Hvorfor og hvordan utvikle musikkterapi i barnevernet?

Transkript

1 TNB book Page 322 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN NR VOL. 93 SIDE 322 UNIVERSITETSFORLAGET DOI: /issn FAGFELLEVURDERT VIGGO KRÜGER, NINA BOLSTAD OG BRYNJULF STIGE Hvorfor og hvordan utvikle musikkterapi i barnevernet? Om tjenesteutvikling og forskning som samspillende sosiale praksiser Eksisterende forskning angående barnevern og musikkterapi peker på muligheter til å utvikle praksiser som gir barn og unge nye muligheter for deltakelse, fellesskap og rom for utvikling av egne ressurser. Like fullt er musikkterapi lite utbredt som tilbud i det norske barnevernet, selv om viktige unntak finnes. I denne artikkelen vil vi ved hjelp av en struktur som utvikler seg fra praksiseksempler til en beskrivelse av samfunnsmessige utfordringer ved implementering, drøfte implikasjoner av å forstå musikkterapi som utvikling av sosial praksis, og ikke som en predefinert intervensjon. Konsekvensen blir blant annet å forstå implementering som innovativ Viggo Krüger Musikkterapeut Aleris Ungplan og BOI/ Førsteamanuensis II, Griegakademiet, UIB, viggo.kruger@uib.no Nina Bolstad Leder barnevernvakten Bergen kommune, nina.bolstad@bergen.kommune.no Brynjulf Stige Professor i musikkterapi ved Griegakademiet, UiB, og forskingsleiar for GAMUT Griegakademiets senter for musikkterapiforsking UiB og Uni Research Helse, brynjulf.stige@uib.no

2 TNB book Page 323 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI tjenesteutvikling. Som konkrete eksempler som nyanserer dette begrepet, vil vi kort beskrive en kunnskapsklynge og et kompetansenettverk som er etablert med tanke på utvikling av musikkterapi innen barnevernrelatert arbeid. Nøkkelord: Musikkterapi, praksis, forskning, utdanning, implementering, tverrfaglig kunnskapsutvikling. Abstract Existing child welfare and music therapy research reveals new knowledge regarding how to use music therapy as an approach to give adolescents new possibilities for participation, experiences of community, and space for the development of their own resources. However, music therapy is still not an integrated part of Norwegian child welfare practice, although notable exceptions exist. In this article we will discuss implications of understanding music therapy as social practice, and not as a predefined treatment intervention. The reciprocity of service development, theory and research activities is key to such an understanding, and as concrete examples we will briefly describe a knowledge cluster and a competence network which have been established for the development of music therapy in child welfare-related work in Norway. Keywords: Music therapy, practice, research, education, implementation, interdisciplinary knowledge. MUSIKK ER EN RESSURS mange barn og unge bruker i hverdagslivet for å utrykke følelser, utforske identitet, sosialisere med jevnaldrende og regulere avstand til voksne (Laiho, 2004; McFerran, 2010; Saarikallio og Erkkila, 2007). Selv om musikk i forskningslitteraturen i stor grad knyttes til positive aspekter ved barn og unges utvikling og miljø, utfylles dette bildet av forskere som er opptatt av hvordan musikk kan settes i forbindelse med potensielt sett uheldige konsekvenser. For eksempel påpeker Stack, m. fl., (1994) forholdet mellom musikkinteresse og antisosial og/eller risikoorientert atferd. Det finnes forskning som ser på sammenhenger mellom musikkinteresse og selvmord (se for eksempel Rustad m. fl., 2003). Andre har funnet sammenhenger mellom ungdommers sviktende mentale helse og interesse for Rap og Heavy metal (North og Hargreaves, 2005; Miranda og Claes, 2009). Det er også flere eksempler på hvordan musikk kan fungere som et virkemiddel i kontrollering, disiplinering og skading av andre mennesker i maktregimer (Douglas, 2014). Forholdet mellom musikk og barn og unge trenger med andre ord å nyanseres og kan sees på som et forhold påvirket av kontekstuelle faktorer (Stige og Aarø, 2012). Christiansen og medarbeidere (2015) peker på at deltakelsesorienterte og dialogstøttende tilnærminger er etterspurt i barnevernet. Fordi musikk er en ressurs for unge, representerer den nye muligheter for å utvikle slike tilnærminger. Musikkterapi som tilnærming i barnevernsarbeid er i utvikling, og det foreligger i dag noe musikkterapipraksis innenfor barnevernet i Norge. I Bergen ble den første praksis etablert i 2003, og i senere tid har det også blitt startet opp tilbud i andre deler av landet, som i Oslo og Trondheim (Strandbu m. fl., 2016). Anvendelse av musikkterapi i barnevernet reiser flere spørsmål, både fordi det er 323

3 TNB book Page 324 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN relativt nytt i Norge og fordi terapi er noe barnevernet tradisjonelt avgrenser seg i fra. En viktig presisering innledningsvis er derfor at musikkterapi er navn på et fagområde med en tilhørende profesjonsutdanning, der det ikke er gitt at all profesjonspraksis er terapi i helsefaglig forstand. Som moderne fag oppsto musikkterapi i en amerikansk etterkrigskultur, med stort behov for nye metoder for behandling og rehabilitering av krigsveteraner. Bruk av termen «terapi» i fagbetegnelsen musikkterapi ble i liten grad problematisert. I nyere tid er det derimot mer og mer tydelig at bare en del av musikkterapeutenes praksis kan defineres som terapi i helsevesenets forstand. Denne delen er riktignok viktig for den musikkterapeutiske fagidentiteten, og her finnes det et evidensgrunnlag som ligger til grunn for anbefalingene av musikkterapi i de nasjonale, faglige retningslinjene for psykosebehandling, rusbehandling og avrusning i Norge (Helsedirektoratet, 2013, 2016a, 2016b). Like fullt ville det være en uhensiktsmessig innsnevring å avgrense musikkterapeutisk praksis til kun å være terapi i betydningen behandling. Mange musikkterapeuter arbeider med praksisformer som med større rett kan betegnes som forebygging, helsefremmende arbeid, ettervern og sosial endring (Stige, 2002). Samfunnsmusikkterapi er et delområde innen musikkterapien som i særlig grad framhever dette, og som også legger vekt på økologien i menneskelig utvikling, der ikke bare individets problemer er i fokus, men like mye de ressursene som ligger i et fellesskap (Stige og Aarø, 2012). I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilket praksisbegrep er relevant for musikkterapi i norsk barnevern og hvilke konsekvenser får et slikt begrep for vår forståelse av forholdet mellom praksis, teori og forskning? Artikkelens mål og metode er teoretisk, der vi først etablerer en forståelseshorisont basert på den internasjonale forskningslitteraturen og så forsøker å utvikle og vurdere begreper som kan belyse den aktuelle utvikling av praksis, teori og forskning i en norsk kontekst. Uttrykket forståelseshorisont er hentet fra hermeneutikken, og en refleksiv, fortolkende tilnærming kjennetegner artikkelens metode (Alvesson og Sköldberg, 2009). Utgangspunktet for hermeneutikken er at vi som fortolkende subjekter er situerte i forhold til tid og sted, der den fortolkende prosessen kan beskrives som en dialog med det aktuelle materialet, i dette tilfellet ved at forforståelsen utfordres gjennom møtet med tekster som skaper nye kontekster for forståelse av vår problemstilling. Flere peker på hermeneutikken som egnet forståelsesramme for å forske på barnevernsfeltet (Follesø, 2006; Marthinsen, 2003). Storø (2008) mener at vi ved hjelp av hermeneutikken kan utvikle nye tenkemåter som grunnlag for egnede og tilpassede strategier når vi skal hjelpe barn og unge og deres nærmeste i kontekst av barnevernets arbeid. Vi vil innledningsvis beskrive internasjonal forskning innen musikkterapi og barnevern, der vi først ser på hvilke teoretiske perspektiver som er framtredende og dernest hvilke målgrupper og målområder som har vært beskrevet, før vi ser på hvordan deltakelse trer fram som et særlig viktig tema i litteraturen. Etter dette beskriver vi praksiserfaringer i en norsk kontekst, der vi med utgangspunkt i disse erfaringene og utvalgte teorier på deltakelse utvikler et 324

4 TNB book Page 325 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI begrep om musikkterapi som sosial praksis. Dette anser vi som et relevant praksisbegrep for en norsk barnevernskontekst. Vi vil utdype dette og belyse forholdet mellom praksis, teori og forskning ved å reflektere over hvordan en kunnskapsklynge og et kompetansenettverk kan supplere og utfylle hverandre som faglige utviklingsstrategier. Perspektiver på musikkterapi i barnevern I den internasjonale fag- og forskingslitteraturen er musikkterapi i barnevernrelatert arbeid begrunnet i ulike teoretiske perspektiver, og vi skal kort skissere noen av disse. For det første er musikkterapi ofte begrunnet i pedagogisk teori om læring, som inkluderer forståelse om hvordan musikk kan brukes for å tilrettelegge trening på kommunikasjons- og sosiale ferdigheter. Innenfor den pedagogisk orienterte musikkterapien ligger fokuset på å hjelpe klienter til å tilegne seg kunnskap, atferdsmønster og evner som kan hjelpe dem å bli selvstendige og dermed kunne tilpasse seg omgivelsene på en best mulig måte. Eksempler: musikkterapien kan være rettet mot det å endre aggressiv eller destruktiv atferd, eller å forbedre mangelfull kommunikasjon med medelever og lærere på skolen, medlemmer av fosterfamilie, eller beboere og personale på en barnevernsinstitusjon (se for eksempel Eriksen, 2012; McFerran og Rickson, 2015; Sullivan, 2003). For det andre finner vi en begrunnelse for å bruke musikkterapi i barnevernet i psykologisk teori om tilknytning, interaksjon og relasjon (Trondalen, 2008; Zanders, 2015). Barn og unge i barnevernssystemet kan oppleve omsorgssvikt og et spekter av vanskelige følelser i forbindelse med dette (Kayed, m. fl., 2015). Musikkterapeuter jobber også med utgangspunkt i utviklingspsykologi, interaksjons- og relasjonsteori (se for eksempel Trevarthen og Malloch, 2000). Her fokuseres det spesielt på samspillet og relasjonen mellom barn og unge og viktige personer i deres familie og/eller nettverk (Sutton, 2007; Williams, 2014). Musikken som ikke-verbal kommunikasjonsform har en særegen mulighet til å hjelpe barn som er blitt utsatt for traumatiske hendinger. Dette fordi barn og ungdom ved hjelp av musikk kan regulere følelser, som i neste omgang kan hjelpe dem til å oppleve stabilitet i livet sitt (Jonsdottir, 2008; Pasiali, 2013; Rolvsjord, 2010; Trolldalen, 1997). For det tredje kan musikkterapi være begrunnet i et rettighetsperspektiv (Curtis og Vaillancourt, 2012). Norge har ratifisert barnekonvensjonen, noe som innebærer en forpliktelse om å etterfølge det verdimessige grunnlaget konvensjonen bygger på. Konvensjonen tydeliggjør blant annet barns rett til medvirkning. Flere mener at det per i dag er mangel på god nok praksis med henhold til det å sikre barn og unges rett til medvirkning, særlig i forhold til barnevernet (Christiansen m. fl., 2015). I tråd med prinsipper fra samfunnsmusikkterapien (Stige og Aarø, 2012), har Krüger (2012) utviklet en forståelse av musikkterapeutisk praksis tilpasset barnevernsfeltet, særlig med vekt på deltakelse og medvirkning i et tilbud til ungdom i aldersgruppen år. Et formål med samfunnsmusikkterapi kan være etablering av musikkrelaterte fellesskap for inkludering av for eksempel mindreårige enslige flyktninger (Enge, 2015; 325

5 TNB book Page 326 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN Hunt, 2005). Et annet formål kan være å hjelpe unge mennesker til deltakelse og selvstendighet i overganger mellom det å bo på barnevernsinstitusjon og skulle flytte på egen hybel (Krüger, Strandbu og Stige, 2014). 1 Hvem arbeider musikkterapeuter i barnevernet med, og hvordan? Musikkterapeuter innen barnevernet arbeider med en rekke forskjellige målgrupper. Hver bruker innenfor de forskjellige målgruppene trenger individuelle løsninger som er tilpasset de aktuelle omgivelsene. Musikkterapi brukes blant annet innenfor skolen for å møte barn og unges behov for tilpasset opplæring (Derrington, 2012; McFerran, 2010). En av de største utfordringene barn og unge innenfor barnevernet står overfor er risikoen for å bli marginalisert og dermed bli stående utenfor skole og utdanning (Backe-Hansen m. fl., 2014). Kim (2015) viser at musikkterapi gir muligheter for å styrke selvutfoldelse, emosjonell kommunikasjon og sosial samhandling i skole og fritid. Nöcker-Ribaupierre og Wölfl (2010) beskriver hvordan musikkterapi kan forebygge voldsepisoder blant ungdom på ungdomstrinnet. Eriksen (2012) fokuserer på viktigheten av å ta i bruk ungdommenes egen kompetanse på hvordan musikken kan brukes som en helseressurs når man arbeider med forebygging. Dette krever en interesse for ungdommenes musikalske identitet, og en relasjon som er basert på samarbeid, der ungdommen er hovedaktøren i prosessen. McFerran og Rickson (2015) er opptatt av at arbeid med musikkterapi i skolen bør gjøres på en slik måte at det foreligger samarbeid mellom ulike faggrupper og etater, og ikke minst, at barn og unge gis en stemme når praksis og eventuelt forskning skal utvikles. Musikkterapeuter som jobber med familier innenfor barnevernet fokuserer blant annet på relasjonen mellom barn og foreldre/foresatte. I musikkterapilitteraturen fokuseres det også på forbedring av foreldreferdigheter, barns utviklingsferdigheter, og på det å styrke det sosiale nettverket rundt barnet (Jacobsen, 2013; Jacobsen og Killen, 2015). Musikkterapi kan brukes i arbeid med barn og unge som bor i fosterfamilie (Layman, m. fl., 2002). Musikkterapeuter innenfor dette feltet har en viktig oppgave i å finne metoder som kan være med på å skape sammenhenger i overganger, for eksempel ved flytting fra institusjon til egen bolig (Austin, 2007). I en studie viser Zanders (2012) at musikkterapi kan brukes til å styrke identiteten til ungdommer i fosterhjem. Musikkterapien kan være en arena der man arbeider med ferdigheter i kommunikasjon og gjøre ungdommer bedre rustet for å tilpasse seg og for å gå inn i nye relasjoner. Internasjonal musikkterapilitteratur beskriver også musikkterapeutiske teknikker i arbeid med barn og unge med psykiske lidelser i tilknytning til barnevern (Austin, 2002; Bolger, 2013; Hussey, m. fl., 2007; Lindberg, 1995). Musikkterapi kan tilby «ikke-truende» møter med en behandler, og kan være et godt alternativ til tradisjonell samtaleterapi for å komme i kontakt med barn og unge. Det blir tatt i bruk mange ulike metoder i arbeidet med denne målgruppen. Både sangskriving, samspill, improvisasjon og fremføring blir benyttet for å utvikle relasjoner, og for å regulere og uttrykke følel- 326

6 TNB book Page 327 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI ser. Å delta i musikkterapi kan fremme myndiggjøring og et bedre selvbilde (Rolvsjord, 2010). Behov for deltakelsesorientert praksis Internasjonal faglitteratur viser altså at musikkterapeutiske tilnærminger innenfor barnevernsarbeid er informert av ulike teoretiske perspektiver og fokuserer på barn og unge i ulike livssituasjoner. Før vi går videre for å se på noen norske praksiserfaringer, skal vi kort referere litteratur som peker på behovet for deltakelsesorientert praksis i barnevernet, da vår forforståelse var at dette er et av de områdene der musikkterapien har særlige forutsetninger til å bidra, samtidig som litteraturen referert over klart tangerer deltakelsesorienterte tema som fellesskap, samhandling og rettigheter, samt relaterte tema som følelser, tilknytning og kommunikasjon. I en nylig fremlagt rapport utarbeidet av RKBU Vest pekes det på behov for å utvikle barn og unges deltakelse (Christiansen, m. fl, 2015). Det etterlyses mer kunnskap om hvordan unge kan utrykke sine meninger i et felleskap, slik at deres egne meninger blir ivaretatt. Rapporten slår fast at det er behov for å videreutvikle arbeidsformer i retninger som er mer i tråd med kommunikasjonsformer og format som brukerne selv foretrekker. For noen barn og unge forutsetter dette at det suppleres med andre arenaer og arbeidsformer som kan ivareta de samme siktemål som ligger til grunn for ansvarsgruppemøter, tiltaksplanarbeid og evaluering. Grunner til å fokusere på deltakelse i barnevernet finner vi også i en studie gjennomført av Tjelflaat og Ulset (2007). Resultatene i studien viser at regler, rutiner og sanksjoner som institusjoner innfører kan hindre ungdommers deltakelse. Behovet for å ivareta barn og unges deltakelse understøttes videre av Slettebø, Oterholm og Stavrum (2010). Deres studie konkluderer med at ansatte i Bufetat er opptatt av og engasjerte i barns deltakelse og at de i stor grad prøver å legge opp sin virksomhet på en slik måte at de kan lytte til ungdommene. Videre fant forskerne at en del ungdommer har muligheter for individuell og kollektiv deltakelse. I studien forteller ungdommene som ble intervjuet at de følte seg trygge i institusjonen, og noen av ungdommene sa at de stolte på en, flere eller alle de voksne som arbeidet der. På den andre siden finner rapporten at flere av ungdommene ikke visste hvor lenge oppholdet skulle vare, at de ikke kjente til noen plan for oppholdet, og at de ikke hadde blitt informert om rettighetene i institusjonen. Rapporten peker på et behov for forskningsbaserte utviklingsprosjekt der hensikten er å utvikle metodikk for ivaretakelse av barn og unges rettigheter til deltakelse. Opplevelse av deltakelse kan innvirke positivt på det sosiale fellesskapet mellom barn, unge og voksne (Vis m. fl, 2010). I et litt større perspektiv ses også deltakelse som en opplæring til demokrati (Krüger og Strandbu, 2015). Barnevernsforskning viser at muligheter til deltakelse kan ha betydning for de unges utbytte av hjelpetiltakene. Et økt fokus mot barn og unges deltakelse fører også til et økt behov for å fremme og tilrettelegge praksis som fører til deltakelse. Forskning viser at barn og unge i barnevernet ikke alltid vet nok om hvilke prosesser som foregår i forhold til egen deltakelse (Christiansen m. fl, 2015). De vet for eksempel ikke alltid hva slags 327

7 TNB book Page 328 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN møte de har vært på, hvem som er ansvarlig for dem eller hva som ligger i begrepet «ansvarsgruppe». Noen barn og unge kan ha deltatt på ansvarsgruppe uten å være klar over det. Ungdom får ikke alltid tilbud om å delta, og det varierer også om ungdommene selv ønsker å delta i slike møter. Dette er i tråd med erfaringer gjort av ungdom som har vært i fosterhjem (Bakketeig og Bergan, 2013). Erfaringer med deltakelsesorientert musikkterapi i norsk barnevern Den foregående dokumentasjonen underbygger behovet for alternative supplerende møteplasser og arenaer der barn og unge kan komme til orde og bli forstått av voksne (Storø, 2008), og vi vil kort beskrive noen erfaringer med deltakelsesorientert musikkterapi i norsk barnevern. Musikkverksted tilrettelagt av musikkterapeut Førsteforfatter av denne teksten har tidligere beskrevet hvordan musikkterapi kan bidra til økt deltakelse sett fra et rettighetsperspektiv (Krüger, 2012). Gjennom en kvalitativ studie viste han at musikkterapi kan være en måte å arbeide med inkludering og deltakelse for ungdommer i ettervernfasen av barnevernsoppholdet. Ungdommene som ble intervjuet hadde deltatt på et musikkverksted i Bergen tilrettelagt av musikkterapeut, der produksjon og framføring av revyer hadde inngått som aktiviteter. Tilbudet var tilrettelagt slik at det var mulig å delta i aktiviteter individuelt og i gruppe. På musikkverkstedet var det mulig å motta undervisning på instrumenter, bruke musikkteknologisk utstyr på PC og å samarbeide med andre ungdommer i et felleskap (Krüger og Strandbu, 2015). Praksis inkluderte også det å tilrettelegge for samarbeid mellom aktuelle parter, som for eksempel familiemedlemmer, andre sosialarbeidere eller skole. Arbeidet ved musikkverkstedet bestod av mange ulike oppgaver, med tilhørende sosiale roller og muligheter for å bearbeide potensielt sett negative identiteter slik som merkelappene barnevernsbarn eller problembarn, her illustrert ved følgende sitat: Det er bra å få støtte av de andre i forhold til det å bo på institusjon. Det er bra at alle som er i revyen har vært i barnevernet. Andre ser ikke hva vi sliter med en form for omvendt rasisme. Dette er en gruppe for oss. Vi skal prøve å gi et bedre bilde av barnevernsbarn (Deltaker, sitert i Krüger m. fl., 2014, s. 85). Aktivitetene var organisert ut fra et ønske om å gi ungdommene en stor grad av selvbestemmelse med henhold til det å velge innhold til aktivitetene. Det samme gjaldt i hvilken grad andre deltakere slik som venner eller voksne skulle få anledning til å delta i aktivitetene. Aktiviteter kunne ha flere ulike fokus. For eksempel kunne arbeidet med å lage en konsert eller en revyforestilling bestå av mange ulike oppgaver, hvor de aller fleste deltakerne kunne finne en viktig funksjon å fylle på sin egen måte. Ungdommer kunne øve på roller som skuespiller eller musiker, eller de kunne være i rollen som teknisk assistent. Ulike roller gav ulike arbeidsoppgaver: å lage tekster, jobbe med lys eller lage musikk. Ungdommene kunne også være sufflører, utforme program og bidra til miljøskapende tiltak som å koke kaffe og rydde. Med andre ord, et arbeidsfellesskap oppstod der alle kunne bidra med et eller 328

8 TNB book Page 329 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI annet, med mer eller mindre hjelp og støtte (Krüger, 2012). I arbeidet med å lage en konsert kunne ungdommene samles i en felles arbeidsprosess som ledet frem mot et konkret mål. Samarbeidet bidro til at det ble skapt opplevelse av fellesskap mellom aktørene, der den enkelte fikk en viktig funksjon i fellesskapet, og samtidig ansvar for egen deltakelse. På denne måten kunne deltakelsen i musikkaktivitetene bidra til etablering av sosiale nettverk og individuelle ferdigheter. Deltakelsen, enten den var relatert til det å lære seg et instrument eller delta på en konsert, ble til noe mer enn bare en aktivitet. Musikkutfoldelsen kunne skape arenaer som sikret kunstnerisk og sosial utvikling (Krüger m. fl., 2014). Det samme gjelder samvær og kommunikasjon mellom ungdom og voksne. Fordi de unge lagde forestilling de voksne som arbeider i barnevernet kunne se på, ble det skapt muligheter for at barnevernsansatte og unge ble samlet i en felles aktivitet hvor det ble utvekslet verdifull kunnskap og informasjon. Musikkaktivitetene bidro til at ungdommene fant nye allierte og muligheter for vennskap i overganger mellom situasjoner ble etablert. Den musikkterapeutiske praksis kunne med andre ord føre til at fellesskap som vedvarte etter at barnevernsoppholdet er over (Krüger, 2012). Musikkterapi i skolen Med utgangspunktet i erfaringene fra musikkverkstedet, er det i Bergen de senere år også gjennomført et skoleprosjekt i samarbeid mellom barnevern og skoleledelse. Prosjektet er gjennomført med mål om å forebygge skolefrafall. Det å ikke fullføre utdanning blir sett i sammenheng med marginalisering hva gjelder ungdom med barnevernsbakgrunn. Skolefrafall og lav utdanning kan på den ene siden tolkes som et uttrykk for marginalisering, og på den annen side som en form for ekskludering (Backe-Hansen m. fl., 2014). Det er godt dokumentert at ungdom med barnevernsbakgrunn generelt kommer ut med svakere skoleprestasjoner enn sine hjemmeboende jevnaldrende (Stone, 2007). Det er derfor grunner til å hevde at ungdom som lever under omsorg av barnevernet trenger å få styrket sine læringsmiljø, og bruk av musikk kan være en måte å tilrettelegge for et bedre læringsmiljø. Prosjektet, som ble evaluert gjennom kvalitative intervjuundersøkelser, var ledet av en musikkterapeut som i samarbeid med barnevernet, helsesøster og PPT bidro til gjennomføring av et tilrettelagt tilbud (Krüger, 2016). Arbeidet med musikkaktivitetene gav elevene anledning til å utrykke seg musikalsk og samarbeide gjennom det å forberede seg til en fremtidig konsertfremføring. Musikken fungerte som ressurs til å bli bedre kjent med medelever og voksne, og som ressurs til å åpne opp for samtale. Elevene kunne uttrykke seg og reflektere sammen over egen situasjon (Krüger og Strandbu, 2015). Elever som deltok i musikktiltaket fikk også anledning til å ta vare på yngre elever som var med. Dette kunne gi elevene omsorgskompetanse og mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter. Musikkprosjektet kan sees i sammenheng med forskning som forteller oss at for elever som sliter med å fullføre utdanning, så er det viktig med motiverende tiltak som bidrar til at de unge når fullfører formelle læringsmål (Gilligan, 1998). I en rapport utarbeidet av OECD (2015) fremheves 329

9 TNB book Page 330 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN det at evne til å oppnå individuelle mål, arbeide effektivt sammen med andre og håndtere følelser kan være avgjørende for ungdom som skal møte utfordringer utdanningsløpene fører med seg i fremtiden. Rapporten slår fast at de fleste erkjenner betydningen av å lære sosioemosjonelle ferdigheter som utholdenhet, omgjengelighet og selvfølelse, men ofte er det fra skolen eller barnevernets side ikke nok bevissthet om hva som virker for å forbedre disse ferdighetene. Voksne som arbeider med barn og unge i barnevern og skole trenger ifølge rapporten å finne strategier for å forbedre og heve ungdommers sosioemosjonelle ferdigheter. Dette skjer ikke i et vakuum, men i et aktivt samspill mellom barn, unge og voksne. I barnevernet finner vi flere eksempler på praksis der barn lærer av være i samspill med andre barn 2, og eksemplene over er i tråd med disse. Hvilket praksisbegrep er relevant for musikkterapi i norsk barnevern? De deltakelsesorienterte praksisformene som er beskrevet over lar seg ikke definere som en programbasert intervensjon. Det er mer snakk om aktiviteter og samarbeidsformer som er skreddersydd til forutsetninger hos individ, gruppe og lokalsamfunn, der noen overordnede verdier som musikk, kreativitet, deltakelse og fellesskap realiseres gjennom en vekselvirkning mellom musikkterapeutens kvalifiserte tilrettelegging, de unges aktive bruk av gitte muligheter, og bidrag fra aktuelle medspillere, enten de er profesjonelle, studenter eller frivillige. Slik praksis bygger bro mellom aktørers handlinger på den ene siden og strukturer på den andre, der musikk inngår som en strukturerende ressurs (Krüger og Stige, 2014). Musikkterapi som sosial og deltakelsesorientert praksis Dette gir grunnlag for å besvare problemstillingens spørsmål om hvilket praksisbegrep som er relevant for musikkterapi i norsk barnevern. Musikkterapeutisk praksis kan beskrives som sosial praksis, forstått i lys av sosiokulturelle perspektiv som vektlegger praksis som konstituerende, det vil si at både aktører og strukturer utvikles, vedlikeholdes og endres gjennom et gjensidig samspill (Stige, 2015). En slik forståelse vil være forenlig med et praksisteoretisk perspektiv som vektlegger hvordan individers handlinger inngår i et fellesskap og formes av dette, samtidig som enhver praksis også står i relasjon til andre praksiser, der samspillet mellom disse over tid også virker tilbake på de makrosystemer som skaper rammer for vår virksomhet (Nicolini, 2012). Et slikt praksisteoretisk perspektiv informert av Giddens (1976/2013) sin sosiologi, Wittgensteins (1953/1967) senfilosofi og Vygotskys (1978) kulturpsykologi minner oss ikke bare om at praksis alltid er knyttet til tid, sted, og sosiokulturell situasjon, men også at praksis har sin egen logikk der det kroppslige og kreative alltid er til stede og inngår i det sosiale samspillet. Utfall av en prosess kan derfor aldri beregnes fullt ut, men vil alltid til en viss grad være åpent. En slik argumentasjon bør vektlegges i en deltakelsesorientert praksis, i alle fall dersom vi med deltakelse forstår noe mer enn at den unge skal aktiviseres til å ta del i forutbestemt aktivitet. Dersom deltakelse er relatert til et fellesskap, vil det 330

10 TNB book Page 331 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI kunne åpne for medbestemmelse og mulighet til å påvirke egen og andres situasjon (Stige, 2006). Prinsipper framfor prosedyrer Musikkterapeutisk praksis blir da i prinsippet ikke en avgrensbar intervensjon med forutsigbart utfall, men målrelatert samhandling muliggjort av musikk, der ulike aktørers handlinger alltid kan påvirke mål, prosess og resultat i den ene eller andre retning. Dette skal ikke forstås som at vi avviser enhver mulighet til å forske på effekter, snarere som at kvalitativ evidens basert på konkrete caseeksempler som utforsker relasjoner mellom aktørers handlinger og mellom praksiser må oppvurderes (Nicolini, 2012). 3 Randomiserte, kontrollerte studier av effekt bør ta høyde for at intervensjoner er komplekse, der flere faktorer samvirker, slik at de defineres av retningsgivende prinsipp snarere enn av prosedyremanualer (Rolvsjord, Gold og Stige, 2005). En konsekvens av det praksissynet vi her forfekter og mener å finne dekning for både i eksisterende norsk musikkterapipraksis og i internasjonal teori, er at implementering ikke kan forståes som en prosess der vitenskapelig innsikt, for eksempel et dokumentert effektivt program, skal omsettes i praksis. En slik forståelse av implementering har et solid fotfeste i arbeid med barn og unge (Ogden, 2012), men en mer interaktiv modell, der ulike aktører sammen prøver ut og evaluerer ulike arbeidsmåter, synes mer hensiktsmessig og relevant ut i fra det praksisbegrepet vi har argumentert for. Dette gjør selvsagt ikke teori og forskning mindre relevant. Det er ikke spørsmål om hvorvidt man ser for seg et forhold mellom vitenskap og praksis, men hvordan. Eksempler på arbeid med å utvikle musikkterapipraksis Vi skal utdype argumentasjonen over gjennom beskrivelse av arbeid med å utvikle musikkterapipraksis i barnevernsfeltet, gjennom den regionale kunnskapsklyngen POLYFON og et nasjonalt kompetansenettverk. Med utgangspunkt i dette vil vi så i neste del diskutere problemstillingens andre spørsmål, om forholdet mellom praksis, teori og forskning. Begrepet innovasjon vil da bli diskutert, ettersom den praksisforståelsen vi argumenterer for over peker i retning av tjenesteutvikling og innovasjon framfor implementering av en predefinert intervensjon. POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi En kunnskapsklynge, slik vi forstår det, er et forpliktende samarbeid mellom selvstendige og likeverdige partnere som trenger hverandre i den forstand at samspill vil fremme faglig utvikling. Kunnskapsklyngen POLYFON ble etablert 1. januar 2015, med Griegakademiet ved Universitetet i Bergen (UiB) som koordinerende instans og med mål om å hjelpe helse- og sosialsektoren til å kunne ta musikkterapi i bruk på en kunnskapsinformert måte, i samspill med utdannings- og forskningsmiljøer. POLYFON er etablert som et forpliktende samarbeid mellom UiB og følgende instanser: Aleris Omsorg Norge; Bergen kommune; Fjell kommune; Haraldsplass Diakonale Sykehus; Helse Bergen; NKS 331

11 TNB book Page 332 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN Olaviken alderspsykiatriske sykehus; RKBU Vest; Sogn og Fjordane fylkeskommune; Stiftelsen Bergensklinikkene og Uni Research Helse. Partnerne finansierer selv de aktuelle drifts- og nettverkskostnader og GC Rieber Fondene har bidratt med vesentlige beløp til forskning og utviklingsarbeid. Barnevernsfeltet inngår som et av flere praksisfelt i kunnskapsklyngen, da som del av arbeidsområdet «barn og unges oppvekst». Andre områder inkluderer rus, psykisk helse, eldrehelse og lindrende behandling. Per dags dato pågår det et større barnevernsrelatert forskningsprosjekt i POLYFON, under ledelse av Viggo Krüger: Mot et selvstendig liv i felleskap: en kvalitativ studie av musikkterapeutisk praksis i fasen av ettervern innen barnevernet. Prosjektets overordnede målsetning er å utvikle ny kunnskap om hvordan musikkterapeutisk praksis kan brukes til å styrke barnevernets ettervern overfor ungdom i alderen 16 til 23 år. Prosjektet tar sikte på å beskrive musikkterapeutisk praksis, å undersøke hvilke erfaringer ungdommer som har deltatt i musikkterapi har hatt i møte med barnevernets tjenester og hvilke erfaringer sosialarbeidere og ledere i barnevernet har med musikkterapeutiske tilbud. Det er også et mål å utvikle modeller for formidling og samarbeid i forhold til barnevernets instanser, slik som Bufetat og Bufdir. Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Aleris Omsorg Norge, Region Vest og Griegakademiet, UiB. I tillegg er ulike forskingsprosjekt i GAMUT innen det brede området «barn og unges oppvekst» relevante også for barnevernsfeltet. Det gjelder for eksempel psykologen Anna Helle-Valles doktorgradsprosjekt om en økologisk forståelse og praksis knyttet til barn og uro (se Helle-Valle, Binder og Stige, 2015). Sammen med RKBU Vest ved Uni Research Helse arbeides det dessuten med etablering av et prosjekt i en av kommunene i regionen, med fokus på musikk som ressurs for samspill i vanskeligstilte familier. På sikt vil en så kunne bygge på med nye forskingsprosjekt, både masteroppgaver og PhD-prosjekt, som grunnlag for senere søknader om ekstern finansiering fra Norges forskningsråd og andre aktuelle finansieringsinstanser. Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i barnevernsfeltet Etter mønster fra rusfeltet, ble et nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i barnevernsfeltet etablert i Rusfeltet er i dag i en annen situasjon enn barnevernsfeltet, ettersom det på rusfeltet finnes to nasjonale, faglige retningslinjer som anbefaler musikkterapi (Helsedirektoratet, 2016a, 2016b). Noe tilsvarende finnes foreløpig ikke på barnevernsområdet, men situasjonen er likevel ikke så ulik situasjonen på rusfeltet slik den var når dette feltet etablerte sitt kompetansenettverk for utvikling av musikkterapi i Internasjonal faglitteratur, norske praksiserfaringer, samt forsking og erfaringer innen relaterte praksisområder tilsier at det er sannsynlig at det er et potensial til stede, slik at det er grunnlag for å utvikle og evaluere praksis i en norsk kontekst. Den interaktive modellen for tjenesteinnovasjon som vi har argumentert for over, der ulike aktører får muligheter til å påvirke praksis, tilsier også at der vil være paralleller mellom utvikling av musikkterapi i barnevernsfeltet og i praksisfelt der det finnes klarerer evidens for effekt på gruppenivå. 332

12 TNB book Page 333 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI Det nasjonale kompetansenettverket for musikkterapi i barnevernsfeltet samler representanter fra regionale kompetansesenter for barn og unge (RKBU/RBUP), Bergen kommune, Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Oslo og Akershus, Norges musikkhøgskole, Bufetat region vest, KoRus-vest Bergen og GAMUT (UiB og Uni Research Helse). 4 Nettverkets målsetning er å arbeide for implementering av eksisterende kunnskap og finne gode arenaer for praksisutvikling og for etablering av nye forskningsprosjekt. Nettverket begrunnes med at det per i dag er mangel på anvendelse av musikkterapi i barnevernet praksis, noe som begrenser videre kunnskapsutvikling, men som først og fremst er et problem fordi det gir ulikhet i tilbud. Forholdet mellom praksis, teori og forskning Problemstillingens andre spørsmål om forholdet mellom praksis, teori og forskning kan nå belyses. Det praksisbegrepet vi har argumentert for, samt de to eksemplene på arbeid med å utvikle musikkterapipraksis, peker på en økologi der kunnskap og nye ideer like gjerne utvikles i praksisfeltet som innen forskningen. Framfor å forstå praksisutvikling som implementering av vitenskapelig kunnskap, forstår vi derfor praksisutvikling som en situert innovasjonsprosess, der teorier og eksisterende forskningskunnskap inngår som viktige deler av konteksten. En slik problematisering av en «lineær» forståelse av implementering har likevel lite for seg uten en tilsvarende problematisering av innovasjonsbegrepet, da det også er mulig å forstå innovasjonsprosesser som lineære (og instrumentelle), noe som i liten grad ville være i tråd med en forståelse av musikkterapi som sosial og deltakelsesorientert praksis. Vi skal se nærmere på dette ved å diskutere samspillet i en kunnskapsklynge som POLYFON. Å bygge klynger er i dag en viktig del av UiBs strategi for faglig utvikling, blant annet etter inspirasjon fra hvordan klynger fungerer innen næringslivet. Den maritime klyngen på Nord-Vestlandet er blant de fremste eksempler i norsk sammenheng. Ytterst mot havet, i en del av landet som i andre sammenhenger regnes som utkant, er det bygd opp en klynge av internasjonalt orienterte bedrifter som er i stand til å produsere skip og skipsutstyr i verdensklasse. Hvordan ble dette mulig? Forskere peker på en dynamikk av samarbeid og konkurranse som fikk ny næring på og 1970-tallet, da rask teknologisk utvikling og nye økonomiske rammebetingelser bidro til at rederne i regionen fikk en mer innovativt orientert bestillerkompetanse (Bjarnar og Berge, 2006). Vi kan ikke ta for gitt at erfaringer med innovative klynger i næringslivet uten videre kan overføres til offentlig eller sterkt offentlig regulert virksomhet i helseog sosialsektoren. Likevel er det en klar tendens de siste år til å vektlegge innovasjon forstått som utvikling av nye teknologier, nye tjenester og nye måter å organisere tjenester på også innen det offentlige, der etablering av klynger ofte blir trukket fram som et tiltak for å fremme innovasjon. Sammenhengen mellom forskning og innovasjon blir da gjerne understreket. I St. meld nr. 7 ( ) Et nyskapende og bærekraftig Norge understrekes det at forskning er et middel for å utvikle gode og effektive offentlige 333

13 TNB book Page 334 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN tjenester og at effektiviteten og kvaliteten på tjenesteproduksjonen må forbedres ved hjelp av innovasjon. Innovasjonsbegrepet har også vært brukt politisk for å peke på relevansen av å utvikle musikkterapi som en ny tjeneste. I sin innstiling om langtidsplan for forskning og høyere utdanning peker for eksempel Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité på at Norge bør sette seg høye mål, ikke bare for de etablerte disipliner og profesjoner innen helsevesenet, men også artikulere en ambisjon om kunnskapsbasert innovasjon i utvikling av nye relevante tilbud og tjenester, slik som velferdsteknologi og musikkterapi. Det er likevel grunn til å reservere seg noe imot inflasjonen i bruken av begrepet innovasjon de siste år. Det vil være en viss selektivitet knyttet til ethvert begrep, eller i alle fall til den dominerende bruken av det. Noe belyses, mens andre ting kommer i skyggen. Når det gjelder innovasjonsbegrepet, ser det ut til å være en klar tendens til at en økonomisk rasjonalitet dominerer i bruken av dette, slik at innovasjon gjerne forstås som vellykket kommersialisering eller for det offentlige sin del som mer effektiv bruk av gitte ressurser. Denne tendensen har økt de siste årene (Berge, 2013). Går vi for tilbake til St. meld. 39 ( ) om forskningspolitikk, er bildet noe annerledes. Her ser vi en klar understreking av at det ikke bare er fellestrekk mellom innovasjon i offentlig sektor og næringslivet, men også viktige forskjeller, der det blant annet pekes på at offentlig sektor må ivareta forpliktelser i forhold til demokratiske prinsipper og tradisjoner, slik at det ikke er nok at produksjonen av en tjeneste blir mer effektiv. I POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi er demokratiske prinsipper og tradisjoner forsøkt ivaretatt gjennom en kontinuerlig dialog blant annet om hva gjenstandsområdet for samarbeidet er. Det viser seg da at det som forener de ulike partnerne skaper et «vi» (Aasland, 2014) ikke bare er musikkterapi forstått som en effektiv metode, men like mye som en mulighet for å realisere verdier som medvirkning og deltakelse. I dette ligger det at maktforhold, interessekonflikter og sosiokulturell kontekst må tas i betraktning som del av de faglige prosessene. Brukermedvirkning er selvsagt en viktig del av dette, og det «vi» som etableres er ikke et vi der alle er enige, men et «vi» som er enige om å snakke sammen og som ofte bruker musikk som en ressurs for å realisere dette. Samspillet mellom praksis, teori og forskning blir ikke da redusert til at praksisfeltet tar til seg teori og forskning. Det er i like stor grad snakk om at brukere og praktikere får mulighet til å utvikle en «innovativt orientert bestillerkompetanse», noe som i neste omgang påvirker både tjenesteutvikling, utdanning og forskning. 5 Oppsummering Utgangspunktet for artikkelen er at det i dag finnes internasjonal forskning og norske praksiserfaringer som indikerer musikkterapiens relevans for barnevernsfeltet, samtidig som det er behov for videre kunnskaps- og praksisutvikling. Vi har vektlagt behovet og muligheten for å utvikle deltakelsesorientert musikktera- 334

14 TNB book Page 335 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI pipraksis, og har ut i fra det argumentert for at de musikkterapitilbud som er etablert i norsk barnevern ikke best lar seg beskrive som avgrensbare intervensjoner, men snarere som sosial praksis. Dette praksissynet innebærer at vi ikke forstår implementering som en lineær prosess der praksisfeltet tar til seg nye forskningsbaserte intervensjoner, men som innovativ tjenesteutvikling der musikkterapitilbud, teori og forskning forstås som ulike praksiser som konstituerer hverandre gjensidig, gjerne i en klyngedynamikk. POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi og det nasjonale kompetansenettverket for musikkterapi i barnevernet er etablert med tanke på kunnskapsutvikling og kompetansebygging i tverrfaglige og tverretatlige sammenhenger. De to strategiene utfyller hverandre. En kunnskapsklynge er et godt redskap for samhandling mellom praksisfeltet og utdannings- og forskingsmiljøene, og skaper slik grobunn for tjenesteinnovasjon og kunnskapsutvikling. Basisen er regional, men horisonten internasjonal, for eksempel når det gjelder publisering og forskingssamarbeid. En begrensing ved en slik utviklingsstrategi er at den ikke i seg selv bidrar til implementering ut over kunnskapsklyngens egen region. Selv om klyngen godt kan generere eksempler som andre regioner kan lære av, trengs det redskaper for å sikre spredning og bruk av kunnskap, og utvikling av ny kunnskap. Et nasjonalt kompetansenettverk kan da være en strategi som bidrar til nasjonal informasjonsspredning, implementering og utvikling. Vårt mål er å bidra med nye løsninger slik at barnevernet komplementeres med gode tiltak som kommer barn og unge og deres familier og pårørende til gode. Vi har i denne artikkelen argumentert for at et slikt mål ikke utelukkende bør legitimeres som innovasjon forstått som økt kostnadseffektivitet, men at formålseffektivitet altså tjenestenes evne til å realisere verdi- og rettighetsbaserte målsettinger som for eksempel medvirkning og deltakelse må tillegges stor vekt. NOTER 1 Samfunnsmusikkterapi anvendes i forhold til ulike målgrupper og med ulike formål, blant annet for å gi marginaliserte enkeltindivider og grupper mulighet til å påvirke egne liv og arbeide med egne identitetsprosesser (Stige og Aarø, 2012). 2 Se for eksempel Svinth (2013). 3 Dette kommer da i tillegg til det samspillet som tradisjonelt etableres mellom kvalitative og kvantitative studier, for eksempel ved at kvalitative studier kan forberede effektstudier ved å kartlegge relevante utkommemål. 4 For mer informasjon, se: 5 «Bestillerkompetanse» må her forstås mindre konkret enn det ofte gjøres, ikke som at noen vet hva de vil ha andre til å levere, men mer som at aktuelle brukere får muligheter til å beskrive sin behov og interesser, som grunnlag for felles utforskning av muligheter og begrensninger. For konkrete beskrivelser av samarbeidet i kunnskapsklyngen, se POLYFONs årsmelding for 2015 på nettsiden 335

15 TNB book Page 336 Monday, November 21, :13 PM NORGES BARNEVERN REFERANSER Alvesson, M og Sköldberg, K. (2009). Reflexive Methodology: New Vistas for Qualitative Research (2 nd edition). London: Sage Publications. Austin, D. (2002). The voice of trauma: A wounded healer's perspective. I: J. Sutton (red), Music, music therapy and trauma (s ). London: Jessica Kingsley Publishers. Austin, D. (2007). Lifesongs: music therapy with adolescents in foster care. I: Camillieri, V. (red), Healing the Inner City Child: Creative Arts Therapy with At-risk Youth, s London, Jessica Kingsley Publishers. Backe-Hansen, E., Madsen, C., Kristofersen, L. B og Hvinden, B. (red) (2014). Barnevern i Norge En longitudinell studie Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 9/2014. Bakketeig, E., og Bergan, L. (2013). Om ungdoms medvirkning ved plassering i fosterhjem. I E. Backe-Hansen og T. Havik (red). Fosterhjem for barns behov. Rapport fra et fireårig forskningsprogram. Rapport 16/ 13. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Berge, D. M. (2013). Innovasjon og politikk: om innovasjon i offentlig sektor. Arbeidsnotat 2013:4, Molde: Høgskolen i Molde. Bjarnar, O. og Berge, D. M. (2006). Skipperrederier, havfiske og industriell utvikling. I: O. Bjarnar, D. M. Berge og O. Melle (red.). Havfiskeflåten i Møre og Romsdal og Trøndelag. Bind 2. Fra fri fisker til regulert spesialist , Trondheim: Tapir Akademiske Forlag. Bolger, L. (2013). Understanding and articulating the process and meaning of collaboration in participatory music projects with marginalised young people and their supporting communities, Upublisert doktoravhandling, Faculty of VCA and MCM, University of Melbourne. Christiansen, Ø., Bakketeig, E., Skilbred, D., Madsen, C., Skaale Havnen, K. J., Aarland, K. og BackeHansen E. (2015). Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak, Uni ResearchHelse,?Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest) Curtis, S. og Vaillancourt, G. (2012). The children's right to music project. Voices: A World Forum for Music Therapy, 12(3). Hentet fra index.php/voices/article/view/676/565 Derrington, P. (2012). «Yeah I`ll Do Music.» Working With Secondary-aged Students Who Have Complex Emotional and Behavioural Difficulties. I: Tomlinson, Derrington og Oldfield (red). Music Therapy in Schools, Working with Children of All Ages in Mainstream and Special Education (s ). London: Jessica Kingsley Publishers. Enge, K. E. (2015). Community music therapy with asylum-seeking and refugee children in Norway. Journal of Applied Arts and Health, 6(2), s Eriksen, Ø. (2012). Musikken en slags Skybert. Om musikkterapi som forebyggende ungdomsarbeid, Masteroppgave i musikkterapi. Bergen: Universitetet i Bergen. Follesø, R. (red) (2006). Sammen om barnevern: Enestående fortellinger, felles utfordringer, Oslo: Universitetsforlaget. Giddens, A. (1976/2013). New rules of sociological method: a positive critique of interpretative sociologies (2 nd edition with a new introduction). Cambridge, UK: Polity Press. Gilligan, R. (1998). The importance of schools and teachers in child welfare. Child & Family Social Work, 3, s Helle-Valle, A., Binder, P-E. og Stige, B. (2015). Do we understand children s restlessness? Constructing ecologically valid understandings through reflexive cooperation. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, DOI: /qhw.v Helsedirektoratet (2013). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Oslo: Helsedirektoratet. Helsedirektoratet (2016a). Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Oslo: Helsedirektoratet. Helsedirektoratet (2016b). Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler. Oslo: Helsedirektoratet. Hunt, M. (2005). Action research and music therapy: Group music therapy with young refugees in a school community. Voices: A World Forum for Music Therapy, 5(2). Hentet fra mi html. Hussey, D. L, Reed, Anne M., Laymann D. L. og Pasiali V (2007). Music therapy and complex trauma: A protocol for developing social reciprocity. Residential Treatment for Children & Youth, 24(1/2), s Jacobsen, S. L. (2013). Forskning i musikterapi familier med børn med særlige behov og udsatte familier. Dansk Musikterapi, 10(1), s Jacobsen, S. L. og Killén, K. (2015). Clinical application of music therapy assessment within the field of child protection. Nordic Journal of Music Therapy, (2), s Jonsdottir, V. (2008). Music therapy and early intervention from a caring perspective. I: Trondalen, G. og Ruud, E. (red), Perspektiver på musikk og helse. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. Oslo: NMH Publikasjoner, s

16 TNB book Page 337 Monday, November 21, :13 PM HVORFOR OG HVORDAN UTVIKLE MUSIKKTERAPI Kayed, N. S., Jozefiak, T., Rimehaug, T., Tjelflaat, T. Brubakk, A. M. og Wichstrøm, L. (2015). Resultater fra forskningsprosjektet Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge- psykisk helsevern, NTNU. Kim, J. (2015). Music therapy with children who have been exposed to ongoing child abuse and poverty: A pilot study. Nordic Journal of Music Therapy, 24(1), s Krüger. V. (2016). Musikk som ressurs for ungdommers livslange læringsbehov Et tverrfaglig eksempel fra skolen og barnevernets praksis, I Stensæth, L., Krüger, V. og Fuglestad, S. (red). I transitt mellom til og fra, tekster om musikk og deltakelse i barnevern. Antologi utgitt av Senter for musikk og helse, Oslo: Norges musikkhøgskole. Krüger, V. (2012). Musikk fortelling fellesskap: En kvalitativ undersøkelse av ungdommers perspektiver på deltagelse i samfunnsmusikkterapeutisk praksis i barnevernsarbeid, Upublisert doktoravhandling, Universitet i Bergen. Krüger, V. og Stige, B. (2014). Between rights and realities Music as a structuring resource in the context of child welfare aftercare. A qualitative study, Nordic Journal of Music Therapy, DOI: / Krüger, V og Strandbu, A. (2015). Ungdom, Musikk, Deltagelse Musikk i forebyggende arbeid, Oslo: Universitetsforlaget. Krüger, V, Strandbu, A. og Stige, B. (2014). Musikkterapi som ettervernstiltak i barnevernet, deltagelse og jevnalderfellesskap, Norges Barnevern, 2(3), s Laiho, S. (2004). The psychological functions of music in adolescence. Nordic Journal of Music Therapy, 13(1), s Layman, D., Hussey, D., og Laing, S. (2002). Foster care trends in the United States: Ramifications for music therapists. Music Therapy Perspectives, 20(1), s Lindberg, K. A. (1995). Songs of healing: Song writing with an abused adolescent. Music Therapy 13(1), s Marthinsen, E. (2003). Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern, rapport nr. 9 skriftserien til Barnevernets utviklingssenteri Midt-Norge. McFerran, K. (2010). Adolescents, Music and Music Therapy: Methods and Techniques for Clinicians, Educators and Students, London: Jessica Kingsley Publishers. McFerran, K.S. og Rickson, D. (2014). Creating Music Cultures in the Schools: A Perspective from Community Music Therapy, Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Miranda, D. og Claes, M. (2008). Personality traits, musical preferences and depression in adolescence. International Journal of Adolescence and Youth, 14(3), s Nicolini, D. (2012). Practice theory, work, and organization. An introduction. Oxford, UK: Oxford University Press. North, A. C. og D. J. Hargreaves (2005). Brief Report: Labelling effects on the perceived deleterious consequences of pop music listening. Journal of Adolescence, 28, s Nöcker-Ribaupierre, M. og Wölfl, A. (2010). Music to counter violence: a preventative approach for working with adolescents in schools, Nordic Journal of Music Therapy 19(2), s OECD (2015). Skills for Social Progress, The Power of Social and Emotional Skills. DOI: / en Ogden, T. (2012). Evidensbasert praksis i arbeidet med barn og unge. Oslo: Gyldendal akademisk. Pasiali, V (2013). A clinical case study of family-based music therapy. Journal of Creativity in Mental Health, 8(249), s Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Rolvsjord, R.; Gold, C. og Stige, B. (2005). Research rigour and therapeutic flexibility: Rationale for a therapy manual developed for a randomised controlled trial. Nordic Journal of Music Therapy, 14(1), s Rustad, R. A. og Small, J. E. (2003). The impact of rock videos and music with suicidal content on thoughts and attitudes about suicide. Suicide & Life- Threatening Behaviour, 33 (2), Slettebø, T., Oterholm, I, og Stavrum, A. (2010). Brukermedvirkning i det statlige regionale barnevernet, Diakonhjemmet Høgskole, rapport 2010/3 Stack, S og Gundlach, J. (1994). The heavy metal subculture and suicide. Suicide and Life-ThreateningBehavior, 24, s Stern, D. (1985/2000). Spædbarnets interpersonelle verden. 3. utgave. København: Hans Reitzel Forlag. Stige, B. (2002). Culture-Centered Music Therapy. Gilsum, NH: Barcelona Publishers. Stige, B. (2006). Toward a notion of participation in music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 15(2), s Stige, B. (2015). The practice turn in music therapy theory. Music Therapy Perspectives; DOI: /mtp/miu050 Stige, B. og Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy, New York: Routledge. St. meld. nr. 39 ( ). Forskning ved et tidsskille. Oslo: Kunnskapsdepartementet. St. meld. nr. 7 ( ). Et nyskapende og bærekraftig Norge. Oslo: Nærings- og handelsdepartementet. Stone, S. (2007). Child maltreatment, out-of-home placement and academic vulnerability: a fifteen-year review of evidence and future directions. Children and Youth Services Review, 29, s Storø, J. (2008). Exit from care developing a perspective, Journal of Comparative Social Welfare, 24(1), s