Majorens siste forelskelse

Transkript

1

2 Helen Simonson Majorens siste forelskelse Oversatt fra engelsk av Jørn Roeim

3 Til John, Ian og Jamie

4 Kapittel 1 Major Pettigrew var fortsatt så oppskaket etter telefonen fra sin brors kone at han uten å tenke seg om åpnet døren da det ringte på. På den våte hagegangen utenfor sto fru Ali fra nærbutikken i landsbyen. Hennes eneste reaksjon var en nesten umerkelig heving av det ene øyebrynet. Rødmen bredte seg i kinnene til majoren, og hendene kjentes som spader da han glattet klosset på den karmosinrøde, klematismønstrede forklekjolen. «Åh,» sa han. «God morgen, major.» «God morgen, fru Ali.» Det oppsto en trykket taushet som syntes å utvide seg slik han nylig hadde lest at universet gjorde med alderen. Senescence hadde de kalt det i søndagsavisen. «Jeg kommer bare for å hente avispengene. Avisgutten er syk,» sa fru Ali mens hun strakte sin beskjedne skikkelse til maksimal høyde og anla en litt myndig tone som var helt forskjellig fra den lave, myke stemmen hun pleide å bruke når de diskuterte bladstørrelse og smakstilsetninger i teene hun blandet spesielt for ham. «Ja, selvfølgelig. Beklager så meget.» Han hadde glemt å legge avispengene for uken som gikk, i en konvolutt under dørmatten. Han prøvde å kjenne etter i bukselommene, som befant seg under klematisen et sted. Han merket at han fikk tårer i øynene. Lommene var umulige å komme til uten at han heiste opp forklekjolen.

5 «Beklager,» gjentok han. «Det er greit,» sa hun og skulle til å gå igjen. «Du kan stikke innom i butikken siden en gang, når det passer bedre.» Hun hadde allerede begynt å gå da han fikk et påtrengende behov for å forklare. «Broren min er nettopp død,» sa han. Hun snudde seg. «Broren min er nettopp død,» gjentok han. «Jeg fikk telefon i dag morges. Det var derfor jeg ikke rakk det.» Fuglene hadde vært i gang med sin grytidlige morgenkonsert i den store barlinden på vestsiden av huset, og himmelen hadde fått et svakt rosa skjær da telefonen ringte. Det gikk opp for majoren, som hadde stått opp i grålysningen for å ta den ukentlige rengjøringen i huset, at han bare hadde sittet som i en døs hele tiden siden. Han gjorde en hjelpeløs håndbevegelse mot det underlige antrekket og strøk seg over ansiktet. Plutselig kjente han at han ble mo i knærne og at alt blodet forlot hodet. Ganske uventet støtte skulderen borti dørkarmen, og raskere enn øyet rakk å registrere det, sto fru Ali ved siden av ham og holdt ham så han ikke falt. «Kanskje du heller burde komme deg inn og få satt deg ned,» sa hun med omsorgsfull stemme. «Hvis det er greit for deg, skal jeg finne litt vann til deg.» Siden det virket som om majoren hadde mistet det meste av følelsen i ben og armer, hadde han ikke annet valg enn å føye seg. Fru Ali geleidet ham over det ujevne steingulvet i den smale gangen og hjalp ham ned i ørelappstolen som sto like innenfor døren i den lyse stuen, hvor bokhyller dekket alle veggene. Det var den stolen han likte minst med bulkete stopp og en hard kant akkurat der han hvilte hodet, men han var ikke i stand til å protestere.

6 «Det sto et glass vann på oppvaskbenken,» sa fru Ali og rakte ham det store melkeglasset han pleide å ha tannbroen sin i om natten. Mintsmaken fikk ham nesten til å brekke seg. «Går det bedre?» «Ja da, mye bedre,» sa han, med øynene svømmende i tårer. «Det er veldig snilt av deg å» «Skal jeg lage litt te til deg?» Tilbudet fikk ham til å føle seg så svak og ynkelig. «Tusen takk,» sa han, bare for å få henne ut av rommet så han kunne få samlet seg litt og få av seg forklekjolen. Det var rart å høre en kvinne klirre med tekopper på kjøkkenet igjen. På peishyllen smilte hans kone Nancy til ham fra et fotografi. Det bølgete, brune håret flagret i vinden, og den fregnete nesen var lett rosafarget av solen. De hadde vært i Dorset i mai det regnfulle året, antagelig 1973, og denne blåsende ettermiddagen hadde solen vært fremme akkurat lenge nok til at han rakk å knipse henne på vollene til Corfe Castle, der hun sto og vinket som en ungjente. Det var seks år siden hun døde nå. Og nå var Bertie også borte. Dermed satt han alene tilbake, som den siste i familien i sin generasjon. Han foldet hendene for å stoppe en svak skjelving. Nå fantes jo Marjorie også, selvsagt, den ubehagelige svigerinnen hans, men i likhet med sine avdøde foreldre hadde han aldri egentlig godtatt henne. Hun hadde så mange rare meninger som hun høyrøstet utbasunerte med den nord-engelske dialekten sin, som kjentes som en sløv barberhøvel mot trommehinnene. Han håpet at hun ikke kom til å bli mer familiær av seg nå. Han ville spørre henne om han kunne få et nyere bilde av Bertie, og selvfølgelig om han kunne få jaktgeværet hans. Faren hadde gjort det klart da han fordelte de to geværene sine på sønnene, at de skulle forenes igjen når en av dem

7 døde, slik at de ble bevart samlet i familien. I alle disse årene hadde majorens eget gevær ligget alene i kofferten av valnøttre, der den tomme fordypningen i fløyelsforet vitnet om makkerens fravær. Nå skulle de samles igjen og dermed få sin fulle verdi som han antok var rundt hundre tusen pund. Ikke for det, han kunne ikke drømme om å selge. I tankene så han seg selv under neste jakt kanskje på en av gårdene langs elven, hvor kaninplagen var så stor idet han kom bort til resten av jaktlaget med de brukne børsene liksom tilfeldig over armen. «Du store min, Pettigrew, er det ikke et par Churchill?» skulle noen si kanskje lord Dagenham selv, hvis han jaktet med dem den dagen og så skulle majoren liksom skotte ned på dem, som om han hadde glemt det. «Jo da, de hører sammen. Var det ikke flott valnøttre de brukte den gangen?» skulle han si og la de andre få beundre dem. En klirrelyd mot dørkarmen rev ham ut av den behagelige dagdrømmen. Det var fru Ali med et tungt tebrett. Hun hadde tatt av seg den grønne ullkåpen og lagt det paisleymønstrede tørkleet over skuldrene på den enkle, marineblå kjolen. Under hadde hun et par trange, svarte bukser. Majoren tenkte at han aldri hadde sett fru Ali uten det store, stive forkleet hun alltid gikk med i butikken. «La meg hjelpe deg.» Han skulle til å reise seg fra stolen. «Å nei, det går så fint.» Hun bar brettet bort til skrivebordet som sto like ved og dyttet vekk en stabel skinninnbundne bøker med det ene hjørnet. «Du må hvile. Du er sikkert i sjokk.» «Det kom så uventet, skjønner du. Telefonen ringte så absurd tidlig. Klokken var ikke seks engang. De har

8 antagelig vært på sykehuset i hele natt.» «Skjedde det så brått?» «Hjerteinfarkt. Det må ha vært ganske voldsomt.» Han strøk seg tankefullt over den gråsprengte barten. «Det er rart, men i våre dager venter en liksom at de skal klare å redde alle som får hjerteinfarkt. Sånn virker det i hvert fall i fjernsynet.» Fru Ali støtte tuten på tekannen mot kanten på en av koppene så det lød et høyt klang, og majoren ble redd det hadde gått et skår. Litt for sent kom han til å tenke på at mannen til fru Ali også hadde dødd av hjerteinfarkt. Det måtte være halvannet eller to år siden nå. «Unnskyld, det var tankeløst av meg» Hun avfeide ham med en forståelsesfull håndbevegelse og fortsatte å skjenke. «Mannen din var en god mann,» tilføyde han. Det han husket best, var den velvoksne, rolige mannens selvbeherskelse. Det hadde ikke bare vært lett for herr Ali å overta butikken i landsbyen etter gamle fru Bridge. Ved minst to anledninger hadde majoren sett Ali tidlig om morgenen i ferd med å skrape spraymaling av de nye speilglassvinduene. Og flere ganger når majoren hadde vært inne i butikken, hadde guttunger som skulle kjekke seg for hverandre, stukket hodet inn og ropt: «Pakkis, dra hjem!» Majoren hadde kjeftet på dem og beklaget, men Ali hadde bare ristet på hodet og smilt. Smått om senn hadde det roet seg, og etter hvert hadde de samme guttungene kommet pent inn i butikken på kveldstid for å handle melk når moren hadde glemt det. Og selv de mest motvillige av de lokale arbeidskarene ble lei av å kjøre seks kilometer i regnet for å levere lottokupongene sine i en «engelsk» butikk. Fiffen i landsbyen, anført av kvinnene i de forskjellige foreningene, veide opp for den gemene hops uhøflighet

9 ved å demonstrere en uttalt respekt for herr og fru Ali. Majoren hadde ofte hørt dem snakke om «våre kjære pakistanske venner i butikken» for å vise at Edgecombe St Mary var et stjerneeksempel når det gjaldt multikulturell forståelse. Da herr Ali døde, hadde alle vist sin tilbørlige medfølelse. Landsbyrådet, hvor majoren satt, hadde diskutert om de skulle ha en form for minneseremoni, men det ble forkastet fordi hverken kirken eller puben ble ansett som egnet, så de hadde sendt en stor krans til begravelsen i stedet. «Synd jeg aldri fikk anledning til å møte den flotte kona di,» sa fru Ali og rakte ham en kopp. «Det er seks år siden hun døde nå,» sa han. «Rare greier på én måte er det som en evighet siden, og samtidig er det som om det skjedde i går.» «Ja, det er veldig rart,» sa hun. Den tydelige artikulasjonen, som ikke akkurat var noe fremtredende trekk ved landsbybeboerne flest, fikk ham til å tenke på den rene klangen i et velstemt klokkespill. «Noen ganger er det som om min mann er like nær som du er nå, og andre ganger er det som om jeg er alene i universet,» tilføyde hun. «Men du har familie, selvsagt?» «Ja, ganske stor familie.» Hun lød ikke særlig glad da hun sa det. «Men det er ikke det samme som de nære båndene mellom mann og kone.» «Jeg kunne ikke sagt det bedre selv,» sa han. De drakk av teen, og han registrerte en viss undring hos seg selv over at fru Ali nå da hun ikke befant seg i de vante omgivelsene i butikken, men derimot av alle steder i hans egen stue viste seg å være så innsiktsfull. «Den forklekjolen» sa han.

10 «Forklekjolen?» «Den jeg hadde på meg.» Han nikket mot den der den lå i en kurv med National Geographic. «Det var min kones yndlingsantrekk når hun gjorde husarbeid. Det hender av og til at jeg» «Jeg har en gammel tweedjakke som min mann gikk så mye med,» sa hun stille. «Noen ganger bruker jeg den når jeg er ute i hagen. Og noen ganger tar jeg pipen hans i munnen bare for å kjenne tobakkssmaken.» Ansiktet fikk en dypere farge, og hun rettet de mørkebrune øynene mot gulvet, som om hun hadde sagt for mye. Majoren la merke til hvor glatt huden hennes var, og de sterke trekkene i ansiktet. «Jeg har også beholdt noen av min kones klær,» sa majoren. «Men det er jo gått seks år, så jeg vet ikke om lukten av parfymen hennes fortsatt sitter i dem, eller om det bare er noe jeg innbiller meg.» Han hadde lyst til å fortelle henne at han av og til åpnet døren til klesskapet og stakk ansiktet inn mellom klærne hennes. Fru Ali kikket opp på ham, og øynene hennes under de tunge øyelokkene ga ham en fornemmelse av at hun også gjorde slike absurde ting. «Vil du ha litt mer te?» spurte hun og rakte frem hånden for å ta koppen hans. Da fru Ali hadde gått etter å ha unnskyldt seg for å ha trengt seg på, og han hadde beklaget illebefinnendet sitt tok majoren på seg forklekjolen igjen og gikk inn på det lille grovkjøkkenet innenfor kjøkkenet for å gjøre seg ferdig med geværpussen. Han konstaterte en gryende hodepine og en lett svie i halsen. Slik kunne sorgen også fortone seg i virkelighetens verden mer som fordøyelsesplager enn som en følelse.