Agatha Christie Mord på Orientekspressen. Oversatt av Ola Halvor Seeberg Nygård

Transkript

1

2 Agatha Christie Mord på Orientekspressen Oversatt av Ola Halvor Seeberg Nygård

3 Om boken: Fru McGillicuddy sitter på toget på vei til sin gamle venninne Miss Marple da et annet tog kjører forbi. Plutselig får hun se ryggen på en mann som tar kvelertak på en kvinne. Rystet av sjokket forteller hun Miss Marple hva hun har sett. Men hvem var kvinnen? Hvem var morderen? Og hvor ble det av liket?

4 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: Murder on the Orient Express AGATHA CHRISTI POIROT Murder on the Orient Express Copyright 1934 Agatha Christie Limited All rights reserved. Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

5 FØRSTE DEL Fakta Viktig passasjer på Taurusekspressen Klokken var fem en vintermorgen i Syria. Ved perrongen i Aleppo sto toget som togtabellene så flott betegnet som Taurusekspressen. Det besto av spisevogn, sovevogn og to lokalvogner. Ved stigtrinnet opp til sovevognen sto en ung fransk løytnant i glitrende uniform og snakket med en liten mann, innpakket til ørene så bare en lyserød nesetipp og spissene på en oppstrebende bart var synlige. Det var gnistrende kaldt, og ingen misunte ham jobben med å se en fremtredende utlending vel av sted, men løytnant Dubosc gjennomførte tappert sin rolle. Velvalgte fraser gled over leppene på velpleiet fransk. Ikke så å forstå at han visste hva det gjaldt. Ryktene hadde naturligvis gått, som alltid i slike saker. Generalens humør var blitt verre og verre. Og så var denne belgieren kommet, helt fra England, lot det til. Det hadde vært en uke fylt av spenning. Og så skjedde saker og ting. En fremstående offiser hadde begått selvmord, en annen hadde søkt avskjed. Bekymrede fjes slappet plutselig av, og man lempet på visse militære forholdsregler. Og generalen løytnant Duboscs egen spesielle general så plutselig ti år yngre ut. Dubosc hadde hørt litt av samtalen mellom ham og belgieren. «Du har reddet oss, mon cher,» sa generalen beveget, mens den store, hvite barten dirret. «Du har reddet den franske armés ære, du har forhindret blodbad! Hvordan skal jeg få takket deg fordi du kom da

6 jeg kalte? Reiste så langt» Til dette ga den fremmede (som het Hercule Poirot) et passende svar som omfattet setningen «Skulle jeg ikke huske at du reddet livet mitt en gang?». Hvorpå generalen viftet til side all ære for denne gamle tjenesten, og med ytterligere tale om Frankrike, Belgia, heder og slikt omfavnet de hverandre varmt, og samtalen var slutt. Hva det hele gjaldt, ante løytnant Dubosc ennå ikke, men han hadde fått i oppdrag å se M. Poirot vel av sted med Taurusekspressen, og han gjorde sin plikt med all den glød som høvet en ung offiser med en lovende karriere foran seg. «I dag er det søndag,» sa løytnant Dubosc. «I morgen, mandag kveld, er De i Istanbul.» Det var ikke første gang han hadde ytret dette. Perrongsamtaler før togavgang har tendens til gjentakelser. «Ja visst,» sa Poirot og var enig. «De blir der vel noen dager?» «Ja visst. Istanbul er en by jeg aldri har besøkt før. Det ville være synd å dra forbi comme ça.» Han knipset megetsigende med fingrene. «Ingenting haster. Jeg blir der noen dager som turist.» «Sofia-moskeen er praktfull,» sa løytnant Dubosc, som aldri hadde sett den. Et kaldt vindgufs feide over perrongen. Begge hutret. Løytnant Dubosc klarte å kaste et kjapt blikk på klokken. Fem på fem bare fem minutter igjen! Redd for at den andre hadde lagt merke til det kjappe sideblikket, kastet han seg ut i samtalen igjen. «Ikke så mange ute og reiser på denne tiden av året,» sa han og så opp på sovevognvinduene. «Nei visst,» sa Poirot. «La oss håpe dere ikke blir sittende fast i sneen i Taurus!»

7 «Hender virkelig slikt?» «Ja da. Men ikke i år hittil.» «La oss leve i håpet,» sa Poirot. «Værmeldingen for Europa var ikke bra.» «Elendig. Mye sne på Balkan.» «I Tyskland også, har jeg hørt.» «Eh bien,» sa løytnant Dubosc fort, da samtalen lot til å gå i stå igjen. «I morgen kveld ti over halv åtte er De i Istanbul.» «Ja,» sa Poirot, og fortsatte desperat: «Jeg har hørt at Sofiamoskeen skal være fantastisk.» «Helt praktfull.» Over hodene deres ble gardinet i en sovevognkupé trukket til side, og en ung dame kikket ut. Mary Debenham hadde ikke fått særlig mye søvn siden hun dro fra Bagdad tirsdag. Hverken i toget til Kirkuk, på overnattingsstedet i Mosul eller på toget sist natt var det blitt mye blund på øynene. Nå var hun lei av å ligge våken i den altfor varme kupeen, så hun sto opp og kikket ut. Dette måtte være Aleppo. Ingenting å se, naturligvis. Bare en lang, dårlig opplyst perrong, med noen som trettet høyt og rasende på arabisk et eller annet sted. To menn under vinduet hennes snakket fransk. Den ene var fransk offiser, den andre en liten mann med kjempebarter. Hun smilte litt. Aldri hadde hun sett noen så innpakket. Det måtte være svært kaldt ute. Derfor skrudde de varmen slik opp. Hun prøvde å dra vinduet ned, men det satt fast. Wagon-Lit-konduktøren kom bort til de to mennene. Toget skulle gå nå, sa han. Monsieur måtte stige på. Den lille mannen tok hatten av. For et egghode han hadde! Tross sine bekymringer måtte Mary Debenham smile. En latterlig liten fyr, av den typen man aldri kunne ta alvorlig. Løytnant Dubosc avleverte sin avskjedstale. Han hadde

8 tenkt den ut på forhånd og hadde spart den til det siste. Den var glatt og nydelig. Poirot kunne ikke være dårligere, og svarte på samme måten. «En voiture, Monsieur,» sa sovevognkonduktøren. Tilsynelatende sterkt motstrebende steg Poirot på, med konduktøren etter. Han vinket. Løytnant Dubosc stilte seg i givakt. Med et voldsomt rykk begynte toget å bevege seg. «Endelig!» mumlet Hercule Poirot. «Brrrr,» mumlet løytnant Dubosc, og oppdaget fullt ut hvor svinekaldt det var. «Voilà, Monsieur.» Med en feiende håndbevegelse demonstrerte konduktøren hvor nydelig sovekupeen var, og hvor ryddig bagasjen var plassert. «Vadsekken satte jeg her.» Den utstrakte hånden var megetsigende. Hercule Poirot la en brettet seddel i den. «Merci, Monsieur.» Konduktøren ble forretningsmessig og effektiv. «Jeg har Monsieurs billetter, og vil også oppbevare passet. Reisen blir avbrutt i Istanbul, så vidt jeg forstår.» Poirot bekreftet dette. «Det er vel ikke mange passasjerer?» sa han. «Nei, jeg har bare to andre. Engelske begge to. En oberst fra India, og en ung dame fra Bagdad. Ønsker De noe?» Monsieur ba om en liten flaske Perrier. Det er bakvendt å borde et tog klokken fem om morgenen. Ennå to timer til daggry. Klar over at han hadde sovet for lite og tilfreds over et heldig gjennomført delikat oppdrag, krøp Poirot sammen i en krok og sovnet. Klokken var halv ti da han våknet, og han gjorde et utfall mot spisevognen på leting etter varm kaffe. Det var bare én passasjer der i øyeblikket, tydeligvis den unge engelske damen som konduktøren hadde nevnt.

9 Hun var høy, slank og mørk kanskje litt under tredve. Den kjølige, effektive måten hun spiste på, og ordren om mer kaffe, røpet den reisevante verdensdame. Hun hadde mørk reisedrakt av tynt stoff som passet glimrende til det overopphetede toget. Hercule Poirot, som ikke hadde noe bedre å foreta seg, moret seg med å studere henne i smug. Han anslo henne til å være av dem som kunne klare seg selv overalt uten vanskelighet. Hun virket likevektig og effektiv. Han likte de rene trekkene og den bleke huden, likte det mørke, blanke håret med de velordnede krøllene, og de kjølige, grå øynene. Men etter hans mening var hun bitte lite grann for effektiv til å være hva han kalte jolie femme. Nå kom en annen passasjer inn, en høy mann mellom førti og femti, mager, solbrent, med grå stenk ved tinningene. «Obersten fra India,» sa Poirot til seg selv. Nykommeren bukket lett for den unge damen. «God morgen, Miss Debenham.» «God morgen, oberst Arbuthnot.» Obersten sto med hånden på stolen overfor henne. «Tillater De?» spurte han. «Naturligvis. Bare sett Dem.» «Vel, frokost er ikke alltid et pratsomt måltid, vet De.» «Håper ikke det. Men jeg biter ikke.» Obersten satte seg. «Boy,» ropte han kommanderende. Han bestilte egg og kaffe. Blikket hvilte litt på Hercule Poirot, men gled likegyldig videre. Poirot kjente sine engelskmenn, og gjettet at han hadde sagt til seg selv: «Bare en eller annen helvetes utlending.» Tro mot sin rase, var de to englenderne ikke akkurat pratsomme. De vekslet noen korte bemerkninger, og så reiste piken seg og gikk tilbake til kupeen sin.

10 Ved lunsj delte de to atter bord, og på ny overså begge fullstendig den tredje passasjeren. Samtalen var livligere enn ved frokosten. Oberst Arbuthnot snakket om Punjab, og stilte noen spørsmål om Bagdad, da det kom frem at hun hadde vært der som guvernante. I samtalens løp oppdaget de noen felles venner, noe som straks gjorde dem vennligere og mindre stive. De snakket om gamle Tommy Et-eller-annet. Obersten spurte om hun skulle rett videre til England eller om hun tok en stans i Istanbul. «Nei, jeg fortsetter direkte.» «Er ikke det synd?» «Jeg kom ut denne veien i forfjor, og da var jeg tre døgn i Istanbul.» «Ja visst. Vel, jeg er glad De drar tvers igjennom, for det gjør jeg også.» Han bukket stivt, og rødmet litt i det samme. «Han er mottakelig, obersten vår,» tenkte Hercule Poirot. «En togreise kan være like farlig som en sjøtur.» Miss Debenham sa kort at det var da hyggelig. Hun opptrådte nokså reservert. Hercule Poirot la merke til at obersten fulgte henne tilbake til kupeen hennes. Senere kjørte de gjennom det praktfulle Tauruslandskapet. De sto ved siden av hverandre og så på utsikten, og Poirot som sto i nærheten, hørte henne plutselig sukke og mumle: «Så vakkert! Jeg skulle ønske» «Hva?» «At jeg kunne nyte det virkelig.» Arbuthnot svarte ikke, men kjaken ble litt strammere og bistrere. «Skulle inderlig ønske De var ute av alt dette,» sa han. «Hysj!» «Å, det er all right.» Han kastet et ergerlig blikk i retning av Poirot. Så fortsatte han: «Men jeg liker ikke tanken på at De skal være guvernante avhengig av