Tidligere vedtak i saken / Plandokumenter / Henvisning til lovverk etc.: Styresak 19/09

Transkript

1 Til MN-fakultetsstyret Sakstype: Vedtakssak Saksnr.: 26/09 Møtedato: Notatdato: Saksbehandler: J. E. Aldal, Dekan Sakstittel: Ny finansieringsmodell. Tidligere vedtak i saken / Plandokumenter / Henvisning til lovverk etc.: Styresak 19/09 De viktigste problemstillinger: Fakultetet har arbeidet videre med å utvikle en ny finansieringsmodell i tråd med vedtak fattet i styremøte På dette stadiet er det behov for avklaring av en del prinsipielle punkter for å komme videre med utviklingsarbeidet. Forslag til vedtak: 1. Ny finansieringsmodell skal innføres slik at modellen ikke får en omfordelende effekt i innføringsåret. 2. Fakultetets nye finansieringsmodell skal benytte studieplasser som aktivitetsbærende enhet. 3. Studieplasser skal finansieres etter de satser som brukes av UiO sentralt ved viderefordeling av Kunnskapsdepartementets bevilgning. 4. Studieplassfordelingen baseres initielt på at middel av studiepoengsproduksjonen for de siste tre år omregnet til studieårsverk på 60 studiepoeng. 5. Det skal ikke legges inn mekanismer for automatisk faglig differensiering i finansieringsmodellen. Faglig differensiering skal innføres i ressurstildelingen gjennom eksplisitte politiske vedtak. 6. Finansieringsmodellen skal benytte bare en sats for finansiering av stipendiater bevilget direkte over basis. 7. Insentivmidler skal som hovedregel føres videre til den enheten der midlene er generert. 8. Fakultetets nye finansieringsmodell skal ha mekanismer for å forhindre store negative endringer på årsbasis i ressursbasert omfordeling. Disse mekanismene skal basere seg på totaliteten i den ressursbaserte omfordelingen. 1

2 Prinsippvedtak for utvikling av ny Finansieringsmodell for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. (Notat til fakultetsstyret. Versjon ) 1. Innledning. I et eget notat (vedlagt) har Jan E. Aldal gjort utførlig rede for arbeidet med ny finansieringsmodell for fakultetet, og en del av de utfordringene Fakultetsstyret må ta stilling til i denne prosessen. I dette notatet legger vi opp til vedtak på en del prinsipielle forhold som bør avklares nå for å gi en tilfredsstillende fremdrift i arbeidet med ny finansieringsmodell. Det tas sikte på å fremlegge det endelige forslag til detaljert modell høsten Nedenunder har fakultetets ledelse trukket frem de momentene fra Aldals notat som etter vår mening krever en prinsipiell avklaring på dette stadium i arbeidet med modellen. 2. Omfordelingseffekt ved innføring. Det har vært et grunnleggende prinsipp ved innføring av nye finansieringsmodeller at selve modellen ikke skal ha omfordelende effekt ved innføring. Det er minst to grunner til dette. Det ene er at det er viktig for grunnenhetene å ha en kontinuitet i sitt budsjettarbeid. Den andre er at skifte av finansieringsmodell i alle fall er en relativt tung prosess, og at det er viktig å kunne isolere effekter som skyldes modellskifte fra andre effekter som påvirker ressursfordelingen. Dette viste seg f. eks. ved forrige modellskifte, hvor det var viktig i etterkant å klarlegge årsakene til de store underskuddene ved Kjemisk institutt. Vi vil derfor foreslå at fakultetsstyret fatter følgende vedtak: Ny finansieringsmodell skal innføres slik at modellen ikke får en omfordelende effekt i innføringsåret. 3. Studieplasser som aktivitetsbærende enhet. UiOs sentrale finansieringsmodell er basert på bruk av studieplasser som aktivitetsbærende parameter. Utfordringene rundt dette er drøftet i detalj i Aldals notat. På dette stadiet trenger vi å avklare to prinsipielle forhold knyttet til dette. Det første er om man ønsker å bruke den samme tilnærmingen for fakultetets budsjett. Slik fakultetsledelsen ser det, er det ønskelig at vi følger den sentrale modellen på dette punktet. Dersom en legger andre prinsipper til grunn for fakultetets modell, vil en lett havne i en situasjon der en får store problemer med å forklare overføringen mellom nivåene og tilpasse fakultetets budsjettering til de sentrale føringer. I tillegg vil en trolig måtte gjøre et betydelig utviklingsarbeid på egen hånd. Det andre forholdet er hvorledes man skal komme frem til antall studieplasser. I denne sammenhengen er studieplasser primært å anse som en budsjettparameter som ikke a priori trenger å være tett koblet til undervisningen. Aldal viser i sitt notat en del av problemene med å 2

3 definere studieplasser ved fakultetet, og foreslår en løsning der disse estimeres ut fra midlet studiepoengsproduksjon over de siste tre årene, som så regnes tilbake til studieplasser ut fra normert årsomfang på 60 studiepoeng. Fakultetets ledelse slutter seg til denne beregningsmåten. Den sentrale finansieringsmodellen benytter gjennomgående KDs satser (kategori A F) for studieplassfinansiering og studiepoengsbelønning. Enkelte fakulteter har valgt å justere disse satsene i sine lokale modeller for å få en bedre tilpasning mellom modell og virkelighet. Vi ser det imidlertid som lite hensiktsmessig å gå inn på en slik fremgangsmåte. For det første vil det være vanskelig å regne seg frem til alternative riktige satser. For det andre kan dette lett svekke våre argumenter for høyere satser for de av våre studier som i dag har gunstige kategorier. Som det er vist i regneeksempler i Aldals notat, er det først om fremst Farmasistudiet som i denne sammenhengen fremstår som anormalt på fakultetet, noe som skyldes at dette studiet er plassert i en høyere kategori enn fakultetets øvrige studier. Ulempen vil derfor være tildels større restledd i modellen, fordelen er større oversiktelighet og bedre kompatibilitet med sentral modell. Vi vil derfor foreslå at fakultetsstyret fatter følgende vedtak: Fakultetets nye finansieringsmodell skal benytte studieplasser som aktivitetsbærende enhet. Studieplassfordelingen baseres initielt på at middel av studiepoengsproduksjonen for de siste tre år omregnet til studieårsverk på 60 studiepoeng. Studieplasser skal finansieres etter de satser som brukes av UiO sentralt ved viderefordeling av Kunnskapsdepartementets bevilgning. 4. Faglig differensiering. Det har ved flere anledninger vært reist spørsmål om man bør legge inn mekanismer for faglig differensiering i finansieringsmodellen. Med faglig differensiering menes her først og fremst mekanismer som tar hensyn til at en del fag er mer ressursskrevende enn andre, typisk har for eksempel overveiende eksperimentelle fag som fysikk, kjemi og molekylærbiologi, et høyt kostnadsnivå sammenlignet med mer teoretiske fag som informatikk og matematikk. De senere årene har man ved fordeling av småforskmidler hatt en mild faglig differensiering, hovedsakelig som en prøveordning (foreløpig ikke evaluert). Småforskmidler skiller seg imidlertid ut ved at de først og fremst skal dekke driftsutgifter forbundet med forskning, mens den totale ressurstildelingen dekker en rekke kostnader som ikke er fagavhengige, som for eksempel lønn. Fakultetets ledelse vil ikke tilrå at det legges inn mekanismer for faglig differensiering. For det første har det vært en historisk utvikling som i noen grad faktisk har tatt hensyn til det økte kostnadsnivået ved enkelte fag. Med mindre man er i stand til å gjennomføre en dyptgående analyse, vil det være en fare for at man driver dobbeltkompensasjon, gitt vedtaksforslaget om at modellen ikke skal ha omfordelende effekt ved innføring. For det andre er aktiviteten ved instituttene ikke bare det ene eller det andre Matematisk institutt har en bølgetank der det utføres eksperimenter, mens Kjemisk institutt har en stor gruppe teoretikere som ikke utfører eksperimenter. Å gjennomføre en analyse som gir rettferdig fordeling her vil bli uhyre krevende, om det i det hele tatt lar seg gjøre. I tillegg til dette kommer at tidligere tiders forsøk med skjevtildeling for stipendiater har vist seg å lede ut i et uføre både faglig og administrativt. 3

4 Vi vil derfor foreslå at fakultetsstyret fatter følgende vedtak: Det skal ikke legges inn mekanismer for automatisk faglig differensiering i finansieringsmodellen. Faglig differensiering skal innføres i ressurstildelingen gjennom eksplisitte politiske vedtak. 5. Stipendiatsatser. Som beskrevet i Aldals notat, er det et problem at finansiering av stipendiatstillinger gjennom årene har vært tildelt enhetene med varierende satser. Ikke bare gir dette en uoversiktlig økonomi, men det leder også til forskjeller mellom stipendiatene som kan virke både ulogiske og demotiverende. Fakultetsledelsen foreslår derfor at det innføres en felles sats for finansiering av alle stipendiatstillinger som belastes over post 50 i basisbevilgningen fra KD. I første omgang vil dette stort sett bare fremstå som en regnskapsmessig omfordeling, i dagens modell svarer dette til at penger overføres fra basis til stipendiatmidler. Ved senere refordeling av stipendiatstillinger, vil dette imidlertid ha en omfordelingseffekt. Jo høyere satsene blir, jo større blir effekten. Slik vil faktisk også stipendiatstillingene fremstå som en aktivitetsbærende enhet på samme måte som studieplasser, bare sterkere rettet mot forskning. Den endelige fastsetting av satsene bør først vedtas når vi har høstet noe mer erfaring gjennom simuleringsforsøk. Vi vil derfor foreslå at fakultetsstyret fatter følgende vedtak: Finansieringsmodellen skal benytte bare en sats for finansiering av stipendiater bevilget direkte over basis. 6. Insentivmidler. En betydelig del av fakultetets finansiering kommer i form av såkalte insentivmidler, tildelinger som kommer som premiering for å ha levert gode resultater på øremerkete områder. Eksempler på dette er publisering i vitenskapelige tidsskrifter, uteksaminerte doktorgradskandidater og forskningstildelinger over EUs rammeprogram. Fakultetets ledelse har ikke beskattet disse midlene utover det som allerede gjøres av UiO sentralt. Det har vært et mål at slik innsatspremiering bør gå til de enhetene som faktisk står for innsatsen. Dette gjelder både positiv og negativ utvikling i disse parameterne. Dette er en politikk vi ønsker å holde på. Vi mener det er riktigere at aktiviteter, enten det er fakultetsadministrasjon eller faglige tiltak, finansieres gjennom eksplisitte politiske vedtak og ikke gjennom mer eller mindre gjennomsiktelig skattlegging. Vi vil derfor foreslå at fakultetsstyret fatter følgende vedtak: Insentivmidler skal som hovedregel føres videre til den enheten der midlene er generert. 7. Stabilisering. Midler som er underlagt resultatbasert omfordeling (RBO) viser til dels betydelig fluktuasjoner. Fakultetet har tidligere sett på muligheter for å stabilisere dette slik at det blir mindre dramatiske utslag med negative virkninger for enhetenes aktivitet. Konklusjonen den gang var at 4

5 det mest hensiktsmessige er en enkel slingrekantmodell der reduksjon i tildelingen over en av RBO parameterne gjøres til gjenstand for subsidiering slik at maksimalt tap i forhold til forrige år på dette punktet ikke skal bli mer enn 5%. Erfaringer med bruk av denne mekanismen er gode, men har vist at til tider kan slik subsidiering slå inn for enheter som vinner så mye på andre RBO-parametre at de ville kommet ut med overskudd uansett. Det fremstår derfor som mest rettferdig at en ser på totaliteten av RBO tildelingen fremfor på enkeltparametere. Vi vil derfor foreslå at fakultetsstyret fatter følgende vedtak: Fakultetets nye finansieringsmodell skal ha mekanismer for å forhindre store negative endringer på årsbasis i ressursbasert omfordeling. Disse mekanismene skal basere seg på totaliteten i den ressursbaserte omfordelingen. 5

6 Vedlegg Forslag til ny finansieringsmodell for MNF. På styremøte ble det vedtatt å arbeide videre med ny finansieringsmodell for MatNat fakultetet, der den videre prosess skulle bygge på saksframlegget og den diskusjon som var på styremøtet. Følgende punkter var sentrale i fremstilingen og diskusjonen rundt denne: 1. Presentasjon av UiOs finansieringsmodell fra 2009, herunder konsistensproblemet for MNF med å ha avvikende modell i forhold til denne. 2. I hvilken grad skal modellen være regelstyrt eller være åpen for politisk styring? 3. Hvor langt ned er det riktig å føre incentivene fra en finansieringsmodell og hva med stabilitet i enhetenes tildeling når nye komponenter innføres? 4. Forbedring av komponenter i nåværende modell der den har vist seg utilstrekkelig. Debatten rundt punkt 1 gikk hovedsakelig på om MNF er tjent med å ha samme fordelingsmodell (begrepene fordelings- og finansieringsmodell vil bli bruk om hverandre i dette dokument, men betegner det samme) som UiO. Et primært mål for MNF er en konsistent modell til UiOs modell som legger bedre til rette for måloppnåelse for UiO som helhet, inkludert sentrale målsetninger og strategier. Sekundært letter konsistens for videreføring av budsjettvedtak i U-styret som direkte berører fordeling til insentiv- eller dimensjonerende parametre i finansieringsmodellen. Eksempel på dette kan være kutt i studieplasser fra UiO sentralt. Som en følge av diskusjonen i styremøtet foreslås det at MNFs nye finansieringsmodell prinsipielt skal være like den finansieringsmodell som UiO tok i bruk fra budsjettåret Gitt utgangspunktet om konsistens må fakultetsstyret ta stillingen til noen sentrale problemstillinger: a. Konsistensprinsippet må testes mot ulike kriterier som stabilitet, hvor langt skal insentivene videreføres og hvilke satser skal MNF bruke, UiOs eller Kunnskapsdepartementet (KD) sine? Per i dag bruker MNF en såkalt slingrekantmekanisme sammen med 2- og 3-årig midling på insentivkomponentene for å motvirke uønsket ustabilitet i enhetenes årlige rammer. Analyse av disse problemområdene kan medføre at fakultetsstyret ser seg tjent med å moderere anvendelsen av konsistensprinsippet. b. Det neste spørsmål er hvordan MNF stiller seg til praktisering av konsistensprinsippet når det potensielt går på tvers av å oppfylle MNFs målesetninger og strategier. Forslaget er at prinsippet gjelder så langt utgangsmodellen (dvs UiOs modell) bidrar til å oppfylle MNFs målesetninger og strategier. Når det gjelder punkt 2 var det et generelt ønske om å åpne modellen for mer politisk styring, men allikevel la modellen hovedsakelig være mer regelstyrt. I dagens modell er det mulig å legge inn kortsiktige satsninger eller en kan gjøre mer permanente endringer i enhetenes rammer ved å skalere basiskomponenten opp eller ned. Som vist i forrige styrefremlegg er basiskomponenten et restledd fra den gang en insentivbasert finansieringsmodell ble tatt i bruk i Dette restleddet ivaretar og representerer de historiske faglige prioriteringer som det enkelte fagmiljø har fått inn i sin tildeling opp gjennom tidene. Det er sannsynlig at fakultetet også for fremtiden har et behov for å 6

7 gjøre dimensjoneringsvedtak og enkelt innarbeide disse i enhetens rammer. I lys av dette må en drøfte nærmere hvordan dimensjoneringsvedtak skal innarbeides i den nye finansieringsmodellen. Gitt konsistensprinsippet bør en starte med å se på restleddets funksjon (det vil si basiskomponenten) i UiO og MNF sin finansieringsmodell. Forslaget er at denne komponenten fortsatt skal spille rollen som en dimensjoneringskomponent utover de beslutninger som gjøres for studieplasser og KD-rekrutteringsstillinger. Dette betinger at komponenten har en viss minstestørrelse hvor også nedskaleringsvedtak kan innarbeides. På temaet rundt videreføring av insentivmidler og stabilitet i enhetens tildelinger var fokuset på de 3 nye komponentene studieplasser, NFR- og EU-midler. Den første er en dimensjonerende parameter innen undervisning og forskning mens NFR- og EU er insentivmidler på basis av utfakturerte inntekter på NFR- og EU-prosjekter. Forslaget er at disse komponentene skal inn i fordelingsmodellen men at utformingen analyseres nærmere for å se hvordan de vil slå ut i modellen. For studieplasskomponenten vil, gitt uendrede verdier på andre komponenter, enheter med høy studiepoengsproduksjon (SPP) få høy uttelling og tilsvarende lavt restledd. Eventuelt må en justere de satser som brukes på studieplasser, eller andre komponenter, for å unngå at enheter får overforklart sine rammer. Insentivmidler for NFR- og EU-inntekter har høy årlig variabilitet på den enkelte enhet, her må en studere hvordan unngå at dette medfører ustabile årlige budsjettrammer for enhetene. Midling og slingrekantmekanismer må studeres, i tillegg må en vurdere hvilke insentivpriser en skal operere med. Utgangspunktet er at alle insentivmidler føres uavkortet ned til instituttene, det samme gjelder NFR- og EU-komponenten. Det fjerde hovedpunkt på aprilstyremøtet var hvordan en kan forbedre komponenter som følger med fra nåværende modell. Diskusjonen dreide seg om hvordan fordele midlene for KDrekrutteringsstillinger på en konsistent og oversiktlig måte. Dagens tildeling er en blanding av en historisk pott, nye stillinger (fra 2001) der en får en årlig sum per stilling lik satsen i tildelingsåret og en post hvor stillinger trekkes inn med sin historisk tildelte sum. Metodikken er både vanskelig å praktisere og gir økonomiske skjevheter for enhetene på grunn av ulike tildelingssatser avhengig av når stilling ble tildelt. Fakultetet foreslår at rekrutteringsmidlene tildeles med den samme sats per stilling uavhengig av når den ble tildelt og at satsen oppdateres årlig i henhold til KD sine satser. Det vurderes om satsen skal økes fra (KD-sats gamle stipendiater per 2009) til kr (KDsats for kun de 15 nye stillingene MNF mottok) per stilling, her må den samlede økonomiske effekten studeres i en tallanalyse. 2. Forslag til ny modell, gitt ønsket om konsistens med UiOs modell. I dette kapittel omtales den foreslåtte modell, stabilitetsmekanismer i modellen samt studieplasskomponenten som dimensjonerende parameter Skisse av foreslått modell. Gitt ønsket om konsistens mellom MNF og UiOs fordelingsmodell er forslaget til styret at MNF i så stor grad som mulig adopterer UiOs fordelingsmodell. Som nevnt i innledningen bidrar konsistens i modell mellom de to nivåene til en bedre måloppnåelse for UiO som helhet, inkludert sentrale målsetninger og strategier. Videre vil det være lettere for fakultetsnivået å videreføre budsjettvedtak i U-styret som direkte berører fordeling til insentiv- eller dimensjonerende parametre i 7

8 fordelingsrammen. Siden UiOs nye finansieringsmodell ble grundig omtalt i forrige styremøte blir omtalen ikke gjentatt her. Foreslått modellen i MNF-tilpasset utgave vil se ut som i tabellen under. Hovedaktivitet Forskningsbasert utdanning Forskning og forskerutdanning Samf.kontakt /samling Annen aktivitet Rest/tilpasning Basis = langsiktig politikk Studieplasser Rekr.stillinger Vit.utstyr Internhusleie Ikke-forklart del Tildelingsmåter Resultater = automatikk Studiepoeng Utveksl.studenter Doktorgrader NFR-/EU-midler Publikasjonspoeng Satsinger = kortsiktig politikk Forskningssentre Startpakker/Småforsk Likestilling Det er 3 hovedmåter midler blir tildelt på i modellen, avhengig av varigheten i tildelingen: Basismidler er stabile og dimensjonerende tildelinger som viser enhetens grunnfinansiering innen forskning eller undervisning. Fra før er KD-rekrutteringsstillinger en dimensjonerende faktor innen forskning og forskerutdanning. Ny dimensjonerende parameter er studieplasser som er fakultetets verktøy til å dimensjonere de ulike miljøenes undervisningsaktivitet. Studieplasser er i det lange løp også med å bestemme fagmiljøenes aktivitet inne forskning, et fagmiljø uten studenter vil etter hvert dø ut. UiO åpner i sin modell for å ta hensyn til mindre miljøer, eksempelvis språkmiljøene på HF, MNF sløyfer den parameteren. Internhusleie og restleddet ligger også inne i basismidlene. MNF foreslår at internhusleie synliggjøres slik at instituttene kan se hva som er endring i internhusleie (null-sum spill) og hva som er reelle justeringer i budsjettrammene. Tilpasningspotten tilsvarer restleddet (kaldt basiskomponenten i dagens modell). Ved overgang mellom finansieringsmodeller representerer restleddet summen av alle historiske tildelinger som ikke lar seg regne ut igjennom den nye modellens komponenter. Restleddet fungerer og som justeringskomponent ved rammejusteringene og ved tildeling av varige budsjettmidler (stillinger, drift og lignende). Restleddet og bruken av det blir omtalt nærmere i kapittel 3 mens studieplasser omtales nærmere under i del 2.2. Resultatmidler består av insentivmidler for studiepoeng, utvekslingsstudenter, doktorgrader, NFRog EU-midler samt publikasjonspoeng. Utvekslings og publiseringspoeng deles ut på grunnlag av siste års kjente produksjon, for de andre insentivmidlene midles produksjon over 3 år slik som i UiO sin modell. Det foreslås en slingrekantmekanisme der maksimal årlig variasjon er på 5 % når alle resultatkomponentene sees under ett. Hvor langt insentivmidler bør føres og med hvilke satser, drøftes i kapittel 4 mens slingrekantmekanismen drøftes senere i dette kapittel. Satsninger er den tredje tildelingsmåten og består av kortvarige tiltak fra fakultetet eller videreføringer av slike fra UiO. Disse kan være styrevedtatte eller bygge på vedtak i Dekanat. Det er satt opp en midlertidig utgave av modellen der data for budsjettåret 2009 er lagt inn sammen med data for studieplasser (hentet fra forslaget til omregnede studieplasser i styremøtet 27. april), NFR- og EU-insentivmidler. Basert på dette vil modellen tallmessig presentere seg slik: 8

9 Forskningsbasert utdanning Forskning og forskerutdanning Andre aktiviteter Annet Andel Andel Basis Resultater Satsinger Basis Resultater Satsinger Basis Resultater Satsinger (rest) Sum av total tillegg Farmasi ,9 % -1,4 % Astrofysikk ,3 % -2,0 % Fysikk ,0 % 24,3 % Informatikk ,1 % 8,9 % Kjemi ,8 % 16,3 % Matematikk ,5 % 7,0 % Geofag ,7 % 21,0 % Biologi ,1 % 6,7 % Molekylær biovit ,6 % 9,1 % Sum instituttene ,9 % 11,3 % SMN, materialvit ,5 % 40,0 % SFE, entreprenørskap ,7 % 53,9 % PGP (SFF), Geo ,7 % 21,6 % CMA (SFF), Matem ,5 % 10,5 % CEES (SFF), Biol ,6 % 37,4 % INGAP (SFI), Kjemi ,5 % 48,7 % CTCC (SFF), Kjemi ,2 % 40,0 % FERMIO, Kjemi ,4 % 30,3 % UNIK, Kjeller ,7 % 63,9 % Sum sentrene ,9 % 346,4 % Fakultetssekr ,7 % 76,3 % Fellestiltak ,4 % 85,4 % Seinere fordeling ,1 % 28,0 % Sum fakultetsnivå ,2 % 189,8 % Totalt ,0 % 547,5 % Totalt i % 9,2 % 10,4 % 25,1 % 11,6 % 4,4 % 21,1 % 18,1 % 100,0 % Totatl instituttene % 10,7 % 12,0 % 28,0 % 13,8 % 0,9 % 23,3 % 11,3 % 100,0 % 9

10 Foruten at den foreslåtte modell har fordelen med konsistens i henhold til UiOs finansieringsmodell er den enkel å praktisere for ledere og økonomer, den er transparent (internhusleie vises isolert fra andre komponenter) og synliggjør for enhetene alle komponenter, priser og utregninger som påvirker rammen deres. Modellen bygges ut med spesifisert oversikt over budsjettet til fakultetsadministrasjonen, slik som i dagens modell Overforklaring av en enhets ramme. Overforklaring av en budsjettramme er et budsjetteknisk problem som kan gi forviklinger når en setter opp en insentivbasert finansieringsmodell av KDs type. Problemet er tett knyttet til beregning av restleddet og påvirker hvor en setter nivået på satser samt antallet komponenter i en finansieringsmodell. Beskrivelse i denne del sees samme med omtalen av restleddets rolle i kapittel 3. Et enkelt eksempel forklarer fenomenet i prinsipp. I modell A har vi enhetens opprinnelige tildelingsramme: Modell A. - basistildeling: 5,0 mill kr - produksjon PhD: 5 stk x 1,0 mkr per stk 5,0 mill kr - sum budsjettramme 10 mill kr Derpå vedtar bevilgende myndigheter å regne ut enhetens budsjettramme i en annen modell for å bidra til høyere produksjon innen undervisning. Det besluttes at enheten skal få kr for hver fullført masterstudent. 10 masterstudenter fullfører hvert år på enheten. Forutsetningen er at enheten ikke skal tjene på overgang til ny modell i utgangsåret. Ved overgang til ny finansieringsmodell dette gir følgende budsjettramme gjennom den nye finansieringsmodellen: Modell B. - produksjon PhD: 5 stk x 1,0 mkr per stk 5,0 mill kr - produksjon master: 10 stk x 250 tkr per stk 2,5 mill kr - sum budsjettramme (restledd) 2,5 mill kr - samlet budsjettramme: 10 mill kr Vi ser at den nye insentivparameteren bidrar til å forklare en større del av enhetens ramme, der insentivkomponentene nå utgjør 7,5 mill kr. Restleddet, det vil si differansen til historisk tildeling, er 2,5 mill kr og legges til rammen på 7,5 mill kr slik at samlet ramme blir 10 mill kr (husk - ingen gevinst eller tap i utgangsåret). Men hva skjer hvis bevilgende myndighet istedenfor hadde satt belønningssatsen per masterstudent til kr? Gitt forutsetningene ellers i modell B ennå gjelder får vi dette regnestykket: Modell C. - produksjon PhD: 5 stk x 1,0 mkr per stk 5,0 mill kr - produksjon master: 10 stk x 750 tkr per stk 7,5 mill kr - sum budsjettramme (restledd) -2,5 mill kr - samlet budsjettramme: 10 mill kr 10

11 De to insentivparametrene gir nå til sammen en budsjettramme på 12,5 mill kr, 2,5 mill kr over den historiske rammen. Dermed vil restleddet måtte være negativt for at enheten i utgangsåret ikke skal tjene på overgangen til ny modell. Sagt på en annen måte blir tildelingen i modell C overforklart når den bevilgende myndighet setter verdien av et fullført masterstudium så høyt som kr. Overforklaring kunne også skjedd ved at bevilgende myndighet satte inn flere insentivparametre som samlet sett også gav høyere verdi enn den historiske rammen. Ved overforklart tildeling vil man måtte redusere den endelige rammen med det overforklarte beløp, i dette tilfelle 2,5 mill kr. Da støter en på problemet med hvilke av insentivkomponentene en skal trekke inn fra. Et relatert problem er hvis det bevilgende nivå bestemmer at enheten skal neddimensjoneres. Siden basis er borte (den er egentlig negativ) er det ingen fast komponent som denne rammejusteringen kan gjøres mot. Et siste problem er at enheten ikke vil ha noen fast stabil komponent i sin budsjettramme, alt er resultatutsatt. En ideell budsjettramme skal ha god grad av stabilitet og forutsigbarhet for enheten. Fakultetet ønsker å unngå at noen enheter får overforklarte rammer for å unngå de problemene som er nevnt ovenfor. Beskrivelsen av restleddets funksjon i kapittel 3 bygger videre på omtalen i dette kapittel Forslag til midling og slingrekantmodell i finansieringsmodellen. Det er ønskelig å videreføre stabiliteten og robustheten fra dagens modell, der bruk av midling over 2- eller 3 år samt slingrekantmekanismen motvirker at enhetene får større årlig inntektsvariasjon enn de har tilpasningsevne på kostnadssiden. Dagens mekanismer virker slik: 1. Midling: MNF bruker i dag et snitt av produksjonen på komponenten siste 2 eller 3 år. Studiepoeng midles over 2 år mens doktorgrader og fullførte mastergrader midles over 3 år. Fordelen er mer stabile utbetalinger da nedgang spres over en 2- eller 3-årsperiode. Ulempen er at miljøet ikke mottar insentivmidlene for det enkelte opptjeningsår før etter relativ lang tid. Ved 3-årig midling utbetales for eksempel insentivmidler opptjent i 2008 i en 3-årsperiode fra 2010 til Dette kan bidra til å svekkes insentivmekanismens virkning nedover i organisasjonen. Et annet problem er at hvis en ønsker å koble kostnaden sammen med inntekten med å frembringe et insentiv blir denne sammenheng svakere jo lengre midlingsperiode en bruker. Dette argument svekkes delvis ved at KD sine insentivpriser fra før i liten grad har en sammenheng med kostnaden å frembringe insentivet. I forslaget til ny modell vil MNF bruke midling som i dag, men der en følger UiO og legger inn midling på studiepoeng på 3 år. Alle insentivkomponentene (NFR- og EU blir omtalt i kapittel 4) vil dermed midles over 3 år, unntatt utvekslingsstudenter og publisering som ikke midles. 2. Slingrekantmekanisme: etter en grundig analyse i 2006 om mulige årsaker til kjemisk institutt sitt underskudd var en av forklaringene at finansieringsmodellen ikke tok høyde for å beskytte institutter som hadde større nedgang i insentivproduksjon over lengre tid (3 år eller mer). Instituttene har en viss rigiditet på kostnadssiden, mest på grunn av lønnskostnadene som utgjør ca % av driftskostnadene (ex internhusleie). Kjemisk institutt opplevde en til dels dramatisk nedgang i insentivbaserte studiepoengsinntekter på tross av midlingsmekanismen. Løsningen for 11

12 å utbedre svakheten ved modellen ble å legge inn en asymmetrisk slingrekantmekanisme som et ekstra sikkerhetsnett. Oppad er det ingen grense og enheten får beholde alt, ved insentivreduksjon er kravet at ingen enhet skal oppleve mer enn 5 % nedgang på noen parameter fra det ene budsjettår til det neste. Hvis grensen nedad overskrides trer støttemekanismen inn og reduserer tapet til maksimum 5 %. I praksis subsidierer de andre enhetene den enhet som får støtten, lederne for instituttene har støttet innføringen av en slik solidaritetsmodell som slingrekantmodellen er. I dagens modell vurderes grensen på 5 prosent for hver enkelt komponent. MNF har erfart tilfeller der en enhet har sterk vekst i en insentivkomponent men mer enn 5 % tap på den andre, enheten mottar subsidier på den svake komponenten og får beholde midlene for den sterke komponenten. Samlet får enheten en økning i budsjettrammen på grunn av slingrekantmekanismen, den beskytter altså enheter som strengt tatt ikke behøver det. Løsningen er å la slingrekantmekanismen først slå inn når alle resultatkomponentene sett under ett går ned med over 5 %. For å se totaleffekten av en slik alternativ modell bør slingrekantmekanismen i begge versjoner studeres ved hjelp av en simuleringsmodell hvor alle insentivmekanismene ligger inne. Konklusjonen er dermed at slingrekantmekanismen videreføres i den nye finansieringsmodellen men at en må studere nærmere om slingrekantmekanismens grense på 5 % skal forholde seg til alle resultatkomponentene samlet og ikke enkeltvis Nærmere omtale av studieplasskomponenten som dimensjonerende faktor. Studieplassparameter trenger en nærmere beskrivelse, både hvorfor MNF har valgt den, hvordan den skal brukes og hvordan MNF kan utvikle sin egen versjon av denne parameteren. Beskrivelsen er i stor grad basert på omtalen saken fra MNFs styremøtet i april. Studieplasser er den største nyvinningen i den nye fordelingsmodellen. Parameteren representerer en kostnadsbærende aktivitet på enhetene og bidrar til et bedre samsvar mellom finansieringen av en enhet og de aktiviteter som skjer der. Tildeles enheten et antall nye studieplasser vil den også få en økt basisfinansiering til å drifte den økte aktiviteten. Studieplass er en dimensjonerende parameter som brukes i strategiske øyemed og skal være en stabil parameter til å skalere fagmiljøer. Prisen for en studieplass er lik 60 % av den totale utbetalingen fra KD for en studieplass og dens årlige produksjon, mens produserte studiepoeng utgjør de resterende 40 % av utbetalingen. Prisene i 2009-budsjettet var som følger: Utdanning - basis Kategori priser Pris Faktor UiO MNF-pris/tkr Kat. A 178,5 0, ,376 Kat. B (profesjon) 136,5 0, ,464 Kat. C (master) 91,5 0,736 67,344 Kat. D 66,0 0,736 48,576 Kat. E (bachelor) 57,0 0,736 41,952 Kat. F 45,0 0,736 33,120 12

13 Faktor er hva UiO viderefordeler, MNF mottar 73,6 % av KDs priser. Til sammenligning er satsene for studiepoengsproduksjon (sats per 60-studiepoeng, dvs en årsenhet). Utdanning - resultater Kategori priser Pris i 1000 kr Faktor UiO MNF-pris/tkr Kat. A 119 0,576 68,544 Kat. B (profesjon) 91 0,576 52,416 Kat. C (master) 61 0,576 35,136 Kat. D 44 0,576 25,344 Kat. E (bachelor) 38 0,576 21,888 Kat. F 30 0,576 17,280 Utv stud 6,3 0,576 3,629 Forslaget er at MNF ikke justerer satsene fra UiO, både fordi justering er problematisk i forhold til konsistensprinsippet mens også fordi man ikke har pålitelige data på hva en studieplass faktisk koster innen de ulike miljøene. I den grad UiO skalerer studieplasser opp/ned til matnat-miljøet kan fakultetet i den nye modellen videreføre skaleringen internt til det eller de miljø hvor skaleringen besluttes gjennomført. Men parameteren gir opphav til ulike metodiske problemer. Studieplasser er per i dag ikke fordelt mellom institutter men mellom studieprogrammer som delvis går på tvers av instituttgrensene. Dette medfører at en ikke umiddelbart kan plassere alle studieplasser på et vertsinstitutt. Eksempelvis har Institutt for teoretisk astrofysikk ingen studieplasser på sitt bachelorprogram. All undervisning for deres bachelorkandidater skjer via studieprogrammer som tilhører andre institutter. Et annet problem er at MNFs programmer samlet opererer med færre studieplasser (ved inntak) enn det studieplasstall som UiO opererer med i sin finansieringsmodell. UiO tildeler altså midler for flere studieplasser enn det MNF faktisk opererer med. Et tredje problem er at flere institutter har opprettet studieplasser på frie undervisningsemner som ikke inngår i noen program men hvor det er etterspørsel fra UiO-miljøet for slike emner. En alternativ fremgangsmåte for å beregne studieplasser ble presentert på aprilstyremøtet: 1. Finn all studiepoengsproduksjon på instituttene for 3 siste kjente produksjonsår, fordelt på de programmene der produksjonen skjer. 2. Produksjon midles over 3 år for å utjevne eventuelle skjevheter i produksjonen (f. eks at 2007 var siste år for fullføring etter det gamle gradssystemet) for å få mer representative tall for normalproduksjon. 3. Midlet produksjonen omregnes i plasser per år, en deler produserte poeng på 60 (som tilsvarer en normal årsproduksjon per student, f. eks poeng/60 =311 st. plasser). Tabellen under viser de omregnede studieplasser som metoden gav på alle enheter samt hvor mye midler enhetene skal ha for disse studieplassene (høyre kolonne og basert på KDs satser). 13

14 Studieplasser basert på snitt 3 siste kjente års (06-08) studiepoengproduksjon Kat. B Kat. C Kat. D Kat. E Kat. F Beregnete Studieplass Sats per studieplass (i tkr) 131,4 100,5 67,3 48,6 42,0 studieplasser tildeling Instituttene Farmasøytisk institutt 311,30 311, Inst. for teoretisk astrofysikk 11,93 39,03 50, Fysisk institutt 97,27 155,80 253, Institutt for informatikk 271,07 31,67 299,07 5,77 607, Kjemisk institutt 48,70 105,17 153, Matematisk institutt 88,20 1,07 327,33 8,73 425, Institutt for geofag 89,20 62,60 151, Biologisk institutt 83,30 90,17 173, Institutt for molekylær biovitenskap 86,27 136,53 222, Sum instituttene 311,30 775,93 32, ,70 14, , Sentrene SFE 9,93 14,53 57,37 81, Sum sentrene - 9,93-14,53 57,37 81, Sum studieplasser per kategori 311,30 785,87 32, ,23 71, , Profesjon Master Bachelor Kategori C er master og kategori E er bachelor. Studiepoengsproduksjon innen andre kategorier er inkludert i beregningene og modellen. Modellen bygger på antakelsen om at bak denne produksjonen ligger en bevisst og nødvendig oppbygget organisasjon og ressursbruk hos instituttene og således er en representativ kostnadsbærer for undervisningsaktiviteten på enheten. Hvis en enhet ønsker å endre studiepoengsproduksjonen (endring antall emner eller endret studenttall) vil ressursbruken endres tilsvarende. Fra fakultetets side kan den omregnede studieplassparameteren brukes i en skalering av fagmiljøene på instituttene. Et modellteknisk problem er at betydelige midler vil bli fordelt over denne parameteren og at finansieringsmodellen vil overforklare budsjettrammen for en eller flere enheter. Enheter kan få mer i studieplasstildeling enn størrelsen på basiskomponenten i den utgående finansieringsmodellen. Dette tekniske problem må finne sin løsning gjennom analyser ved i en simuleringsmodell og vil måtte bli studert nærmere i høstens styrebehandling Konklusjon og forslag til vedtak. Ved å velge en modell som er konsistent med overliggende nivå, oppnår MNF at fakultetet bidrar bedre til å oppfylle UiOs strategier og målsetninger. Videre letter det videreføring av UiOs budsjettvedtak nedover i organisasjonen. Det foreslås at MNF følger konsistensprinsippet og velger en finansieringsmodell som bygger på UiOs nye finansieringsmodell fra Midling av produksjonsdata til insentivkomponentene og slingrekantmekanisme bidrar til nødvendig stabilitet i budsjettrammene for enhetene uten at insentivmekanismene svekkes betydelig. Forslaget er at 3- årig midling brukes på alle insentivkomponentene unntatt utveksling og publikasjoner, der brukes siste års produksjon som grunnlag for tildelingen. Videre foreslås en asymmetrisk slingrekantmekanisme på maksimalt 5 % der summen av insentivkomponentenes nedgang må være over 5 % før subsidiering av enheten trer i kraft. Slik vil ingen enhet miste mer enn 5 % av insentivutbetalingene fra et budsjettår til neste. MNF mangler en dimensjonerende parameter innen undervisning i sin nåværende modell. UiO har valgt studieplasser per enhet til dette, MNFs 14

15 modellforslag gjør det samme. Komponenten skal være en stabil størrelse og brukes bare i en strategisk sammenheng til å skalere de ulike fagmiljøene på fakultetet. Siden MNFs totale fordeling av studieplasser på enhetene er ulik UiOs foreslås det en omregnet parameter som bygger på snittet av 3 siste kjente års studiepoengsproduksjon. Satsene fra UiO brukes fortrinnsvis men totalvirkningen av dette bør studeres i simuleringsmodellen sammen med de andre komponentene. Først da kan en gjøre en helhetsvurdering og om satser på denne eller andre komponenter må justeres. 3. Regelstyrt eller være åpen for politisk styring. I dette kapittel drøftes hvordan den nye finansieringsmodellen kan utformes til å innarbeide dimensjoneringsvedtak ut over dimensjonering av studieplasser og KD-rekrutteringsstillinger. Restleddets funksjon i finansieringsmodellen blir drøftet og hvordan dette kan brukes i dimensjoneringssammenheng Dimensjoneringsvedtak i finansieringsmodellen. MatNat21 prosessen ble delvis startet som en følge av endringer i omgivelsen til fakultetet, både hvordan forskningsressurser fordeles og hvordan forskningsfronten endrer grensene mellom fagområdene. Nye linjer trekkes for eksempel opp mellom fagområder som farmasi, biologi og kjemi. I andre miljø vokser nye fagområder frem, disse krever ressurser til sin forskning. Andre krefter er sterkere krav om strategisk styring fra bevilgende myndigheter med blant annet et ønske om at forskningen skal ha relevans for samfunnet. Disse faktorene medfører at MatNat-miljøets behov for tilpasninger og valg av ressursprioriteringer ikke blir mindre i årene fremover. En fremtidsrettet finansieringsmodell klarer på en enkel og oversiktlig måte å innarbeide strategiske valg om ressursfordeling og finansiering av aktiviteter. Fakultetet ønsker at det klart skal gå frem hvor i finansieringsmodellen langsiktige dimensjoneringsvedtak utover studieplasser og KDrekrutteringsstillinger skal innarbeides og hvordan det skal gjøres. UiOs nye finansieringsmodell fokuserer på studieplasser og KD-rekrutteringsstillinger for den langsiktige dimensjonering av miljøene. For øvrig er det en komponent for kortsiktige satsninger, den vil ikke bli brukt til å inkorporere eventuelle dimensjoneringsvedtak av annen art. Restleddet, som i UiOs modell blir kalt for tilpasningspott, har ikke fått noen utførlig oppgave utover det å representere de uforklarte historiske tildelinger som UiOs finansieringsmodell ikke fanger opp. I MNFs nåværende modell, som hovedsakelig er en regelstyrt modell, er det restleddet (basiskomponenten) som eventuelt justeres opp eller ned i tråd med dimensjonerende vedtak til en enhet. Eksempel er institutter som har fått eller mistet vitenskapelige stillinger, dette blir innarbeidet i basiskomponenten ved neste års budsjettramme. At MNF tydeliggjør restleddets funksjon utover det UiO gjør kan sees på som en mild moderering av konsistensprinsippet siden dette til en viss grad kan gi fakultetet andre måter å innarbeide dimensjoneringsvedtak utenom studieplasser og KD-rekrutteringsstillinger. Forslaget til ny finansieringsmodell åpner, slik UiO gjør, for en litt mindre regelstyrt modell, der strategiske valg og politikk kan synliggjøres i form av tildelinger. Ved å la finansieringsmodell ta høyde for fremtidige dimensjoneringsvedtak trekker MNF sin modell litt mer enn UiO vekk fra en regelstyrt modell. Forskjellen er udramatisk men får en viktig konsekvens. Det må nemlig ligge innen noen egenskaper 15

16 ved restleddet (basiskomponenten) for å gjøre dette mulig. Neste del omtaler derfor restleddets funksjon i finansieringsmodellen og hvordan det må utformes Restleddets funksjon i finansieringsmodellen. Til å beskrives restleddets funksjon i finansieringsmodellen kan vi se til omtalen i forrige styresak om ny finansieringsmodellen i april. Følgende figur var sentral i beskrivelsen: Basistildelingen i modellen frem til 2003 var summen av alle historiske tildelinger av ulike slag opp gjennom tidene. Øremerkede midler og strategimidler var spesifisert i budsjettmodellen men var tildelinger bare av noen års varighet. Da en gikk over til en resultatbasert modell ble en stor del av den historiske budsjettrammen til enhetene resultatutsatt ved at de ble målt på produksjon av noen sentrale måleparametre (studiepoeng, fullførte doktorgrader med mer) innen forskning og undervisning. Den resultatbaserte tildelingen forklarte dog ikke hele den historiske rammen til enhetene, et uforklart restledd. Et viktig prinsipp var at ingen enheter skulle vinne eller tape på overgang til ny måte å forklare budsjettrammen. Differansen mellom budsjettrammen for 2003 regnet ut på gamle og nye måten ble derfor lagt til enhetenes tildeling for Dette tillegget ble kalt basiskomponenten og er en representasjon av de historiske tildelinger som enheten har fått fra fakultet eller UiO, herunder midler fra tidligere dimensjoneringsvedtak. De nye resultatbaserte komponentene og restleddet representerer konseptuelt to ulike verdener. I den historiske modellen før 2003 var vedtak om nye budsjettmidler til instituttene stort sett basert på hva det kostet å utføre den nye aktiviteten. Kostnaden ved en ny stilling, ny oppgave eller midler til infrastruktur (laboratorier og lignende) gav hvilket beløp enheten skulle få tildelt, altså en kostnadsbasert inkrementell budsjetteringsmåte (en kan også kalle det en aktivitets- eller oppgavebasert modell). Finansieringsmodellen fra 2003 har ikke et slikt kostnadsbasert utgangspunkt for de insentivbaserte komponentene. Riktignok hadde KD i forkant gjort noen undersøkelser på hvilke kostnader det er tilknyttet noen av parameterne men de avledete insentivsatsene er kun grove 16

17 estimater på hva de tilknyttede aktivitetene koster (f. eks studiepoengsproduksjon eller fullføring mastergrad). I den grad MNF vil bruke restleddet i den nye finansieringsmodellen til også å omfatte dimensjoneringsvedtak vil utregningen bak disse vedtakene trolig bygge mer på den kostnadsbaserte tilnærmingen/metode fra før Prosessen rundt upeking av satsningsområder ved MNF illustrerer noe av dette. Et av kravene i utvelgingsprosessen er en viss minstestørrelse på gruppene i form av antall professorer, postdoktorer og stipendiater. Erfaring har vist at grupper over minstestørrelsen har bedre forutsetninger til gode forskningsresultater og er mer robuste over tid. I den grad miljøer ved MNF ønsker å bygge slike grupper i fremtiden kan en skissere hvor mange stillinger en må ha innen de ulike kategoriene, driftsmidler og infrastruktur. Dette vil kunne danne basis for hvor mye det vil koste miljøet eller fakultetet å bygge eller forsterke slike forskningsklynger. Et slikt kostnadsbasert regnestykke kan brukes i skaleringsvedtak for miljøet. Basiskomponenten utgjorde i 2003 mellom % av budsjettrammen for de ulike instituttene. Årsaken til variasjonen var aktivitetsforskjeller ved de ulike miljøene og hvordan finansieringsmodellen hadde forklaringsparametre innen deres hovedaktiviteter. Fenomenet kan beskrives ved å se på to ytterpunkter, Farmasøytisk og Kjemisk institutt. Mens farmasi har en stor og effektiv undervisningsaktivitet (klasseromsundervisning) og høy produksjon av studiepoeng er kjemisk institutt langt tyngre på forskningssiden med mange eksternt finansierte prosjekt, høy produksjon av publiseringspoeng og drift av tung instrumentpark. MNF innførte i 2003 en modell der undervisningsinsentivmidler utgjorde en relativt større andel enn insentiver innen forskning. Dette delvis fordi UiO (og MNF) hadde besluttet å sløyfe forskningskomponentene NFR og EU (som begge var med i KDs modell) i sin egen fordelingsmodell. Undervisningstunge farmasi fikk i dermed i utgangspunktet en høyere del av sin historiske tildeling forklart enn forskningstunge kjemi. Forskjellen ble enda tydeligere ved at KD plasserte farmasi i den nest dyreste belønningskategorien innen studiepoeng, kategori B slik at farmasi fikk all sin studiepoengsproduksjon belønnet med kr (per studiepoengsenhet, dvs 60 studiepoeng) mens kjemi fikk kr og kr for henholdsvis master- og bachelorstudiepoeng. Basiskomponenten (det vil si restleddet) for farmasi utgjorde 56 % mens kjemi fikk en basis på 71 %, altså hadde finansieringsmodellen en lavere forklaringskraft for aktivitet ved kjemisk institutt enn for farmasøytisk institutt. Poenget med dette eksemplet er å vise at avhenging av valg av parametere i finansieringsmodellen vil det gi ulik størrelse på restleddet til enhetene, altså varierende forklaringskraft. Siden MNF ønsker å tilføre flere nye parametre i modellen (studieplasser, NFR- og EU-insentivmidler) vil modellen kunne ende opp med enheter som får overforklart sin tildeling. Og når enhetene i modellen har ingen eller lavt restledd får MNF et budsjetteknisk problem med hensyn til hvordan dimensjonerende vedtak (kutt) og årlige rammejusteringer skal innarbeides. Problemet kan fjernes ved å kutte komponenter eller justere satser, det siste er å foretrekke hvis MNF ønsker en mer konsistent modell i forhold til UiO. Det sentrale er at hvis MNF ønsker å bruke restleddet til rammejusteringer og en enkel innarbeiding av dimensjoneringsvedtak må restleddet være av en viss størrelse. Det anbefales derfor at dette problem analyseres i simuleringsmodellen og at eventuelle justeringer i satser gjøres for å hindre små eller negative restledd Konklusjon og forslag til vedtak. Fakultetet foreslår at restleddet i finansieringsmodellen skal kunne ha egenskap til å fungere som absorberende størrelse for å inkorporere virkningene av eventuelle dimensjoneringsvedtak som varig 17

18 endrer en enhet sin ramme. Dette innebærer at restleddet er positivt og har en viss størrelse. Hvordan restleddet i finansieringsmodellen skal tilpasses og hvilke komponenter som må justeres avgjøres gjennom analyser i simuleringsmodellen. 4. Insentivmekanismene i finansieringsmodellen. Dette kapittel omhandler bruken av insentivparameter og hvordan insentivmidlene skal føres videre ned i organisasjonen fra fakultetsnivået. Bortsett fra enklere analyser på variabilitet innen 2 av komponentene vil storparten av tallanalysen komme i simuleringsmodellen til høsten. I denne omgang blir hovedsakelig de prinsipielle sider belyst 4.1 Insentivkomponentene i modellen. Følgende 6 insentivkomponenter inngår i den foreslåtte modell: studiepoeng: snitt av 3 siste års kjente produksjon x sats SPP utveksling: siste års kjente produksjon x insentivsats utfakturerte NFR-midler: 3 siste års kjente produksjon x insentivsats utfakturerte EU-midler: 3 siste års kjente produksjon x insentivsats antall fullførte PhD: snitt av 3 siste års kjente produksjon x insentivsats publisering: siste års kjente produksjon x insentivsats UiO opererer med følgende satser (2009): Utdanning - resultater Kategori priser Pris i 1000 kr Faktor UiO MNF-pris/tkr Kat. A 119 0,576 68,544 Kat. B (profesjon) 91 0,576 52,416 Kat. C (master) 61 0,576 35,136 Kat. D 44 0,576 25,344 Kat. E (bachelor) 38 0,576 21,888 Kat. F 30 0,576 17,280 Utv stud 6,3 0,576 3,629 Forskning - resultater Dr.grad 430 0, ,680 Publ.poeng 40 0,576 23,040 NFR (kr) 0,145 0,576 0,084 EU (kr) 2 0,576 1,152 MNF pris viser hva fakultetet fikk fra UiO i 2009 og er den sats MNF delte videre til enhetene med to viktige unntak. Komponenten NFR- og EU ikke inngår i nåværende finansieringsmodell. Videre blir komponentene PhD og publikasjonskomponenten gitt med andre insentivpriser enn UiOs. 18

19 Første prinsipielle spørsmål er om fakultetet skal beskatte insentivmidlene for å drifte aktivitetene på fakultetsadministrasjonen eller om en skal ta midler direkte fra rammebevilgningen til dette? Beskatning skjer ved at fakultetet tar en viss prosentandel av hver insentivkomponent. I dagens modell tar fakultetet midler direkte fra rammebevilgningen og beskatter ikke insentivmidlene. Det foreslås at denne variant videreføres i den nye finansieringsmodellen for ikke å svekke insentivvirkningene mer ute på enhetene. Fra før er insentivmidlene midlet over 3 år, noe som bidrar til en viss svekkelse av insentivvirkningen på enhetsnivå. På tross av 2-årig forsinkelse og midling i dagens modeller størrelsen på belønningen trolig så høy i dag at enhetene trolig opplever den som et reelt bidrag og motivasjon til innsats. I kapittel 2.2 ble midling og slingrekantmekanismen omtalt som tiltak for å redusere uønsket variasjon i enhetenes budsjettrammer. NFR- og EU-prosjektinntekter har historisk vist seg å svinge mye og kan, hvis insentivsatsen er for høy, bidra til mer volatilitet i budsjettrammene tross midling og slingrekant. Variasjonen for NFR-inntektene i prosent de siste 6 år sees av tabellen under. NFR % Årlig %-vis variasjon i inntekter fra NFR-prosjekter Instituttene Totalt Farmasøytisk institutt 122 % 56 % -77 % 211 % 85 % Inst. for teoretisk astrofysikk 7 % 8 % -8 % 4 % 46 % Fysisk institutt 17 % -13 % -4 % 44 % -15 % Institutt for informatikk 4 % 10 % -1 % -16 % 20 % Kjemisk institutt 57 % 11 % -52 % 44 % 76 % Matematisk institutt 40 % -14 % -18 % -15 % -10 % Institutt for geofag 78 % -23 % -16 % 124 % -21 % Biologisk institutt -37 % -8 % 38 % 10 % 16 % Institutt for molekylær biovitenskap 0 % -40 % 22 % -37 % 22 % Sum instituttene - Ser vi på insentivmidlene fra NFR- inntektene basert på et 3-årig snitt får vi disse tall (basert på UiOs satser) for MNFs enheter. NB. Insentivutbetalingen skjer 2 år etterskudd, dvs 2008 utbetales i NFR Insentivutbetaling basert på 3-årige glidende snitt fra 2005 til 2008 (tall i tusen) Instituttene Totalt Farmasøytisk institutt Inst. for teoretisk astrofysikk Fysisk institutt Institutt for informatikk Kjemisk institutt Matematisk institutt Institutt for geofag Biologisk institutt Institutt for molekylær biovitenskap Sum instituttene Differansen i insentivutbetaling fra år til år blir: 19