Prisen på afrikanske liv. Norske medier og WTO

Transkript

1 Kjetil Wiedswang Prisen på afrikanske liv. Norske medier og WTO Politikerne sier andre ting enn de mener når mikrofonene blir slått av. Bøndene vinner mediene, men taper opinionen og skyter på pianisten. Journalister har problemer med å se hvilke undertrykte man skal støtte. Det er high noon i Verdens Handelsorganisasjon vil bety liv eller død for en ny internasjonal handelsavtale under Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Det er forhandlinger der representanter for litt over halve klodens befolkning den fattige halvdelen har stilt klare krav til de rike landene i nord. De vil at vi skal åpne våre markeder for deres landbruksprodukter. Inntil vi godtar dette vil de ikke snakke om å slippe inn våre varer og tjenester på sine voksende markeder. Får de fattige sine krav innfridd, vil det ramme norsk jordbruk. Titusener av de omtrent årsverkene i norsk landbruk kan forsvinne. For norske bønder er det en kamp på liv og død. For mange norske politikere er det en underlig situasjon: Internasjonale krefter er i ferd med å fremtvinge det mange av dem ønsker, en sterk strukturrasjonalisering i norsk landbruk. De kan bare ikke si det høyt. For norske journalister er situasjonen verre. Vi har latt makten rå. Vi har unnlatt å stille de vesentlige spørsmålene. Talk and Talk Høsten 1999 samlet ministre fra nær 150 land seg i Seattle, USA, for å forberede samtaler om en ny verdenshandelsavtale. I nesten 50 år hadde den ene forhandlingsrunden avløst den andre. Stadig flere varer var unntatt toll og kvoter. Det hadde vært «Kennedy-runden» og «Uruguay-runden». Det var stoff som interesserte Norges Handels og Sjøfartstidende. Møtedeltagerne og journalistene som dekket møtene var en flokk svært spesielt interesserte. Fordi det ofte trakk ut, ble paraplyorganisasjonen GATT resignert omtalt som «General Agrement to Talk and Talk». Men Seattle ble ikke kjedelig. Seattle ble et gigantisk gateslagsmål, der politiet mistet kontrollen, der hissige demonstranter klarte å lamme byen og blokkere forhandlingene. En ny generasjon demonstranter tok i bruk SMS og nettet, og de gjorde det effektivt. Radikale aktivister og fagforeningsmedlemmer var kommet til Seattle for å melde fra at de ikke syntes noe særlig om globaliseringen, og de gjorde det på en håndfast måte. Budskapet nådde alle verdens tv-skjermer. Det tok et par år for politikerne å hente seg inn. I 2001 kom forhandlingene likevel i gang, i Doha i Qatar. Politikerne vedtok at det skulle bli en «utviklingsrunde» som også kom verdens fattige til gode, først og fremst ved å åpne de rike vestlige markedene for landbruksprodukter fra den tredje verden. I 2006 er siste frist. Fordi president George Bush har et tidsbestemt mandat, er det ingen mulighet for å snakke og snakke videre. Tilhengerne av en avtale frykter internasjonalt handelsanarki hvis avtalene faller. De

2 samtiden frykter at de sterkeste tar seg til rette og at millioner av lutfattige vil bli taperne. WTO-skeptikerne er omtrent like vettskremte over hva som vil skje hvis det blir en avtale. De frykter at storkapitalen får fritt spillerom til å herje med ansatte både i rike og fattige land. For Norges del er dessuten WTO-skeptikerne svært bekymret over at en avtale kan rive det økonomiske teppet vekk under norske bønder, gjøre betydelig skade på kulturlandskapet og legge landet åpent for salmonella og andre smittsomme sykdommer. Det er alvorlige saker, og vekker sterke følelser. Bondelagsleder Bjarne A. Undheim liker for eksempel ikke at jeg har beskyldt norske bønder for drap. Han er direkte sint. Undheim tar riktignok feil. Jeg har ikke beskyldt mannen for drap, men jeg har stilt opp et politisk dilemma i en kommentarartikkel i Dagens Næringsliv. Jeg har spurt om det finnes en moralsk sperregrense, når norske diplomater forhandler om nye spilleregler for verdenshandelen: «Er hver norsk landbruksarbeidsplass verdt ti afrikanske menneskeliv? 50? Eller går grensen ved 100?» Maktens budbærere? Det må ha vært dette som fikk det til å boble over for Bondelaget. I midten av november 2005 tok Bondelaget kontakt med redaksjonsledelsene i NRK, TV2, Dagens Næringsliv og Dagsavisen for å få legge frem sine synspunkter på norsk journalistikk rundt de pågående handelsforhandlingene. Organisasjonen hadde fått utarbeidet en rapport om Bøndene, milliardærene og verdenshandelen. Norske medier og WTO-debatten. Norske journalister er blitt rundlurt, spesielt riksmediene. Deres kunnskapsløshet har gjort dem til budbærere for multinasjonale landbruksgiganter, godseiere og utenlandske og norske matmilliardærer, sa Undheim. Journalistene hadde ifølge Bondelaget systematisk hevdet at WTO-kravene om tollreduksjoner og subsidiekutt vil tjene de fattige bøndene i u-landene, og at norske subsidier og toll er en årsak til at u-landsbøndene er fattige. Dette var feil, mente Bondelaget. Storkapitalen ville vinne. Det aller groveste var drapsanklagene i Dagens Næringsliv. Det norske mediemiljøet trenger en debatt om sin rolle i denne saken. Pressen hevder at den har en samfunnsrolle som blant annet innebærer at den skal beskytte de svake mot maktmisbruk. I denne saken har mediene havnet på maktens side. Det er trist og alvorlig at norske journalister ikke har kunnskap om relativt elementære maktforhold i matmarkedet, sa Undheim. Minianalysen Det var sterke ord. De var forbausende dårlig belagt. I Bondelagets rapport om Norske medier og WTO-debatten handler godt over halvparten om landbrukssituasjonen i Brasil. Den egenproduserte medieanalytiske teksten er på halvannen side. Innholdet er tynt: Ifølge rapporten skal norske medier ha latt «norske matmilliardærer» snakke løs om velsignelsene ved fri verdenshandel med mat. Ingen eksempler gitt. Norske journalister skal ha unngått å stille kritiske spørsmål til landbruksinteressene i Argentina og Brasil. Det var ingen eksempler på dette heller. Mer konkret ble det imidlertid påpekt at NRK skal ha intervjuet en peanøtteksportør fra Kenya, men nektet å intervjue lederen for Kenyas bondelag, som ikke var enig i det peanøtteksportøren sa. Analysen støtter seg ellers på syv korte sitater, fra Dagsavisen, TV2, Dagens Næringsliv, NRK og Avisenes Nyhetsbyrå pluss kommentarartikkelen i Dagens Næringsliv som Undheim hadde likt så dårlig.

3 146 samtiden Metoden sto noe tilbake for hva man kunne forvente, når Bondelags-lederen såpass bombastisk konkluderte med at norske journalister er en gjeng ignoranter som lar seg manipulere av monopolkapitalen. Det finnes knapt grenser for hvor dypt man kan grave seg ned i tekster på jakt etter åpne og skjulte budskap. Å analysere hvordan en samlet medieoffentlighet (selv i et lite land samme periode er det registrert 64 artikler i NRKs arkiv. Av disse handler 355 artikler i forskjellig grad om Doha-prosessen i WTO og dens konsekvenser. De fordeler seg mellom: 247 nyhets- og bakgrunnsartikler. 70 debattinnlegg og kronikker. 38 redaksjonelle kommentarer og lederartikler. Den norske mediedekningen har vært skjev, tidvis uopplyst og sterkt preget av særinteresser. som Norge) fremstiller virkeligheten, er utfordrende. En slags minimumssjekk mot målbar virkelighet bør likevel være mulig. Det er ikke engang særlig vanskelig. Fordelen med å leve i en tid der de fleste offentlige utsagn blir elektronisk dokumentert, er at kvantitativ måling er forholdsvis enkel. Det bryderiet har ikke Bondelaget tatt seg. Atekst/Retriever registrerer alle artikler i de store Oslo-avisene, de store regionsavisene og NTB. NRK og TV2 mangler, det samme gjør Vårt Land, Nationen og Avisenes Nyhetsbyrå. Særlig Nationen har skrevet mye om WTO. NRKs nettutgave har imidlertid et åpent tilgjengelig fritekstarkiv, der WTO-artiklene kan hentes ut. Det dekker ikke alt. Hvis norske journalister er gjennomgående kunnskapsløse og manipulerte, burde det likevel merkes. Den sympatiske pressen Ifølge Undheim «tok det av» i norsk presse i slutten av september. Fra 1. oktober og til Bondelaget la frem sin rapport den 16. november, er WTO registrert med 558 treff i Atekst. I Artiklene kan deles etter hovedvinkel på stoffet: De fleste artiklene er balanserte. De beskriver fremdriften i forhandlingene som i høst har pågått i WTO. Der det er flere syn på det som skjer, kommer relevante kilder til orde. En del artikler har likevel en kritisk grunnholdning til Doha-runden og WTO. De argumenterer for at en liberalisering av verdenshandelen med landbruksprodukter vil ramme norsk landbruk uforholdsmessig hardt, at det i svært begrenset grad kommer verdens fattige til gode og bare vil gagne internasjonal storkapital. På den andre siden er det artikler som stiller seg positive, tror at friere verdenshandel vil gagne de fattige, og at en radikal omstilling av norsk landbrukspolitikk er et offer vi må gi. Av ledere og kommentarer kan 19 prosent regnes som negative til Doha-runden argumenter, 47 prosent som positive, mens 34 prosent er nøytrale. Av debattartiklene og kronikkene er 67 prosent negative til WTO, 16 prosent positive, og 12 prosent kan regnes som nøytrale.

4 samtiden De aller fleste nyhetsartiklene kan regnes som balanserte. Noen artikler lar imidlertid den ene siden i debatten snakke uimotsagt, og fungerer dermed som partsinnlegg. Av nyhets- og bakgrunnsartiklene kan 70 prosent regnes som nøytrale/balanserte. 25 prosent er WTO-kritiske, mens 5 prosent tipper den andre veien. Se bakgrunnen for disse tallene på Journalister og redaktører Det kan dermed se ut til at Undheim og Bondelaget har rett på ett punkt: Det er flere WTO-positive enn WTOnegative ledere og kommentarer. På den andre siden kommer WTO-kritikerne svært godt til orde gjennom debattinnlegg, kronikker og i nyhetsartikler. Det kan ligge noe interessant her; redaktørene og kommentatorene i de store mediene er mer WTO-vennlige enn avisenes fotsoldater. Det kan også fortelle at norske WTO-kritikere har vært flinke til å styre nyhetsbildet. Men utvalget av ledere og redaksjonelle kommentarer er forholdsvis lite. Hadde Nationen vært med i utvalget, en avis med stort WTO-kritisk redaksjonelt engasjement, kunne balansen tippe den andre veien. Det vi får vite er egentlig lite annet enn at Dagens Næringsliv, Aftenposten, Fædrelandsvennen og Adresseavisen er WTO-vennlige, at Klassekampen er skeptisk og at Dagsavisen og Dagbladet ligger et sted midt imellom. Det mest interessante med bunken av norske WTO-artikler fra høsten 2005 er likevel hva som ikke står. De fleste 65 prosent av nyhetsartiklene, lederne og debattinnleggene i oktobernovember 2005 handlet om fremdrift og tilbakeslag i forhandlingene. Det var en periode med regjeringsskifte i Norge, og forhandlingsrunder i Genève, der først utenriksminister Jan Petersen, og deretter Jonas Gahr Støre og Terje Riis-Johansen var på tur. 47 prosent av artiklene handler på en eller annen måte om WTO-effekt for norske bønder. 28 prosent av artiklene omtaler verdens fattige, og hvordan en mulig WTO-avtale vil tjene eller ramme dem. I to tredeler av de artiklene, som handler om WTO og verdens fattige, er konklusjonen at de fattige ikke vil tjene på en WTO-avtale. Bondeorganisasjonene kommer godt til orde i spaltene. De fattige landene har det verre. G20-gruppen av store fattige land er ganske hyppig omtalt, men bare i to av de 355 artiklene får representanter fra G20-gruppen begrunne sine argumenter. Kvantitativ innholdsanalyse handler i noen grad om å bruke strikk som målebånd. Her er likevel inntrykket overveldende Bondelaget har rett. Den norske mediedekningen har vært skjev, tidvis uopplyst og sterkt preget av særinteresser. Det er imidlertid ikke WTO-entusiastene, men landbruksorganisasjonene selv som har klart å prege det norske mediebildet. Det har ikke skjedd av seg selv. Motmaktens manifestasjoner Dagens WTO-debatter i Norge og andre steder er produkter av tre internasjonale politiske sjokk. Det første kom i 1999, da demonstrantene stanset Seattle-møtet. Det andre sjokket mindre hørbart da det ble utløst kom i 2001, da den nye forhandlingsrunden kom i gang i Doha, Qatar. Møtet var preget av et forsøk på å forstå protestene, men kanskje mest av terrorangrepene i USA. Internasjonal solidaritet sto høyt i kurs. Resultatet i Doha ble det man kalte «Utviklingsrunden», den første av et halvt dusin i historien til GATT/WTO som spesifikt tok sikte på å hjelpe verdens fattige. Hovedideen bak Doha var at landene i sør skulle få slippe til på de vestlige markedene med det de faktisk hadde å selge, hvilket er landbruksprodukter. Til gjengjeld skulle lan-

5 148 samtiden dene i sør åpne sine markeder for vestlige varer og tjenester. Mange var (velbegrunnet) skeptiske til om de rike landene virkelig ville gjøre det de lovet; å kutte hardt i toll og subsidier til produksjon og eksport av landbruksprodukter. Men det lå i tiden. Fattigdomsbekjempelse kunne også være et grep for å bremse terrorismens årsaker. Det tredje sjokket kom i september 2003, i Cancún, Mexico. Meningen var å komme i gang med forhandlingene. Man kom aldri av flekken. Mens de vestlige landene gjerne ville forhandle om alt, svarte representanter for de fattige landene at man først skulle diskutere landbruk, der fattige hadde sine hovedinteresser. For dette skulle være Utviklingsrunden, ikke sant? Det nye i Cancún var at de fattige, i hvert fall mange av dem, sto sammen som blokk. Under den kalde krigen sto u-landene splittet etter gamle kolonibånd og troskap til Moskva eller Washington. Nå var de gamle stengslene borte. Samtidig opplevde land som India og Kina voldsom interesse for å tappe verdens mest hurtigvoksende markeder. For første gang på et halvt hundre år med GATT og WTO hadde de fattige makt. Det organisatoriske uttrykket ble G20-gruppen i WTO, en sammenslutning av land mobilisert av den politisk radikalt engasjerte kretsen rundt president Lula da Silva i Brasil. Tungvekterne var India og Kina. I tillegg ga store land som Indonesia, Egypt, Filippinene og Mexico gruppen tyngde. Ifølge gruppen selv talte man for 63 prosent av alle bønder i verden og 51 prosent av menneskeheten. Drøyt to milliarder innbyggere i G20-gruppen kunne regne en inntekt på under to dollar dagen, nær 800 millioner mennesker under en dollar. G20 hadde bare ett formål:å få verdens rike land til å fjerne eksportsubsidier, produksjonssubsidier og toll på landbruksprodukter. Med forskjellige økonomiske systemer og ideologier var de uenige om svært mye annet, og enigheten dem imellom krevde langdryge forhandlinger: Et land som India har langt større handelsbarrierer på landbruksprodukter enn Brasil. Mot de fleste spådommer klarte de denne samordningen USA likte det ikke. EU likte det ikke. Andre fattige land og globaliseringskritikerne så med tvisyn på det som holdt på å skje. I tidligere handelsrunder i GATT hadde vesentlige beslutninger blitt fattet i «grønne rom» av et begrenset antall deltagere. Nå fryktet Vesten anarki. Lula så konturene av en ny økonomisk verdensorden. Under verdens sosiale Forum i Mumbai, januar 2004, ble gruppen kritisert fordi man ikke brukte makten til også å reise andre krav overfor verdens rike. Indiske og brasilianske representanter svarte at gruppen ville «opphøre å eksistere» hvis den forsøkte å ta opp andre spørsmål. Bono-effekten G20 hadde større suksess enn mange spådde etter Cancún. Etter først å ha sagt blankt nei begynte konsesjonene å komme, først fra USA, så fra EU. I 2004 ble det lagt grunnlag for forhandlinger. Et år senere kom beskjeden om at de store og tunge landene var villige til å bevege sine posisjoner. Etter hvert nådde det frem til Norge: Også Norge kunne bli tvunget til å bevege sine posisjoner. Tre ting hadde skjedd. For de første hadde G20-gruppen holdt sammen, mot manges spådommer. For det andre brukte G20-gruppen behendig Vestens egne argumenter for frihandel. I løpet av 2005 produserte Verdensbanken og OECD en serie rapporter om de påstått positive effektene av frihandel med landbruksprodukter. Innfallsvinkelen var ulik, men konklusjonene sammenfallende: Åpning av markedene for landbruksprodukter var en langt fra tilstrekkelig, men absolutt nødvendig betingelse for rask og varig fattigdomsreduksjon.

6 samtiden De fattiges krav ville tjene både fattig og rik. For det tredje fikk de annen hjelp. Storbritannia, som i 2005 både hadde formannskapet i EU og G8-gruppen, ville ha Afrika prioritert, og nedsatte en egen «Afrikakommisjon» med akademikere, afrikanske ledere og Bob Geldof. De hadde konkludert med at verden måtte komme Afrika i møte, både med gjeldslette, mer direkte bistand men også med åpning av handelshindre for landbruksprodukter. arbeidsplasser forsvinne til lavkostland mens de selv blir oversvømmet av polske rørleggere og latviske sopplukkere. «Anti-globalismen» fra årtusenskiftet er blitt vannet ut, og organisasjonen Attac har mistet nyhetens interesse. En aktiv venstrefløy mener likevel internasjonal frihandel er roten til mye som er vondt i verden, og øver innflytelse der den kan for eksempel i den norske regjering. Europeiske politikerne presses også fra en styrket populistisk høyreside, der man ser Det er ubehagelig å tenke på at norske politikere lar utviklingen gå sin skjeve gang. Siden har EU og USA kommet med sine tilbud om kutt i toll og subsidier. De har bøyd seg i de fattiges retning. Det var uvisst om de hadde bøyd seg langt nok. Et siste avgjørende toppmøte i 2006 vil bestemme. Vestens ledere fristes av de asiatiske milliardmarkedene som kan åpnes hvis Europa, USA og Japan åpner sine matmarkeder. Men lederne i Europa, USA og Japan mangler handlingsfrihet. Bønder er ikke som andre arbeidstagere. Med dårlig samvittighet I land som Japan, Norge, Sveits og Frankrike er landbruk mye mer enn arbeidsplasser. Det er en integrert del av landets selvforståelse. Landbrukslobbyene har makt langt utover hva de representerer av arbeidsplasser og økonomisk bidrag til statskassen. Politikerne har også vært under press fra fagforeninger, som frykter at den WTO-administrerte verden vil se nye strømmer av mørkt på fremmedarbeidere, og enda mørkere hvis de er mørke i huden. Nøkkelspillere i WTO som EUs handelskommissær Peter Mandelson og USAs handelsutsending Rob Portman har begrenset spillerom. Det samme har Celso Amorim, Brasils utenriksminister og G20-gruppens talsmann. Forhandlerne drives av grådighet etter vekstmuligheter, av en ganske samlende idé om at et regulert verdensmarked er bedre enn den sterkestes rett og av frykten for å bli sittende igjen med ansvar for å ha veltet Doharunden. WTO er et spill der det er fullt mulig å være hjertelig uenig med seg selv. Ingen blir mistenkt for å drive med noe annet enn å forsvare egeninteresser, spørsmålet er hvor stort rom man har til å bevege seg til tross for egeninteressene. Når Norge er for frihandel med fisk og veldig mot frihandel med jordbruksprodukter oppfører man seg nøyaktig som alle andre land. Få maser med slikt.

7 150 samtiden Norske politikere maser med det likevel. De kan takke seg selv. Skiftende regjeringer har de siste 15 årene solgt Norge som et spesielt fredselskende og betalingsvillig medlem av verdensfamilien. Norge er for verdens fattige. Når de fattige så kommer og stiller krav som norske myndigheter ikke kan innfri uten spetakkel på hjemmebane, da blir det ikke greit. Man napper ikke uten videre bort subsidiesjekkene og livsgrunnlaget fra nær sagt annenhver norsk bonde uten en veldig god begrunnelse. I klemmen mellom mye internasjonal samvittighet og internt press har det utløst friske retoriske øvelser. Franske bønder ville helt ut noen tonn møkk, blokkert Paris og Brussel og sagt at Sånn Vil Vi Ikke Ha Det. Etterpå får de det som regel slik. Når norske bønder heller ut møkk utenfor offentlige kontorer gjør de det på en presenning, så det ikke skal grise for mye til. Å selge budskapet om fjerning av subsidier og grensevern til nordmenn krever mer subtile teknikker, både fra lobbyister og politikere. Begge grupper har fått slippe billig unna. Fattigere, fattigst Argumentene har vært tilpasset ulike publikum. De har vært effektive. Vi er så små og rare: Norge er spesielt, kaldt og lite. Forhandlere og utenriksministere forteller med slitne stemmer om hvordan man strever med å orientere verden om vanskelighetene ved å selge ideen om arktisk landbruk. Dette vil ikke plage noen andre, forsikrer nordmennene. Norske, dyre, smakløse drivhustomater er ingen trussel. Nordmenn kjøper både argumentene og drivhustomatene, men det internasjonale gjennomslaget for argumentet er noe uvisst. Visstnok driver Norge landbruk på steder der alle andre forlengst hadde pakket sammen, men hvorfor, egentlig? Få andre finner på noe slikt, og hvis ikke dere søkkrike nordmenn kan klare å omplassere noen titusener bønder, hvilke land skal da klare omstillingen? Ikke så fattige: En viktig metode, brukt både i Norge og i andre vestlige land, er å hevde at G20-gruppen ikke representerer verdens fattigste. De er «avanserte utviklingsland» og «aggressive landbrukseksportører». Ordentlig fattige er de i hvert fall ikke. Brasil er konsekvent omtalt som gruppens fremste medlem, selv om det er Kina, India og Indonesia som gir tallmessig styrke G20-gruppen har bedt seg frabedt den belærende tale, og har hatt mye statistikk på sin side. Det bor flere mennesker i ekstrem fattigdom i India alene, enn i hele Afrika. Like fullt er det klart at mange fattige land frykter åpne markeder, eller de er redde for å miste spesielle privilegier i forhold til gamle kolonimakter. Ifølge OECD kan en håndfull av dem i Afrika sør for Sahara ha god grunn til slik frykt. Akkumulert elendighet: Norske bønder vil bli rammet av en Doha-avtale. Det vil mange andre også, skal vi tro avisartiklene: Blant de 355 artiklene var det et titall som fortalte om all mulig annen elendighet som vil følge med mer mathandel på tvers av grensene. Vi er «dømt til salmonella», mente Mattilsynet. Folkehelseinstituttet så på det som en utfordring for smittevernet. Den bondeeide næringslivsindustrien var bekymret. Landbruks-clusteret sluttet rekkene. Ideologisk inspirasjon Debatten om WTO, slik den nedfeller seg gjennom avisenes valg av kilder og intervjuobjekter, tegner også et særegent bilde av WTO-debatt på norsk. Grovt sett kan de som diskuterer utviklingsøkonomi deles i tre hovedleire: Ekstreme liberalister hevder gjerne at bare handel kan gi utvikling, og at tradisjonell bistand til fattige land bare gjør vondt verre: De motvirker nødvendig reform, mens lokale diktatorer sender sjekkene til Sveits.

8 samtiden Venstresosialister tipper iblant motsatt vei, og mener at en fri verdenshandel forsterker ulikhetene i verden. I samme gruppe er også en del humanitære organisasjoner. I Norge kan vi nevne «Utviklingsfondet». Mange setter opp «rettferdig handel» som et alternativ, selv om det er betydelige uenighet om hva rettferdigheten egentlig går ut på. Ganske mange tror på en mild internasjonal regulering, for eksempel å inndrive internasjonal skatt på valutatransaksjoner eller flyreiser. Det store midtfeltet har et grunnleggende positivt syn på frihandel, skjønt med en del forbehold. De fleste vil også i debatten om utviklingsøkonomi være enige i at en del ekstremt fattige land krever langt mer enn tilgang til markedene for å jobbe seg ut av fattigdommen. Norge hører normalt med i den grunnleggende markedspositive midtgruppen. Norske politikere og utredere vil vanligvis lene seg tungt på analyser og rapporter fra institusjoner som Verdensbanken og OECD og hjemlige analyser fra institusjoner som Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Det er påfallende hvor lite disse «normale» premissleverandørene synes i den norske debatten. NUPI, som jevnt og trutt har produsert rapporter og publikasjoner og referert den internasjonale forskningen, er nesten usynlig. Lite har nådd frem til norske politikeres taler og utspill. Politikerne ser heller ikke ut til å ha brydd seg om kritikken av landbruksproteksjonismen som er kommet fra organisasjoner som Oxfam, Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender. For landbruksorganisasjonenes vedkommende er det forståelig. WTOs egne dokumenter, OECD, Verdensbanken og NUPI har gitt liten støtte til deres argumentasjon. Landbruksorganisasjonene har valgt andre kilder for sin argumentasjon, som den egenproduserte rapporten om Brasil i november. Den ideologiske verdensbeskrivelsen minner om den venstresosialistiske. For politikerne er det litt mer komplisert. Normann Aanesland, professor i landbruksøkonomi ved Ås, har gitt en ganske grei forklaring på denne tilsynelatende kunnskapsvegringen hos norske politikere: De er ikke dumme. De bare later som. De fleste politikere vil på tomannshånd innrømme at de støtter tollkutt og store omstillinger i landbruket og norsk foredlingsindustri. Men dette kan ikke Senterpartiet ha forstått. De er de eneste som ikke skjønner at det som nå skjer i WTO er en ønsket politikk, sier professoren. Alt tyder på at Aanesland har rett. I Doha-spillet er Norge en statist, selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre ledet en arbeidsgruppe under WTO-toppmøtet i Hongkong i desember. Hva Norge gjør eller ikke gjør spiller ingen rolle. Blir det en WTO-enighet, vil Norge følge med. I Bondevik-regjeringen delte flere Høyrestatsråder dette synet. De valgte å holde lav profil for ikke å gi gode poenger til Senterpartiet i valgkampen. I Stoltenberg-regjeringen er det likedan. Vi trengte Finn Kristensen for å få lagt ned Norsk jernverk. Nå har vi Senterpartiet i regjering, sier et regjeringsmedlem. Vi må være forberedt på å gi kraftige konsesjoner. Vi har selvsagt alt å vinne i koalisjonen på å kunne si at vi kjempet så hardt vi kunne, men måtte bøye oss for sterkere krefter, sier en statssekretær. At Bondelag-leder Undheim griper de argumenter han kan finne for å forsvare næringsinteressene, er forståelig. Han gjør jobben sin. At politikere setter taktikk fremfor å utbasunere den fulle og hele sannhet er ikke overraskende. Å være økonomisk med sannheten er til tider politikernes jobb. Dobbelttalen Det er mer bekymringsverdig at ikke medi-

9 152 samtiden ene i høyere grad har tatt tak i den politiske dobbelttalen. Det kan ha forskjellige forklaringer: WTO er per definisjon kjedelig stoff. Det har høy snorkefaktor. I tillegg er det teknisk, med en omfattende internsjargong. Journalister er oftest henvist til partene i en konflikt for å ledes videre til akademiske og teoretiske kilder. Når ingen av primærkildene politikerne og interesseorganisasjonene er interessert i å presentere dette materialet, når det heller ikke ut. Undheim påpeker at journalisters profesjonelle kodeks forsøker å se en sak fra den svakeste partens parti. Han tolker dataene galt. Grunnobservasjonen av journalistister er likevel riktig og i denne har de et problem. Sentrum periferi er en av de to norske hovedaksene, der utkant tradisjonelt har betydd svakhet. For journalister vil det oftest være naturlig å se på en sak «nedenfra» og bøndene står i norsk tradisjon mot «makten i Oslo». Riktignok står de her i konflikt med en potensielt enda svakere gruppe, verdens fattige. Journalistikk er imidlertid som politikk i sin natur lokal. En drept norsk politimann = noen titusener afrikanere, målt i spaltemeter. Hvilke virkninger en WTOavtale vil få Elfenbenskysten, er et teoretisk regnestykke. Hvilken effekt det vil få på Hølonda og i Gyland er håndfast. Mer spekulativt, men også mer bekymringsfullt handler om politisk slagside. En god slump undersøkelser ned gjennom årene har vist at norske journalister ligger politisk til venstre for sentrum. Knapt noen har klart å påvise at dette er et problem, selv om jamringen har pågått siden Nixon følte seg forfulgt og norske Libertas satt oppe og fant venstrevri i Totto Osvold og Else Michelets fredagskveld-show på radio. Problemet det potensielle problemet oppstår når vi får makthavere fra venstresiden, som bruker venstresidens maktspråk. Det kan tenkes at journalistene ikke klarer å føre effektiv maktkritikk. Det er nok av norske journalister som kan en del sosialistisk teori Det er langt færre som kan sortere Hayek fra Smith. Alt til høyre for Venstre blir en grøt, som man for godt mon kaller nyliberalisme. Afrikansk menneskeverd Undheim har liten grunn til å klage. Hans virkelighetsbeskrivelse har dominert norsk mediedebatt om WTO. Bondelagets WTOmann ble landbruksminister. Men to problemer gjenstår. Det ene er, som sagt, at politikerne ikke har latt seg overbevise. De bare later som. Det har heller ikke nordmenn flest. En undersøkelse offentliggjort i begynnelsen av november viste at 62 prosent av befolkningen mener Norge bør bidra til en mer rettferdig verdenshandel, mens bare 12 prosent svarte at det riktige ville være å «øke bistanden». «Rettferdig handel» er et mangetydig begrep, men det er sannsynligvis rimelig å tolke det som en støtte til åpning for mer landbruksimport. Men andre og sterkere krefter vil bestemme hvordan det går i WTO. November 1999 kan ha vært et historisk vendepunkt. Etter en ganske lang periode med globalisering manifestert kraftige kritikk seg i Seattle. Siden er tegnene blitt mange: Motstanden mot EU-grunnlov, motstand mot fri flyt av arbeidskraft fra Øst-Europa, motstanden mot tyrkisk EU-medlemskap, motstand i Latin-Amerika mot en handelstraktat, og motstanden i Europa og USA mot fri flyt av tekstiler fra Kina gir signaler om at mange synes utviklingen går for fort. De venter at politikerne tråkker på bremsen. Det kan være slutten på en lang epoke med rask globalisering. På den ene siden har dette ført til at opp mot en halv milliard mennesker er løftet opp av lutfattigdom. Det kan måles i penger, men

10 samtiden vel så mye gjennom fall i barnedødelighet og mindre barnearbeid. De fleste av disse menneskene bor i Asia. For Afrika har perioden gitt få fremskritt. Aids, krig og vanstyre har stengt kontinentet ute fra globaliseringens goder. Intensjonen med Doha-runden var å dele globaliseringens gevinster på flere. Ved inngangen til 2006 står prosjektet og vipper. Det er en reell sjanse for et sammenbrudd. WTO-kritikerne frykter en avtale der svake land blir fratatt muligheten til å føre en nasjonal fordelingspolitikk og at de multinasjonale selskapene stikker av med profitten. WTO-vennene frykter at vi uten et verdensomfattende regelverk kan få et spindelvev av bilaterale handelsavtaler, formet med den sterkeste rett. Fattige land, uten noe å tilby, vil ha lite å vinne på en slik situasjon. Godtar man beregningene fra OECD og Verdensbanken vil en ny WTO-avtale løfte titall eller hundretall millioner mennesker opp fra et liv i ekstrem fattigdom. Det står i så fall om svært mange menneskeliv. Norske bønder deler ikke en slik oppfatning, og det skulle bare mangle. Står du i ferd med å miste gård og grunn, tar du argumenter der du kan finne dem. Mange norske politikere har på sin side foretatt den politisk-moralske kalkulasjonen, og kommet til at de vil godta en hårdhendt restrukturering av norsk landbruk, fordi det vil redde mange menneskeliv. De vil bare ikke si det høyt. Tilbake står mediene. Pressen hevder at den har en samfunnsrolle som blant annet innebærer at den skal beskytte de svake mot maktmisbruk. I denne saken har mediene havnet på gal side, sier Undheim. Det er en presis analyse. Å spørre de fattige Norske medieorganisasjoner er små. Det finnes i høyden en håndfull reportere som har dekket WTO over tid, og kan trenge gjennom teknikalitetene og de politiske røykteppene. Alle vi andre har gått til de nære og vante kildene i politikk og næringsorganisasjoner. Vi har styrt unna kilder, lokalt og i andre verdenshjørner, som ville tegnet et annet bilde.vi har latt Bjarne Undheim fortelle hva som gagner verdens fattige, i stedet for å spørre de fattiges egne politiske ledere. Vi har latt norske politikerne fortelle forskjellige historier, on og off record. Rett før jul holdt WTO toppmøte i Hongkong. Det ga ikke noe sammenbrudd, men heller ikke noe gjennombrudd. De rike landene lovet å avvikle eksportsubsidier på landbruksprodukter innen 2013, og det ble gitt løfter om støtte til noen av verdens fattigste land. Men løftene er vage og WTO-sjef Pascal Lamy mener 40 prosent av arbeidet gjenstår til et nytt toppmøte i april. Det er de vanskeligste problemene som gjenstår. G20-land som India og Brasil nekter stadig å åpne sine markeder for vestlige varer og tjenester, før verdens rike kutter mer i landbrukstoll og eksportsubsidier. Sjansen er stadig stor for at «utviklingsrunden» bryter sammen i løpet av våren kan bli året bøndene jubler, politikerne beklager, Afrika fortviler og norske medier bringer gladmeldinger om at status quo, tomatproduksjonen på Jæren og harmonien i Stoltenberg-regjeringen er reddet. I bunn og grunn er det ganske trist.