Hvordan utøve sykepleie til. aldersdemente. ved hjelp av validering?

Transkript

1 Avsluttende eksamen i sykepleie Kull-95 Hvordan utøve sykepleie til aldersdemente ved hjelp av validering? Egil Spikkeland KRISTIANSAND, HØGSKOLEN I AGDER, institutt for sykepleie, 1998

2 Forord Denne oppgaven er avsluttende eksamen på grunnutdanninga i sykepleie, høgskolen i Agder, Kristiansand. Hensikten med oppgaven er å se på hvordan en kan utøve sykepleie til aldersdemente ved hjelp av validering. Temaet blir behandlet teoretisk med kliniske eksempler underveis. Jeg vil gjerne takke veilederen min, Gerd Bodin Nyhus for god veiledning og oppmuntring i arbeidet med oppgaven.

3 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Introduksjon av tema Problemstilling Arbeidets karakter og begrensing ALDERSDEMENS Definisjon Stadieinndeling Første stadium Andre stadium Tredje stadium Katastrofereaksjoner SYKEPLEIETEORETISK GRUNNLAG Joyce Travelbees definisjon av sykepleie Etablere et menneske til menneske forhold til pasienten Det innledende møte Framveksten av identiteter Empati Sympati Etablering og gjensidig forståelse Kommunikasjon Terapeutisk bruk av seg selv Mening og mestring VALIDERING Bakgrunn og prinsipper for validering Utvalgte valideringsteknikker... 14

4 5 HVORDAN UTØVE SYKEPLEIE TIL ALDERSDEMENTE VED HJELP AV VALIDERING Etablering av et menneske til menneske forhold Mening og mestring KONKLUSJON LITTERATURLISTE... 23

5 1 1 Innledning 1.1 Introduksjon av tema Temaet for oppgaven er sykepleie til aldersdemente ved hjelp av validering. I praksis, hovedsakelig utenom skolens program, har jeg på syke/aldershjem og i hjemmesykepleie møtt flere aldersdemente. Som et resultat av disse møtene har jeg opplevd et behov for å lære mer om sykepleie til denne gruppen pasienter. Jeg synes at det har vært veldig vanskelig å vite hvordan en skal forholde seg til deres opplevelse av verden. Hva gjør jeg for eksempel når en aldersdement kvinne må ha døren lukket fordi hun er redd for mannen som kommer på hesten. I undervisningen om sykepleie til aldersdemente fikk vi beskjed om at pensumlitteraturen om validering ikke gav tilstrekkelig kunnskap for bruk i sykepleien. Jeg synes ideene og prinsippene i validering virket interessante og ønsket å lære mer. Validering består av flere kommunikasjonsteknikker. Felles for disse er at de har til hensikt å bekrefte følelsesinnholdet i det den aldersdemente formidler. Gjennom en slik bekreftelse kan pasientens identitet og selvrespekt styrkes. Metodene kan også virke angstdempende og hindre ytterligere forvirring fordi den aldersdemente føler seg akseptert.(solheim 1996,339) Aldersdemens er en av de største utfordringene i eldreomsorgen. Det er en økning i antall eldre, spesielt de aller eldste. Fordi forekomsten av sykdommen øker ved høy alder stiger antall aldersdemente.(solem 1990,1) Sett i lys av disse utfordringene er det viktig å formidle kunnskap om sykepleie til denne gruppen. 1.2 Problemstilling Hvordan utøve sykepleie til aldersdemente ved hjelp av validering? Jeg har hatt flere problemformuleringer i arbeidet med oppgaven. Problemstillingen jeg ville komme fram til ønsket jeg skulle oppfylle noen kriterier. Det skulle komme fram at oppgaven handlet om sykepleie. I forhold til sykepleie ønsket jeg spesielt å se på kommunikasjon og med spesiell vekt på kommunikasjonsformen validering. Av problemstillingen måtte det også komme fram hvilken målgruppe sykepleien skulle være rettet mot.

6 2 Jeg synes problemstillingen oppfyller alle disse kriteriene. Ordet kommunikasjon er ikke tatt med. Det synes jeg imidlertid ikke er nødvendig. Joyce Travelbees sykepleieteori som jeg vil benytte i denne oppgaven har kommunikasjon som et sentral element. Både ordene sykepleie og validering dekker dermed kommunikasjon. 1.3 Arbeidets karakter og begrensing Sentrale begrep i problemstillingen er sykepleie, validering og aldersdemente. Kapittelet om aldersdemens kommer før kapitlene om det sykepleieteoretiske grunnlaget og validering. Leseren får dermed raskt en forståelse for målgruppen og kan ta med seg denne videre i lesingen av oppgaven. Kapittelet inneholder en definisjon av aldersdemens og kort presentasjon av kjennetegn i de ulike stadiene av sykdomsutviklingen. Det sykepleieteoretiske grunnlaget for arbeidet med problemstillingen er sykepleieteorien til Joyce Travelbee. På grunn av oppgavens omfang og tema kommer jeg til å trekke ut deler av teorien hennes som jeg vektlegger. Sykepleiedefinisjonen hennes, etablering av et menneske til menneske forhold, mestring og mening blir omhandlet i kapittelet sykepleieteoretisk grunnlag. For å avgrense oppgaven tar jeg for meg sykepleie til den enkelte pasient. Jeg omtaler derfor ikke pårørendearbeid, til tross for at det er en veldig viktig del av aldersdemensomsorgen (Solheim 1996, 20-21) I kapittelet validering tar jeg for meg bakgrunnen og prinsippene for validering. Hovedvekten i kapittelet vil bli lagt på denne delen fordi jeg er mer opptatt av tankene og prinsippene rundt validering enn de konkrete teknikkene. I tillegg presenterer jeg et utvalg av valideringsteknikker på bakgrunn av egen praksiserfaring, tilgjengelig eksempellitteratur og hvilke teknikker som er relevant i forhold til sykepleiesynet i oppgaven. På bakgrunn av det sykepleieteoretiske grunnlaget vil jeg i kapittel fem ta for meg hvordan sykepleie til aldersdemente kan utøves ved hjelp av validering For å få oppgaven mer praksisnær bruker jeg eksempler fra egen og andres praksis. Innholdet i kapittelet er ikke ment som noe fasit for sykepleie. Mulige løsninger på bakgrunn av problemformuleringa blir presentert.

7 3 Språket i oppgaven er tilpasset lesere som har kjennskap til terminologien i sykepleiefaget. For enkelthets skyld kommer jeg til å omtale pasienten, den aldersdemente, for hun og sykepleieren for han.

8 4 2 Aldersdemens Hensikten med dette kapittelet er å gi leseren en beskrivelse av målgruppen for sykepleien i oppgaven. Kapittelet tar for seg mer om målgruppen enn det som blir omhandlet i kapittel fem. Årsaken til dette er at leseren på denne måten får en bedre helhetsforståelse av tilstanden. 2.1 Definisjon Aldersdemens blir brukt som en fellesbetegnelse på flere av demenslidelsene som debuterer i høy alder. Demens kan defineres slik: "Demens er en ervervet kronisk (mer enn 1 år), ofte progredierende, hjerneorganisk sykdom eller skade som fører til svikt av intellektuelle, affektive og motoriske funksjoner. Aldersdemens brukes dersom tilstanden debuterer i høy alder." (Engedal 1995, 23) Aldersdemens er altså en tilstand som debuterer i høy alder. Den er kronisk og årsaken er hjerneorganisk sykdom eller skade. Denne sykdommen eller skaden fører til svikt i intellektuelle, affektive og motoriske funksjoner. Tilstanden er også ofte progredierende. Progredierende kommer av progresjon som betyr utvikling (Steigan 1997). På grunn av denne utviklingen er tilstanden inndelt i tre ulike stadier med, første, andre og tredje stadium. Kapittel fem kommer til å omhandle pasienter i første og andre stadium. Tredje stadium blir derfor ikke beskrevet så grundig. 2.2 Stadieinndeling Første stadium I dette stadiet får den aldersdemente en kognitiv(mental) svikt. Hukommelsestap er det viktigste symptomet. Svikten står i forhold til omfanget av den hjerneorganiske sykdommen eller skaden. Tilstanden starter med intellektuell nedgang med langsommere tankevirksomhet, idefattigdom og abstraksjonproblemer. Disse tegnene oppdager personen først selv og prøver i det lengste å holde det skjult. Det blir etter hvert vanskelig å huske og i starten er det særlig kortidsminnet som blir dårligere. Kortidsminnet er avhengig av registrering, lagring og organisering av nye inntrykk. Denne evnen tapes tidlig i utviklingen av aldersdemens.

9 5 Langtidsminnet holder lenger og personen vil en stund kunne støtte seg til det (Smebye 1985, 363). Andre symptomer som kan vise seg i første stadium er: tap av intellektuelle evner som logisk sans og vurderingsevne (Smebye 1985, 363) Språkproblemer (afasi) som kan slå ut på flere måter: * Den aldersdemente kan ha problemer med å finne ordene som skal brukes. Dette medfører vanskeligheter med å snakke, blant annet i hele setninger. Dermed reduseres evnen til å formidle et budskap. (motorisk afasi). * Vansker med å forstå/oppfatte hva andre sier eller med å forstå skrift. Hun kan ha flytende tale. Ord kan imidlertid forbyttes, eller meningsløse ord blir lagd. (sensorisk afasi). * Hun har vanskelig med benevning. Et trekk er at hun har flytende tale, men bruker mange omskrivinger, spesielt av substantiver.(anomisk afasi) (Solheim 1996, 25) emosjonelle problemer som irritabilitet, svingende stemningsleie, opphisselse, depresjon og apati. Disse emosjonelle symptomene er ofte en reaksjon på det som skjer, men etter hvert går de hjerneorganiske forstyrrelsene ut over den emosjonelle funksjonsevnen (Smebye 1985, 263) Andre stadium Det er individuelle forskjeller, men den aldersdemente kommer oftest over i andre fase i løpet av 2-4 år. Personen får i dette stadiet en økende mental svikt som kan resultere i: problemer med å huske innlærte sosiale handlingsmønstre personlighetsforandring. hukommelsestap som ofte gir seg utslag i manglende egenomsorg på flere områder; dårlig personlig hygiene, nedsatt apetitt, spisevegring, grising med mat og toalettrutiner endres. (Smebye 1985, 363)

10 6 at pasienten etter hvert blir desorientert om tid og sted og ute av stand til å huske og kjenne igjen personer (Smebye 1985, 364). apraksi; manglende evne til utføre praktiske handlinger til tross for mororisk førlighet og forståelse for hva som skal gjøres agnosi; manglende evne til å gjenkjenne og forstå det som skal sanses til tross for intakt sanseapparat ( Solheim 1996, 25). Nevrologiske forandringer kan forekomme: inkontinens for urin og avføring Stivhet, koordinasjonsforstyrrelser, falltendens og balansesvikt (parkinsonlignende symptomer)(solheim 1996, 25) nedsatt lukt- og smakssans krampelignende anfall. Disse kan variere fra små rykninger til grand mal - anfall ved økende sykdomsutvikling (Smebye 1985, 364) Tredje stadium Etter to til tolv år i andre fase går sykdomsutviklingen over i tredje fase, det terminale stadiet. Dette stadiet kjennetegnes ved: Fysiske og psykiske symptomer avtar gjerne Pasienten reduseres sterkt, og bli til slutt sengeliggende. Apraksien utvikler seg. Apetitt og evnen til å spise opphører Pasienten dør ofte av en infeksjonssykdom med underernæring og dehydrering som sterkt medvirkende faktorer (Smebye 1985, ) Katastrofereaksjoner Dette er reaksjoner som kan forekomme hos den aldersdemente i alle stadier av utviklingen. Jeg tror likevel at de er mest utbredt i de to første stadiene siden psykiske symptomene gjerne avtar i tredje stadium. Katastrofereaksjon er en kraftig angstreaksjon som kommer når en person blir utsatt for situasjoner hun ikke mestrer. Friske mennesker reagerer slik på unormale hendelser.

11 7 Aldersdemente kan reagere slik på enklere situasjoner. Når vi blir tilstrekkelig redde kan vi reagere med følelsene istedenfor med hodet. Aldersdmente har på grunn av den mentale svikten lettere for å reagere med følelsene. Faren for panikkopplevelser og panikkreaksjoner er derfor større. Kjennetegn på katastrofereaksjoner hos demente kan være rødme, stotring, stamming, økt uro, vandring, gråt og aggressive utbrudd (Solheim 1996, ).

12 8 3 Sykepleieteoretisk grunnlag Kapittelet inneholder som sagt en presentasjon av deler av Joyce Travelbees sykepleieteori. Hensikten med kapittelet er å presentere et sykepleieteoretisk grunnlag for sykepleien til aldersdemente som blir omhandlet i kapittel 5. Denne presentasjonen er tatt fra avsnittet om Joyce Travelbee i boka Generell sykepleie 1. Siden det kun er henvisninger til denne boka i dette kapittelet av oppgaven viser jeg kun til sidetall. 3.1 Joyce Travelbees definisjon av sykepleie Sykepleie er en mellommenneskelig prosess der den profesjonelle sykepleieren hjelper et individ, en familie eller samfunn med å forebygge eller mestre erfaringer med sykdom og lidelse, og om nødvendig å finne en mening i disse erfaringene (406). Ut i fra denne definisjonen vil jeg trekke ut følgende deler som vil bli nærmere omhandlet videre i oppgaven: Sykepleie er en mellommenneskelig prosess Sykepleiens mål og hensikt er å hjelpe et individ med å mestre erfaringer med sykdom og lidelse og å finne mening med disse erfaringene. For å oppnå sykepleiens mål og hensikt mener Travelbee at en må etablere et menneske til menneske forhold ( 409). Slik jeg forstår det, vil det si at en slik etablering er utgangspunktet for å utøve sykepleie. Jeg velger derfor først å se på hvordan Travelbee mener et menneske til menneske forhold kan etableres. 3.2 Etablere et menneske til menneske forhold til pasienten Travelbee hevder altså at sykepleie er en mellommenneskelig prosess hvor sykepleiens mål og hensikt bare kan oppnås ved etablere et menneske til menneske forhold. Hun tar avstand

13 9 fra begrepene pasient og sykepleier fordi hun mener at det dekker over det spesielle ved menneskets personlige trekk og kjennetegn. En slik begrepsbruk hevder hun også fører til abstraksjoner og generaliseringer som er felles for grupper av mennesker(409). I oppgaven bruker jeg begrepene pasient og sykepleier fordi jeg mener at det ikke er bruk av begreper som har noe å si. Jeg mener imidlertid at det er hvorvidt en ser mennesket bak begrepet og innholdet og kvaliteten på sykepleier - pasient relasjonen som har betydning. I følge Travelbee dannes et menneske til menneske forhold gjennom en prosess som består av flere faser: det innledende møtet framveksten av identiteter empati sympati etablering og gjensidig forståelse (409) Det innledende møte Ved dette møtet forholder pasienten seg til de forventninger hun har til sykepleiere generelt. På samme måten forholder sykepleier seg til pasienten som en hvilken som helst pasient. Begge to gjør seg opp en mening om hvem den andre er som person. Førsteinntrykket er basert på observasjoner av den andres væremåte, handlinger og språk og en umiddelbar vurdering av disse faktorene. Utfordringen til sykepleieren er å bryte ut av forutinntatte oppfatninger av pasienten og se pasienten slik hun er som person. Å se mennesket bak pasientbegrepet krever at sykepleieren må ha evne til å overskride seg selv og interessere seg for pasienten. Hvis han ikke klarer det vil omsorgen bli upersonlig og overflatisk. Kun enkeltindivider kan danne relasjoner som ikke bare er kategorier eller merkelapper, hevder Travelbee( ) Framveksten av identiteter Etter hvert som interaksjonen utvikler seg vil pasientens og sykepleierens identiteter tre fram og bli oppfattet av den andre. Sykepleieren ser på henne som forskjellig fra alle andre pasienter, og begynner å forstå hvordan hun opplever sin situasjon. Pasienten ser at

14 10 sykepleieren er forskjellig fra alle andre sykepleiere (410) Empati Empati er i følge Travelbee: evnen til å trenge inn i, eller ta del i og forstå den psykiske tilstanden som en annen person er i der og da. (410) Travelbee tar for seg flere forhold ved empati: Når en person har empati kan han delta i og forstå meningen med den andres tanker og følelser. Samtidig holder personen sitt eget selv atskilt fra den andres. Empatisk forståelse er ikke avhengig av om en liker eller misliker den andre. Empati oppleves i enkeltepisoder og dermed ikke en kontinuerlig prosess. En sykepleier kan med andre ord forholde seg til en person i mange situasjoner, men bare oppleve empati en gang i blant. Når det forekommer empati mellom to personer er forholdet mellom dem blitt forandret. I profesjonell sammenheng vil en slik kontakt med pasienten forplikte sykepleieren. Pasienten er sårbar fordi hun kan føle at hun har utlevert seg til sykepleieren. Det er derfor viktig at sykepleieren ikke gjør noe som gir henne en opplevelse av at tilliten er svekket. Å ha empati overfor en annen person krever en viss likhet i erfaringsgrunnlag. Et menneske kan ikke forstå noe som det ikke på en eller annen måte kan knytte til egne erfaringer. Flere følelser og reaksjoner er allmennmenneskelige. Eksempler er sorg, bitterhet og glede. Men det finnes også reaksjoner som er fremmede for oss fordi vi mangler erfaring med dem. På bakgrunn av dette, hevder Travelbee at det derfor urealistisk å forvente at en sykepleier kan ha empati med alle slags mennesker. En annen nødvendig forutsetning for empati er ønsket om å forstå den andres opplevelse. Motivasjonen for dette kan være sykepleierens omsorgsverdier og ønske om å hjelpe pasienten(410) Sympati Sympati er resultat av den empatiske prosessen. I følge Travelbee er sympati, til forskjell fra

15 11 empati, knyttet til ønsket om å hjelpe pasienten. Dette ønsket oppstår på grunnlag av den innsikt og forståelse for pasienten som er utviklet i empatifasen. Empati mener hun er en nøytral forståelse som ikke er knyttet til handling eller til ønske om å gjøre noe. Sympati formidles ved at sykepleieren er engasjert i henne som person og bryr seg om hvordan hun har det. Videre mener Travelbee at sympati blir uttrykt verbalt eller nonverbalt gjennom sin holdning og væremåte ( ) Etablering og gjensidig forståelse Som et resultat av prosessen som er beskrevet forut etableres et nært og gjensidig forhold mellom sykepleier og pasient. Å utvikle kontakten til dette nivået forutsetter at sykepleieren har et ønske om å hjelpe og har de kunnskaper og ferdigheter som skal til for iverksette sykepleietiltak i samsvar med pasientens behov (411) Kommunikasjon Travelbee sier at kommunikasjon er et av sykepleierens viktigste oppgave for å etablere et menneske til menneske forhold. Kommunikasjon er en gjensidig prosess der et menneske formidler sine tanker og følelser til et annet menneske. Kommunikasjonen kan foregå verbalt (ord) og nonverbalt (mimikk, tonefall, bevegelser og berøring). Hensikten med kommunikasjonen er at sykepleieren skal bli kjent med pasienten og dermed bli i stand til å møte hans behov (411) Terapeutisk bruk av seg selv Å kunne bruke seg selv terapeutisk er i følge Travelbee en egenskap som kjennetegner den profesjonelle sykepleieren. Å inneha denne egenskapen betyr at en bruker sin egen personlighet på en bevisst og hensiktsmessig måte i samhandlingen med pasienten. Sykepleieren må også være bevisst hvordan hans egen adferd virker inn på pasienten. I denne sammenheng er stikkord som selvinnsikt og selvforståelse, forståelse for menneskelig adferd riktige. Hensikten med denne bruken av seg selv er å fremme en forandring hos pasienten. Endringen er terapeutisk når den bidrar til å redusere eller lindre pasientens plager ( ).

16 Mening og mestring Travelbees utgangspunkt for å utøve sykepleie er at mottakeren er i en situasjon preget av lidelse og mangel på opplevelse av mening(406). Hun beskriver lidelse som forbigående ubehag, sterk angst, alvorlig fortvilelse og apatisk likegyldighet (408). I følge Travelbee reagerer mennesker forskjellig og individuelt når de opplever lidelse. Til tross for dette finnes det et felles trekk ved all menneskelig lidelse: Søken etter mening. Hva som gir dem mening må ethvert menneske finne fram til selv. Begrepet mening brukes ikke bare om de meninger som gjør den syke i stand til å bruke sykdommen og lidelsen som en utviklende erfaring ( ). Travelbee hevder: En person opplever også mening når vedkommende føler at ha fortsatt har verdi og er betydningsfull for andre. Nettopp opplevelsen av å bety noe er avgjørende knyttet til opplevelsen av mening. For å utvikle og opprettholde en slik opplevelse av mening trenger mennesket kontinuerlig støtte og hjelp fra sine nærmeste og fra profesjonelle hjelpere (409). I følge Travelbee er det også sykepleie å hjelpe individet til å mestre erfaringer med sykdom og lidelse. Mestring setter hun i sammenheng med mot. Motet knytter hun igjen til håpet. Håp er et ønske som det stor sannsynlighet for at en oppnår. Å miste håpet fører til at en ikke lenger ser noen mulighet for at situasjonen endrer seg, hevder Travelbee. Å ha det slik gjør at situasjonen blir vanskeligere å mestre. (407). Slik jeg forstår Travelbee er det derfor sentralt for sykepleieren å hjelpe pasienten til å bevare håpet. Travelbee mener: Grunnlaget for å bevare håp og utvikle håp er knyttet til den trygge forvissingen om at en vil motta hjelp fra andre når en trenger det..selv om selvstendighet og uavhengighet er idealer i vår del av verden er det et faktum at mennesker i høy grad er avhengige av hverandre. Dette bli svært tydelig i situasjoner der individets egne ressurser er utilstrekkelige. (407) En person som har en forvissing om at hun får hjelp når hun trenger det bevarer håpet og kan dermed bedre mestre erfaringer med sykdom og lidelse.

17 13 4 Validering I dette kapittelet tar jeg blant annet for meg bakgrunn og prinsipper for validering. På slutten tar jeg for meg et utvalg av teknikkene. Utvelgelsen gjør jeg på bakgrunn av egen erfaring og tilgjengelig eksempellitteratur. Prinsippene og teknikkene som blir beskrevet vil bli brukt i kapittel fem :Hvordan utøve sykepleie til aldersdemente ved hjelp av validering. 4.1 Bakgrunn og prinsipper for validering Validering består, som nevnt i innledningen, av flere teknikker som har til hensikt å bekrefte det følelsesmessige innholdet av det den aldersdemente formidler. Den amerikanske sosionomen, Naomi Feil, begynte på 1960-tallet å utvikle validering. Dette gjorde hun på grunn av dårlig erfaring med realitetsorientering (RO). Når hun korrigerte feiloppfatninger (et av elementene i RO) hos den aldersdemente opplevde hun ofte at det endte i en konflikt om fakta. Istedenfor begynte hun å bekrefte den følelsesmessige verdien og gyldigheten av den aldersdementes virkelighetsoppfatning, samtidig som hun ikke bekreftet eller avkreftet feiloppfatninger. Dermed opplevde den aldersdemente å bli tatt på alvor, å bli sett, hørt og akseptert. Metoden kalte Feil Validation Therapy (Solheim 1996, 338). Hun ser på desorientering (hun kaller det ikke demens) som et resultat av at personen er fylt opp av ubearbeidede følelser fra tidligere stadier i livet. Hvis de ikke får bearbeidet disse følelsene trekker de seg tilbake i seg selv, de vegeterer. Ut i fra et slikt utviklingspsykologisk syn mener hun at den gamle ved hjelp av Validation Therapy kan bearbeide krisene, slik at vegetering kan stanses (Feil 1993, 33-34). Et slikt syn kan ikke gjøre krav på vitenskapelig status, og både representanter fra legevitenskapen og psykologien har satt flere spørsmålstegn ved teorien hennes. (Dansk forord i Feil 1993, 14). På grunn av dette har jeg mange sekundærkilder i dette kapittelet. Måten hun blant annet beskriver teknikkene påvirkes av å være en del av en terapiform og den utviklingspsykologiske forklaringsmodellen hennes. Jeg velger i denne oppgaven å se på validering som en kommunikasjonsform som styrker pasientens identitet og selvrespekt.(solheim 1996, 339). Psykologen Per Erik Solem har skrevet mye om validering. Han sier at validering sett på som kommunikasjonsform er å respektere og akseptere personen slik hun er, med sin

18 14 virkelighetsoppfattelse og sine følelser, samtidig som en ikke bekrefter eller avkrefter feiloppfatninger. Mennesker som opplever respekt og trygghet trenger ikke hele tiden å bruke krefter på å forsvare seg. Denne frigjorte energien kan blant annet brukes til å ta inn virkeligheten slik den er.(solheim 1996, 338) Det er ikke hovedformålet med validering at den aldersdemente kommer tilbake til virkeligheten, men en positiv sideeffekt. I mange tilfeller vil hun til tross for verdsetting, respekt og kontakt bli i forvirring og vrangforestillinger og må respekteres for det (Solem 1990, 4) Carl Rogers har beskrevet prinsipper for vekstfremmende kommunikasjon. Disse prinsippene bør ligge i bunnen for all kommunikasjon til andre mennesker. Respekt : Innebærer å ta personen på alvor, godta henne og ikke sette betingelser for å vise interesse.(solem 1994, 140) Ærlighet : Være klar over hva en selv tror og mener. Hvis ikke kan en sende ut motstridende budskap. Dette kan bli gjennomskuet av motparten og tilliten til personen kan bli svekket. De fleste vil ha problemer med å åpne seg overfor mennesker som ikke er ekte.(solem 1994, 140). Derfor må en heller ikke snakke usant. Det er bedre å ikke si noe enn å snakke usant.(solheim 1996, 340) Empati. Innebærer å sette seg inn i hvordan den andre opplever verden generelt og sin egen verden spesielt. Når vi klarer det kan det vi se den andres opplevelser og følelser som om det var våre egne. Ordene som om er viktige fordi empati forutsetter at en klarer å se forskjell på hvilke følelser og opplevelser som er mine egne og hva som er den andres. (Solem 1994, 140) 4.2 Utvalgte valideringsteknikker. Stille utdypende konkrete spørsmål Spørsmålene stilles ved hjelp av spørreordene hva, når, hvem, hvor, hvor ofte og hvordan. En skal ikke bruke hvorfor, fordi det appellerer til intellektet. Siden den aldersdemente har intellektuell svikt kan hun få problem med å svare. Hun kan få angst og katastrofereaksjon på grunn av manglende mestring. Sykepleieren kan opptre som en reporter som er ute etter faktaopplysninger.

19 15 Så sant det er mulig bør en unngå å snakke i nåtid. Ved å bruke fortid bekrefter en faktainnholdet i pasientens virkelighet uten å være uærlig (Solheim 1996, 341). Være med på tilbakeblikk og delta i utforskningen av fortiden. På denne måten kan en aktivere gamle mestringsmønstre. Bruk av ordene aldri og alltid kan fremkalle erindringer (Feil 1994, 101). Erindringer kan også fremkalles ved å spørre hvordan konkrete ting var før (Solheim 1996, 342). Søke nærhet gjennom direkte øyekontakt Sykepleieren kan forsøke å etablere en åpen, direkte og vedvarende øyekontakt. Det er en fordel å bøye seg eller sette seg ned hvis pasienten sitter. Med blikket kan en berøre den demente. Øynene er sjelens speil blir det sagt. Observer pasientens kroppsspråk for å se om tilnærmingsmetoden er riktig eller ikke (Solheim 1996, 343). Kommunikasjon ved bruk av sang og musikk Når den aldersdemente lider av afasi kan sykepleieren kommunisere med å bruke kjente sanger, bønner, barnerim og dikt. (Feil 1993, 113). Tidligere var det vanlig at skolebarna lærte sanger og vers utenat. Det er vanlig at slike sanger dukker opp igjen hos aldersdemente. Selv om de har mistet språket kan de nynne med. Ved hjelp av pårørende kan en få tak i sanger som pasienten liker (Solheim 1996, 344).

20 16 5 Hvordan utøve sykepleie til aldersdemente ved hjelp av validering. I denne delen av oppgaven vil jeg, på bakgrunn av de delene av Travelbees sykepleieteori som er beskrevet i kapittel 3, beskrive hvordan sykepleie til aldersdemente kan utøves ved hjelp av validering. Som sagt mener Travelbee at etablering av et menneske til menneske forhold er utgangspunktet for at en skal oppnå sykepleiens mål og hensikt. Jeg vil derfor først skrive om hvordan et slikt forhold kan etableres ved hjelp av validering. 5.1 Etablering av et menneske til menneske forhold. Forholdet utvikles som nevnt gjennom fasene det innledende møtet, framveksten av identiteter, empati, sympati og etablering av gjensidig forståelse. Slik jeg forstår det er dette en prosess hvor sykepleieren blir kjent med pasienten og pasienten med sykepleieren. Å etablere et slikt forhold krever at begge parter husker hverandre fra møte til møte Hovedsymptomet ved aldersdemens er mental svikt. Kortidsminnet som en bruker når en husker nye personer blir dårligere tidlig i utviklingen av sykdommen. Det kan derfor være vanskelig å etablere et gjensidig menneske til menneske forhold som Travelbee beskriver. Sykepleiere, som hun kan forbinde med andre personer hun kjenner fra tidligere i livet, kan hun imidlertid kjenne igjen. Årsaken til dette er at langtidshukommelsen forsvinner senere enn kortidshukommelsen. Jeg har erfart at en kvinne med aldersdemens i et tidlig stadium husket navnet mitt, fordi hun for flere år siden var nabo med mine besteforeldre. Hvorvidt hun husker meg som person vet jeg ikke. Jeg har ikke funnet noe i litteraturen om dette. Jeg tror likevel, på bakgrunn av egen erfaring og etter samtaler med andre, at en aldersdement har mye lettere for å huske personer som hun kjente før hun ble syk, enn personer hun treffer etterpå. På bakgrunn av dette mener jeg at et menneske til menneske forhold i relasjonen sykepleier aldersdement hovedsakelig vil utvikle seg ensidig. Sykepleieren kan se pasienten som en unik person og etablere et nært forhold til den aldersdemente. Den aldersdemente kan på grunn av mental svikt kun se sykepleieren som en spesiell person i enkeltsituasjoner, ikke som en del

21 17 av en prosess som Travelbee mener etableringen av et menneske til menneske forhold er. Jeg tror derfor at den aldersdemente ser sykepleierne som en gruppe mennesker. Det er derfor av stor betydning at hele gruppen behandler den enkelte sammen pasienten samme måte. For at sykepleieren skal kunne bli kjent med den aldersdemente mener jeg at han må kommunisere henne på en slik måte at han får innblikk i hennes opplevelser i livet før og nå. For å oppnå dette kan bruk av valideringsteknikker være til hjelp. Som nevnt tidligere i oppgaven er validering å akseptere og respektere personen med sin virkelighetsoppfattelse og følelser, samtidig som en ikke avkrefter eller bekrefter feiloppfatninger. I dette arbeidet er selvsagt kommunikasjon viktig. Det eneste hjelpemiddelet sykepleieren har i denne kommunikasjonen er seg selv. Travelbee bruker begrepet terapeutisk bruk av seg selv. Kommunikasjon og terapeutisk bruk av seg selv ble omtalt kapittel tre. Når en møter en aldersdement i det innledende møtet har en som oftest fått noen opplysninger om henne på forhånd. Disse opplysningene sammen med de kunnskapene om aldersdemens en har utgjør det Travelbee kaller forutinntatte oppfatninger om pasienten. For å vise hvordan sykepleieren på en enkel måte kan bryte ut av disse oppfatningen og se personen slik han er vil jeg fortelle om et selvopplevd eksempel. I forbindelse med praksis i hjemmesykepleien besøkte jeg en 90 år gammen aldersdement kvinne som bodde alene. Hun var desorientert for tid og hadde problemer med å kjenne igjen mennesker. Hun trodde blant annet flere ganger at personal fra hjemmesykepleien var den avdøde søstera hennes. Språkfunksjonen var intakt. Ved et av de første besøkene jeg gjorde alene (uten kontaktsykepleier) sa hun at hun lurte på om ikke Gunhild (oppdiktet) snart kom. Jeg visste ikke hvem Gunhild var og om hun var død eller ikke. (senere fikk jeg av kolleger vite at hun var død) Hvem er Gunhild? spurte jeg. Hun svarte meg at det var søstera hennes og nevnte hvor hun bodde. Etterpå spurte jeg henne hvor mange søsken de var. Hun svarte: Det var jo..» Hun ramset opp ti navn hvorpå jeg kommenterte at det var jo et anseelig antall. Ja, men mamma kunne visst ha tenkt seg å ha enda flere, svarte hun mens hun lo hjertelig. Ved å bruke teknikkene stille utdypende konkrete spørsmål og være med på tilbakeblikk fikk jeg se henne som hun var som person og deler av identiteten hennes; oppveksten, familien og humoren.

22 18 De neste fasene i interaksjonsprosessen er i følge Travelbee empati og deretter sympati. Travelbees syn er at sympati til forskjell for empati er knyttet om ønsket til å hjelpe pasienten. Om disse begrepene sier hun også: Den empatiske personen kan oppfatte den andres ubehag, forstå hva det skyldes og forutsi hva slags atferd det vil resultere i. Men den sympatiske person føler den andres ubehag. Han blir rørt av det og ønsker å gjøre noe aktivt for å avhjelpe eller lette tilstanden. (Kristoffersen 1996, 410) Å ha en slik empati som her beskrives er viktig i forhold til aldersdemente. Ved å oppfatte den andres ubehag, forstå hva det skyldes og forutsi hva slags atferd det vil resultere i kan sykepleieren gjøre at pasienten ikke får katastrofereaksjoner. Et av Carl Rogers prinsipper for kommunikasjon som virker vekstfremmende er empati. Han mener at empati er å sette seg inn i hvordan den andre opplever verden generelt og sin egen verden spesielt. Når vi klarer det kan vi se den andres opplevelser og følelser som om det var våre egne. Sympati er i følge Travelbee et resultat av den empatiske prosessen. I forhold til hennes syn på sympati stiller jeg meg to spørsmål. Er det ønskelig å få et så nært forhold til pasienten at en føler den andres ubehag? Jeg mener at det ikke er ønskelig. Dersom en skal overleve psykisk som helsepersonell er det viktig at en ikke går lengre enn at vi ser den andres opplevelser og følelser som om det er våre egne. Det andre spørsmålet mitt lyder: Dersom det er ønskelig, er det da i det hele tatt mulig å sympati i forhold til en aldersdement?. Jeg stiller meg tvilende til om det er mulig å ha sympati overfor en aldersdement. Å være aldersdement er blitt beskrevet som å våkne opp på et ukjent hotellrom hver morgen. Å ha det slik medfører allmennmenneskelige reaksjoner som angst og usikkerhet. Forutsatt av at sykepleieren erfart slike følelser kan han kjenne på dem. Å oppleve det fullt og helt slik en aldersdement har det kan bare den aldersdemente selv føle. Det er bare hun som har opplevd det med alt hva det innebærer. Å oppleve empati i forhold til en aldersdement person kan oppleves på mange måter, blant annet ved hjelp av verbal og nonverbal kommunikasjon. Dersom en skal oppleve empati må

23 19 en ta pasienten på alvor å finne ut hvordan hun opplever verden generelt og sin egne verden spesielt. Ved bruk av validering kan en oppnå det, noe som dette eksemplet viser. Episoden har jeg fått fortalt fra en kollega. Det skulle tas blodprøve på en aldersdement pasient. Hun får lett katastrofereaksjon, med aggresjon i form av klyping og slåing. Hun er desorientert for tid og sted, har periodevis problemer med å kjenne igjen nære personer, blant annet sønnen hennes. Hun har språkproblemer. Det ble først gjort et forsøk med å ta blodprøve. Det hadde vært flere pleiere tilstede for å ha mulighet for å holde henne. Pasienten ble aggressiv i situasjonen og ble derfor holdt. Sykepleieren klarte likevel ikke å komme inn i åra fordi pasienten var urolig. Prosedyren ble derfor avslutta. Dagen etter gikk en kvinnelig sykepleier som ikke hadde vært til stede i situasjonen som er beskrevet over, inn til pasienten for å ta blodprøven. Hun satt seg ned på en stol ved siden av pasienten og pratet rolig. Sykepleieren fikk respons i form av øyekontakt og uforståelig prat fra pasienten. Pasienten forholdt seg rolig mens blodprøven ble tatt. Etterpå sa sykepleieren til pasienten: Vi kvinner tåler en støyt Pasienten svarte med et smil ja på spørsmålet. Denne episoden illustrerer at sykepleieren ved hjelp av validering viser empati. Sykepleieren oppfattet den andres ubehag, forstod hva det skyldtes og forutså hva slags atferd det ville resultere i. Hun aksepterte og respekterte pasienten for at hun ikke mestret at det kom flere mennesker for å ta en blodprøve. Gjennom verbal og ikke minst nonverbal kommunikasjon bekreftet hun den aldersdementes følelser. Pasientens reaksjon kunne jo også skyldes at pasienten ikke likte å ta blodprøve. Som et lite apropos trenger man jo ikke være aldersdement for å få en katastrofereaksjon når en blir holdt for å ta en blodprøve. Det siste stadiet i utviklingen av et menneske til menneske forhold mener Travelbee er etablering av gjensidig forståelse. I avsnittet om det innledende møtet tidligere i kapittelet redegjorde jeg for at jeg tror at et menneske til menneske forhold mellom sykepleier og en aldersdement ville utvikle seg ensidig. En gjensidig forståelse som resultat av den prosessen som er beskrevet forut vil derfor bli vanskelig. Sykepleieren kan imidlertid etablere forståelse for den aldersdemente.

24 Mening og mestring Jeg har nå gjennomgått Travelbees utgangspunkt for å utøve sykepleie, etablering av et menneske til menneske forhold. Jeg kom fram til at aldersdemens vanskeliggjør etableringen av et gjensidig menneske til menneske forhold. Siden Travelbee mener at en slik etablering er nødvendig for oppnå sykepleiens mål og hensikt, kan en spørre seg om en kan hjelpe den aldersdemente til å mestre erfaringene med sykdom og lidelse og finne mening i disse erfaringene. Jeg mener dette er fullt mulig. Jeg har vist at sykepleieren kan etablere et ensidig forhold og at den aldersdemente kan oppleve respekt, aksept, mellommenneskelig fellesskap og tilhørighet i enkeltsituasjoner til tross for sykdommen. Til slutt er det derfor naturlig å skrive om hvordan en ved hjelp av validering kan oppnå sykepleiens mål og hensikt. Travelbee mener at det er et allmennmenneskelige behov å finne mening i sykdommen og lidelsen. En slik mening mener hun at enhver må finne fram til selv. Å finne mening vil for mange bety å oppleve at sykdommen og lidelsen fører til en utviklende erfaring. For å oppleve det slik mener jeg mennesket må kunne ta med seg opplevelser videre i livet. Det forutsetter at en husker dem. Dette er en mental prosess. aldersdemente har en mental svikt som vanskeliggjør dette. Det kan derfor være vanskelig for dem å oppleve en slik mening. Travelbee mener imidlertid at mening kan være mer enn en å bruke sykdommen og lidelsen som en utviklende erfaring. Hun mener at et menneske også kan oppleve mening når hun føler at hun har verdi og opplever å bety noe. For å opprettholde en slik mening hevder Travelbee at mennesket trenger kontinuerlig støtte fra sine nærmeste og profesjonelle hjelpere. Sykepleieren kan ved hjelp av validering hjelpe den aldersdemente til å opprettholde meningen. Å bli respektert og akseptert for den en er, er viktig. Solem har utført en undersøkelse om bruk av validering. Her ble respondentene bedt om å skrive ned kliniske erfaringer med bruk av validering. Her gjengir jeg et sitat fra denne undersøkelsen. Jeg har bare forsøkt det gang, og da med en kvinne som alltid mener andre har stjålet fra henne eller som har sagt noe stygt i hennes nærvær. Det har aldri vært mulig å realitetsorientere henne, så jeg ba henne fortelle litt mer om denne som stjal og bannet, - jeg husker ikke i detalj hva hun svarte, men jeg husker at jeg ble så forbauset over hvor tilfreds hun virket på kort tid. (Solem 1990, 12)

25 21 Dette eksemplet viser at en ved hjelp av validering kan gjennom å ta pasienten på alvor hjelpe den aldersdemente til å føle at hun verdi og opplevelse av å bety noe. Å bli aldersdement er en gjennomgripende forandring i livet. Sykdommen gjør at det er vanskeligere for pasienten å mestre hverdagen uten hjelp fra andre. Travelbee mener at forutsetningen for mestring av sykdom og lidelse er at pasienten bevarer håpet. Grunnlaget for å bevare og utvikle håpet er igjen knyttet til forvissingen om at en vil motta hjelp fra andre når en trenger det. Travelbee mener at sykepleiens mål og hensikt, deriblant det å hjelpe individet til å mestre, bare kan oppnås ved å etablere et menneske til menneske forhold. Ut i fra et slikt resonnement kan en si at etableringen fører til at pasienten bevarer håpet og dermed mestrer sykdom og lidelse. En aldersdement kan også ha en forvissing om å få hjelp når hun blir møtt med en empatisk forståelse slik som blir vist eksemplet om empati tidligere i kapittelet. Lazarus bruker ordet mestring for å betegne menneskets forsøk på en beherske en situasjon. (Kristoffersen 1996, 46). Ved å bruke validering kan sykepleieren være med å støtte opp den aldersdementes forsøk på å beherske en situasjon. En som ikke opplever å bli tatt på alvor, men føler seg motarbeidet tror jeg vil får mindre selvtillit. Lav selvtillit fører til mindre mulighet for å mestring Dette mener jeg er et allmennmenneskelig faktum som de fleste har opplevd. Å hjelpe en aldersdement til å mestre sykdom og lidelse mener jeg derfor er å sette henne til aktiviteter som hun klarer å utføre. Slike aktiviteter bygger opp under selvtilliten. Et eksempel fra den nevnte undersøkelsen av Solem viser det. Bruker mye musikk finner sanger jeg tror den enkelt liker starter sangen og de fullfører. Den demente gleder seg over å mestre dette. (Solem 1990, 12) På denne måten henger mestring sammen med mening. Når den aldersdemente opplever at sykepleieren hjelper henne til å mestre, kan hun få følelsen av at noen bryr seg om henne. Hun opplever mening.

26 22 6 Konklusjon I oppgaven har jeg vist hvordan sykepleie til aldersdemente kan utøves ved hjelp av validering. Som sykepleieteoretisk grunnlag har jeg brukt deler av Travelbees teori: Etablering av et menneske til menneske forhold og begrepene mening og mestring. Innledningsvis sa jeg at framgangsmetodene som er presentert i oppgaven ikke måtte oppfattes som fasitsvar. Jeg håper at jeg har uttrykt meg på en slik måte at jeg har klart det. Aldersdemente må behandles individuelt. Realitetsorientering kan ha positiv effekt på en aldersdement mens validering kan være det riktige for en annen. En tredje kan ha nytte av å bli møtt med en blanding. Ved å bruke Travelbees tenkning som grunnlag for sykepleien i oppgaven håper jeg leseren har fått innsikt i hvordan validering kan være et viktig verktøy i sykepleien til aldersdemente. I mitt møte med praksisfeltet har jeg fått inntrykk av at kunnskapene om bruk av validering i sykepleien er varierende. Jeg mener at jeg tar opp et tema som alle som jobber i demensomsorgen bør, hvis ikke må ha kunnskaper om. Det finnes en del litteratur om temaet, hovedsakelig den jeg har brukt i denne oppgaven. En del av denne litteraturen bærer preg av at validering er et emne innenfor psykologien. I min oppgave blir validering satt i et sykepleieperspektiv. I tillegg blir teoriene, som for mange i sykepleiepraksis kanskje kan virke høytsvevende, eksemplifisert. Dette gjør at oppgaven kan være et godt supplement til eksisterende litteratur. Innledningsvis sa jeg at oppgaven handlet om sykepleie til enkeltindividet og at jeg dermed ikke tok for meg pårørendesamarbeid i oppgaven. Ved en annen anledning kunne det vært interessant å sett på hvordan pårørende kan være en viktig og nødvendig del i sykepleien til aldersdemente.

27 23 7 Litteraturliste Feil, Naomi: Validering - hjelp til desorienterede gamle. København: Hans Reitzels Forlag, 1993 Kristoffersen, Nina Jahren (red): Generell sykepleie 1. Oslo. Universitetsforlaget, 1996 Smebye, Kari Lislerud og Mette Karoliussen: Eldre, aldring og sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, Solem, Per Erik: Aldersdemens og forvirring: Erfaring med bruk av Validation Therapy. Oslo: Norsk gerontologisk institutt, 1990 Solem, Per Erik: Kommunikasjon med aldersdemente. i Nygård, Aase Marie (red).: Psykologiske perspektiver på aldersdemens. Oslo: Universitetsforlaget, Solheim, Kirsti: Demensguide, holdninger og handlinger i demensomsorgen. Oslo: Tano Aschehoug, Steigan, Pål(red.): Caplex multimedialeksikon. Oslo: J.W.Cappelens Forlag AS, 1997