Med havets Silde/arten på l/jarn.y~1'ao'lll

Transkript

1 STAVANGER MUSEUM / ÅRBO, ÅRG. 102(1992), s Med havets Silde/arten på l/jarn.y~1'ao'lll på Planke-Kina j

2 ~ ed begynnelsen av forrige århundre var Stavanger en trang og sølete liten småby. De innbyggerne ernærte seg for det meste av lokal fraktefart, litt fiske, håndverk og forefallende dagarbeid. Næringslivet var labert og folketallet sto stille. Bare noen få kjøpmannsfamilier drev handel og skipsfart på permanent basis og med økonomisk utbytte. Stavanger lå fullstendig i skyggen ikke bare av Bergen i nord, men også av Kristiansand i sør. I resten av Rogaland bodde folk spredt på små gårdsbruk. De fleste av dem var tungdrevne og ga dårlig avkastning. Nesten halvparten av bøndene var leilendinger. Ute ved kysten var levekårene elendige fordi fiskeriene hadde sviktet fullstendig. Bare i ladestedene Sokndalstrand og Egersund var det tettstedsbebyggelse som syntes i det karrige landskapet. Bare et par mannsaldre seinere, i 1875, hadde Stavanger over innbyggere og var forlengst blitt Norges fjerde største by. Handelen, skipsfarten og næringslivet forøvrig blomstret. Byens skipsflåte besto av 640 fartøyer og var landets nest største. I Sokndal, Egersund, og de nye byene Sandnes, Skudeneshavn, Kopervik og Haugesund bodde det tilsammen mennesker. Også her florerte handel, håndverk og skipsfart som på de mange strandstedene i Ryfylke. På landsbygda i fylket hadde nesten alle bøndene blitt selveiere. Fra 1820 til 1870 ble Rogaland fullstendig forandret, fra å være et fattig, stillestående sjølbergingssamfunn til å bli et livskraftig, livlig og utadvendt kapitalistisk handelssamfunn. De økonomiske omveltningene og befolkningsveksten i denne perioden er uten sidestykke i fylkets historie. Og hovedårsaken til det hele var en liten stimfisk i "umaadelige Sværme",1 vårsilda. Sildefiske, sildehandel og sildeeksport la grunnlaget for en bemerkelsesverdig økonomisk vekst og en hektisk urbaniseringsprosess. Det hadde riktignok vært rikt sildefiske langs Rogalandskysten tidligere også, ikke minst på 1700 tallet, men da først og fremst som et viktig element i naturalhusholdet. Silda ga et kjærkomment tilskudd til kosten og ofte et overskudd som gjorde bøndene langs kysten bedre i stand til å betale sine skatter og avgifter. Men handel og eksport var forbeholdt borgerne i byene, og i Stavanger var handelsstanden for svak til å kunne etablere noen omfattende sildeeksport på 1700 tallet, ikke minst også fordi det var svært varierende etterspørsel etter produktet i våre nærområder. Langs kystene av Nordsjøen og østersjøen var det for det meste god tilgang på sild. Hos oss var det bare bergenskjøpmennene med økonomisk styrke og StavaNger Afuseums årbok 1992

3 Mrd hal'cis s811' på Plankc Kina 7 monopol på saltimporten, som greide å drive sildeeksport i større skala på 1700 tallet. Stavangerborgerne var for det meste redusert til underleverandører, Og attpå til forsvant silda fra Rogalandskysten i Men merkantilismens reguleringspolitikk var i full oppløsning da de rike sildeinnsigene kom årvisst inn til Rogalandskysten igjen på 1800 tallet. Restriksjonene på næringsvirksomheten ble fjernet og pengeøkonomien bredte seg til nye sosiale lag. På bygdene begynte bøndene sjøl å handle med egne produkter og med byvarer. I 1817 skrev prosten Krog i Skudenes om den omseggripende handelsvirksomheten: 'liandelsaanden, denne Sædeligheds, Agerdyrkningens og Norsk Ærligheds giftige Morder, er, Gud være lovet, ei meget udbredt i dette Præstegjeld, fremfor hvad Rygtet forteller om dens Seier trindt omkring andensteds. Kun 8 eller 10 personer veed jeg blant Bondestanden her at være besmittet af dens giftige Aande; og disse drive kun deres Handel endnu i det Smaa, ere desuden hverken ærede eller agtede af Mængden, og jeg nærer derfor det glade Haab, at deres Exempel snarere skal afskrække, end lokke til Efterfølgelse.'''.! Men prostens skremmebilder kunne ikke stoppe de nye kreftene som sprengte seg fram. Etterhvert som byborgerne ble fratatt sine privilegier, fikk bønder og fiskere mulighet til selv å høste verdiene av det overskuddet de kunne produsere. Hvem som helst kunne starte "speculation" med noen få sildetønner og ende opp med betydelige formuer. Og ikke minst viktig: Det hadde oppstått et marked for silda, ikke bare her hjemme, men spesielt i østersjøområdet hvor etterspørselen tilsynelatende var umettelig. Mulighetene var der og forholdene lå til rette. "På Vestlandet var det sildefisket og sildeutførsla som sette den fyrste sprengkile i naturalhusholdet.''3 I østersjøen og langs den svenske vestkysten hadde det vært rikt sildefiske på slutten av 1700 tallet, men silda forsvant derfra samtidig med at de rike innsigene kom på Rogalandskysten. Aret 1808 markerer slutten på "den stora sillfiskeperioden"4 i øst og samtidig begynnelsen hos oss. Befolkningen på Sørvestlandet hadde fått tilgang til en massevare som var lett å omsette både innenlands og utenlands. Da Napoleonskrigene var over og handelsblokadene fjernet, skulle norsk sild bli hverdagskost også i Sverige, Preussen og Russland. "En utrolig Mængde Menneskeføde''5 ble spredt utover landet og, ikke minst, ut av landet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på sildeeksporten fra Sørvestlandet på 1800 tallet. Selve fisket er relativt omfattende behandlet i flere historiske framstillinger, og de lokale økonomiske og sosiale ringvirkningene er til en viss grad utforsket og beskrevet. 6 Men eksporten av denne "utrolige Mængde Menneskeføde" er for det meste bare summarisk og overfladisk behandlet i den lokale og nasjonale litteraturen om vår maritime historie. Dette er selvfølgelig et stort savn, for uten kunnskap om markedene og den skipsfart som førte silda til. forbrukerne, vil vi heller ikke fullt ut kunne forstå de økonomiske omveltningene på Sørvestlandet gjennom første halvdel av forrige århundre. Uten avsetningen ville de enorme sildeinnsigene vært verdiløse og det gamle samfunnet ville stått stille. østersjøen var utvilsomt det viktigste fraktområdet for norsk skipsfart gjennom første halvdel av forrige århundre. Norske fartøyer spilte en hovedrolle i den svært omfattende

4 8 Harald Hamre trelasteksporten fra de svenske og russiske østersjøhavnene til Storbritannia, Nederland og Frankrike. Og det var denne farten som først og fremst holdt liv i skipsfartsnæringa på Østlandet og Sørlandet. østersjøen fikk tilnavnet ''Planke Kina'',1 og det er særlig denne far ten mellom utenlandske havner som har fått oppmerksomhet i vår sjøfartshistoriske litteratur. Men mens sørlendingene og østlendingene seilte trelast ut av østersjøen, seilte vestlendingene sild inn. Plankefarten ga verdifulle inntekter til skipsfartsnæringa øst for Lindesnes. Ringvirkningene var imidlertid mye mer beskjedne enn på Vestlandet, der det var landsdelens egne produkter som ble eksportert. De mange hundre små sildeskutene fra Vestlandet seilte på mange måter mot strømmen av de store trelastdragerne, med ''havets sølv" på ''Planke-Kina''. Naturgrunnlaget Det var den såkalte vårsilda som førte til ny aktivitet og rask økonomisk vekst på Vestlandet. Betegnelsen ble brukt på kjønnsmoden sild som kom inn til kysten om vinteren for å gyte. Men selv om det var den gytende silda som dannet grunnlaget for de mest omfattende fiskeriene, ble det på Vestlandet og lenger nordover langs kysten drevet sildefiske også på sommeren og høsten. Denne silda ble oftest kalt sommersild, som en fellesbenevnelse på brisling, småsild og feitsild. Brislingen og småsilda ble stort sett forbrukt innenlands, mens feitsilda fikk større og større eksportmessig betydning fra midten av århundret. Feitsilda var av mye bedre kvalitet enn vårsilda, som gjerne ble omtalt som "gråbeinsild". Men de enorme mengdene gjorde vårsilda til det klart viktigste produktet både for fiskere og forbrukere så lenge det rike fisket varte. I denne sammenheng skal vi konsentrere oss om vårsilda og det geografiske kjerneområdet for vårsildfiskeriet på 1800 tallet. Innsigene kom årvisst fra 1808 til begynnelsen av 1870 årene. Vanligvis startet fisket tidlig i januar, men tidspunktet kunne variere med flere uker fra år til år. s I gode år kunne sesongen vare i tre måneder. Kjerneområdet for hele perioden sett under ett var strekningen fra Skudenes til Espevær. Men i årene fra 1826 til 1837 var det svært rikt fiske så langt sør som ved Flekkefjord, og mot slutten av perioden trakk de viktigste innsigene inn mot Kinn i Sunnfjord. De enorme sildemengdene la grunnlaget for et høstingsbruk som omfattet inntil mennesker fra hele Vestlandet. Sørlandet og det indre av Østlandet. Det foregikk en veldig folkevandring fram og tilbake langs kysten etter hvor sildeinnsigene nådde land. Det finnes dessverre ikke pålitelige oppgaver over de totale fangstmengdene før i 1850 og 1860 årene, da det i de beste årene ble fisket nærmere en million tønner, eller godt over en million hektoliter. Beregninger fra samtida anslår at mellom 10% og 30% av fangsten ble forbrukt innenlands og resten eksportert. Det innenlandske forbruket varierte fra år til år, avhengig av sildeprisene. Når prisene på eksportmarkedene var ekstra gode, hadde ikke folk her hjemme råd til å kjøpe vårsilda. Ja, selv blant fiskerne var silda for verdifull til å bli hverdagskost, så mye som mulig ble solgt til eksportøreney

5 Mfd haireis sø/l' på Planke-Killa 9 Eksportvaren Ute på fiskefeltene lå oppkjøpernes fartøyer tett rundt fiskerne. Handelen ble avgjort på stedet og silda ført tillands raskest mulig for å bli tatt hånd om av ganere og saltere. Bearbeidingen var så enkel som mulig. Et eneste snitt med ganekniven i strupen på fisken fikk en del av blodet til å renne ut. Gjeller og innvoller sau fortsatt igjen når silda ble pakket lagvis i tønnene, den ble ofte hverken vasket eller sortert. Til hver tønne sild trengtes det om lag ei kvart tønne salt. Men både tilgangen og kvaliteten på saltet kunne variere mye, særlig i den første tida. Fram til 1785 hadde bergenserne hatt monopol på saltimporten vestafjells,'o et privilegium som ga konkurransefordeler langt inn i neste århundre. Salterne og kjøpmennene i Rogaland måtte finne seg i at bergenserne seilte forbi når de kom hjem med salt fra Frankrike, Portugal eller Middelhavet. Først når markedet i Bergen var tilfredsstilt, kunne bingene fylles i resten av vårsilddistriktet. Men den store etterspørselen gjorde det etterhvert lønnsomt også for andre å investere i skip som var store nok til å føre regningssvarende saltlaster hjem over Biscaya. Slik begynte også kjøpmennene i Stavanger å ta hjem denne andre innsatsvaren i det ferdige produktet. Det meste av saltet ble importert fra Portugal (Setubal), Sicilia (Trapani) og Sardinia (Cagliari). Den tredje innsatsvaren som var helt avgjørende for eksporten, var tønnene. Var det godt fiske, trengtes det mer enn en million tønner i løpet av sesongen for å kunne ta vare på silda. Tønnene var engangsemballasje, og særlig i begynnelsen av perioden kunne det være vanskelig å få tak i tilstrekkelige mengder til rett tid og der hvor fisket slo til. "Her er... mindre Spørgsmaalom Sild, end om Tønder at bevare og tilvirke den i" rapporterte sorenskriver Blom fra Bergensdistriktet i I slutten av januar 1858 sto Karmsundet fullpakket av sild, men mangel på tønner førte prisene helt ned mot null. Fiskerne måtte nærmest gi bort fangsten for å få tømt båtene. 12 De mest brukte tønnene ble laget av furustav med hasselbånd. Mange skogeiere spesialiserte seg på å selge stav, mens skjæring av hasselbånd ga god ekstrainntekt til småbønder, leilendinger og husmenn, særlig i Hardanger og på Sunnmøre. 13 I sildebyene og distriktene omkring hadde bøkkerne arbeid året rundt. Etterspørselen etter furutønner kunne til å begynne med tilfredsstilles innenlands. Men trevirket ble stadig vanskeligere tilgjengelig og kvaliteten dårligere. Derfor ble det etterhvert nødvendig og også billigst å importere, stav fra Sverige og pilebånd fra Holland og Danmark. 14 Furutønnene var mest utbredt, men de hadde ord på seg for å lekke, slik at finere partier for lengre reiser gjerne ble pakket i tønner av eik eller bøk, som var dyrere. I en beskrivelse fra 1864 heter det at sild til Sverige og St. Petersburg ble fraktet i furutønner, "medens Riga er Markedet for Sild i Bøg."15 Eksporttønnene rommet 120 potter eller ca. 116 liter, og i hver tønne gikk det om lag 400 sild. For å kunne stue lasten best mulig i skipsrommet, ble det også brukt en del halvtønner og kvarttønner. Etter at tønna var fylt opp med sild og salt, måtte den stå etpar dager for å "sette seg" før lokket ble slått på og varen var klar for den offentlige kvalitetskontrollen. Både ved utførsel og

6 10 Harald Hamre innførsel ble sildetønnene vraket, det vil si at innholdet ble kontrollert og tønnene merket med symboler for ulike kvalitetsgrader. 16 Og det var slett ikke uvanlig at hele partier ble avvist som bedervet når de kom fram til mottakshavnene. I 1868 ble for eksempel nesten 20% av den norske vårsilda avvist i Riga tønner ble skipet inn, men etter at de lokale vrakerne hadde gjort jobben, var det bare igjen. 11 Vrakerne i Riga ble riktignok ansett som spesielt strenge,18 men den norske silda hadde også et ganske dårlig rykte, i hvert fall sammenlignet med den skotske og den hollandske. De stadig tilbakevendende klagene fra eksportmarkedene skapte en god del bekymring her hjemme. Blant årsakene ble det pekt på at silda ofte ikke en gang ble ganet, at den ikke ble pakket, men bare spadd opp i tønnene, at utskiperne sparte på saltet og at tønnene ikke holdt på laken. Mengdene var så enorme og sesongen så kort at en ikke tok seg tid til å behandle silda på skikkelig måte. 19 Men til tross for stadige advarsler om at forbrukerne kunne komme til å snu ryggen til den norske "gråbeinsilda", fortsatte eksportørene å prioritere kvantitet framfor kvalitet. Så lenge markedet tross alt svelget unna nesten alt som ble utført, var det liten grunn til å legge mer tid og arbeid i tilberedningen og pakkingen. Den norske vårsilda var først og fremst føde for massene, ikke luksus for de få. Eksportmengder og verdier Rundt midten av århundret ble det skipet ut mellom og tønner saltet vårsild fra Sørlandet og Vestlandet hvert år. I 1850 ble det for eksempel utklarert tønner fra Stavanger, fra Bergen og fra Egersund og Sokndal til sammen. De andre byene fra Flekkefjord til Ålesund eksporterte resten, om lag tønner. Aven totaleksport på godt over en halv million tønner, gikk til Sverige, til Russland og til Preussen. 20 De rike fiskeriene startet altså under Napoleonskrigene, men på grunn av blokaden var det ikke mulig å få solgt silda ut av landet. Allerede våren 1815 dro imidlertid en mengde små sildeskuter østover fra Sørlandet og Vestlandet i håp om å få solgt lasta og ikke minst få mulighet til å ta hjem varer som det var stor mangel på etter krigs og ufredsårene. Fra 10. april til 26. juni kom det 20 norske sildeskuter til Gøteborg. Blant dem var det ett fartøy fra Stavanger, sluppen 'Johanne Christine" ført av skipper Paul Paulsen. På forsommeren 1815 ble det losset 11 norske sildelaster i Kønigsberg, 13 i Libau og 10 i St. Petersburg. 21 Aret etter kom det hele 35 norske sildeskuter til Kønigsberg,24 til Libau, 43 til Riga, 6 til Reval og 16 til St. Petersburg, og alle fikk avsetning for lasten.2'l De norske sildeskutene spredte seg langs svenskekysten fra Gøteborg til Stockholm, langs kysten av Preussen fra Stettin til Memel og fra Libau til St. Petersburg i Russland. Hjem igjen kom de først og fremst med rug, men også med andre kornvarer, lin, hamp, trelast og andre produkter som var lett omsettelige her i landet. Allerede før 1820 var det etablert kontakter og handelsmønstre som skulle vare i flere tiår framover. Med silde farten på østersjøen fikk landet således avsetning for en av sine viktigste råvarer og samtidig rikelig tilgang til korn og innsatsvarer som var nødvendige, spesielt for fiskeriene og seilskipsfarten.

7 Med hal'efs 5811' på Planke Kina 11 «BERIGER MANGE FØDER FLERE». Dette skiltet med en påmalt sild hang på kontoret til handelshuset Ploug & Sundt. en av de største sildeeksportørene i Stavanger på 1800 tallet. Privat eie. "ENRICHES AlA NY. FEEDS EVEN MORE". This sign. with a herring painted on. hung in the office 0/ the trading house Ploug & Sundt. one 0/ the biggest herring exporters in Stal'anger in the 19th æntury. I 1815 ble det skipet om lag tønner saltet sild ut av landet, men allerede i 1820 var eksportmengden fire ganger så stor. Totaleksporten holdt seg på dette nivået fram til 1828, da volumet passerte Og mengdene fortsatte å stige.i 1832 ble det utskipet nesten tønner og året etter nesten Markedet var tilsynelatende umettelig. Bare svingninger i fangstmengdene skapte variasjoner i eksportmengdene fra år til år. Eksportprisene hadde riktignok falt noe i første halvdel av 20-årene da den kunstig høye etterspørselen rett etter krigen hadde lagt seg, men deretter var langtidstrenden stigende helt fram til Selv om prisene kunne variere fra år til år, fra måned til måned og ikke minst fra sted til sted, kunne fiskere, saltere og eksportører føle seg trygge på at silda ga rimelig forutsigbare og gode inntekter. "Denne Herlighed er uudtømmelig" skrev den ellers så sindige økonom Anton Martin Schweigaard i ~ Vårsildfiskeriene og vårsildeksporten nådde sitt klimaks i 1840 årene. Da ble det i gjennomsnitt eksportert om lag tønner saltsild hvert år. Dette tallet inneholder riktignok ikke bare vårsild, men også noe sommersild. Først fra 1860 er det mulig å skille vårsildeksporten ut som egen kategori i kildene, men utførselen av annen sild var relativt beskjeden fram til da. Samtidige kilder anslo den årlige eksporten av sommersild til ca tønner i og 1830 åra, og tønner seinere i perioden. 2S På dette grunnlag kan vi beregne den gjennomsnittlige eksportmengden av saltet vårsild til ca tønner pr. år gjennom 1840 årene, ca pr. år gjennom 1850 årene og ca tønner pr. år igjen gjennom 1860 årene. Toppårene var 1844, 1846, 1862 og I hver

8 12 Harald Hamre av disse sesongene ble det utført godt over tønner. De totale utførselsmengdene er vist i appendiks nedenfor. Den plutselige nedgangen i vårsildfisket rundt 1870 fikk selvfølgelig tilsvarende følger for eksporten. Etter at 1869 hadde vært et rimelig godt år med en total utførsel på over tønner, raste eksporten til under det halve året etter, og til bare tønner i I de etterfølgende årene lå utførselen langt under nivået fra Ja, i 1875 ble det utført bare vel tønner, for ingenting å regne sammenlignet med den årlige utførselen gjennom et halvt århundre. Så lenge vårsildperioden varte, var trelast og fisk Norges aller viktigste eksportvarer. Og i de første 2-3 tiårene etter Napoleonskrigene var fiskeeksporten klart viktigst. Vårsildekspor ten kom raskt igang etter krigen og fikk et enormt omfang allerede i 1820-årene, samtidig med at eksporten av torsk tok til å stige igjen fra slutten av tiåret. Trelasteksporten derimot, som hadde dominert før Napoleonskrigene, var i dyp krise helt fram til slutten av 1830 årene. 26 I ls40 ble verdien av fiskeeksporten anslått til 2,5 millioner speciedaler og trelasteksporten til 1,7 millioner. Blant fiskevarene var tørrfisken og vårsilda de viktigste med en eksportverdi på ca speciedaler på hver. 2i Til grunn for dette anslaget lå en gjennomsnittlig eksportverdi på 2 Spd. pr. tønne saltet vårsild. I et lokalt perspektiv skulle dette tilsi at vårsildeksporten over Stavanger representerte en totalverdi på ca Spd. bare dette ene året. Et slikt svimlende beløp tilsvarte nesten den samlede verdien av alle de 800 brannforsikrede bygningene i byen, eller 133 ganger kommunens ordinære driftsutgifter det samme året. 28 Fra slutten av vårsildperioden finnes det imidlertid enda mer presise oppgaver over verdien av den norske utenrikshandelen. For året 1867 ble verdien av all norsk eksport beregnet til 17,4 millioner speciedaler. Fiskeeksporten var fortsatt viktigst, men avstanden ned til trelasteksporten var nesten utlignet. 29 Blant fiskevarene var silda suverent viktigst med en eksportverdi på vel 3,2 millioner speciedaler, men vårsilda hadde allerede begynt å miste noe terreng til de andre sildeproduktene. Den samlede verdien av vårsildeksporten var således ca. 2,5 millioner Spd. pr. år i siste halvdel av IS60-årene, et beløp som tilsvarte omtrent 15% av verdien av all utførsel fra landet. 30 De viktigste eksportproduktene representerte hver sine landsdeler. Og i en så åpen økonomi som den norske, var samfunnet sårbart for svingninger i ressurstilgangen og ikke minst i de internasjonale konjunkturene. Trelasteksporten var konsentrert på Sørlandet og Østlandet. Tørrfisken, klippfisken og etterhvert storsilda kom nordfra, men ble i hovedsak utført fra Bergen. Vårsilda tilhørte Vestlandet, fra Flekkefjord til Stadt. De viktigste eksportbyene Det aller meste av vårsilda ble eksportert fra Bergen og Stavanger. Bergenserne hadde hatt hånd om det meste av utførselen på 1700-tallet og grep mulighetene igjen da de bød seg etler De drev oppkjøp på fiskefeltene helt sør til Skudenes, de hadde økonomisk styrke og et etablert omsetningsapparat som ingen andre kunne konkurrere med, og de var mange.

9 Med havels sølv på Planke-Kina 13 Stavangerborgerne var relativt få, de var økonomisk svakere, de hadde mye mindre tonnasje og måtte følgelig finne seg i at Bergen ble den viktigste eksport byen gjennom første del av vårsildperioden ble hele 84% av sildeeksporten utklarert fra Bergen, og bare 15% fra Stavanger. 31 Men etter hvert som de enorme innsigene viste seg å komme hvert år rett utenfor stuedøra og eksporten ga god fortjeneste, satset stavangerkjøpmennene alt på sildehandelen. Næringslivet i Bergen hadde hatt flere bein å stå på, nå fikk Stavanger ett. Selve eksporthandelen var lite kapitalkrevende. Etterhvert som handelslovene ble liberalisert, kunne hvem som helst selge og kjøpe den verdifulle silda. Og skutene som førte den ut av landet, hadde som oftest last fra mange, små eksportører. I Stavanger vokste det fram et nytt og tallrikt borgerskap, ikke minst av tilflyttere, som utelukkende levde av å handle med sild. I 1820-årene gikk om lag en fjerdedel av sildeeksporten over Stavanger, men bergenserne kontrollerte fortsatt godt over halvparten. Mot slutten av tiåret begynte det imidlertid å skje noe som rokket ved de to byenes dominerende stilling. De rikeste sildeinnsigene kom lenger sør, slik at Mandal, Farsund, Flekkefjord, Egersund og Sokndal tok over mer og mer av eksporten. Arene fra 1826 til 1837 var den store vårsildperioden mellom Jæren og Lindesnes. Allerede i 1829 sto disse småbyene for en fjerdedel av eksporten. Særlig Flekkefjord opplevde ei hektisk, men kortvarig blomstringstid. TABELL 1. Norsk saltsildeksport fra utvalgte Iollsteder. Antall tønller, prosent Fra: Mandal... 3,0 4,3 4,2 0,8 0,8 Farsund... 2,6 3,4 4,3 3,3 2,0 Flekkefjord... 22,8 2,3 2,2 0,5 0,3 Sokndal... 5,1 1,4 1,8 0,8 0,5 Egersund... 5,4 3,8 2,1 2,8 3,7 Stavanger... 18,1 41,4 44,9 37,4 37,9 Skudeneshavn... 1,1 5,4 Haugesund... 16,6 16,1 Bergen... 35,4 39,0 35,6 35,3 29,1 Andre... 7,6 4,4 4,9 1,4 4,2 N (1000 TØNNER) I 1836 var faktisk Flekkefjord den viktigste eksportbyen i landet med over 30% av den samlede utførselen. Det var på den tid byens borgere i overmot skrev nidviser om bergenserne og røkte sine sigarer i pengesedler. 33 Men allerede to år etter sviktet de sørligste innsigene og flekkefjæringene måtte følge etter silda til kysten av Nord-Rogaland og Sunnhordland, hvis de

10 14 Harald Ha ",re fortsatt ville være med på eventyret. I 1840 hadde Stavanger passert Bergen som viktigste eksport by, og det var etablert en fordeling eksport byene imellom som skulle komme til å vare relativt uforandret ut perioden. Bortsett fra siste del av 18S0 tallet, da det beste fisket foregikk på Nordvestlandet, gikk om lag 40% av utførselen over Stavanger og noe mindre over Bergen. Rundt midten av århundret var Nord Rogaland og Sunnhordland kjerneområdet for vårsildfiskeriene. Der vokste det ene tettstedet fram etter det andre, men det var langt til nærmeste tollsted, og selve eksporthandelen var fortsatt forbeholdt byene. Det meste av silda måtte derfor føres helt til Bergen eller Stavanger før den kunne skipes ut av landet. Dette var selvfølgelig tungvint, og det ble opplevd som urettferdig at handelsstanden i Bergen og Stavanger skummet fløten av de enorme verdiene som ble høstet i landdistriktene midt i mellom de to byene. Flere av de nye tettstedene krevde derfor å få bystatus og dermed rett til å drive utførsel. Etter en langvarig strid vant Haugesund kampen om å få bli den nye byen mellom Stavanger og Bergen. Da Haugesund fikk kjøpstadrettigheter i 1856, bodde det bare ca mennesker der. Men likevel ble dette tettstedet umiddelbart den tredje største eksportbyen for vårsilda. Gjennom 1860 årene gikk om lag en seksdel av den totale vårsildeksporten over Haugesund, noe som selvfølgelig reduserte eksportmengdene både fra Stavanger og Bergen. Men de to gamle byene beholdt stillingen som de desidert viktigste utførselshavnene ut resten av vårsildperioden, og Stavanger forble den ledende eksportbyen. Sildeeksporten fra Stavanger Den første kommersielle sildeeksporten kan dateres tilbake til 1540 tallet, og da som et bergensfenomen. Men allerede mot slutten av århundret gikk de første stavangerskutene med sild gjennom Øresund.J.I Som vi allerede har vært inne på, var imidlertid sildeeksporten fra Stavanger relativt beskjeden på 1600 og 1700 tallet, til tross for rike innsig av vårsild utenfor Karmøy helt fra midt på 1600-tallet til Stavangers ledende rolle i norsk sildeksport er altså knyttet til vårsildperioden på 1800 tallet, da sildehandelen la grunnlaget for en bemerkelsesverdig byvekst. I det følgende skal vi studere sildeutførselen fra Stavanger mer i detalj. Vi skal blant annet se nærmere på hvordan den fordelte seg på markedene, og vi vil analysere den flåten av fartøyer som førte silda ut av byen. I håp om å komme fram til representative resultater, velger vi å ta utgangspunkt i to relative normalår, ett i forkant av og ett i etterkant av klimaks i 1840 årene. Av hensyn til det tilgjengelige kildematerialet skal vi konsentrere oss om årene 1841 og Kildegrunnlaget for framstillingen nedenfor er først og fremst toll bøkene, sammen med de årlige listene over hjemmehørende fartøyer som tollvesenet førte. Tollbøkene er vår fremste kildeserie til studier av skipsfart og utenrikshandel på 1800 tallet. De inneholder detaljerte opplysninger om alle innkommende og utgående fartøyer, hvor de kom fra eller hvor de ville gå, og hva slags last de førte. Fartøylistene gir opplysninger om alle skip som hørte hjemme i tolldistriktet, med eksakte innførsler om navn, rigg, tonnasje og alder, samt også navn på eier og skipper og tall for besetningens størrelse. Begge disse kildeseriene er svært så rike på

11 Mrd hal'ets søll' på Plankr Kina 15 Stavanger havn omkring De karakteristiske sjøhusene ble brukt til salting og pakking av silda. Litografi elter tegning av Geo. M. W. Atkinson. Stavanger Museum. Slamngerharbouraround Thecharacierisl;r u'aterlronl huiidings u'ere usedlor sallingand packingol Iheherring. detaljer og dermed relativt arbeidskrevende, men samtidig av uvurderlig betydning for forståelsen av det økonomiske livet i en handels og skipsfartsby som Stavanger. I 1841 ble det utført ca tønner saltet sild fra Stavanger, og nesten alt var vårsild. Oppgaver fra 1830 årene viser at eksporten av sommersild og brisling bare omfattet tønner årlig,l6 et kvantum så forholdsvis beskjedent at vi av praktiske grunner velger å overse det i denne sammenheng. Stavangers andel av den totale sildeeksporten var 41,4%, mens Bergen eksporterte 39% dette året. I 1850 ble det utklarert ca tønner sild i Stavanger, noe som tilsvarte 45% av den samlede norske eksporten. Bergens andel var 35,6% samme år. li I tillegg til silda hadde Stavanger i realiteten bare en eksportvare, levende hummer, som ble hentet av britiske brønnbåter og solgt til England. Rundt 1840 ble det utført ca hummer pr. år. Men dette var betydelig mindre enn hva som hadde vært vanlig tidligere. 3B Eksporten av andre fiskevarer var redusert til et minimum, og trelasteeksporten var på det nærmeste opphørt. Den samlede utførselstollen beløp seg til Spd i 1841, og 94,4% av dette ble oppkrevd med 6 skilling på hver heltønne sild. I 1850, da tollsatsen var redusert til 2

12 16 Harald Hamre skilling pr. tønne, skaffet likevel sildeeksporten 91% av all utførselstoll som ble innkrevd i Stavanger. Byen hadde nesten ikke annet enn sild å eksportere. Så snart vinterstormene hadde lagt seg og mens fisket ebbet ut for sesongen, startet utrustingen og lastingen av sildeskutene. De første forlot byen i mars måned da isen vanligvis også hadde smeltet i østersjøen. Og eksportsesongen varte gjennom hele sommeren så lenge fangsten rakk og klimaet tillot. De fleste skutene var tilbake igjen i oktober, i god tid før vinteren satte inn igjen, men det var slett ikke uvanlig at noen av dem ble overrasket av isen i østersjøen og måtte ligge over til neste vår. TABELL 2. Månedsvis fordeling av sildeeksporten fra Stavanger i 1841 og Antall Antall Antall Antall utklare % % utklare % % tønner tønner ringer ringer Januar... O 1 0, ,3 Februar , ,4 O Mars , ,9 26 5, ,5 April , , ,7 Mai , , , ,5 Juni , , , ,5 Juli , , , ,8 August , , ,4 September , , , ,7 Oktober , , , ,6 November , , ,1 Desember... O O Sum , , , Tabell 2 viser hvordan eksporten var fordelt gjennom året. I 1841 var utførselen sterkt konsentrert om månedene april-august, mens sesongen varte betydelig lengre i 1850 da fisket kom betydelig seinere i gang og pågikk lenger utover våren.4 De fleste utskipingene foregikk i april da sesongen startet for alvor. En kan lett forestille seg travelheten i en liten by når over hundre fartøyer ble utrustet i løpet aven hektisk vårmåned. Over sildetønner ble fraktet ut av sjøhusene og stuet tett i de trange skipsrommene. Eksportører og skipsredere ga skipperne sine siste instrukser, mens mannskap i hundrevis

13 Med havets søll' pd Planke Ki/1O 17 lempet proviant og sine få eiendeler ombord. Den største sjauen foregikk i april. og derfor var mai som regel roligere. Da var allerede en stor del av flåten ute. og de fleste fartøyene hadde ikke rukket tilbake igjen for å ta ny last. Jakten ''Den Gode Hensigt" kan tjene som eksempel på hvordan sesongen artet seg for mange av sildeskutene. Dette var ei middels stor jakt på 17,5 kommerseiester som tilhørte Andreas Sømme. Sømme var en av Stavangers etablerte og velutdannede handelsmenn som "spekulerte i betydelig målestokk i fangst og eksport av sild".u Johannes Gundersen Hove (Haave) var fast skipper ombord. og mannskapet hans besto av to matroser og en dreng. 42 Sesongen 1841 utklarerte han for første gang 28. april med 315 tønner sild til Karlskrona. I slutten av mai var han tilbake igjen og seilte ut for annen gang 4. juni. bestemt for Danzig. Der innklarerte han 15. juni og ble liggende i ni dager før han var ferdig med lossing og lasting og kunne sette kursen hjemover igjen med ''Kornvahrer''. 21. august utklarerte ''Den Gode Hensigt" for tredje gang fra Stavanger. Nå hadde skipper Hove 313 tønner sild om bord og satte kursen mot Danzig for annen gang i løpet av sesongen. 13. september var han framme og Il dager seinere returnerte han hjem igjen. også denne gang med korn. u På tre turer hadde Hove og hans mannskap eksportert 943 tønner sild fra Stavanger sommeren tønner til Sverige og 628 til Preussen. Fire mann og ett fartøy hadde besørget 0,4% av Stavangers totale sildeeksport denne sommeren. ''Den Gode Hensigt" greide tre turer i løpet av sesongen. Men alt i alt ble det utklarert 465 sildelaster. De enorme utførselsmengdene krevde mange mann og mange fartøyer. TABELL 3. Sildeeksporten fra Stavallger i 1841 og Fartøyelles hjemsted. antall fartøyer og utklareringer 4 Utklare ringer Fartøyer Utklare ringer Fartøyer Hjemsted: Stavanger Øvrige Norge Sverige Nederland Russland... 1 l Andre land Uidentifisert O O Sum

14 18 Harald Hamre Av de 465 skipslastene med sild som ble utklarert fra Stavanger i 1841, gikk 308 på byens egne fartøyer. Men som vi har sett ovenfor, kunne ett og samme fartøy gjøre flere turer ut av landet i løpet av sesongen. Hvis vi ser nærmere på de enkelte utklareringene i tollboka, finner vi altså at en flåte på ialt 246 fartøyer besørget sildeeksporten fra Stavanger dette året. 9 år seinere var det 242 ulike fartøyer som tilsammen gjorde 511 utreiser. De aller fleste fartøyene hørte altså hjemme i Stavanger. Men også svenske, nederlandske og russiske skip deltok i utførselen. Hele 46 svenske og 22 nederlandske fartøyer deltok i 1841, 19 svenske, 15 nederlandske og 10 russiske i Mens russerne og nederlenderne vanligvis anløp Stavanger bare en gang i løpet av året, gjorde svenskene i gjennomsnitt to utklareringer hver sesong. I 1841 var det også en svenske som foretok flest utreiser. Skipper L. P. Olsson fra Halmstad med jakten ''Lykkens Forsøg" på bare 9,5 kommerseiester, gikk omtrent i skytteltrafikk mellom Stavanger og hjembyen. Hele 7 ganger utklarerte han i løpet av sesongen. Første gang var 7. april og siste gang 6. november, og alltid var skuta søkklastet. Bare ett annet fartøy gjorde mer enn fire turer denne sommeren og også det var svensk. Galeasen "Thorborg" fra Varberg rett sør for Gøteborg, førte hjem fem sildelaster fra Stavanger. Flere kjøpmenn og skippere på den svenske vestkysten hadde spesialisert seg på å importere sild til sine hjemtrakter, der de rike sildefiskeriene hadde tatt en brå slutt i 1808 og hvor folk var vant til å bruke sild i det daglige kostholdet. I tillegg til stavangerskutene gikk også en del andre norske fartøyer i denne farten, særlig tidlig i perioden. I 1841 deltok 5 fartøyer fra Farsund, 4 fra Arendal og 4 fra Mandal, mens de 19 øvrige hørte hjemme jevnt fordelt langs kysten fra Larvik til Bergen. Det var likevel den lokale flåten som dominerte. Over halvparten av de deltakende fartøyene i 1841 og over tre fjerdedeler i 1850 hørte hjemme i Stavanger tolldistrikt. 4s Og denne dominansen blir enda tydeligere om vi teller utklareringene. I 184] sto stavangerskutene for 66% av utklareringene, 9 år seinere var andelen økt til hele 84%. Dette betyr også at de lokale fartøyene vanligvis gjorde flere turer gjennom sesongen enn de tilreisende. Hver enkelt av stavangerskutene gjorde gjennomsnittlig 2,3 sildeturer utenlands i løpet av sommeren. Ingen av dem utklarerte mer enn fire ganger i 1841, men ni år seinere var det tre stavangerjakter som greide fem turer. ''Ellida'' leverte fire sildelaster i Gøteborg og en i Memel. ''Erindringen'' gikk en tur til Gøteborg og fire til Preussen. 'lonantha" losset en gang i Kalmar og fire ganger i Danzig. Gjennom hele sommeren var disse fartøyene sysselsatt i sildeeksporten. Hele 134 stavangerfartøyer deltok altså i sildeeksporten hjemmefra i 1841, og ni år seinere var antallet steget til ]84. Hvis vi sammenligner denne sildeeksporterende flåten med den totale registrerte flåten i distriktet, får vi et bilde av hva sildeutførselen betydde for den lokale skipsfartsnæringa.

15 Mrd hal'els seil' på I'lankdiilla 19 TABELL 4. Antall stavanger/ar/øyer i sildeeksport/ra Stavanger sammel/lignet med den hjemmehøre1lde f[åten Båter I I I O I silde Hjemme I silde Hjemme eksport hørende eksport hørende Jakter Slupper Koff Galeaser Skonnerter Brigger Fullriggere og barker... l Sum Som tabell 4 viser, var det først og fremst jakter og slupper som førte silda fra Stavanger til markedene. Og det var også slike enmastede småfartøyer som dominerte i den lokale flåten på denne tiden. I sildeeksporten brukte en de samme slags fartøyene som forøvrig drev føring og fraktefart langs kysten og i fjordene. De fleste jaktene og sluppene rommet mellom 300 og 500 sildetønner, galeasene , skonnertene og briggene vanligvis tønner. Alle galeasene og så godt som alle skonnertene i stavangerflåten var engasjert i sildeeksporten gjennom sommeren. Det samme gjaldt for byens eneste koff, Ploug & Sundts "Marie". De aller fleste sluppene og nesten halvparten av jaktene gikk også utenriks med sild. For de største fartøyene i flåten, briggene og tremasterne, hadde denne farten relativt stor betydning i begynnelsen av perioden da det bare var tre tremastede skip i byen. Men i 1850 var sildefarten av marginal betydning for de store skipene. Hele tilveksten av barker og fullriggere var engasjert i annen fart. Sildeutførselen sysselsatte nesten alle de mellomstore fartøyene i stavangerflåten, mens de aller minste også hadde et marked i lokal og innenriks fart. De største fartøyene gikk på andre utenlandske farvann, og mange av dem førte hjem salt fra Sør Europa. Stavangerflåten hadde vokst relativt kraftig fra 1820 til 1840, antall fartøyer var fordoblet og tonnasjen nesten tredoblet. 41 Likevel besto flåten nesten utelukkende av relativt små fartøyer, skipstyper som var velegnet for østersjøfarten. På denne bakgrunn blir det klart at flåteveksten fram til 1840 i all hovedsak kan tilskrives etterspørselen etter tonnasje til sildeutførselen, mens veksten deretter først og fremst skyldtes behovet for større fartøyer på andre markeder. Det samme mønsteret blir bare enda tydeligere om vi også beregner hvor stor andel av tonnasjen som var sysselsatt i sildeeksporten fra hjembyen.

16 20 Harald Hamre TABELL 5. A"del av stavangerjlåten ; s;ldeeksporl/ra Stavanger; 1841 og % av antall fartøyer % av samlet tonnasje Båter... O 31,2 O 32,8 Jakter... 39,7 48,7 56,7 60,7 Slupper... 72,0 81,8 84,0 86,7 Koff I I 100,0 100,0 100,0 100,0 Galeaser ,0 100,0 100,0 100,0 Skonnerter ,0 92,6 91,4 94,7 Brigger... 75,0 42,9 69,1 33,9 Skip... 33,3 10,0 24,8 4,3 Hele utv... 54,9 56,6 69,6 54,4 Mellom 55 og 60% av alle fartøyer som hørte hjemme i tolldistriktet deltok i sildeeksporten fra Stavanger. I 1841 var nesten 70% av hele tonnasjen engasjert i denne farten, en andel som sank til ca. 54% ved utgangen av tiåret. Likevel er andelene bemerkelsesverdig høye, ikke minst om vi også tar i betraktning at dette egentlig er minimumstall fordi flere av de øvrige sta\'angerfartøyene gjerne hadde ført sild fra andre tollsteder gjennom året. Og i tillegg hadde jo byen og distriktet også en mengde andre transportbehov som skulle dekkes. Med den tonnasjen som for øvrig trengtes til innenlandsk sildeføring og til frakt av tønnestav, tønnebånd, tomtønner og salt, kan vi trygt slå fast at stavangerflåten var fullstendig avhengig av \'årsilda i denne perioden. De relative andelene i tabellen viser også at blant jaktene og sluppene var det gjennomgående de største som seilte utenriks med sild. Blant briggene var det de minste. Sildeutførselen sysselsatte først og fremst de største enmastede og de minste tomastede fartøyene. Oppgavene ovenfor gjelder altså flåten i hele Stavanger tolldistrikt. Dette distriktet strakte seg fra Varhaug på Jæren til Hinderåvåg i Nedstrand. De aller fleste fartøyene hørte naturlig nok hjemme i Stavanger by, men nesten en tredel av jaktene hørte hjemme i fjorddistriktene øst og nord for byen. I hvilken grad tok disse bygdejaktene del i utenriksfarten? I tabell 5 så vi at 40% av hele jakteflåten i tolldistriktet tok del i sildeeksporten i 1841, i 1850 deltok nesten halvparten. Tabell 6 viser imidlertid klare forskjeller mellom by jaktene og jaktene fra distriktene omkring. By jaktene var gjennomgående betydelig større enn bygdejaktene, og dermed også bedre egnet for utenriksfart. By jaktene var da også i mye sterkere grad engasjert i sildeutførselen. Bare om lag en femdel av alle jaktene i distriktet utenfor Stavanger seilte sild ut av landet.

17 Med havets sølv på Planke Kina 21 TABELL 6. Hjemmehørende og sildeeksporterende jakter fra byen og distriktel. Antall og drektighet. 49 Antall Gj.snitt kl./jakt Antall Gj.snitt kl./jakt A: Hjemmehørende i Stavanger by.,.,...,.,...,., , derav i sildeeksport , ,4 - % i sildeeksport... 46,9 62,0 B: Hjemmehørende utenfor Stavanger derav i sildeeksport ,8 -% i sildeeksport,....,...,.,..,.,. I,..,. 23,3 18,3 Selv om byborgerne ble fratatt sine handelsprivilegier gjennom 1840 årene og i prinsippet hvem som helst kunne føre fartøyer til Sverige,50 ble sildeutførselen fra Rogaland mer og mer ei bynæring fram mot midten av århundret. Skipsflåten ute i distriktene, det vil si bygde jaktene, deltok bare unntaksvis i denne farten. Til tross for at det fantes 60 jakter i toll distriktet utenfor Stavanger i var det bare 11 av dem som eksporterte sild. Og de fleste av disse var heller ikke egentlige bygdejakter. Hele 8 av dem hørte nemlig hjemme i Sandnes, det nye tettstedet som vokste fram innerst i Gandsfjorden. De tre øvrige var "Margrethes Haab" fra Mosterøy som seilte en sildelast til Pillau. "Lovise" fra Rennesøy som seilte en last til Gøteborg og ''Elida'' fra Sand som gjorde to turer i løpet av sommeren, en til Gøteborg og en til Danzig. Men dette var altså unntakene som bekreftet regelen om at bygdejaktene holdt seg i fjordene og langs kysten, som losji og føringsfartøyer under sildefisket og med lokal fraktfart om sommeren. Derimot var sildeutførselen av helt avgjørende betydning for sysselsettingen i den egentlige stavangerflåten. Byens handelsflåte var da også blitt bygd opp nettopp for å dekke etterspørselen etter tonnasje i denne farten. Og sålenge det var stor etterspørsel etter tonnasje. var det også stort behov for sjøfolk. Jaktene og sluppene som gikk utenriks med sild, hadde som regel fire eller fem mann ombord. Besetningen på galeasene, skonnertene og briggene var selvfølgelig avhengig av størrelsen, men de fleste hadde et mannskap på 5-8, skipperen inkludert. Grovt regnet kan vi således anslå at stavangerskutene ga arbeid til mellom 800 og 900 mann i utenriks sildefart hver sommer. I I840 årene tilsvarte dette omtrent fjerdeparten av alle yrkesaktive i byen. 51 Stavangers næringsliv hadde i realiteten bare ett bein å stå på, og det var opplagt for alle også i samtida. Det var ikke for ingenting at byens formannskap karakteriserte sildefiskeriet som ''Byens eneste Erhvervs og Existence Kilde''52 og byens aviser trykte hyllingsdikt til denne "glimrende Stimmel fra Nordhavets iskolde Vand. En Gave fra Himlenes Himmel du er for vort elskede Land.''53

18 22 Harald Hamre Sildemarkedene Så godt som all den norske saltsilda ble eksportert til Sverige, Russland og Preussen. Gjennom 1840 og 1850 åra ble riktignok en del solgt til Danmark, Hamburg og Altona, og i enkelte sesonger i 1860 åra gikk 6-10% til Storbritannia. Men de tre østersjølandene tok vanligvis i mot mer enn 90% av utførselen. 54 Silda var også vår suverent viktigste eksportvare både til unionspartneren Sverige og til stormaktene Preussen og Russland. Så seint som i 1866 representerte sildeutførselen tre fjerdedeler av verdien av Norges samlede eksport til Sverige, bare vårsilda representerte 68%. Av den samlede eksportverdien i samhandelen med Russland, stod silda for 91% og vårsilda for 86%. Sildeeksporten utgjorde 93% av verdien av hele den norske eksporten til Preussen, verdien av vårsildutførselen utgjorde 60%.55 Uten silda ville Norge hatt lite å bidra med i handelssamkvemmet med Sverige gjennom 1800 tallet og nær sagt ingenting å selge til Preussen og Russland. Ser vi hele perioden fra 1835 til 1870 under ett, gikk 39% av den norske sildeeksporten til Sverige, 28% til Russland og 25% til Preussen. 56 Fordelingen landene imellom varierte naturlig nok noe fra år til år avhengig av etterspørselen, men i 1850 årene også på grunn av de storpolitiske forholdene i Europa. Da engelske krigsskip blokkerte de russiske østersjøhav ne ne under Krimkrigen, stoppet den direkte eksporten til Russland. Men både i 1854 og 1855 ble det likevel videresolgt mye norsk sild via Preussen. I det følgende skal vi forsøke å følge sildeeksporten fra Stavanger og ut til markedene. Hvor havnet de enorme matmengdene som ble skipet ut fra byen hvert år? Hver gang sildeskipperne skulle utklarere, måtte de oppgi hvor de hadde tenkt seg. Bestemmelsesstedet var nemlig grunnlaget for beregningen av laste og fyravgiftene som tollvesenet var pålagt å innkreve. Disse skipsavgiftene ble regnet ut etter tonnasjen og varierte fra farvann til farvann. Som en del av unionsvilkårene var skipsfarten på Sverige begunstiget med de laveste satsene, omtrent halvparten av tariffen for fart på andre land i Nord EuropaY Ved de 465 utklareringene med sild fra Stavanger i 1841 oppga skipperne at de "agtet sig" til Sverige i hele 388 tilfeller. Bare 39 ganger ble Preussen oppgitt som reisemål, og bare 25 ganger Russland. Over 77% av de sildetønnene var på denne måten bestemt for det svenske markedet, bare 12% skulle til Preussen og bare 9% til Russland. Disse oppgavene synes altså å vise at sildeeksporten fra Stavanger fordelte seg helt annerledes på markedene enn den samlede norske utførselen. Andre har tolket et tilsvarende kildemateriale og kommet fram til et slikt resultat. På grunnlag av data fra vrakerprotokollene konkluderer Helge W. Nordvik med at "det svenske marked var viktigere for Stavangers eksport enn for den totale norske sildeeksporten" og at "det er nærliggende å tenke seg at Bergen i meget større grad enn Stavanger sendte silden til de russiske og preussiske havnebyene." Han reserverer seg imidlertid med at skippernes ord kanskje ikke alltid var til å stole på.5i! Og det var de faktisk heller ikke. Neppe fordi skipperne bevisst løy for vrakere og tollere, men fordi de rett og slett ikke visste hvor de kom til å losse og derfor ville gardere seg med å

19 Med hal'ets selv pd Planke Kina 23 betale laveste sats skipsavgifter. For å være på den sikre siden oppga nesten alle at de skulle til Sverige. Det var selvfølgelig først og fremst prisene som avgjorde hvor silda ble solgt. Men i utskipingshavnene var det umulig å holde seg løpende orientert om sildepriser og kornpriser i de ulike markedene fra dag til dag og fra uke til uke. For å oppnå en best mulig handel, måtte lasta selges der en fant det gunstigste prisforholdet mellom silda og returvarene. Og pålitelig informasjon om markedsprisene kunne en først få når en kom så nær som mulig, det vil si i Gøteborg, Helsingør eller København. Derfor var det som regel opp til skipperen å velge bestemmelsessted underveis. Eksportører og redere hjemme i Stavanger måtte bare stole på skippernes dømmekraft og forretningssans. Da Gøtakanalen ble åpnet i 1832, oppsto muligheten for å unngå den forhatte 0resundtollen. Men stavangerborgerne hadde liten tro på at de indre vannveiene ville få noen betydning for sildeeksporten. For det første ville kanalseilingen ta uforholdsmessig lang tid. For det andre var det viktig for skipperne å kunne anløpe Helsingør og København, nettopp fordi en der "stedse kan vente at mottage hurtige og friske Efterretninger om Markedspriserne i de fleste østersøiske Havne, saavel for Afsætningen af Sild som Indkjøb af Kornvarer m.m., en Omstændighed der bevirker, at man ofte først i Helsingør fatter Bestemmelse for Rejsens videre Fortsættelse."59 Mange skipsjournaler fra sildeskutene forteller også at det var vanlig å gå innom København både for å proviantere og å få prisinformasjoner. I en dagbok fra et anløp i den danske hovedstaden i juni 1858 heter det for eksempel at "vi gjøre en liden Afstikker og hilse paa Schmidt & Co., hvor vi træffe sammen med nogle Sildeskippere. Her erfare vi at det er livligt med Sildepriserne, som er en meget velkommen Underretning." Deretter sendte skipperen telegram til Kønigsberg for å få de siste prisnoteringene,f,() Noen ganger ble silda forhåndssolgt telegrafisk fra København. Men det hendte også at skipperen valgte å reise fra havn til havn for å finne en kjøper som ville gi en akseptabel pris. GI Skippernes opplysninger om hvor de hadde tenkt seg når de utklarerte, kan altså ikke brukes til å fastslå hvor silda egentlig ble losset. Men toll bøkene gir allikevel mulighet for å bestemme den endelige destinasjonen, i alle fall for de aller fleste skipslastene. Da skutene kom hjem igjen, ble tollpapirene sjekket. Og hvis det da viste seg at silda var losset i en havn som tilsa høyere skipsavgifter enn det skipperen hadde betalt ved utreisen, måtte han betale mellomlegget. Slike "differerende Skibsavgifter" ble også ført løpende inn i tollboka og gir oss mulighet til å korrigere skippernes opprinnelige og meget usikre utsagn om bestemmelsesste det for turen. Både i 1841 og i 1850 ble mer enn halvparten av all den silda som ble utklarert fra Stavanger til Sverige, losset i andre land. Blant de 450 skipslastene som ble utklarert til svenske havner i 1850, ble minst 186 losset i Preussen, 42 i Russland, 3 i Danmark, 2 i Finland og 2 i Tysk land. Selv om skipperne ved avreise bare 7 ganger hadde oppgitt at de "agtet sig" til Preussen, gikk altså 193 av dem dit. Med utgangspunkt i slike korrigerte data skal vi i det følgende se nær mere på hvordan sildeutførselen fra Stavanger fordelte seg på de ulike markedene i 1841 og 1850.

20 24 Harald Hamre TABELL 7. Si/deeksporle1l fra Sla/:anger fordelt på markeder i 1841 og Antall Antall Antall Antall % % % reiser tønner reiser tønner Frankrike , ,2 Belgia , ,2 Danmark , ,3 12 2, ,7 Finland I 4 0, ,0 6 1, ,5 Tyskland I 4 0, ,5 5 1, ,2 Preussen , , , ,7 Russland , , , ,4 Sverige , , , ,4 Sum , , , ,9 Både i 1841 ogi 1850 ble det sendt om lag 190 skipslaster med tilsammen tønner sild til Preussen, mer enn til noe annet land. De fleste utskipingene gikk riktignok til Sverige, men gjennomgående med færre tønner i hver skipslast. Sverige var det nest viktigste markedet, men mistet litt av sin betydning fram mot midten av århundret etter som Russland tok i mot en stadig større del av silda fra Stavanger. Forholdet mellom antall utskipinger og antall tønner viser at sildelastene til Russland i gjennomsnitt var betydelig større enn de som gikk til Preussen og Sverige. Mer enn 96% av sildeutførselen fra Stavanger disse årene ble sendt til de tre hovedmarkedene. Selv 12 skipslaster til Danmark hvert år hadde ingen nevneverdig betydning i denne sammenheng. Grovt sett kan vi konkludere med at det svenske markedet tok unna en tredel av byens sildeeksport, det preussiske markedet litt mer og det russiske litt mindre. TABELL 8. Stavangers og landels sildeeksport fordelt på markeder j 1841 og Antall tønner. proseni Stavangers andel av eksporten Stavanger Norge Stavanger Norge % % % % % % Russland... 17,6 25,8 27,9 29,9 28,0 41,8 Preussen... 40,4 32,0 37,7 25,2 52, Sverige... 39,8 36,6 33,4 38,4 44,6 38,9 Andre land , I alt ,0 100,0 100,0 100,0 41,1 44,7 %