsmål. Det fremstod som enklere for mange av informantene å ha en mening rundt disse avkryssingsspørsmålene enn hva tilfellet var med de åpne spørsmålene. Årsaken kan kanskje være at det selvsagt er enklere å ha en mening rundt en påstand enn å skulle svare helt ut fra egne erfaringer, tanker og meninger uten noen form for stikkord. Det er klart at når informantene inviteres inn til å «tro» så skaper dette stort slingringsmonn i svarene. Dersom informanten ikke har egne opplevelser eller andre nære venners opplevelser å støtte seg på, vil kanskje det mest nærliggende være å svare negativt eller nøytralt. Antall informanter er også lite. Vi tror likevel at svarene vi har fått kan være noenlunde representative for pasientgruppen, og kan være et innspill i vårt videre arbeid opp mot reduksjon av drop-out og øke oppmøte til behandling. Vi vil her forsøke å oppsummere svarene med fokus på de underspørsmålene der vi finner klarest tendenser. 3.1 Hva tror du kan være grunner til at enkelte ikke møter opp til rusbehandling? Hovedspørsmålet i dette avsnittet var hva informantene trodde kunne være grunner til at pasienter ikke møter opp til rusbehandling. Spørsmålet var generelt og skilte ikke mellom døgn og poliklinikk. Under dette spørsmålet var det 13 antakelser vedrørende grunner til ikke å møte opp til behandling. Ved gjennomgang av svarene fra våre informanter ser vi at det er mange svar 8 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

11 Antall informanter på våre antakelser som faller inn under «ofte» og «av og til». Dette viser oss at en del av våre antakelser samsvarer med virkeligheten, dog i ulike grader. Figur 1 nedenfor viser de 5 påstanden hvor informantene viste mest enighet gjennom svarene sine. Hva tror du kan være grunner til at enkelte ikke møter opp til rusbehandling? Etter at søknad om rusbehandling ble sendt, er rusbruken blitt mye mindre Press fra arbeidsgiver, familie eller venner har gjort at personen følte seg tvunget til å søke rusbehandling Risiko for å miste førerkortet dersom man drar i behandling, har gjort at personen ikke lengre ønsker behandling Personen har kommet frem til at det er alt for vanskelig å slutte med rusmidler, og tenker at det mest realistiske er å fortsette å ruse seg ALDRI SKJELDENT AV OG TIL OFTE VET IKKE Åpent Ventetiden ble så lang at personen har mistet motivasjonen til å dra i rusbehandling Figur 1 Den antakelsen hvor informantene viser størst enighet både seg imellom og med vårt utsagn dreier seg om at press fra arbeidsgiver, familie eller venner har ført til at pasienten har følt seg tvunget til å søke behandling og med bakgrunn i dette ikke møter til behandlingen grunnet manglende egenmotivasjon. Her har samtlige av våre informanter svart «ofte» eller «av og til», med overvekt på svaralternativet «ofte». Om de mener dette ut i fra egne erfaringer, på bakgrunn av informasjon fra andre pasienter, eller de bare tror det er dessverre vanskelig å si. Likevel er tilbakemeldingene såpass tydelige at vi tolker det slik at i tilfeller hvor pasienter søker seg til TSB, uten å selv ha et sterkt ønske om behandling, er det vanskeligere for pasienten å møte opp til behandling. Videre så er det stor enighet blant brukerne om vår påstand om at lang ventetid kan føre til at man har mistet motivasjon er en reell årsak til å ikke møte til behandling. 3.2 Hvis behandlingsstedet skal gjøre noe for at det skal bli lettere møte opp til rusbehandling, tror du følgende tiltak kan gjøre det enklere? I dette hovedspørsmålet har vi invitert informantene til å svare på om de tror fem spesifikke tiltak gjennomført av behandlingsstedet kan gjøre det lettere å møte opp til rusbehandling, se figur 2 neste side. 9 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

12 Antall informanter Hvis behandlingsstedet skal gjøre noe for at det skal bli lettere for deg som pasient å møte opp til rusbehandling, tror du følgende tiltak kan gjøre det enklere? Tilby hjelp til å få (bedre) kontakt med rustjeneste eller fastlege i ventetiden Ringe noen ganger i ventetiden, særlig rett før behandlingen starter Invitere personen på besøke til behandlingsstedet i ventetiden Ha en godt oppdatert hjemmeside med nødvendig informasjon, bilder og små filmsnutter, som viser dagliglivet ved behandlingsstedet Gi pasientene en trygg elektronisk kommunikasjons metode slik at de kan sende e-post til behandlings-stedet, og få svar på eventuelle spørsmål Aldri Skjeldent Av og til Ofte Vet ikke Figur 2 Det vi ut i fra svarene på dette spørsmålet ser er at flertallet av informantene støtter opp under alle våre antakelser gjennom å svare «ofte» eller «av og til». Dette tolker vi dithen at det å tilby hjelp til å få kontakt med kommunalt hjelpeapparat i ventetiden, at behandlingsstedet ringer flere ganger i ventetiden, at pasient får mulighet til å komme på omvisning i ventetiden og at behandlingsstedet har en godt oppdatert og informativ hjemmeside kan bidra til å gjøre det enklere å møte til behandling. 3.3 Hva tror du kan være årsak til avbrudd i poliklinisk behandling? Målet med dette hovedspørsmålet har vært å få tilbakemelding på hva informantene tror kan være grunner til å ikke fullføre behandling ved poliklinikk. Under dette spørsmålet hadde vi 5 påstander som vi ønsket tilbakemelding på, se figur 3 neste side. 10 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

13 Antall informanter Hva tror du kan være årsak til avbrutt poliklinisk behandling? At man har vanskelig for å møte opp til avtaler på grunn av aktiv bruk av rusmidler At man ikke har penger til buss og egenandel At man synes man har liten effekt av behandlingen At man ikke er fornøyd med sin behandler At man ikke er motivert for behandling ALDRI SKJELDENT AV OG TIL OFTE VET IKKE Figur 3 Den påstanden hvor informantene viser størst enighet går på at manglende motivasjon for behandling fører til drop-out. Her svarer 15 av 17 informanter «ofte». Vi konkluderer derfor med at informantenes oppfatning av dette samsvarer med den oppfatning som mange behandlere også har- nemlig at motivasjonen for endring eller behandling er svært avgjørende for om pasienten fullfører. En annen påstand som det er stor enighet i svarene fra våre informanter, går her på at pasientene kan ha vanskelig for å møte opptil avtaler pga. aktiv bruk av rusmidler. Dette er en påstand nesten alle informantene finner sannsynlig siden 16 av 17 informanter svart «ofte» eller «av og til», da med hovedvekt på «ofte». Etter flere år som klinikere i dette fagfeltet har vi som arbeider i drop-out teamet gjentatte ganger fått tilbakemeldinger fra tidligere pasienter om at penger til buss og egenandel gjør det vanskelig å møte til poliklinisk behandling. Derfor ønsket vi å spørre våre informanter om de anså dette som en utfordring. 16 av 17 informanter har svart «ofte» eller «av og til» på denne antakelsen, med overvekt på «ofte». Dette bekrefter at de tilbakemeldingene vi har fått om dette fra tidligere pasienter fortsatt er aktuell og kan sees på som en utfordring. 3.4 Hva tror du kan være årsak til avbrutt døgnbehandling? Dette hovedspørsmålet er tilnærmet det samme som det foran, men der forrige spørsmål hadde fokus på poliklinikk har dette fokus på årsaker til avbrutt døgnbehandling. Det er fremlagt 12 påstander, men vi velger i figur 4 på neste side å fremheve de 5 påstandene hvor vi tolker det slik at våre informanter støtter opp under vår påstand, eller ser seg uenig i utsagnet. 11 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

14 Antall informanter Hva tror du kan være årsak til avbrutt døgnbehandling? At man ikke er godt nok forberedt på å takle utfordringer i behandling som russug, abstinenser mm. At man føler seg misforstått og ikke hørt av behandlings teamet sitt At man er misfornøyd At man har problemer med medisinering med å tilpasse seg de andre pasientene ALDRI SKJELDENT AV OG TIL OFTE VET IKKE At man ikke er motivert for behandling Figur 4 De to påstandene det er mest enighet om blant informantene går ut på manglende motivasjon og at man ikke er godt nok forberedt på å takle utfordringer i behandling som russug, abstinenser med mer. En klar overvekt av informantene har svart at de «ofte» tror dette er tilfelle. Vi tolker dette dithen at informantene viser en klar enighet i påstandene og det kan tolkes dithen at hjelpeapparatet bør ha større fokus på å arbeide med brukerens motivasjon og jobbe mer aktivt med brukeren opp mot å forberede seg på hva en har i vente i behandlingen. 3.5 Hvilke av disse tiltakene tror du kan gjøre det lettere å fullføre rusbehandling? I dette hovedspørsmålet har vi hatt fokus på faktorer som kan gjøre det lettere å fullføre en rusbehandling. Det er 9 påstander i denne delen av intervjuet, men vi vil i figur 5 neste side fremheve de 6 påstandene hvor informantene viser seg å være mest enig seg imellom ut i fra svarene de har gitt. 12 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

15 Antall informanter 14 Hvilke tiltak tror du kan bidra til å gjøre det lettere å fullføre rusbehandling? Behandler kan ha mer fokus på pasientens opplevelse av det å være i behandling Behandler kan tilby flere motivasjonssamtaler Behandler har mer tid til pasienten Man kan tilby mer fysisk aktivitet i døgnbehandling Man kan tilby mer sosial aktivitet i døgnbehandling Aldri Skjeldent Av og til Ofte Vet ikke Åpent Personalgruppen kan bli mer samkjørt i døgnbehandling Figur 5 Under dette spørsmålet er det stor enighet blant informantene innenfor alle påstandene. Men de påstandene der fleste informantene oppgir å være enige i går ut på at mer aktivitet i behandlingen og mer tid med behandler kan bidra til å gjøre det enklere for brukeren å være i behandling. 4. Oppsummering Gjennom intervjuene har vi fått et godt innblikk i hva brukere og hjelpeapparat tenker er årsak til drop-out fra rusbehandling i TSB og hva som er utfordringer vedrørende oppmøte til innvilget rusbehandling. Det interessante vedrørende de åpne spørsmålene hvor informantene inviteres til refleksjon og synsing er at brukerne og hjelpeapparatet har svart mye likt på spørsmålene, noe som sier oss at hjelpeapparatets tanker samsvarer med brukernes opplevelser og handlinger. De lukkede spørsmålene brukerinformantene fikk er basert på drop-out teamets kliniske erfaringer fra jobb i rusfeltet. Det vi ser ut i fra svarene informantene her har gitt er at våre antakelser i stor grad samsvarer med hva brukerne tenker og ønsker, noe vi tolker dithen at det er «hold i» våre antakelser. Fenomener som går igjen er motivasjon og ambivalens. Ut i fra at dette er svart i flere sammenhenger av både brukere og hjelpeapparat tolker vi det som at dette er meget essensielt både før og under behandling. At brukerens motivasjon må være til stede fremstår for oss som avgjørende for at bruker vil motta og nyttiggjøre seg rusbehandling. Det er ikke fremmed at motivasjon og ambivalens svinger gjennom et behandlingsforløp, noe som stiller krav til brukeren og hjelpeapparatet for at oppmøte til og gjennomføring av behandling skal bli et faktum. 13 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

16 Ut i fra at lav allianse med behandler/behandlingssted viser seg å være en faktor som ifølge Brorsons m.fl sin forskningsartikkel «Drop-out from addiction treatment: A systematic review of risk factors» (2013), predikerer drop-out, er det interessant at både informanter fra brukerne og hjelpeapparatet sier noe om betydningen av allianse mellom behandlingssted/behandler og bruker. Stigmatisering og opplevelse av å ikke føle seg sett og forstått i behandling virker som en frykt i behandlingssituasjon. Det å vite hvem man har å forholde seg til, jevnlige behandlingssamtaler, samt opplevelsen av å gå over ens med behandler kan være avgjørende for om bruker klarer å stå i behandling. Det virker som om dette sammen med tidlig kontaktetablering kan øke sjansen for at bruker møter til behandling og gjennomfører. Rus i seg selv viser seg å være en stor utfordring rundt alle fasene i en behandlingsprosess. Rus kan påvirke oppmøte og gjennomføring, noe som øker faren for drop-out. Av erfaring kjenner vi til at mange kan ruse seg nokså mye i ventetiden, noe svarene i intervjuene også gir oss en god pekepinn på. Mangelen av struktur i hverdagen og likegyldigheten aktiv rus kan føre med seg, vil kunne være en utfordring særlig når det kommer til oppmøte til behandling. Kunne medisinering mot abstinenser vært noe i ventetida på behandling? Dette tematiseres av brukerne. På den ene siden kan dette være med på å redusere rusbruken, på den annen side kan ikke medisinering i ventetiden garantere at brukeren ikke inntar illegale rusmidler eller i det hele tatt møter til behandling. I behandlingssituasjon kan rus også være en stor belastning og øke risiko for drop-out gjennom rusinntak og russug. Hva angår døgnbehandling og poliklinisk behandling ser vi ut i fra svarene at mange av risikofaktorene er det samme. Det omhandler i stor grad motivasjon og ambivalens i forhold til behandling. Det eneste tydelige skillet vi ser her er utfordringer vedrørende egenandel ved og transport til poliklinisk behandling. Oppmøte i seg selv kan også være en utfordring ved polikliniske avtaler, noe som kan ses i sammenheng med mangel på struktur i hverdagen grunnet aktiv rus. 14 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert

17 Kildehenvisining Brorson, Hanne H, Arnevik, Espen Ajo, Rand-Hendriksen, Kim og Duckert, Fanny: Drop-out from addiction treatment: A systematic review of risk factors. Clinical Psychology Review 33 (2013) Dato eller ndertittel, etc. 15 Drop-out teamet, Rusavdelingen, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF. Publisert