Bekker til Stordalsvassdraget, Åfjord

Transkript

1 Bekker til Stordalsvassdraget, Åfjord -Vannkvalitet, bunndyr og ungfisk i Problemkartlegging og tilstandsbeskrivelse etter vannforskriften. Morten Andre Bergan

2 Bergan, M.A Bekker til Stordalsvassdraget, Åfjord -Vannkvalitet, bunndyr og ungfisk i Problemkartlegging og tilstandsbeskrivelse etter vannforskriften - NINA Minirapport 595, 49 sider. Trondheim, desember 2015 RETTIGHETSHAVER Norsk institutt for naturforskning TILGJENGELIGHET Upublisert PUBLISERINGSTYPE Digitalt dokument (pdf) ANSVARLIG SIGNATUR Prosjektleder Morten Andre Bergan OPPDRAGSGIVERE Nordre Fosen vannområde KONTAKTPERSONER HOS OPPDRAGSGIVERE Ingrid Hjorth FORSIDEBILDE: Ugga fra Uggdalsvatnet nedstrøms (t.h.) og oppstrøms (t.v.) utløp av vann fr mikrokraftverk. NØKKELORD - Bekker - Laks - Sjøørret - Bunndyr - Vannkvalitet - Problemkartlegging - Vannforskriften NINA Minirapport er en enklere tilbakemelding til oppdragsgiver enn det som dekkes av NINAs øvrige publikasjonsserier. Minirapporter kan være notater, foreløpige meldinger og del- eller sluttresultater. Minirapportene registreres i NINAs publikasjonsdatabase, med internt serienummer. Minirapportene er ikke søkbare i de vanlige litteraturbasene, og følgelig ikke tilgjengelig på vanlig måte. Således kan ikke disse uten videre refereres til som vitenskapelige rapporter. KONTAKTOPPLYSNINGER NINA hovedkontor Postboks 5685 Sluppen 7485 Trondheim Telefon: NINA Oslo Gaustadalléen Oslo Telefon: NINA Tromsø Framsenteret 9296 Tromsø Telefon: NINA Lillehammer Fakkelgården 2624 Lillehammer Telefon:

3 Sammendrag Bergan, M.A Bekker til Stordalsvassdraget, Åfjord -Vannkvalitet, bunndyr og ungfisk i Problemkartlegging og tilstandsbeskrivelse etter vannforskriften - NINA Minirapport 595, 49 sider. Det er gjennomført en vannøkologisk problemkartlegging i tilsigsvassdrag til Stordalsvatnet og Stordalselva i Åfjord kommune høsten Undersøkelsen omfattet stikkprøver av vannkvalitet, bunndyrundersøkelser og ungfisktellinger i utvalgte vannforekomster, samt problemkartlegging av vassdragsstrekninger i forhold til krav i vannforskriften. Resultatetene fra stikkprøver av vannkvalitet viser forhøyde nivåer av næringssalter i enkelte vassdrag, spesielt nitrogen, og viser at flere vassdrag har avrenning av næringssalter fra nedbørfeltet. Kildene er mest sannsynlig avrenning fra dyrka- og/eller beitemark. Resultatene stemmer godt overens med antatt forurensende aktivitet og menneskelig påvirkning i vassdragenes nedbørfelt. Fjerning av kantvegetasjon og oppdyrkning helt inntill bekkeløp kan utgjøre en stor vannkjemisk risiko for enkelte små vassdrag. Resultatene fra vannprøvetakingen, kombinert med de biologiske undersøkelsene, viser allikevel at belastningen ikke har overskredet resipientkapasiteten for mange vassdrag, selv om det er synlige tegn på framskreden eutrofiering. Bunndyrundersøkelser ble gjennomført på to stasjoner i ett vassdrag med vannkjemisk påvirkning. Det ble ikke avdekke store negative effekter eller markante forstyrrelser ved bunndyrsamfunnene i vassdraget. Nedre stasjon, som har størst vannkjemisk belastning, oppnådde «God økologisk tilstand» med bunndyr som kvalitetselement. En reduksjon i tilstand her kan like gjerne skyldes mangel på egnet substrat (etter utretting, utgrøfting og senking av bekkeløpet) som å være vannkjemisk relatert. Øvre stasjon ble klassifisert til «Svært god» økologisk tilstand, med tilfredstillende biologisk mangfold og god forekomst av rentvannstolerante arter/bunndyrformer. Ungfisktellingene viser at tilløpsbekker og små elver til Stordalsvassdraget er svært viktige for (sjø-) ørret, og har trolig økende betydning for laks med økende størrelse. Tilløpsbekker til Stordalsvassdraget har generelt sett har en god produksjon av ungfisk, med noen unntak, og er viktige bidragsgytere til bestanden av både laks og (sjø-)ørret i Stordalsvassdraget. Høy tetthet av ungfisk, fortrinnsvis årsyngel av ørret (eller laks), førte til at syv stasjoner i fem ulike vassdrag oppnådde «Svært god» økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement. En stasjon oppnådde «God» tilstand. Tre stasjoner i to vassdrag hadde svært lave tettheter av ungfisk, og ble klassifsiert til enten «Dårlig» eller «Svært dårlig» tilstand. Som forventet har de små tilløpsbekkene særlig betydning for (sjø-)ørret, der gyting er viktigste økologiske funksjon. Lave tettheter og/eller bortfall av ungfisk i enkelte vassdrag forklares ved konkrete menneskeskapte faktorer som ble avdekket i vassdragene. Avbøtende tiltak bør gjennomføres i disse vassdragene for å kunne oppnå fastsatte miljømål etter vannforskriften. Det er stor grad av hydromorfologiske endringer og inngrep i enkelte vassdrag. Landbruksrelaterte endringer er av størst omfang, men også vannkraftregulering er en avgjørende påvirkningsfaktor i et vassdrag. Til tross for vesentlige landbruksrelaterte påvirkninger, fortrinnsvis av vannkjemisk art og i form av utrettinger, senkinger, grøftinger og andre hydromorfologiske endringer i eller nært bekkeløpene, så produserer mange av vassdrag-/vassdragstrekningene opp mot sitt forventede (og opprinnelige) potensiale. Det blir viktig å følge opp 2015-undersøkelsene med tilsvarende undersøkelser for å øke kunnskapsgrunnlaget for mange vassdrag. I tillegg bør en skaffe til veie vannøkologiske data fra andre tilløpsvassdrag der en mangler data og kunnskap om i dag. Morten Andre Bergan, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Postboks 5685 Sluppen, 7485 Trondheim. Epost: Morten.Bergan@nina.no 3

4 Innhold Sammendrag... 3 Innhold... 4 Forord Bakgrunn Vassdragene Undersøkelser i Vannkvalitet Biologi Stasjoner Resultater Vannkvalitet Ungfisk av ørret og laks Bunndyr Generell diskusjon Vannkvalitet Bunndyr Ungfisk av ørret og laks Løabakkbekken Liabekken Sve-/Svabekken Ugga med Dalabekken Bekk ved Kvennaparten Referanser Vedlegg

5 Forord NINA ved Morten Andre Bergan ble forespurt om å gjøre vannøkologiske undersøkelser og problemkartlegging i små og store tilløpsbekker til Stordalsvassdraget i Åfjord. Undersøkelsene er finansiert av Vannområde Nordre Fosen, der vår kontaktperson har vært Ingrid Hjorth. Feltarbeid, bearbeiding av biologiske bunndyr- og fiskedata, samt alle faglige vurderinger for vannforekomstene, er utført av Morten Andre Bergan. Vannprøver er analysert av Analysesenteret i Trondheim. Minirapporten er skrevet i sin helhet av Morten Andre Bergan. Det takkes for god dialog og godt samarbeid i forbindelse med gjennomføringen av prosjektet. Trondheim, desember 2015, Morten Andre Bergan Forsker Ferskvannsøkologi, NINA 5

6 1 Bakgrunn Gjennomføringen av EUs vanndirektiv (VD) i norsk vannforvaltning har nå både medført nye forskrifter (vannforskriften), ny organisering av vannforvaltningen i regioner, og økt aktivitet knyttet til overvåking og metodeutvikling i forbindelse med tilstandsvurdering av vassdrag. Fokus legges nå i større grad enn tidligere på at biologiske kvalitetselementer skal implementeres i vannforvaltningen. Målet med den nye forvaltningen er å etablere og sikre minimum god økologisk og kjemisk tilstand i Norges vannforekomster, der vanndirektivet skal fremme bærekraftig bruk av vannforekomstene og vannmiljøet. Dersom miljømålene ikke nås innen fastsatte tidsfrister, skal tiltak iverksettes for å oppnå eller komme nærmere miljømålene. Vanndirektivet fokuserer sterkt på menneskelig aktivitet som medfører reduksjon i et vassdrags økologiske tilstand, både forurensning av vann, fysisk-/tekniske inngrep og endringer i naturlig vannavrenning. Dermed er fokus økt på hydromorfologiske (HYMO) endringer sammenlignet med tidligere. Redusert økologisk tilstand etter menneskelige vassdragsinngrep og endringer i vannforekomstens vannføringsregime, elvebredd, substrat eller kontinuitet, er en del av problematikken som nå må synliggjøres. Eksempler på slike endringer kan være regulering av vassdrag, utretting, steinsetting eller etablering av menneskeskapte vandringshindre- og barrierer, som oppstår som følge av for eksempel bygging av en jernbanetrase eller vei. Det er utarbeidet forslag til metodikk og klassegrenser iht. vannforskriften i flere klassifisseringsveiledere (Anon. 2009, 2013). Denne NINA-Minirapporten følger retningslinjer angitt i disse for å vurdere miljøtilstand, og klassifisere økologisk og vannkjemisk tilstand ved bruk av vannkjemiske parametere og biologiske parametere. Støtteparametere mht HYMO er inkludert i vurderingene dersom dette er aktuelle påvirkninger som har endret fiskebestander i vannforekomstene. 1.1 Vassdragene Stordalselva (NVE Vassdragsnr. 135.Z) ligger i Åfjord kommune, Sør-Trøndelag. Vassdraget er angitt å ha et nedbørfelt på km 2 (Korsen 2004). Anadrom strekning i hovedelva er oppgitt å være omlag 17 km, til omlag 0,5 km ovenfor samløp med Leirådalselva (ved Svartholhaugen). Det er også sidevassdrag som har oppgang av laks og sjøørret, bl.a. kan anadrom laksefisk gå noen hundre meter opp i Leirådalselva (Korsen 2004). Korsen (2004) oppgir videre at det ikke er andre sidevassdrag «av størrelse» som laks eller sjøørret går opp i, men en rekke små og mellomstore bekker er tilstede på anadrom strekning. Disse kan ha viktige funksjoner som gyte- og oppvekstområder for både laks og sjøørret, der trolig sistnevnte art dominerer. Stordalsvatnet (18 moh) ligger i anadrom strekning, og har et innsjøareal på 4,203 km 2. Stordalselva har fiskeførende trapper i hhv. Støvelfossen, Årbogfossen og Stjernfossen. Noe sjøvandrende laksefisk kunne etter det vi kjenner til også opprinnelig passere nederste fosseparti, Støvelfossen (Korsen 2004). Fra før eksisterer det etter det vi kjenner til liten eller ingen kjennskap til eller data fra de mange små og middels store tilløpsbekkene til Stordalsvassdraget. Dette gjelder både undersøkelser av fiskesamfunn og betydning for laks eller sjøørret, eller vurderinger av vannøkologisk miljøtilstand. Alle undersøkte vassdrag i 2015 går under betegnelsen små til middels store bekker, med beskjedne nedbørfelt og størrelser hva gjelder vannføring og bekkebredder. Tilløpsbekkene til Stordalsvassdraget som er undersøkt i 2015 er valgt ut av oppdragsgiver etter lokale innspill, og i samråd med NINA. Avhengig av tilgjengelige ressurser og prioriteringer mht aktuelle risikofaktorer, så varierer undersøkelsesomfang og anvendt metodikk i den enkelte vannforekomst. 6

7 Da de fleste vannforekomstene aldri tidligere er beskrevet eller undersøkt, har vi gjort en kort beskrivelse av disse nedenfor: Løabakkbekken Løabakkbekken er en av flere tilløpsbekker til Stordalsvatnet som er definert til samlebetegnelsen R Bekker til Stordalsvatnet ( Bekken munner til vestre del av Stordalsvatnet, i et tidligere våtmarksområde nord for utløpet av øvre Stordalselva. Dette våtmarksområdet er for en stor del oppdyrket i dag. Bekken har sin opprinnelse fra myr og skogsområder omkring Skottamyra, der to små tilløpsgreiner på hver sin side av Tverråsen (115 moh) etter hvert møtes meter nedstrøms Stordalsveien (Fv 52). Løabakkbekken drenerer intensivt drevet landbruk i hele sin strekning, og bekken bærer et markant preg av dette gjennom utretting, senkning, utgrøfting og reduksjon i både bredde og totalt bekkeareal. I dag går bekken som en smal, jevngrunn kanal med bredde 1-2 meter i dyrkamarka, mot opprinnelig meandrerende strekninger med vekselvis dypere kulper og strykstrekninger. Før munning til Stordalsvatnet har bekken tilknytning til Naustevja (18,6 moh); et lite tjern som i dag er siste rest av et tidligere våtmarks- og myrområde. Dette våtmarksområdet er nå drenert og oppdyrket til landbruksformål. Figur 1. Løbakkbekkens strekninger iht. vannforekomstdefinisjonen. (Kartgrunnlag: 7

8 Liabekken og Svabekken/Svebekken Liabekken og Svabekken/Svebekken er to av flere tilløpsbekker til Stordalsvatnet som er definert til samlebetegnelsen R Bekker til Stordalsvatnet ( Liabekken kommer fra myr- og skogsområder sør for Byafjellet (247 moh), der Lauvmyra og Liamyra er viktige bidragsytere i nedbørfeltet, og som sikrer stabil helårsavrenning. Bekken renner bratt ned Liafjellet før den flater mer ut partier rundt Stordalsveien og ned mot munning til Stordalselva ved Lysbakken. Liabekken drenerer intensivt drevet landbruk i mye av sin strekning, og bekken bærer et markant preg av dette gjennom utretting, senking, utgrøfting og reduksjon i både bredde og totalt bekkeareal. I dag går bekken som en smal, jevngrunn kanal med bredde 1-2 meter i dyrkamarka, mot opprinnelig meandrerende strekninger med vekselvis dypere kulper og strykstrekninger. Noen få bekkemeter nedstrøms Stordalsveien har fortsatt relativt intakt habitatkvalitet. Svabekken/Svebekken kommer fra myr, skog og fjellområder mellom Byafjellet og Hårstadfjellet (175 moh), der Kvennamyra opprinnelig har hatt en viktig funksjon for å opprettholde helårsvannføring i bekken. Om lag 50 % av denne myra er drenert og oppdyrket etter 1970 ( Fra myrområdet renner bekken bratt ned Kvernadalen ned mot Sve og Stordalsveien, hvor den flater mer ut. Svabekken/Svebekken drenerer intensivt drevet landbruk i mye av sin strekning, og bekken bærer et markant preg av dette gjennom senking, utretting, utgrøfting og reduksjon i både bredde og totalt bekkeareal. Bekken snor seg rundt Tonnomhaugen (øst for denne), noe som har ført til at vestre bredd er mindre berørt av jordbruk på en strekning på om lag 400 meter. Etter krysning av Gamle Slørdalsvei/Nedre By, går bekken som en utrettet kanal gjennom dyrkamark før munning til Stordalselva om lag 130 meter nedstrøms Gamle Sørdalsvei bru. Figur 2. Liabekken og Svabekken/Svebekken`s strekninger iht. vannforekomstdefinisjonene. (Kartgrunnlag: 8

9 Ugga med Dalabekken Ugga er iht vannforskriften definert til vannforekomstnummer R, som gjelder vassdragstrekningen fra Fregglia og ned mot munning til Stordalsvatnet. Her er vassdraget demt opp som følge av vannkraft (mikrokraftverk). Vassdraget kommer derimot fra Uggdalsvatnet (132 moh) med Uggdalsmyran, der bekkepartiene nedstrøms kalles Uggdalsbekken fram mot samløp med Dalabekken, og deretter endrer navn til Ugga. Dalabekken er definert til den mindre treffende vannforekomsten R Ugedalselva, som også omfatter strekninger i Uggdalsbekken ovenfor Fregglia. Vi anbefaler at Dalabekken skilles ut som egen vannforekomst i det videre arbeidet med vannforskriften. Ugga kan omtales som en liten elv, og har en bekkebredde fra 4 til 6 meter. Vassdraget er dominert av elvestein og grus, og har i dag tilnærmet intakt elvebredd, velutviklet kantvegetasjon og godt bevart habitatkvalitet. Nedre del er imidlertid noe endret etter 1970, der nedre strekninger opprinnelig gikk i mer meandrerende løp, som i dag er utrettet. Vassdraget veksler mellom strykpartier og kulper. Nedre deler etter samløp med Dalabekken domineres av finere substratstørrelser som elvegrus og sand, mens partier ovenfor Dalabekken har økende substratstørrelser med innslag av større elvestein- og grus. Ugga kommer fra Uggdalsvatnet, og drenerer et nedbørfelt som ikke er påvirket av jordbruk eller bosetting. Fra å gå bratt ned Fregglia, flater vassdraget mer ut ned mot munning i sørøstre ende av Stordalsvatnet i Uggdalsbukta. Det er etablert mikrokraftverk i Ugga, som utnytter fallet fra inntakstunnel ved oppdemt strekning ovenfor Fregglia ned mot kraftverket. Kraftverket er etablert om lag 500 meter før munning til Stordalsvatnet. Naturlig anadrom strekning i Ugga er ikke kartlagt, men vassdraget stiger bratt om lag 1 kilometer etter munning til Stordalsvatnet. Vi er ikke kjent med manøvrering av mikrokraftverket og evt. slipp av minstevannsføring på berørt anadrom strekning i vassdraget. Berørt strekning er opprinnelig den viktigste gytestrekningene i Ugga for både laks og sjøørret, og som følge av elvestørrelse, naturlig hydromorfologi og substratfordeling har svært god egnethet for laks. Figur 3. Ugga. Strekning iht. vannforekomstdefinisjonen. (Kartgrunnlag: 9

10 Dalabekken munner som nevnt til Ugga om lag 450 meter før munning til Stordalsvatnet, og om lag 50 meter nedstrøms mikrokraftverket i Ugga. Vassdraget har sitt opphav fra små tjern og intakte myr-, skog, og fjellområder mellom Heian (319 moh) og Uggdalsåsen (159 moh). Bekken krysser Gamle Sørdalsvei i kulvert like før munning til Ugga. Dalabekken kan karakteriseres som en liten bekk, med bredder på 1,5-2,5 meter, der bekkehabitatet veksler mellom små, grunne kulper og strykstrekninger. Elvegrus og små steinstørrelser dominere bekken, og gjør den svært godt egnet som gyteområde for laksefisk. Bekken framstår som en typisk ørret-/sjøørretbekk. Det meste av bekkeløpet og kantvegetasjon framstår som godt bevart og lite endret sammenlignet med naturtilstand. Naturlig anadrom strekning er ikke kjent, men utgjør minimum et par hundre meter etter samløp med Ugga, etter hvert som enten usikker helårsavrenning eller naturlig stigning setter stopper for oppgang. En eldre privat vei, godt synlig på flyfoto fra 1970, krysser bekken etter meter, og vandringsmulighetene forbi denne veikulverten er ikke kjent. Veien er ikke lenger i bruk, ikke synlig på nyere flyfoto og nærmest gjengrodd ( Figur 4. Dalabekken. Strekning iht. vannforekomstdefinisjon. (Kartgrunnlag: 10

11 Bekk ved Kvennaparten Bekken er navnløs på tilgjengelige kartgrunnlag, og definert til samlebetegnelsen « R Stordalselva midtre, tilløpsbekker». Bekk ved Kvennaparten har sin hovedopprinnelse fra Kvennavatnet (200 moh), og passerer Kvennavassmyran nord for Aunfjellet (237 moh) før den renner ned bekkedalen ovenfor Kvennaparten. Fra å gå i et lite berørt myr og skogslandskap kommer bekken nå inn i et intensivt drevet jordbrukslandskap ved Kvennaparten, og renner deretter i utgrunnede, senkede og utrettede bekkestrekninger forbi Stordalsveien og Skjern. Bekken munner i Stordalselva i et sideløp sørøst for Skjern, om lag 9 kilometer i luftlinje fra Stordalsvatnet. Figur 5. Bekk ved Kvennaparten Definert vassdragstrekning er uthevet blått. Kartgrunnlag: 11

12 2 Undersøkelser i 2015 Feltarbeidet for undersøkelser av vannkvalitet og biologiske kvalitetselementer ble gjennomført den 8. og 9. september i Undersøkelsene ble lagt til en periode der det i forkant hadde vært tørt og fint vær over en lengre periode, med gunstig vann- og miljøforhold for denne typen undersøkelser. Vannføringen var middels til under middels for alle vassdrag, med lav turbiditet og god sikt i vatnet. Vanntemperaturen lå i mellom 9-12 grader i alle vassdrag. 2.1 Vannkvalitet På utvalgte stasjoner i utvalgte bekker ble det tatt en vannprøve (stikkprøve) for å få et bilde av fysisk-/kjemisk vannkvalitet på undersøkelsestidspunktet, samt for å typifisere vassdraget etter vannforskriften. Vannprøven er samlet inn på nederste stasjon i hvert vassdrag, for å gi størst mulig indikasjoner på samlet belastning fra nedbørfeltet i bekken. Vannprøvetakingen er støtteparameter til de biologiske kvalitetselementene, og slike stikkprøver gir kun et øyeblikksbilde av vannkjemisk tilstand. Dette betyr at en vannprøve ikke trenger å være beskrivende for den vannkjemiske tilstanden gjennom året, eller tilstanden målt ved biologiske kvalitetselementer. Normalt varierer den vannkjemiske tilstanden mye i små bekker i landbrukslandskap og/eller urbane omgivelser, avhengig av type påvirkning, nedbør og øvrig menneskelig aktivitet i nedbørfeltet. For de fleste bekkene i denne undersøkelsene utgjør landbrukspåvirkning, enten i form av lekkasjer av næringssalter fra omkringliggende dyrkamark eller via grøfter drenskanaler, eller sig fra halmballer, silo eller gjødselkjellere i nærheten av bekken, de største risikofaktorene. Videre kan også eldre kloakkkløsninger og overløp/lekkasjer fra spredt bebyggelse nært bekkene utgjøre en vannkjemisk risikofaktor. Vannprøvene ble analysert for vannkjemiske parametere som er mest aktuelle ifbm landbrukspåvirkning og næringsaltanrikning, dvs. total nitrogen (Tot-P) og total fosfor (Tot-N). Ved observasjoner eller lukt som ga mistanke om påslipp av sanitært avløpsvann/kloakk, var det også planlagt å analysere på innholdet av termotolerante koliforme bakterier (TKB) i bekkene. Ingen slike utslipp av omfang ble påvist eller oppdaget i undersøkelsene høsten For typifisere bekkene iht vannforskriften, ble innholdet av kalsium (Ca) og fargetall (Pt) analysert. Vannprøvene ble hentet inn med spesielle flasker for formålet, og levert for analyse ved akkreditert analyselaboratorium (Analysesenteret, Trondheim kommune). Det understrekes at det er en relativt stor usikkerhet i datasettet som følge av at det kun er tatt en vannprøve ved hver utvalgte stasjon. I henhold til vannforskriften er flere parallelle vannprøver påkrevd. Tabell 1 gir en oversikt over parametere og metoder som er benyttet under analysen. Tabell 1. Analyseparametere og metoder. Parameter Benevning Metode Fargetall mg Pt/l NS 4782 Tot P - total fosfor µg P/ l Intern/NS 4725 Tot N - total nitrogen µg N/ l NS 4743 Ca - Kalsium mg Ca/l ISO 7980 I tabell 2 er det oppgitt grenseverdier i henhold til vanndirektivets kriteriesett for Tot-P og Tot-N for et utvalg elvetyper som er relevante for denne type undersøkelser. Alle verdier er oppgitt i µg/l. Til orientering er det også tatt med tidligere SFT`s tidligere klassegrenser i tabellen (SFT 1997). 12

13 Tabell 2. Nye grenseverdier for tilstandsklasser mht Tot - P og Tot - N for utvalgte elvetyper (Anon. 2013), supplert med tidligere klassegrenser for vurdering av miljøkvalitet i ferskvann (SFT 1997). Høyde-region Elvetype NGIG-type Tot P Ref. SG G M D SD Lavland og skog 1,2,4,5,18 L-N2a >60 Lavland 6 L-N2b >83 Lavland og skog 3,7,19 L-N3a >65 Lavland 8,10 L-N >98 SFT >50 Høyde-region Elvetype NGIG-type Tot N Ref. SG G M D SD Lavland og skog 1,2,4,5,18 L-N2a >1350 Lavland 6 L-N2b >1300 Lavland og skog 3,7,19 L-N3a >1775 Lavland 8,10 L-N >1425 SFT > Biologi Fiskeundersøkelser Elfisket ble gjennomført etter standardisert metode (Jf. NS-EN 14011). Utvalgte stasjonsområder ble undersøkt med enten en eller tre gjentatte overfiskinger med et opphold på 30 minutter mellom hver fiskeomgang (Bohlin et al. 1989). Enkelte vassdragsavsnitt er kun undersøkt ved enkle søk med elfiskeapparatet for å avdekke eventuell forekomst av fisk, og på denne måten supplere og/eller øke kunnskapsgrunnlaget fra stasjonsfisket. Samtlige fiskearter som ble fanget ble registrert. Fisk fra hver omgang ble oppbevart levende i en bøtte til fisket på stasjonen var avsluttet. All fisk ble artsbestemt og lengdemålt fra snutespiss til naturlig utstrakt halefinne. Tilhørende aldersklasse er basert kun på lengdefordelingen i ungfiskmaterialet for den enkelte bekk, og er derfor beheftet med noe usikkerhet. Etter lengdemåling ble fiskene sluppet tilbake i vassdraget igjen. Det ble beregnet tetthet av ungfisk etter Zippin (1958). Tetthet på stasjoner med kun en-gangs overfiske fikk tetthets-estimering basert på fangbarhet (p) fra stasjoner med tre gangs overfiske i samme vassdrag. Resultatene er diskutert i en fiskebiologisk sammenheng i forhold til vassdragenes funksjon som gyte- og oppvekstområder for laksefisk (Bergan mfl. 2011), generell miljøtilstand, habitatkvalitet og forhold knyttet til menneskelig påvirkning som avdekkes. Dataene er videre vurdert opp mot forslag til forventningsverdier for tetthet av laksefisk i små laks og sjøørretførende vassdrag (Sandlund m.fl. 2013) og gjeldende veileder for klassifisering av økologisk tilstand (Anonym 2013). Det kvantitative elfiskematerialet er derfor klassifisert etter tabell 3 (under), med forventningsverdier for tetthet med kategorien «Anadrom, habitatklasse ikke beskrevet», som utgangspunkt. 13

14 Tabell 3. Forventningsverdier for tetthet av laksefisk i små laks og sjøørretførende vassdrag (tabell 7.1 fra Sandlund m.fl.2013). * Allopatrisk: Uten andre, konkurrerende fiskearter til stede. Sympatrisk: I sameksistens med én eller flere konkurrerende fiskearter Bunndyrundersøkelser Bunndyr er gode miljøindikatorer i små vassdrag, og bruk av dette kvalitetselementet er en anerkjent og pålitelig tilnærming for å vurdere vann- og habitatkvalitet i et vassdrag, Videre gir bunndyrundersøkelser god informasjon om næringstilgang og tilgjengelighet for ungfisk. Ulike grupper og arter av bunndyr har forskjellige toleransegrenser i forhold til forurensningsbelastning og annen påvirkning (Aanes & Bækken 1989), og er derfor godt egnet som indikatorer på vassdragets helsetilstand. Samtidig er denne dyregruppen et viktig næringsgrunnlag for fisk og fuglefauna i vassdragene. Ved ytre påvirkninger vil bunndyrsamfunnet skifte karakter fra sin opprinnelige tilstand (=naturtilstand). Følsomme arter vil bli borte eller reduseres vesentlig, og erstattes av tolerante organismer som kan overleve med den aktuelle miljøpåvirkningen (eks. ph-endringer, nedslamming, oksygensvinn mm). Bunndyrfaunaens strukturelle og funksjonelle sammensetning vil endres, og næringsgrunnlaget for fisk og andre dyrearter (f.eks. fugl) påvirkes. Samtidig vil vassdragets resipientkapasitet (evnen til å motta forurensninger) reduseres, slik at evnen lokaliteten har til håndtere andre forurensingstilførsler (av f.eks. næringssalter og organisk materiale; «selvrensningsevne») reduseres. Informasjon om dette får vi ved å studere bunndyrsamfunnet på prøvetakingslokalitetene, gjennom tilstedeværelse / fravær av arter, relativt tetthet av sentrale bunndyrgrupper og indikatorarter i samfunnet av bunndyr. 14

15 Innsamling av bunndyrprøver Metoden for innsamling av bunndyr materialet var i henhold til gjeldende veileder for klassifisering av miljøtilstand i vann (Anonym, 2013). Metoden går ut på at en holder en standard elvehåv (25 x 25 cm, maskevidde 250 μm) ned mot elvebunnen og sparker opp substratet ovenfor håven, slik at bunndyrene og annet organisk materiale blir ført av vannstrømmen inn i håven (jf. NS4719 og NS-ISO 7828). Det ble tatt tre-minutts prøver fra områder med fortrinnsvis hurtigrennende vannhastighet og habitater med stein/grussubstrat (stryk- og rislepartier). Små kulper med finere substrat ble også inkludert i prøvetakingsarealet, dersom de fantes i stasjonsområdet. Sparkehåven ble tømt jevnlig i løpet innsamlingstiden på tre minutter, for å hindre tetting av maskene og tilbake-spyling av materiale ut av håven. Hver prøve ble konservert med etanol i felt for videre bearbeiding og taksonomisk bestemmelse ved NINAs laboratorier i Trondheim. Bearbeiding og vurdering Bunndyrmaterialet er vurdert etter metoder som indikerer miljøbelastning-/påvirkning. ASPT indeksen (Armitage et al. 1983) anvendt til klassifisering av økologiske tilstand. Indeksen er opprinnelig tilpasset Storbritannia, men viser tilfredsstillende treffsikkerhet også i Norge etter interkalibrering av grenseverdier. Den baserer seg på en rangering av et utvalg av de familiene som kan påtreffes i bunndyrsamfunnet i elver, etter deres toleranse overfor organisk belastning/næringsaltanrikning. Toleranseverdiene varierer fra 1 til 10, der 1 angir høyest toleranse. ASPT indeksen gir en midlere toleranseverdi for bunndyrfamiliene i prøven. Målt indeksverdi skal vurderes i forhold til en referanseverdi for hver vanntype. Referanseverdien er satt til 6,9 (tabell 4) for bunnfaunaen i elver. Denne referanseverdien skal per i dag gjelde for alle typer rennende vann iht. klassifiseringsveilederens retningslinjer for typifisering av vassdrag. Denne indeksen må derimot benyttes med varsomhet i små bekker, da naturtilstanden er ulik større vassdrag. ASPT verdiene og tilstandsklassene for vannforskriften er interkalibrert for bruk i større vassdrag. Vi gjør også oppmerksom på at påvirkning tilsvarende gruveavrenning, endringer i ph og lignende kan føre til at ASPT-indeksen gir feil tilstandsklassifisering. Dette fordi indikatorarter på generell påvirkning, som organisk belastning, næringsaltanrikning og eutrofiering, ikke er de samme som for metallpåvirkning, endringer i ph og lignende. Videre må ofte ASPT-indeksens tilstandsklassifisering fravikes ved punktutslipp i vassdrag som har «rene» strekninger oppstrøms utslippet. Da indeksen ikke skiller på mengde, vil drift av bunndyr ovenfra kamuflere en redusert økologisk tilstand ved å gi uttelling kun ved enkeltindivider. I slike tilfeller må en derfor anvende større grad av ekspertvurdering av bunndyrsamfunnet, gjennom vurderinger antall bunndyr per prøve i de ulike bunndyrgruppene og strukturell/funksjonell sammensetning av bunndyrsamfunnet, fortrinnsvis mål opp mot en referansestasjon fra lite påvirket strekning. Tabell 4. ASPT-verdier, grenseverdier for økologisk tilstand og EQR* ved bruk av bunndyrfauna i elver. Bunnfauna Naturtilstand Svært god God Moderat Dårlig Svært dårlig 6,9 >6,8 6,8-6,0* 6,0-5,2 5,2-4,4 < 4,4 ASPT Grenseverdier SG/G G/M M/D D/SD 6,8 6* 5,2 4,4 EQR for Bunnfauna, ASPT Naturtilstand Svært god God Moderat Dårlig Svært dårlig EQR EQR EQR EQR EQR EQR 1,0 >0,99 0,99-0,87* 0,87-0,75 0,75-0,64 < 0,64 *For å lettere kunne sammenligne økologisk tilstand på tvers av indekser og kvalitetselementer, omregnes de absolutte indeksverdiene til EQR (Ecological Quality Ratio), på en skala fra

16 En vanlig tilnærming til biologisk mangfold i bekker og elver er en vurdering av forekomsten av ulike indikatortaksa i samfunnet av bunndyr. En mye brukt indeks her er det totale antall EPT arter/taksa, som tar utgangspunkt i hvor mange arter av døgnfluer (Ephemeroptera), steinfluer (Plecoptera) og vårfluer (Trichoptera) en registrerer på lokaliteten. En reduksjon i antall EPT taksa i forhold til det en ville forvente var naturtilstanden danner grunnlaget for vurderingen av påvirkning. Naturtilstanden hos bunndyrfaunaen i våre vannforekomster varierer mye, både etter vannforekomstens størrelse, biotopens utforming og beliggenhet (høyde over havet, nedbørfeltets geologi og geografisk beliggenhet), så systemet må brukes med forsiktighet. EN beskrivelse av biologisk mangfold vha EPT-indeksen fungerer imidlertid godt ved innbyrdes sammenligning av antall EPT mellom nærliggende vassdrag, og mellom stasjoner innad i samme vassdrag (gitt lik habitakvalitet). 2.3 Stasjoner Vassdrag og stasjoner for vannkjemiske og biologiske undersøkelser Tabell 5 viser omfang, lokalisering og stasjonsnavn. Anvendt metodikk mht ungfiskregistreringer og/eller -tellinger, er nærmere beskrevet i resultater og diskusjonskapittelet for det enkelte vassdrag. Som følge av til dels mye ungfisk ved noen stasjoner valgte vi å redusere stasjonsarealet betraktelig i flere bekker, samtidig som vi supplerte med kvalitative søk med elfiskeapparatet på et større antall vassdragstrekninger, for å få et sikrere bilde av fiskesamfunnet. Tabell 5. Stasjonsomfang, lokalisering og anvendt kvalitetselement. Vassdrag Lokalisering St. UTM 32 V Bunndyr Fisk Vannkvalitet Løabakkbekken Nedre 1a Kun befaring/ungfisk-søk Løabakkbekken Øvre 1b X Liabekken Nedre 2a X X Liabekken Midtre 2b X Liabekken Øvre 2c X Svabekken Nedre 3a X X X Svabekken Øvre 3b X X X Ugga Nedre 4a X X Ugga Midtre 4b X Ugga Øvre 4c Kun befaring/ungfisk-søk Dalabekken Nedre 5 X X Bekk, Kvennaparten Nedre 6a X X Bekk Kvennaparten Midtre 6b X 16

17 3 Resultater 3.1 Vannkvalitet Resultatene fra stikkprøver på vannkvalitet høsten 2015 er sammenstilt i tabell 6. Ved en tilstandsklassifisering på bakgrunn av vannkvalitet må vanntypen til de ulike vannforekomstene i vannområdet være kjent. En oversikt over ulike elvetyper i Norge er oppgitt i klassifiseringsveilederen (Anon. 2013). Vanntypen er med på å bestemme kriteriesettet som benyttes når vannkvaliteten klassifiseres. I denne undersøkelsen tilhører alle vannforekomstene høyderegionen lavlandet (< 200 meter over havet). Alle vassdrag defineres som små/middels med hensyn til størrelse på nedbørfelt. Av tabell 7 ser vi at vassdragene har kalsiumnivåer mellom 1,31 og 7,53, som indikerer kalkfattig til moderat kalkrikt vann. Alle vassdrag defineres som humøse, med høye fargetall, godt over grensenivået på 30 mg/l for denne vanntypen. Med ett unntak, Ugga, tilhører alle vassdragene som ble vannprøvetatt høsten 2015 elvetype 8, og defineres som moderat kalkrike, humøse lavlandsvassdrag. Ugga tilhører elvetype 6, som er definert som kalkfattig og humøse vassdrag. Utgangspunktet for denne typifisering er hentet fra tabell 3-6 i gjeldende klassifiseringsveileder for miljøtilstand i vann (Anon. 2013). Tabell 6. Tilstandsvurdering og typifisering på bakgrunn av kun en enkelt vannprøve. Fargekoder for vannkjemisk tilstand etter klassegrenser for elvetype 8 (se tabell 2) for næringssalter. Vassdrag St. Elvetype Ca -mg/l Pt -mg/l Tot P-µg/l Tot N-µg/l Liabekken, nedre 2a 8 4, ,8 730 Svabekken, nedre 3a 8 7, , Svabekken, øvre 3b 8 4, ,9 630 Ugga 4a 6 1, ,4 290 Dalabekken 5 8 4, ,2 530 Bekk v/ Kvennaparten 6a 8 6, ,3 490 Innholdet (µg/l) av næringssalter i de undersøkte bekkene (tabell 6) varierer fra 5,4 til 35,6 for fosfor (Tot-P), og fra for nitrogen (Tot-P). Nedre del av Svabekken har det høyeste innholdet av både næringssaltene fosfor og nitrogen, der vannkjemisk tilstand klassifiseres til hhv. «Moderat» og «Dårlig». Tilstanden bedres vesentlig oppover bekken, der næringsaltnivåene på strekninger i øvre del av Svabekken synker til hhv. 11,9 for fosfor, og 630 for nitrogen. Dette føre til en markant bedring i tilstandsklassene, og «Svært god» og «God» vannkjemisk tilstand mht fosfor- og nitrogennivåer her. Nedre del av Liabekken har moderat forhøyde næringssaltnivåer, der vannkjemisk tilstand klassifiseres til «Moderat» for begge parametere. I nedre del av bekk ved Kvennaparten er næringsaltnivåene lavere ved prøvetakingstidspunktet, med nivåer som klassifiserer den vannkjemiske tilstanden til hhv. «Svært god» og «God» for fosfor og nitrogen. Ugga og Dalabekken har nivåer av næringssalter som er tilsvarende referansestilstanden mht innholdet av fosfor, og kun mindre avvik fra referansetilstanden mht innholdet av nitrogen. 3.2 Ungfisk av ørret og laks Ungfisktellingene viser at både ørret og laks benytter seg av sidevassdragene som gyte- og oppvekstområde. De minste bekkene domineres av ørretunger, og det er en tendens til dominans av laksunger med økende vassdragsstørrelse. Tabell 4 viser de estimerte ungfisktetthetene av laks og ørret på den enkelte stasjon. Høyeste tettheter av årsyngel ørret ble funnet i Svabekken og Løabakkbekken. I Svabekken ble det beregnet hhv. 330,8 og 348,6 årsyngel ørret per 100 m² på stasjon 3a og 3b, og 262,2 årsyngel ørret per 100 m² i Løabakkbekken. Eldre ungfisk av ørret hadde lave tettheter jevnt over, der de høyeste tetthetene ble registrert Dalabekken (10 ungfisk per 100 m²) og øvre strekninger i Bekk ved Kvennaparten /13,4 17

18 ungfisk per 100 m²). Årsyngel av laks ble kun påvist på til sammen fem stasjoner i to ulike vassdrag, hhv. Ugga og Bekk ved Kvennaparten. Høyest tetthet (153,6 årsyngel laks per 100 m²) ble estimert på nederste stasjon i sistnevnte bekk. Laksunger med antatt alder 1+ var fåtallige i de undersøkte bekkene, og ble påvist på fem stasjoner i til sammen fire bekker. Bekk ved Kvennaparten hadde også her høyeste tetthet av eldre laksunger, med hhv. 9,6 og 31,2 ungfisk per 100 m² på to stasjoner. Basert på forventningsverdier til total tetthet av laksefisk (Tabell 4, siste kolonne) for denne typen anadrome småvassdrag, oppnår syv stasjoner i fem ulike vassdrag «Svært god». På disse stasjonene varierte samlet ungfiskfisketetthet mellom 83,3 og 348,6 fisk per 100 m². En stasjon oppnådde «God» økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, med samlet ungfisktetthet på 62,5 fisk per 100 m². En stasjon i Liabekken og to stasjoner i Ugga hadde et stort avvik i tilstandsklassifiseringen som følge av vesentlig lavere ungfisktetthet i forhold til en forventning ved naturtilstand, og klassifiseres til hhv. «Dårlig» og «Svært dårlig» økologisk tilstand. Den reduserte tilstanden skyldes i begge tilfeller menneskelige påvirkninger i vassdraget (se diskusjon). Tabell 7. Beregnet tetthet per stasjon (antall/100 m²) av laksefisk i tilløpsbekker til Stordalsvassdraget. Kvalitativ forekomst angitt ved x= liten forekomst, xx= god forekomst, xxx=svært god forekomst. Kolonne lengst til høyre er gitt fargekoder for økologisk tilstand etter femdelt skala basert på en klassifisering etter forventningsverdier i Tabell 1. Laks Ørret Totalt Vassdrag St. M² Laks + ørret Løabakkbekken 1a XXX XXX XXX Løabakkbekken 1b , ,2* Liabekken 2a ,3 0 83,3* Liabekken 2b ,6 0,8 15,6* Liabekken 2c ,5 0,0 62,5* Svabekken 3a ,7 7,1 348,6 Svabekken 3b ,4 321,5 3,4 330,8* Ugga 4a 54 2,3 0 6,9 9,3 18,5* Ugga 4b 60 6,3 2,1 6,3 4,2 18,8* Ugga 4c - X X X X X Dalabekken , ,4 10,0 119,1 Bekk, Kvennaparten 6a ,6 9,6 9,6 3,2 176,1* Bekk, Kvennaparten 6b 45 45,4 31,2 16,4 13,4 104,6 *Kun en gangs overfiske, med fastsatt fangbarhet (p). For detaljerte fiskedata, antall fisk, fangst per omgang og fangbarhet henvises det til vedlegg xx **Observert tetthet 3.3 Bunndyr Bunndyrundersøkelser ble kun foretatt i Svabekken, på strekninger i nedre del før munning til Stordalselva (st. 3a), og i øvre del (st. 3b) ovenfor Fv 52 Stordalsveien. Komplett artsliste med antall bunndyr per prøve er vist i vedlegg A. Ved stasjon 3a ble det påvist til sammen minimum 12 ulike taksa av EPT (døgn-, stein- og vårfluer) (figur 6), fordelt på hhv. fire døgn, fem stein- og tre vårfluer. Tilsvarende for stasjon 3b var 16 EPT, fordelt på fire døgn-, syv stein- og fem vårfluer. 18

19 Antall individer/prøve Antall arter EPT/prøve NINA Minirapport VÅRFLUER STEINFLUER DØGNFLUER a Svabekken, nedre 3b Svabekken, øvre Figur 6. Antall EPT-taksa per prøve på øvre og nedre stasjon i Svabekken. Antall individer av EPT per prøve er vist i figur 7. Høyest samlet antall av EPT ble påvist på øverste stasjon (st. 3b), med 356 individer per prøve. En liten nedgang i antall individer ble registrert på nederste stasjonen (st. 3a) i vassdraget VÅRFLUER STEINFLUER DØGNFLUER a Svabekken, nedre 3b Svabekken, øvre Figur 7. Antall individer av EPT per prøve på øvre og nedre stasjon i Svabekken. 19

20 Antall individer/prøve NINA Minirapport 595 Høyest totalt antall bunndyr per prøve ble registrert på nedre stasjon (3a) i Svabekken. Her ble 8216 individer påvist i bunndyrprøven, der fåbørstemark, knott og fjærmygg var sterkt dominerende bunndyrgrupper i antall per prøve (figur 8). I antall utgjorde EPT en mindre andel av bunndyrfaunaen på dette vassdragspartiet. Øverste stasjon i Svabekken (3b) hadde et lavere bunndyrantall (6141 individer) sammenlignet med nedre strekninger. Bunndyrgruppen fjærmygg dominerte her det totale antall bunndyr per prøve, etterfulgt av fåbørstemark. EPT utgjorde i antall per prøve en større andel av bunndyrfaunaen på stasjon 3a sammenlignet med 3b Fjærmygg Snegler/småmuslinger Biller /larver Øvrige Knott Vårfluer Steinfluer Døgnfluer Fåbørstemark 0 3a Svabekken, nedre 3b Svabekken, øvre Figur 8. Totalt antall bunndyr per prøve ved den enkelte stasjon, og fordeling av antall individer innenfor ulike bunndyrgrupper. Ved bruk av ASPT-indeks, oppnådde begge stasjoner en indeks-score på godt over 6, som er fastsatt grense for «God» økologisk tilstand og oppnådd miljømål (tabell 8). Ved stasjon 3 a oppnådde bunndyrsamfunnet en ASPT-indeksverdi på 6,71. Dette tilsvarer «God økologisk tilstand», men nært opp mot «Svært god», som har grensenivå på 6,8. Øvre stasjon (3 b) oppnådde en ASPT-indeksverdi på 6,87, tilsvarende «Svært god» økologisk tilstand. Tabell 8. Klassifisering av økologisk tilstand ved bruk av ASPT-indeks. Vassdrag Stasjon EQR ASPT Økologisk tilstand Svabekken 3 a 0,97 6,71 God Svabekken 3 b 1,00 6,87 Svært god 20

21 4 Generell diskusjon 4.1 Vannkvalitet Resultatetene fra stikkprøver av vannkvalitet stemmer godt overens med antatt forurensende aktivitet og menneskelig påvirkning i vassdragenes nedbørfelt. Forhøyde nivåer av næringssalter, spesielt nitrogen, viser at flere vassdrag har avrenning av næringssalter fra nedbørfeltet, som mest sannsynlig skyldes direkte avrenning fra dyrka- og/eller beitemark. Både Liabekken og Svabekken har intensivt drevet landbruk nært bekkeløpet. Tilsvarende aktivitet har også bekk ved Kvennaparten, uten at det reflekteres i vannprøven under de vann- og miljøforholdene som var ved prøvetakingen. For Ugga og Dalabekken, som har en lite påvirket vannkvalitet, er forurensingsbelastningen tilnærmet null eller av mindre betydning. Disse to sistnevnte vassdragene har mesteparten av nedbørfeltet med så godt som uten landbruksaktivitet, med unntak av de nederste strekningene før munning til Stordalsvatnet. Vannkvalitetsmålingene i de prøvetatte vassdragene gir et godt bilde av belastningssituasjonen i perioder med tørt vær, lav vannføring og lite avrenning fra nærliggende dyrkamark/bebyggelse. Dermed vil kontinuerlige punktutslipp og/eller lekkasjer avdekkes. Vannkvalitetsmålingen plukker derimot i mindre grad opp vannkjemisk påvirkning under perioder med mye nedbør og økt avrenning fra nærområdene til bekken. Inntrykket fra feltarbeidet (grad av nedslamming, begroing og lignende på bekkebunnen) er at de undersøkte vassdragene kun mottar diffus avrenning fra nærliggende dyrkamark, og at større eller kontinuerlige punktutslipp fra drensrør, gjødselkjellere eller lekkasjer fra sanitært avløp ikke er til stede. Dette fører til at selv de minte vassdragene i dag ser ut til av ha en selvrensningsevne som er stor nok til å takle dagens belastninger. Denne vurderingen styrkes av ungfisktellingene, som viser at de samme bekkene har høy tetthet av ungfisk, der årsyngel dominerer fiskesamfunnet. Årsyngel er en svært godt miljøindikator på vannkvalitet forutsatt frie vandringsveier for gytefisk (Bergan m.fl. 2011), og reflekterer vellykket gyting, lav grad av nedslamming og dermed god nok vannkvalitet for overlevelse av rogn gjennom vinteren, samt i den mest sårbare «swim-up» fasen for plommesekkyngel gjennom sommeren. 4.2 Bunndyr Bunndyrundersøkelsene på øvre og nedre strekninger av Svabekken viser at dagens vannkjemiske belastning trolig er innenfor vassdragets tålegrenser, tross forhøyde næringssaltnivåer. Denne vurderingen gjelder i alle fall for sommeren og høsten Det er lite ved bunndyrsamfunnet som tyder på at vassdraget har hatt uheldige vannkjemiske episoder siste år. Det er imidlertid noen strukturelle og funksjonelle forskjeller hos bunndyrsamfunnet på øvre og nedre strekninger, og en kan se en begynnende tendens til forstyrrelser i bunndyrsamfunnet, som kan skyldes redusert vannkvalitet og næringssaltanrikning. Nedre strekninger har lavere biologisk mangfold, samt at enkelte forurensningstolerante bunndyrgrupper øker betydelig i antall på den nedre stasjonen, eksempelvis fårbørstemark, samtidig som rentvannskrevende bunndyrtaksa reduseres noe i antall. En må imidlertid ta høyde for at også habitatkvaliteten er redusert i nedre del (utgrøfting, senking og utretting) sammenlignet med øvre del, og dette er forhold som gir både lavere mangfold og endringer i dominansforhold hos bunndyrsamfunnet. Den økologiske tilstandsklassifiseringen ved bruk av ASPT-indeks, som er hhv «God» i nedre del og «Svært god» i øvre del, gir slik vi ser det en rimelig treffsikker vurdering av miljøtilstanden. Dette støttes i mindre grad av stikkprøven på vannkvalitet i nedre del, som viser markant forhøyde nivåer for næringssalter. Ungfisktellingene på samme bekkeavsnitt gir imidlertid støtte til god miljøtilstand, gjennom høy forekomst av årsyngel ørret. 21

22 4.3 Ungfisk av ørret og laks Generelt sett så ble det funnet varierende, men til dels svært høye (vassdragsvis) tettheter av ørret og laks i flere av de undersøkte tilløpsvassdragene til Stordalsvatnet og Stordalselva. Lave tettheter og/eller bortfall av ungfisk i enkelte vassdrag forklares ved konkrete menneskeskapte faktorer som er tilstede i dag. Dette beskrives nærmere, for de vassdragene det gjelder, i kapittel 5. Ørret dominerer som forventet sterkt i de små vassdragene, mens trenden er at innslaget og dominansforholdet jevnes ut eller skifter over til laks med økende vassdragsstørrelse. Resultatene fra ungfisketellingene i 2015 viser at tilløpsbekkene til Stordalsvassdraget generelt sett har en god produksjon av ungfisk, med noen unntak, og er viktige bidragsgytere til bestanden av både laks og (sjø-)ørret i Stordalsvassdraget, med særlig betydning for (sjø-)ørret. Til tross for vesentlige landbruksrelaterte påvirkninger, fortrinnsvis av vannkjemisk art og i form av utrettinger, senkinger, grøftinger og andre hydromorfologiske endringer i eller nært bekkeløpene, så produserer mange av vassdrag-/vassdragstrekningene opp mot sitt forventede og opprinnelige potensiale. De minste vassdragene domineres sterkt av årsyngel ørret. Forekomsten av årsyngel vurderes så vidt høy i noen av bekkene, at det er på det rene at disse vassdragspartiene med stor grad av sikkerhet benyttes av fisk med større kroppsstørrelser, enten stor brunørret eller sjøørret. Til sammenligning ble det funnet, slik vi ser det, svært lave tettheter av årsyngel ørret i hovedelva Stordalselva både i 2014 (Klausen 2014) og i 2015 (Klausen 2015). Ungfisktellinger på åtte stasjoner i 2014 i Stordalselva viste at fem av åtte stasjoner var uten årsyngel ørret. De øvrige tre stasjonene hadde tettheter mellom 1,4 og 2,9 årsyngel ørret per 100 m². For 2015 var fem av ti stasjoner i Stordalselva uten årsyngel ørret, mens øvrige stasjoner hadde mellom 4,5 og 31, 3 årsyngel ørret per 100 m². Med resultatene fra våre undersøkelser i 2015 og ungfisktallene fra Stordalselva siste to år i bakhånd, er det utvilsomt at de mindre side- og tilløpsvassdragene til Stordalsvassdraget er svært viktige gytebekker for så vel sjøørret som ferskvannstasjonær ørret i Stordalsvassdraget. Slik vi vurderer årsyngel-tetthetene for flere av bekkene, så var gytesuksessen fra gytingen høsten 2014 svært god. Årsaken til dette er god tilgang på gytefisk, og at reduksjonen i vannkvaliteten fra landbruk og spredt bebyggelse ikke har oversteget visse nivåer siste år. Dermed har en unngått nedslamming, oksygensvinn eller lignende eutrofieringsprobelmatikk. Videre har det sannsynligvis ikke oppstått uhells- eller akuttutslipp til bekkene. Vassdragenes resipientkapasitet er dermed ikke oversteget, samtidig som at gytesubstrat og «god nok» habitatkvalitet er fortsatt er til stede i mange vassdrag. Avslutningsvis er det frie vandringsveier i naturlig anadrom strekning for mange bekker, uten vesentlige bekkelukkinger og oppgangshindre eller barrierer under vei, slik at viktige gyteområder i øvre deler av bekkene også blir utnyttet til fiskeproduksjon. Mindre fiskestørrelser har dessuten tilnærmet uavbrutt naturlig kontinuitet i de fleste vassdragene. Tettheten av eldre ungfisk ørret er generelt sett lav i de undersøkte bekkene, spesielt for de aller minste vassdragene, selv om det generelt sett er til dels vesentlig høyere tettheter enn hva som ble målt i hovedelva Stordalselva de siste to årene (Klausen 2014, 2015). Siden vi mangler flerårige data på ungfisktettheter, kan vi ikke konkludere med sikkerhet på årsaker. Vi vurderer allikevel at årsaken til en noe lav tetthet av eldre ungfisk ørret sannsynligvis skyldes naturlige mekanismer og livshistorie hos ungfisken, i motsetning til vannkjemiske eller andre forhold. Noe av årsaken ligger dog i at flere bekker er vesentlig utrettet, utgrunnet og avsmalnet, slik at evnen til å holde eldre ungfisk i dag er redusert, siden kulper og dypområder er redusert. Dette har imidlertid ikke redusert produksjonsevnen vesentlig. Eldre (større) ungfisk av ørret trekker gjerne ut fra små tilløpsbekker til større vannkilder (dersom de finnes) fortløpende etter swim-up og i løpet av det første leveåret, etter hvert som tetthetsavhengige konkurranse, mangel på skjulplasser og kulper gjør seg gjeldende i et vassdrag. Eldre ørret finner gode oppvekstvilkår i Stordalsvatnet og deler av Stordalselva fram til smoltifisering, slik situasjonen er i dag. 22

23 5 Vassdragsvis oppsummering 5.1 Løabakkbekken Løabakkbekken er liten, og er samlet sett svært degradert sammenlignet med naturtilstand. Bekken er utrettet, avsmalnet og utgrunnet, og mangler oppvekstområder (dypere kulper) som følge av generasjoner med intensivt drevet landbruksvirksomhet tett inntil bekken. Morfologisk tilstand er dårlig/svært dårlig på vesentlige vassdragstrekninger (figur 9), der også kantvegetasjonen er fjernet eller svært lite utviklet. Vannkvaliteten i bekken er påvirket av omkringliggende landbruksvirksomhet, men belastningen er på et moderat nivå, som ikke ga begrensninger på fisketetthet i 2015 og/eller gytesuksess i Egnet gytesubstrat (elvestein og grus) er tilstede vassdraget, og vandringsveiene er intakte, slik at vellykket gyting av ørret kan skje. Veikulverter under Fv 52 og privat grusvei til Staven er ikke vandringshindrende. Løabakkbekken er så vidt liten (størrelse og substratfordeling) at laks sannsynligvis ikke er normalt forekommende i vassdraget, forutenom enkeltindivider som evt. svømmer opp i bekken på næringsvandring fra Stordalsvatnet. Tettheten av ørret er høy både i øvre (st. 1b) og nedre (st. 1a) deler av bekken, der årsyngel dominerer sterkt (figur 10). Søk med fiskeapparat avdekker mye årsyngel både ovenfor og nedstrøms de undersøkte stasjonene i tillegg, men ingen eldre årsklasser av ørret ble fanget. Dette er trolig naturlig for bekken, da eldre ørret trekker ut i Stordalsvatnet fortløpende fra swim-up og i løpet av første leveår. Basert på de høye tetthetene av årsyngel i øvre del av bekken, så tyder dette på at det er storvokst gytefisk (brunørret eller sjøørret) som går opp. Resultatene viser at større gytefisk har benyttet bekkestrekninger ovenfor både Fv 52 og privat vei til gyting høsten Lengde på anadrom strekning er ikke kartlagt i Løabakkbekken, med potensielt kan nærmere en kilometer bekkestrekning være sjøørretførende ovenfor Fv 52, dersom sikker helårsavrenning er tilstede på de øvre strekningene. Figur 9. Løabakkbekken renner i intensivt drevet landbrukslandskap, og har redusert morfologisk tilstand. Flyfoto: 23

24 Figur 10. Kulvert under privat vei til Staven er ikke vandringshindrende, og høy tetthet av årsyngel ørret ble påvist ovenfor veien. Ørretyngelen hadde svært god kondisjon, noe som tyder på rikelig næringstilgang og bredt byttedyrutvalg. 5.2 Liabekken Ungfiskundersøkelser ble gjennomført på tre stasjoner i Liabekken som følge av problematikk som ble avdekket i vassdraget. En stasjon ble etablert i nedre del (st. 1 a nedstrøms Fv 52), midtre del (st. 1b ovenfor Fv 52) og øvre del (st. 1c ovenfor privat vei). Bekkestrekninger i nedre del har god forekomst av ørret, med relativt høy tetthet av årsyngel ørret. Det er frie vandringsveier til disse bekkestrekningene nedstrøms Fv 52, som til tross for store nedringer i bekkeløpet (utretting, utgrunning og avsmalning) har rikelig med egnet gytesubstrat. Det er en markant nedgang i ungfiskbestanden på de midtre strekningene ovenfor Fv 52. Årsaken til dette knyttes til vanskelig oppgangsforhold ved veikulverten under Fv 52 (se figur 12). Øvre stasjon har en noe høyere tetthet av ungfisk, der veikrysningen under privat vei er godt nedsenket og ingen hindring. Liabekkens vannkvalitet er noe redusert, og har forhøyde nivåer av næringssalter. Dette skyldes intensivt drevet landbruk helt inntill bekkeløpet, og mangel på kantvegetasjon og buffersone som reduserer avrenning fra dyrkamark. Liabekken har store utfordringer i forhold til morfologiske endringer og inngrep, samt fjerning av kantvegetasjon (figur 11). Av bekkens totale anadrome strekning på omkring 1,3 km, så er vel 0,7 km utrettet, avsmalnet og utgrunnet, og mangler fullstendig kantvegetasjon. Dette er forhold som gir en «Dårlig» til «Svært dårlig» morfologisk tilstand med inngrep og fysiske endringer som parameter. Videre kan det være grunn til å klassifisere veikuverten under Fv 52 som så vidt vandringshindrende at inngrepet er tiltakspliktig iht vannforskriften. Det er viktige gyteområder ovenfor Fv 52 som kan stå i fare for å tapes i år med mindre gunstig vannføring eller andre forhold, som gjør at gytefisk ikke svømmer forbi. Det er opprinnelig enkle vandringsveier forbi Fv 52 i Liabekken 24

25 Figur 11. Bekkepartier nedstrøms Fv 52 er sterkt kanalisert, og uten velutviklet, naturlig kantvegetasjon. Intensivt drevet landbruk går omtrent helt ned til bekken. Flyfoto: Figur 12. Veikulvert under Fv 52 er sterkt vandringshindrende for oppvandrende gytefisk, og ikke passerbar for ungfisk. 25

26 Figur 13. Rikelig innslag av elvegrus og stein i Liabekken ovenfor Fv 52, men markant reduksjon i ungfisktetthet. Figur 14. Stasjonsområde 1c i øvre del av Liabekken. 26

27 5.3 Sve-/Svabekken I Svabekken ble det etablert en stasjon i nedre del nedstrøms veien Nedre By /Gamle Sørdalsvei (st. 3a), og en i øvre del ovenfor Fv 52 Stordalsveien (st. 3b). De vannøkologiske undersøkelsene i Svabekken høsten 2015 viser at bekken, tross vannkjemisk og hydromorfologisk påvirkning fra nærliggende landbruksvirksomhet. har god eller svært god økologisk tilstand klassifisert ved biologiske kvalitetselementer. Forhøyde nivåer av næringssalter, og bekkens beskjedne størrelse, gjør at det kan være fare for overskredet resipientkapasiet, dersom avrenningen fra nedbørfeltet øker. Bekken mottar trolig ingen større punktutslipp, men er i risiko som følge av den generelle avrenningen, som øker jo lenger ned i vassdraget en kommer. Svabekken, tross beskjeden bekkestørrelse, er å anse som en viktig gytebekk for ørret-/sjøørret til Stordalsvassdraget. Laks benytter ikke bekken til gyting, men forekommer trolig kun sporadisk, og da ved at ungfisk vandrer opp fra Stordalselva ifbm næringssøk. Sjøørret kan trolig gå opp mot 350 meter ovenfor Fv 52 Stordalsveien, dersom eldre traktorvei (over bekken) ikke stopper videre oppgang. Traktorveien krysser Svabekken om lag 70 meter ovenfor Fv 62. Dette forholdet er ikke sjekket ut. Begge stasjoner i Svabekken hadde høy ungfisktettheter. Dermed synes Svabekken å være fullrekruttert av ørret på strekningen fra samløp Stordalselva opp til stasjonsområdet ovenfor Fv 52. Som for Løabakkbekken vandrer eldre ørret ut av bekken naturlig, og fins derfor kun med lav tetthet. Det er svært høy forekomst av årsyngel ørret i Svabekken i 2015, noe som indikerer god oppgang av gytefisk høsten 2014, og høy gytesuksess. Sammenlignet med naturtilstand så er Svabekken svært degradert morfologisk over betydelige bekkestrekninger (figur 11). Store deler av bekken er utgrunnet, utrettet og avsmalnet. Allikevel har bekken egnet gytesubstrat på flekkvise partier, som sikrer produksjon av ørret-/sjøørret. Figur 15. Utrettede strekninger (t.v.), men flekkvise bekkepartier med noe mer bevarte naturkvaliteter og egnede gytepartier kjennetegner Svabekken`s nedre strekninger før samløp Stordalselva. 27

28 Figur 16. Svabekkens øvre strekninger ved st. 3b har god habitakvalitet, og er egnet for både gyting og oppvekst av ungfisk. 5.4 Ugga med Dalabekken Resultatene fra ungfisktellingen i Ugga viser at vassdraget har svært redusert produksjon av laks og ørret. Dette gjelder for alle stasjoner i vassdraget, både nedstrøms kraftverksutløpet (st. 4a og 4b) og ovenfor (st. 4 c, ikke kvantitive målinger). Ugga har svært godt vann- og habitatkvalitet, tilsvarende naturtilstand, og vassdraget har en størrelse, substratfordeling og utforming som gjør at en kan forvente at laks trolig skal dominere fiskesamfunnet. Både laks og ørret ble påvist, men i svært lave tettheter. Om lag 50 % av anadrom strekning har fått fraført all vannføring fra Uggdalsvatnet, og det 28

29 eksisterer ingen minstevannsføringslipp etter det vi har forstått. Ved undersøkelsestidspunktet den var svært lite vann i Ugga ovenfor kraftverksutløpet. Denne vann-fraførte strekningen er i tillegg den viktigste strekningen for vassdraget mht gyteområder for laks og sjøørret. All vannføring på strekningen fra utløp mikrokraftverket og opp til demning nedstrøms Uggdalsmyran og Gamle Sørdalsvei opprettholdes kun av et beskjedent tilsig fra små bekker og evt grunnvannsig. Unntaket er trolig ved kraftig flom og snøsmelting, da det går overløp med vann over demningen. Dette er forhold som gjør vannmanøvreringen ekstra ugunstig for vassdraget, siden en da lokker både ungfisk og gytefisk (om høsten) opp til elvestrekninger som etter hvert tørrlegges helt. Dermed får en stor strandingsdødelighet og ingen gyte- eller klekkesukess for laks og sjøørret i Ugga. Ved befaringstidspunktet var elveløpet tørrlagt, med vannføring på anslagsvis noen få liter i sekundet, samtidig som det sto noe vann i dypere kulper. Det ble observert til dels mye ungfisk i kulper på fraført strekning, men ingen kvantifisering av tetthet eller opptelling av antall ble gjennomført. Strekningen nedstrøms kraftverksutløpet har lave ungfisktetteheter, der både laks- og ørretunger ble registrert. Tetthetene er så vidt lave at de er på nivåer i vassdrag som ikke er selvrekrutterende, men har enkeltindivider av ungfisk som enten vandrer opp i vassdraget eller slipper seg ned til den undersøkte strekningen (f.eks. fra Dalabekken). Begge elfiskestasjoner er nedstrøms Dalabekken, som har et tilnærmet fullrekruttert fiskesamfunn høsten 2015, og det er sannsynlig at en stor del av ungfisken i Ugga kan stamme herfra. Basert på våre vurderinger av data fra 2015, klassifiseres Ugga til Dårlig/svært dårlig økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement. Ugga er å anse som en sterkt modifisert vannforekomst som følge av kraftverksreguleringen, med miljømål «Godt økologisk potensiale». Dette mer eller mindre udefinerte miljømålet GØP anses umulig å oppnå, uansett hvor lavt en måtte finne på å sette det, dersom en ikke innfører et minstevannsføringslipp, som sikrer livskraftige laks og sjøørretbestander, på fraført strekning. 29

30 Figur 17. Nedre deler av Ugga (st. 4a), tross svært god vann- og habitatkvalitet, har svært lave tettheter av ungfisk av laks og ørret. 30

31 Figur 18. Midtre deler av Ugga ved samløp Dalabekken (st. 4b) har svært god vann- og habitatkvalitet, men lite ungfisk av laks og (sjø-)ørret. Figur 19. Øvre deler av Ugga ovenfor kraftverksutløpet (st. 4c) har svært god habitatkvalitet, men mangler vann. Enkelte individer ungfisk av laks og (sjø-)ørret piler rundt i kulper. 31

32 Figur 20. Øvre deler av Ugga ovenfor kraftverksutløpet. Tilnærmet tørt elveløp på rislepartier, men med noe stående vann i kulper/dypområder. 32

33 Figur 21. Utløpskanal fra kraftverket (t.v.) med vannføringen som utgjør Uggas vannføring (t.h.). Figur 22. To årsklasser laksunger fra Ugga. Årsyngel (t.v.) og ettåring eller eldre (t.h.) Dalabekken, tilløpsbekken til Dalabekken nedstrøms kraftverksutløpet i Ugga, har svært god egnethet for gyting av laksefisk. Stasjonsområde 5 og de fleste partier på besiktighet strekning fra samløp med Ugga og hundre meter oppover vassdraget har rikelig med gytegrus og god skjulkapasitet, samtidig som både vann- og øvrig habitatkvalitet er svært god. Ungfisktettettheten er Dalabekken er høy, og sterkt dominert av ørretunger i årsklassen 0+ (årsyngel). Eldre ørretunger var fåtallige, noe som anses naturlig for vassdraget, da større ungfisk vandrer ut i Ugga og Stordalsvatnet. Laks ble kun påvist med ett individ (årsyngel). Trolig forekommer kun sporadisk oppgang og gyting av laks i Dalabekken. Dalabekken oppnår «Svært god» økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, og har få eller ingen avvik fra en forventet naturtilstand mht fisketetthet, arts- eller alderssammensetning. 33

34 Figur 23. Dalabekken ovenfor Gamle Sørdalsvei. Intakt vassdragshabitat og naturlik bekkestrekning. Figur 24. Dalabekken ovenfor Gamle Sørdalsvei. Rikelig med egnet gytesubstrat på strykstrekninger, og godt med skjul i små kulper med nedsunkne røtter og dødt trevirke. Helt nederst i Dalabekken, i munningsområdet til Ugga, krysser Gamle Sørdalsvei bekkeløpet, som her er ført i en eldre veikulvert. Veikulverten er utført i rund betong, har noe lav vanndybde og høy vannhastighet. Videre er det sprang opp til kulverten nedstrøms veien, fordi den er anlagt noe høyere enn naturlig bekkeløp. Spranget varierer (trolig) etter vannføringen i Ugga, som var middels/lav på undersøkelsestidspunktet. Kulverten er noe ugunstig utformet for å ivareta opprinnelig frie, naturlige vandringer opp og ned i vassdraget for ungfisk av ørret og laks. Inngrepet har potensiale for å gi oppvandringsproblemer og/eller vandringsvegring for stor gytefisk. Større gytefisk hadde, basert på tetthetstallene for ungfisk (årsyngel), trolig ingen problemer med å forsere veikrysningen på gunstige vannføringer i Dalabekken og Ugga høsten Det anbefales at problematikken overvåkes videre, 34

35 eller at tiltak for å senke kulverten og åpne for helt frie vandringveier ved et større vannføringsvindu, iverksettes Figur 25. Veikulvert under Gamle Sørdalsvei i Dalabekken. Foto tatt nedstrøms (kulvertutløp) og oppover Dalabekken. 5.5 Bekk ved Kvennaparten I bekk ved Kvennaparten ble det etablert to stasjoner i hhv. nedre (st. 6a) og øvre (st. 6 b) del. Nederste stasjon ble etablert nedstrøms en kryssende traktorvei. Denne krysningen var ikke til hinder for hverken ungfisk eller gytefisk. Øvre stasjon ble anlagt ved Fv 52, som også har frie vandringsveier under veien. Laksunger dominerte sterkt i fangstene i Bekk ved Kvennaparten. Det var til dels høye tettheter av årsyngel laks på nederste stasjon, og moderate tettheter av årsklassen på øverste stasjon. Dette er en sikker indikasjon på at bekken benyttes til gyting av laks i Stordalsvassdraget. Eldre laksunger økte i tetthet oppover vassdraget, og indikerer at bekken er et viktig oppvekstområde også for de eldre laksungene. Ørretunger, både årsyngel og eldre, ble registrert med lave tettheter på begge stasjoner. Vannprøven fra nedre del av bekken viste relativt lave nivåer av næringssalter. Inntrykket fra feltarbeidet er allikevel at bekken mottar for stor belastning fra nedbørfeltet, der trolig perioder med mye regn tilfører bekken stor belastning av organisk materiale og næringssalter. Alternativt mottar bekken periodevise tilsig eller utslipp fra aktivitet i nedbørfeltet. Det er intensivt landbruk tett inntil bekken (figur 21), og flere risikofaktorer mht avrenning og forurensning (figur 22). Substratet i bekken var til dels betydelig nedslammet, og deler av bekkeløpet var svært gjengrodd og dekt av vann-vegetasjon (figur 22). Dette er gode indikasjoner på en langt framskreden eutrofiering og høyt tilsig av næringssalter. Begroingen var spesielt framtreden på strekninger der kantvegetasjonen var hugget ned og 35

36 bekkeløpet utrettet og utgrunnet. Dette er bekkepartier som mottar sterk innstråling av lys, som gir økt begroing og heterotrof vekst. Figur 26. Bekk ved Kvennaparten (blå linje) går i et intensivt drevet landbrukslandskap ned mot munning til Stordalselva. Flyfoto: Figur 27. Bakkefoto av strekninger vist på flyfoto i figur

37 Figur 28. Stasjonsområde 3a i nedre del av Bekk ved Kvennaparten. Figur 29. Munningsområde til Stordalselva for Bekk ved Kvennaparten. 37

38 Figur 30. Bekk ved Kvennaparten nedstrøms Fv 52 og st. 6b. Bekkepartier gror igjen pga for stor tilførsel av næringssalter og fjerning av kantvegetasjon. Opplagring av rundballer inntill bekkeløpet utgjør en risiko for vannkjemisk og økologisk tilstand. Figur 31.Drens- eller utslippsrør til bekken, som ikke hadde avrenning undersøkelsesdagen. 38

39 Figur 32. Deler av stasjonsområde 3b, med brukrysning under Fv 52, som er utført på en meget god måte for å ivareta fiskevandringer. Bekk ved Kvennaparten vurderes som en viktig gyte- og oppvekstbekk for laks til øvre deler av Stordalsvassdraget. En kan heller ikke utelukke at laksunger fra hovedelva Stordalselva vandrer aktivt opp i bekken på næringssøk i deler av året, og at det i perioder kan stå svært mye ungfisk av laks på bekken. Moderat eutrofe bekker til større laksevassdrag har ofte høy bunndyrproduksjon av svært viktige byttedyrgrupper som fjærmygg og døgnfluer, og bruker derfor slike bekker som viktige beiteområder i avgjørende faser av livssyklusen. Det vil derfor være viktig å unngå større belastninger til bekken framover, og dessuten sette inn tiltak for å redusere tilførselen av organisk stoff og næringssalter fra nedbørfeltet. 39

40 Figur 33. Gode forekomster av eldre laksunger med god kondisjon ved bekkestrekninger omkring st. 3b og Fv 52 i Bekk ved Kvennaparten. Lengde på anadrom strekning i bekken ble ikke kartlagt i 2015, og befaring eller ungfiskdata på strekninger ovenfor Fv 52 eksisterer (etter det vi kjenner til) ikke. Dette er informasjon som en bør skaffe til veie for å øke kunnskapsgrunnlaget i det videre arbeidet med forvaltningen av vassdraget. Trolig er naturlig anadrom strekning 500 meter eller mer ovenfor Fv 52, til partier der bekken stiger bratt naturlig. Disse bekkestrekningene kan være de viktigste mht gyte- og oppvekstområder, da dette er de minst belastede bekkestrekningene ovenfor landbruksområdene. En grusvei krysser bekken i underkant av 250 meter ovenfor Fv 52, og en må dermed få utsjekket vandringsmulighetene forbi denne, slik at en ikke har tap av viktige nøkkelhabitater for laks- og ørret i bekken ovenfor denne veien. 40

41 6 Referanser Anonym Klassifisering av miljøtilstand vann. Økologisk og kjemisk klassifiseringssystem for kystvann, innsjøer og elver i henhold til vannforskriften. Direktoratsgruppa for gjennomføringen av vanndirektivet. Veileder 02: 2013, 263 s. Anonym Erfaringer ved restaureringstiltak i Nord-Norge. Foredrag av Knut Aune Hoseth, NVE region Nord. 42 sider. Armitage, P.D., Moss, D., Wright J.F. and Furse, M. T The performance of a new biological water quality score system based on macroinvertebrates over a wide range of unpolluted running - water sites. Water Research 17: Bergan, M.A., Nøst, T. H. & Berger, H. M Laksefisk som indikator på økologisk tilstand og miljøkvalitet i lavereliggende småelver og bekker: Forslag til metodikk iht. vanndirektivet. NIVArapport L. NR Bohlin, T, Hamrin, S., Heggberget, T. G., Rasmussen, G. & Saltveit, S. J Electrofishing Theory and practice with special emphasis on salmonids. Hydrobiologia 173. Aanes, K. J. & T. Bækken Bruk av vassdragets bunnfauna i vannkvalitetsklassifiseringen. Nr. 1. Generell del. NIVA-rapport O L.nr s. Frost, S., Huni, A. & Kershaw, W.E Evaluation of a kicking technique for sampling stream bottom fauna. Can. J. Zool. 49. NS /1988. Bunnfauna - Prøvetaking med elvehåv i rennende vann. NS-ISO /1994. Metoder for biologisk prøvetaking - Retningslinjer for prøvetaking med håv av akvatiske bunndyr. Sandlund (red.) mfl Vannforskriften og fisk forslag til klassifiseringssystem. Miljødirektoratets Rapport M , 59 s. Zippin, C The removal method of population estimation. J. Wild. Managem

42 7 Vedlegg A) Artslister Bunndyr. Bunndyrprøver innsamlet den 24/25 august Bunndyrtaksa St. 3a St. 3b Bivalia (Småmuslinger) Sphaeriidae- erte-/kulemusling 32 0 Gastropoda (Snegler) Planorbidae- skivesnegl 2 0 Annelida (Bløtdyr) Oligochaeta- fåbørstemark Arachnidae (Edderkoppdyr) Acari - midd Ephemeroptera (Døgnfluer) Baetis sp Nigrobaetis niger/alainites muticus Baetis rhodani Leptophlebiidae 2 4 Plecoptera (Steinfluer) Isoperla sp. 1 0 Siphonoperla burmeisteri 0 4 Amphinemura sp. 0 1 Nemouridae Nemoura sp. 0 4 Capnia sp Leuctra sp Leuctra fusca 2 32 Coleoptera (Biller) Hydraenidae Sialidae. (Mudderfluer) Sialis sp. 0 1 Trichoptera (Vårfluer) Rhyacophila nubila 0 4 Plectrocnemia conspersa 0 1 C. villosa. / A. obscurata 0 1 Silo pallipes 24 0 Sericostoma personatum 2 16 Leptoceridae sp 1 1 Diptera (Tovinger) Limoniidae (Småstankelbein) Simuliidae- knott Ceratopogonidae- sviknott 32 0 Chironomidae- fjærmygg Sum antall bunndyr per prøve

43 B) Detaljerte elfiskedata med fangst per omgang og avfisket areal per stasjon Ørret, ettåringer eller eldre ( 1+) Vassdrag Dato ST Areal C1 C2 C3 Y n N p ci CI Merknad Løabakkbekken b * el Liabekken a * el Liabekken b * el Liabekken c * el Svabekken a ,0 7,1 1,0 0 0 Svabekken b ,4 1,0 1* el Ugga a ,3 0,8 1* el Ugga b ,2 0,8 1* el Dalabekken ,0 10,0 1,0 0 0 Bekk, Kvennaparten a ,2 0,71 1* el Bekk, Kvennaparten b ,02 13,4 0,85 0,3 0,7 Ørret, Årsyngel (0+) Vassdrag Dato ST Areal C1 C2 C3 Y n N p ci CI Merknad Løabakkbekken b ,5 0,8 1* el Liabekken a ,3 0,8 1* el Liabekken b ,6 0,8 1* el Liabekken c ,5 0,8 1* el Svabekken a ,84 341,7 0,74 2,24 16 Svabekken b ,5 0,74 1* el Ugga a ,9 0,8 1* el Ugga b ,3 0,8 1* el Dalabekken ,92 106,4 0,69 2,55 8,5 Bekk, Kvennaparten a ,6 0,71 1* el Bekk, Kvennaparten b ,38 16,4 0,63 1,83 4,1 Laks, Ettåringer eller eldre ( 1+) Vassdrag Dato ST Areal C1 C2 C3 Y n N p ci CI Merknad Løabakkbekken b * el Liabekken a * el Liabekken b * el Liabekken c Svabekken a * el Svabekken b ,4 1,0 1* el Ugga a * el Ugga b ,2 0,8 1* el Dalabekken Bekk, Kvennaparten a ,6 0,71 1* el Bekk, Kvennaparten b ,03 31,2 0,87 0,37 0,8 43

44 Antall fisk NINA Minirapport 595 Laks, Årsyngel (0+) Vassdrag Dato ST Areal C1 C2 C3 Y n N p ci CI Merknad Løabakkbekken b * el Liabekken a * el Liabekken b * el Liabekken c Svabekken a * el Svabekken b * el Ugga a ,3 0,8 1* el Ugga b ,3 0,8 1* el Dalabekken , Bekk, Kvennaparten a ,6 0,71 1* el Bekk, Kvennaparten b ,41 45,4 0,59 3,86 8,6 *Forklaring til tabell: St= stasjon, Areal= avfisket areal, C1-C3 = fangst per omgang, Y= antall fanget fisk, n= tetthet på avfisket areal og N= estimert tetthet per 100 m², p = fangbarhet, ci= konfidensintervall avfisket areal og CI = konfidensintervall per 100 m². Vedlegg C) Figurer over antall ungfisk av ørret og laks, med lengdefordelinger og antatte aldersklasser, fra de ulike stasjonene i hvert vassdrag. St. 1 b Løabakkbekken 6 5 Ørret, N = Lengde (mm) 44

45 Antall fisk Antall fisk NINA Minirapport 595 St. 2a, 2b og 2c Liabekken 6 Ørret, N = Lengde (mm) St. 3a Svabekken, nedre Ørret, N = Lengde (mm) 45

46 Antall fisk Antall fisk NINA Minirapport 595 St. 3b Svabekken, øvre Ørret, N = Lengde (mm) St. 4b Ugga, nedstrøms kraftverksutløp 5 Laks, N = Lengde (mm) 46

47 Antall fisk Antall fisk NINA Minirapport 595 St. 4b Ugga, nedstrøms kraftverksutløp 6 5 Ørret, N = Lengde (mm) St. 5 Dalabekken 6 Ørret, N = Lengde (mm) 47

48 Antall fisk Antall fisk NINA Minirapport 595 St. 6a Bekk, Kvennaparten Laks, N = Lengde (mm) St. 6a Bekk, Kvennaparten 4 Ørret, N = Lengde (mm) 48

49 Antall fisk Antall fisk NINA Minirapport 595 St. 6b Bekk, Kvennaparten 4 Ørret, N = Lengde (mm) St. 6b Bekk Kvennaparten 6 Laks, N = Lengde (mm) 49

50