Setesdal Ryfylke Villreinlag sitt innspill til revisjon av Sira-Kvina konsesjon

Transkript

1 Setesdal Ryfylke Villreinlag sitt innspill til revisjon av Sira-Kvina konsesjon Info om Villreinlaget Villreinlaget er rettighetshavernes organ, og står for den utøvende forvaltning av villrein i Setesdal Ryfylke villreinområde. Laget er en sammenslutning av lokale lag fra hver region av heiene. Lagets viktigste oppgaver er: Organisere rettighetshaverne og jaktutøvelsen. Bestandsforvaltning; som omfatter gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av mål for bestandsutviklingen, en plan for å oppnå målsettingene og forslag til årlige fellingskvoter. Fungere som kontaktorgan mellom rettighetshaverne og myndighetene. Arbeide med forvaltning og bevaring av villreinens leveområder. Naturgitte forhold og menneskelig påvirkning Setesdal Ryfylke er landets nest største og Europas sørligste villreinområde. SR er fastlandsnorges mest marginale område for villrein. Vinterbeiteressursene er små og hardt belastet, og området har et utpreget kystklima. Høy nedbør, store snømengder og hyppig nedising av beitene preger området om vinteren. Villreinstammen her er derfor underlagt strenge, men naturgitte begrensninger, i tillegg til omfattende menneskelige inngrep og forstyrrelser i sentrale deler av området. Det kuperte fjellandskapet med mye nakent grunnfjell gjør at de produktive arealene stort sett er begrenset til dalfører og botner. Andelen uproduktivt areal uten beite er på hele 43 %. Setesdal Ryfylke er klart det villreinområdet hvor det er gjennomført flest vannkraftutbygginger. De største utbyggingene av betydning for villrein er Roskreppfjorden i sør (1967), Svartevassmagasinet (1975), Store Urar (1997) og Blåsjø (1987) sentralt i området, samt Botsvatn (1976) og Vatndalsvatnet (1983) i øst mot Setesdal. Det er bygget veier i tilknytning til etableringen av kraftverk, og et omfattende løypenett med tilhørende hytter for fotturisme. Hvordan Sira Kvina utbygginga har påvirka bestandsforvaltninga Det er godt kjent og dokumentert hvordan vannkraftutbyggingene, sammen med tilhørende økt menneskelig aktivitet, har påvirket villreinens bruk av

2 arealene i området. Dette gis derfor ingen grundigere utredning her. Områder som tidligere var viktig for reinen, er i dag enten ute av bruk eller benyttes kun sporadisk en begrensa del av året. I hovedsak dreier dette seg om områdene vest for de store magasinene Blåsjø, Svartevann og Roskrepp, samt områdene sør for Brokke Suleskarveien. Reinens endra arealbruk har skapt store utfordringer for bestandsforvaltninga. Målet med forvaltninga er at dyra skal benytte størst mulig del av villreinarealet. Det gir god ressursutnyttelse, økt mulighet for bevaring av arealer for villrein,og opplevelser med villrein for brukerne av fjellet. Samtidig ønsker forvaltninga en stamme med dyr i god kondisjon og med høy kalveandel i bestanden. Villreinens natur er slik at den velger å holde seg på de områdene med lite forstyrrelse og tilstrekkelig godt beite. Det viser seg i praksis ofte å være de mest sentrale delene av fjellområdet, slik merking av dyr med GPS sendere har vist. Tolkningen av de innsamla dataene viser at både begrensning i trekkveier/trekkområder og unnvikelse fra forstyrrelse hindrer reinen fra å benytte større deler av heia. Vannkraftutbyggingene og den medfølgende økte ferdselen er trolig den viktigste faktoren i dette. For bestandsforvaltninga er det en stor utfordring som er kunnskaps- og kostnadskrevende; å arbeide fram strategier for å forvalte villrein i et stort fjellområde som er et lappeteppe av forstyrrende elementer. Vi mener at reguleringene med innskrenka trekkmuligheter og medfølgende forstyrrelse har gjort forvaltningsoppgavene mer kompliserte og ressurskrevende for oss i Setesdal Ryfylke. Vannkraftutbyggingene må regnes som hovedårsak til at store områder av heiene er mindre benytta av villrein i dag, sammenlignet med før utbyggingene. Sammen med andre innvirkende faktorer som hytteutbygging, snøscooterbruk og bruk av turisthytter med sti- og løypenett. Mange rettighetshavere i områdene med fravær av eller kun sporadisk besøk av dyr, har valgt å ikke engasjere seg i forvaltninga. Langvarig fravær av dyr har dempet engasjementet, og for noen anses nok villrein som tapt fra deres områder. Dette kompliserer forvaltningen ytterligere, og per i dag er kun ca. halvparten av rettighetshaverne medlem i laget. Medlemmene i laget må altså utføre forvaltninga på vegne av en rekke grunneiere som ikke er organisert. Det er utfordrende å få til en helhetlig forvaltning av bestanden og områdene når kun halvparten av de som burde delta er med i beslutning og gjennomføring. Dessverre, men forståelig nok, så faller interessen for å forvalte bort når det som skal forvaltes, villreinen, ikke dukker opp lenger.

3 Ringvirkninger I utredninger til arealsaker i villreinområdet er det i hovedsak konsekvensene av hvert enkelt inngrep som blir vurdert. Men det er den samla effekten av alle inngrep og forstyrrelser som er avgjørende for villreinstammen. Brokke- Suleskar veien var opprinnelig en anleggsvei fra Suleskar til Roskrepp. I dag er den en viktig regional ferdselsåre med veiskjæringer/brøytekanter/autovern og aktivitet og ferdsel av ulike slag. Sira Kvina kan selvsagt ikke lastes for virkningene av en offentlig bygd vei isolert sett, men barrieren som denne veien er for reinen i dag må ses i sammenheng med hvordan veien ble til og hvordan både veien og Rosskreppfjorden med medfølgende forstyrrelse påvirker trekket over veien i dag. Ut fra Brokke-Suleskarveien går andre anleggs- og fjellveier, som genererer trafikk innover i fjellet. En vannkraftutbygging skaper på samme måte som en stor vei en bølge i vannet med andre forstyrrelser som følger med. Ved å skape fysiske sperrer og generere forstyrrelser, hindrer inngrep som en vei eller et magasin tilgangen til randområdene for reinen. Når det over lang tid er mindre dyr i randområdene mister områdene sin status som villreinareal, og det er enklere for konkurrerende virksomhet som hytteutbygging, vindkraft, snøscooterkjøring osv. å vinne frem. Slik ser vi at alle inngrep og forstyrrelser har en sammenheng, og at det er den samla påvirkning som er viktig. Oppsummering Setesdal Ryfylke villreinområde er fra naturens side et skrint område, et marginalområde for villrein. Nettopp i et slikt område er det ekstra viktig for reinen å ha tilgang til hele området med randområder, som ideelt kan fungere som ekstra beiter, en kapital å ta av i dårlige tider, f.eks i perioder med nedising om vinteren. Situasjonen med liten grad av vandring ut av de sentrale områdene og mellom nord og sør v/blåsjø og Brokke Suleskar, slik vi har sett de siste tiårene, viser at det er for mange hinder på veien for reinen. Topografisk er særlig vestlige deler av området svært kupert med til dels bratte og høye fjell med trange daler imellom. I slik natur fungerer lange kraftmagasiner som effektive ferdselshindre og kan avstenge hele dalfører, og reinen kommer seg ikke fram til områdene vestover. Gjennom Steinbuskardet, langs østsida av Roskreppfjorden, og over Brokke- Suleskarveien går viktige trekkruter nord-sør. Disse har i stor grad blitt avskåret

4 av regulering (Blåsjø/Botsvann),hytter og ferdsel, og veiskjæringer/brøytekanter/autovern/aktivitet og ferdsel. Konsekvensen av økt ferdsel etter utbygging av magasiner og anleggsveier er ikke tatt høyde for under utbygging. Sira Kvina har med revisjonen mulighet til å bøte for skader med å tilrettelegge nye tiltak. Sira Kvina bør gi støtte til tiltak innen villreinområdet som kan bedre muligheter for trekk og tilgang til beiter, også på andre steder enn i direkte tilknytning til et magasin. Slik at det totale skadeomfanget kan reduseres. Forslag til tiltak Sira Kvina bør bidra med et årlig tilskudd til bestandsforvaltninga. Fragmenteringa av området (inkl. medfølgende ferdsel)) har gjort forvaltninga mer ressurskrevende. Den har også ført til tapte potensiellle kontingentinntekter fra rettighetshavere i de områdene som tidligere hadde dyr. Med økt tilskudd kan laget redusere kontingentsatsen og dermed ha større mulighet for å engasjere disse rettighetshaverne. Et marginalt villreinområde som dette med så stor grad av inngrep og forstyrrelse har ekstra stort behov for overvåkning og nøyaktighet i forvaltninga. Derfor bør Sira Kvina ta ansvar for påført kompleksitet i oppgavene. Sira Kvina bør utrede terskelbygging over Svartevassmagasinet. Vannet er det største hinderet for vandring mellom øst og vest. Laget viser her til Statskog sitt innspill om dette. En bør ha fokus på terskler langs midtre del av vannet slik Statskog argumenterer for. Trekkveien sør for Ytre Storevatn er slik det er i dag tilgjengelig deler av året når vannstanden er lav, og bør derfor gis noe lavere prioritet. Sira Kvina bør utbedre Brokke-Suleskar veien slik at den på de aktuelle strekninger blir enklere å passere for dyr på trekk. Det innebærer å se på mulighetene for å tilrettelegge for viltoverganger over veien. Det kan være å rette av veiskjæringer, slake ut fyllinger og etter tiltak fjerne autovern. Det er urealistisk å kunne gjøre tiltak i Rosskreppfjorden, og det er derfor et rimelig krav at Sira Kvina koster utbedrende tiltak for å bøte på skader som magasinet indirekte har forårsaket. Sira Kvina bør koste flytting av hytter som har tilhørende stier/løypenett gjennom områder som forstyrrer villreinens trekk. Som eksempler kan nevnes hytter ved Steinsbuskardet der medfølgende trafikk kan hindre trekket nord-sør her, og hytter langs Brokke

5 Suleskarveien, i området Svartenut-Øyuvsbu der medfølgende trafikk kan hindre trekket nord-sør her. Sira Kvina bør finansiere en beite- og vegetasjonskartlegging over tilgjengelig beite for villrein i området. Bedre oversikt over beitesituasjonen er nyttig kunnskap for økt presisjon og bedre planlegging i forvaltningen. Miland, På vegne av styret i Setesdal Ryfylke Villreinlag Svein Olav Stegarud Sekretær