Kulturperspektivet i barnevernet Hefte 1 Kultur og barnevernsarbeid

Transkript

1 Kulturperspektivet i barnevernet Hefte 1 Kultur og barnevernsarbeid 2006 Merete Saus S k r i f t s e r i e 1 / Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge

2 Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge Kulturperspektiv i barnevernsarbeid Merete Saus

3 Forord Dette undervisningsheftet er ett av flere i en serie om «Kultur og barnevernsarbeid». Prosjektet er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet, og det er gjennomført ved Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge. Heftene er utarbeidet etter en omforming av doktorgradsavhandlingen «Kontekstuelt barnevern Barnevern i samisk kontekst» (Saus 2004). Avhandlingen er den første som er skrevet om barnevern i samiske områder, og den handlet om hvilke teoretiske og praktiske forankringer et kulturperspektiv i barnevernet burde ha. Det ble argumentert for at kulturell tilpasning i praksis er et kontekstuelt orientert barnevern. Heftet Kulturperspektiv i barnevernsarbeid er basert på avhandlingen og er en forkortet versjon av utdrag fra avhandlingen. Formålet med omformingen har vært å formidle sentrale deler av denne avhandlingen til praksisfeltet på en konkret og tydelig måte. Omformingsprosjektet tar utgangspunkt i behovet for at forskningsbasert kunnskap blir tilgjengelig for praksisfeltet. Målet er at praksisfeltet skal oppleve en større nytteverdi av forskningen som er gjennomført. Prosjektet tar også som utgangspunkt at det er behov for kunnskap om arbeidsmodeller og litteratur hvor det legges vekt på de praktiske konsekvensene kultur har for barnevernsarbeidet. Hensikten med dette heftet har vært å forenkle. Det har medført at noen resonnement og noe av bakgrunnsinformasjonen er utelatt. Dersom man er interessert i fordypet forståelse av tematikken henvises det til å lese den originale avhandlingen. Det er heller ikke en ambisjon med prosjektet å gi fullstendig oversikt over tema kultur og barnevern. I dette heftet diskuteres begrunnelsene for at barnevernet skal integrere kulturperspektiv. Siktemålet er å diskutere ulike aspekt som tilsier at man bør integrere kulturelt perspektiv i barnevernet i Norge. 2

4 Innholdsfortegnelse Forord...2 Innledning...5 Innholdet i heftet...6 Prosesser i samiske verdener...8 Tre stammers møte...8 Fornorskning...10 Velferdstjenestene og fornorskning...12 Etnopolitiske endringsprosesser...13 Kvener...15 Etnopolitiske endringsprosesser og helse- og sosialsektoren...16 Majoritet og minoritet, ulike grupperinger...16 Kulturutfordringer i barnevernet...19 Kulturorientert barnevern...19 Barnevern og samiske perspektiv, et ungt felt i faget...22 Mulitkulturalitet, identitet og etnisitet; Utfordringer for barnevernet i Norge...23 Samfunnsprosesser og kulturperspektiver i barnevernet...25 Lovene og kulturperspektiv i barnevernet...27 Internasjonale lover...27 ILO Urfolk...29 En fortolkning av ILO konvensjonen nr Internasjonale lover og barnevernet...33 Psykososiale kriterier og kulturell tilknytning...37 Kan kultur velges vekk?...38 Hvordan er kulturperspektiver ivaretatt i barnevernsfeltet?...42 Litteratur om kulturperspektivet i barnevernet...42 Norge...42 Canada...47 USA...50 Europa...53 New Zealand...54 Australia...55 Litteratur

5 4

6 Innledning I barnevernsfeltet i Norge har verken faglitteraturen, pensum eller offentlige rapporter kunnskapsprofiler som synliggjør at kulturperspektivet er viktig for faget. Kulturperspektivet i barnevernet er et lite utforsket område i norsk barnevern. Det er også få fortellinger fra praksis som sier noe om hvordan dette skal praktiseres. En barnevernsarbeider som møter en samisk familie vil ikke ha mye faglitteratur å orientere seg mot. En advokat som skal bistå et samisk foreldrepar i fylkesnemnda, vil ikke kunne få særlig mye hjelp ved å henvende seg til forskning, utredning eller faglitteratur. En sakkyndig som skal utrede den samiske morens samhandling med sine barn, vil ikke ha mye forskningsbelegg i litteraturen for å vurdere hennes omsorgskompetanse i forhold til den lokale samiske konteksten mor inngår i. Rådgivere, sakkyndige og dommere for det kommunale barnevernet, vil ha et tynt faglig vurderingsgrunnlag for avgjørelser i saker hvor, for eksempel mor er samisk, far er finsk og barna er enspråklig norsk. Dette er i seg selv ikke komplisert for familien selv, men saksbehandlerne kjenner ofte ikke til hvilke betydning dette kan ha. Fylkesnemnda vil ikke forstå hva den samiske tanta sier når hun forteller om den tette kontakten hun har med barna. Ikke fordi de ikke forstår ordene, men fordi de ikke forstår betydning av det som sies. Det tette forholdet forstås i tråd med måten de selv kjenner tette familieforhold, ikke måten tette familieforhold er i en samisk setting. At tante er en reell omsorgsperson for barna blir borte i en slik forståelse, fordi tett kontakt med tante for fylkesnemndas medlemmer betyr at man møtes nokså ofte. Hvordan påvirker det guttens atferdsproblemer at han ikke kan overta reindrifta? Når barnevernet undrer seg over slike forhold kan de i liten grad søke informasjon om dette i faglitteraturen. De kan heller ikke finne dette ved å orientere seg utover barnevernets faglitteratur, fordi heller ingen andre har lagt ned mye arbeid i å undersøke slike sammenhenger. Kan samiske barn flyttes til en institusjon i et homogent norsk område? Er det skadelig for samiske barn å flyttes bort fra et samisk miljø dersom omsorgsovertakelse er eneste alternativ? Er familieråd en beslutningsmodell som er velegnet for barnevern i samiske 5

7 områder? Er kulturell, språklig og religiøs tilhørighet en viktig komponent i omsorgsmiljøet? Trenger barnevernet kunnskap om disse komponentene for å vurdere omsorgssituasjonen til et barn? Dette er et spørsmål som ikke lar seg besvare ved hjelp av kjernekompetansen i det norske barnevernet. Norsk barnevern kan dermed heller ikke ansees å ha kompetanse til å vurdere disse spørsmålene. Konsekvensene er dermed at barnevernet ikke forholder seg til disse spørsmålene i arbeidet sitt. Det er fordi disse forholdene ennå volder barnevernet besvær at det er behov for et kulturelt perspektiv i barnevernet. Innholdet i heftet Det vil bli pekt på flere forhold som gjør kultur relevant for barnevernet i Norge. Det samiske samfunnet i Norge har vært gjennom endringsprosesser som har omveltet samfunnet. I forhold til andre regioner har moderniseringsprosessene gått svært hurtig, og forskjellene mellom omgivelsene til ulike generasjoner er betydelige. Dette gir utfordringer for alle som arbeider i denne regionen, også for barnevernet. Barnevernets egen fagutvikling har pekt på behovet for kulturperspektiv. Det er flere forhold som har aktualisert dette, både innenfor tiltaksutviklingen og generell barnevernfaglig kunnskapsutvikling. Den faglig nyorientering har skrevet kultur inn i barnevernets kontekst. Norge har ratifisert mange internasjonale lover. Flere av disse, for eksempel urfolkskonvensjonen og barnerettighetene, kan fortolkes på en måte som tilsier at det er nødvendig for barnevernet å integrere kulturperspektiv. En slik fortolkning blir presentert, koblet til en diskusjon om hvilke konsekvenser en slik fortolkning kan ha for barnevernet. Det presenteres mot slutten en oversikt over forskningsprofil i andre land med urbefolkning og nasjonale minoriteter. Også i andre land har man hatt behov for å integrere kulturkompetanse for å løse oppgaver som er innenfor barnevernets ansvarsområde. Oversikt over hva de gjør i andre land kan inspirere fagutvikling lokalt. Det kan også gi en indikasjon på hvilke kunnskapsområder som må være med for å utvikle et kulturelt perspektiv i det norske barnevernet. Fagutviklingen i Canada er i tråd med tankegangen som ligger innbakt i 6

8 dette heftet. I dette heftet argumenteres det for et helhetlig kulturperspektiv, på linje med det man finner i Canada. Det innebærer både at perspektivet integreres i all fagutviking og at kompetanse om effekten av sentrale samfunnsprosesser er en del av barnevernets kunnskapsgrunnlag. 7

9 Prosesser i samiske verdener Tre stammers møte Tre stammers møte (Bråstad Jensen 1991) er en betegnelse på det flerkulturelle Nord-Norge som har befestet seg. Dette er betegnelsen på at det i Nord-Norge er samisk, kvensk og norsk bosetning. Det er også en betegnelse på etniske relasjoner mellom samer, kvener og nordmenn. For noen områder av Nord-Norge er dette en treffende betegnelse, fordi den beskriver det konkrete møte mellom tre etniske grupper på et og samme sted. For andre regioner er «møtet» mer abstrakt, i den forstand at bygdene er relativt homogene rent etnisk, men at kommunen eller området til sammen har en befolkning fra alle de tre etniske gruppene. I bygder hvor alle tre gruppene er representert er som regel en av de tre etniske gruppene større enn de andre. Den største befolkningsgruppen er da en etnisk majoritetsgruppe. Det varierer hvilken etnisk gruppe som er majoritet; i Kautokeino er samene i majoritet, i Vestre Jakobselv er kvener i majoritet, mens nordmenn er i majoritet i Hammerfest. I noen bygder er det vanskelig å avgjøre hvilken etnisk gruppe som er i majoritet. Det finnes ulike måter å avgjøre hvorvidt en etnisk gruppe er majoritet eller minoritet. Nordmenn er i majoritet i de aller fleste bygder dersom man legger samemanntallet, samisk språk eller finsk språk til grunn for å avgjøre størrelsen på de etniske gruppene. I noen bygder i indre del av Finnmark er samene i majoritet ved bruk av de samme kriteria. Dersom man anvender historisk materiale og ser på slekters forhistorie ville man antakelig finne at samer var en majoritetsgruppe i en del bygder som i dag har en norsk majoritet. Byer som Alta ville antakelig for 100 år siden hatt en jevnere fordeling i størrelsesforholdet mellom de tre etniske gruppene enn de har i dag. Folketellingen fra 1900 kan antyde dette, selv om vi vanskelig kan vite om finsk språk kan ha blitt forvekslet med samisk språk, eller om telleren var etterrettelig i sin registrering av språk og etnisitet. I Vadsø ville nok kvenene ha representert en majoritet, 8

10 mens i dag innehar det norske en majoritetsstatus. Porsanger vil i dag fremstå med en majoritet av nordmenn. For 20 år siden ville denne majoriteten ha fremstått som overlegen, mens den i dag vil fremstå som mindre klar. Disse endringene i fordeling av de etniske gruppenes majoritets- og minoritetssituasjon henger ikke i særlig stor grad sammen med demografiske endringsprosesser hvor nordmenn har flyttet til eller fra kommunen. Bjørklund (1985) har vist hvordan samer ble færre og nordmenn flere gjennom en etnisk endringsprosess. Han kobler dette sammen med politiske faktorer som fornorskningsprosessen. I tillegg førte en del økonomiske prioriteringer, for eksempel i fiskeriforvaltningen, til at det ikke ble lønnsomt å drive sjøsamiske og kvenske næringsformer med kombinasjon av fiske, jordbruk og sanking (Store 1998, NOU 94: 21). Dette medførte at samene ble økonomisk marginalisert. I vanskelige økonomiske tider var det «kamp» om arbeid, og da ble fordommene mot samene forsterket (Johansen 1996). Det ble vanskeligere å videreføre den livsformen samene hadde, og som same førte fordommene mot samene til at det ble vanskelig og fortsatt «se samisk ut» og få seg arbeid. De unge måtte rett og slett gå over til å anvende norske etniske markører for å kunne få inntekt. I eksemplet fra Porsanger så vi at andelen etniske samer antakelig er økende. Det viser en holdningsendring som har vært overfor det samiske. Det er et uttrykk for en ny etnopolitisk situasjon i Porsanger. Det samiske er ikke lenger det samme stigma som det var tidligere (Henriksen 1992). Det at Porsanger synes å fremstå som «mer samisk» i dag, er altså ikke nødvendigvis basert på manntallssituasjonen, men en synliggjøring av det samiske både i private og offentlige sfærer. Det som tidligere var privat kan nå synliggjøres i offentlige rom, og det som var offentlige handlinger har fått andre innhold. Vi ser altså at etniske kategorier i Nord-Norge er flytende, og at dette er en følge av politiske og økonomiske forhold. Etnisitet er en kontrastkategori (Barth 1969). Etnisitet er avhengig av prosesser i samfunnet og av relasjoner mellom folkegrupper. Samfunnet er endret i løpet av det siste hundreåret, og derfor er også de interetniske relasjoner endret. De tre kulturelle gruppene eksisterer, og har gjort det i disse hundre årene. Men de sosiale prosessene har endret seg, og derfor har også majoritets- og minoritetsforholdet endret seg. 9

11 Det å være majoritetsgruppe har ikke vært ensbetydende med å ha vært makthavende gruppe. Den norske etniske gruppen har hatt myndighetsmakten. I Kautokeino var samene i en så klar majoritet at man kan benevne Kautokeino som monokulturell, i alle fall frem til tidlig tall. Allikevel hadde nordmenn makt, og samiske interesser var i liten grad representert med formell makt. I kommunestyret var det de norske partier som hadde makt, og det ble utført norsk politikk i disse lokalpartier. Denne situasjonen ser man i Vestre Jakobselv i dag. Selv om dette er en kvensk bygd, med kvensk majoritet, er det norsk politikk som utøves både på lokal-, regionalplan og fra nasjonalt nivå. Kvensk politikk er enten fraværende, eller er knyttet til mindre symbolsaker som ikke fører til endringer i hovedlinjer i den norske politikken. Dette kan forklares med at samer og kvener kun var majoritet i små regionale enheter, som for eksempel steder og kommuner. Kun i disse begrensede geografiske områdene var norskinger 1 i minoritet. I en større sammenheng har den norske gruppen alltid vært en majoritetsgruppe ved at det i Norge er et overveldende flertall etniske norskinger. I tillegg har norskingene hatt en suveren politisk, økonomisk og kulturell makt. Betegnelsen tre stammers møte er derfor en betegnelse som er for idylliserende (Bråstad Jensen 1991, Brantenberg, Hauan og Knutsen 1994), fordi det tildekker det forholdet at norskingene har hatt makten i det etniske møtet og i utformingen av de sosiale prosessene som disse møtene har vært en del av. Fornorskning Historisk er det den samiske befolkningen som har vært gjenstand for systematisk og realpolitisk undertrykkelse. Fornorskning var offisiell politikk frem til 1959 (Jernsletten 1996). Ikke før på 1960-tallet, ved St.meld nr. 21 ( ) ble det reist debatt om den politiske og lovnedfelte strategien å omgjøre den samiske befolkning til norsk befolkning (St.meld. nr. 55). Effekten av fornorskningsprosessen var stor, i hvert fall i de sjøsamiske distriktene, og følgene ble privatiserte (Minde 2005). Denne undertrykkingen har også 1 Norskinger brukes som betegnelse på etniske norske. Det for å ha en liknende betegnelse som brukes om samer og kvener og for å skille etniske norske fra status som norsk statsborger (som jo kan gjelde individer fra alle disse tre gruppene). Betegnelsen Norskinger er begynt å bli brukt i antropologisk arbeid angående etnisitet i Norge. 10

12 omfattet kvenene, men denne gruppen har enten blitt betraktet sammen med samene, eller blitt inkludert som «finlendere som er blitt nordmenn». Assimilasjonspolitikken var den rådende politikken fra midten av 1800-tallet. I Norge ble denne politikken ført i alle fall fram til andre verdenskrig. I både Finland og Sverige finner man den samme politikken ført overfor samene (se for eksempel Lehtola 1996 og Lantto 1996). Man kan betrakte perioden som et høydepunkt for fornorskningsprosessen. Det var økonomiske nedgangstider, og samene ble tapende både ved at deres næringsformer ble hardest rammet og at nordmenn ble foretrukket som arbeidskraft (Johansen 1996). I tillegg førte fiendebildet som Norge forholdt seg til ved sin utenrikspolitikk til behov for å sikre at befolkningen var lojal. Det er dette som er omtalt som «den finske fare» (Eriksen og Niemi 1995). Det viktigste midlet for denne minoritetspolitikken var skolen. I tillegg var jordsalgsbestemmelsen i Jordloven av 1902 et virkemiddel for fornorskning. Ved siden av norsk statsborgerskap krevdes det tale-, lese-, og skriveferdighet i norsk, samt daglig bruk av norsk for å kunne kjøpe jordbruksland, noe som i hvert fall Smith la til grunn i forarbeidene til loven (Pedersen 1994). Fornorskningsperiode kan deles inn i fire perioder, med siste avviklingsperioden først fra (Minde 2005). Sametinget ble opprettet i Dette kan markere et tidskille ved at det samiske samfunn fikk et organ med reell mulighet for innflytelse. Sametinget er et folkevalgt representativt organ for hele den samiske befolkning i Norge. I forkant av opprettelsen av Sametinget var Altasaken, kampen om reguleringen av Alta- Kautokeinovassdraget, en etnopolitisk skillelinje. Alliansen mellom samene, miljøvernerne og andre utbyggingsmotstandere ble så sterk at norsk politikk overfor samer ble endret. Norsk politikk var i tidlig etterkrigstid preget av aktiv fornorskning, effektuert av lovgivningen, praksis i skole og arbeidsliv, og ved politiske vedtak. I løpet av og 80- årene var politikken preget av passiv fornorskningspolitikk, det vil si en videreføring av usynliggjøring og uartikulering av samiske saker i politiske vedtak, i skole, i media og i arbeidslivet. Forvaltningen behandlet samiske saker som ikke-eksisterende eller med liten betydning for virksomheten. 11

13 Det har også vært en tilsvarende undertrykking av kvenene. Den ble ofte ført med samme virkemidler som overfor samene, og det ble ikke alltid differensiert mellom disse to gruppene. Målet var det samme; fornorskning. Velferdstjenestene og fornorskning Fornorskning fortsatte ennå i mange år etter at lovene og føringene som var tilpasset et politisk mål om fornorskning var omgjort og forlatt. Blant annet fortsatte fornorskningen gjennom praktiseringen av de offentlige tjenestetilbudene. Ved at disse ikke var tilpasset samer, verken etnisk eller kulturelt, fungerte de som en forlengelse av fornorskningen fordi de usynliggjorde det samiske. Det var få språklige tilpasninger i de offentlige tjenestetilbudene. Det var få skoler som ga mulighet til samiskspråklig undervisning. I de skoler hvor dette var et valgfagstilbud, gikk den samiske undervisning på bekostning av andre fag. I hjelpetjenestene var det få metodiske eller praktiske ordninger som møtte samiske klienter på deres premisser. Det ble sjelden rekruttert samiske fosterhjem for samiske barn under offentlig omsorg. Samiske barn ble tvert i mot i noen tilfeller sendt ut av landsdelen i forbindelse med omsorgsplasseringer med den begrunnelsen at de skulle få «gode hjem». Eldre samisktalende mennesker ble lagt inn på sykehjem uten fagansatte som behersket samisk. Det var ytterst få samiske barnehager. I psykiatrien var det ikke kompetanse på samiske livsformer, på tross av at terapi også ble gitt samiske pasienter. Helsevesenet ga ikke tilbud om tolk, og ingen informasjon ble oversatt. Jernsletten (1996) beskriver hvordan velferdsutviklingen var basert på likhetsideologi. Likhet fikk betydning «å bli lik» ikke «likeverd» i Norge i etterkrigstiden. Klimaet for etnopolitiske endringsprosesser var dermed svak frem mot 1970-tallet, på tross av at samepolitikken ble endret på 1960-tallet. Den offentlige utredningen Plan for helse- og sosialtjeneste for den samiske befolkningen i Norge ga en beskrivelse i 1995 hvor det ser ut som om mange av disse eksemplene fremdeles var beskrivende for de offentlige hjelpetjenestene. Noen unntak fantes. I noen kommuner var det opprettet internat for å gi skoletilbud for barna til de nomadiske reindriftsfamiliene. Det er imidlertid ikke nødvendigvis å forstå som et 12

14 tjenestetilbud som har møtt samene på deres egne premisser (Nergård 1997). Tilbudene var organisatoriske tilpasninger for at samiske barn overhodet skulle kunne møte på skolen. Dette kan like godt karakteriseres som et godt verktøy for fornorskning. Barna ble værende igjen i et internat som var som et norsk rom, mens familien flyttet reinflokken i et samisk rom. Senere ble det gitt «flyttepermisjoner» til barn av reindriftsfamilier. Rapportene som barna skulle skrive fra oppholdet er blitt betraktet som en ordning hvor skolen flyttet sin virksomhet inn i reindriftssamenes livsform. Ved det er det ikke bare norske rom som anvises ved siden av samiske rom, men samiske rom overtas av norske rom. Det å opprette «norske rom» fra myndighetenes side har vært blant de viktigste virkemidlene for intendert og ikke-intendert fornorskningsvirksomhet. Ved å tilrettelegge all offentlig virksomhet etter norske strukturer, det vil si så likt som mulig de virksomheter som finnes andre steder i Norge, kunne disse fremstå som norsk. Den samiske livsformen ble slik vist vekk fra offentlige arenaer, og ved det fremstilt som noe privat som best var egnet til å utspilles i hjemmet. Slik ble det samiske usynliggjort, og folketellingene kunne vise til at nordmenn ble flere og samer færre. Dette er i tråd med analysene som Bjørklund har gjennomført angående befolkningen i Kvænangen (Bjørklund 1985). Etnopolitiske endringsprosesser I begynnelsen av 1980 tallet ble holdningene overfor samene endret og man kunne se flere virkninger av oppgradering av verdien til det samiske. Det ble etter hvert politisk vilje til å ta konsekvenser av at det fantes minoritetsbefolkning i Norge. Opprettelse av Sametinget i 1989 førte til samisk selvstyre over noen utvalgte felt. Det ble mulig for kommuner å bestemme at samisk likestilles med norsk i hele eller deler av kommunalforvaltning, de betraktes da som samiske kommuner. I 1991 ratifiserte Norge ILO nr. 169 om urfolks rettigheter, noe som ytterligere bekreftet de nye holdningene til samer i Norge. Endringsprosessene har påvirket samenes kultur, lisvform og språk. Fra at det ble betraktet som lite verdifullt, er det nå politisk vilje til å bevare samisk tradisjon, samisk språk og samisk livsform. Denne endringen kan man også se i befolkningen forøvrig, selv om det i 13

15 Finnmark i dag råder uenighet om saker som handler om selvråderetten, for eksempel Finnmarksloven. Endringene i holdningene til det samiske begynte i etterkant av motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Det er imidlertid flere sammenfallende hendelser og tidsskiller som kan rettes inn som forklaringsvariabler for disse prosessene. Samepolitiske organisasjoner og samiske politikere manøvrerte seg i posisjoner som førte til at de fikk større innflytelse enn tidligere (Jernsletten 1996). Denne utviklingen tok til allerede tidlig på 1900-tallet med sørsamene som sentrale aktører. Det ble organisert større landsmøter både i Norge og i Sverige. I løpet av årene var samevennorganisasjonene viktige. De holdt årlige samekonferanser som i sin tid ledet frem til opprettelsen av Nordisk Sameråd. Den generelle økningen i utdanningsnivået blant befolkningen som skjedde i etterkrigsårene omfattet også samene. Dette henger sammen med velferdsideologien i Norge. Velferdsideologien var en ulempe for samene fordi den tilsa at alle skulle bli like, i betydning av norsk. På den andre siden betydde det også at samene fikk del av den generelle velstandsutviklingen. Dermed fikk samer også tilgang til høyere utdanning. Disse høyt utdannede samene var sentrale for å kunne sette i gang de etnopolitiske endringsprosessene. Man kan si at selv om ideologien ikke fremmet et klima for endring, fremmet den aktører som kunne bidra til endringsprosesser. Høyt utdannende samer tilegnet seg den språkbruken som gjorde dem bedre i stand til å føre debatter med makthaverne. Rossvær (1998) har kalt dette byråkratiske språket for riksnorsk. Samene ble gjennom utdanning opplært i riksnorsk ; altså byråkratenes språk, og ved hjelp av dette språket vant de frem med sine synspunkter og sin argumentasjon. Denne generelle kunnskapen, som samer ervervet seg gjennom utdanning, uavhengig av hvilket fag de hadde sin høyere grad innenfor, var kanskje like viktig for igangsetting av den etnopolitiske endringen som Alta-Kautokeino sakens innflytelse. Det var mange samiske studenter og unge akademikere blant demonstrantene. Utbyggingssaken var kanskje viktigere som samlende symbolsak for en prosess som var i emning, enn som igangsetter av prosessen. Eidheim (Jernsletten 1996) har vist til et paradigmeskifte når det gjelder forholdet mellom samene og majoritetssamfunnet. Det utviklet seg med årene en tenkning fra at samenes problem var et velferdsproblem over mot en tenkning om at samene har selvstendig rett til 14

16 sjølråde og til vern og videreføring av samisk språk og kultur. Han utkrystalliserer fire hovedtrekk som muliggjorde denne utviklingen: 1. Samevennorganisasjonen og en ny ideologi som vektla informasjon og moralsk argumentasjon. 2. Velferdsutviklingen. 3. Utdanningseksplosjonen. 4. Internasjonalisering av samisk politisk aktivitet. Kvener I de etnopolitiske endringsprosessene usynliggjøres kvener. Den kvenske situasjon og den kvenske saken «forsvinner» i støy mellom nordmenn og samer, og mellom ulike samiske grupper. Kvenen er i alle disse områdene en minoritet, og har mindre tilgang til beslutningsarenaer sammenlignet med de andre to etniske gruppene. Det «tause kvenske ropet», kan være det siste vi «hører» før total kulturell assimilering av den kvenske befolkningen. Formuleringen «det tause ropet» er et forsøk på å bemerke at kvener fremstår som en etnisk gruppe i relasjoner med andre etniske grupper i Nord-Norge, men at det ikke har oppstått noen saker som har markert den kvenske saken slik at media eller offentlig debatt har grepet saken. Kvenene har ikke hatt en Altasak og de har følgelig ikke hatt en etnopolitisk samling rundt kvensaker slik samene har hatt det. Det har heller ikke kommet opp noen rettssaker eller andre prøvekluter som har bidratt til kvensk mobilisering av rettigheter som minoritetsgruppe. Det er dermed en stillhet fra politiske hold, hvor lite midler tilføres og få tiltak igangsettes for den kvenske etniske gruppen. Det er i dag noen kvenske politikere som går inn for å definere kvener som «urfolk» for å kunne få en høyere grad av synlighet og en større aksept for sin spesifikke kulturelle gruppe. Kvenene fikk status som nasjonal minoritet i Stortinget den 11. desember Dette har hatt liten praktisk betydning, dersom man sammenligner med situasjonene for den samiske befolkningen. Imidlertid finnes det enkelte mindre tiltak i områder hvor den kvenske etniske gruppen er, eller har vært, i majoritet. Dette er tiltak som har hatt som mål å bidra til å videreføre og bevare kvensk kulturarv og kvensk språk. I Børselv i Porsanger er det åpnet et kvensk senter, Kvæntunet - Norsk senter for kvænsk språk og kultur. I Vadsø og omegn er tilbud 15

17 om opplæring i finsk i grunnskolen relativt godt utviklet. Det bevilges i dag noe økonomiske midler for vern av kvenske kulturminnesmerker og kvensk språk. Det finnes noen skoler som gir opplæring i kvensk/finsk. Det kan imidlertid ikke sies at det har vært en etnopolitisk endringsprosess for den kvenske befolkningen i Norge. Etnopolitiske endringsprosesser og helse- og sosialsektoren De nye etnopolitiske holdningene medførte begynnende endringer innenfor mange ulike samfunnssektorer. Endringsprosessene er ennå underveis, og man kan ennå erfare at sektorer og fagområder fører kulturtenkning eller belyser samiske saker for første gang innenfor sine virksomheter. I helse- og sosialsektoren er det både nyvunnet erkjennelse av at samiske spørsmål er relevant for virksomheten, og det er fagfolk eller faginstitusjoner som har hatt dette som interesse eller forpliktelse i mange år. Det er lite offentlig debatt omkring de sosialfaglige aspektene ved de etnopolitiske endringsprosessene. Media har i liten grad målbåret argumenter, verken for eller mot at samiske forhold er relevant for hjelpetjenestene i Norge. De finnes altså som fagdiskurser, men er i liten grad nedfelt i prosedyrer innenfor de ulike tjenestene. Disse prosessene er dermed ikke festet, de svever løse i drøftinger som i liten grad er nedfelt som forpliktende trykte ord eller som anbefalte praksiser. Dette er etnopolitiske endringsprosesser som ennå pågår. Det er prosesser som ikke har satt seg, som ennå er underveis. Hvordan disse skal befeste seg i barnevern (og andre sosiale tjenester) er fremdeles uklart. Majoritet og minoritet, ulike grupperinger Etter noen tiår med endring i den offentlige behandlingen av Nord-Norge som et tre stammers møte, er bildet av de norske som undertrykker samer og kvener ikke like entydig. Rasismen er borte, dersom man tar utgangspunkt i et rasismebegrep som viser til rangering av folks egenverd basert på rasetilhørighet. 16

18 Møtet mellom de tre befolkningsgruppene i nord omhandler fremdeles maktulikhet mellom majoritetsgrupper og minoritetsgrupper. Til forskjell fra tidligere, hvor den politiske overmakten til den norske stat gjorde nordmenn suverene, uavhengig av om de var i majoritet eller minoritet, er det i dag en situasjon hvor majoritetsgrupper i et område kan utvise maktmisbruk overfor minoritetsgruppene. I rettighetsdebattene rundt ressursutnyttelse er motstanden mot særbehandling av samer stor i noen områder av Finnmark. Diskusjonene omkring forslaget for ny Finnmarkslov synliggjør dette. Innenfor samiske miljøer kan man finne skillelinjer mellom ulike samiske grupperinger, hvor samer fra kysten rangeres som mindre samisk enn samer fra innlandet eller samer med tilknytning til reindrifta. Reindriftsamenes narrativer om hva som er samisk har fått en hegemonisk status, og dermed må sjøsamer stadig vise at de passer dette bildet på det egentlige samiske. Det har også vært kritikk rettet mot Sametinget, fordi det ikke i tilstrekkelig grad har vernet om, eller godt nok representert, de minste samiske befolkningsgruppene. Et eksempel er konfliktene mellom ulike grupper skoltesamer 2 i Sør- Varanger. En skoltesameforening anerkjenner ikke Sametinget som deres forvaltningsorgan, mens en annen gruppe av skoltesamene engasjerer seg mot skoltesameforeningen og deres standpunkter. Det finnes også eksempler på at representanter fra majoritetsgrupper opplever å bli overkjørt. Dette har for eksempel skjedd i arbeidet med å revitalisere samiske minoritetsgrupper. I utredningen om naturgrunnlaget for samisk kultur foreslås det at en reindriftssamisk siida 3 skal nedlegges. Målet er at det skal gis rom for en annen reindriftsenhet som ikke har drevet reindrift siden tidlig på 1900-tallet. Begrunnelsen for dette forslaget er at den østsamiske minoritetsgruppen, minoritet også i forhold til nordsamisk befolkning, skal kunne revitalisere samisk kultur og levesett. Siidaen som det foreslås å nedlegge, reagerer både overfor utredningsinstansen og forskerne som tar til ordet for dette. Siidamedlemmene opplever å være utsatt for maktovergrep. I dette eksemplet ser man både hvordan majoritet- og 2 Skoltesamer er en østsamisk gruppe, bosatt i Øst-Finnmark, Finland og Kolahalvøya. 3 Siida er en koalisjon av reindriftsamiske familier som sammen har en reinflokk. En siida tilsvarer, i dagens reindriftssnæring, en bruksenhet. 17

19 minoritetsforhold er kontekstuell. Siidaen er en majoritet ved sin tilhørighet til den nordsamiske etniske gruppen. I relasjonen til østsamene er nordsamene en majoritet. Av disse eksemplene kan vi se både skillelinjer mellom samiske grupperinger og fortsatt polarisering mellom nordmenn og samer. Minoritet og majoritet er ennå, lenge etter fornorskningsprosessen, en relevant faktor for hvem som har makt, og hvem som blir maktesløs. Allikevel er det heller ikke i dag entydige kategorier som inndeler majoritetsgrupper og minoritetsgrupper. Akkurat som makt/avmakt i relasjon til samiske minoriteter er avhengig av situasjonen, er også kjønnsdimensjonen ved maktfordeling kontekstuell. Man kan se konturer av ulike kjønnsrelaterte skillelinjer mellom de maktbegunstigede og de med liten eller ingen innflytelse. I Sametinget ble det ved forrige valg stemt inn en svært liten andel kvinnelige politikere. Hvorfor kvinnelige samepolitikere ikke fikk tillit er et spørsmål som opptar mange, og noe som for tiden er underlagt forskningsinteresse. På den andre siden har Kramvik og Stien (2002) vist hvordan en del menn i samiske områder er marginalisert. Kvinner har blitt oppmuntret til å søke utdanning, og mange slår seg ned på andre steder enn sin hjemplass. Menn i Nord-Norge har i langt større utstrekning blitt på hjemstedet, og har i løpet av den senere tid mistet status og anseelse. Det er grunn til å reflektere over hvordan samiske saker gjennomgående kan marginaliseres som betydningsfull for andre enn de impliserte aktører. Det er forsvinnende lite interesse for Sametinget som politisk samfunnsinstitusjon blant samfunnsforskere. Det er blitt påpekt som påfallende at så få statsvitere har vært interessert i Sametinget, enda det må kunne betraktes som et av de mest interessante politiske prosjektene i Norge i dag (Selle og Bjerkli 2003) Dette eksemplet synliggjør hvordan samiske saker betraktes som uten betydning for andre enn samene selv. Majoriteten er premissleverandør for hva som er av fellesinteresse, og majoriteten er norsk. 18

20 Kulturutfordringer i barnevernet Kulturorientert barnevern Barnevernet synes å mangle legitimitet i samiske samfunn, noe som har ført til at fagutviklingen har handlet om å la «gode tiltak» springe ut fra lokalsamfunnet. Det har blitt lagt vekt på at brukerne skal integreres når nye arbeidsformer blir utarbeidet. Det har også vært en dreining mot brukermedvirkning i barnevernsfeltets arbeid med urfolk ellers i verden (Bennett og Blackstock 2004). At brukermedvirkning har fått større oppmerksomhet gjelder ikke bare arbeid innenfor kulturorientert barnevern, men innenfor hele barnevernsfeltet. Sammenfallet kan enten bety at utviklingen av samiske perspektiv i barnevernet har fulgt de fagmodellene som har vært brukt ellers, eller at samisk perspektiv først ble aktualisert når brukermedvirkning var faglig akseptert. Et eksempel på tiltak som springer ut fra lokale praksiser er Kautokeinoprosjektet hvor kommunen forsøkte å utvikle barnevernet ved strategisk satsing på intern fagutvikling (Saus 2001). I utgangspunktet hadde kommunene allerede utviklet et tiltak som de kalte «biiga». Biiga viser til en slags «tjenestejente», men som inngår i familien. Tidligere var det vanlig at det bodde unge jenter hos familien som hjalp til, men som også deltok i familiens omsorgsbase. Det kunne være en slektning, men det var det ikke alltid. Biigaordningen ble forsøkt utviklet til et omsorgstiltak for unge mødre med barn. I større byer kan de ha mødrehjem som fungerer som et tilbud for mødre som har behov for ekstra oppfølgning i forbindelse med omsorgsoppgavene. Ved å revitalisere biigaordningen kunne kommunen utvikle et tiltak for mødre som selv hadde behov for omsorg, uten at de behøvde å skille mor og barn. En evaluering av prosjektet synliggjorde at forbedring av barnevernet var avhengig av forståelse for kulturelle forordninger som tradisjonell oppdragelse og omsorg. Barnevernets arbeid måtte forankres i kulturen dersom barnevernet skulle fremstå som bedre for brukerne. Derfor ble det lagt vekt på at folk i lokalsamfunnet skulle beskrive sine egne virkeligheter i 19

21 barnevernsprosjektet. Beskrivelsene skulle ikke nødvendigvis være uttømmende beskrivelser, men være nok til at barnevernsarbeiderne hadde et grunnlag for å innrette sin praksis, ikke bare mot lokalsamfunnet, men også for lokalsamfunnet. Biigaordningen ble beskrevet som en måte som omsorg kan ivaretas innenfor de referanserammer som dette lokalsamfunnet hadde. Endringer i den kommunale barneverntjenesten i løpet av prosjektet skulle derfor, enten det gjaldt bruk av tiltak eller arbeidsmetoder, være basert på disse beskrivelsene. Ved systematisk refleksjon og diskusjoner skulle virksomheten endres slik at den imøtekom utfordringene kommunen hadde erfart som en samisk kommune. Et annet eksempel er nettverksperspektivet Henriksen (2001, 2004 a) har utviklet på basis av lavvoen/gammen, den tradisjonelle samiske boformen. Ved en grundig beskrivelse av relasjoner i den samiske storfamilien utviklet Henriksen en nettverksmodell som kan brukes i barnevernsarbeid i samiske områder. Bakgrunnen for nettverksmodellen er, som han sier der, «at det utformelle nettverket må ha en sentral plass i oppbyggingen av det samiske velferdssamfunnet.» Bruk av lavvoens/gammens funksjoner som analogier på relasjonelle forhold mellom individet og sosialarbeider gjør det mulig å integrere kulturelle og kontekstuelle forhold når man arbeider med en barnevernssak. I en artikkel om familieråd viser han (Henriksen 2004 b) hvordan kartleggingen i praksis integrerer kulturen og konteksten. Modellen har form av sirkelen til lavvoen/gammen, og er delt inn i fire «kakestykker» og en sirkel i midten. Árran (bålplassen), som er i midten og som gjelder individet, gir plass til identitet. Uvssos (der brenselet oppbevares), rett innenfor døra, er analogien til identitetsverdier. Barnet det gjelder skrives dermed inn i midten av sirkelen. Det gir plass til å se de verdier som overføres mellom generasjoner, og de normer som barnet er under innflytelse av. Dette er viktige kulturelle forhold som ellers er vanskelig å inkludere i nettverksdiagrammer. Boaššu (hellig område innerst mot nord hvor utstyr oppbevares) er analogien for konteksten, de omgivelsene omkring individet og familien som er av betydning. Loaidu (der folk oppholder seg) er på begge sider av bålplassen og er analogien på stedet man kan skrive inn betydningsfulle folk for barnet. På den ene siden er det plass til private og på den andre offentlige. Når man fyller ut dette nettverksdiagrammet får man en kartlegging 20

22 som gir rom for kulturelle og kontekstuelle forhold, noe som ikke er mulig i andre kartleggingsmetoder. Henriksen har funnet inspirasjon for denne metoden nettopp gjennom sine studier av slektsrelasjoner i samiske samfunn. Det er brukernes egne fortellinger om hvordan de ordner sine relasjoner seg i mellom som har ført til modellen, ikke teoretiske betraktninger av hvordan folk burde innrette seg. Et tredje eksempel på utvikling av brukerorientert samiske perspektiv i sosialt arbeid er fagutviklingsprosjektet ved familievernkontoret i Karasjok (Kemi 2000, Boine 2004, Kemi, Boine og Saus 2005). Gjennom målrettet arbeid blant terapeutene og prosjektledelsen utarbeidet de en modell for hvordan kulturperspektiv kan konkretiseres i praksis. Prosjektet var knyttet til utvikling av rusrelatert arbeid ved klinikken, hvor det ble antatt at kulturell tilrettelegging av praksisen var essensiell. Samiske tradisjonelle, religiøse, kulturelle og språklige praksiser ble beskrevet. Disse ble aktualisert i terapeutiske situasjoner, det vil si de ble gjort aktivt bruk av i familievernets arbeid. Gjennom eksempler ble det vist hvordan disse kunnskapene gjorde en forskjell i arbeidet. Dette ledet frem til en operasjonalisering av hvordan kultur kunne inkluderes i arbeid med samiske familier. Modellen var en beskrivelse av behandlingspraksis, hvor det ble satt opp tilnærmingsmåter/verdier og handlingsmetoder. Forforståelse, kommunikasjon og språkets betydning, slektas betydning, fortellinger, eventyr og sagn samt religion og tro ble satt opp som ulike tilnærmingsmåter/verdier som ble aktualisert i terapisituasjonen. Hver av disse ble koblet opp mot en handlingsmetode hvor det ble gjort rede for hvordan man rent praktisk kunne trekke inn tilnærmingsmåtene/verdiene i terapien. Forforståelse avkrever en relasjonsavklaring. Kommunikasjon og språkets betydning tilsier at man må være bevisst valg av språk, man kan trekke inn den samiske årssyklusen i behandlingen og man kan ta i bruk den samme metaforbruken som er vanlig lokalt. For å trekke inn slektas betydning pekes det på å bruke aktivt slektskart, og at man er nøye på hilseritualer og bruk av samiske navneskikker. Fortellinger, eventyr og sagn kan trekkes inn fordi de kan være forklarende, og fordi de brukes av mange samer for å anskueliggjøre situasjoner. Ikke minst legger de vekt på at mange samer er religiøse, og at et religiøse er viktig i samiske lokalsamfunn gjennom at læstadianismen står sterkt. For å trekke dette inn i behandling peker de på at det er sentralt å 21

23 vise nysgjerrighet mot religionen, kjenne læstadianismen, skille mellom læstadianisme som tro og som kultur samt, foreta situasjonsanalyser hvor religion tas med. Barnevern og samiske perspektiv, et ungt felt i faget Barnevern i samiske områder er et ungt objekt for barnevernsfeltet. Det eksisterer derfor lite litteratur og teoretiske referanserammer for praksis. Kyndighet i feltet er i stor grad knyttet til enkeltpersoners lange erfaring, kombinert med oversikt over kulturelle forhold og analytisk forståelse av kulturelle fenomener. Systematisering av denne kyndighet er en innfallsvinkel som kan løfte frem den personlige erfaringen til felles kompetanse i feltet. De to modellutviklingene som er blitt presentert har alle det til felles at det er utvikling basert på praktikerens egne erfaringer og systematisering av disse. Læring i organisasjonene har vært en viktig del av dette arbeidet, og de fleste av prosjektene som er gjennomført både innenfor barnevern og sosialt arbeid for øvrig har handlet om det. Gjennom refleksjon innad i organisasjonene kunne man, var tanken, øke bevisstheten omkring de ressurser som fantes. I de fleste prosjektene har det også vært en vektlegging av lokalsamfunnet som kontekst for folk sine handlinger og utsagn. Grunnideen har vært at barnevernstiltakene må forankres kulturelt, og at barnevernet ikke kan bidra til at barnevernprosessen representerte en overføring til en annen kulturell gruppe. Det betyr at barnevernsprosessen ikke skulle tvinge folk inn i en «fornorskningssituasjon» hvor kun de norske idealer for barneoppdragelse, norm knyttet til oppvekst og godt foreldreskap, skulle gjøres gjeldende. Vektleggingen av kontekst ble fremhevet i denne sammenhengen. Det er imidlertid en klar vektlegging av samisk kultur, samisk oppdragelsesformer og samisk språk i slike prosjekter. Dette kan være et av de kompliserte forhold ved slike modeller. For praktikerne kan kultur fort reduseres til den kulturen de er opptatt av, det de er opptatt av innenfor kulturen eller det som er majoritetens kultur. Slik kan praktikerne redusere kulturell sensitivitet til sensitivitet overfor en spesifikk gruppe, og således stå i fare for overgrep mot de som ikke har tilhørighet til majoritetsgruppen. Det gjenstår en mer grundig diskusjon om 22

24 hvordan modellene som her er presentert kan sikres slik at det er folk sine egne kulturelle og kontekstuelle forhold som trekkes inn i arbeidet, og ikke de aspektene som praktikeren selv ønsker å ha oppmerksomheten mot. Dette er et område for videre fagutvikling, og ikke egentlig en kritikk av de som har vært gjennomført. Mulitkulturalitet, identitet og etnisitet; Utfordringer for barnevernet i Norge Norge har alltid vært et flerkulturelt land. Det har til alle tider forekommet migrasjon til Norge, som har medført at norsk kultur har støtt på, blitt påvirket av og påvirket andre praksisformer. Det spesielle med Norge er at dette har vært bort i mot totalt oversett. Norge har hatt en sterk likhetsideologi, som har medført at variasjon og mangfold har vært utelatt. Velferdsstaten handlet om å la alle behandles likt, og da var ulikhet et forhold som både forstyrret bilde og var uheldig. Barnevernsarbeidere i Norge er i all hovedsak etnisk norske, født og oppvokst i Norge, med norsk som førstespråk. Det er dermed en utfordring for barnevernsarbeideren å se på flerkulturalitet som noe verdifullt. Det strider i mot en lenge etablert ideologi om likhet. Like vanskelig har det vært å få frem en beskrivelse av Norge som multikulturelt. Dermed er en del av utfordringen for barnevernet å sørge for at flere av de som arbeider i barnevernet er skolert i kulturkunnskap. Det er også en utfordring for norsk barnvern å utdanne flere barnevernsarbeidere med bakgrunn fra flere kulturer i Norge. Mangfoldet i befolkningen burde også speiles i mangfold blant barnevernsarbeiderne. Identitet er et av de vage begrepene som alle kjenner til, alle bruker, men veldig få forstår. Det er et begrep som handler om hvem man er: Hvem man forstår seg selv som, og hvilken gruppe man identifiserer seg med. Det er vanlig å tenke om identitet som noe flyktig, omskriftelig og bevegelig. Det kan endres i møte med andre, fordi det kommer frem i en stadig fortolkning og refortolkning mellom seg selv og andre. Identitet skapes og gjenskapes, 23

25 og etnisk identitet er noe som gjøres gjeldende i møte mellom en antatt annerledes. Forskjellskategorier er dermed viktige i etablering og nyetablering av identiteter. Denne avklaringen eller forklaringen på begrepet vil være kjent for de som har noe skolering i kulturstudier. For de som ikke har beskjeftet seg med kulturfaget vil dette kanskje være ukjent, eller i hvert fall vanskelig. I de senere årene har studier av etniske konflikter ført til at noen stiller spørsmålstegn ved denne vanlige forståelse av identitet, fordi det substansløse ved det ikke er egnet for å forklare det sterke hatet som kommer til utrykk (Nielsen 2000). Kan identitet bare være å avgjøre forskjellighet når det kan få slike konsekvenser? For å gjøre det mer begripelig har man forøkt å trekke frem identitet som historieskrivning. Det kalles narrativer, og handler om det å fortelle (livsløps) historien om meg og mine (Nielsen 2000). Da flytter man oppmerksomheten fra å konstantere at man markerer en tilhørighet, til å bli interessert i hvordan man gjør det. Hva innebærer en slik endret interesse? For barnevernet vil det bety at man går bort fra at kulturkunnskap er å konstantere ulike kulturelle grupper som empirisk kunnskap. Man går bort fra ideen om at barnevernsarbeideren må lære seg hovedtrekkene i en kulturgruppe og finne frem til noen tiltak som er tilpasset dette. I stede retter barnevernet oppmerksomheten mot de praksiser som er vanlige innenfor kulturgruppen. Barnevernet skaffer seg kunnskap om maktforholdene mellom majoritet og minoritet, og lærer seg hvilke konsekvenser denne relasjonen har hatt. Makronivået blir med andre ord like viktig som mikronivået. Samfunnsprosesser og konsekvenser av disse blir like sentrale som individuelle forhold (McPahtter 1997). Barnevernet går for eksempel over til å bli interessert i hvordan ungdommer i minoritetsgrupper lever i bestemte områder. De retter oppmerksomheten mot subgrupper og ser hvordan de samhandler. Barnevernet forsøker å skaffe seg oversikt over lokale praksiser. De gjør det for å se hvordan opplevelser som mange i hans/hennes gruppe har til felles påvirker vedkommendes liv. Barnevernet gjør det for å søke muligheter og resurser lokalt. Men de gjør det også for å forstå vanskeligheter som går igjen for medlemmer i samme gruppe. 24

26 Dette er komplisert. En sentral utfordring for barnvernet er å kunne nok om begreper som identitet, etnisitet, multikultur og flerkultur. Dersom barnevernet kunne bruke disse begrepene mer analytisk, og legge til rette tiltak og arbeidsformer som er kulturorientert, må det føres inn mer kompetanse fra kulturstudier enn det som er tilfellet i dag. Uten at flere i barnevernsfeltet kan forholde seg teoretisk, praktisk og analytisk, det vil si kompetent, til slike begreper vil barnevernet ikke vite hva det er de gjør i sine forøk på kulturorientering. Feltet vil dermed ikke selv være i stand til å vurdere sin egen virksomhet. Samfunnsprosesser og kulturperspektiver i barnevernet Internasjonalt har barnevernet blitt omtalt som en blant flere aktører som var viktig i forbindelse med kolonialisering av urfolk (Bennett og Blackstock 2004). Blant annet ble adopsjon av minoritetsbarn fra sin gruppe til par fra majoriteten brukt for å omgjøre (assimilere) barna til å identifisere seg med majoritetsgruppen. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved den rollen norsk barnevern hadde i forbindelse med fornorskningen. For å unngå å være et verktøy for å akselerere samfunnsprosesser ved bruk av tiltak bør barnevernet være seg bevisst de samfunnsprosesser som pågår. Videre bør feltet være i stand til å vurdere hvorvidt tiltakene de setter i verk er reelle tiltak til beste for barnet eller tiltak til beste for en samfunnsendring som er ønsket av noen med egen agenda. Barnevernet må være i stand til å oppdage at fagutviklingen er en del av en samfunnsprosess, og vurdere om denne avhengigheten til samtid er til beste for det enkelte barnet. Fordi barnevernet i mange land har en forhistorie som er betenkelig med tanke på kolonialisering, har forskere og fagutviklere utkrystallisert noen verdier som ofte fremheves. Det er blitt vanlig å legge vekt på å kjenne historien til urfolk innenfor fagutvikling av barnevernet i de land som har urfolk og nasjonale minoriteter. Kjennskap til historien kan forhindre gjentakelse i nåtid. Det er også blitt vanlig å legge vekt på kultursensitivitet i utvikling av praksismodeller som utøves overfor urfolk. Likeledes er det vanlig å oppmuntre praktikere til kulturell kompetanse, hvor de både skal kunne noe om den enkelte 25

27 minoritetsgruppe de forholder seg til, kjenne historien og kunne en del teoretiske begreper som hjelper til analytisk vurdering av egen praksis. Det er altså muligheten til å være kritisk til fagutvikling som er den viktigste grunnen til at barnvernet bør ha innsikt i, og oversikt over, samfunnsprosesser. 26

28 Lovene og kulturperspektiv i barnevernet Internasjonale lover Det er ikke bare samfunnsmessige eller faginterne forhold som avgjør om barnevernet må bruke kulturperspektiv eller ikke. I Norge finnes det lover som er med på å styre dette. Barnevernloven er selvsagt en lov som styrer hva man kan gjøre i barnevernet. Imidlertid er det andre lover som er med på å påvirke barnevernets arbeid overfor minoriteter. Internasjonale lover er lover som er utarbeidet av FN. Når et land tar en slik lov med i sin lovgivning kalles det å ratifisere loven. Den blir da gyldig i nasjonal lovgivning og overstyrer de nasjonale lovene. Det vil si at når Norge har ratifisert en internasjonal lov, som for eksempel barnerettighetene, så har Norge forpliktet seg til å la disse være overordnet norske lover. Rent praktisk betyr det ofte at Norge innarbeider disse i sine lover, lager nye paragrafer i lover eller tilpasser lovtekstene slik at de ikke går på tvers av den internasjonale loven. Dersom det ikke er gjort i en lov, er det allikevel slik at Norge har forpliktet seg til at den internasjonale loven er overordnet den norske. For eksempel dersom barnevernloven ikke tar høyde for rettigheter som minoriteter har gjennom internasjonale lover, så har minoritetene like fullt rettigheter som følger den internasjonale loven. Derfor er det viktig å også se på de internasjonale lovene som Norge har ratifisert når man skal vurdere om hvorvidt barnevernet må forholde seg til kultur i sin tjeneste. Er det noen internasjonale lover som er med på å styre om barnevernet skal ta hensyn til kulturelle aspekt? ILO 169 Grunnloven 110 a og Sameloven er grunnlaget for at Norge er forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Forpliktelser overfor den samiske befolkning følger også av andre internasjonale konvensjoner, særlig FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, 27