Albert Camus. Den fremmede. Oversatt fra fransk av Karin Holter

Transkript

1

2 Albert Camus Den fremmede Oversatt fra fransk av Karin Holter

3 FØRSTE DEL

4 I I DAG DØDE MAMMA. Eller kanskje i går, jeg vet ikke. Jeg har fått et telegram fra aldershjemmet: «Mor avgått ved døden. Begravelse i morgen. Ærbødigst.» Det sier meg ingen ting. Det var kanskje i går. Aldershjemmet ligger i Marengo, åtti kilometer fra Alger. Jeg skal ta bussen klokka to og kommer frem i løpet av ettermiddagen. På den måten kan jeg våke over henne og reise tilbake i morgen kveld. Jeg har spurt sjefen min om to dagers fri, og med en slik unnskyldning kunne han ikke si nei. Men han så ikke fornøyd ut. Jeg sa til og med: «Det er ikke min skyld.» Han svarte ikke. Da tenkte jeg at jeg ikke burde sagt det. I grunnen var det ikke jeg som skulle unnskylde meg. Det var heller han som burde kondolere. Men han kommer sikkert til å gjøre det i overmorgen når han ser meg bære sorg. For øyeblikket er det litt som om mamma ikke var død. Etter begravelsen, derimot, vil det være en avsluttet sak, og alt vil ha fått et mer offisielt preg. Jeg tok bussen klokka to. Det var veldig varmt. Jeg spiste, som vanlig, på restauranten til Céleste. Alle hadde veldig vondt av meg, og Céleste sa: «En har bare én mor.» Da jeg gikk, fulgte de meg til døra. Jeg var litt fortumlet for jeg hadde måttet gå oppom Emmanuel og låne et sort slips og sørgebind. Han mistet onkelen sin for noen måneder siden. Jeg løp for ikke å komme for sent til bussen. Det var antagelig på grunn av dette hastverket og løpingen, sammen med all ristingen, bensinlukten og gjenskinnet

5 fra veien og havet, at jeg duppet av. Jeg sov nesten hele turen. Da jeg våknet, satt jeg klemt inntil en soldat, som smilte til meg og spurte om jeg kom langveis fra. Jeg sa «ja» for å slippe å si noe mer. Aldershjemmet ligger to kilometer fra landsbyen. Jeg gikk veien til fots. Jeg ville se mamma med én gang. Men vaktmesteren sa at jeg måtte møte bestyreren. Siden han var opptatt, ventet jeg litt. Mens jeg ventet, pratet vaktmesteren hele tiden, og så traff jeg bestyreren: Han tok imot meg på kontoret sitt. Det var en liten, gammel mann, med Æreslegionen. Han så på meg med de lyse øynene sine. Så trykket han hånden min og beholdt den så lenge at jeg ikke riktig visste hvordan jeg skulle trekke den tilbake. Han slo opp i en mappe med papirer og sa: «Fru Meursault kom hit for tre år siden. De var hennes eneste støtte.» Jeg trodde han bebreidet meg noe og begynte å forklare. Men han avbrøt meg: «De behøver ikke rettferdiggjøre Dem, kjære barn. Jeg har lest mappen til Deres mor. De kunne ikke forsørge henne. Hun trengte en pleierske. De har en beskjeden inntekt. Og når alt kommer til alt, var hun lykkeligere her.» «Ja, herr bestyrer», sa jeg. Så la han til: «De vet, her hadde hun venner, mennesker på hennes egen alder. Med dem kunne hun dele interesser som tilhører en annen tid. De er ung og sammen med Dem kjedet hun seg sikkert.» Det var sant. Da hun bodde hjemme, tilbrakte mamma tiden med å følge meg med øynene uten å si noe. De første dagene hun var på aldershjemmet, gråt hun mye. Men det var på grunn av vanen. Etter noen måneder ville hun ha grått hvis en hadde tatt henne ut av aldershjemmet. Fortsatt på grunn av vanen. Det var litt

6 derfor at jeg nesten ikke hadde besøkt henne det siste året. Og også fordi det tok hele søndagen min rent bortsett fra anstrengelsen det var å komme seg til bussen, kjøpe billetter og reise de to timene. Bestyreren fortsatte å snakke til meg. Men jeg hørte nesten ikke etter lenger. Så sa han: «Jeg antar at De vil se Deres mor.» Jeg reiste meg uten å si noe, og han gikk foran meg mot døra. I trappen sa han forklarende: «Vi har flyttet henne til det lille likhuset vårt. For ikke å gjøre de andre urolige. Hver gang en av pensjonærene dør, er de andre nervøse et par dager. Og det gjør stellet vanskelig.» Vi gikk over en gårdsplass der mange gamle sto og snakket sammen i små grupper. Idet vi gikk forbi, tidde de stille. Og bak oss tok samtalene til igjen. Det lød som en dempet plapring av små papegøyer. Bestyreren gikk fra meg foran inngangsdøra til en liten bygning: «Jeg forlater Dem her, herr Meursault. Jeg står til Deres disposisjon på kontoret mitt. Begravelsen skal etter planen finne sted klokka ti i morgen tidlig. Vi tenkte at De på den måten kunne våke over den avdøde. Et ord til slutt: Det later til at Deres mor overfor vennene sine ofte ga uttrykk for at hun ønsket en kirkelig begravelse. Jeg har påtatt meg å ordne med det formelle. Men jeg ville underrette Dem om det.» Jeg takket ham. Selv om hun ikke var ateist, hadde mamma aldri ofret religionen en tanke mens hun levde. Jeg gikk inn. Rommet var veldig lyst, hvitkalket og dekket av et glasstak. Det var møblert med stoler og trebukker i X-form. På to av dem, midt i rommet, lå en kiste med lokket på. En så bare de blanke skruene som så vidt var festet og som avtegnet seg mot de valnøttbeisede

7 plankene. Ved siden av kisten satt en arabisk sykepleierske i hvit kittel, med et skaut i sterke farger på hodet. Akkurat da kom vaktmesteren inn bak ryggen min. Han måtte ha løpt. Han stammet litt: «Vi har lagt lokket på kisten, men jeg skal skru det opp så De kan se henne.» Han var på vei mot kisten da jeg stanset ham. «Vil De ikke?», spurte han. «Nei», svarte jeg. Han stoppet opp, og jeg følte meg brydd, for jeg følte at jeg ikke burde ha sagt det. Etter en stund så han på meg og spurte «Hvorfor?», men uten bebreidelse, som om han bare ville ha en opplysning. «Jeg vet ikke», sa jeg. «Jeg forstår», sa han mens han tvinnet den hvite mustasjen, uten å se på meg. Han hadde pene, lyseblå øyne og var litt rødmusset. Han hentet en stol til meg, og selv satte han seg litt bak meg. Pleiersken reiste seg og gikk mot døra. Da sa vaktmesteren: «Hun har et etsende sår.» Siden jeg ikke forsto, så jeg på pleiersken og oppdaget at hun under øynene hadde et bind som gikk rundt hele hodet. På høyde med nesen lå bindet flatt. Det eneste en kunne se av ansiktet hennes, var det hvite bindet. Da hun var gått sin vei, sa vaktmesteren: «Nå skal jeg la Dem være alene.» Jeg vet ikke hvilken bevegelse jeg gjorde, men han ble stående bak meg. Dette nærværet bak ryggen min plaget meg. Rommet fyltes av et vakkert ettermiddagslys. To store veps brummet mot glasstaket. Og jeg følte at jeg ble søvnig. Uten å snu meg mot vaktmesteren, spurte jeg: «Har De vært her lenge?» «Fem år», svarte han øyeblikkelig som om han hadde ventet på spørsmålet mitt hele tiden. Etterpå pratet han i vei. Han ville blitt skikkelig

8 overrasket dersom noen hadde fortalt ham at han kom til å ende som vaktmester i Marengo. Han var sekstifire år og pariser. «Å, er De ikke herfra», avbrøt jeg da. Så husket jeg at før han fulgte meg til bestyreren, hadde han snakket om mamma. Han hadde sagt at her måtte en begrave henne veldig fort fordi det var svært varmt i lavlandet, særlig her til lands. Det var da han hadde fortalt meg at han hadde bodd i Paris, og at han hadde vanskelig for å glemme det. I Paris er en noen ganger sammen med den døde tre fire dager. Her har en ikke tid, før en har vent seg til tanken, må en løpe bak likvognen. Da hadde kona hans sagt: «Ti stille, det passer seg ikke å fortelle herren den slags.» Den gamle hadde rødmet og unnskyldt seg. Jeg avbrøt med å si: «Joda, jovisst.» Jeg syntes det han fortalte var treffende og interessant. I det lille likhuset fikk jeg vite at han var kommet til aldershjemmet som trengende. Men siden han følte seg arbeidsfør, hadde han foreslått at han kunne ta på seg jobben som vaktmester. Jeg påpekte at han jo i grunnen var pensjonær. Men han sa nei. Jeg hadde allerede blitt slått av at han sa «de», «de andre», og en sjelden gang «de gamle» når han snakket om pensjonærene, selv om noen av dem ikke var eldre enn ham. Men det var selvfølgelig ikke det samme. Han var vaktmester og hadde, til en viss grad, rettigheter overfor dem. Det var da sykepleiersken kom inn igjen. Det var plutselig blitt mørkt. Natten hadde tetnet til over glasstaket. Vaktmesteren skrudde på bryteren, og jeg ble blindet av lyset som plutselig sprutet ut. Han inviterte meg til å spise middag i spisesalen. Men jeg var ikke

9 sulten. Så han tilbød seg å hente en kopp café-au-lait. Siden jeg er veldig glad i café-au-lait, takket jeg ja, og straks etter kom han tilbake med et brett. Jeg drakk. Og så fikk jeg lyst på en røyk. Men jeg nølte fordi jeg ikke visste om jeg kunne røke foran mamma. Jeg tenkte over det, det hadde ingen betydning. Jeg tilbød vaktmesteren en sigarett, og vi røkte. På et tidspunkt sa han: «De skjønner, Deres mors venner kommer også for å våke over henne. Det er skikken. Jeg må gå og hente stoler og svart kaffe.» Jeg spurte ham om han kunne slukke en av lampene. Lysskinnet på de hvite veggene plaget meg. Men han svarte at det var umulig. Installasjonen var gjort på den måten; det var alt eller ingenting. Jeg la ikke særlig merke til ham lenger. Han kom og gikk, satte ut stoler. På en av dem stablet han kopper rundt en kaffekanne. Så satte han seg vis-à-vis meg, på den andre siden av mamma. Pleiersken satt der også, innerst i rommet, med ryggen til. Jeg så ikke hva hun gjorde. Men etter armbevegelsene hennes å dømme, kunne jeg tro at hun strikket. Det var mildt, kaffen hadde pigget meg opp, og gjennom den åpne døra kom en lukt av natt og av blomster. Jeg tror jeg duppet litt av. Det var en svak rasling som vekket meg. Etter at jeg hadde sittet med øynene lukket, virket rommet enda mer gnistrende hvitt på meg. Ikke en skygge noe sted, hver ting, hver vinkel, alle kurver avtegnet seg så klart at det gjorde vondt i øynene. Akkurat da kom mammas venner inn. De var ca. ti i alt, og de gled stille frem i det blendende lyset. De satte seg ned uten at en eneste stol skrapte. Jeg så dem som jeg aldri har sett noen før, ikke

10 en detalj i ansiktene eller klærne deres unngikk meg. Likevel hørte jeg dem ikke, og jeg hadde vanskelig for å tro at de virkelig eksisterte. Nesten alle kvinnene hadde forkle på seg, og båndet som strammet rundt livet fikk den runde magen deres til å tre enda tydeligere frem. Jeg hadde ennå aldri lagt merke til i hvilken grad kvinner kunne ha mage. Mennene var nesten alle sammen veldig magre og gikk med stokk. Det som slo meg ved ansiktene deres, var at jeg ikke så øynene deres, men bare et glansløst lysskjær midt i et rede av rynker. Da de hadde satt seg, så de fleste på meg og nikket besværlig, med innfalne lepper i den tannløse munnen, uten at jeg kunne slå fast om de hilste på meg eller om det dreide seg om en nervøs trekning. Jeg tror snarere at de hilste på meg. Det var da jeg la merke til at de alle sammen satt rett overfor meg, på begge sider av vaktmesteren, mens de rugget på hodet. Et øyeblikk fikk jeg et latterlig inntrykk av at de var der for å dømme meg. Like etterpå begynte en av kvinnene å gråte. Hun satt i annen rekke, skjult av en av de andre pensjonærene, og jeg så henne dårlig. Hun gråt med små, regelmessige hikst; for meg virket det som om hun aldri ville stoppe. Det så ikke ut til at de andre hørte henne. De satt sammensunkne, triste og tause. De så på kisten eller stokken sin eller hva som helst, og det var det eneste de så på. Kvinnen fortsatte å gråte. Jeg var veldig forbauset, for jeg kjente henne ikke. Jeg skulle gjerne sluppet å høre henne mer. Likevel turte jeg ikke å si det til henne. Vaktmesteren lente seg mot henne og snakket til henne, men hun ristet på hodet, stotret frem noe og fortsatte å gråte med samme regelmessighet. Da kom vaktmesteren