Kopiering ikke tillatt. Denne teksten hører kun hjemme på side: 1 I N N H O L D :

Transkript

1 side: 1 I N N H O L D : 1. Den livsfarlige nabohunden...s En dum stiloppgave......s Hundespråk......s To fremmede ringer på....s Kidnappet......s Et dristig rømnings forsøk....s En strek i regningen.....s Hyl i natten... s Redningsaksjonen....s Fra tenner til håndjern......s Mary får hjertebank... s Helten Kazan....s Menneskets beste venn....s. 75.

2 side: 2 1. DEN LIVSFARLIGE NABO-HUNDEN - Kom dere ut! - Markspiste ormeyngler, hva tar dere meg for? Siv skvatt til. Det var farens stemme. Hun hadde aldri hørt han så sint før. Hun skyndte seg ut fra badet, og bort til trappen. Trappen førte ned til stuen. Siv satte seg, i bare pysjamasen på det øverste trinnet og presset hodet mot rekkverket. - Jeg tror ikke du forstår, sa en hes fremmed stemme. Siv kunne bare se silhuetten til to fremmede personer. Den ene var stor og kraftig. Den andre var like spinkel som faren. De sto like innenfor utgangsdøren i stuen. - Å jeg forstår svært godt, freste faren hennes. - Dere vil jeg skal selge dere, mine og firmas oppfinnelser. - Dere vil ha meg til å spionere på mine egne kollegaer. Far nærmest spyttet ut ordene. Han sto med knyttede never og nærmest oste av raseri. - Spionasje er det feigeste, det mest usle som fins, også vil dere at JEG skal gjøre slikt. - Dere burde skamme dere feige rumpetroll. - Ha dere ut, før jeg ringer til politiet! - Ut sa jeg, Stinkdyr hører hjemme utendørs? - Dette kommer du til å angre, snerret den spinkle av de fremmede, mens han rygget mot døren. Siv holdt hardt om en av stolpene i gelenderet. Hun knep så hardt at det gjorde vondt. - Skal jeg oppfatte det som en trussel? snerret faren illevarslende. - Du kan gjøre hva fanden du vil, svarte den andre og gikk. Døren ble slengt igjen med et brak etter dem. Siv satt som forsteinet, og så ned på far. Hun var stolt over at faren ikke hadde bøyd av for de slemme mennene. Far var tynn, glattbarbert og hadde et bustete kort svart hår. Ole Pettersen som far het, var kledd i blåstripete pysjamas, tøfler, og morgenkåpe. Siv betraktet faren stille. Han gikk irritert fram og tilbake som et dyr i bur, og dro seg i håret. Han dro seg alltid i håret når han tenkte, eller var irritert. Siv sukket. Hadde mor levd nå, ville hun ha gått bort til han og holdt rundt han. Det var snart 4 år siden hun døde. Hun ville reise seg og gå bort til faren, men merket at hun skalv. Ole, faren hennes, fikk plutselig øye på Siv, øverst i trappen. Han bråstanset, og armene falt slapt ned langs sidene. - Siv, vesle jenta mi, gispet han forskrekket. - Sitter du der?

3 side: 3 Han virket nesten sorgmodig i stemmen. Siv nikket bare. Ole kom seg raskt opp til henne, og satte seg på trappetrinnet ved siden av Siv. Han kremtet litt, - Hørte du..? -.Eh, så du..? Mumlet han lavt, med grøtet stemme. Siv nikket alvorlig igjen. Ole lukket øynene og pustet tungt. Han lot fingrene leke med håret hennes. Lugget henne vennskapelig. - Det er ikke noe å bry seg med. - Bare voksen prat. - De mennene ville at pappaen din skulle bryte alt som heter lover, normer, regler og fornuft. - De ville at jeg skulle svike meg selv, jobben min, og alle mine prinsipper. - Du vet jeg har nevnt for deg, at vi på jobben holder på å utarbeide en helt ny type datamaskin. - Nå snakker jeg ikke om et nytt program, men en ny revolusjonerende, avansert maskin type. - Den skal kunne gjøre ting som ikke er mulig med dagens maskiner. - De mennene ville ha informasjon, slik at de kan lage tilsvarende maskiner, og sette dem ut til salg. - Hva er det de nye maskinene skal kunne gjøre? spurte Siv nysgjerrig. Ole ristet alvorlig på hodet. - Jeg skulle så gjerne fortalt deg det, jenta mi. - Men det er hemmelig. - Jo mindre som kommer ut jo bedre. - Vi er fortsatt bare på forsøks-stadighet. Siv så såret opp på han. - Stoler du ikke på meg? Ole trakk henne tett inntil seg og kysset henne varsomt på pannen. - Det er ingen i hele verden jeg stoler mere på en akkurat deg. - Jeg er så vanvittig glad i deg, derfor vil jeg ikke fortelle deg mere om dette. - Når du ikke vet noe, vil ikke slikt avskum som de bandittene, bry seg om deg. Siv frøs på ryggen. - De vil ikke gjøre deg noe, vil de? Hun var nervøs i stemmen, og så opp på faren. - Nei, de vet min innstilling til saken nå. - De er smarte nok til å skjønne at jeg vil kontakte politiet om de kommer igjen. - Men, protesterte Siv. - De sa at du ville angre. Faren smilte og rusket henne skøyeraktig i håret. - Noen må bare ha det siste ordet. Ole så flyktig på armbandsuret, og sperret opp øynene. - Hei klokken er mange. - Vi må komme oss i fillene. Han skynde seg inn på soverommet. Siv reiste seg langsomt. Hun hadde ikke noe i mot å komme for sent til skolen. Hun hadde ikke noe i mot å bil hjemme fra skolen heller for den saks skyld. Denne uken hadde vært et mareritt. Denne uken var den første uken i deres i Oslo. Hun hadde alt fått seg en god venninne på den nye skolen. Men likevel var dette den verste

4 side: 4 uken i hennes liv. For det første, tenkte hun, og gnei ansiktet med den våte vaskehansken. Naboens hund, en diger svart langhåret schæfer, skremte vettet av henne. Den hadde en stor munn med lange tenner. Den var sikkert sterk nok til å kunne rive av henne armer og bein. Hun frøs på ryggen, og prøvde å forestille seg, hvordan det ville være å leve uten armer og ben. Da måtte de i alle fall flytte til et hus uten trapper, og da kom de seg vekk fra det fæle pelsdyret. En dag ville den komme til å bite henne, det var hun sikker på. Den pleide å henge over gjerdet i hagen på rekkehuset og bjeffe så alle tenne syntes. Hun var så redd for at den ville klare å hoppe over det meter høye gjerdet. Det andre som var fælt med denne uken, tenkte hun og gned ansiktet grundig med handkle. Hele denne uken hadde det vært dyrenes uke på skolen. Hvor noen elever fikk ta med seg sine skjeledyr hver sin dag. Den første dagen på skolen hadde en krøllet liten hund hoppet opp etter henne og bjeffet. Hun hadde vært så redd at hun skrek, og tisset på seg. Alle i klassen lo, det var så flaut. Hun løp gråtende hjem den dagen. Det var da hun ble kjent med Mary. Hun hadde kommet etter henne hjem fra skolen. Hadde det ikke vært for Mary, ville hun ikke ha overlevd denne uken. Hun hadde ikke fortalt far om dette. Han ville så gjerne at hun skulle være en stor og modig jente. Egentlig ønsket far seg en sønn, så hun måtte late som hun var modigere enn det hun var. Hun var så redd for at far skulle bil skuffet over henne. Hun trakk på seg olabuksen, og sjekket at husnøkkelen hang rundt halsen. - Hvorfor vil folk frivillig ha slike monsteret hjemme hos seg? De er farlige, lukter vondt, skitner til, røyter og bråker. Noe så ekkelt. - Siv er du ferdig snart? far var utålmodig i stemmen. - Ja, jeg er ferdig nå. svarte hun og åpnet baderomsdøren. Far sto rett på utsiden av baderommet. Han sukket og så sørgmodig på henne. - Herregud Siv, som du ligner din mor. Bare 12 år gammel, og på en prikk lik sin mor. - Du har den samme spinkle figuren, det skjeve smilet hennes, det hjerteformede ansiktet, og det kastanjebrune tykke håret hennes.

5 side: 5 Han svelget tungt. - Og bruker like lang tid på badet? Han lo, og nikket, - Ja vist, du bruker like lang tid på badet. Far var ennå ikke kommet over morens død. Siv tvilte på om han noen gang ville komme helt over det. Hun husket bare moren svakt, enda det bare var nesten 4 år siden. Far og mor hadde hatt det så veldig fint i lag, de hadde vært bestevenner, selv om de var gift. Det er sjeldent nå for tiden. - Siv, du må skynde deg til skolen nå, ellers kommer du for seint. Siv sukket, grep ranselen og gikk mot døren. Det var heldigvis fredag i dag. Siste dagen i en mareritt uke. Hun åpnet døren forsiktig på klem. Var nabohunden ute i hagen i dag? Hun kunne ikke se den. For sikkerhets skyld tok hun farens store paraply. Straks hun var utenfor slo hun den opp. Hun gikk bøyd nesten skjult av paraplyen, mot porten. Hun ville forhindre at den store nabohunden skulle få øye på henne, om den var ute. Nå var hun halvveis til porten. Hjertet hennes slo som en dampmaskin. Plutselig ble de vante by-lydene druknet i en voldsom bjeffing og knurring. HVOVV, GGGIIIRRRVVVOVVF, Siv satte i et skrik, og slapp paraplyen. Hun så det digre monsteret løpe mot henne i nabohagen. Den tok sats... Siv sprang det hun greide, og stupte inn døren. Hun lukket den med et smell, og låste. Hun lente seg andpusten mot døren, og så seg skremt om. Ville den klare å hoppe inn gjennom vinduene? Hun viste ikke. Redselen gnagde i henne. Hun stirret skremt på vinduet, og formelig ventet å se dyret fly i gjennom glasset hvert øyeblikk. Hvor kunne hun hjemme seg? På rommet sitt. Det var i annen etasje. Hun kunne sette en stol inntil dørklinken, slik at den ikke ville klare å komme inn. Hun løp opp trappene, redd for at hunden skulle komme gjennom vinduet hvert øyeblikk. - Siv, er du her ennå? Far kom forbauset mot henne. Han hadde slips og en tynn genser på. Buksene hadde en sylskarp press og joggesko på beina. Den korte skinnjakken var uknappet. I hånden hang en tykk dokumentmappe. Siv pustet lettet ut. Ingen hunder i verden kunne gjøre henne noe nå. Far ville ikke tillate det. Han var ikke redd for noe. Det var hun sikker på. Han måtte ikke vite at hun var redd for hunder. Hun var så redd for at han skulle bli skuffet over henne. - Er du fremdeles redd for hunder? Jeg hørte nabohunden i sted, og så deg buse inn.

6 side: 6 Siv vred på seg. - Bare ørlite engstelig, ikke noe å bry seg med. Ole gliste, - Det er jenta mi det. Hunder var også din mors eneste svake side. Hun var livredd dem, jeg tror hun må ha overført noe av sin redsel for dem til deg. - Til og med på det punktet ligner du henne. - Jeg har snakket med nabohunden flere ganger. - Det fins ikke noe ondt i den, bare bråker litt. - Det er en Schæfer, det er snakkesalige, men smarte hunder. - Jeg foretrekker dem som er stille, gjerne utstoppede. Mumlet Siv mutt. Ole lo så han ristet. - Du kan få sakt det du. - Nei, nå er vi begge så sent ute at jeg får kjøre deg, så kommer iallfall du tidsnok til skolen. De skyndte seg ut døren. Schæferen sto på to bein og hadde hele overkroppen over planke gjerdet. Den hadde tungen langt ut av munnen, og fulgte oppmerksomt med. Faren tok opp den oppslått paraplyen, som hun hadde slengt fra seg. Hunden bjeffet ikke nå som hun hadde far med. Alle hunder bjeffet på henne når hun gikk alene. Alle hunder hatet henne, det var hun helt sikker på. Endelig satt de trykt inne i bilen og kunne kjørte mot skolen. Siv kvidde seg noe aldeles fryktelig.

7 side: 7 2. EN DUM STILOPPGAVE Skole-klokken hadde ringt inn da de kom fram til skolen. De fleste elevene hadde alt gått inn. Siv skyndte seg bort til sitt klasserom samtidig med lærer Larsen. Han var klasseforstander for henne og de andre i klasse 7 C. Lærer Larsen var en populær og flink lærer. Han var en flott mann i slutten av tyve årene. Larsen blunket skøyeraktig til Siv, da hun skulle gå inn i klassen. - Du er forsinket i dag du også. Han var kledd i joggedrakt, og det brune håret strittet svett til alle kanter. Siv måtte smile, han så komisk ut. Siv hadde for lengst skjønt at Larsen pleide å jogge til skolen, og skifte tøy når han kom fram. Men nå hadde han ikke fått tid til å skifte. Inne i klassen hadde alle stimlet sammen rundt Espen og Gjøran. Espen hadde en hund i armene, og Gjøran hadde et bur med en Ilder i. Siv holdt seg på respektfull avstand fra hunden. Og tittet skeptisk inn i buret til ilderen. Siv likte seg ikke, og hun følte seg veldig utenfor. Alle snakket om hvor helskjøn hunden var. Hjerteknuser, kjempesøt, var ord som gikk stadig igjen. Au den bet meg, den lille rakkeren, gispet Mary. Siv skvatt til, og ventet å se blodet fosse. Men Mary fortsatte å klappe den lille hunden. Lærer Larsen var verre enn alle til sammen. Han satt på gulvet og prøvde å leke med både hunden og ilderen, som nå var ute av buret. Siv hadde mest lyst til å løpe sin veg, hunden og ilderen var løs, de kunne komme bort til henne hvert øyeblikk. Svetten rant nedover pannen hennes. - Hei Siv, utbrøt Mary plutselig, som først nå var klar over at hun var kommet. - Har du sett den herlige Golden retriever valpen. Den er bare to måneder gammel. - Den er bare babyen, du trenger ikke være redd for den. Siv gufset seg. - Hvordan kan du si at den er herlig? - Den beit deg nettopp. - Ææh, hvalper biter alltid litt, de skjønner ikke at det gjør vondt. Hun rakte hånden mot henne. - Se det ble bare så vidt du kan se et ørlite merke i huden. - Hvalper har slike skarpe tenner, nesten som nåler. - Vil du klappe valpen? jeg kan holde den for deg? Siv ristet på hodet, hun ønsket ikke å klappe den. Når valpen var løftet opp slik, kom tennene i hennes hals-høyde. Hun skalv bare ved tanken. - Vel nå får det være nok dyr for denne gangen, sa Larsen plutselig. - Gjøran, ta Ilderen i buret og Espen ta valpen i band. - Alle setter seg på sine plasser. - Nå skal vi ha norsk.

8 side: 8 - ÅÅÅhhhh, sukket klassen motvillig. Siv sto fortsatt stiv like innenfor døren. Hun skalv, og svettet om hverandre. Sette seg? Hennes plass var fremst på vindusrekken. Espen med valpen satt like bak. Han hadde valpen på pulten sin. Det betød at den ville kunne ta henne bakfra. Da Mary satte seg på hennes plass, og blunket forståelsesfullt til henne, pustet Siv lettet ut. Hun sendte Mary et takknemlig blikk og satte seg på Mary sin plass. Her kunne ikke valpen på bordet nå henne. Gøran med ilderen satt helt bakerst på vindusrekken, så hun var trygg for den også. Men hun var egentlig ikke så veldig redd for ilderen. Hun synes den var søt, men syntes samtidig synd på den. Den burde få leve ute i det fri, den var et vilt dyr. - Først vil jeg fortelle dere at Matteprøven på mandag blir forskjøvet til neste torsdag. Og alle andre lekser til mandag blir strøket. Det steg et begeistret brøl fram fra klassen. Og Larsen fikk en ivrig trampeklapp som understrekte hva klassen mente om den saken. Valpen krøp engstelig sammen på pulten til Espen. Trampeklappen ville ikke gi seg. Døren til klasserommet ble plutselig revet opp og gamle hvithåret frøken Jensen, elle Surmaga som alle kalte henne sto i døren. Hun var helt rød i skinnene. Det ble straks helt stille. - Larsen, snerret frøken Jensen. - Klarer du ikke holde orden på klassen din, får du kanskje se deg om etter et annet yrke. Larsen smilte avvæpnede mot den gamle. - Beklager, bråket, De bare gir uttrykk for sine følelser, det er bare sundt. Frøken surmaga presset munnen sammen til en tynn strek. - Vi har engelskprøve i naborommet. - Prøv å hold dem nede på et kultivert støynivå for en gangs skyld. Hun ventet ikke på svar, men smelte igjen døren etter seg. - Ja, ja, selvfølgelig, Deres høyhet. bukket Larsen høflig mot den lukkete døren. Hele klassen satt tvekroket og skrek av latter. Larsen gliste, men prøvde tydeligvis å ta seg kraftig sammen. - Hys, hys. Men klassen hadde alvorlige problemer med å komme ut av latteren. Siv lo så tårene trillet. Frøken surmaga, var jammen et navn som sto til henne. Plutselig kjente hun noe varmt bløtt som dultet til beina hennes. Noe dro i buksen. Noe sylskarpt borret seg inn i leggen hennes.

9 side: 9 Siv skrek, og veltet pulten i panikk. Den gikk i gulvet med et brak. Hun hoppet over den veltede pulten med et byks, og stormet mot døren. Larsen var samtidig nede ved døren. Han grep Siv, idet hun skulle åpne den. Tårene sildret ned over kinnene hennes. - Slipp, skrek Siv hysterisk. Hun skalv over hele kroppen. Larsen slapp ikke. Han så alvorlig på henne, og dro henne med seg opp på kateteret. Hun hadde ventet at alle ville le av henne, men ingen lo. Det var helt stille. Valpen satt uforstående ved den veltede pulten. Uvitende om alt oppstyret den hadde forårsaket. - Espen, jeg sa du skulle ta valpen i band, Larsen var sint i stemmen nå. Espen vred på seg. - Jeg mente ikke noe med det. - Det skulle bare være gøy. - Har du ikke en bror i 5 klasse? Espen nikket. - Ta hunden med deg til broren din og kom tilbake hit straks. Espen tok valpen under armen og gikk. - Siv tørk tårene, og gå og sett deg. Det var fremdeles pinlig stille. Alle så på henne. Hun skalv så hun ristet, og tårene sildret nedover kinnene. Lærer Larsen satt på stolen bak kateteret, og så ut som han tenkte grundig. Det var uvant å se Larsen sitte bak kateteret, vanligvis satt han på kateteret. Endelig kom Espen igjen, uten hund. Da Espen hadde satt seg, fant Larsen sin vanlige plass på hjørnet av kateteret. Han smilte sitt vanlige selvsikre smil. - De aller, aller fleste av oss har ting som de er spesielt redde for. - Ting som andre synes er helt ufarlig og idiotisk. Jeg for et eksempel er veldig redd for maur. - Jeg har alltid vert redd for Maur, siden jeg som barn falt oppi en maurtue. - Jeg er sikker på at dere også er redd for forskjellige ting. - Mary, vil du fortelle oss hva du er redd for? Mary så ned. - Jeg er redd for edderkopper. - Espen hva er du redd for? fortsatte Larsen alvorlig. Espen vred på seg. - Jeg kan ikke komme på noe. Larsen sukket. og gikk videre. En var redd for veps, en for slanger. Et par var mørkeredd og en var redd åmer, og en for tannlegen. Det var utrolig mye rart de forskjellige var redd for. - Dere skal nå få den vanskeligste leksen dere noen gang har fått. - Dere skal skrive stil om det dere er redd for. - Da mener jeg ikke at dere skal skrive bare om hva dere føler,

10 side: 10 men også fakta om emne. - Jeg vil dere skal gå på biblioteket, les og lær mere om det dere er redd for. - Siv du leser for et eksempel hundebøker, ikke så mye om raser, men om hundens språk. - Snak med folk som kan noe om det dere er redd for. - Jo mere dere klarer å lære om saken, jo bedre kan redselen kontrolleres. - Jeg sier ikke at dere ikke blir redd mer. Men dere vil få mer kunnskap om hva. - Espen, du sa at du ikke kunne komme på noe. - Jeg tror du og Gunnar er redd for fremmede kulturer. - Dere har vært svært ekle mot Cali fra India, og de andre innvandrere på skolen. - Jeg tror dere oppfører dere slik fordi dere er redd. Espen og Gunnar protesterer iherdig, men Larsen var ubøyelig. - Dere skal sette dere inn i mest mulig av Indias kultur og den politiske situasjon. Det fins bøker om emnet. Dere kan få et telefon nr. til en kammerat av meg, som jobber ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Snakk med han. Denne stilen skal være på minst 4 A4 sider. Gjør deres beste. Karakteren dere får vil jeg tillegge stor vekt, ved karaktersettingen på slutten av året. Dere får to karakterer på stilen. En for norsk rettskriving, og en for innhold, som kommer inn under samfunnsfag. Det ringte ut nå, men alle ble sittende. - Men hvordan kan vi få informasjon om å være mørkeredd? spurte Anette. - Se i psykologi bøker, der finner du stoff om emnet. - Dere med tannlegeskrekk, jeg skal prøve å få til, slik at dere får besøke Odontologen en dag. - I tillegg bør dere snakk med skoletannlegen, spør om han vil fortelle, og vise dere litt nærmere om det som foregår. - Dere skal levere inn stilen mandag om to uker. - Dere skal nå få fri resten av dagen. - Dere skal bruke fritimene på biblioteket, eller andre steder hvor dere kan få informasjon om temaene. Det ble vill jubel, flere ropte hurra for læreren. Før de styrtet ut døren. Siv og Mary gikk sist ut. - For en dum stiloppgave. - Jeg liker ikke edderkopper. - Er ikke interessert i å lære noe om dem heller. Siv nikket og sa seg enig. Biblioteket lå like ved skolen. En eldre kraftig gutt med Brunt hår sto like utenfor døren til biblioteket. Han snakket med en kammerat. Siv ble måpende stående og stirre på gutten med det mørke håret. Han lo over noe kammeraten fortalte. Latteren var så trygg og avslappet. Hele skikkelsen lyste av trygghet, og selvsikkerhet. Øynene hans skinte. Smilehull hadde han også. Hun følte at hun kunne se på han i timevis. Han så plutselig på henne. - Er det noe i veien?

11 side: 11 Siv kjente hun ble sprut rød i ansiktet. - Vi skal inn på biblioteket, svart Mary. - Så si det da vel, svarte den mørke kjekt. Han flyttet seg og åpnet døren for dem. Mary dyttet Siv innenfor, og kniste. - Forelsket ved første blikk, eller hva? lo hun, da guttene ikke kunne høre dem. Siv ble om mulig enda rødere. - Er det virkelig så tydelig? - Herre gud, du stirret jo helt forgapt på Steinar. - For et nyyydelig navn, sukket Siv. Mary lo. - Ja annenhver jente på skolen er helt forgapt i han. - Han går i klasse 8 A. - Skal jeg være ærlig, så har du ikke en sjanse hos den karen. Siv så såret bort på Mary. - Hvorfor sier du det? - Han er helt hundegal. - Har to Riesenschnauzer. - Og driver aktivt med lydighet og brukshund, og alt annet som har med hunder å gjøre. - Han er så vidt jeg vet bare interessert i hunder. - Har vist ikke vært sammen med noen ennå. - Åh, sa Siv stille, og så ned. De ble lenge på biblioteket. De lånte hver sin bunke med bøker, om hunder, og edderkopper. - Jeg må hjem nå, det er min tur til å lage middag i dag. Sukket Siv og reiste seg. Mary nikket, - Jeg må hjem jeg også. Vi tar snarveien gjennom parken. Siv sa ikke noe, selv om hun hadde lyst til å protestere. De gikk inn i den store parken like ved. Siv var livredd. I parker hender det at hunder løper løse. - Mary! - Mary! Mary snudde seg. En dame med som leide på en unge i syv års alderen kom løpende etter dem. - Det er mor. mumlet Mary forbauset. - Jenta mi, gispet damen andpusten. Jeg må i full fart til tannlegen med Ole. Han har knekt en tann. - Kan du hente Inger-Johanne i barnehagen for meg? Mary nikket, og moren gikk. - Jeg må gå jeg. - Vi snakkes senere. Siv ble stående igjen alene mitt i den nesten folketomme parken. Et sted med mulige løse hunder. Hun strammet seg opp og begynte å gå. Det var uoversiktlig i parken Mange busker og trær. med plener, benker og grusveier på kryss og tvers. Grusen knaste under beina hennes. Hun hadde vondt i skulderene. Sekken var fryktelig tung. Hun tenkte på den dumme stiloppgaven. Hunder var pyton. Hun var egentlig ikke interessert i å lære noe om dem.

12 side: 12 Plutselig følte det som om håret reiste seg på hodet hennes. Noe beveget seg inni rododrendon busken. En diger, svart, langhåret schæfer, kom løpende fram fra busken, med en stokk i munnen. Siv stod som forstenet, det var nabohunden. Den logret ivrig med halen og kastet et flyktig blikk på henne. Hele hunden stivnet plutselig til, halen dalte. Den slapp stokken, og knurret mot henne. Det ble for mye for Siv. Hun bråsnudde og løp tilbake. Hunden komme etter henne. Hun løp så hun kjente blodsmak i munnen. Hun ventet hvert øyeblikk å kjenne tenne. En eller annen ropte "KAZAN, kom hit Kazan!" Plutselig løp schæferen forbi henne, snudde og for mot henne igjen. Siv bråsnudde på ny. Der fikk hun øye på et tre med grener langt nede. Opp der måtte hun. Det var hennes eneste redning. Der oppe kunne ikke dyret få tak i henne. Plutselig hang foten hennes igjen i en rot. Hun stupte framover, og slo hodet mot en trestamme.

13 side: HUNDESPRÅK - Bli der Kazan! Siv kom seg fortumlet opp. Nabo fruen sto like ved henne og hjalp henne på beina. Hodet verket. - Hvordan går det med deg? Hun så bekymret på henne. Siv svarte ikke og så seg engstelig om etter monsteret. Der fikk hun øye på den. Den lå i gresset og stirret oppmerksomt på henne. Straks de fikk øyekontakt begynte den å knurre. - Ikke stirr slik på Kazan, er du snill, sa nabokonen vennlig. - Han forstår ikke at du er redd. - Han tror at du truer han på livet. - Hva? gispet Siv forskrekket og så på nabokonen. Gjorde hun narr av henne. At hun skulle true hunden. Det var jo latterlig. Naboen var i midten av tretti årene, slank med kort krøllet hår. - Jeg truer så vist ikke hunden din, freste Siv med skjelvende stemme. Hun var både redd og sint nå. - Den hunden er livsfarlig. Nabo damen bare ristet oppgitt på hodet. - Hei, kan sønnen min få klappe hunden? En dame med barnevogn og en gutt i syv års alderen, sto og betraktet schæferen. - Ja, det går bra, han er vant til barn, svarte nabo damen vennlig. Siv så vantro på at gutten løp bort til hunden, som nå hadde reist seg. Hunden sleiket ungen, ivrig i ansiktet. Barnet lo og klappet hunden tillitsfullt. Moren kom bort til hunden også. - For en aldeles herlig hund, roste moren, mens monsteret sleiket hånden hennes. Like etter gikk de. Siv stivnet til straks hunden så mot henne. Den knurret lavt. - Hvorfor hater han meg, jeg har ikke gjort han noe. - La oss sette oss på en av benkene der borte, så skal jeg forklare deg litt om hunder. - Det hele bygger på en misforståelse mellom deg og Kazan. Siv ristet panisk på hodet, - Nei jeg vil ikke. - Jeg har annet å gjøre. Den egentlige grunnen var at hun var redd for å tilbringe mere tid sammen med hunden. - Du burde ta deg tid. - Selv om du ikke er interessert i hunder, er det umulig å unngå å møte på dem. - En tredjedel av Norges befolkning har hund. - Du vil aldri klare å takle å gå forbi hunder, om du ikke lærer deg litt om dem. - Kazan er ikke den eneste hunden som har knurret mot deg, er han vel? - Jeg kan love deg, at om du hører litt på meg, og gjør som jeg sier, vil du klare å gå forbi

14 side: 14 hunder, uten at de knurrer til deg. - Jeg vil ikke klappe noen hunder. Nabo damen nikket enig. - Nei det må du aldri gjøre, så lenge du er redd. Det hørtes utrolig ut, tenkte Siv. Kunne det være tilfelle. Vel kanskje hun kunne bruke noe av dette i stilen. Hun ble motstrebende med bort til sitteplassen ved et bord. Naboen hadde hunden i bånd, og satte seg på den andre siden av bordet. - Jeg heter Eva Storm forresten, begynte nabofruen. - Jeg er Siv Pettersen, mumlet Siv. Eva nikket alvorlig. - Siv, er du klar over at hundene ser på oss mennesker som tobente hunder? Siv så forskrekket opp på Eva, men sa ingen ting. - Hundene har et detaljert språk, som består hovedsakelig av kropsspråk, men også av lyd, og lukt. Men kropsspråket er det viktigste for hunden, akkurat som ord er viktig for oss. - Fordi kroppspråket er så viktig for hundene, er de eksperter på å forstå andres kroppspråk. - De ser alltid etter hva vi mennesker sier med kroppen vår. - Her er det missforståelsen oppstår. - Menneskene har et kropsspråk som ikke alltid stemmer overens med hundens. - Når en hund skal gå til angrep, reiser den bust, går på stive bein, med stive bevegelser. - Den vil også stirre intenst. - Med utvidede åpne øyne, rett i øynene på den hunden som han ønsker å angripe. - En angripende hund vil passe på å ikke vende baken, eller siden til den som han har tenkt å ta. - Ørene legges ned, leppene strammes slik at tennene blottes. Og den knurrer advarende. - Med de signalene er det klinkende klart for alle hunder, at det er like før det smeller. Eva trakk pusten og betraktet Siv. - Det er veldig viktig for mennesker som er redd for hunder å være klar over dette. - Mennesker som er redde, har nemlig akkurat det samme kropsspråket som en hund som går til angrep. Siv ristet iherdig på hodet, - Nei, det er ikke tilfelle. Eva sukket. - Du er ikke bevist på deg selv. - Du har ikke tatt øynene vekk fra hunden et øyeblikk mens jeg har snakket. - Du stirrer den intenst inn i øynene. - Øynene dine er utvidet og unormalt store, slik som de blir når en er redd. - Munnen din har du srammet sammen til en tynn strek. - Leppene skjelver, og rett som det

15 side: 15 er kan jeg se tennene dine. - Du snakker med en skjelvende stemme, som kan minne hunden om knurring. - Da du gikk bort til benken i sted, gikk du på stive bein, med unaturlige stive skritt. - Det er de som påstår at det blir utskilt en bestemt lukt fra mennesker som er redde. Men det kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte. - Når folk er redde for hunder, viser de et så tydelig kroppspråk, at til og med jeg kan plukke dem ut på lang avstand. - Du sa i sted at du ikke ønsket å klappe hunder. Det holder jeg med deg i. - Jeg har faktisk vært borti noen slike erkeidioter ett par ganger. - Det lyser lang vei at de egentlig er redde, men så vil de vise seg, og klapper hunden. - Kan du forestille deg, hvordan det må være for hunden? Siv trakk på skuldrene. Eva ble sint bare ved tanken. - De er redde og signaliserer til hunden at de har tenkt å angripe. - Men så å strekke hånden bort til hunden? Eva fnøs foraktelig. - Selvfølgelig tror hunden at nå kommer angrepet. - Hva tror du hunden gjør da? Siv fikk ikke tid til å svare. - Kazan ville snerre, brøle og trekke seg unna. - En underdanig hund, vil legge seg på rygg. - Så søtt, har jeg hørt folk si til hunder som gjør slikt. Hun fnøs. - De underdanige hundene knurrer neppe til deg heller. - De møter ikke blikket ditt, men ser vekk. - En selvsikker tøff hund, ville bite. - Den ville ikke skjønne at det er galt å bite. - Sett fra hundens synspunkt, angriper en vilt fremmed hund uten grunn. - Det er dens rett gå til selvforsvar. - Er den hunden uheldig, vil den bli forlangt avlivet. - Bare på grunn av en missforståelse. - Det burde være påbudt å undervise barn i skolen om hunder. - Det er så mange hunder i dag, at alle burde vite litt om dem for å unngå slike katastrofale missforståelser. Siv tenkte seg om, det var kanskje noe i det. Hun oppførte seg anderledes når hun så hunder. Men hun måtte se på dem. Hun måtte se når angrepet kom. - Jeg kan ikke noe for at jeg oppfører meg slik. Jeg klarer bare ikke gå vanlig forbi en hund. - Jeg er så redd, mumlet Siv, og så ned i bordet. Eva nikket. - Jeg skjønner det. - Men det er viktig å være klar over hvordan hunden oppfatter deg. - Du sa at jeg skulle klare å gå forbi hunder, uten at de ville bry seg om meg. Eva nikket ivrig. - Ja, jeg vil anbefale deg å bruke bevist hundens egne aggresjons dempende signaler. - Jeg vet det vil være vanskelig til å begynne med.

16 side: 16 - Når en hund, vil fortelle en annen hund, at den ikke ønsker trøbbel, har den en rekke aggresjons dempende signaler. - Den vil gjespe høyt og tydelig. - Den vil snu ansiktet vekk, gjerne hele siden eller baken til motstanderen. - En hund som vil være i fred, overser de andre hundene, og kniper øynene sammen til en strek, for ikke å provosere. Den vil bevege seg rolig, uten å løpe eller andre voldsomme bevegelser. - Store, eller brå bevegelser bare trekker til seg oppmerksomhet. - Slik som da du løp fra Kazan i sted. - Han løp etter deg, fordi han trodde du ville leke. - Skulle du ønske å ta kontakt med en hund. - Skal du sette deg ned med ansiktet vekk fra hunden, og la den komme til deg. - Så du mener, spurte Siv interessert. - at jeg skal gjespe, når jeg går forbi en hund. Eva nikket ivrig, - Ja, gjesp høyt og tydelig, ikke hold deg for munnen. - Ikke møt hundens blikk, knip øynene dine sammen til en strek. - Helst ikke se på hunden i det hele tatt. - Viser hunden likevel interesse for deg, vender du bare ryggen til den. - Da blir jeg jo angrepet bakfra? Gispet Siv åndeløst. Eva sukket. - Stol på meg. - Jeg kan love deg, at det vil fungere. Eva sukket igjen, og så fryktelig trist ut. - Er du lei deg? spurte Siv forsiktig. Eva nikket. - Jeg ja, jeg er sønderknust. - Jeg må få Kazan avlivet i morgen. Eva sukket igjen. Siv så oppskjørtet på Eva. - Du skal vel ikke avlive han på grunn av meg. Siv kjente på kulen i pannen. - Det var jo ikke så alvorlig. Eva trakk på smilebandet, men det var et trist smil. - Nei, mannen min og jeg har fått jobb i Cannada, vi skal flytte på tirsdag. - Men vi kan ikke ha med oss Kazan. - vi kommer til å jobbe så mye, at det ikke vil bli tid til han. - Dessuten vil transporten bli for dyr. - Jeg har annonsert i en måned etter folk som er villig til å overta han. - Men ingen vil ha han. - Han er fem år gammel. - Det er for gammelt. - Folk vil bare ha unge hunder. - Enda han har et fint gemytt, og er utrolig lærenem, og smart. - Han har aldri vært syk. - Å Herre Gud som jeg kommer til å savne han. Tårene rant nedover kinnene hennes. - Nei dette har du vel ikke noe interesse av. - Jeg må komme meg hjem igjen. Hun reiste seg, tørket tårene og gikk. Siv ble sittende å se etter Eva og Kazan. schæferen gikk pent ved siden av henne, uten å

17 side: 17 trekke i båndet. Hun tenkte på alt Eva hadde fortalt. Brått kom hun på at det var hennes tur til å lage middag i dag. Siv kastet et blikk på klokken. Det var bare et par minutter til far var hjemme. Hun måtte skynde seg. Plutselig fikk hun øye på en liten, krøllete, hvit hund. Hun kjente hvordan hun stivnet til. Den lille hunden bjeffet iltert mot henne. Siv var nærmest panisk og sto som forstenet. Hva var det Eva sa hun skulle gjøre? Gjespe? se bort?. Siv mobiliserte hele sin viljestyrke, og så vekk, samtidig som hun gjespet for harde livet. Hunden sluttet å bjeffe. Siv smugtittet på den i øyekroken. Den snuste på noe, og tisset. Den intresserte seg ikke mer om henne. Siv fortsatte å gjespe høylytt. Eieren til hunden så rart på henne. Viste han ingen ting om hundepsykologi.? Enkelte var så dumme, tenkte hun fornøyd. Hun hadde lyst å le høyt. Hun klarte å gå forbi hunden uten at den knurret til henne. Hun møtte to hunder til. Siv hadde hjertet i halsen, men gjespet så høyt og tydelig hun greide og så vekk. Ingen av hundene tok noe notis av henne. Bare eierne så rart på henne, og trodde nok hun var veldig trøtt. - Det virker, det virker, lo Siv for seg selv. Endelig kom hun hjem. Nabohunden var inne nå. Far var ikke kommet hjem ennå. Siv satte i gang med å lage pølse og potetstappe. Hun følte seg så lettet og glad til sinns. Brått stivnet hun til, og satte i et skrik. En fremmed mann tittet inn gjennom kjøkkenvinduet. Ansiktet forsvant straks hun så han.

18 side: TO FREMMEDE RINGER PÅ Siv styrtet bort til utgangsdøren og rev den opp. Hun ble stående desorientert i hagen. Det var ingen foran kjøkkenvinduet nå lenger. Hun kunne ikke se noen i det hele-tatt. Gaten nedenfor var tom, bortsett for nabo fruen. Eva så fortvilet ut. Hun hadde hundebåndet i hånden, men Kazan var ikke å se. Da Eva fikk øye på Siv, skyndte hun seg bort til henne. - Hei Siv, gispet hun andpusten. - Har du sett Kazan? Siv stivnet skrekkslagen til. - Har du mistet hunden din? Eva nikket fortvilet. - Jeg slapp han ut i hagen da jeg kom hjem. - Han hoppet øyeblikkelig over gjerdet, og løp sin veg. - Jeg har ropt, og løpt etter han. - Men han er og blir borte. - Dette er første gangen han har stukket av. - Dette er fryktelig. - Jeg er sikker på at han har skjønt, at han vil bli avlivet i morgen. - Kan hunder skjønne sånt da? Mumlet Siv forundret. Eva bare nikket bekreftende. - Jeg må gå nå, Eva var alvorlig i stemmen. - Jeg må lete etter han med bil. Siv nikket stille. Da Eva låste opp bildøren, styrtet Siv ut av hagen og bort til henne. Hun hadde nesten glemt ansiktet i ruten. - Eva, så du en mann som løp ut fra hagen vår, rett før jeg kom ut? Eva ristet på hodet. - Dessverre Siv, jeg har ikke sett noen. - Hvorfor spør du? - Er det noe galt? Siv ristet på hodet. - Nei, det var sikkert bare innbilning. Eva kjørte, og Siv gikk inn. Hun hadde vasket opp, og dekket på bordet. Middagen hadde hun satt i varmeskapet, så den ikke skulle bli kald. Det var over 45 minutter siden far skulle ha vært hjemme. Siv var vant med at faren kom for sent hjem. Hun tok seg en skive for å døyve sulten og begynte å kladde på stilen om hundeskrekk. Hun hadde vansker med å konsentrere seg skikkelig. Hun så for seg den mørkhårede gutten ved biblioteket. Steinar var det han het. Tenk om hun ikke hadde vært redd for hunder. Kanskje hun kunne ha blitt kjent med han da? Hun kvap til da telefonen ringte. Hun så flyktig på klokken, den var Det var halvannen time siden far skulle ha vært hjemme. Det var sikkert han som ringte, og fortalte

19 side: 19 at han var under veis. - Pettersen. svarte Siv, da hun tok røret. - Her også, svarte det vennlig i den andre enden. - Far, kommer du hjem snart? Det ble en pause. Hun kunne høre at faren pustet tungt. Det gjorde han alltid når han hadde problemer. - Jenta mi... Siv likte ikke at han kalte henne jenta mi. Det fikk henne til å føle seg liten. Men hun sa ikke noe. - Det har oppstått en alvorlig feil på maskinen. - Vi er nødt til å bli her, for å reparere. - Ellers risikerer vi at flere måneders arbeid går rett i vasken. - Du har jo bare jobbet der en uke. - Ikke vri på ordene mine. - Jeg er jo ikke alene her. - Jeg ble ansatt fordi, karene her satt fast, og trengte min ekspertise for å komme videre. - Jeg vet ikke hvor lenge det vil ta å reparere feilen. - Men jeg regner med at det kan ta hele natten, og mesteparten av morgendagen. - Det kan kanskje ta hele helgen også. - Det er vanskelig å si. Siv kjente motet synke i brystet. Vanligvis hjemme i Bergen, syntes hun det var gøy å være alene noen dager. Det var ikke første gangen, dette hadde skjedd. Men akkurat nå ville hun ikke være alene. Nabohunden hadde rømt, og ansikt på vinduet hadde skaket henne opp. Hun likte seg ikke. - Siv du er en stor jente nå. Konstaterte faren i den andre enden. - Det går vel fint, du har jo vært alene før. - Jooo, det er helt greit det, mumlet Siv lavt. Faren hørte at hun ikke var helt begeistret for tanken. - Du kan jo invitere en venninne til å overnatte hos deg. Du var jo blitt så godvenner med en jente. - Var det ikke Stine hun het? Siv lo, for seg selv. Far var håpløs med navn. - Nei det hun heter Mary. - Jo visst. Invitere Mary. - Det blir gøy det vet du. - Dere får hele leiligheten for dere selv. Siv hørte plutselig en sirene i den andre enden. - Siv, jeg må legge på nå. Noe har skjedd. - Bare ring om det skulle være noe. - Du har telefon nr. til jobben min. Så la han på røret. Siv ble tenksomt stående med røret i hånden. Like etter hadde hun Mary på tråden. Mary hadde ville gjerne overnatte hos henne. Og foreldrene hennes syntes det var greit. Ikke før Siv hadde lagt på røret, ringte telefonen igjen. -Pettersen, svarte hun formelt.

20 side: 20 - Ole Pettersen? Spurte en grov, hes mannsstemme. - Han er ikke hjemme nå. - Kan jeg gi en beskjed? - Nei! - Når kommer han? Siv likte ikke stemmen. Den var kald, og hard. - Han blir kanskje borte hele helgen, men jeg har telefonnr. til jobben hans. - Hvem er det jeg snakker med forresten? Klikk. Siv ble forbauset stående å se på røret. Fyren la bare på røret. Noe så uforskammet. Like etter kom Mary. - Tenk så deilig å ha hele huset for seg selv slik, mumlet Mary, og gaflet i seg av pølse og potetmosen. - Er det ikke rart å bo slik alene bare du og faren din? Siv så forbauset bort på Mary. - Rart? - Nei, jeg synes det er helt greit. - Det må heller være rart å bo så mange sammen. Siv tenkte på Mary som hadde fire søsken og både mor og far. Bestemoren hennes bodde også i det samme huset. Hun var nesten litt misunnelige på henne. Hun hadde alltid lekekammerater og folk rundt seg. - Jeg skulle ønske at jeg var enebarn akkurat som deg, mumlet Mary med munnen full av mat. - Jeg har aldri noe privat liv. - Alle blander seg borti alt. - Småsøsken roter i tingene mine. - Jeg får aldri være i fred. Da Siv ymtet frampå om hennes bekymring over nabohunden som var rømt, smilte Mary. - Den hunden kjenner jeg. - Jeg har vært med flere ganger, når min storebror har passet han. - Kazan gjør ikke en flue for tred. - Han bare bråker, men mener ikke så mye med det. Så fortalte Mary om en type på 14år, som hun var sååå forelsket i. Men han brydde seg ikke om henne. Han tenkte bare på PC. og pogramering av data. Mary var ulykkelig. - Han kommer aldri til å så mye som å se på meg, om jeg ikke kan litt om data jeg også. Siv lyste plutselig opp. - Mary, jeg har en datamaskin. - Jeg kan litt om programmering og slikt. - Far forlanger at jeg må lære meg data, han sier det er framtiden. - Hvis du vil, kan jeg lære deg. Mary var i fyr og flamme. - Vil du virkelig det? Supert, altså. Siv nikket ivrig og reiste seg. - Klart jeg vil det. - Jeg må bare på do nå, så kan vi begynne med en gang etter på. Siv hadde sittet å holdt seg for lenge. Det var vanskelig å gå på en normal måte bort til toalettet. Det ringte plutselig iltert på døren. - Jeg åpner, ropte Mary, til Siv på toalettet. Klokken var halv ni om kvelden, hvem kunne det være? Mary åpnet døren og betraktet