Forord. Rådmannen i Stavanger 2. januar Ole Hetland

Transkript

1

2 Forord Dette er andre utgave av Levekår i Stavanger. Første utgave er datert 5. januar Den videre utviklingen i kommunen vil bli fulgt ved framtidige undersøkelser hvert annet år. Denne utgave beskriver situasjonen i 2004 og utviklingen i perioden Dessuten drøftes levekår for fattige etter innspill fra fattigdomsplanen. Blant andre endringer er oppretting av to nye levekårsoner i områder som nylig er utbygd. I samsvar med formålet kartlegges levekår særlig med vekt på å avdekke opphoping av levekårsproblemer. Dette gjenspeiles i valg av indikatorer: de fleste fanger opp levekårsproblemer. Noen indikatorer kartlegger riktignok levekår noe breiere, slik at indeksen ikke bare kartlegger levekårsproblemer. Levekårsproblemene kan være konsentrert eller spredt i en sone. Men alle i sonen bruker samme skole og mange av de samme offentlige rom. Alle som bor i sonen vil følgelig nyte godt av tiltak. Levekårsundersøkelsen kartlegger ikke hvordan folk trives eller hvor det er best å bo. Det er ikke formålet å rangere sonene etter ulike velfungerende gruppers levekår. Selvsagt vil størsteparten av befolkningen i enhver sone har et rikt sosialt liv og fravær av levekårsproblemer. Fysiske forhold og tjenestetilbud vil kunne påvirke levekårne i positiv eller negativ retning. Dersom områder med levekårsproblemer har dårlige tilbud innenfor tjenester i nærmiljøet, rekreasjon og kultur, vil levekårssituasjonen kunne bli særlig problematisk. Motsatt vil gode tilbud kunne bedre levekårssituasjonen. Undersøkelsen utpeker områder hvor positive tiltak bør kanaliseres og negative tiltak bør unngås på grunn av levekårsproblemer. Den skal gi viktige premisser for prioriteringer i framtidige handlings- og økonomiplaner. Undersøkelsen vil dessuten være til nytte i det videre samordnede arbeidet med å bedre forholdene for og utjevne forskjellene blant folk i Stavanger. Slike tiltak og slikt samordnet arbeid vil være god oppfølging av flere stortingsmeldinger som fokuserer på utjamning og fare for kriminalitet m.v. ved opphopning av levekårsproblemer. I Levekårsmeldingen fra uttrykker Regjeringen at det særlig er segregasjon av befolkningsgrupper med dårlige levekår som er problematisk. Kriminalitet, rusmisbruk og ugunstige oppvekstvilkår for barn er eksempler på forhold som kan forsterkes gjennom segregasjon av husholdninger med slike problemer, gjennom en negativ påvirkning på andre husholdninger i området. I Utjamningsmeldingen fra er det etter Regjeringen sin vurdering svært viktig at storbykommunene tar opp den geografiske fordelingen av levekår i sin planlegging. Flyttinger spiller en viktig rolle i prosessene som bestemmer opphopning av gode og dårlige levekår. Flyttinger involverer ofte ulike former for sosial og geografisk seleksjon. Etableringsstedet er i stor grad betinget av flytternes levekårsressurser. Nøkkelen for arbeidet med å redusere opphopning av levekårsproblemer og redusere forskjeller i levekår mellom geografiske områder ligger i hvordan flyttemønsteret kan påvirkes. Levekårsundersøkelsene er et samarbeidsprosjekt mellom Oppvekst og levekår og Kultur og byutvikling. Prosjektgruppa er sammensatt av spesialkonsulent Bente Gunnarshaug, overlege Harald Bjørnestad og rådgiver Einar Skjæveland. Einar Skjæveland har skrevet rapporten og samlet inn, bearbeidd og presentert data. Jorunn Imsland har tilrettelagt kartene for trykking. Omslagsidene er framstilt av grafisk designer Egil Bjørøen og Siv Egeli har tatt fotografiene fra Rosenli levekårsone. Rådmannen i Stavanger 2. januar 2006 Ole Hetland 1

3 Innhold 0 Sammendrag Innledning Bakgrunn Formål Teori og metode Hva er levekår og hvordan kan de måles? Livskvalitetstilnærmingen Ressurstilnærmingen Metode Datamaterialet Bearbeiding av data Geografisk nivå Befolkning og viktige levekårskomponenter Befolkningen Geografi og folketilvekst Aldersgrupper Innvandrerbefolkningen Flyttehyppighet Utdanning Inntekt Sosiale og helsemessige forhold Fattigdom Arbeidsløshet Sosialhjelp Attføring Unge uførepensjonister Overgangstønad Helsetilstand Barneverntiltak Kriminalitet Valgdeltakelse Boligforhold Botetthet Boligtyper Boligstørrelser Eie- og leieforhold Et samlet levekårsbilde Levekår i Levekårsutvikling de siste år Analyse av levekårsoner Rosenli Badedammen Hillevåg Skeie Storhaug Sentrum Saksemarka Spilderhaug Jernaldergarden Mjug Smiodden Kannik Konklusjoner Avsluttende drøfting

4 0 Sammendrag Formålet med undersøkelsen er å kartlegge levekår på lavt geografisk nivå i Stavanger, særlig med vekt på å avdekke mulig opphoping av levekårsproblemer. Resultatene vil kunne brukes i arbeid for å bedre situasjonen i områder med dårlige levekår og til å snu utviklingen i områder med uheldig utvikling. Det har vært nødvendig å danne et nytt geografisk nivå med 68 levekårsoner. Levekårsonene er utformet i samarbeid med fagpersoner i skole-, fritids-, helse- og sosialsektorene i bydelene. Største levekårsone har 2474 personer mens den minste har 924 personer. Gjennomsnittet for levekårsonene er 1604 personer. Rangering av levekårsoner brukes for å foreta områdevise sammenlikninger. Metoden for konstruksjon av samlede levekår tar utgangspunkt i metode i Statistisk sentralbyrås Indeks for levekårsproblemer. For hver indikator i indeksen er de 68 levekårsonene rangert fra 1 til 68. Verdien 1 innebærer at levekårsonen kommer best ut, mens verdien 68 betyr at levekårsonen kommer dårligst ut. Samleindeksen uttrykker den gjennomsnittlige rangering. Jo høgere verdi, jo dårligere samlede levekår sammenliknet med andre levekårsoner. Følgende indikatorer inngår i indeksen for samlede levekår: 1. Barneandel (barn 3-12 år/folkemengden) side Ikke-vestlige innvandrere (ikke-vestlige innvandrere/folkemengden) side Barneflyttinger (utflyttinger av 0-5 åringer/folkemengden 0-5 år) side Flyttinger (utflyttinger/folkemengden) side Lav utdanning (grunnskoleutdanning år/alle utdanningsnivåer år) side Høg utdanning (høgskole- og universitetsutdanning år/alle utdanningsnivåer år) side Nettoinntekt (medianinntekt etter skatt for personer 17 år og over) side Bruttoinntekt (gjennomsnittlig bruttoinntekt for personer 17 år og over/folkemengden 17 år og over) side Arbeidsløshet (arbeidsløse år/folkemengden år) side Sosialhjelpstilfeller (antall sosialhjelpstilfeller/folkemengden 16 år og over) side Attføringspenger (antall løpende attføringstilfeller/folkemengden år) side Uførepensjonister (mottakere av uførepensjon år/folkemengden år) side Overgangstønad (stønadsmottakere/kvinner år) side Helsetilstand (dødelighet kontrollert for alders- og kjønnsammensetning) side Barnevern (barnevern/folkemengden 0-17 år) side Kriminalitet (siktelser/folkemengden i bostedssonen) side 39 Levekårskomponentene gjengitt i punkt er vektlagt ved utvelgelsen av indikatorene. Indikatorene gir informasjon ved sentrale aspekter ved befolkningens levekår. Samleindeksen, som uttrykker den gjennomsnittlige verdien på indikatorene, ligger mellom 11,0 og 62,2 for levekårsonene. Levekårsonen som kommer best ut rangeres med andre ord i gjennomsnitt som nr. 11 av 68, mens levekårsonen som kommer dårligst ut rangeres i gjennomsnitt som nr 62 av 68. Levekårsonen som kommer best ut rangeres best for 1 indikator. Levekårsonen som kommer dårligst ut rangeres dårligst for 5 av 16 indikatorer. Noen konklusjoner: Levekårene totalt sett er bedret, men forskjellene har økt. Andel fattige har økt de siste år etter århundreskiftet. Andel barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt har økt. Stavanger har færre levekårsproblemer enn andre norske storbyer, og utviklingen de siste år har vært positiv Forskjellen mellom levekårssonene er trolig uendret de siste år. Mjug, Saksemarka, Kannik og Skeie levekårsoner har dårligst utvikling av de utsatte sonene. Flere drabantbysoner har mindre gunstig utvikling enn de utsatte, sentrumsnære sonene. Blant annet som følge av 3

5 levekårundersøkelsen har fokus vært rettet mot nordøstre del av Storhaug. Dette fokus må opprettholdes, men oppmerksomhet må også rettes mot de nevnte drabantbysonene. Stavanger har ujevn fordeling av levekår med lappeteppestruktur. Levekårsfordelingen er ikke knyttet til bydelsgrenser eller klart øst-vest skille. Minst gunstig ut kommer sentrums- og sentrumsnære levekårsoner nordre og østre del av Storhaug bydel. Dessuten kommer flere levekårsoner i Hillevåg, nordvestre del av Hundvåg og Kvernavik mindre gunstig ut. Levekårsonene som kommer mest gunstig ut omgir de sentrumsnære byområder som en halvsirkel. Dessuten kommer enkelte sentrumsnære levekårsoner gunstig ut. I Utjamningsmeldingen varsler Regjeringen strategier og tiltak med sikte på å redusere uønskte skiller i levekår, med særlig vekt på å bedre forholdene for de dårligst stilte. Et samfunn uten store økonomiske og sosiale skiller er ifølge meldingen en verdi i seg selv, samtidig som det kan medvirke til å nå andre samfunnsmål. Det kan medvirke til å dempe og forebygge sosiale konflikter. Sosiale konflikter kan føre til sosial uro og kriminalitet og påføre store problemer og kostnader for samfunnet, samtidig som det skaper påkjenninger for den enkelte. Små skiller medvirker til større samhold og fellesskap. FAFO-rapporten Oslo: den delte byen? drøfter om en kommunal levekårsutjevning er mulig. Rapporten konkluderer med at det er klare begrensninger på en kommunes muligheter til å utjevne levekår gjennom snevre sosialpolitiske tiltak. Derimot kan kommunen i langt større grad påvirke hvordan de sosiale ulikhetene former byen, og hindre at de øker og at de skaper grobunn for utrygghet, konflikter og splittelser. Nøkkelen her ligger i hvordan kommunen kan påvirke befolkningens flyttemønstre. Dette betyr at arealplanlegging, boligpolitikk og ikke minst en mer aktiv næringspolitikk er vesentlige elementer i en aktiv levekårspolitikk. Denne undersøkelsen definerer områder med opphopning av levekårsproblemer. Dersom disse områdene har dårlige tilbud innenfor tjenester i nærmiljøet, rekreasjon og kultur, vil levekårssituasjonen kunne bli særlig problematisk. Motsatt vil gode tilbud kunne bedre levekårssituasjonen. 4

6 1 Innledning 1.1 Bakgrunn Ifølge kommunehelselovens formålsparagraf skal kommunen ved sin helsetjeneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. Helsetjenesten skal medvirke til at befolkningens helse er i fokus i samfunnsplanleggingen. Verdens helseorganisasjon har definert helse som en tilstand av fullstendig fysisk, sosialt og mentalt velvære, og ikke bare fravær av sykdom. Begrepet kan synes urealitisk, i henhold til denne definisjonen har svært få mennesker god helse. Som visjon er begrepet derimot noe å strekke seg etter, og betydningen av fysisk, sosialt og mentalt velvære er like viktig. Peter F. Hjort definerer helse som sosiale, personlige og fysiske ressurser som gjør at vi har overskudd i forhold til dagens krav. Fokuset er både på og menneskets ansvar for egen helse, og på hvilken måte samfunnet legger forholdene til rette for mestring. Helsefremmende tiltak er den prosessen som gjør folk i stand til å bedre og å bevare helsen. Faktorene som påvirker helsen etableres og vedlikeholdes utenfor helsetjenesten. Det er nødvendig med tverrsektoriell samhandling for å sette folkehelse på dagsorden i Stavanger kommune. I denne sammenheng er det nødvendig med kunnskap om helsetilstand og forhold som påvirker denne. Levekårsundersøkelser i Norge har avdekket at det internt i storbyene er betydelige forskjeller i levekår mellom geografiske områder. Segregasjon av befolkningsgrupper med dårlige levekår anses som særlig problematisk. Kriminalitet, rusmisbruk og ugunstige oppvekstvilkår for barn er eksempler på forhold som kan forsterkes gjennom segregasjon av husholdninger med slike problemer, gjennom en negativ påvirkning på andre husholdninger i området. En annen negativ effekt er at slik segregasjon kan bidra til angst og utrygghet hos øvrige beboere. Der er også mange eksempler på at en geografisk opphopning av mennesker med flere levekårsproblemer følges av og forsterker en fysisk forslumming av boliger og nærmiljø. I Levekårsmeldingen er det et nasjonalt mål at storbyene skal tilby miljøkvaliteter og et sosialt sikkerhetsnett som er på høyde med landet for øvrig, hensyn tatt til de særegne forutsetninger i storbyene. Regjeringen vil derfor sterkt oppfordre storbykommunene til å satse ytterligere på det arbeidet som allerede er i gang for å møte utfordringene knyttet til opphopningen av dårlige levekår og boforhold i enkelte strøk og bydeler. I Utjamningsmeldingen fra er det etter Regjeringen si vurdering svært viktig at storbykommunene tar opp den geografiske fordelinga av levekår i sin planlegging. Følgende nasjonale mål er satt: Levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene skal bedres. Befolkningen i alle deler av storbyene skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Det skal legges til rette for en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder med opphopning av dårlige levekår og boforhold. Målene skal bli nådd ved bruk av disse strategier: En viktig utfordring for kommunale og statlige myndigheter er å bidra til å dempe segregasjonen av befolkningsgrupper med betydelige levekårsproblemer. Utfordringen er å gjøre disse områdene mer attraktive slik at ressurssterke grupper også ønsker å bosette seg der. I årene framover vil de berørte departementer prioritere byfornyelse og andre tiltak som bidrar til å bedre det fysiske bymiljøet. Det er viktig at slike tiltak utnyttes for å unngå for sterke geografiske konsentrasjoner av husholdninger med dårlige levekår og boforhold. For mange statlige tiltak må det forutsettes at storbyene selv har en strategi for å utnytte disse på en måte som også fører til en geografisk utjevning av levekår og boforhold. Det er et nasjonalt mål at storbyene skal tilby miljøkvaliteter og et sosialt sikkerhetsnett som er på høyde med landet for øvrig, hensyn tatt til de stedegne forutsetninger i storbyene. Regjeringen vil derfor sterkt oppfordre storbykommunene til å satse ytterligere på det arbeidet som allerede er i gang for å møte utfordringene knyttet til opphopningen av dårlige levekår og boforhold i enkelte strøk og bydeler. 5

7 Levekårsundersøkelser på bydelsnivå understreker at Oslo indre øst har sterkere opphopning av levekårsproblemer enn noe annet sted i landet. Sentrumsbydelene i Bergen, Trondheim og Stavanger opplever ifølge undersøkelsene klart flere levekårsproblemer enn det som er vanlig ellers i befolkningen, men er klart bedre stilt enn Oslo. Men mens Oslos østre sentrumsbydeler har relativt homogen sammensetning på bydelsnivå, har tilsvarende bydeler i de andre storbyene både gode og dårlige levekår innenfor grensene. Dette bidrar til tilsløring av levekårsproblemer på lavere geografisk nivå. Statistisk sentralbyrås indeks for levekårsproblemer, som utgis årlig, er eksempel på framstilling på bydelsnivå. Denne undersøkelsen dokumenterer at Stavangers bydeler er lite homogene, og at bydelsnivået tilslører problemer på et lavere geografisk nivå. Dokumentering av levekårsforskjeller er nødvendige for å forstå prosessene som skaper dem og for å kunne sette inn tiltak mot dem. Ved å foreta levekårsanalyser med data fra ulike tidspunkt, vil utviklingen av levekår kunne studeres. Denne andre utgave av levekårundersøkelsen ser på utviklingen i perioden Framtidige undersøkelser vil gi grunnlag for å studere eventuelle virkninger av tiltak satt inn som oppføling av den første levekårsundersøkelsen som ble utgitt i Formål Formålet med undersøkelsen er å kartlegge levekår på lavt geografisk nivå, særlig med vekt på å avdekke mulig opphoping av levekårsproblemer. Det er dessuten ønskelig å studere utviklingen av levekår på lavt geografisk nivå over tid. For områder med opphopning av dårlige levekår skal undersøkelsen studere de enkelte levekårskomponentene. Resultatene vil kunne brukes i arbeid med å bedre situasjonen i områder med dårlige levekår og til å snu utviklingen i områder med uheldig utvikling. Undersøkelsen vil kunne gi viktige bidrag ved identifisering av geografiske innsatsområder i kommunens langsiktige planlegging. Gjennom helsetjenester, barnehager, grunnskolen, sosialtilbud, kulturtilbud, fritidstilbud, lekeplasser, friluftsområder og eldreomsorg vil kommunen kunne bedre svake gruppers levekår ved prioritering av områder med opphoping av levekårsproblemer. Utfordringen fra Levekårsmeldingen vil kunne bli tatt opp: å gjøre disse områdene mer attraktive slik at ressurssterke grupper også ønsker å bosette seg der. Områder vil kunne bli identifisert hvor vi bør være særlig varsomme med prosjekter eller tiltak som f.eks. transport-, bolig- og næringsprosjekter som vil kunne forverre levekårene. 6

8 2 Teori og metode 2.1 Hva er levekår og hvordan kan de måles? Ifølge Utjamningsmeldinga seier levekåra våre noko om korleis vi har det og er viktige for velferda til den enkelte. Den objektive og entydige metode som kan bestemme hva som er gode og dårlige levekår finnes ikke. I levekårsforskningen definerer og måler forskjellige faglige tradisjoner levekår på hvert sitt vis. De viktigste er livskvalitets- eller opplevelsestilnærmingen og ressurs- eller den nordiske tilnærmingen Livskvalitetstilnærmingen Livskvalitetstilnærmingen eller opplevelsestilnærmingen kartlegger individenes egen opplevelse av sin velferd, hvordan innbyggerne selv vurderer ulike sider ved sin situasjon, f.eks. om de føler seg fysisk og psykisk syke, om de opplever arbeidsmiljøet sitt som belastende, og hvor tilfredse de er med bosted, inntekt, familiesituasjon, fritid, etc. Denne tilnærmingsmåten har hatt beskjeden gjennomslagskraft i norsk levekårsforskning fordi subjektive velferdsmål ikke nødvendigvis beskriver situasjonen dekkende. Ofte blir det dårlig samsvar mellom objektive betingelser og subjektive vurderinger. Svar filtreres gjennom både behov, aspirasjoner, livserfaringer og forventninger. Hvor tilfreds man er avhenger ikke bare av ens egen situasjon, men også av hvordan de man sammenlikner seg med, ens referansegrupper, har det. Jo elendigere de reelle forholdene er, desto mer beskjedne blir ofte kravene. Men svakheter med livskvalitetstilnærmingen forhindrer ikke at den kan brukes i kombinasjon med andre tilnærmingsmåter Ressurstilnærmingen Ressurstilnærmingen eller den nordiske tilnærmingen legger vekt på at levekår er påvirket av ressurser som individene kan bruke til å styre sine liv. Følgende ressurser eller levekårskomponenter ser ut til å være de viktigste, også internasjonalt: Helse og tilgang på medisinsk behandling Sysselsetting og arbeidsvilkår Økonomiske ressurser og forbruksvilkår Kompetanse og utdanningsmuligheter Familie og sosiale relasjoner Boligforhold og tilgang på tjenester i nærmiljøet Rekreasjon og kultur Sikkerhet for liv og eiendom Politiske ressurser og demokratiske rettigheter Levekår blir skapt og endret ved bruk av individuelle ressurser som for eksempel inntekt, formue, helse og kunnskap. I tillegg vil tilgangen på kollektive ressurser som for eksempel organisasjoner og politi være av vesentlig betydning. Ressursene kan være immaterielle eller materielle. De kan brukes til å dekke aktuelle behov eller investeres for å oppnå bedre levekår i framtida. Levekårene påvirkes av egenskaper ved de områder eller arenaer ressursene settes inn, det nytter for eksempel ikke med høg utdanning dersom den ikke er etterspurt på arbeidsmarkedet. Levekårene måles ved å skape et helhetsbilde basert på omfattende statistisk kartlegging av objektive mål på levekår. I dette prosjektet foretas en brei kartlegging av hele kommunen på lavt geografisk nivå. Tilnærmingsmåten er da gitt: skaping av et breiest mulig bilde ved bruk av objektive indikatorer som det er tilgjengelige data for på levekårsonenivå. 7

9 2.2 Metode Datamaterialet Datamaterialet består av 16 indikatorer som gir informasjon om 5 levekårskomponenter: befolkningssammensetning utdanning inntekt sosiale og helsemessige forhold flyttinger Disse komponentene ble valgt av både faglige og mer pragmatiske grunner. Levekårskomponentene gjengitt i er vektlagt ved utvelgelsen. Komponentene gir informasjon om sentrale aspekter ved befolkningens levekår, og datasettene var tilgjengelige innenfor akseptable tids- og økonomiske rammer. Undersøkelsen fokuserer på geografiske forskjeller mellom områder og ikke på individer eller grupper i områdene. Gjennom sammenligninger ser vi på andelen av befolkningen som har visse kjennetegn. Indikatorene er presentert i kapittel 4.1. For å kunne kartlegge endringer er tre datasett presentert: 2000, 2002 og Bearbeiding av data Undersøkelsen legger hovedvekten på relative sammenlikninger av områder basert på andeler av befolkningen. Befolkningen i geografiske soner studeres, og andeler av folkemengden i levekårsonene med ulike individuelle ressurser av betydning for levekårsforhold kartlegges. Stavangers sosiale geografi blir med andre ord kartlagt. Både nåsituasjonen og de siste års utvikling undersøkes. Rangering av levekårsoner brukes for å foreta områdevise sammenlikninger. Metoden for konstruksjon av samlede levekår tar utgangspunkt i metode i SSBs indeks for levekårsproblemer. For hver indikator i indeksen er de 68 levekårsonene rangert fra 1 til 68. Verdien 1 innebærer at levekårsonen kommer best ut, mens verdien 68 betyr at levekårsonen kommer dårligst ut. Samleindeksen uttrykker den gjennomsnittlige verdien på indikatorene. Jo høgere verdi, jo dårligere samlede levekår sammenliknet med andre levekårsoner. Da det er rangering av levekårsoner som legges til grunn, tas det ikke hensyn til avstanden mellom levekårsonene. Avstanden mellom levekårsonene kan være ulik uten at dette gjenspeiles i indeksen Geografisk nivå Mens f.eks. Oslos østre sentrumsbydeler har relativt homogen sammensetning, har tilsvarende bydeler i Stavanger både gode og dårlige levekår innenfor grensene. Dette bidrar til tilsløring av levekårsproblemer på lavere geografisk nivå. Levekårsundersøkelsen i Stavanger tar derfor utgangspunkt i et lavere geografisk nivå enn bydelen. Vi har behov for et geografisk nivå som representerer et hensiktsmessig analysenivå. Nivået må avdekke levekårsforskjeller være stort nok til å få fram statistisk holdbare resultater være ubetenkelig i forhold til personvernhensyn ha mest mulig homogen bebyggelsestype og bomiljø Et hensiktsmessig nivå bør bestå av levekårsoner med rundt 1500 personer. Stavangers 218 grunnkretser utgjør det laveste geografiske nivået med tilgjengelig statistikk. Grunnkretsene er byggeklosser som brukes til å sammensette andre geografiske enheter: skoleinntakssoner, valgkretser, kirkesokn, bydeler. 8

10 Grunnkretsene er lite homogene. Folkemengden i grunnkretsene varierer fra 0 til 1976 personer. Gjennomsnittlig folkemengde er 521 personer og 24 grunnkretser har færre enn 50 personer. Det er følgelig åpenbart at grunnkretsen ikke representerer et hensiktsmessig nivå. Heller ikke andre etablerte geografiske enheter kan brukes, i hovedsak pga for store interne variasjoner og for høgt antall personer per enhet. Det har vært nødvendig å danne et nytt nivå med 68 levekårsoner. Levekårsonene er utformet i samarbeid med fagpersoner i skole-, fritids-, helse- og sosialsektorene i bydelene. Arbeidsgruppas utkast til sonedeling ble sendt til fagpersonene, som ble bedt om å vurdere utkastet med basis i lokalkunnskap. Den bearbeidde inndelingen med 66 levekårsoner ble brukt ved første utgave av undersøkelsen. I andre utgave utvides sonetallet til 68. Største levekårsone har 2474 personer, mens den minste som står foran sterk vekst - har 924 personer. Gjennomsnittet for levekårsonene er 1604 personer. Formålet med undersøkelsen er som nevnt å kartlegge levekår på lavt geografisk nivå, særlig med vekt på å avdekke mulig opphoping av levekårsproblemer. Lavt geografisk nivå avdekker interne forskjeller som bydelsnivået dekker over. Den valgte soneinndelingen opererer med det lavest mulige geografiske nivå som gir statistisk holdbare resultater. Folkemengden i levekårssonene er Grunnkretser med få boliger og som domineres av jordbruksområder, friluftsområder, forsvarsområder, næringsområder er holdt utenfor sonedelingen og levekårsundersøkelsen. Disse områdene ville dannet utflytende soner med store interne variasjoner. Det gjelder 27 grunnkretser med 2918 personer. 14 grunnkretser med 1979 personer ligger i framtidige utbyggings- og byomformingsområder, og vil bli lagt inn i framtidige levekårsundersøkelser etter innflytting. Levekårsonene har følgende nummer og navn: 01 Buøy 18 Ullandhaugskråningen 35 Godeset 52 Molkeholen 02 Badedammen 19 Hillevåg 36 Gausel 53 Madlaforen 03 Sentrum 20 Bjergsted 37 Hinna 54 Sandal 04 Storhaug 21 Gramstadhaugen 38 Øvre Vaulen 55 Madlatuå 05 Nylund 22 Bakkeland 39 Auglend 56 Smiodden 06 Spilderhaug 23 Indre Tasta 40 Kristianlyst 57 Mjug 07 Rosenli 24 Stokkadalen 41 Vaulen 58 Ørnaberget 08 Varden 25 Ytre Eiganes 42 Mariero 59 Sundekrossen 09 Kannik 26 Øyane 43 Åsen 60 Malthaug 10 Ledaal 27 Kråkeneset 44 Tjensvoll 61 Gjeraberget 11 Kiellandmyrå 28 Skeie 45 Solborg 62 Byhaugen 12 Lagård 29 Kvitepynten 46 Øvre Tjensvoll 63 Vardeneset 13 Våland 30 Prestastø 47 Madlamark 64 Tastaforen 14 Ytre Lagård 31 Hundvågkrossen 48 Jernaldergarden 65 Smiene 15 Sentralsjukehuset 32 Kalhag 49 Madlalia 66 Byåsen 16 Bekkefaret 33 Hinnalia 50 Stokka 67 Forusstraen 17 Saksemarka 34 Storaberget 51 Tastarustå 68 Husaberget 9

11 10 Levekårsonene

12 3 Befolkning og viktige levekårskomponenter 3.1 Befolkningen I dette kapitlet studeres befolkningens alderssammensetning og familiemønster samt innvandrerbefolkningen for hele kommunen og på lavt geografisk nivå. Poenget med denne framstillingen er å gi et grunnlag for studier på hvordan ulike levekår kan ha forankring i den demografiske strukturen Geografi og folketilvekst Stavanger kommune hadde innbyggere per 1. januar I tettstedet 1 Stavanger og Sandnes er tettheten i personer per km 2. Tettheten i Stavanger og Sandnes er lavere enn i Oslo tettsted og om lag som i tettstedene Bergen og Trondheim Personer per km Oslo Stavanger og Sandnes Bergen Trondheim Tetthet i norske storbytettsteder. Personer per km² per 1. januar Av bydelene har Storhaug høgest befolkningstetthet fulgt av Eiganes og Våland. Figuren viser tettheten per km² landareal (også landareal som ikke inngår i tettstedet) Personer per km Stavanger Hundvåg Tasta (fastlanddelen) Eiganes og Våland Madla Storhaug (fastlanddelen) Hillevåg Hinna Tetthet i Stavangers bydeler. Personer per km² per 1. januar Noe forenklet defineres tettsteder som områder hvor det er bosatt minst 200 personer, og der avstanden mellom bygningene normalt ikke overskrider 50 meter. 11

13 Folketilveksten for alle storbyene har det siste tiåret ligget over landsgjennomsnittet. Veksten har vært størst i vårt storbyområde, og Sandnes kommune er største bidragsyter til slik utvikling. Stavanger-regionen, som omfatter 13 kommuner, har hatt lik vekst som storbyområdet. 0 % 5 % 10 % 15 % 20 % Sandnes Stavanger Sola Randaberg Storby-området Stavanger-regionen Oslo Bergen Trondheim Rogaland Norge Folketilvekst i norske storbyer m.m På bydelsnivå i Stavanger har folketilveksten de siste tiår har vært særlig stor i Tasta og Hinna. De siste år har veksten i Tasta bydel trappet ned mens Storhaug bydel har hatt stor vekst. Hillevåg samt Eiganes og Våland bydeler har hatt relativt lav vekst. 6 % 5 % Folketilvekst per år 4 % 3 % 2 % 1 % 0 % -1 % -2 % Stavanger Hundvåg Tasta Eiganes og Våland Madla Storhaug Hillevåg Hinna Folketilvekst i Stavanger med bydeler. Per år

14 Folketilvekst Den største veksten i siste tiårsperiode har funnet sted i utbyggingsområder på Tasta, Hundvåg og Hinna samt i Hillevåg og Badedammen , ,41 % -0,40-0,17 % 0,16-0,55 % 0,56-0,99 % 1,00-3,00 % 3,01-8,26 % 8,27 % -

15 3.1.2 Aldersgrupper Alderssammensetningen i norske storbyer Figuren under viser at andelen barn og unge i storbyområdet Sandnes, Stavanger, Sola og Randaberg er høg sammenliknet både med de andre storbyområdene og hele landet. Oslo skiller seg ut med lave andeler av barn og unge. Oslo er til gjengjeld storbyen som i størst grad fungerer som arena for unge voksne. Vårt storbyområde har relativt lav andel eldre allerede fra års alderen. 25 % 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % 0-9 år år år år år år år år år 90 år og over Storbyområdet Stavanger-regionen Oslo Bergen Trondheim Norge Folkemengde etter aldersgrupper. Norske storbyområder, Stavanger-regionen og landet 1. januar Alderssammensetningen hører selvsagt nøye sammen med folketilveksten sammensatt av fødselsoverskuddet og nettoinnflytting Folketilvekst, fødselsoverskudd og nettoinnflytting Fødselsoverskudd Flytteoverskudd Folketilvekst Aldersgruppenes relative utvikling Analyser av befolkningssammensetning på lavere geografiske nivå må baseres på kjennskap til hele befolkningens sammensetning og utvikling. Slik kan vi se om en endring i en levekårsone skyldes generell utvikling på kommunenivå eller spesielle forhold i levekårsonen. Figuren under viser den relative andel av aldersgruppene i Stavanger de siste tjue år. Andelen til aldersgruppa 0-9 år var lav ved slutten av 1980-åra etter lav fruktbarhet rundt De siste år har fruktbarheten og aldersgruppas andel igjen vist en fallende tendens, men med utflating de siste år. 14

16 Aldersgruppa år er ute av, og aldersgruppa år er inne i bølgedal som er konsekvens av lav fruktbarhet rundt Tjueåringenes andel er redusert av samme grunn, og trettiåringene er rykket opp som største aldersgruppe. Den lave fruktbarheten på trettitallet og de store etterkrigskullene finnes i søylene for aldersgruppene fra 40 til 70. Begge kjønn - fordelt på aldersgrupper 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % Folkemengden i Stavanger etter aldersgrupper. 1. januar Alderssammensetning på bydelsnivå Før vi ser på de viktigste aldersgruppene på levekårsonenivå, er det nyttig å få et grovt bilde på bydelsnivå. Figuren under viser at utbyggingsbydelene har høgest barneandeler, at Storhaug har få barn i grunnskolealder, at Storhaug er bydelen for tjueåringene og at Hillevåg samt Eiganes og Våland har størst andel eldre. Folkemengden fordelt på aldersgrupper 25 % 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % Hundvåg Tasta Eiganes og Våland Madla Storhaug Hillevåg Hinna Folkemengden i Stavangers bydeler fordelt på aldersgrupper. 1. januar

17 Barn Figuren viser høg andel av barn i alderen 3-12 år i nye utbyggingsområder. Høgest andel finnes i levekårsoner på Hundvåg og Tasta, mens de laveste andelene finnes i og ved sentrum. Andel av folkemengden 3-12 år 4,0-6,6 % 6,7-9,2 % 9,3-11,8 % 11,9-14,4 % 14,5-17,0 % 17,1-19,7 % 16 19,8-22,3 %

18 Unge voksne Med unge voksne menes her personer i alderen år. Aldersgruppa mellom 20 og 24 år er var i forhold til konjunkturendringer på arbeidsmarkedet og overrepresentert som sosialhjelpsmottakere. Et mindretall av åringene bor hjemme hos foreldrene. En stor del tar høgere utdanning ved høgskole eller universitet. Unge voksne er mer enn noen annen aldersgruppe knyttet til sentrum og sentrumsnære områder. Sentrumsnære områder har boligstørrelser og priser som passer unge voksne. Denne gruppa består for en stor del av personer som bruker storbyen som arena i en livsfase. Mange flytter videre i tilknytning til etablering med barn. Badedammen sone har høgest andel unge voksne ved siden av Sentrum sone. Denne gruppas andel i Badedammen sone økte fra 37 prosent i 2003 til 45 prosent i 2005 etter omfattende bygging av små boliger. Andelen øker fortsatt. 17 Andel av folkemengden år 14,2-18,7 % 18,8-23,3 % 23,4-27,9 % 28,0-32,5 % 32,6-37,1 % 37,2-41,7 % 41,8-46,3 %

19 Eldre mennesker Kartet viser hvor mennesker eldre enn 65 år bor i Stavanger. Personer i alderen år har generelt bra økonomi, god helse, god bolig- og materiell standard. Alderspensjonistenes inntekter og levekår vaierer mellom annet etter tidligere yrkestilknytning. Antall minstepensjonister er redusert. De aller fleste er kvinner som er eller har vært gift, og mange er over 80 år. Mange eldre bor i eldre boliger med lav standard. Eldre har relativt mange helseproblem som går ut over evnen til å fungere sosialt. Andelen av eldre mennesker er høgest i en ring rundt de sentrumsnære områder. Nordre deler av Storhaug og Våland har relativt få eldre beboere. Utviklingen de siste år viser redusert andel eldre i sentrumsnære strøk. 18 Andel av folkemengden 65+ år 1,8-5,3 % 5,4-8,8 % 8,9-12,2 % 12,3-15,7 % 15,8-19,2 % 19,3-22,7 % 22,8-26,3 %

20 3.1.3 Innvandrerbefolkningen I 2005 utgjør innvandrerbefolkningen i Stavanger (personer med to utenlandskfødte foreldre) personer eller 10,8 prosent av folkemengden. Personer fra ca. 140 land bor i Stavanger. Figuren under viser innvandrerbefolkningen fordelt på bakgrunnsland. Øvrige Storbritannia Tyrkia Finland Island Indonesia Filippinene Nederland Eritrea Etiopia Russland Sri Lanka Frankrike Chile Irak Kina Thailand Polen JugoslaviaTyskland USA Vietnam Danmark Pakistan Somalia Bosnia-Hercegovina Iran Sverige Innvandrerbefolkningen fordelt på bakgrunnsland. 1. januar Fra 1980 er innvandrerbefolkningens andel av folketallet økt fra 5,7 prosent til 10,8 prosent i Innvandrere med vestlig 2 bakgrunn utgjorde i prosent av innvandrerbefolkningen, mens andelen er redusert til 33 prosent i % 10 % Andel av folkemengden 8 % 6 % 4 % 2 % Ikke-vestlig bakgrunn Vestlig bakgrunn 0 % Innvandrerbefolkningen fordelt på ikke-vestlig og vestlig bakgrunn Med vestlige innvandrere menes innvandrere fra land i Vest-Europa (unntatt Tyrkia), Nord-Amerika og Oseania. Ikke-vestlige innvandrere brukes her om personer fra Øst-Europa, Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia. 19

21 Som figuren under viser har innvandrere med vestlig bakgrunn lav andel barn og unge, mens innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn har høg andel. Innvandrerbefolkningen har høge andeler i yrkesaktiv alder og få eldre. 50 % Andel per 1. januar % 30 % 20 % 10 % Vestlig bakgrunn Ikke-vestlig bakgrunn Folkemengden i Stavanger 0 % 0-14 år år år år år 75+år Innvandrerbefolkningen med vestlig og ikke-vestlig bakgrunn og totalbefolkningen i Stavanger fordelt på aldersgrupper. 1. januar 2000 I levekårssammenheng har en først og fremst vært opptatt av innvandrere fra ikke-vestlige land. Personer med ikke-vestlig bakgrunn er ifølge Utjamningsmeldinga klart overrepresentert blant personer med lave inntekter. En viktig årsak er denne gruppas dårlige arbeidsmarkedstilknytning med stor arbeidsløshet. Ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert som mottakere av sosial stønad. Denne gruppa er oftere ansatt i midlertidige arbeidsforhold og er oftere utsatt for dårlig arbeidsmiljø. Høg arbeidsløshet og lav yrkesdeltakelse kommer blant annet av mangelfulle norskkunnskaper, mangelfull utdanning, vansker med å få godkjent utenlandsk utdanning og diskriminering i arbeidslivet. Ikke-vestlige innvandrere bor billigere og trangere enn nordmenn. Før innvandrerbefolkningen studeres på levekårsonenivå, er det nyttig å få et grovt bilde på bydelsnivå. Storhaug bydel har størst andel innvandrere med 15,3 prosent, mens de andre bydelene har andeler rundt 9-11 prosent. Figuren under viser at Storhaug har relativt stor andel ikke-vestlige innvandrere. Mens Storhaug har en andel på 11 prosent ligger de andre bydelene rundt 6-7 prosent. Andel av folkemengden 15 % 10 % 5 % 0 % Stavanger Hundvåg Tasta Eiganes og Våland Madla Storhaug Hillevåg Hinna Innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn fordelt på bydeler Eiganes og Våland bydel har høgest andel innvandrere med vestlig bakgrunn med 5,2 prosent foran Storhaug på 4,4 prosent og de andre bydelene på 2-4 prosent. 20

22 Ikke-vestlige innvandrere Figuren viser at for Storhaug er høg andel av ikkevestlige innvandrere knyttet til nordre og østre deler av bydelen. Eiganes og Våland har høgest andel knyttet til sentrumsnær del av bydelen. Øyane, Stokka og Sandal, Hinnalia og Madlamark har relativt lav andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Rangering iht. punkt Innvandrere

23 3.2 Flyttehyppighet Fra Stavanger flytter årlig personer per Innenfor kommunens grenser flytter personer per hvert år. I gjennomsnitt flytter følgelig hver sjette person årlig i Stavanger, eller: etter seks år har hver innbygger i gjennomsnitt foretatt en flytting hver. Flyttinger er ofte knyttet til mange sammensatte og kompliserte motiver og årsaker der følgende grunner kan inngå: utdanning og jobb, boligkarriere og endring av familiesituasjon. Flyttinger kan føre til bedre levekår gjennom bedre bolig og bomiljø. På den andre side kan flytteønsker bli hindret av økonomiske grunner, noe som kan oppfattes som et levekårsproblem for den det gjelder. Økonomiske grunner kan også framtvinge uønsket flytting til dårligere boligstandard. Boligpreferanseundersøkelsen for Stavanger-regionen (NBI 269/2000) fant at ønske om større bolig og om å bli selveier var viktigste grunner for siste flytting. I neste pulje følger godt bomiljø for barn, arbeid og utdanning på nytt sted og økonomisk evne til og ønske om å investere i bolig. For flyttere til Stavangers sentrumsnære områder var arbeid og utdanning på nytt sted og samlivsbrudd viktigste flyttegrunner. Lavere boutgifter var viktig flyttegrunn for disse flytterne. Boligpreferanseundersøkelsen viser at flyttere til sentrumsnære deler av Stavanger prioriterte ønske om å bo nær bysenteret høgt ved valg av bolig, mens gode oppvekstforhold og skoleforhold ble lavt prioritert. Flytterne til de sentrumsnære delene var mindre fornøyd enn andre områder i forhold til trafikkstøy, gode oppvekstforhold, skoleforhold og eierforhold. I denne undersøkelsen er flyttingers betydning for nærmiljøet viktig. Flyttehyppighet vesentlig over det normale hemmer et områdes utvikling av sosiale nettverk. Området vil generelt ha svakere forutsetninger for å hevde og forsvare egne interesser enn områder med sterke sosiale nettverk. Høg flyttehyppighet være særlig negativt for grupper som bruker nærmiljøet mer enn andre; barn, eldre og andre som tilbringer mye tid i boligen. Høg flyttehyppighet kan indikere at levekårsonen har kvaliteter som oppfattes som dårlige. Og/eller at boligene anses som midlertidige trinn i boligkarrieren. Og/eller at levekårsonen har høg andel av boliger som gir stor gjennomtrekk (småboliger/leieboliger). Mange flyttinger internt i et nærområdet kan indikere at flytterne er fornøyd med nærområdet, og søker mer passende bolig lokalt. Høg internflytting kan også indikere variert boligtilbud i området. Men internflyttinger kan også indikere at levekårsonen både har gode og dårlige kvaliteter, og at det er mulig å klatre i boligkarrierestigen innenfor levekårsonen. Antall internflyttere i levekårsonene utgjør en relativt liten andel av totalflyttingene, og det er ingen klar sammenheng mellom andel internflyttinger og levekårsonenes levekårsindeks. 22

24 Barneflyttinger Kartet beskriver omfanget av utflyttinger av barn i prosent av barnetallet ved utgangen av året. Utflyttinger er i stor grad knyttet til sentrumsnære områder. Rangering Rangering iht. punkt Barneflyttinger

25 Flyttinger Figuren viser hyppighet av utflyttinger på levekårsonenivå. Høg flyttehyppighet er knyttet til sentrumsnære områder. Rangering 11 - iht. 20punkt Flyttinger

26 3.3 Utdanning Utdanning er et viktig virkemiddel for å oppnå gode levekår. Utdanning bedrer tilgangen til arbeidsmarkedet, påvirker inntektsfordelingen og er viktig i forhold til likestilling og demokratisk deltakelse. Ungdom med lav utdanning er ofte utsatt for arbeidsløshet og kan ha vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet både på grunn av den lave utdanningen og mangel på arbeidserfaring. Unge med lav utdanning er meget utsatt for å få et varig lavlønnsproblem. Unge enslige menn og unge enslige mødre er overrepresentert som sosialhjelpsmottakere. Felles for dem er ofte lav utdanning. Unge med lav utdanning har et høgt forbruk av sykdomsrelaterte trygdeordninger. For eksempel er personer med bare niårig utdanning sterkt overrepresentert mellom unge uførepensjonister. Figuren under, som viser høgeste fullførte utdanning etter utdanningsnivå og kjønn for befolkningen over 16 år, viser at utdanningsnivået i Stavanger er økt og andelen med lav utdanning redusert. 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Grunnskolenivå Universitets- og høgskoleutdanning, lavere nivå Videregående skolenivå Universitets- og høgskoleutdanning, høgere nivå Høgeste fullførte utdanning for personer 16 år og over Figuren under viser høgeste fullførte utdanning i 2002 fordelt på utdanningsnivå, aldersgruppe og bydel. Hundvåg bydel har noe lavere og Eiganes og Våland har noe høgere utdanningsnivå enn de andre bydelene. 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Grunnskole Videregående skole Høgere utdanning Grunnskole Videregående skole Høgere utdanning år Alle voksne Stavanger Hundvåg Tasta Eiganes og Våland Madla Storhaug Hillevåg Hinna Høgeste fullførte utdanning for personer 16 år og over etter bydel. 4. kvartal

27 Lavt utdanningsnivå Studier av utdanningsnivå på levekårsonenivå viser at bydelsnivået tildekker forskjeller. Figuren viser at lav utdanning i stor grad er knyttet til nordre del av Hundvåg bydel, deler av Hillevåg og Kvernavik. Kartet viser andel med grunnskole som høgeste fullførte utdanning blant personer i aldersgruppa år. Mørk farge angir levekårsoner der en stor andel personer har lavt utdanningsnivå. Rangering iht. punkt Lav utdanning

28 Høgt utdanningsnivå Figuren sorterer levekårsonene etter andel med høgere utdanning. Fargeskalaen er snudd i forhold til kart på forrige side: lys farge angir levekårsoner der en stor andel personer har det aktuelle utdanningsnivået. Figuren viser blant annet at vestre del av Eiganes og Våland bydel har høg andel personer med høgere utdanning. Det samme gjelder deler av Storhaug, Madla og Hinna. Figuren presenterer utdanningsnivået for aldersgruppa år. Rangering iht. punkt Høg utdanning

29 3.4 Inntekt Nettoinntekt (median) Inntekt regnes av mange for den enkeltindikatoren som sier mest om de samlede levekår fordi det er en ressurs som påvirker tilgangen til mange andre arenaer. Inntektsnivået vil blant annet ha avgjørende betydning for deltakelse på boligmarkedet samt fritidsaktiviteter, helsetilbud og utdanning. Inntekt kan bl.a. knyttes til gjennomsnittsinntekt og medianinntekt og til bruttoinntekt og inntekt etter skatt. Denne undersøkelsen baseres på flere inntektsbegrep. Kartet på denne side er basert på medianinntekt etter skatt for personer på 17 år og over. I dette inntektsbegrepet inngår yrkesinntekter (lønn og netto næringsinntekt), kapitalinntekter (bl.a. renteinntekter og aksjeutbytte), overføringer (bl.a. pensjoner, trygder, bidrag, bostøtte og kontantstøtte) som utgjør samlet inntekt. For å komme fram til inntekt etter skatt trekkes utlignet skatt og negative overføringer fra samlet inntekt. Median er den verdi som har den midtre plassen i ei rekke av økende eller minkende verdier. Eller med andre ord det tallet som deler det innsamlede tallmateriale i to like store deler når tallene er ordnet etter størrelse. 28 Rangering iht. punkt Nettoinntekt

30 Bruttoinntekt (gjennomsnitt) Kartet på denne side er basert på inntektsbegrepet gjennomsnittlig brutto inntekt per person på 17 år og over. Som medianinntekt har dette inntektsmålet har flere svakheter. Her skal nevnes at gjennomsnittstallet ikke sier noe om variasjoner. En levekårsone med høg gjennomsnittlig inntekt kan ha mange med svært lav inntekt. Og få personer med særlig høg inntekt kan gi betydelig utslag. Rangering iht. punkt Bruttoinntekt

31 3.5 Sosiale og helsemessige forhold Mange i gruppene med levekårsproblemer har svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, og mange har helsemessige eller sosiale problemer. Arbeidsmarkedet er en viktig arena for fordeling av økonomiske levekår og samtidig for sosial forankring for den enkelte. Det er en nær sammenheng mellom sosiale og økonomiske faktorer, levekår og helse. Arbeidsløshet kan for eksempel føre til helseproblemer, samtidig som helseproblemer kan øke sannsynligheten for å bli arbeidsløs, og for å havne permanent utenfor arbeidslivet. Dårlig helse har store negative konsekvenser både for den enkelte og samfunnet, og helsa er en meget viktig side av levekårene. Kontroll og trygghet i hverdagen er en viktig velferdsdimensjon. Kriminalitet, særlig voldskriminalitet, har en sterk negativ virkning på ofra, men også befolkningen ellers. Sosial- og helsedepartementet utgir årlig Styrings- og informasjonshjulet for helse- og sosialtjenesten i kommunene Hjulet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå og Statens helsetilsyn. Hjulet omfatter data for alle norske kommuner og bydeler i større kommuner. SSB har levert data fra Hjulet på levekårsonenivå til dette prosjektet Fattigdom Ifølge tiltaksplan mot fattigdom (St. meld. nr.6 ( )) er Regjeringens visjon at ingen skal leve i fattigdom i Norge. Det er uverdig at enkeltpersoner opplever fattigdom i det norske velferdssamfunnet. Med fattigdom forstås at personer har så lav inntekt, eventuelt i kombinasjon med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom, funksjonshemning mv., at de over lengre tid ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov. I tiltaksplanen legges til grunn lavinntekt, målt ved 50 prosent av medianinntekten, som varer i tre år som en hovedindikator på fattigdom. Det finnes ingen presis teoretisk eller empirisk begrunnelse for at det i Norge velges 50 prosent av medianinntekten som fattigdomsgrense. OECDs lavinntektsdefinisjon tar utgangspunkt i det beløpet som tilsvarer 50 prosent av medianinntekten, etter at husholdningsinntektene har blitt korrigert for ulik husholdningsstørrelse og sammensetning ved hjelp av den såkalte OECD-skalaen. EUs lavinntektsdefinisjon setter lavinntektsgrensen noe høgere enn OECDs metode. Her velges 60 prosent av medianinntekten som lavinntektsgrense. Figuren under, som er basert på den årlige inntekts- og formuesundersøkelsen, viser at andel fattige økte i de første årene etter århundreskiftet. Figuren bygger på tall offentliggjort av SSB 14. oktober Andel fattige Andel personer med ekvivalentinntekt under 50 prosent av mediangjennomsnittet i perioden. OECD-skala. 30

32 Andelen barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt har økt de siste årene. Først og fremst gjelder det familier med tre eller flere barn. En viktig årsak er at barnefamiliene med lavest inntekt hadde en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet i 2003, enn det de hadde på slutten av 1990-tallet. Dette gjelder i stor grad barnefamilier med ikke-vestlig bakgrunn. Siden slutten av 1990-tallet har andelen ikke-vestlige innvandrere i lavinntektsgruppen økt sammenfallende med økt arbeidsledighet for disse innvandrergruppene. Den reduserte realverdien av barnetrygden kan ha bidratt til lav inntektsvekst for barnefamiliene med de laveste inntektene. Barnetrygdens (inklusive forsørgerfradrag og kontantstøtte) andel av samlet husholdningsinntekt til den fattigste tiendedelen av alle barnefamilier falt for eksempel fra 17 prosent i 1997 til 13 prosent i Statistisk sentralbyrå har med basis i inntektsdata fra år 2000 og husholdningsdata fra Folke- og boligtellingen 2001 analysert inntektsulikhet og fattigdom i Norge i år Studien opererer med en fattigdomsgrense ved 50 prosent av medianinntekten. Siden valget av fattigdomsgrense basert på et bestemt forholdstall i stor grad er preget av vilkårlighet, benytter SSBs studie en annen fattigdomsgrense i tillegg. Denne grensa omtales som lavinntektsgrense. Lavinntektsgrensa defineres ved 5/4 av fattigdomsgrensa, dvs. på 62,5 prosent av medianinntekten. Studien viser at 4,1 prosent av befolkningen var fattige i Norge i år 2000, mens andelen med lavinntekt var 9,7 prosent. Andel personer med lavinntekt er mer enn dobbel så høg som andel fattige. Andelen fattige er følgelig følsom for valg av fattigdomsgrense. Den brukte metoden tar hensyn til regionale prisforskjeller. I Stavanger-regionen var andelen fattige lavest i Ryfylke-kommunene. Deretter følger Jær-kommunene, mens bykommunene hadde høgest andel fattige. For personer med lavinntekt hadde vi liknede mønster. Figuren under viser at andel fattige er tilnærmet lik i Stavanger, Trondheim og Bergen. Oslo har både landets høgest andel fattige og høgest andel personer med lavinntekt Fattige Lavinntekt Stavanger Trondheim Bergen Oslo Fattige og personer med lavinntekt i norske storbyer. Prosentandel av befolkningen Analyse av inntektsulikhet og fattigdom i befolkningen krever ikke bare opplysninger om individets personinntekt, men også informasjon om husholdningens inntekt, størrelse og sammensetning. Mangelfull husholdningsstatistikk (folkeregisteret registrerer samboere uten barn som enslige) utelukker analyse av fattigdom på levekårssonenivå i Stavanger i denne undersøkelse. Forhåpentlig vil husholdningsstatistikken bli videreutviklet slik at analyse av fattigdom kan bli foretatt i neste utgave av levekårsundersøkelsen i