Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge

Transkript

1 Kultursensivitet som en måte å se lokalsamfunn på: Billefjord og Kautokeino Hefte 4 Kultur og barnevernsarbeid 2006 Merete Saus S k r i f t s e r i e 1 / Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge

2 Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge Kultursensitivitet som en måte å se lokalsamfunn på: Billefjord og Kautokeino Merete Saus

3 Forord Dette undervisningsheftet er ett av flere i en serie om «Kultur og barnevernsarbeid». Prosjektet er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet, og det er gjennomført ved Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge. Heftene er utarbeidet etter en omforming av doktorgradsavhandlingen «Kontekstuelt barnevern Barnevern i samisk kontekst» (Saus 2004). Avhandlingen er den første som er skrevet om barnevern i samiske områder, og den handlet om hvilke teoretiske og praktiske forankringer et kulturperspektiv i barnevernet burde ha. Det ble argumentert for at kulturell tilpasning i praksis er et kontekstuelt orientert barnevern. Heftet Kultursensitivitet som en måte å se lokalsamfunnet - Billefjord og Kautokeino er basert på avhandlingen og er en forkortet versjon av utdrag fra avhandlingen. Formålet med omformingen har vært å formidle sentrale deler av denne avhandlingen til praksisfeltet på en konkret og tydelig måte. Omformingsprosjektet tar utgangspunkt i behovet for at forskningsbasert kunnskap blir tilgjengelig for praksisfeltet. Målet er at praksisfeltet skal oppleve en større nytteverdi av forskningen som er gjennomført. Prosjektet tar også som utgangspunkt at det er behov for kunnskap om arbeidsmodeller og litteratur hvor det legges vekt på de praktiske konsekvensene kultur har for barnevernsarbeidet. Hensikten med heftet har vært å forenkle. Det har medført at noen resonnement og noe av bakgrunnsinformasjonen er utelatt. Dersom man er interessert i fordypet forståelse av tematikken henvises det til å lese den originale avhandlingen. Det er heller ikke en ambisjon med prosjektet å gi fullstendig oversikt over tema kultur og barnevern. I dette heftet sammenlignes to samiske steder; Billefjord og Kautokeino. Sammenligningen synliggjør at samiske steder er forskjellig, og at det samiske samfunn er mangfoldig og variert. Siktemålet er å vise hvordan lokalsamfunnskunnskap er grunnleggende for kultursensitiv praksis. 2

4 Innholdsfortegnelse Innledning...5 Ett par eksempler...6 Heftets innhold...7 Billefjord og Kautokeino en sammenligning...8 Språk...8 Næringsveier...9 Effektivisering og modernisering i to ulike epoker...10 To samfunn vokser frem...12 Ca. år Relasjoner mellom majoritet og minoritet...17 To fornorskningsbølger i to ulike tidsepoker...18 Reise på langs, på tvers og mot krysset...19 Samiske verdener er forskjellige...22 Kunnskapsunivers...22 Sosial praksis...23 Vern mot fornorskning...26 Innkapsling av det samiske i fortid...28 Utvikle kontekstuell praksis...31 Spør mor og far hva de synes er viktig for deres barn...32 Gå «oppdagelsesrunder» i nabolaget...33 Snakke med folk i uhøytidelige anledninger...34 Ta kontakt med «ressurspersoner» i lokalsamfunnet...35 Spør hva som er vanlig og uvanlig...36 Spør foreldrene hva som er annerledes «nå» i forhold til når de var barn...37 Avslutning...38 Litteratur

5 4

6 Innledning I dette heftet skal vi se nærmere på kultursensitivitet som en måte å se et lokalsamfunn. En av utfordringene med å utvikle et kulturperspektiv er å konkretisere hvordan man skal gjøre det. Problemet har to nivåer. For det første er det et metodisk og praktisk spørsmål. Hvordan skal man kunne integrere kultur i den daglige virksomheten i barnevernet? For det andre er det et kunnskapsspørsmål. Hva skal man integrere som kunnskap om kultur i barnevernets arbeid? Dette heftet behandler det andre spørsmålet. Hvordan kan man konkret kunne få kunnskap om kultur når man arbeider i barnevernet? Dersom man forholdt seg til det første spørsmålet, det metodiske og praktiske, vil oppmerksomheten rettes mot kulturkunnskap som en aktivitetsform. Man ville vært opptatt av hva man som barnevernsarbeider gjør når man innehar en kulturell kompetanse. Da er det vanlig å integrere ulike nivåer; bevissthetmessige-, kognitive- og atferdsmessige nivå. Disse tre nivåene viser til ulike delkompetanser, hvor ulike avsnitt ved kulturell kompetanse er berørt. Det bevissthetsmessige nivået handler om sensitivitet. Kulturell kompetanse på dette nivået betyr at barnevernsarbeideren har evne til å innrette fokus. Den mest vesentlige delen av kompetansen er respekt. Evnen til forståelse er det viktigste elementet på kognitivt nivå. Det handler om forståelse, og evne til å reflektere over kulturelle fenomener. På det atferdsmessige nivået legges det vekt på handlinger; hva barnevernsarbeideren gjør når han eller hun utfører arbeid som er basert på kulturell kompetanse. Dette finnes diskutert i rapportene Fargerikt barnevern (Saus 2006d) og Metoder for barnevernet i samiske områder (Saus 2006c). Når man er opptatt av kunnskapssiden ved dette arbeidet retter man derimot oppmerksomheten mot hva som er kulturkunnskap i barnevernet. Det er innholdet som blir betydningsfullt. I arbeid med å tydeliggjøre innholdskomponentene er det vanlig å peke på sensitivitet. Sensitivitet kan man finne igjen på det bevissthetsmessige nivået i det praktiske arbeidet. Det handler om å være respektfull, inneha inkluderende holdninger og møte folk som likverdige. Dette er grunnleggende elementer ved muligheten til å utvikle en kulturell kompetanse og integrere den i praktisk barnevernsarbeid. I det konkrete praktiske arbeidet er det ikke nok, men for å utvikle innholdet i praktisk kulturorientert arbeid er sensitivitet en grunnkomponent. I dette heftet forstår vi sensitivitet som et lokalsamfunnsperspektiv. Med det mener vi at muligheten til å møte den andre på en sensitiv måte er avhengig av at man ser den andre i lys av den konteksten han eller hun er i. Det innebærer at man trekker inn kunnskap om stedet til folk. Stedet til folk behøver ikke nødvendigvis være hjemstedet, barndomsstedet eller oppvekststedet. Det kan være en del av stedet man bor på, stedet man kommer fra men ikke lenger bor på, stedet man besøker ofte, men hvor man aldri har bodd eller det kan være et sted ingen andre kjenner til. Rammene omkring stedet er personlig. Det er den enkelte sitt sted og opplevelsene i forhold til stedet som er konteksten. Det er det vi vil ha oppmerksomheten rettet mot i dette heftet. 5

7 For å nærme oss denne innsikten vil to samiske lokalsamfunn bli presentert. Hensikten er å synliggjøre hvordan man kan se og forstå folk sine handlemåter på bakgrunn av det samfunnet de lever i. Ved å presentere de to stedene og sammenligne dem ønsker vi å synliggjøre hvordan barnevernet kan utvikle innholdet i sin kulturelle kompetanse ved å se lokalsamfunn. Et par eksempler For å klargjøre hensikten med de to grundige lokalsamfunnsbeskrivelsene presenteres et par eksempel hvor nettopp kunnskap om hvordan folk levde var avgjørende for at barnevernet skulle kunne gjøre en god nok jobb i forhold til familien. Eksemplene er en omskrevet og forkortet versjon fra et eksempel i en artikkel av Pine og Drachman (2005) som handler om opplæringsbehovet som er i barnevernet innenfor kulturell kunnskap. En familie virket underlig på barnevernet. De sov alle sammen på madrasser på stua, selv om de hadde en relativt stor leilighet med eget soverom til foreldre og alle barna. Familien var opprinnelig fra et krigsherjet land i Afrika og hadde kommet til vertslandet for få år siden. Familien var kommet som flyktninger etter å ha bodd i mange år i ulike flyktningleirer. I landsbyen de kom fra hadde de opplevd at soldater kom om nettene. Soldatene drepte, terroriserte og stjal unge gutter for å tvinge dem til å bli soldater. Familien hadde dermed begynt å sove på samme rom for å være trygge og passe på hverandre. Denne erfaringen stakk så dypt at de forsatte med dette også etter at de var kommet til det nye landet hvor de hadde fått flyktningstatus. Selv om det virket underlig på barnevernsarbeiderne at alle sov på gulvet på samme rom, var det en helt rimelig forklaring på dette. Det var en fornuftig og nødvendig handling for å yte omsorg og beskyttelse. Selv om det ikke nødvendigvis ville ha skadet familien at barnevernet oppfattet dem som underlig, er det allikevel tankevekkende at mangel på kunnskap om forhold der folk kommer fra påvirker oppfatningen av familien. Negative holdninger til familien kan påvirke samarbeidet med familien. Mangel på kunnskap om erfaringene til familien medfører også misforståelse når handlingene til familien skal vurderes. Eksemplet viser hvor viktig det er å skaffe seg kunnskap om forhold ved stedet der familien kommer fra. Da kan man få kunnskap om viktige skjellsettende erfaringer eller andre forhold som har avgjørende betydning for å forstå familienes handlinger. Barnevernet ble gjort oppmerksom på en mor som slo sin ungdomsønn. Etter en samtale med mor kom det frem at hun slo sønnen fordi han var uhøflig mot henne. Familien var flyktninger og kom fra et land i krig. Også denne familien hadde opplevd at det kom soldater inn i landsbyen. Det viste seg at det hadde vært svært viktig å oppføre seg høflig når soldatene kom til landsbyen for å unngå å bli drept. Det var derfor svært viktig for mora at ungdommen ikke oppførte seg frekt, fordi det hadde vært en livsfarlig handling i hjemlandet. Hennes handling var dermed mer å betrakte som en oppdragelse enn mishandling. For barnevernet ble det viktigere å ha samtaler med mor hvor behovet for denne typen disiplinering ble diskutert og kritisert, enn å forstå handlingen i kategorien mishandling. Barnevernet forsøkte å sette oppdragelsesformer i kontekst mer enn å ensidig fordømme 6

8 henne. Da kunne de få mora til å la være å slå sønnen. Også i dette eksemplet var det viktig for barnevernet å skaffe seg kunnskap om familiens hjemsted og erfaringer der i fra. I dette eksemplet var det en kompliserende faktor at å slå faktisk ikke er lov, mens barnevernet allikevel måtte forholde seg til dette ved å forstå det kontekstuelt. Mora slo fordi det var en livsviktig del av oppdragelsen. Barnevernet må i kulturorientert praksis balansere mellom å vurdere det som er lovlig og ulovlig og forståelse av handlinger i kontekst. Dette er ikke enkelt. I disse to små eksemplene var hovedideen å synliggjøre at uten kontekstuell innsikt, uten å kunne noe om stedet der folk kommer fra, kan man misforstå. Det kommer tydelig frem når eksemplene er hentet fra flyktningfamilier som kommer fra steder med drap og krig. Imidlertid er dette en mer allmenn kunnskap. For å vurdere familier og individer sine handlinger, må man også kunne noe om den konteksten der handlingene utspiller seg. Kultursensitiv praksis gjør det mulig å handle på bakgrunn av kunnskap, ikke bare om familien og deres handlinger, men også om stedet der disse handlingene gjennomføres. Heftets innhold I dette heftet vil to samiske lokalsamfunn bli beskrevet. De sammenlignes for å vise at samiske steder ikke nødvendigvis er like. Man kan altså ikke nødvendigvis overføre kunnskap om et samisk lokalsamfunn som gyldig for et annet samisk lokalsamfunn. Det er dermed vesentlig at kulturell sensitivitet betyr kunnskap om det lokalsamfunnet familien er en del av, ikke kunnskap om noen sentrale trekk ved samisk kultur og historie. Oversiktskunnskap over samisk historie og samisk kultur er som grunnrammer å regne. Det er hjelpeknagger for å kunne se det enkelte samiske lokalsamfunnet man som barnevernsarbeider faktisk jobber i. Sammenligningen av stedene viser hvordan de er like, men også hvor forskjellige samiske lokalsamfunn kan være. Ved å se på historien til hvert enkelt sted kommer det også frem at ulike samfunnsprosesser har formet stedene ulikt. Dermed blir også stedene ulike. I siste del av heftet forsøkes det å konkretisere hva barnevernsarbeidere kan gjøre for å se lokalsamfunn. På bakgrunn av denne kunnskapen kan barnevernet utvikle en kultursensitiv praksis. 7

9 Billefjord og Kautokeino en sammenligning I det følgende skal dere bli litt mer kjent med to samiske steder. Det er noen hovedforskjeller mellom disse to stedene: Billefjord var tradisjonelt basert på kombinasjonsnæring, og Kautokeino var basert på reindriftsutøvelse. Billefjord er ikke lenger avhengig av den tradisjonelle næringsformen. I Kautokeino er det fremdeles mange som er involvert i reindriftsnæringa. Den tradisjonelle samiske livsformen er lite markant i Billefjord. I Kautokeino er fremdeles noe av den tradisjonelle kunnskapen i funksjon (Bergstrøm 2001), og er blant annet verdifull kompetanse for reindriftsutøverne. Samisk språk er lite brukt som dagligspråk i Billefjord. Det er et mindretall som er samisktalende, mens tilnærmet alle behersker norsk. Det er kun et fåtall av de offentlige ansatte som er samisktalende. De aller fleste i Kautokeino har samisk som morsmål og hjemmespråk, og det er en selvfølgelig del av skoletilbudet i hele kommunene. Ved de fleste offentlige tjenestene er det ansatte som er samisktalende. De fleste i Kautokeino er tospråklig, og behersker både samisk og norsk. Det er altså språklige, næringsmessige og kulturelle forskjeller mellom Billefjord og Kautokeino. Språk I Kautokeino er andelen samiskspråklige i dag 95 %. I Porsanger er denne andelen på 35 %. I forhold til kapittelet om relasjon mellom majoritet og minoritet ser vi at samer er i en språklig majoritet, og dermed også en kulturell majoritet i Kautokeino, mens samer er i en klar minoritetssituasjon i Porsanger. Et skrått blikk på de andre kommunene innenfor samisk forvaltningsområde, viser at Porsanger har den prosentvise minste andelen samiskspråklige blant disse kommunene (Kommunal og regionaldepartementet 2002) 1. Imidlertid antas det at det er en høyere andel enn de registrerte samiskspråklige som forstår samisk eller bruker samisk som hjemmespråk. I Kautokeino har alle elever samisk i grunnskolen. De fleste av disse (90 %) har det som førstespråk. Kun 3 % behersker ikke samisk i denne kommunen. Skolene i Porsanger gir tilbud om samisk undervisning. Imidlertid er det meste av samisk opplæringen konsentrert omkring opplæring i samisk språk og kultur, en opplæringsform som er beregnet på norsktalende elever. 5,6 % av skoleelevene har samisk som førstespråk i de 5 grunnskolene i Porsanger, 11 % har det som andrespråk mens 23,4 % får undersvisningstilbudet beregnet på norskspråklige. En annen forskjell er knyttet til anvendelse av samisk språk i offentlig virksomhet. I Kautokeino er samisk møtespråket både i politisk og administrativ sammenheng. Dersom 1 Karasjok (92%), Nesseby (75%), Tana (50%) og Kåfjord (46%). 8

10 noen ikke behersker samisk får disse tilbud om tolk. I Porsanger er det motsatt. I Porsanger er det ansatte som behersker samisk i de fleste avdelinger, men det er svært få som behersker samisk skriftlig. Målsettingen i Porsanger er en revitalisering av samisk språk. Kommunene kan per i dag ikke oppfylle samelovens minimumskrav, for eksempel om oversettelse av saksinnstillinger til samisk, og mulighet for å bruke både samisk og norsk som møtespråk. Den språklige situasjonen er svært forksjellig mellom Kautokeino og Porsanger. I arbeidsrapporten hvor disse tallene er hentet fra (Op.cit) betegnes Porsanger som en «sjøsamisk randsone i samisk sammenheng». Dette er ut fra historiske tall en lite adekvat betegnelse, men kan gi en beskrivelse på situasjonen til Porsanger i dag. Næringsveier Fikseriene er den viktigste næringsveien for Finnmark fylke. Fiskerinæringen har gjennomgått store endringer i løpet av de siste hundre årene. Tidligere sysselsatte fiskerinæringen brorparten av befolkningen i Porsanger. Båtene var små, og fisket ble drevet i fjordene. Dette har vært den viktigste næringsveien i Billefjord, men er det ikke lenger. Det har altså vært store endringer i folks livsform i løpet av de siste 100 årene. Reindrifta er fremdeles en næring som styres av reinens trekking mellom vinterbeitet på vidda og sommerbeite langs kysten. Reindrifta var den viktigste næringa i Kautokeino for 100 år siden, og er det ennå i dag. Driftsformen var relativt uforandret fra århundreskiftet 1800/1900 frem mot 1960 tallet. Etter den tid har næringa gjennomgått store endringer, men er fremdeles den mest sentrale ervervsmessige virksomheten i Kautokeino. Det synes derfor som om Billefjord har hatt størst endring i livsform i løpet av de siste tre-fire generasjonene. Disse ulike næringsveiene og samhandlingsformene har gitt ulike betingelser for interaksjon med andre grupper. Fisket ga mulighet for mange til å reise bort, og det ga også mulighet for tilflytting fordi fiskeri ga arbeidsplasser. Flerspråklighet var nødvendig fordi næringen også hadde aktører fra steder med ikke-samisk befolkning. Reindrifta hadde ingen ikke-samiske aktører før på midten av forrige århundre. Da ble reinpolitiet opprettet på grunn av at lappefogden sa at reindriftsutøverne opplevde vansker på grunn av omfattende tyvslakting og ommerking av rein (NOU 2001: 34). I det første året (1947) var politimyndigheten tildelt formenn i noen reindriftsenheter, mens det fra 1948 ble overført til utrykningspolitiet. I etterkrigsårene var det stadig mer samhandling mellom myndighetene og reindriftsutøverne. Slik ble aktører med ikke-samisk språk innlemmet som aktører i reindriftsfeltet. Før den tid var det minimalt behov for flerspråklig kompetanse for å beherske reindriftsutøvelsen. Selv om vi her har kommentert forskjellene i næringsutøvelsene, må det pekes på at det var sam-handling mellom dem. De bistod hverandre med bytte av matvarer, råstoff og andre varer. I tillegg bistod de hverandre med hjelp til praktiske gjøremål, for eksempel i overfarten med rein til øyene. Det var også mulighet for fastboende å ha sytingsrein, det vil si at de hadde en, eller noen få, rein på gjeting i reineierens flokk. Samhandlingen kaller man 9

11 verddeforhold ( verdde-vuohta ). Verdde kan man oversette til gjestevenn, og viser til en sentral del av næringsstrukturen i samiske samfunn (Henriksen 1993, NOU 2001, Vãisãnen 2003, Berglund, Johansson og Molina (Red) 2005). Samhandlingen var praktisk, førte til kunnskapsdeling og var økonomisk gunstig for begge parter. I tillegg førte samhandlingen til at relasjoner og sosiale bånd ble skapt og vedlikeholdt, og at forholdet mellom nomadene og de fastboende i all hovedsak var lite konfliktfylt. Ved sammenligning av Billefjord og Kautokeino ser vi at tilknytning til disse to ulike næringsveiene har avgjørende betydning for den forskjellen som var mellom stedene som samiske steder. Det er også vesentlig for forskjellen som er mellom disse to stedene i dag. Ikke minst er det vesentlig for den forskjellen som utviklet seg, i betydning hvilken påvirkning næringsformene hadde på de endrings-prosessene som stedene undergikk. Effektivisering og modernisering i to ulike epoker Den tradisjonelle tilknytningen mellom næringsform og samisk livsform ble satt under press i løpet av 1990 tallet i Kautokeinosamfunnet. Innføring av trålfiske i fjordområdene fra begynnelsen av 1900 tallet var en prosess som satte Billefjorddistriktet under et sammenlignende press. Store (1998) har i sin film, basert på intervju av eldre mennesker i Nesseby, vist hvordan trålernes inntreden var sterkt delaktig i «å få et helt folk (sjøsamene) til å forsvinne». Overflodssamfunnet, som vil ha mest mulig på den mest effektive måten, førte til at sjøsamenes tilpasning til naturrikdommene både i sjøen, langs kysten og til fjells ble forstyrret. I tillegg ble mange av de gamle jaktmetodene forbudt, og tilpasningsformen hadde få muligheter til videreføring. I flere tiår ble ungdomskullene «jagd» til byene/kommunesentrene på grunn av at det ikke fantes levedyktige næringer igjen i bygdene. De la igjen den samiske livsformen, kulturen og språket. Tilbake sitter de gamle og ser at en sjøsamisk verden, og et sjøsamisk folk, forsvinner. Gradvis ble det mønsteret man hadde som var det bærende element for samisk samfunn og kultur forvitret 2, og det stabile samfunnet endret seg raskt. Vi kan ved sammenligning av Billefjord og Kautokeino se at effektvisering har ført til en oppløsning av næringsformer, og at økologisk balanse i driftsformene ikke kunne opprettholdes med moderne «verktøy». Vi har også sett at det har påvirket ankerpunktet til samisk livsform. Tidspunktene for disse næringsmessige bruddene er imidlertid ulike. For de sjøsamiske områdene akselererte endringsprosessen fra begynnelsen av århundret opp mot 1960 tallet. For reindriftsamene var denne prosessen midt på 1990 tallet. Disse to periodene er forskjellig når det gjelder holdninger til det samiske, noe som ble diskutert i Kulturperspektiv i barnevernsarbeid, Hefte 1 (Saus 2006a). 2 For en innsiktsfull beskrivelse av det kulturelle og samfunnsmessige mønsteret kan jeg anbefale Anton Hoëms bok «Yreksfelle, sambygding, same eller norsk» fra 1971 (andre opplag 1976). 10

12 Mens sjøsamiske områder ble livsformmessig tappet i en periode hvor fornorskning ennå var et legitimt mål, ble samene i indre Finnmark rammet i en periode hvor tilknytning til samisk språk, kultur og livsform anses som en legitim rettighet. Det er nedfelt som politisk forpliktet mål ved Norges ratifisering av ILO nr I tillegg var Sametinget etablert, et folkevalgt organ som nettopp har som oppgave å forvalte samenes interesser. Selv om prosessene i de næringsmessige tilpasningene, i henholdsvis Billefjord og Kautokeino, er sammenlignbare, er tiden de fremstår i ikke sammenlignbare. Begge stedenes næringstilpasninger har vært gjenstand for modernisering. Imidlertid har den politiske samtiden for moderniseringsprosessene vært forskjellig. Mens moderniseringen av fiskeriene førte til at Billefjords næringsvei tidlig ble underlagt moderne rasjonalitet, gjenomgikk reindrifta i Kautokeino en rasjonalisering på et senere tidspunkt. Slik kunne rasjonalitetstenkningen prege holdningen til det samiske ulikt, hvor særlig Kautokeino ikke ble ansett som norsk, selv om modenriseringen tiltok. Disse forholdene kan være viktige referanser for å forstå hvorfor stedene har vært ulike som samiske steder, hvilke prosesser har formet dem ulike og hvorfor de er ulike samiske steder i dag. Sammenligningen har vist at samfunnsprosesser har hatt betydning for de endringene som stedene har gjennomgått. De politiske og historiske betingelsene for endring og bevaring av språk, næringsveier og kultur har vært forskjellig for disse to stedene. Basert på disse refleksjonene er det nærliggende å se på ulike livsformer og ulike betingelser for å forstå ulikhetene og variasjonene mellom samiske steder i Norge. 11

13 To samfunn vokser frem Ca. år 1900 I dette kapitelet skal vi se på hvordan de ulike prosessene ført frem til to ulike samiske steder. Jeg begynner ved ca Det har jeg valgt fordi vi har sett at besteforeldrene kan være relevante aktører for barnevernet. Besteforeldregenerasjonens fortolkninger kan tidligst ha referanser til rundt århundreskiftet 1800/1900. Århundreskiftet kan også betraktes som sentral for utviklingen av den rasjonalitet de eldste sine fortellinger ennå er preget av. For eksempel ble det tildelt lån for å få større båter, en ordning som først og fremst kom kystkommunene til gode. Noen fjordkommuner var oppmerksom på denne skjevheten, men opplevde allikevel ikke å nå frem med sine argumenter om at de også burde få gunstige lån for anskaffelse av større, overbygde havbåter (Pedersen 1994). Den senere motstanden mot trålfiske, og koblingen av dette mot marginalisering av samenes næringsformer kan kanskje sees i lys av denne skjevheten 3. I tillegg kan beskrivelser fra 1900 være betydningsfulle for å forstå de forskjellene som har vært og fremdeles er mellom Billefjord og Kautokeino. År 1900 er en tid som markerer en brytning i Finnmark innen fiskeriene. Pomorhandelen brøt sammen i perioden Det ble også vanlig med nye større båter, hjulpet frem av lånefondet av 1905 (Pedersen i NOU 1994: 21). Disse faktorene bidrog til at sjøsamenes selvstendige, uavhengige økonomi brøt sammen, og de ble mer avhengig av innenriksaktører og politisk styring av fikseriene (Petterson og Hanssen 1994). Ved det falt noe av grunnlaget for den særskilte sjøsamiske livsformen bort (Niemi 1992). Perioden markerte begynnelsen på industrialiseringen i Finnmark, en utvikling som fikk konsekvenser for Billefjord tidlig på 1900 tallet. Moderniseringen og opphør av økonomisk etablerte virksomheter kan forklare at sjøsamer ble mer effektivt assimilert jamfør reindriftsamer i indre del av Finnmark. Industrialiseringen fikk merkbare konsekvenser for Kautokeino først omkring Veiutbyggingen og åpning av helårsvei, boligbygging av vinterhus og motorisering, ved erstatning av skuteren fremfor kjørerein, tok til etter krigen og skjøt fart i løpet av 1960-tallet. I løpet av de ca. 40 årene som har gått fra 1960 tallet, har reindrifta gjennomgått enorme endringer både i teknologi og i driftsform. Denne moderniseringen har hatt konsekvenser for samisk identitet, språk og kultur, men har skjedd under helt andre politiske og samfunnsmessige vilkår enn moderniseringen i Billefjord og Porsanger i førkrigsårene ( ). Forskjellene mellom disse to stedene er at i Billefjord er samene en minoritetsgruppe, mens i Kautokeino er samene en majoritetsgruppe. Denne forskjellen var ikke der tidligere. Ved 3 Denne koblingen kan man blant annet se i Stores film (1998). 12

14 århundreskiftet var det flere samer enn nordmenn i Billefjord, på samme måte som det var flere samer enn nordmenn i Kautokeino. Imidlertid var det et mindre flertall av samer i Billefjord sammenlignet med Kautokeino. Når det i Kautokeino var svært få nordmenn for ca. 100 år siden, var det en relativt større andel norsk bosetning i Billedfjordområdet. En nummerisk gjennomgang av folketellingen fra viser at det var 947 «lapper» 5, fastboende eller nomadiske, i Kautokeino herred av en befolkning på 977. I Kistrand herred 6, som nå er Porsanger kommune, var 911 «lapper», fastboende eller nomadiske, av en befolkning på I tillegg var det i Kistrand 716 finskspråklige og 313 var norske 7. I tillegg var noen oppført som «blandet». Det er det samme forholdet mellom folkegruppene også på 1930 tallet (Petterson og Hanssen 1994). Det var også en forskjell mellom Kautokeino og Kistrand herred når det gjaldt flerspråklighet. De fleste i Kautokeino var enspråklig samisktalende. Ingen var registrert som trespråklig. Kun 13 er registrert som tospråklig, og den største gruppen her er de 7 som både er finsk- og samisktalende. 17 er kun norskspråklige. I Kistrand, og derunder Billefjord, var mange oppført i folketellingen som to- eller trespråklig. 64 av 2121 var trespråklige. 52 var tospråklige samisk og finsk, 33 var tospråklige finsk og norsk, mens kun 16 var tospråklige samisk og norsk. Det var altså en relativt mindre forskjell mellom majoritet og minoritet i Kistrand herred sammenlignet med Kautokeino herred. I Kautokeino var det en overveldende samisk majoritet. Ved å se på sammenhengen mellom yrke og fødested, fremtrer mønsteret av at de 17 norskspråklige i Kautokeino er myndighetspersoner; prest, lensmann og handelsmenn. Disse har bakgrunn fra ikke-samiske områder av Norge, som for eksempel Våge, Herø i Rogaland og Skedsmo i Akershus. Det ser altså ut til at de få som ikke var samiskspråklige var innflyttere. Imidlertid var læreren samisk. På denne tiden fantes det en lærerskole med samisk seminar; det som er Høgskolen for lærerutdanning i Tromsø dag. Kanskje var lærerne utdannet ved denne institusjonen? I alle fall er det grunn til å tro at undervisning foregikk på samisk. Det vil også stemme i forhold til beskrivelser av utdannings-situasjonen i NOU 2000: 4 Kilde: Digitalarkivet for folketellinga 1900 hos Riksantikvaren. Jeg har i tillegg sett på de originale skjemaene for Kistrand herred, for å kryssjekket om det var store unøyaktigheter i innføringen til digitalarkivet. Jeg fant ikke store unøyaktigheter. 5 I registreringsskjemaene er etnisitet registrert ved to felt: Nasjonalitet og språk. Det opereres med tre grupper: ln lappisk (samisk) nomadisk, lf lappisk fastboende, f kvens/finsk, n norsk. Den samme inndelingen er brukt i språkregistrering, med unntak av at lappisk kun har én kategori. Det er vanskelig å si hvor korrekt registreringene er gjennomført. Har teller skrevet lappisk på finskspråklige? Eller motsatt? Jeg har sett at det er en sammenheng mellom språklig og nasjonalitet i registreringen, med unntak av Kautokeino herred, hvor finske nasjonalitet kan være registrert med samisk språk. Jeg har derfor valgt å ikke problematisere etnisitetsbegrepet på 1900 tallet i denne sammenhengen. Min gjennomgang av materiale har det formål å belyse forskjeller/likheter i Kautokeino og Billefjord. Til dette formål er materialet egnet fordi skilnaden mellom disse to stedene språklig er stor, og derfor vil ikke unøyaktighet i noen av tellernes kategoriseringer være av avgjørende betydning. 6 I 1900 var Billefjord en del av Kistrand herred. Kistrand er i dag en av de minste bygdene i Porsanger kommune, mens det tidligere var et av de store kirkestedene. 7 De som ikke er registrert under feltene nasjonalitet og språk er inkludert som norsktalende. Dette ser ut til å stemme i forhold til andre kriterier, for eksempel at de har fødested i herred utenfor samiske områder. 13

15 3. Kautokeino var med andre ord et nærmest homogent etnisk og kulturelt samisk sted i Kun fåtallige øvrighetsmenn og handelsmenn brøt det samiske hegemoniet. I Kistrand herred er bildet som folketellingen antyder mer å beskrive som multietnisk. Flere behersker to eller tre språk, og det synes som om bildet av nordmenn som øvrighetspersoner er mindre entydig. Det vil si, nordmenn synes å ha rådd over de yrker som var forbundet med økonomisk, politisk og sosial makt. Legen var norsk, mange handelsmenn var norske 8, kirkeverger, lensmann, lærere og lærerinner var også norske, både språklig og etnisk. Postførerne og postfunksjonærene synes å ha vært rekruttert fra alle de tre etniske gruppene. Dersom nordmenn i hovedsak var engasjert i yrker som ga dem makt og myndighet, hvilke yrker var da samer og kvener engasjert i? Kistrand herred var et utpreget kombinasjonsnæringssamfunn. Det var fiskeri i kombinasjon med jordbruk som skaffet mat og inntekt til folk flest. Både kvener, samer og noen norske, hadde yrker hvor de kombinerte fiske med jordbruk. Det synes imidlertid å være en todeling av denne kombinasjonsnæringen. Det var en hovedgruppe som var oppført med fiske i kombinasjon med jordbruk, og en annen hovedgruppe som var ført opp med jordbruk i kombinasjon med fiske. Dersom det hadde vært en sentral registrering i folketellingen ville dette antakelig ha vært ført under samme yrkeskategori og man hadde sett at det var et temmelig entydig næringsvei i Kistrand fikse og jordbruk i kombinasjon. Skjema ble på forhånd delt ut til så mange som mulig av husstandene, enten ved å levere dem til skolebarna eller dele dem ut til «Husfædre» etter gudstjenesten søndag før telledagen, 3. desember Formålet var at husstandene kunne gjøre en del av opplysningene klar til teller kom. Kanskje var det dette som har ført til at det finnes et utall av ulike måter som kombinasjonen av fiske og jordbruk er registrert på? Yrkene er fremstil beskrivende. I nedtegnelsene ble det ikke fulgt fastlagt begrepslige yrkestittel. Det samme gjelder alle andre former for yrker også, for eksempel er handelsmenn er registrert som «bestyrer for handleri», «landhandler» og «handelsmand». Få yrker synes å være gitt av en fellesbetegnelse som flere enn noen få benyttet seg av. Resultatet er at man får en lang liste av yrker, av og til registrert kun med èn yrkesutøver. Dersom man ser på denne lange listen av yrker, koblet opp mot etnisk og språklig tilhørighet, trer det frem et mønster for yrkesutøvere. Samer var engasjert i fiske med jordbruk, kvener var engasjert i jordbruk med fiske 9. Denne forskjellen er ikke fullstendig, men såpass tydelig at den enten refererer seg til en faktisk forskjell, hvor samer fortrinnsvis er fiskere og kvener fortrinnsvis er bønder. Alternativt refererer det seg til en opplevd forskjell, hvor samer opplever fisket som «førsteyrke» og kvener opplever jordbruket som «førsteyrke». Uten at vi vet hva som er grunn-laget for denne ulikheten i registrering, kan det tenkes at den synliggjør en kulturell forskjell mellom samer og kverner i Kistrand herred. Mens finskspråklige i Kautokeino herred var integrert i samenes livsform, var kvenene integrert i en felles livsform med 8 Av 11 handelsmenn var 6 nordmenn (1 oppført som etnisk /språklig norsk, de andre ukommentert når det gjelder språk og etnisitet), 2 finsk/kvens og 1 samisk. I tillegg var 3 oppført som «landhandlere» og alle disse var ført som norsk eller ukommentert etnisk/språklig norske, 113 kvener og 270 samer var engasjert i fiske med jordbruk, altså at fiske ble benevnt først. Jordbruk som førstenotering ble oppført henholdsvis norsk: 5, kvensk; 138, samisk; 43. Det er en signifikant sammenheng i inndelingen av samer som fiskere/jordbrukere og kvener som jordbrukere/fiskere ut fra disse registreringene. 14

16 samene. Forskjellen kan være reell, eller den kan være mentale konstruksjoner, det kan man ikke lese ut fra folketellingen. Det vi ser er at Kistrand herred i 1900 var et multietnisk område, med tre kulturelle grupper som hadde referanser innad i sin gruppe for måter å utforme sin livsform. Et annet forhold som er ulikt mellom disse to stedene på 1900-tallet, er andelen innflyttere. Det ser ut som om det var en større tilflytting fra andre steder til Kistrand herred, enn det var til Kautokeino. Steder som Lyngen, Skjervøy og andre kystområder var flere ganger nevnt som «fødested» for folk i Kistrand. I tillegg var det relativt mange fra andre regioner av Norge bosatt i Kistrand. I alt var det antakelig 190 som hadde annet fødested enn Kistrand herred. Pomorhandelen kan være en forklaring. Da handelen var på sitt mest intense var det stor innflytting til Finnmark (Pedersen i NOU 1994: 21). Tallet er fremkommet ved å telle opp fødested utenom Kistrand. Jeg har brukt digitalarkivets analysefunksjon og analysert fødested med ulike kriterier som kjønn, språk og yrke. Tallet kan ha noen feilkilder. 75 med fødested Karasjok er ikke telt med fordi analyse basert på «midlertidig opphold» synes å tyde på at en del reindriftsamer fra Karasjok oppholder seg midlertidig i området. Disse burde kanskje vært telt med, fordi de antakelig inngår i en handelsrelasjon gjennom en siida eller en vennskapsrelasjon gjennom et verdde-forhold 10. Denne antakelsen underbygges av at det fra folketellingen for 1865 fremkommer at mange giftemål inngås mellom menn fra Kistrand og kvinner fra Karasjok. De kan imidlertid også være representanter for de reindriftssamene som hadde for små reinsflokker, og derfor valgte å flyttet til kysten for å begynne med fiske. Selv om det kan være noen feilkilder i tallmaterialet, ser man tendenser til at Kistrand har relativt stor tilflytting. Noen av disse er hele familier, hvor alle har annet fødested. Disse kan man anta har flyttet til området. Det er en befolkningsøkning i Kistrand i følge folketellingen fra 1865 og En økning som antakelig kan settes i sammenheng med pomorhandelen. I Kautokeino var det få bosatte oppført med andre fødested enn Kautokeino. Av de registrerte var flertallet fra Sverige (25 stykker) og Finland (18 stykker). Alle disse, utenom én var samiskspråklig, noen få (7 stykker) var både finsk- og samiskspråklig. Kanskje disse er reineiere som meldte statsborgerskap til Sverige etter grensesperringen i 1852, og som senere returnerte til Kautokeino. Grensesperringen innebar at det ikke lengre var lov å flytte med reinen over landegrensene. Det innebar at mange mistet sommerbeiteområdene fordi trekkrutene ble sperret. Det hadde også sosiale konsekvenser fordi det for samene var meningsløst å snakke om norske, svenske og russiske ( finske ) samer (Pedersen i NOU 1994: 21). 10 Siida er: en reindriftsenhet med familien som grunnenhet. Alle medlemmene i felleskapet, fra barn til voksne er inkludert. De fleste medlemmene i en siida er i slekt og de har alle sitt eget reinmerke, dvs. de eier noen spesifikke rein i flokken. Det er vanlig at barna får eget reinmerke i dåpsgave. Siidda området er hele det området hvor som enheten bruker for drift; d.v.s. både kyst og innlandsområdet. Verdde: Gjensidighetsforhold som omfattet handel, vennskap og samarbeid mellom bosfaste og reindriftssamer (Henriksen 1993). Se også omtale i kapittelet om Billefjord og Kautokeino en sammenligning. 15

17 Folketallet i disse to herredene var på 977 (Kautokeino) og 2121 (Kistrand) i Dersom man relativiserer disse to tallene ville man komme frem til at Kistrand har en relativ høyere antall innflyttere (8.9%) jamfør Kautokeino (4.4%). Dersom innflytterne til Kautokeino var fra siidaer som hadde hørt til regionen før grensesperren er antakelig den opplevde innflyttingsandelen ennå lavere. Selv om de byttet statsborgerskap kan de allikevel ha hatt tilknytning til en siida i Kautokeino-området. Da vil ikke flyttingen fremstå som noen reell flytting for folk. Av innflytterne til Kautokeino fra Sverige eller Finland, var det 36 kvinnelige innflyttere totalt. Til sammenligning var det 19 menn fra Finland/Sverige, mot 26 totalt. At det var flest kvinnelige innflyttere handler kanskje både om giftemål som ble inngått og at kvinner kom som biiga 11. Det å være biiga var å losjere sammen med familien, samtidig som man hadde oppgaver i husholdningen, eller i næringen. Å være biiga betydde at man mottok omsorgen som familiemedlem. Ved å være biiga var man «en tjenestejente som var en del av familien». Med utgangspunkt i folketellingen fra 1900, viser sammenligningen mellom Billefjord i Kistrand herred og Kautokeino altså at mens det i Kistrand var et flertall samer, var det i Kautokeino nesten bare samer. Antall innflyttere til disse to stedene er også forskjellig. Kistrand hadde en stor prosentvis innflytting, også ut fra dagens målestokk. Kautokeino hadde en relativt sett mye lavere innflyttingsrate. Innvandringen i Kistrand var hovedsakelig fra fiskevær og handelssteder langs norskekysten. I Kautokeino kom innflytterne fra Sverige og Finland, innflytterne var samer, og de har antakelig hatt kontakt med siidaer eller brukt beiteområder i Kautokeino tidligere. I Kistrand var de som kom som regel norsk. Sammenligningen viser at disse to stedene var to forksjellige samiske distrikt for drøyt 100 år siden. Kistrand var et multietnisk distrikt, med stor sirkulasjon i folkegruppen. Mange flyttet inn, og siden folketallet ikke har økt dramatisk, kan vi tenke oss at også mange flyttet ut. Kautokeino var et monoetnisk distrikt. Kontakten med andre omverdener var mot reindriftssamer i Finland og Sverige. Man kan forestille seg at det norske nærvær representerte et fremmedelement. Stedet fremstår som mer lukket enn Kistrand, men med en kontakt mot (sør-)øst som både var næringsrettet og sosial. Samhandlingen på stedet må ha utgjort et kulturelt fellesskap som skilte seg fra det kulturelle fellesskapet man fant inne i fjordene i Finnmark. I disse områdene var det stor kontakt mot vest og øst, og det må ha vært et vitalt miljø som stadig mottok nye impulser. Næringsveiene var også ulike, med reindrift som hovednæring i Kautokeino, kombinasjonsnæring og pomorhandelen i Kistrand. Likt var det imidlertid at norske hadde stillinger som ga dem makt, både økonomisk og politisk. Makten i kraft av disse stillingene la til rette for den sterke innflytelsen som fornorskningspolitikken skulle få utover århundret, kuliminert med sterk svekking av det samiske språk i etterkrigsårene i fjordområdene i Finnmark. På den andre siden så ga de ulike kulturelle, språklige og næringsmessige forholdene ulike retninger for hvilke virkninger fornorskningspolitikken hadde på disse to stedene. 11 Dette kan man se av folketellingens oppføring av sivilstand, arbeidsoppgaver og bosted. 16

18 Relasjoner mellom majoritet og minoritet Når forholdet er 17 ikke-samer til 947 samisktalende, altså kun 1.7 % ikke-samer i sognet, slik folketellingen fra Kautokeino i 1900 antyder, er det fristende å betegne dette som «minoritetstilstedeværelse tilnærmet null». Men det at denne 1.7 % er myndighetenes folk, vil kunne oppveid noe av effekten av å være minoritet, fordi de hadde makten. Forholdet mellom majoritet og minoritet er ikke forutsigbar i sin konsekvens. En tallmessig overlegenhet kan nøytraliseres ved at gruppen er ressursfattig eller møter et overlegent maktapparat. Å møte et overlegent maktapparat vil si undertrykkelse. Undertrykking kan oppveie en forutsigbar utvikling, i form av en demokratisk utvikling, ved at minoritetene kan ha en relativt større påvirkningskraft enn majoriteten. Den norske minoriteten, både i Billefjord og i Kautokeino, var maktoverlegen i kraft av sine yrker, i kraft av å være bemidlet og i kraft av å forvalte myndighetens lover, utvikling og strategier. De norske var overlegne maktutøvere. Forskjellen i størrelsen på samisk majoritet kunne vært anvendt som forklaring på forskjellene mellom disse to stedene som samiske verdener. Imidlertid har en slik forklaringsmodell noen svakheter. Den tallmessige forskjellen i samisk majoritet kontra norsk minoritet, er antakelig ikke nok til å forklare forskjellene i utvikling av samisk etnisitet, kultur og livsform på disse to stedene. Begge stedene hadde, for ca. 100 år siden, en stor majoritet av samisk befolkning. En slik forklaring måtte kunne peke på krisepunktet for når en minoritet er stor nok til å kunne utfordre majoritetsgruppens kulturelle hegemoni. En slik «matematisk» kalkyle kan man ikke finne, fordi relasjonene mellom majoritet og minoritet alltid vil være avhengig av flere forhold enn tallmessige størrelser. Ingen grupperinger av mennesker er i en så nøytral situasjon at det kun er antallet som avgjør hvilke endringer, prosesser og utviklingsveier som skjer. Menneskene organiserer seg i samfunn, og samler ved det opp en mengde ulike rammebetingelser for deres felles livsforløp. Slik konserverer menneskene sin kultur, ved at felleserfaringene fører både mot tenkeformer, handleformer og samhandlingsformer. Alle disse ikke-numeriske relasjonelle aspekt folk i mellom, minoritetene i mellom og majoriteten i mellom, og interaksjonene disse tre gruppene inngår i, er en del av det man kan kalle kontekst. Et av de mest sentrale forhold for at majoritetssituasjonen ikke var en beskyttelse mot fornorskning, var at den norske politikken om fornorskning hadde norskspråklige og etnisk norske folk på stedet som hadde makt til å gjennomføre tiltak som ga effekt. I Kistrand var det relativt flere norske, og relativt flere yrkesgrupper med innflytelse, som kunne iverksette skoletiltak og andre politiske virkemidler som økte graden av fornorskning. Den økonomiske dominansen ved norsk eierskap til handel, samt en utvikling mot økonomisk avhengighet av den norske stat, muliggjorde at prosessen hvor økonomisk vekst ble oppfattet som å være koblet til norsk etnisitet. Fra denne prosessen vokste det frem en assimilering fra samisk kultur (og kvensk kultur) over til norsk kultur. Denne prosessen ble sterkest i Kistrand. 17

19 To fornorskningsbølger i to ulike tidsepoker Den ene bølgen av fornorskning som har vært på 1900-tallet var knyttet til raseteorienes ideologi, og kom på tallet. Denne bølgen traff Billefjord i en periode hvor pomorhandlene var kollapset, motoriseringen av fiskeriet og øking av størrelsen på båter var i gang. Endringstempoet var høyt og moderniseringsprosessen var begynt. Den tradisjonelle livsformen var i oppløsning, og samene måtte tilpasse seg nye kunnskapskrav. Samene var også blitt økonomisk avhengig av staten. Det som kom utenfra var med på å endre forutsetningene ved samfunnet (Hoëm 1986). I denne situasjonen var rammebetingelsene lagt godt tilrette for at fornorskningen ble effektiv. Språklig var også Billefjord, og Kistrand herred, mottakelig for fornorskning, fordi mange var allerede tospråklig. Myndighetene var noen som samene var avhengig av. I Kautokeino bar denne tiden mer preg av ro. Opptøyene etter Kautokeino-opprøret var stilnet, og samene hadde tilpasset seg sånn noenlunde grensesperren. Samene var relativt uavhengig av staten økonomisk fordi de var selvberget gjennom reindrifta. Navneloven, at man måtte bli norsk for å eie, hadde ingen reell betydning for de fleste Kautokeinosamene, fordi de ikke var bofaste. Den tradisjonelle livsformen var fundamentet for kunnskapsuniverset. Fornorskning hadde dårlige rammebetingelser i dette landskapet. Det samiske språkets hegemoniske status gjorde det også vanskelig å presse norskhet over samene i Kautokeino. Myndighetene var noen som var i en annen verden, de var dázá (ord som kan brukes nedsettende for norskinger). Den andre fornorskningsbølgen var på tallet. Denne gangen var det den sosialdemokratiske velferdspolitikken og likhetsideologien som bar frem fornorskningen. Likhet ble forstått som lik (sameness), ikke som like rettigheter (equality). Samene måtte bli norsk for å ta del i velferdsutviklingen. Billefjord var blitt modernisert. Kombinasjonsnæringen var i stadig nedgang, og mange var gått over i serviceyrker. Etterkrigstiden var optimismens og fremtidshåpets tid. Gjenreisningen etter nedbrenninga under krigen var godt i gang, og samene (og de andre) fikk nye (prikk)like hus. Privatøkonomien vokste, og lån ble spist opp av inflasjonene. Det begynte å lønne seg å være avhengig av staten. De unge kunne ikke overta fedrenes yrker, fordi disse ble stadig mer ulønnsomme. Yrker på tettstedet og på land var langt mer inntektsgivende. Å beherske norsk både skriftlig og muntlig var en nødvendig del av kompetansen for denne livsformen. Fornorskning var ubehagelig fordi man måtte skjule sin bakgrunn, men det virket fornuftig å følge den opp for å klare seg i det samfunnet som de unge vokste opp i. Bruk av internatordning for skolebarn var en rask vei for innlæring av norsk. Fornorskningen fikk et klimaet som gjorde den svært effektivt. Myndighetspersonene var de som la til rette slik at de kunne bli norsk. I Kautokeino var moderniseringen akkurat kommet i gang. Det kom helårsvei, skuteren forenklet reindrifta og mange hadde begynt å bygge vinterhus. Den tradisjonelle kunnskapen ble supplert med ny teknologi. Samene var fremdeles selvberget, økonomisk og sosialt, av 18

20 reindriftsnæringa. De ble innlemmet i velferdsordningene, men merket at det ble krevd noe tilbake. Skolen strammet grepet om barna, samisk språk ble ikke en naturlig del av de nye velferdstilbudene, og det ble utarbeidet regler og forordninger som krevde et tettere samarbeid med myndighetene. Fornorskning hadde bedre kår for å innovere i samenes annerledeshet på 1960 tallet enn på 1920 tallet. Imidlertid var det få arenaer hvor myndighetene kunne få reell innflytelse. Det eneste de kunne gjøre var å bruke skolen og internatet for å lære barna norsk. Myndighetspersonene forble en ytre del av samfunnet, de var «de andre», som forsøkte å bestemme over samene. Det kan man blant annet forstå ved at det var vanlig å omtale myndighetspersonene med formuleringer som viste til at de var «de andre», for eksempel «dázá». Vi ser at myndighetspersoner hadde ulik betydning i Billefjord og Kautokeino på 1960-tallet. De var henholdsvis tilretteleggerne og de som bestemte. Reise på langs, på tvers og mot krysset Innflyttingen til Kistrand herred henger sammen med at havet var riksveien for 100 år siden. Det muliggjorde pomorhandelen og reiser over relativt store avtander. Steder langs kysten var relativt sett nær hverandre. Mange livnærte seg av fiske, og de hadde et fremkomstmiddel i båten som gjorde at de kunne ha kontakt med folk fra andre kystbyer og kystbygder. Denne kontakten førte antakelig til at det var en viss utveksling av folk, noen flyttet fra Kistrand herred, noen flyttet til. Ikke minst førte pomorhandelen til at områder som Kistrand var attraktive. Rossvær (1998) har kalt det å bruke havet som reisevei for å «reise på langs». Det vil si at folk kommer reisende med båt, og reiser langs kysten. Rossvær viste hvordan dette ennå er en beskrivelse av lokalbefolkningen i dagens fiskelandsbyer i sin beskrivelse av Sørvær. Han setter opp beskrivelse av å reise langs veien, som han kaller «å reise på tvers». Veien i de nordligste områdene av landet bryter seg fra indre deler av fjordområdene og utover på tvers mot fiskeribygdene som ligger ytterst i fjordene eller ute på øyene. Lokalbefolkningen reiste på langs med båtene, myndighetspersonene reiste på tvers. I Kistrand krets for 100 år siden kunne man reise på langs. Da reiste man med båten. Å reise med båt betydde at man forankret seg i fiskerinæringen, man knyttet så å si bånd som fiskere og som likemenn. Man kunne også reise på tvers. Da reiste man inn dalen, over fjellet og opp på vidda. Da kom man til Karasjok. Ved denne reisen knyttet man seg til reindrifta, og man forankret seg i et verddeforhold (handelsfelleskapet). Slik hadde man handels- og familiekontakt med reindriftssamer særlig i Karasjok. Mange Karasjoksamer hadde sitt sommerbeiteland på vestsiden av Porsanger, og dette har nok ført til kontakter av både familiær og næringsmessig karakter. Man knyttet bånd av gjensidig avhengighet og respekt. Mange i Kistrand hadde fødested i Karasjok. De hadde reist på tvers mot Kistrand. Noen gårdsnavn i Kistrand er for lengst gått ut av bruk. «Vinterbostedet» til fiskeren Bær fra

21 finner man ikke lenger på kartet. Vinterbostedet er det man, på norsk, kaller de nomadiske reindriftssamenes bosted i forbindelse med reinflokkens vinterbeite. Sommerbostedet er tilsvarende bostedet under reinens sommerbeite. I Kistrand ville det ha vært flest «sommerbosted», fordi mange reinflokker trakk mot Porsangerfjorden. Var sommerbostedet, til familien med et navn som oftest ble brukt av reindriftssamene i Karasjok og Kautokeino området, blitt et vinterbosted? Eller var det en reindriftsfamilie som sluttet med reindrift og flyttet til kysten for å begynne med fiske. Er gårdsnavnet en «nomadisk» fortelling om at vinterbostedet er flyttet? Er gårdsnavnet en fortelling om noen som reiste på tvers, og som ble der. Ble sommerbostedet til vinterbosted, og reindrift erstattet med fiskeri? Kautokeino, som hjerte av Sápmi, har bare reiseveier som går utover og innover. Kautokeino ligger midt på den åpne, flate vidda. Alle veier går ut av stedet, og man kommer inn til stedet fra alle kanter. Slik er Kautokeino som en stjerne, et midtpunkt med stråler ut til alle steder. Goavdageaidnu, som Kautokeino heter på samisk, betyr kryss eller knutepunkt. Med denne geografiske beliggenheten er stedet et sentrum, slik folk i Kautokeino sier det er. Det finnes også en annen reise som danner en viktig bevegelse for folk fra Kautokeino. Det er trekket mellom sjøkanten mot sommerhalvåret, og tilbake mot vidda mot vinterhalvåret. Denne syklusen gir det samiske året en åttedeling, ikke en firedeling av årstiden som har vært vanlig i Norge. Syklusen har gitt Kautokeino en kontaktflate som har vært bred, men som alltid har ført befolkningen tilbake. Enten det er mot sentrum, til krysset, eller det har vært etter reinens trekking. Begge disse reiseformene har gitt en tur-retur bevegelse, hvor utgangspunktet og endepunktet var krysset på vidda. Reindrifta var bredt ut over store geografiske områder, og det var reinens trekking som avgjorde bevegelsesflaten, ikke statsgrensene mellom landene. Kautokeino hadde nærhet til Finland/Sverige og dermed var det kontaktflate mot (sør-)øst. Kontakten gjaldt både næringen og arbeidsforbindelser som tjenestepiker (biiga) og reinvoktere og sosiale bånd ble etablert ved ekteskapsinngåelser. Vi har sett at grensesperringen var et sosialt og næringsmessig problem for reindriftsamene, fordi grensene ikke forholdt seg til de reiseveier og livsformer som eksisterte i hjerte av Sápmi. En vesentlig forskjell mellom Billefjord og Kautokeino er, nå som for 100 år siden, at reiseveiene er forskjellig. Utveksling av folk synes som å være hyppigere i de områdene som var langs med havet, der folk reiste på tvers. Flere reiste til og fra, uten å nødvendigvis reise tur-retur. På stedet som lå som et kryss midt på den åpne, flate vidda synes det som om folk reiste tur-retur og «alltid» kom tilbake. Sørøyværingene reiste på tvers (Rossvær 1998), Porsangerværingene reiste både på langs og på tvers, og Kautokeinoværingene reiste mot krysset. I dag kan vi ser konturer av det samme. Steder som Kautokeino og Karasjok er de områdene som har prosentvis størst tilbakevending av ungdom etter utdanning 12. Steder ved 12 Inn- og utflytting for 2001 viser et underskudd (-31) for Kautokeino, selv om innflytting over de siste 10 årene er økt (+113). Justert i forhold til fødseloverskuddet fra 1970 tallet (variasjon på +54 til +36) skulle dette tilsi at inn-/utflytting er relativt stabilt. Statistisk sentralbyrå