Først litt om lovgrunnlaget i lovverket, stortingsmeldinger å sånn.

Transkript

1 NSH konferanse 05.juni.07 Takk for invitasjonen. Jeg heter altså Eric Johanssen og er leder for RIO Akerhus. Jeg går ut fra at Jon Storaas hadde en grundig presentasjon av RIO i går, så jeg skal ikke bruke tid på det. Jeg vil bare minne om vår hjemmeside Over til tema Brukermedvirkning på individ og systemnivå I en verden hvor egoismen råder mer enn noensinne, er ikke akkurat klimaet for samarbeid det beste. Flere og flere av oss tenker bare fram til nesetippen, og det står ikke bedre til med systemene. Å blottlegge egen utilstrekkelighet, er noe alle frykter. Men for å bidra i et helt menneske sin prosess mot et bedre liv, er det å blottlegge sin egen og sitt system sin utilstrekkelighet faktisk en forutsetning for å lykkes. Det er den samlede innsatsen som teller. Ingen kan alt, men alle kan noe. Samarbeid er en kake, hvor du er den ene biten. Først litt om lovgrunnlaget i lovverket, stortingsmeldinger å sånn. 1. Helseforetaksloven 14 Styret skal påse at erfaringer, behovsvurderinger, prioriteringer og synspunkter som innhentes fra pasienter og pårørende og deres organisasjoner, gis en sentral plass i arbeidet med planlegging og i driften av virksomhetene NAV definisjon på brukermedvirkning på systemnivå. Brukere/brukerorganisasjoner skal tas med på planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak. 2. Hvordan og hvorfor Målet med brukermedvirkning er å utvikle treffsikre tjenestetilbud i et samspill mellom system og individ der

2 sluttproduktet er kvalitativt gode helsetjenester, lokalt og sentralt. Brukermedvirkning på systemnivå skal gi myndighetene mulighet til å kvalitetssikre sin virksomhet, og kan sikres gjennom organisert samarbeid med brukerorganisasjoner. Dvs. at organisasjonene systematisk høres og sikres representasjon i organer som er viktige i beslutningsprosessene. Dvs. Styrer, råd og utvalg St.meld. Nr. 40( ) Brukermedvirkning er altså både en verdi og en strategi for helsetjenesten 3. Lov om pasientrettigheter Brukermedvirkning forutsetter at man ikke lenger skal betrakte den hjelpetrengende som ensidig mottager av tjenester. Brukeren skal innta en rolle som aktiv deltager i sin egen behandlingsprosess. (Rundskriv 1-60/2000 lov ompasientrettighet. Man kan også si at brukermedvirkning er det moderne utrykket for befolkningens mulighet til å påvirke utformingen av offentlige tjenester. 4. Så litt om den Ideologiske tankegangen rundt begrepet brukermedvirkning Brukermedvirkning er en menneskerettighet Brukermedvirkning er en demokratisk rettighet Brukerens eller brukernes medvirkning gjør oftest tiltaket/behandlingen bedre Samarbeidet er viktig for fagpersonens mulighet til å gjøre en god jobb Medvirkning ansvarliggjør bruker i forhold til sitt eget liv og det gir selvrespekt, likeverd og mestringsevne

3 Brukermedvirkning er relatert til såkalt empowerment tenkning fordi brukermedvirkning forutsetter en myndiggjøring av bruker. Empowerment betyr bemyndigelse eller styrking og dreier seg om å mobilisere folks egne krefter og ikke minst; nøytralisere de krefter som bevirker avmakt. Mye kan sies om begrepet empowerment, og jeg har ikke tenkt å bruke tid på det, men en viktig ting å formidle er at denne tenkningen har sammenheng med en økende kritikk av velferdsstaten, som representerer undertrykking av tjenestebrukere og marginaliserte grupper. Det knyttes også til velferdsliberalisme og konsumentorientering, der innbyggerne i en sterkere grad får en kunderolle i forhold til offentlige tjenester. 5. Mer ideologi- nu på individnivå Brukers verdier og mål er styrende i prosessen Bruker anses som mest kompetent på sitt eget liv/ sin egen situasjon Brukers valg gjøres på et best mulig kunnskapsgrunnlag Fagpersonen bistår brukerne til et mest mulig selvbestemt liv Dette er jo også det ideologiske grunnlaget for retten til IP. IP har som mål å sikre selvbestemmelse og innflytelse over egen situasjon. En liten digresjon; sitat fra tidligere arbeids og sosialminister Høybråten; Jeg inviterer brukerorganisasjonene til å være med i en knipetangsmanøver for å få på plass individuelle planer i velferdsetaten. Hva slags knipetang han refererer til vet ikke jeg, men jeg har tro på en litt mer positivt ladet tilnærmingsmåte. Ikke tror jeg at tjenestetilbyderne blir bedre på individuell plan av å bli kløpet med knipetang! Brukermedvirkning på individnivå er å bringe reell makt og innflytelse til de mennesker som behøver hjelp slik at de kan Delta helhetlig i å sette mål Lage framdriftsplaner Realisere planer Og evaluere resultatene

4 Brukermedvirkning på gruppe/systemnivå. Bruker og interesseorganisasjoner innen de forskjellige områdene må styrkes, slik at det blir mulig å delta konstruktivt i; Utforming, gjennomføring og evaluering av; Strategier, politikk og handlingsplaner for utvikling av det gitte området Individuell medvirkning omfatter oftest behandling i egen sak, men enkeltbrukere kan også trekkes inn i planlegging og beslutningsprossesser på administrativt nivå eller i lokalsamfunn. Dette handler da om at den enkelte skal få lov til å bli hørt eller få lov til å komme med forslag om hva som skal gjøres i den enkelte sak og at disse synspunktene blir tillagt vekt. 6. Kollektiv medvirkning Har som mål å påvirke sentrale politiske og administrative organ Nasjonalt, regionalt og kommunalt Kollektiv medvirkning handler om hvordan brukerne kollektivt, dvs som gruppe kan handle og utøve innflytelse på helse og sosialpolitiske tiltak på nasjonal eller regionalt nivå, i lokalsamfunnet eller på administrativt nivå. Dette handler om brukermedvirkning som interessekamp, en kamp for at brukerne av velferdsstatens tjenester skal få større innflytelse på sin situasjon. Det finnes ulike eksempler på dette. Dette omfatter all aktivitet på overindividuelt nivå og målet er å påvirke politiske organer, for eksempel gjennom: 7. Eksempler på kollektiv medvirkning Påvirke Stortinget direkte Mange enkeltpolitikere er åpen for direkte kontakt med både enkeltbrukere og interesseorganisasjoner, RIO har god erfaring med dette. Massemedia, det er gode muligheter til å påvirke offentligheten og også politikere ved bruk av media. Men man skal også være

5 seg bevisst at media ofte ikke fremstiller virkeligheten korrekt. Det man sier blir noen ganger feil framstilt eller tatt ut av sammenhengen slik at helheten forsvinner og bildet som gis blir helt annerledes enn man hadde tenkt. Påvirke lokale politikere og administrative organer gjennom at man tar kontakt enten som enkeltindivid eller via en interesseorganisasjon i forbindelse med enkeltsaker eller interesseområder Konferanser, brukerorganisasjonene kan arrangere egne konferanser der politikere og andre beslutningstagere blir invitert, enten for å høre på eller for å delta med innspill. Arbeids og referansegrupper Det kan nedsettes ulike arbeidsgrupper hvor brukere og ansatte jobber sammen om felles prosjekter, f.eks har de i Tromsø hatt en arbeidsgruppe bestående av brukerorganisasjoner, politikere fra helse og sosialkomiteen, sosialkontoret, Sosialmedisinsk senter, Kirkens sosialtjeneste, Spesialisthelsetjenesten ved Færingen og Tromsklinikken for sammen å diskutere og synliggjøre hvilke tilbud som trenges og eksister etter at man er kommet ut av et rusmisbruk. Gruppen resulterte i en brosjyre om fritidstilbud i kommunen, og selvfølgelig at nettverk ble dannet, de ulike gruppene sådde et grunnlag for bedre samhandling osv. Kommunale brukerråd og samarbeidsutvalg Nok engang vil jeg nevne Tromsø, som på mange måter er en foregangskommune når det gjelder brukermedvirkning. I Tromsø skal det være brukerråd i alle kommunale tjenester, Rio er representert i brukerrådet for rus og psykiatritjenesten og i brukerrådet på sosialtjenesten. Det er viktig at slike brukerråd får reell innflytelse, at brukerne som sitter der faktisk blir hørt Så har vi brykerstyrte tiltak:

6 Brukerstyrte tiltak, eksempler på slike tiltak er nettverkskafeen Kafe X I Tromsø, og TBV, Tilbake til verden Medvirkning gjennom samhandling Ulike former for samhandling kan også være en kilde for brukermedvirkning, Eksempelvis gruppearbeid for personer og ansatte i spesielle situasjoner eller med spesielle behov. Brukerne av tjensten kan på denne måten gi tilbakemelding til de ansatte om hvordan de oppfatter tjenesten, og kontinuerlig være med på å påvirke den. 8. Forutsetninger - verdier Likeverd partene må oppleve seg som likeverdige Med likeverd menes at partene har like muligheter for deltagelse, at alle føler seg like viktige Åpenhet partene må være åpne og ærlige i forhold til oppfatninger og hensikter Åpenhet i forhold til oppfatninger og hensikter er en forutsetning for reell brukermedvirkning, det nytter ikke hvis en eller begge parter sitter med skjulte agendaer Respekt- partene må erkjenne og respektere sine egne og hverandres forutsetninger Det må ikke bli slik at forventingene til hva brukerrepresentanten skal kunne forstå eller bidra med blir et hinder. Fagpersonen eller representanten for tjenesten må heller ikke snakke over hodet på brukerne Maktutøvelse hører ikke hjemme i en slik setting. Det samme gjelder brukerne, de må også forstå hvilke forutsetninger tjenesterepresentantene har for å bidra. Derav åpenheten! Verdigrunnlaget Verdigrunnlaget som ligger til grunn for deltagelse må avklares for alle parter. 9. Forutsetninger kompetanse

7 Brukere og fagpersoner har forskjellig kompetanse Kompetansen de til sammen besitter er større enn summen av enkeltdelene Effekten faller bort dersom den ene part ikke aksepterer den andres kompetanse Ved brukermedvirkning vil kompetansen hos begge parter gradvis øke. Brukerrepresentantenes kompetanse må kunne økes ved hjelp av opplæring og kurs når det er nødvendig, og det må være rom for at kompetansen varierer. 10. Forutsetninger -områder og myndighet Områdene som partene skal medvirke i må defineres og forstås av begge parter Områder det er uenighet om må defineres så tydelig som mulig Partenes rettigheter på området må være kjent og anerkjent Partenes myndighet til å beslutte, gi råd og å bli hørt må være tydeligst mulig Partene har rett til å ha sitt eget utgangspunkt Det er ofte en generell forutsetning for godt samarbeid og godt prosjektarbeid at partene utvikler en felles plattform. Det vil si at de må bygge på en felles forståelse av oppgavene de skal utføre og samarbeide om. De behøver ikke være enige om alt, men et minste felles multiplum av enighet er en god start. Noen nyttige spørsmål for begge parter. 11. Forventingsavklaring Hva forventer vi fra helsetjenesten egentlig av dem som skal være brukerrepresentanter? Hva tenker vi fra helsetjenesten om hva som er vår rolle og oppgaver i brukermedvirkningen?

8 Hva forventer vi i helsetjenesten at brukernes organisasjoner skal stille opp med når det gjelder å skaffe brukerrepresentanter og gi dem opplæring og oppfølging? Hva forventer vi fra brukersiden at helsetjenesten skal tilrettelegge for brukermedvirkning? Hva tenker vi om rollen vår som bruker representanter, hva skal vi bidra med gjennom brukermedvirkningen, og hvordan skal vi handle`? Hva er vi i brukerorganisasjonene i stand til å stille opp på? Er helsetjenestens forventninger rimelige? 12. Forutsetninger representativitet Ha en kjent, definert gruppe man representer; dvs. ha en kjennskap til hele gruppen en referansegruppe å diskutere med Kompetanse; (opplæring) I styrearbeid, budsjett, planer, roller Ha et avklart forhold til seg selv, sin evt. diagnose og omgivelsene Interesse, ork og overskudd! Her føler jeg for å sitere lederen av brukerutvalget i Helse Stavanger; Jeanette Breivik Skaland; En brukerepresentant bør; Ha bearbeidet egne negative opplevelser Være løsningsfokusert framfor problemorientert Se det positive fremfor det negative Ha evne til å nedtone egne opplevelser Kunne diskutere saker på et generelt nivå uten å fokusere på enkeltopplevelser Man må samtidig ta hensyn til det faktum at brukerrepresentantenes utgangspunkt er de personlige erfaringene, deres og andres. Samtalene mellom brukere forgår ofte i fortellingens form, og gjennom fortellingene sammenlignes de. En enkelthistorie kan romme mange menneskers erfaringer. 13. Hva kreves av en brukerrepresentant? Tid

9 Energi og overskudd Engasjement og mot Kunnskap om helsevesenet og samfunnet Kunnskap om egen diagnose eller situasjon Evne til å tenke helhetlig Evne til å formidle brukernes behov Evne til å representere mer enn egen diagnose. 14. Symbolsk brukermedvirkning; Brukerne blir tatt med, men har ikke reell innflytelse. Blir gisler Bondefanget av systemet Hva mener jeg med symbolsk medvirkning. Brukermedvirkningen er bare noe offentlige organer smykker seg med fordi det er et påtvunget krav. Det tas noen brukere med i diverse råd og utvalg, men det er aldri meningen at de skal bli hørt eller at det skal få noen innvirkning. Det kan også være at den er organisert slik at den ikke gir reell innflytelse, brukerne er i mindretall og blir tatt til gisler for beslutninger de ikke har støttet, eller de blir tatt med så sent i prosessen at det ikke lengre er rom for å påvirke. En annen variant er at svake brukerrepresentanter blir fanget av tenkemåtene i det systemet de egentlig skulle bidra til å reformere. de har ikke styrke til å stå imot sterke og dominerende fagfolk eller ledere når de presenterer sin virkelighetsforståelse, og ikke er villige til å lytte til brukerens alternative virkelighetsforståelse. Et annet grelt eksempel er sosialkontoret i Tromsøs variant av brukerråd som bare besto av politikere og ansatte. Det ble en forandring på det når RIO gikk ut i media etter å ha forsøkt å få ledelsen til å lytte. Nå er det et reelt brukerråd med flere bruker representanter.

10 15. Reell brukermedvirkning? Forutsetter at både bruker(e) og system(ene) er villige og tilpasningsdyktige Brukeren(e) må myndiggjøres/styrkes og gis mulighet til å bidra aktivt i prosessen(e) Likeverdighet forutsetter gode holdninger hos begge parter Holdningsendringer er en prosess som tar tid! Både brukerkulturen og den profesjonelle kulturen kan bremse brukerens aktive rolle. Kulturelle forestillinger knyttet til den tradisjonelle bruker-hjelper relasjonen kan være noe av bakgrunnen for en eventuell motstand mot endring. Institusjonenes organiseringsformer er ofte oppfattet som spesielt tradisjonsbundne systemer, der de ulike faggruppene har etablert mønstre for hvordan de skal forholde seg til brukerne. Brukerne kan på sin side oppleve det tradisjonelle hierarkiske forholdet som trygt, der han eller hun kan få lov til å være en passiv mottager av hjelp uten å selv måtte ta ansvar. Og dette har kanskje vært spesielt vanlig hos ruspasienter, det er mye lettere å skylde på behandlerens manglende forståelse når det går galt enn å ta ansvar selv. Dette gjelder også sosialtjenestene i kommunene. På et seminar for sosialarbeidere ble det stilt følgende spørsmål; Er det er rom for brukermedvirkning i et regime preget av vilkår og paternalisme? Og hva med denne dobbeltkommunikasjonen; Du skal opptre selvstendig og ansvarsfullt, men du må rette deg etter det vi sier og bestemmer 16. ENDRING All endring er som en reise Det krever forberedelser, og jo bedre du forbereder deg desto større er sjansen for at du når din destinasjon. Reell brukermedvirkning har nok et stykke igjen i mange kommuner. For det handler også om holdninger. Både hos brukeren

11 og hos den profesjonelle. For at disse to skal bli likeverdige deltagere i prosessen, må nok begge jobbe med sine holdninger. Hos brukerne må autoritetsangst og mindreverdighetsfølelser bekjempes, og hos den profesjonelle må maktutøvelse og stakkarsliggjøring vekk. Og det er selvfølgelig ikke gjort på en dag. Alle vet at å endre holdninger er seigt materiale. Og alle endringsprosesser tar tid. Det er som ved enhver annen endringsprosess. Først må der forberedes, der må veies for og imot, der må tas en beslutning og der må handles, og man må ikke minst vedlikeholde sin beslutning! 17. Økt brukermedvirkning Økt brukermedvirkning betyr i realiteten; Overføring av makt og innflytelse fra politikere, byråkrater og tjenesteytere til brukeren og brukerorganisasjoner Finnes denne viljen i dag? 18. Visjon for framtidas sosialpolitikk og brukermedvirkning Velferdsalliansens visjon for framtida Brukeren i sentrum Brukernes behov, erfaringer og kunnskaper skal være styrende for utforminga av sosialpolitikken og tjenestetilbudet Alle brukerne av velferdsetatene skal ha rett til å få utarbeidet sin personlige handlingsplan (altså I P) Brukeren skal delta aktivt i utarbeidelsen, gjennomføringen og evalueringen av planen Leiv Mørkved, leder for velferdsalliansen OLE: For å beskrive hva RIO mener om godt samarbeid i kommunene og brukermedvirkning i praksis har vi laget en case, historien om Ole. Denne illustrerer på en god måte brukermedvirkning på individnivå. Og jeg håper ingen blir overasket når jeg nå nevner Individuell Plan.

12 Historien om Ole er rett og slett en praktisk betraktning av mulige samarbeidsforhold i en helhet, slik brukeren ser det. Vi har en bruker ved navn Ole. Han er en psykisk syk, funksjonshemmet noe eldre rusmisbruker, dårlig rygg og nylig utsatt for en bilulykke. Han ligger på Universitetssykehuset i Tromsø med hodeskader, men med gode utsikter i forhold til hodeskaden. Han blir etter noen dager tilbudt en individuell plan av en av 10 sosionomer på sykehuset. Ole har fortalt mye om seg selv. De skjønner at Ole trenger mye hjelp. Sosionomen på avdeling for brudd og hodeskader setter her i gang en prosess. Hun innkaller aktuelle profesjonelle fra kommunehelsetjenesten og NAV. Hun trekker inn folk som har jobbet sammen med Ole og hans problematikk før. Hun trekker inn en tidligere støttekontakt og hun innkaller et nært familiemedlem. Alt dette i samhandling med Ole. Sosionomen på sykehuset som ligger under spesialhelsetjenesten helse nord er en midlertidig koordinator. Ole vil bli frisk av hodeskaden med litt oppfølging av fysioterapeut. Med andre ord er sosionomen på dette sykehuset eller denne avdelingen overflødig i den kommende individuelle planen. Vi må allerede nå ha en ny koordinator. Ole har under oppholdet på sykehuset blitt nykter og er i en situasjon der han er ganske lett å samarbeide med. Han har for lenge siden innsett at han har psykiske problemer og at han trenger behandling for dem, som han også trenger behandling for sine rusproblemer. Han regner også med å få bedre hjelp til å mestre sin funksjonshemming. Ole lider av MS. Ole må søkes inn i behandling av Sosialtjenesten eller fastlegen sin. Selv er han ikke engang sikker på om han har noen fastlege, og sist han var på et legekontor i sentrum gikk han ut med en følelse av å bli avvist.

13 Ikke så rart, han hadde slitt lenge med å samle nok mot til å gå dit for å fortelle om både angst og søvnløshet. Og kanskje det var måten han ordla seg på, kanskje han fremsto for mye som den delen av ham som var rusmisbruker i alle fall ble han oppfattet sånn, for etter ti minutter med legen ble han sendt ut med resept på 30 stesolid og 10 rohypnol og klar beskjed om det var det siste som kom til å bli skrevet ut til ham. Han hadde ikke engang bedt om medisiner. Vel det var da. Siden Ole har sin inntekt gjennom grunnstønad fra trygdeetaten pluss supplering fra sosialtjenesten er det naturlig at sosialtjenesten er innsøkende instans og tar på seg koordinatorrollen. Ole har god relasjon til sin saksbehandler på sosialkontoret, som blir den nye koordinatoren i Oles I P. Selv om hun har mye å gjøre fra før finner hun tid til dette. Hun har alltid tilrettelagt for at Ole kan få utløp for noen av sine interesser. Ole er ekstremt fotointeressert. Oles tidligere støttekontakt har fremdeles også de samme interessene. Det sendes søknad om behandling for Ole. Han har mislykkes med behandling noen ganger før. Dette er hovedårsaken til at han denne gangen ikke blir vurdert som en rettighetspasient av spesialisthelsetjenestens vurderingsinstans. Heldigvis har en fersk lovendring gitt ham rett til å klage på denne avgjørelsen selv om han er henvist av sosialtjenesten og ikke av fastlegen, og han får derfor en ny vurdering. Klagen som er utformet gjennom en felles innsats i I P gruppa påpeker klart og tydelig at de forrige gangene Ole var i behandling så eksisterte det ingen individuell plan, og samhandlingen rundt og med Ole hadde vært svært mangelfull. I klagen kommer det videre fram at denne gangen er det annerledes, en oppegående I P gruppe som er godt koordinert er beredt til å ivareta et helhetlig behandlings- og rehabiliteringsforløp i tett samarbeid med Ole. Gjennom å jobbe seg frem til et felles minimum verdisystem i gruppa der Ole var meget sentral, og der Ole viste at han var et menneske bak ulike diagnoser og et rusmisbruk fikk han plass etter en ventetid på

14 seks måneder. Stedet var en plass på vestlandet da helseregion Nord ikke hadde et har nok tilbud til Oles sammensatte problem. Tiden imellom ble brukt godt i kommunen Ole bodde i. Det ble ordnet med en helt normal bolig med oppfølging i venteperioden, Ambulerende Tverrfaglig Team kalte dem det. Den lokale DPS hadde fått egen ruspoliklinikk for de som også hadde psykiske lidelser. Ole fik et begrenset tilbud der i ventetiden. Han slapp å dra hele veien opp til den sentrale poliklinikken. Poliklinikkmenneskene dro hjem til Ole sammen med støttekontakt og andre viktige I P aktører, blant dem NAV Arbeid og en dame fra NAV trygd som hadde med grunnstønader å gjøre. I P møtene var faktisk flere ganger hos Ole. Men som likestilt i et system forsto Ole at ikke alle møtene kunne være hjemme hos han. Ole klarte å få til en positiv endring i løpet av disse seks månedene. Han var fremdeles full av angst og hadde et dårlig syn på seg selv, han opprettholdt også kontakt med rusmiljøene og drev noe kriminalitet for å finansiere sitt nå reduserte rusmisbruk. Ole klarte å holde seg rusfri dagen før han skulle på fotokurs med støttekontakten sin og dagen da han var på fotokurs. Han holdt mer orden hjemme og var flinkere med egen hygiene. Han var blidere enn før. Tiden var kommet da han skulle reise til en institusjon på vestlandet et sted. Ole var nå langt bedre rustet for behandling. Han trengte fremdeles skjerming fra seg selv og sine omgivelser, men ikke fra omverden. Ole var kommet til et sted der man måtte lære seg å forholde seg til andre mennesker samtidig som man hadde fokus på den enkeltes interesser og ressurser. Han meldte seg på et fotokurs der han riktignok måtte reise noen mil en gang i uka for å komme frem og tilbake. Fordi NAV arbeid var inne i I P gruppen hans gikk det smidig og lett å ordne med dekning

15 av kursavgiften. Disse initiativene kostet Ole mye krefter. Han hadde også fått et 3 ukers opphold på MS senteret midt inne i døgnbehandlingen sin. Der skulle han være sammen med såkalte normale. Han hadde klart og overvinne angsten, tatt utfordringen og gjort det han ønsker mer enn noe annet. Han delte disse voldsomme påkjenningene med støttekontakten sin over telefon. Han delte disse påkjenningene med behandleren sin på institusjonen og han delte det med samtalegruppa på institusjonen. Han delte også disse påkjenningene når hele I P gruppa var samlet. Ole reiste ofte hjem til leiligheten sin. Han etablerte også kontakt med et fotosenter hjemme. Han begynte gradvis å jobbe der på frivillig basis og var mer og mer hjemme, med god støtte fra NAV arbeid tok han flere kurs. Han var i ferd med å få noen få gode sentrale venner som delte hans interesser. Han utviklet seg sammen med dem. NAV arbeid var nå en sentral del av I P gruppa. Det arbeides med å få til en hospiteringsordning i en fotobutikk på Oles hjemsted. Konsulenter fra NAV har nå blitt en sentral del av I P gruppa, og den individuelle planen koordineres nå av en av dem. Behandlingsinstitusjonen kunne gradvis trekke seg ut av gruppa.. Det som står igjen før han er ferdig med behandlingen er å sikre et videre attføringsopplegg eller en jobb, om han er klar for det. Om han fullt ut er klar for en jobb - eller fullt ut noen gang vil bli det - vet ikke jeg, for her stopper jeg historien. I P gruppa til Ole besto totalt av 10 personer, noen ut og noen inn. Alle var nødvendig med utgangspunkt i alle utfordringene Ole sto ovenfor, eller som det heter i lovverket Oles sammensatte problem. Sjansen for at I P gruppa eller det midlertidige profesjonsnettverket nå kunne skiftes ut med et helt normalt sosialt nettverk var nå tilstede. Ole hadde fått innhold i livet sitt.

16 Innehold i livet er ofte det det handler om når man av en eller annen grunn er satt ut av arbeidslivet og har eller får et sammensatt problem, enten det er på grunn av rusmisbruk, psykiske lidelser, trafikkulykke eller funksjonshemming i ulike varianter eller alt sammen på likt. Alle de andre systemene rundt Ole hadde også utviklet seg. De hadde satt eget system inn i et større perspektiv. Hvordan bruke I P som redskap i forhold til utarbeidelse av handlingsplaner med mer? Faktisk en utvidet forståelse av dette geniale verktøyet. For å si det meget enkelt: Bytt ut pasienten med en problemstilling. Det er de samme systemene pluss de overordnede byråkratiske og politiske systemene og brukerorganisasjonene som bør stå bak disse planene. Det er også her viktig at brukerorganisasjonene er likestilt med de øvrige aktørene. Hva bør man ha fokus på når man utarbeider slike handlingsplaner? Hovedfokuset bør være hvordan man skal få disse handlingsplanene satt ut i praksis. Da er vi igjen tilbake til utgangspunktet: Individuell plan som et genialt verktøy der alle er likestilt og der alle systemer utvikler seg i felleskap med hverandre. Offentlig sektor og spesielt kommunene må legge bedre til rette for brukermedvirkning. Svært få kommuner prioriterer dette. Spesialisthelsetjenesten bør fokusere på hvordan kommunehelsetjenesten og sosialtjenesten kan bli bedre i samhandling med dem og andre. Man må frigjøre midler til og ha I P som prioritet nr 1. Man må dra inn brukerrepresentanter fra brukerorganisasjonene når de finnes i forhold til utarbeidelse av handlingsplaner. Man må tilrettelegge for at brukerorganisasjoner kan etablere seg og utvikle seg i alle kommuner. Ikke for brukerorganisasjonenes skyld, men til beste for feltets utvikling. Her ligger spesialisthelsetjenesten langt foran. Nye frie senterparti midler må brukes til dette formålet. Når ikke de blir øremerket hos sentrale politikere må kommunene og

17 spesialisthelsetjenesten øremerke dem selv. Kanskje litt på siden, men viktig i et bredere perspektiv hvis ønske om bedre samhandling er reelt. Det må arbeides fra alle hold for å få til reel brukermedvirkning. Holdningene må endres. Alle må bli villige til å se nytten i erfaringsbasert brukerkompetanse. Ved å sette brukerens behov, ønsker og ressurser i sentrum kan man klare å tilrettelegge for at flere kan få et individuelt tilpasset behandlingsopplegg. De som jobber i behandlingssektoren er jo "vanlige" mennesker og "vanlige" mennesker synes at rusmisbrukere er noe spesielt. Jeg tror at klistrelappen rusmisbruker, eller tidligere rusmisbruker alltid vil hefte seg ved oss. Men brukermedvirkning skaper et bredere bilde av brukere som igjen kan føre til et mer fornuftig samspill behandler og bruker imellom. Ved å gjøre bruk av den erfaringsbaserte kunnskapen rusmisbrukerne sitter på kan man synliggjøre rusmisbrukerne som en ressurs i samfunnet. Ved denne synliggjøringen kan vi jo håpe at fagfeltet og politikerne innser at vår kunnskap er verdifull og nødvendig. Og at det er viktig å benytte seg av den på et systemnivå. Det å bruke vår erfaring på systemnivå innebærer at brukergrupper deltar i prosesser og avgjørelser, når det gjelder utformingen av faglige tilbud og offentlige ruspolitiske beslutninger. Som brukerrepresentanter opptrer vi som talsmenn på brukernes vegne. Gjennom dialog kan vår erfaringsbaserte kunnskap være med på å bidra til mer treffsikre tjenester. Kommunikasjon er verktøyet vårt og den skal være gjensidig og ha gjennomslagskraft. Akkurat som brukermedvirkning på individnivå skal dreie seg om mer enn å få delta i beslutninger om fargen på gardinene ved institusjonen. Brukermedvirkning innebærer å balansere mellom samarbeid og opposisjon. Vi må tørre å være kritiske og ta konflikter. Forpliktelser må ikke innebære innkapsling i et system som har til hensikt å

18 ufarliggjøre oss. Vår erfaring kan brukes i alle sammenhenger, også for tilgrensende problemområder. Ekte legitim kunnskap blir det ikke før man har en viss erfaring med både teori og praksis. I RIO er vi så heldige at vi har erfaringer fra både teori (konferanser/egenstudier/kurs/formell utdannelse) og praksis både fra eget rusmisbruk/veien ut og relevant praktisk arbeid innenfor temaet. Alene scorer ikke alle av oss på alle disse punktene, men det som er relevant for RIO som organisasjon er jo at vi samlet drar nytte av alles erfaringer/kunnskap. På den måten besitter RIO mer legitim kunnskap enn de fleste. Om noen av oss (hvem som helst av oss) noen ganger er i situasjoner der vi alene/personlig ikke kan påberope oss legitim kunnskap så vil vi allikevel være i stand til å formidle legitim kunnskap fordi vi har tilgang på hverandres ressurser. Vi RIO mener at teori alene ikke er nok til å oppnå status som legitim kunnskap, praksis/erfaring alene kan ha denne statusen. Kunnskapen som rår i dag er i for stor grad faglig teoretisk kunnskap, samme hvor erfaringsbasert de prøver å få det til å høres ut. Dette er ikke bra. Skal vi i framtiden få en bra ruspolitikk og et godt behandlingstilbud må fagfolk og myndigheter begynne å lytte mer til oss tidligere rusmisbrukere og faktisk gjøre det vi anbefaler. Men dere: Salg avler salg, desto mer reell brukerrepresentasjon, altså brukerorganisasjonene kommer opp i lyset, desto mer bevissthet om oss i befolkningen. Jeg ser frem til den dagen dagspressen, politikerne og fagfolkene begynner å sitere oss. Da nærmer vi oss målet med å bruke vår erfaringsbaserte brukerkunnskap. Takk for meg

19