Dere avgjør i dag hva AF skal mene og jobbe for gjennom året!

Transkript

1 Kjære alle sammen! Jeg har våknet tidlig på morgenen de siste dagene. Det er fordi jeg har vært spent. Spent på stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, og spent på våruka. Men mest av alt har jeg gledet meg. Gledet meg til å møte dere alle til gode diskusjoner og hyggelig sosialt samvær. Fredrikstad er en fin ramme rundt våruka, selv om været er litt trist. Vi i ledelsen av AF og NFA har i år merket en tydelig økt oppmerksomhet omkring våruka som arena. Det er mange som har ønsket å komme hit for å få fastlegene i tale. Vi har ønsket å gjøre våruka til en viktig arena for utvikling av primærhelsetjenesten både faglig og politisk, og mener vi er på god vei til å lykkes med det. Dere avgjør i dag hva AF skal mene og jobbe for gjennom året! Dere representerer medlemmene våre i hele landet. Vi i styret prøver å fange opp medlemmenes meninger gjennom året. Vi deltar på ulike kurs og mottar innspill der, vi sender ut medlemsbrev og legger informasjon på nettsider og facebook. I vinter sendte vi for eksempel ut medlemsbrev der vi ba om innspill til vårt arbeid med notat om finansieringsmodeller. Vi fikk veldig stor respons! Mange medlemmer sendte oss mail med beskrivelse av problemer de opplever og med forslag til endringer. Det er stadig diskusjoner i ulike fora om både det ene og det andre. Det er vanskelig for oss å vite hvor representative for medlemmene disse ytringene er. Det er dere som representerer demokratiet i foreningen vår og det er dere som beslutter politikken. Det er derfor veldig viktig for oss å høre deres meninger i dag. Jeg er ikke så veldig glad i å skryte. Jeg skal derfor ikke bruke mye tid på å snakke om det vi har gjort og fått til i løpet av denne styreperioden. Det vil Ivar ta seg av som innledning til årsmeldingen. Det er mange ting jeg gjerne ville diskutert med dere. Jeg så Frank Aarebrots foredrag krigen på 200 minutter og ble veldig fasinert og inspirert, men jeg skal fatte meg noe kortere. Jeg vil dele med dere noen av mine refleksjoner om den situasjonen vi er i og noen veivalg vi står over for. En ting vil jeg likevel trekke fram fra det siste året som jeg er spesielt godt fornøyd med. Det er EPJ-løftet. Under sist års forhandlinger ble det satt av 17,5 millioner kroner i tillegg til den vanlige rammen til utvikling av EPJ. Og det er på prosjekter som er til nytte for fastlegene. Prosjektene går så det suser. Det er mange som fortjener ære for det. Her har allmennlegene bidratt gjennom EPJ-referansegruppen til NFA, og legeforeningen og helsedirektoratet jobber godt sammen. De første leveransene er rett rundt hjørnet. Det blir nå blant annet mulig å sende journal elektronisk mellom legekontor som følge av EPJ-løftet, og det er flere konkretes forbedringer på trappene. Detter er en suksesshistorie som jeg har ambisjon om å videreføre. I går ettermiddag var jeg i helse og omsorgsdepartementet og fikk presentert hovedtrekkene i den nye stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten. Selve meldingen blir først offentlig torsdag ettermiddag. Vi må vente til da før vi kan ha tydelige synspunkter på om meldingen

2 innfrir våre forventninger. Uansett er det bra at vi får en offentlig debatt og oppmerksomhet omkring helsetjenesten i kommunene. Helseministeren fortalte at de foreslår å beholde fastlegeordningen mer eller mindre uendret fordi det er en ordning som fungerer bra. Men det er en forventning om at fastlegene skal jobbe mer systematisk og tverrfaglig, særlig overfor de gruppene som har behov for sammensatte og omfattende helsetjenester. Det blir viktig i tiden fremover at vi bidrar til å gi denne meldingen konkret innhold. Samhandlingsreformen har ført flere alvorlig syke ut i kommunene. Det er viktig at helsetjenesten i kommunen får en høy medisinsk kompetanse, og at det er godt koordinerte tjenester. Vi må unngå fragmentering av tjenestene. Helseministeren signaliserte i går at det er en slik utvikling han ønsker. Det er viktig at virkemidlene som tas i bruk understøtter en slik utvikling. Her kan og vil vi bidra med konstruktive innspill. Vi har allerede fått en invitasjon til videre dialog om oppfølging av meldingen. Den vil vi ta imot. Han fortalte også at de vil gjøre det obligatorisk for fastleger å være spesialister i allmennmedisin eller under spesialisering. Dette har vært en viktig sak for oss i mange år, og er selvfølgelig et forslag vi hilser velkommen! Fastlegeordningen ble konstruert for å bedre den kurative legetjenesten i kommunene. Den var svært dårlig. Det var lange ventetider, alt for få hjemler, dårlig utrustede legekontorer. Fastlegeordningens finansieringssystem ble laget for å gjøre den kurative legetjenesten uavhengig av kommuneøkonomien. Etterhvert har forventningene til fastlegene est voldsomt. Fastlegene har fått oppgaver langt utover å ivareta de kurative allmennlegeoppgavene. Fastlegene driver i stor utstrekning sakkyndig arbeid for NAV og i forbindelse med førerkortsaker, vi skriver attester for fravær fra skole, til forsikringsselskaper og andre, vi skal rapportere om vaksiner, bivirkninger, arbeidssykdommer og skader, til diabetesregister. Vi har fått en rekke nye oppdrag fra spesialisthelsetjenesten, vi har fått jobb med rekvirering av pasienttransport og vi har nå fått ansvar for å registrere kritisk informasjon i kjernejournal. Mye av arbeidet er det hensiktsmessig at fastlegekontoret gjør, men da må oppgavene følges av finansiering. Det gjør det i liten grad i dag. Det er fastlegene som skal gjøre arbeidet, men det er i stor grad andre deler av helsetjenesten som får nytte. Et eksempel er nasjonal kjernejournal. Her skal fastlegene legge inn kritisk informasjon. Det tar fastlegen noen få minutter for hver pasient. Det er i hovedsak sykehuset eller legevakten som vil ha nytte av informasjonen. Myndighetene har brukt omtrent 250 millioner på dette prosjektet over de siste 2-3 årene. Det er likevel ikke satt av en eneste krone til å finansiere fastlegenes innsats. Det vil koste staten noen få millioner for å få hele befolkningen registrert. Vi krevde dette i forhandlingene sist år. Det ble avvist av myndighetene. Vi krever det igjen i år. Hvilke konsekvenser skal det få, om staten fortsatt sier nei? Samhandlingsreformen har ikke gode nok finansielle virkemidler til å understøtte hensiktsmessig arbeidsfordeling. Vi har ikke fått de nye legeårsverkene til kommunen som samhandlingsreformen krever, men vi har fått arbeidsoppgavene. Hvordan skal vi håndtere

3 dette i fortsettelsen? Hver enkelt ekstraoppgave gir ikke grunnlag for lage bråk. Da virker vi bare urimelige og vanskelige, men summen av alt dette gjør at det har blitt dårligere kår for god utøvelse av allmennmedisinen. Det er behov for en skikkelig diskusjon om hva som skal være fastlegene portefølje. Kanskje trenger vi å gjøre en ryddejobb? Det er opportunt for mange grupper å fremstille fastlegene som overarbeidet, vanskelige og utilgjengelige for å fremme egen posisjon. De står klare til å overta oppgavene våre. Skal vi begynne å si tydeligere neitakk til nye oppgaver som ligger utenfor kjerneoppdraget? Eller er det slik at vi ønsker disse nye oppgavene velkommen så sant vi blir mange nok til å håndtere arbeidsmengden? Jeg tror det siste. Samtidig som de administrative oppgavene uten pasient til stede har økt, har verdien av tilskuddet sunket. Det utgjør nå under 20 % av fastlegenes omsetning, ikke 30% som fastlegeforsøket konkluderte med at var best. Landsrådet vedtok for noen år siden at vi ikke skulle akseptere at tilskuddet blir over 30%. Det er nå mange stemmer som taler for fastlønn, eller i hvertfall en betydelig økning i tilskuddet. Peder Halvorsen og flere har nettopp publisert en artikkel som viser at det er en tydelig økning av de som ønsker seg fastlønn. Størst andel er det som ønsker seg fastlønn og en bonusordning i tillegg, dvs som Ole Brum, både kake og honning. Det er særlig de unge kvinnene som ønsker seg fastlønn. Det er de som er fremtiden i allmennmedisinen. Det er de som er den mest økende gruppen medlemmer hos oss. I svarene vi fikk på medlemsbrevet om finansieringsordninger svarer mange unge at de kan tenke seg fastlønn første del av karrieren, men de vil beholde mulighetene for overgang til næringsdrift. AFs politikk er at det må være mer fleksibilitet slik at de som ønsker det i større grad enn nå kan få fastlønn, men vi mener det er mest hensiktsmessig å beholde næringsdrift som hovedmodell. Er tiden inne til å endre politikk? Tror vi kommunene er bedre i stand til å drifte legekontor nå enn de var for 20 år siden? Eller er det bedre at vi fortsetter å jobbe for tryggere vilkår for næringsdrivende leger i kommunene? Jeg har stor forståelse for at mennesker i etableringsfasen i livet ønsker økonomisk trygghet, men jeg er bekymret for kommunenes evne til å drive legekontor. Jeg tror ikke det vil bli lett å få innfridd forventningene til rammevilkår for fagutøvelsen om vi gir fra oss eierskapet til legekontorene. Og eierskapet er viktig for kontinuiteten i fastlegeordningen. En ekstern revisjon av legetjenesten i en kommune på vestlandet konkluderte nylig med en betydelig høyrer turnover av leger i kommunens fastlønnede legestillinger, enn i de med næringsdrift. Stort sett er det slik at det som er bra for pasientene er bra for fastlegene og motsatt, men her er sammenhengen mer uklar. Næringsdrift har utvilsomt ført til bedre tjenester for befolkningen. Er det mulig å overføre dette inn i et system med kommunalt ansatte fastleger? En annen begrunnelse for å ønske fastlønn er at legene ikke ønsker å tenke på penger og butikk. Min erfaring er at kommunene er vel så opptatt av budsjett og økonomi som det

4 jevne fastlege. Og vi vet at i sykehus bruker legene en mindre andel av arbeidstiden på pasientarbeid enn vi gjør i fastlegeordningen. Og hvordan tror vi kommunene vil skjøtte sin arbeidsgiverrolle hvis de kommer i en monopolsituasjon slik det er på sykehusene? Jeg har nå mange års erfaring fra våre sentrale forhandlingsarenaer. Jeg har vært med 8 år på normaltariff-forhandlingene, tre runder med forhandlinger med KS, og en runde rammeavtaleforhandlinger med Oslo kommune. De siste to årene har jeg sittet som observatør i forhandlingsutvalget i Spekterområdet, dvs for sykehuslegene, og sett hvilke utfordringer de har der. Det er en styringsiver og en manglende kontakt med bakkeplanet i organisasjonen som er slående. Det er min vurdering at vi har en bedre forhandlingsposisjon, selv om vi mangler de tradisjonelle konfliktvirkemidlene som ansatte har. I fastlegeordningen sitter fortsatt mye av makten ute i tjenesten. Det gir fleksibilitet og et tydelig pasientfokus. Det kan vi miste hvis makten og ledelsen sentraliseres som i sykehusene. «ta faget tilbake» har blitt et mantra for mange ansatte i helsetjenesten, særlig frontet av helsetjenesteaksjonen. Dette er ikke først og fremst et uttrykk for at fagene forvitrer, men at rammevilkårene for fagutøvelsen er for dårlige. Jeg oppfatter oppdraget vårt som fagforening som todelt. Vi skal jobbe for at medlemmene våre har trygge og gode arbeidsplasser, men like viktig er det å jobbe for at vilkårene gjør det mulig å utføre arbeidet på en faglig god måte. Det er ekstremt viktig for leger. Enda viktigere enn takster. Vi må også løfte blikket og bidra til en best mulig helsetjeneste for befolkningen. Det blir ikke mangel på arbeidsoppgaver for foreningen fremover. Legevakten er kommunens ansvar. Det er et ansvar de ikke skjøtter særlig godt. Det er mange klager, dårlig utstyr, dårlig bemanning og liten opplæring. Situasjonen er ikke ulik den vi hadde på legekontorene før fastlegeordningen. Dere husker sikkert at vi diskuterte helsedirektoratets forslag om å gjøre deltagelse i legevakt obligatorisk for etterutdanningen vår på forrige landsrådsmøte. Dette forslaget vant i utgangspunktet støtte langt inn i legeforeningen fordi mange mener det er viktig at vakter fordeles rettferdig og at alle deltar kollektivt, men det ble heldigvis trukket etter høringsrunden. Vi får ofte høre at bare halvparten av fastlegene deltar i legevakt. Myndighetene har tenkt på dette som en slags ledig reservekapasietet som kan tas i bruk. Dette er ikke riktig. KS har akkurat gjort en spørreundersøkelse blant alle sine kommuner. De har fått svært høy svarprosent. Funnene er svært interessante. De har spurt om deltagelse i legevakt. Svarene viser at i de små kommunene deltar så å si alle fastleger i vakt. De få som ikke deltar har rett til fritak etter forskriften, dvs for eksempel på grunn av alder. Dette gjelder de fleste kommuner i Norge. I de store bykommunene er det flere fastleger som ikke deltar i legevakt uten formelt fritak. Dette betyr at i de aller fleste kommuner i Norge finnes det ingen ekstrakapasitet blant fastlegene som kan brukes på legevakt. I den grad det finnes en slik kapasitet finnes den i de kommunene der det ikke er bruk for den.

5 De spurte også hvor mange allmennleger de hadde i kommunen. Det varierte fra 0 til over 220, men medianverdien var fem. Det er veldig mange veldig små vaktordninger i dette landet. Den nye akuttforskriften innfører kompetansekrav til legevaktslegen, men gir ingen presisering av hvordan kommunen skal skjøtte sine plikter. Vi har støttet at det stilles kompetansekrav til legevaktslegene, men mener det er enda viktigere å konkretisere kravene til kommunene. De foreslåtte endringene vil få store konsekvenser for de små vaktordningene. Jeg spurte helse og omsorgsdepartementet om de har undersøkt hvor mange ekstra arbeidstimer dette vil innebære for legene i distrikt. Svaret var at det var så vanskelig å undersøke at de hadde gitt opp å finne ut av det. De har heller ikke lagt noen konkrete planer for hvordan kommunene skal settes i stand til å oppfylle den nye forskriften. Dette vil være et av de viktigste områdene for oss under høstens forhandlinger med KS om særavtalen. Vi ble enige med KS i forrige forhandlingsrunde om at arbeidstid på dagtid og vakt skal ses i sammenheng. Det burde være selvsagt. Gjennomføring av den nye bakvaktsordningen vil kreve mange nye legeårsverk i kommuner som allerede i dag sliter med rekrutteringen. I hvertfall hvis legene skal ha en arbeidstid som er i nærhetene av normal. Hvis vi ser på de store tallene så er det ikke mulig å se noen rekrutteringskrise i norsk allmennmedisin. Det er svært få ledige hjemler og det har vært en vekst i antall leger utover befolkningsveksten. Vi har fått over tusen nye legeårsverk i kommunene. KS har spurt kommunene om rekruttering av både allmennleger og samfunnsmedisinere. De tegner et mye mer nyansert bilde. De perifere kommunene rapporterer i stor grad rekrutteringsvansker. Det gjelder uavhengig av om det er en liten eller stor kommune og uavhengig av om det er bykommune eller landkommune. Det er en sterk urbaniseringstendens i Norge i retning de store byene. De store byene som har absolutt flest leger og derfor veier tyngst på statistikken, har ikke rekrutteringsproblemer. Det er tvert imot en tendens til overetablering i noen områder. AF jobber for å få flere leger til kommunehelsetjenesten. Vi trenger å diskutere hvordan vi skal få veksten der det er behov for den. Og så trenger vi å se på tilbudet i storbyene våre spesielt. Det er vanskelig i Norge å argumentere for at byene skal ha særordninger, men jeg tror det er behov for å se særskilt på tilbudet i de største byene våre. Vi må vise at våre løsninger er de beste for helsetjenesten, og vinne støtte for dem. Det krever strategisk kløkt, utholdenhet og langsiktighet i organisasjonen. Jeg er veldig bevisst på at jeg står på skuldrene til mange som har gjort viktig innsats for norsk primærhelsetjeneste. Flere er her i dag. Jeg vil gjerne takke for innsatsen til både tidligere og nåværende tillitsvalgte, og til sekretariatet som gjør en utrettelig innsats. Takk alle sammen! Som dere vet har jeg sagt til valgkomiteen at jeg ønsker å fortsette dette arbeidet to år til. Jeg håper dere gir meg den tilliten, og jeg håper dere benytter anledningen til å gi innspill og retning til foreningens arbeid fremover. Takk for oppmerksomheten!

6