Inghill Johansen. Bungalow FORLAGET OKTOBER 2016

Transkript

1

2 Inghill Johansen Bungalow FORLAGET OKTOBER 2016

3 Den som river, sitter i maskinen. Han ser skydekket over åsen, og trafikken som begynner å tette seg, bilene på veien som noe blankt. Han venter. Vi kan ikke se ansiktet hans herfra, bare hendene, hvordan de krummer seg rundt hver spak. Vi kan se at han beveger dem, fører dem opp og ned, hever grabben. Den som river, ser veien jeg går på, han ser huset jeg bor i som en kloss han kan løfte opp og sette ned et helt annet sted. Den som river, ser fuktigheten som får plankene i et hus til å råtne innenfra. Han kjenner lukten. Når grabben treffer huset, merker han det som en motstand som forplanter seg fra maskinen og inn i kroppen hans. Som om grabben er hendene, og det bløte treverket en del av et menneske han forgriper seg på.

4 Skeive vinkler

5 Rom Det var bestefaren min som bygde huset. Det ble satt opp rett før den andre verdenskrigen, og selv om hustypen har gått av moten for lengst, er de fortsatt lette å kjenne igjen. Det er noe med vinduenes plassering og måten taket hvelver seg på. Da huset stod ferdig, ga bestefaren min hustegningene videre til søsterens mann, en tynn skikkelse jeg har sett på et bilde, som igjen ga dem videre til en tredje slektning eller venn. Etter hva jeg har hørt, var det sånn denne hustypen spredte seg. De store arkene med beskrivelser av vinkler, tak og vegger sirkulerte, de var som små eventyr, noe man ga videre, drømmer om tette tak, store vinduer og lange lykkelige liv. Den som bygde, trakk alltid noe fra eller la noe til, et ekstra vindu der det ikke skulle være noe vindu, eller en dør mot vest i stedet for mot nord. På den måten kom husene til å ligne den som bygde dem. Min bestefar hadde to koner, den første døde mens huset ble bygd. Enda så lite huset var, gjorde han det aldri ferdig, ett av rommene ble stående uten ordentlig gulv, uten ordentlig tak, det ble et mørkt rom en bare stengte av. Det rommet ble som sorgen i min bestefars hjerte, et sted det var umulig å gå inn, et rom en vente seg til ikke å ha. Opp gjennom årene fikk rommet gulv, det fikk tapet på veggene, og det bar forskjellige navn, men det så aldri ut til å fylle dem helt. En tid ble det kalt barneværelse. Det var meningen at søsknene mine og jeg skulle leke der inne, men det gjorde vi aldri, rommet var for lite, for mørkt. Så ble det døpt om til garderobe, det var jo klær der, men også poser med mel, ekstra sukker, en hylle med utstyr til støvsugeren,

6 svømmeføtter, dessuten pleide kattene vi til enhver tid hadde å få ungene sine helt innerst i en av de små hyllene som var fulle av håndklær. Førti år seinere, da mannen jeg hadde bestilt til å taksere eiendommen snudde seg og spurte hva jeg kalte rommet, han trengte et ord som beskrev det, visste jeg det fortsatt ikke. Sannsynligvis var ingenting og alt det mest dekkende, men det kunne jeg ikke si, så han skrev garderobe på grunn av alt tøyet som fortsatt lå i stabler der. Håndtrykket hans hadde vært fast og profesjonelt, men jeg var nervøs, det hjalp ikke. Å vise fram huset på denne måten føltes som å vise fram en del av seg og be om å få den verdsatt. I hånda holdt han et lite instrument som ved hjelp av en rød stråle raskt kunne måle opp rommenes størrelse. Strålen avslørte at gulvet i stua ikke var rett, det hadde en forhøyning midt på før det begynte å skråne. I nyhetene på TV hadde de nettopp vist et innslag fra en stat i USA, der et helt gatekryss plutselig forsvant ned i jorda med biler og alt, men han sa ingenting om skeivheten, og jeg turte ikke spørre. Egentlig var han en hyggelig mann, han sa at han nok måtte skrive at alle flater var slitt, han håpet jeg ikke ville ta meg nær av det. Jeg ristet på hodet, jeg forstod jo såpass. I det hele tatt virket det som han prøvde å muntre meg opp, han brukte for eksempel ordet realt om rommet der sengene til foreldrene mine hadde stått, enda tapetet hadde gått opp i limingen og skapene til å henge klær i burde ha vært byttet ut. Da han kom til rommet der jeg pleide å sove, lurte han på hva jeg kalte det. Jeg nølte, så han foreslo bibliotek. Det var bokhylla han tenkte på. Den var stor og fylt med alle mulige bøker. Jeg visste godt at det ikke var sånn et soverom burde være. Det burde ikke inneholde så mange ting som kunne forstyrre søvnen, så jeg lot ham skrive bibliotek enda det ikke var det det var. I rapporten jeg fikk tilsendt, er det bare ordene stue, kjøkken og bad jeg kan identifisere. De andre rommene har han gitt nye navn. Det

7 riktigste er å si at de har hatt en mer diffus karakter. De har ikke vært bestemt for noe spesielt, man kunne gjøre alt i dem. Sånn sett er det lett å se at huset og jeg har begynt å ligne, for jeg har vanskelig for å bestemme meg. Som oftest lar jeg ting bare skje. Jeg kunne virkelig trengt en som kom og kalte tingene ved sitt rette navn, en som delte livet opp i klare enheter, en som pekte og sa nåtid her, fortid og framtid der, sånn at alt ble klarere og sluttet å flyte så mye rundt i meg.

8 Tak Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene. Vårt tak hadde en mer buet og myk fasong. En fasong det var godt å hvile øynene på. Dessverre var taksteinene av gammel sement, hver vinter var det noen som knakk og falt ned, og til slutt måtte alle skiftes. Foreldrene mine, som ikke hadde så mange penger da, la på noen takplater i aluminium. På den tiden var de populære, snøen skulle visstnok gli så lett av dem, men på vårt tak ble den bare liggende. Den gled ikke av i det hele tatt. Det virket snarere som den klistret seg fast, i alle fall forsvant den ikke før våren kom. Men det gjorde ikke noe. Så lenge den lå der, skjulte den platene. De var ikke helt like, på noen var aluminiumen blank, på andre var den mattere. Det hele så ut som et lappverk. Moren min likte dem ikke. Fra den dagen de kom opp, sluttet vi å gå på veien som gikk på oversiden av huset, den en kunne se ned på taket vårt fra. Fram til da hadde moren min ofte gått tur med søsknene mine og meg for å plukke blomster eller se seg rundt. Hun var fremmed i området, hun kom fra et helt annet landskap, et flatere og mer fruktbart landskap med kornåkre som videt seg ut og gulnet eller ble slått, med jord som ble pløyd eller harvet. Min mor kunne alle kornsortene på fingrene. Hun kunne fargen på modent korn og korn som ikke hadde stått lenge nok. Hun kunne ord

9 for korn som var slått ned av regnet. Og for jord som nettopp var pløyd, for de mørke rennene som buktet seg som ormer og veltet opp, kilometer etter kilometer. Men alt dette gjemte hun i sitt hjerte, eller det kom ut i små setninger innimellom. Som en slags kunnskap hun satt på, men som ikke hørte hjemme i den skogen hun nå befant seg i. Jeg vet ikke om det var ord hun savnet, et språk hun bar i seg. Men hun oppførte seg alltid som om hun var litt fremmed. I grunnen var det en holdning hun bestandig hadde, som om livet liksom hadde plassert henne der og hun måtte gjøre det beste ut av det. Fra den dagen takplatene kom opp, tok vi alltid den nederste veien, derfra så alt greit ut, det var ingenting ved huset som ikke var som det skulle. Selv da broren min fikk et anfall og hele kroppen hans ristet og hun måtte løpe til en nabo for å låne telefonen, valgte hun den veien, enda det stod om livet og den øverste ville vært kortere. Det kan være hun ikke tenkte klart. At hun tok den veien hun hadde vent seg til å ta, at hun ikke så at den andre var en mulighet, en åpning, at den hadde kunnet redde min brors liv. Et par år seinere fikk de en snekker til å bytte det hele, plater, lekter, takpapp. De trodde kanskje det ville hjelpe. Den nye steinen var blank og svart. Den så fin ut, den understreket virkelig takets form. Men det hjalp ikke. Broren min var borte. De kunne spart seg bryet. Og ikke lenge etter døde far, han falt om i en bakke.

10 Strikk Jeg forlater de små sekundene som heter dag, som heter time, og synker inn i noe annet som ikke er, som har vært, som heter før, som heter da, som heter den gang. Jeg lar meg falle, jeg står på noe og så synker jeg ned, som om nået er festet til en strikk man kan strekke litt fram og litt tilbake.