De fremmede. Av Dino Prohic

Transkript

1 De fremmede Av Dino Prohic

2 Innhold Om forfatteren... 3 Luktene... 4 Navn... 6 Morgenprat... 9 Ilidza mai Ebenezer Good Stjerner Kaffepause Natt i byen Et tilfeldig møte Businessmann Løper til E Parkett Bruddet

3 Om forfatteren Dino Prohic, født i Beograd 1971, bodde i Bosna og Hercegovina, bosatt i Norge siden Publisert tre bøker i Bosnia. Har ikke utgivelser på norsk. 3

4 Luktene Jeg husker ingenting lenger. Hverken mennesker eller farger eller hendelser. Alt forsvant i en virvelvind av forbipasserende tid. Alt det som jeg etterlot meg og alt det som betydde noe den gang, er forsvunnet nå. Kanskje er det noen nye minner som har dyttet ut de gamle? Det er ikke lett å si. Kanskje jeg rett og slett har undertrykt alt det som jeg ikke ønsker å huske, og i kjølevannet av det forsvant også de gode minnene? Kanskje ingenting av dette har skjedd? Det må være slik at jeg egentlig ikke har levd den første delen av livet mitt. Er det tenkelig at jeg begynte å eksistere for ikke så lenge siden? Hvis det ikke finnes noe fra tidligere, må det være slik at det jeg står oppe i nå, er den eneste virkeligheten som noen gang har vært. Det er det eneste logiske. Hvis A så B, ikke sant? Egentlig er det ikke helt sant at alt er forsvunnet fra minnet. Det finnes noen ganske håndfaste bevis på at jeg har eksistert tidligere. I en annen form, men dog... Jeg vet det fordi det er noe jeg husker ganske godt. Jeg husker luktene. Det fins enkelte lukter som dukker opp helt uprovosert og forteller meg: Din idiot, det du tror er helt feil. De dukker opp når jeg minst venter det. Sniker seg innpå meg og dunker meg rett i skallen. Særlig om våren. Våren er den tiden da de bortgjemte vitnene fra en annen fortid kommer fram. Det er da bakken endelig frigjøres fra isens stålgrep og snøen blir til våte flekker på engene. Da dukker det opp en eller annen lukt, som et spøkelse som svever lavt over bakken. En lukt som minner meg om at det likevel finnes noen gamle minner under flere lag med splitter nye. Lukten av ting opplevd for lenge, lenge siden. Lukten av et piletre i blomstring, en rennende elv- alt det driver ap med meg og trekker meg tilbake dit jeg ønsker at jeg aldri har vært. For jeg var der. I vårlukten dukker ofte lukten av en forlengst glemt fortid opp. Og forsvinner med en gang. Rart å snakke om gode gamle dager for en som ikke så er gammel selv. Jeg bare føler meg slik. De luktene jeg kjenner igjen har evnen til å knuse meg hver gang de kommer. Hver gang jeg stablisierer meg og tilsynelatende begynner å leve det nye livet mitt, kommer det en kjent lukt, og så begynner nedturen. Og da husker jeg plutselig alt. Fargene og menneskene og gleden og smerten. Alt det som jeg ikke ønsker å huske. Alt det som jeg ønsker å legge bak meg for å fortsette å leve det 4

5 tilsynelatende gode livet mitt. Men de forbannede luktene... Bare jeg blir kvitt dem også! Da ville alt blitt så mye lettere. 5

6 Navn Nei, jeg sier ikke at jeg ikke vil fortelle deg navnet mitt. Det jeg sier er at navnet mitt ikke betyr noe som helst for deg. Egentlig kunne jeg ha sagt et hvilket som helst navn, det ville vært det samme. Du ville glemt det navnet i samme øyeblikk jeg uttalte det. Det samme ville ha skjedd om jeg sa det det virkelige navnet mitt. Kanskje du ville ha latt som om du forsto det og smilt til meg. Slik alle andre gjør. Jeg har fått en mengde slike smil. Smil som har betydd like mye som det uttalte ordet. Ingenting. Det er bedre på denne måten, vi smiler til hverandre og går videre med livet. Hver med sitt liv, selvsagt. Selv om jeg hadde fortalt deg navnet mitt og du hadde latt som om du var interessert i å høre eller forstå hva jeg sa, ville du antageligvis bøyd hodet ditt litt fram. Så ville du satt pekefingeren bak øret og bedt meg om å gjenta det jeg sa. Siden det er liten sjanse for at du hadde forstått, og at du ville syntes at det å spørre på nytt er pinelig, ville vi vært like langt som vi er nå. Ingen steder. Kanskje det jeg nå sier virker litt sært og du tror at jer er en raring som kanskje også er litt gal i tillegg. Helt greit for meg at du tror det. Du kan tro hva du vil, det er din rett. Jeg kommer bare til å fortsette med mitt. Jeg kan kanskje prøve å forklare deg grunnen for at jeg ønkser å bevare mitt navn kun for meg selv. Det er ikke så vanskelig å fatte, hvis du gjør et ærlig forsøk. Mitt navn betyr alt for meg. For deg betyr det ingenting. Derfor ønsker jeg ikke å kaste rundt meg de små men viktige begrepene i livet mitt. Jeg er da ingen full sjømann som deler de mest intime detaljene av sitt liv med tilfedige fremmede som han har truffet i en eller annen bar i havnebyen der skipet hans har ligget til kai i noen dager. Ikke bli sint på meg. Det er bare slik det er. 6

7 Mitt navn er noe jeg forbinder med folk som jeg betrakter som meget seriøse i mitt liv. Folk som jeg alltid har beundret og beundrer dem fortsatt. For eksempel mine foreldre. Og ikke minst deres foreldre som også var utenomordinære mennesker. Jeg vet at alt dette er helt fremmed og at du ikke greier å begripe at det finnes ekstraordinære mennesker utenfor det lille universet ditt. Tro på meg når jeg sier at det gjør det. Eller ikke tro på meg. Som du vil. Så er det noe annet som er kanskje litt mer krevende å forklare, men jeg skal forsøke. I alle fall en kortfattet versjon. For oss er det navnet som vi har et slags passport. Det er ikke oss selv som skriver det passet, men vi får det påskrevet allerde like etter fødselen. Kombinert med etternavnet blir dette noe som determinerer oss uvilkårlig som etniske vesener. For deg er jeg, uansett hva jeg heter, bare en... vel, avhenger litt av hvordan du ser på meg... det var de som trodde at jeg var polsk, russisk, noen gikk så langt å tro at jeg er nederlandsk. Det siste vet jeg ikke hvorfor. De aller fleste greier å gjette, eller å være i nærheten av å gjette riktig hvor jeg kommer fra. Jeg tror at de landsmennene dine gjetter i forhold til det landet som de har hørt om. Noen kalte meg for serber. Det er de som vet om de serbiske fangene som har laget deres veier i den forrge krigen. De som har ofte tilbrakt feriene sine hos oss tror at jeg er kroat. Hvis de har fulgt med nyheter på tidlig nittitallet, gjetter de riktig at jeg er bosnier. Det finnes også de som har begynt å følge med på nyhetene litt sent. For dem er jeg kosovoalbaner. For meg personlig betyr dette her ikke så mye. Alle de topografiske begrep som de sjonglerer med er helt abstrakte fordomer. I prinsippet, jeg gidder ikke å forklare så veldig mye. Det hodler med en nikk med hode og et ord: «Bosnia». Da forsøker jeg, så vidt de er i min makt, lange historier om hvor er det jeg kommer fra. Om det er noe som jeg skal helst unngå er svaret på neste spøsrmålet som kommer: hvilket etnisk gruppe jeg hører til. Vel, jeg hører ikke til noen gruppe. Hverken de etniske gruppene der nede, eller her. Jeg tilhører meg selv. Og bare så du vet: jeg kommer aldri til å kunne bli president av Bosnia og Hercegovina. For denne funsksjonen må man erklare seg som en del av en av de tre etniske gruppene. Det er ikke noe for meg. Jeg holder meg helst utenfor det hele. Dessuten har jeg ingen politiske ambisjoner, men dette er et spørsmål som har noe med prinsipper å gjøre. Det 7

8 er hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her og at jeg fortsatt greier å svare på spørsmål som spørsmålene dine. Det er ikke tale om at jeg skal begynne nå å utdype hvordan et navn kan sette meg i et etnisk bås. De som trenger å vite det, vet allerede. For deg ville det vært bortkastet kunnskap. Selv om det er ren nysgjerrighet som får deg til å spørre. Kan ikke du prøve å fatte interesse for noe annet. Jeg er ingen etnisk skapning. Jeg fungerer på et helt annet type drivstoff. Derfor, dropp de spørsmålene dine. La oss fortsette denne samtalen som om vi hadde snakket sammen uten din insistering på det å finne ut hva navnet mitt er. En siviliert og overfladisk samtale kommer til å ta oss mye lenger en noen dype diskusjoner. Nanvnene våre kan vi beholde, hver for seg. Og når vi er inne på det. Kan ikke du være så vennlig og droppe det der, «hvor er det du egentlig er fra?». Det har jeg vel fortalt allerede. La oss bare fortsette videre. Beklager, det er bare slik det er. Ingenting personlig. 8

9 Morgenprat - Dokle ti misliš da se spremaš? - Pappa, kan ikke du hjelpe meg litt? - Nemogu ti pomoći, oblači to na sebe i polazi, vidiš koliko je sati. - Straks, pappa. Jeg skal bare ta på meg skoa. - Daj, molim te, požuri malo, zakasniću na posao. - Skal du jobbe lenge i dag? - Neznam još, ali ako ne krenemo sada sigurno ću morati ostati duže. - Oh? Kommer mamma til å hente meg på barnehagen da? - Valjda. Jesi spremna? - Ja, pappa. Nå kan vi dra. Heisen stopper i fjortende etasje av høyblokken i en av Oslos drabantbyer. Heisedøren er tung og faren må hjelpe barnet for å åpne den. Hun prøver å dra i døren så hardt hun kan før han åpner den helt. - Jeg trykker! - Hajde, pritisni. Znaš li koje dugme? Helt vanlig morgenrutine. Det er alltid hun som «kjører» heisen. Og det er alltid samme spørsmål som han stiller. - Jeg vet det vel! Det er M jeg skal trykke på. - Samo pitam. Hun smiler tilbake. Ute er det stummørke. Det er sommertid i noen dager til. Derfor er det helt mørkt tidlig på morgenkvisten. Sommertid til tross, er det kald ute. Den kalde høstluften fryser i neseborene. - Det er litt mørkt, pappa. - Jeste, zato i treba da požurimo do vrtića. Hun ser på ham forvirret. Han kan se i øynene hennes at hun har det vanskelig å forstå hvor er det de skal midt på natten. - Er det lys i barnehagen nå? - Ja mislim da je neko već upalio svijetlo. Sigurno ima i djece. - Er alle barna der? 9

10 - Neznam. Ali sigurno ima neko. Bilen er iskald. Fuktighet har samlet seg på innsiden av ruta i løpet av natten. Han tar fram en bunke med kjøkkenpapri som han tørker glasset med. - Kan jeg gjøre det? - Nemoj, ja ću brže. - Greit. Men kan jeg få sitte på mammas plass? Please? - Šta će mo ako nas vidi policija? Odvešće ti tatu u zatvor. - Nei, de skal de ikke gjøre. Jeg skal si til dem at de får ikke lov. - Dobro, mlada damo, ako insistiraš na tome, ti onda sjedi gdje hoćeš. - Jippi! Yess! Jeg fikk lov. Motoren i hans femten år gamle Ascona bråker noe forferdelig mens den varmer opp på veien hjemmefra til barnehagen. Han vet at bilen blir varm først etter at han har levert henne i barnehagen og er et godt stykke på vei til jobben. Hun bryr seg pent lite om kulden. Hun er født her i landet og er heller grinete når det er for varmt enn for kaldt. - Kan ikke vi få høre på noe kul musikk? - A šta je tebi kul muzika? - Noe kult, noe som jeg liker. - Može radio? - Nei, jeg liker ikke radio? - Dobro, onda će mo slušati onu tvoju. Ali samo jednom, nemogu je ponavljati više puta. - Greit, bare en gang. Mens «hennes» låt spiller på siste toner hyler gamle bremser og Asconaen stopper på parkeringsplassen utenfor barnehagen. - Izvolite, mlada damo. - Takk, dobaci ona preko ramena kobeljajući se sa predubokog prednjeg sjedišta. Inne i barnehagen er det lunt og godt. Noen barn er allerede her og leker. Hun kunne knapt vente på at faren skal hjelpe henne med å ta av jakken og støvler. Når det var ferdig løp hun i full fart inn på avdelingen. Mens han hengte opp jakken og ryddet på plass tingene hennes, begynte hun å skryte til andre barn at hun fikk sitte på mamma sin plass i bilen. Han la alle 10

11 tingene hennes på plass og kom inn for å si ha det. Når hun så ham i dørkarmen, løp hun bort til ham og hang seg rundt halsen hans. Hun ga ham en god klem. - Jeg skal vinke til deg. - Dobro. Idem ja onda na posao. - Vi ses etterpå, pappa. - Ako ja ne stignem, mama će doći po tebe. - Javel. - Ha det. - Ćao tata. Utenfor barnehagen har det såvidt begynt å lysne. Han satte seg i bilen og kjørte av gårde. Hun sto i vinduet og vinket i hans retning helt til hun ikke lenger kunne se bilen. P.s.: Til leseren: Det er helt normalt å forstå kun halvparten av dialogen ovenfor. Hvis du har forstått hele samtalen, har du et stort problem. 11

12 Ilidza En ærlig samtale rett før stengetiden i en forstadskafé ved Sarajevo Det er vel ingen stor filosofi i dette, kompis. Livet der borte er helt enkelt. Som regel er det slik at folk jobber for å tjene mest mulig og vil bruke minst mulig. Helst ingenting. Og alle er slik. Jeg er litt annerledes. Jeg har vel aldri vært noen sparsom type og nå er det for sent å lære. Etter alle disse årene jeg har bodd i Norge, har jeg kun greid å opptjene masse gjeld. Om noen i morgen kom på å sende meg ut av landet, ville jeg vært like blakk som jeg var de jeg kom. [...] Eh, hvordan, hvordan? Det er lett å stille det spørsmålet, men svaret er ikke like enkelt. Den første feilen er å være alene. Bor du alene, bruker du mer penger, ikke sant. Slik er det her også, og alle andre steder for den saks skyld. [...] Jada, jeg vet det, jeg har hørt mye om det hvordan våre gjestearbeidere lever i Tyskland. Faen heller, det har jeg aldri prøvd. Egentlig, er der ikke så mye min engen skyld. I starten fikk vi den forbanna sosialhjelpen. Det var greit nok, liksom lavere middelklasse, ville jeg gjette. Og det satte lista høyt. Ikke bare for meg, men for de aller fleste. I tillegg fikk vi dekket strøm og noen andre småting. Da folkene våre begynte å jobbe, skjønte de hvor dyrt det er å leve. [...] Når du mottar sosialhjelp, er det rett og slett staten som dekker leiligheen for deg. De velger leiligheten selv før de plasserer deg der. Så snart du får noe inntekter, er det du selv som skal dekke alle utgifter. Det er et sjokk for mange. Så begynner de som har familie og barn å skaffe jobber til kona, hvilken som helst jobb, bare de kan betale regningene. De sliter for å komme på nivå med sosialhjelpen. [...] Nei, det er ikke noe tull i det jeg sier, det er helt sant. Jeg sverger. [...] 12

13 Nei, faen. Jeg bodde alene og tok den første og beste jobben jeg kunne få. Tenkte at jeg skal tjene godt, vet du. Så snart jeg kunne slutte med sosialen, gjorde jeg det. Jeg likte aldri å strekke ut hånden og ta imot uten å ha jobbet for noe. Selvsagt var jeg overlykkelig den gang. Helt fram til jeg forsto at lønnen i praksis var mindre enn sosialen. Det var når regningene begynte å strømme inn. [...] Æsj, du kan da ikke sammenligne sosialhjelpen her med norsk sosial. Det er et rikt land og det er under deres verdighet å ha en stor gruppe fattige mennesker. Dessuten har de også olje, vet du. [...] Det er dyrt å være fattig. Mange tar opp lån for å kunne klare seg. Det gjorde jeg også. Egentlig tenkte jeg ikke å ta opp noe lån. Første gang var det av ren nysgjerriget- skulle bare sjekke ville de i det hele tatt innvilge meg noe lån? En halvtime senere fikk jeg en telefon der banken bekreftet at lånet var innvilget. Mye penger med små månedlige trekk. Jeg tok pengene og betalte regningene med dem. [...] Jeg vet da faen. Det er ingen som taper penger på gambling før de begyner å kjempe seg tilbake. Men jeg tenkte ikke på den måten da. Og så begynte det. Men det skal også nevnes at det var mange som fortalte at hele landet levde på lånte penger, og jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg har bare gjort akkurat samme som alle andre. Gjorde som alle andre nordmenn. Så ble det verre. Jeg giftet meg for å redde økonomien min. Det den største feilen av alle. Enda større enn å ta opp flere lån. Hun brukte penger som en middels stor russisk bil bruker bensin. På helt unødvendige ting, i tillegg. Dessuten endte ekteskapet i skilsmisse. Du vet, en skilsmisse er det samme som økonomisk selvmord. [...] Lett for deg å spørre. Jeg kan ikke forklare det selv. Det skjedde bare. Og så skjedde det for andre og tredje gang. Jeg har vel uflaks med kvinnfolk, eller noe slikt. Du vet, det fungerer bra en liten stund og så ender det med spetakkel og skilsmisse. Norske kvinner er ikke som våre. Selv våre kvinner er ikke som de var, det skjønte jeg med den tredje kona. [...] 13

14 Ja, jeg lærte leksa. Jeg sluttet i jobben. Det var likevel for lite penger når jeg hadde betalt alle lån og det jeg skyldte ekskonene. Jeg måttet melde meg på Aetat. [...] Nei, det er litt vanskelig å forklare, men for min del lønner det seg å være arbeidsledig. Det er ingen som kan trekke noe fra kontoen min for dagpenger regnes som en slags bistand. Det er ingen som plager meg, ingen som vil noe av meg. Eneste forskjell fra sosialen er at jeg selv må betale for leiligheten. Nå bor jeg på et krypinn på 25 kvadrat. Det alt jeg har råd til. Jeg trenger heller ikke noe mer enn det. Ja, og siden jeg ikke er i arbeid, kan jeg komme på besøk hit oftere. [...] Jeg vet ikke riktig. Jeg kunne ikke tenke meg å komme tilbake for alltid. Jeg mener, det er greit å komme på besøk, men det ville vært jævlig vanskelig å bo her. [...] Kan ikke du vinke til kelneren hvis du ser ham? Jeg kunne godt tenke meg å spandere en runde til. Jeg ble litt tørr i halsen av hele denne historien. Fy faen, jeg kan ikke forstå at dere klager på livet her. Dette er så godt som det kan få blitt. 14

15 17 mai Han så rundt seg som om det var første gang han så en folkemengde kledd i finstasen langs Karl Johansgate. Barn med flagg i den ene hånden og is i den andre kom flere ganger farlig nær den eneste dressen han hadde. Til nå hadde han klart å finte seg unna, men det var bare et spørsmål om tid før en eller annen femåring som glodde på toget kom til å klistre seg fast i buksen hans og legge igjen en feit sjokoladeisflekk. Han plaget seg allerede med sannsynligheten for at han i morgen ville bli tvunget til å ta dressen sin til renseriet. Og så den dressen som han hadde passet så godt på! Det eneste positive ved renseproblemtikken var at han hadde en bekjent, en landsmann fra Nord-Bosnia, som jobbet på et renseri. Han kunne rense dressen til halv pris av det det vanligvis kostet. Han pleide å greie seg på denne måten. Helt fra den dagen han satte føttene sine på norsk jord hadde han minst mulig kontakt med de innfødte. Derfor oppsøkte han alltid sine egne landsmenn. Og her var mange ulike typer landsmenn. Den største gruppen var hans egne, bosniere. De fleste hadde greid seg fint i landet, hadde gode jobber og kjørte dyre biler. Det var lite nytte av den gruppen som tenkte utelukkende økonomi. Men noen ganger gikk det an å få, uventet og uten at han forsto hvorfor, støtte fra bosniere. Dessuten kjente han en del kosovoalbanere som han hadde truffet på asylmottaket. De var ganske annerledes og i regelen villige til å skaffe ham det han behøvde. Det var en periode da mange kosovoalbanere var nødt til å livnære både seg selv og familiene i Kosovo ved å naske fra butikker. Et rom på asylmottaket der han bodde, var kjent som super n. Der holdt det til to gutter som greide å lette hyllene i de fleste klesbutikkene i Oslo. De solgte alt til halv pris av det det sto på lappen. Armani-dressen som han brukte nå, var en gave fra de gutta. Han hadde vært en god kunde, og fikk dermed dressen i presang. Han handlet alle klærne sine hos dem - og det skulle bare mangle at han ikke fikk en eller annen gave i blant. Dette pågikk helt til de gikk ut av bransjen og begynte med mer seriøs kriminalitet. De solgte varer fortsatt, men han var ikke så interessert i å handle det de hadde nå. Etter hvert mistet de kontakten. Etter en stund ble han kjent med en gruppe «innfødte». Det var folk som forlot gamlelandet og kom til Norge for mange år siden. Den gangen fikk de midlertidig opphold, men oppholdet trakk ut. Ulik nyankomne landsmenn, hadde de «innfødte» velordnede liv. De fleste kjørte rundt i fine biler og eide sine egne boliger. Få av dem jobbet fortsatt. De hadde allerede jobbet 15

16 ræva av seg og kjøpt alt som kunne kjøpes for penger. I tillegg hadde alle bygget praktvillaer der de kom fra. En etter en gikk de av med pensjon. Noen av dem fortalte at de hadde hatt opp til tre ulike jobber for å kunne tjene seg opp til sitt nåværende nivå, ofte med helsen som innsats. I den gruppen fantes det faktisk folk som var villige til å hjelpe de nyankomne flyktningene. De gjorde det fra sin opphøyde rikmannsposisjon, men ok, det var greit. Ofte kom denne hjelpen i form av tilbud om samme type jobber som dem de selv en gang hadde vært innom. Det var alltid en eller annen byggeplass der det var behov for folk. Slikt arbeid var tungt, men godt betalt. Så traff han henne. Hun dro ham med ut av huset det første året de feiret 17. mai sammen. For ham betydde dagen da vertslandet feiret sin nasjonaldag ingen ting. Egentlig var han lettere irritert over at alle gikk rundt i festdrakter og viftet med flagg. Lenge før han kom til Norge hadde han utviklet et intenst hat mot flagg og folk som viftet med dem. - Ikke var så dum. Kom og se hvor fint det er ute! Alle er i godt humør og koser seg, mens du sitter her foran TV-en! Kom, bli med meg. Jeg skal ta deg et sted du kommer til å like. Han forsøkte å vri seg unna, men et par velplasserte smil fra henne greide å avvæpne ham. - Greit, jeg blir med. Men bare så du vet det: For meg betyr alt det styret ingen verdens ting. Jeg kan rett og slett ikke oppleve denne dagen på samme måte som deg. Er det greit? Hun aksepterte det. Allerede fra dag EN var hun den som var fullstendig klar over hvor forskjellige de egentlig var. Hvorfor hadde de holdt sammen så lenge? Nå virket det som om det var en kombinasjon av ulike omstendigheter. Han kunne ikke påstå at han ikke hadde vært forelsket i henne. Dessuten hadde hun en stor fordel: hun var norsk. For ham var et forhold til en norsk jente den største tryggheten han kunne få. Siden myndighetene hadde lovet å sende ham ut av landet så snart krigen var over, ville et eventuelt ekteskap med henne bety en garanti for et fortsatt opphold. Det var ikke det at han hadde noe stort ønske om å bli, det var heller det at han ikke ønsket seg tilbake dit han kom fra. Derfor tolererte han at hun behandlet ham som et kjæledyr hun hadde funnet på gata og dratt 16

17 med seg hjem. Naturligvis irriterte dette ham, men han greide å kontrollere følelsene. Han hadde store problemer med at det var hun som var den dominante i forholdet. Det at det var noen som hadde tatt kontrollen over ham var en ny og ganske ubehagelig opplevelse. Han sto på toppen av Karl Johans gate og så fremfor seg. Folkemengden hadde beveget seg sakte mot slottet. Det var så mange mennesker på gaten at det nesten var umulig å komme seg fram. Noen rødruss dyttet ham et par meter til side da de skulle forsere folkemengden uten å måtte slippe hverandres hender. De hadde lommene fulle av små flasker med pils og de bråkte. Dette var deres dag. Den siste dagen de hadde mulighet til å feire avslutningen av videregående utdanning. Slutten på måneden der alt de gjorde var tillatt. Fra i morgen ville det være midlertidig stopp på uhemmet nytelse av sex og alkohol. Derfor måtte de utnytte denne dagen for fullt. Han kunne aldri glemme sitt første møte med dette fenomenet. Det første året han bodde i Norge klarte han å skaffe seg noen strøjobber. Den første var beising av fasader. En av de «innfødte» hadde hjulpet ham. Den "innfødte" fortalte ham at de pengene var de aller søteste man kunne tjene. Jobben var svart, og huseieren betalte kontant, slik at de ikke trengte å betale skatt. Han hadde ennå ikke greid å få noe forhold til skattebetaling, og det hele hørtes litt søkt ut for ham. Samtidig likte han godt konseptet med utbetaling ved slutten av arbeidsdagen. For mange år tilbake jobbet han med noe liknende hjemme. Den gangen våknet han grytidlig og møtte vennene sine på et marked der dagarbeiderne samlet seg. Så ble de plukket opp av folk som trengte noen ufaglærte som skulle jobbe med tungt fysisk arbeid hele dagen. Pengene ble også den gang utbetalt på slutten av dagen, og gutta sleit dem med helsa senere på kvelden. De brente hele dagens inntjening på lokale kaféer i et forsøk på å sjarmere lokale jenter med «rikdommen». Huset som han beiset lå ved siden av en Statoilstasjon. Hver gang han tok røykepause, pleide han å sette seg på stigen og kikke på biler som sto og fylte drivstoff. Han dagdrømte om den tiden da han selv ville ha råd til å kjøpe seg en slik fin bil. En gang han satt og røykte på stigen, kom en russebil for å fylle bensin. Bilen var gammel og herpet, amatørmessig farget i rødt, nedtagget med reklamer og paroler. En gruppe tydelig berusete gutter og jenter rullet seg ut av bilen. Klokken var ikke mange på morgenen, og det var helt klart at festen hadde pågått siden i går kveld. Mens føreren fylte diesel på tanken kom det et par med russedressene 17

18 halvveis nede, la seg ved siden av bilen og satte i gang med het sex. De andre av russen gjorde ingenting. Som om dette var helt normalt. En annen bilist, en eldre dame som også stoppet for å fylle bensin, kastet et blikk på dem, men snudde hodet fort bort, og fortsatte med tappingen. Han likte det dårlig at kjæresten fortalte med stor begeistring om sin egen russetid, og om hvor fantastisk moro det hadde vært. - Moro? Synes ikke at sex på gaten er noe moro. Det er mer for bikkjer enn for folk, sa han. - Du er skikkelig gammeldags! Alle har jo sex, men dette er ikke akkurat slik som du forestiller deg. Kanskje dere i Bosnia avstår fra sex før ekteskapet? Jeg tviler på det. - Nei, vi avstår ikke fra noe som helst før ekteskapet, men det finnes tid og sted for alt. Alt trengs ikke å vises åpenlyst. Dessuten burde de jentene tenke litt på framtida si. Jeg tror ikke at en jente som alle så pule midt på gata blir nedrent av friere. - Her er det ingen som tenker slikt, slengte hun over skulderen på vei ut av rommet. Samtalen var dermed over. Han visste at hun var en feil person for ham. Men han forlot henne ikke likevel. Han orket ikke å bli dyttet rundt lenger av menneskemengden foran Stortinget, og gikk over gaten. Der var det litt færre folk. Da han var på fortauet ved siden av en kafé med uteservering, reiste et par i full bunadmundur seg fra bordet, iferd med å gå. Han kastet seg mot den nå ledige stolen alt mens det unge paret fortsatt sto ved bordet. Han bestilte en øl og tente en røyk. En stund senere kom kelneren, også han kledd i bunad, med en stor og iskald halvliter. Egentlig likte han ikke øl før, men etter at han kom til Norge, ble det det eneste han drakk. En av grunnene til det var at alle andre drinker lå uanstendig høyt i pris, og det var hinsides sunn fornuft å drikke dem. Han tok en god slurk fra glasset og følte kulden som spredde seg gjennom kroppen. Han likte det. «Merkelig drink dette her. Egentlig burde man ikke drikke mer enn ett glass på en så varm dag som dette», tenkte han. Hvofor forlot han henne ikke, selv om han hadde lyst til det så mange ganger? Han hadde ikke noe vettugt svar på det. Han hadde ihvert fall ikke noe svar den gangen. Den dagen var det elendig vær, på lik linje med de aller fleste andre dager i dette landet. Det pissregnet og han hadde ikke lyst til å forlate huset. Det var 17. mai, akkurat som i dag, for ti år siden. Hun dro på besøk til sine foreldre som bodde i en bygd like i nærheten av byen. En 18

19 liten fetter ble konfirmert tidligere i år, og hun måtte være til stede på en kombinert kirkelig og en alminnelig feiring. Denne gangen klarte han å vri seg unna denne familiesammenkomsten. Hun lot ham slippe og insisterte ikke på at han skulle bli med. Hun visste fra før av at han hadde et anstrengt forhold til religion, slik at hun ikke en gang prøvde å dra ham med. - Bare så du vet det, når vi får barn vil du være nødt til å gå i konfirmasjon, sa hun på vei ut av huset. - Det blir over mitt lik at barna mine skal ha noe som helst med organisert religion å gjøre! sa han i retning av en allerede stengt dør. Først etter at lyden av hælene hennes stilnet i oppgangen, forsto han hva de nettopp hadde snakket om. Barna! Hun ønsker seg barn! En panikkbølge gikk gjennom kroppen hans. «Jeg må komme meg vekk herfra!», tenkte han før han tok fjernkontrollen og skiftet kanal på TV. Da banket noen på døren. - Dette brevet kom med posten i går og de som jobbet glemte å levere det, jeg beklager så meget, sa en ung mann på hans egen alder som han visste jobbet på asylmottaket. Mannen var kledd i bunad og lettere rød i kinnene. Han bare dyttet brevet i hånden hans og lukket døren etter seg. Brevet var fra Utlendingsdirektoratet. Han følte en knytteneve i magen mens han åpnet det. Brevet inneholdt ingenting uventet. Allerede på forhånd visste han at det var avslaget på søknaden om asyl som kom. Dette var det andre avslaget og avgjørelsen var endelig, uten mulighet til å klage. I brevet sto det at han skulle melde seg til politiet og gjøre seg klar til uttransportering fra landet. Fristen for dette var tre uker fra han mottok brevet. «Alt i dette landet har en frist på tre uker. Tre uker må man vente på å få time hos legen, tre uker før rørleggeren kan komme... Absolutt alt», tenkte han mens han krøllet sammen brevet og kastet det på gulvet. Han satte seg tilbake i lenestolen og skiftet kanal igjen. Det var et dyreprogram som gikk på TV, men han fulgte ikke med. Det eneste han tenkte på var hva han nå skulle gjøre. Det var klart at det ikke var plass for ham i dette landet. Burde han gjøre som det sto i brevet og vende tilbake? Hva ville skje da? Han ville være i nærheten av foreldrene sine og vennene, men da ville foreldrene hans miste den lille inntekten de hadde. Det eneste de hadde var det han sendte dem. Han likte tanken om å vende tilbake, men nå kunne han ikke gjøre det. Ikke ennå. Hun kom tilbake senere på kvelden. Hun var omgitt av en eim av alkohol. Da han så på henne 19

20 var øynene hennes blodsprengte. Hun kastet seg over ham og begynte å kysse ham. Han dyttet henne vekk. - Hva er i veien? Spurte hun. - Du er full. - Vel, det er det ikke første gang jeg er. Hadde du blitt med ville du også vært full. - Men det gjorde jeg ikke! Hvorfor kom du hit i det hele tatt? Du skulle gått hjem og sovet av deg rusen! - Jeg ville være sammen med deg. For deg ville jeg bodd på et bedritent asylmottak! - Jeg kommer heller ikke til å bo på noe mottak mer, så det er ingen fare for det. - Så du har tenkt på det jeg sa om å flytte inn hos meg? - Nei, jeg fikk avslag. Jeg skal hjem. Hun stoppet og kjempet for å få tilbake pusten. - Hvordan kan du bare si det sånn, uten å blunke? Betyr jeg ingenting for deg? - Det er staten din som ikke vil ha meg her. Jeg har fått tre uker på meg for å forlate landet frivillig. Etter den fristen kommer de til å kaste meg ut med makt. - Det kommer ikke på tale! Vi skal gifte oss... Da trenger du ikke å dra. - Så lett du tar på det med å gifte seg. Det er ikke så enkelt. Dessuten er det helt feil premisser. - Det er ingenting som er feil. Vi har vært sammen en stund nå, så det er på tide at vi gifter oss. Om det skjer nå eller om et par år, hva er forskjellen? Å gifte oss er det mest praktiske vi kan gjøre. «Det mest praktiske». En elendig start på ekteskapet. Før ti dager var gått var de gift. Hun ønsket at de skulle gifte seg i hjembygda til foreldrene hennes. Det skulle være en pen, kirkelig vielse. Han takket høflig nei, og med en unnskyldning om at familien hans ikke kunne komme, og at det riktigste var å gjøre det på enklest mulig måte. De giftet seg på tinghuset i begynnelsen av juni, og han flyttet sammen med henne i en ettromsleilighet som hennes far kjøpte til dem. Hun sa aldri noe om at hun hadde sluttet å bruke prevensjon. Noen måneder senere ble leiligheten for trang for familien, og de måtte kjøpe en som var større. Denne gangen var situasjonen en annen. Selv om faren hennes insisterte på å låne dem penger, avviste han tilbudet og tok opp et skyhøyt lån. Han kjøpte leilighet helt på egen hånd. Det hjalp litt at han skaffet seg jobb på et lager der han tjente forholdsvis bra. Han var nødt til å jobbe mye overtid og tjente snart mer enn noensinne. Hun jobbet ikke. Studiene hennes trakk ut i det uendelige, 20

21 særlig etter at de fikk sønn nummer to. Med to barn i barnehage og lån til både leilighet og bilen, måtte han jobbe stadig mer. Utgiftene oversteg likevel fort inntektene, og han måtte ofre nesten alle helgene, dersom lønna skulle vare måneden ut. Han bestilte enda en øl. Kelneren så rart på ham. Det virket som om han ønsket at det ikke skulle bli noe av den andre bestillingen. Ikke så rart kanskje. Han satt helt alene ved et bord som hadde plass til fire personer. Ledige stoler på denne dagen var ren luksus, særlig på en kafé midt i sentrum. Dette var nasjonaldagen, men også en stor dag for kelnere som tjente rått på folkets tørst og vilje til å tipse. Han brydde seg ikke om dette, kun om ølen sin. Enda et stort glass med gulaktig væske havnet på bordet hans. Nå kunne han igjen sitte og se bunadkledde, bekymringsløse familier som beveget seg forbi bordet hans. Noen av dem så misunnelig på mannen som satt helt alene ved det fine bordet. Ingen tvil om at denne dagen har spilt en stor rolle i livet hans. Dette var også dagen da hun gjorde det slutt. 17. mai. De hadde nettopp gjort seg klare for å gå ut. Begge sønnene deres hadde på seg bunad, kjøpt spesielt for anledningen. Mens han hjalp dem med å ta på seg skoene, sminket hun seg på badet. Den yngste gutten svingte flagget farlig nært øynene hans, da hun stakk hodet ut av badet og sa med kald stemme at hun ønsket at han skulle flytte ut av leiligheten deres. Helt uten forvarsel. - Hva mener du? Hvorfor skal jeg flytte ut? - Vet ikke helt. Vi kunne kanskje prøve å bo hver for oss en liten stund. - Hva slags tull er dette? Flytter jeg ut er det for alltid! - Det trenger det ikke å være. En kort periode bare. Vi kan prøve og se hvordan det er å bo separat, sa hun mens hun konsentrerte seg om å sminke seg rundt øynene. - Jeg ser ingen grunn til det. Hva skal forresten skje med barna? De trenger begge foreldrene. - Og hvordan har du tenkt å finansiere det å bo alene? Hun lo høyt. - Du trenger ikke å bry deg om det, jeg kommer til å klare meg bedre enn nå. - Du er gal. Samme kveld overnattet han på sofaen til en venn. Etter et par dager leide han en liten leilighet og flyttet inn. Han solgte det som kunne selges, men gjelda var fortsatt like stor. Han sluttet aldri å betale på lånet til leiligheten der hun nå bodde alene med barna. Hun hadde insistert på at de skulle selge, men han var imot det. 21

22 - Selv om livet til barna er snudd opp-ned, trenger vi ikke å straffe dem enda mer ved å tvangsflytte dem. De har det bra der de er, de føler seg trygge i barnehagen og har alle vennene sine der, svarte han og fortsatte å jobbe og slite videre. Han endret en del på den ukentlige rutinen. Siden han ikke hadde noe gyldig grunn til å gå hjem, jobbet han mer overtid midt i uken. Slik frigjorde tiden i helgene for å kunne være sammen med barna. Samværet med ungene gikk greit til å begynne med. Begge to holdt seg til avtalene - og vel så det. Han kunne se barna når han hadde fri fra jobben, selv om det ble mer enn de to helgene i måneden som var avtalt. For å trekke tiden enda mer ut, fikk han avtale om å ta barna til barnehagen på mandager. Hun syntes det var helt i orden, og slik ble det. Da skjedde noe som forandret alt. Han bestemte seg for å gjøre kelneren en tjeneste. Han reiste seg fra nesten halvfullt ølglass, betalte kelneren og gikk videre mot torget utenfor Oslo rådhus. Også i disse gatene bølget folkemengden att og fram. Han greide å komme seg inn i en sidegate og gikk videre mot sjøen. Her likte han å henge. Selv på dager med mye vind og regn pleide han å ta seg en tur ved fjorden. Det var noe han hadde ønsket seg helt fra barndommen av; å gå turer ved havet midt i en vinterstorm. Som gutt fra det dype innlandet hadde han mulighet til å se havet bare noen få dager i året - på ferie med foreldrene sine, betalt av den lokale fagforeningen. Da så han havets godværsside, men det var ingen helhetlig opplevelse. Han ville se alle sider ved det store havet! Om noe, manglet det ikke vinterstormer i dette landet. Oslofjorden glitret i vårsolen. Havets overflate lignet på en geleaktig masse som beveget seg så vidt, dyttet av en svak bris som kom fra land.(hvis det er på ettermiddagen, ca etter tre, kommer brisen fra sjøen). Fjorden var kantet med store og små båter, alle med flagget til topps. I likhet med fjordene i nærheten, og sikkert landet forøvrig. Flaggene lignet litt på blomsterbuketter som gynget sakte i vinden. Han gikk oppover mot Akershusfestningen. Om han hadde en favorittplass i byen, var det der. I den første tiden etter at han kom til Norge og ikke hadde noe å foreta seg, pleide han å gå til festningen og se på byen og havnen nedenfor. Han følte seg som en tilskuer på teater, høyt oppe og langt fra scenen. Mens livet gikk sin travle gang der nede, satt han rolig og betraktet det, uten noe utpreget behov for å være en del av forestillingen. Han lot showet gå for seg uten å blande seg inn på noen måte. Nå var han 22

23 tilbake på sitt favorittsted, på toppen av festningsmuren. Han satte seg på den kalde muren som fortsatt hadde mye av vinterens kulde i seg. For en gangs skyld brydde han seg ikke om skrukker i klærne. Da han tenkte på alt som hadde skjedde de siste årene, gikk det frysninger nedover ryggen hans. En krampe dypt i magen føltes som om noen slo ham med knyttneven. Den samme vonde smaken i munnen som han kjente da det hele begynte. Den dagen var en fredag. På lik linje med alle andre fredager jobbet han noe kortere enn vanlig slik at han kunne hente sønnene i barnehagen. Han pleide å handle litt mat for helgen før han dro videre til barnehagen. Siden han bodde alene, brydde han seg lite om hva han spiste, slik at kjøleskapet stort sett var tomt, bare de dagene da guttene var hos ham, handlet han litt ekstra. På fredager handlet han den maten de likte. Naturligvis insisterte de på å spise frossen pizza og annen junk som barn i den alderen liker, og han så det som sin oppgave å venne dem til den maten han hadde vokst opp med. Moren hans brukte alltid mye grønnsaker. Til å begynne med nektet de å spise denne maten. Men etter hvert begynte de å få litt sans for hans mat, og begynte å bestille fra ham det de ville han skulle tilberede for dem. Den yngste likte paprika fylt med ost. Den eldste likte aubergine, uansett hvordan den ble laget. Etter kveldsmaten fiks et han noe snacks til kveldskos, så satt de lenge oppe og koste seg med en tegnefilm på TV. Moren lot dem ikke sitte oppe lenge, men hos ham kunne de være våkne så lenge de ville. Siden de hadde begrenset tid sammen, ønsket både de og han å utnytte hvert eneste sekund. Noen ganger klagde eksen hans over at guttene var slitne i barnehagen på mandager etter å ha vært hos ham. Han avfeide det og sa at det kom ikke til å skje noe galt bare fordi de sov litt mindre en natt. Siden hadde hun ikke klaget. Han ble ferdig med innkjøpene, satte varene i bilen og kjørte fram til inngangen i barnehagen. Langt nede under føttene hans som hang fritt fra den gamle borgmuren, passerte folk. Stemningen var litt mindre festlig nå. I morgen var det en vanlig arbeidsdag og mange var på vei hjem i all hast. Så langt nede virket de som røde og blå maur som beveget seg i større og mindre grupper. Til venstre så han en gruppe rødruss som danset til musikken av sine egne fløyter. Små barn kom til dem og ba om russekort, som de delte ut i øst og vest uten å se på barna. Solen over Oslofjorden begynte å synke bak de fjerne øyene. Han satt der fortsatt. Da han kom inn i barnehagen for å hente sønnene sine, ble han fortalt at moren hadde hentet dem allerede. - Hvordan kan det ha skjedd? Spurte han. 23

24 Svaret han fikk var et skuldertrekk. Barnehagetanten så ham ikke i øynene. - Kanskje du kan ringe henne og spørre. Vi har ikke oversikt over avtalene mellom dere to, sa hun, de sto i barnehagens bakgård og kinnene hennes var røde av kulden. Han grep mobilen sin og ringte henne med det samme. Det svarte ikke. Kun den elektroniske svareren fortalte at «den du ringer kan ikke nåes for øyeblikket». Han ringte hjemmetelefonen. Moren hennes svarte. - Nå vil jeg ikke snakke med deg. Dette kan vi ta en annen gang. Hun er ikke hjemme, og du trenger ikke å ringe henne. Vent heller på mandag. Noen kommer til å forklare det hele for deg. - Har det skjedd noe med barna? - Nei. Vennligst ikke ring hit mer. Så ble det taust på den andre siden av telefonlinjen. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han bare sto der i barnehagen og lurte på hva i all verden det var som hadde skjedd. Så sent som i går var alt bra. Hva kunne det være? «Hun har kidnappet dem», tenkte han «Men hvorfor? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har ikke engang nevnt navnet hennes på veldig lenge!» Han bestemte seg for å gå til politiet og anmelde saken. Dette var tross alt en rettsstat og politiet burde kunne hjelpe ham. Han frøs ved tanken på et liv uten barna sine. Da han fortalte vakta i politihuset hvorfor han var der, ba de ham vente. Ventingen trakk ut i det uendelige. Omsider kom det en politimann i sivil og ba ham komme inn på kontoret til ham. Inne på kontoret forsøkte han å fortelle politimannen om det som hadde skjedd. Politimannen laget en avvergende gest med hånden. - Vi vet utmerket godt hva som har skjedd. Din ekskone har levert en anmeldelse mot deg. Kanskje du burde fortelle hva du synes om det? - Anmeldelse? For hva? - Seksuell mishandling av barna. Incest. Politimannen fortsatte å snakke, men han kunne ikke lenger høre hva han sa. Da dukket den opp, krampen i magen. Han trakk pusten dypt. Rommet dreide sakte rundt. Et øyeblikk trodde han at han skulle besvime og falle ned av stolen, men han samlet det han hadde av krefter og begynte å snakke. 24

25 - Hør her, dette er ren galskap. Galskap! Jeg aner ikke hva du snakker om! Hva slags seksuell mishandling? Hvor fikk hun den ideen fra? - Hun la merke til at barna begynte å oppføre seg rart etter å ha vært hos deg, og fattet mistanke om incest. Så tok hun kontakt med oss. - Finnes det ingen måte å undersøke dette - og ta vekk den anklagen? - Det finnes ulike måter å fastslå hva slags mishandling det er snakk om. Ingen av dem er hundre prosent pålitelige. - Og det hun sier er hundre prosent til å stole på? - Nå må du passe deg litt! Det er du som er mistenkt her. Incest er en seriøs anklage. - Det er en seriøs anklage uten noen forankring i virkeligheten! Har du noen anelse om hvordan det føles å bli anklaget for å ha... ens egne barn... han greide ikke å si mer. Han la ansiktet i hendene og gråt bittert. Han var maktesløs. - Hør her, kun en av tusen ville innrømt å ha gjort noe slik. En av tusen. Jeg forstår at du ikke vil innrømme noe. Sorgen i ham slo over i raseri. Han reiste seg på bena og slo politimannen rett i ansiktet med knyttet neve. Han fortsatte å slå helt til de andre politimennene kom og tok ham med ned i arresten. Turen med heisen ned til arresten varte en uendelighet. Muligens fordi tre politimenn prøvde å banke vett i ham hele veien ned. Men han følte ikke smerten. Han tenkte på hvor vondt han hadde det på grunn av den forferdelige anklagen. Det hadde gått mye tid siden den dagen. Politimannen som han hadde slått, var nødt til å be om unnskyldning for oppførselen sin. Selv satt han inne i noen måneder på grunn av angrep mot offentlig tjenestemann. Legene, som undersøkte sønnene hans, konkluderte med at det var umulig å finne klare tegn på seksuell mishandling. Psykologen, en mann med tynt blondt hår og runde briller og sakkyndig under rettsaken, sa at hans ekskones påstander var «fullstendig ubegrunnede». I den samme rettsaken innrømte hun at det ikke fantes bevis, men sa at etter hennes oppfatning kom barna til å ha det bedre dersom de bodde med bare en av foreldrene. Hun var bekymret for deres psykiske helse, og mente det var tydelig at de ikke hadde godt av å besøke faren. Advokaten påpekte også de klare kulturelle forskjellene mellom foreldrene. Under rettsaken beordret de ham ut av rettslokalet to ganger. Den ene gangen fordi han mistet besinnelsen under foredraget til en sakkyndig fra barnevernet som fortalte om 25

26 barneoppdragelsen til muslimene i Egypt. Den andre gangen var da hans ekskones advokat beskrev personligheten hans. Det til tross ble dommen i hans favør. Han fikk lov til å se barna, ikke som før, men under oppsyn. Kun en dag i måneden. Selv om han mente seg forfordelt, opplevde han dommen som en seier. Etter et par måneder satte eksen en stopper for også disse besøkene. Igjen var forklaringen at barna ble forvirret av samværet med faren. Denne gangen fikk han ingen hjelp fra retten. Selv retten var maktesløs i møte med en mor som hadde bestemt seg. Fem lange år har gått siden dette. Igjen sitter han på muren til den gamle festningen. Slik som den dagen da han ble hindret fra å se barna sine. Både nå og da mente han at livet hans stoppet den maidagen da hun sa at hun ville flytte med barna. Hverken da eller nå ser han noen særlig grunn til å fortsette å leve det livet som ikke er der likevel. Igjen ser han ned i avgrunnen under seg. Langt der nede er det en asfaltert sykkelsti. Han tenker at hvis han hoppet nå, ville en eller annen syklist som var på vei til jobb, fortsatt i bakrus etter feiringen, finne ham liggende der, død. Han setter hendene under seg og løfter seg opp. Nå svever han over sykkelstien på bare henda. Han føler ingen ting. Hverken lettelse eller frykt, ingen av de tingene som han hadde hørt at folk som har bestemt seg for å dø føler. Det eneste han føler er vinden som sniker seg oppover buksene hans. I løpet av de siste årene miste t han alt. Nå er det ingen som har noe nytte av ham. Ikke en gang han selv. Han har mistet jobben, leiligheten, bilen, barna, familien. Det eneste han eier nå er enorme regninger fra advokater og psykologer. Om han avslutter livet, vil ingen skjønne at han er død, før denne syklisten finner ham i morgen. Han er lei av alt. Det enkleste for alle er å slippe taket og gjøre slutt på det hele. Han forflytter tyngdepunktet akkurat tidsnok til å komme seg ned på muren igjen. Han blir sittende en stund på samme sted. Han puster dypt og vender seg innover, vekk fra avgrunnen. «Kanskje ville det være lurt å ta dressen til rens i morgen. Best ikke å vente for lenge med det», tenker han mens han går sakte fra festningen mot byen. 26

27 Ebenezer Good På skjermen hennes blinket det et lite vindu med melding fra Skype. Slike meldinger dukket opp relativt ofte, og hun valgte som regel å ignorere dem. Denne gangen var det noe som gjorde at hun nølte med å lukke vinduet. Meldingen i vinduet sa: Ebenezer Good ønsker å komme i kontakt med deg. Det var ingenting annet som sto i brukerprofilen på denne Ebenezeren. Selv ikke landet han befant seg i. Det sto kun språkvalget - engelsk. Under plassen der bildet normalt befinner seg sto det følgende alternativer: «Tillat denne personen å legge deg i sin kontaktliste» «Ignorer meldingen» «Blokker brukeren» For første gang brøt hun sine regler. Hun klikket på «tillat»knappen. Hun likte ikke å bli kontaktet av ukjente mennesker, en det var noe som vekket interessen hennes. Det var kallenavnet til denne personen. Det var kun en person som pleide å presentere seg som Ebenezer Good. Det forstyrrende var det faktum at hun ikke hadde hørt noe fra ham på nesten femten år. Helt siden den gangen noen fortalte henne at han var drept og begravd i en av de mange massegravene i byen som hun selv også forlot for lenge siden. Hun visste at det ikke kunne være ham, men hun slo på mikrofonen og høytaleren likevel. - Hello? Who is there? Det kom ikke noe svar. - Hello!? Who is there? Gjentok hun med litt høyere stemme. - Det er meg. 27

28 - Umulig! Hvor er du? - Rett ved siden av datamaskinen min. Tenkte jeg skulle ringe deg og prate litt. - Slutt å gi meg tullete svar! Sist gang du ringte var det fra en eller annen skyttergrav! - Ja, sjette april toognitti, husker det godt jeg og. - Og så forsvant du. Folk fortalte mye rart om hva som hadde skjedd deg. - Folk sier mye rart fortsatt, vil jeg tro. - Det vet jeg ikke noe om. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne deg. Ikke en gang Røde Kors kunne fortelle meg noe konkret. Vet du at du har havnet på en liste over savnede? Jeg trodde at du var... - Død? Kanskje det. - Hvordan kan du si noe slikt? Jeg snakker jo med deg akkurat nå. Ikke kødd med slike ting. Jeg ønsker å ta dette seriøst. - Jeg kødder ikke. Det er seriøst. - Nå skjønner jeg ingenting. Dette virker litt som samme opplegg som den siste gangen du ringte meg på telefon, fra skyttergraven. Er du full nå igjen? - Nei, jeg har sluttet å drikke for veldig lenge siden. Men du kjenner vel meg... - Jeg kjenner deg altfor godt. - Så slutt å stille så vanskelige spørsmål! Du vet at du kommer til å få kompliserte svar bare. - Greit, jeg skal ikke spørre deg om noe som helst. Går ut i fra at du kommer til å fortelle noe selv. 28

29 - Det kommer. Alt i sin tid. Hvordan går det med deg egentlig? - Hvordan går det?! Hvor skal jeg starte? Aner du hvor langt tid det er siden sist vi snakket sammen. Det er utrolig mye som har skjedd. - Jeg vet at det er mye som har skjedd. Du er sannsynligvis litt sur fordi jeg aldri ringte. - Det er jeg ikke. Det var ditt eget valg og jeg respekterer det. Dessuten etter alt det som vi gikk gjennom og alt som skjedde er det kanskje best på denne måten. - Mulig det. Det ble stille i et par sekunder. Kun lyden av statisk elektrisitet summet i høytalerne hennes. Hun trodde et øyeblikk å ha hørt en låt i bakgrunnen. En låt hun ikke har hørt på veldig lenge. Han pleide å spille den på den gamle platespilleren sin. Siden har hun unngått å lytte til den sangen. - Er det noe musikk du spiller? - Bare litt bakgrunnsmusikk. Håper det ikke forstyrrer? - Nei da, det er bare det at låten høres ganske kjent ut. - Kanskje. En gang for lenge siden fikk du en bok med tekstene til denne gruppa fra meg. Husker du det? - Jeg har fortsatt boken. Selv om den tiden da jeg kjente meg igjen i hans tekster er forbi forlengst. - Jeg kjenner meg ikke igjen i dem jeg heller. Tiden gjør sitt. - Ja, der sa du noe. Hvorfor ringte du aldri i alle disse årene? Og hvordan greide du å finne meg i det hele tatt? 29

30 - Jeg snublet bare over deg. Akkurat som den første gangen. - Kan du være så snill og ikke begynne med den historien. Den tiden er bak oss. Den kommer aldri tilbake heller. - Jeg er fullstendig klar over at den tiden aldri kommer tilbake. Men det er likevel underlig at vi ikke lenger er på videregående og sitter i parken med en flaske billig vin og spiller på gitar. - Jeg har et barn som snart er i den alderen. Det sier alt. - Det var det jeg trodde. Jeg er lykkelig også. - Jeg sa ikke at jeg var lykkelig. Du har vel kone og barn selv? - Det sa jeg aldri. Jeg sa kun at jeg er lykkelig. - Greit det. Jeg er glad på dine vegne. Hør her, jeg er litt opptatt nå. Skulle gjerne hatt litt bedre tid til å prate med deg, men det er litt stress her. Du vet hvordan er det når en er presset av tidsfrister. Sjefen min maser på meg hele tiden. Hvis hun oppdager at jeg er koblet opp på internett kommer jeg til å få noe jævlig med pepper. - Alt i orden, jeg forstår det. Gå, du. - Jeg legger deg inn i "kontakter". Det skjer iblant at det er litt fred å få på kontoret og at jeg kan snakke med deg uten stress. Du har vel tilgang til internett du og? - Klart det. Alt i orden, vi prates igjen. - Bare det ikke blir 15 år til neste gang! - Det kan jeg forsikre deg om at det ikke blir. - Du kunne jo komme innom på besøk. Nå er det fred og ingen kommer til å plage deg. 30