Laura Barnett Versjoner av oss

Transkript

1

2 Laura Barnett Versjoner av oss Oversatt av Bente Rannveig Hansen

3 OM FORFATTEREN: Laura Barnett (1982) brakdebuterte med Versjoner av oss. Hun er forfatter, journalist og kunst- og teaterkritiker. Hun studerte spansk og italiensk ved Cambridge University, og journalistikk ved City University i London.Hun har vært ansatt i The Guardian og The Daily Telegraph, og er nå frilans kunstjournalist og skribent for The Guardian, The Observer og Time Out samt flere andre britiske aviser og magasiner. Barnett skriver nå på sin andre bok, Greatest Hits. Hun bor i London sammen med sin ektemann. Versjoner av oss er solgt for oversettelse i mer enn 20 Sarah Lee

4 OM BOKEN: Hva om én liten avgjørelse kan endre livet ditt? Det er Eva og Jim er 19 år og studenter i Cambridge. Jim går langs veien da en kvinne på sykkel tar en uventet sving for å unngå å kollidere med en hund. Det som da skjer, får avgjørende betydning for Eva og Jims liv. Vi følger Eva og Jim helt fram til i dag, i tre ulike varianter av fremtiden deres sammen og hver for seg. Det er ikke å røpe for mye å si at kjærlighetsforholdet deres tar uventede veier. Versjoner av oss handler om valgene vi tar og om de ulike retningene livet kan ta.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: The Versions Of Us Copyright Laura Barnett 2015 Norsk utgave 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 1938 Det begynner slik. En kvinne står på en togperrong med en koffert i sin høyre hånd, i sin venstre et gult lommetørkle som hun klapper lett mot ansiktet. Den blåaktige huden rundt øynene hennes er fuktig, og kullrøyken gjør det vanskelig å puste. Ingen er der for å ta farvel med henne hun forbød dem å komme på tross av at moren gråt, slik hun selv gjør nå og likevel strekker hun seg på tå og speider over virvaret av hatter og revepelser. Kanskje Anton fikk nok av den gråtende moren deres og ga etter for maset, bar henne i rullestolen ned den lange trappen, trakk votter på hendene hennes. Men det er ingen Anton der, ingen Mama. Jernbanehallen er fylt til trengsel av fremmede. Miriam går om bord i toget, blir stående og glippe med øynene under den dunkle belysningen i midtgangen. En mann med svart bart og en fiolinkasse lar blikket gli fra

7 ansiktet hennes til den store, svulmende magen. «Hvor er ektemannen Deres?» spør han. «I England.» Mannen betrakter henne med hodet på skakke, som en fugl. Så bøyer han seg fram, løfter kofferten hennes med den ledige hånden. Hun åpner munnen for å protestere, men han har allerede begynt å gå. «Det er et ledig sete i kupeen min.» Under hele den lange reisen vestover sitter de og snakker. Han byr på sild og pikkels fra en fuktig papirpose, og Miriam tar imot selv om hun ikke kan fordra sild, for det er nesten et døgn siden sist hun spiste. Hun sier aldri høyt at det ikke finnes noen ektemann i England, men han forstår det. Da toget stopper slingrende på grensen og vaktene beordrer alle passasjerer til å stige av, holder Jakob henne tett inntil seg der de står og hutrer, mens smeltevannet gjør de løse skosålene hennes bløte. «Deres kone?» sier vakten til Jakob idet han strekker hånden ut etter papirene hennes. Jakob nikker. Seks måneder senere, en dag med strålende sol fra skyfri himmel i Margate, mens babyen sover i de lubne armene til rabbiens hustru, er det nettopp det Miriam blir. Det begynner også slik. En annen kvinne står blant roser i en hage og masserer korsryggen sin. Hun har på seg en lang, blå malerskjorte, den tilhører mannen hennes. Han maler nå, inne i huset, mens hun legger den andre hånden på sin store,

8 svulmende mage. Det var et øyeblikk at hun kjente liv, men det har gått over. En flettet kurv, halvfull av avskårne blomster, står på bakken ved føttene hennes. Hun puster dypt inn, trekker inn den friske epleduften av nyslått gress tidligere, i den svale morgenluften, gikk hun løs på plenen med hagesaksen. Hun må holde seg i aktivitet: Hun nærer en sterk motvilje mot å sitte stille, mot å kjenne tomheten legge seg over henne som et teppe. Den er så myk, så trøstende. Hun er redd hun skal falle i søvn under den tomheten, og at babyen skal falle sammen med henne. Vivian bøyer seg for å ta opp kurven. Idet hun gjør det, kjenner hun at noe løsner og revner. Hun segner om, hyler. Lewis hører henne ikke: Han spiller musikk når han arbeider. For det meste Chopin, iblant Wagner, når fargene hans tar en mørkere vending. Hun ligger på bakken, kurven har veltet ved siden av henne, og utover hellene ligger rosene strødd, røde og rosa, med innskrumpede, brunlige kronblader, dunstende av sin emne parfyme. Smerten kommer tilbake og Vivian gisper; så kommer hun til å tenke på naboen sin, Mrs. Dawes, og roper navnet hennes. I neste øyeblikk griper Mrs. Dawes fatt i Vivians skuldre med sine kyndige hender, og løfter henne bort til benken ved døren, i skyggen. Hun sender gutten til kjøpmannen, som står i ytterporten og gaper som en fisk, for å hente doktoren i en viss fart, mens hun selv løper opp trappen for å finne Mr. Taylor slik en snodig liten mann, med kulemagen og oppstoppernesen: på ingen måte slik hun hadde forestilt seg at en kunstner ville se

9 ut. Men hyggelig nok. Sjarmerende. Vivian kjenner ikke noe annet enn smerteriene, den plutselige kjølige fornemmelsen av sengetøy mot huden, minuttene og timene som tøyer seg, strekker seg ut over alle grenser helt til doktoren sier: «Sønnen din. Her er sønnen din.» Da ser hun ned og får øye på ham, drar kjensel på ham, og han plirer opp mot henne med en gammel manns underfundige blikk.

10 DEL EN