Og fjellene ga gjenlyd

Transkript

1 Khaled Hosseini Og fjellene ga gjenlyd Oversatt av Elisabet W. Middelthon

2 Originalens tittel: And the Mountains Echoed Copyright 2013 by Khaled Hosseini and Roya Hosseini, as Trustees of The Khaled and Roya Hosseini Family Charitable Remainder Unitrust No. 2 dated February 29, 2012 All rights reserved Epigraph copyright Coleman Barks Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt av: Elisabet W. Middelthon Omslagsdesign: David Mann Omslagsfoto: Alamy og istock Kalligrafi på tittel: Øivind Makilla Repro: Renessanse Media AS, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun Printed in Sweden 2. opplag 2013 ISBN ISBN (Bokklubben) Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 Denne boken er tilegnet Haris og Farah, begge er mitt øyes noor, og min far, som ville ha vært stolt.

4 Til Elaine Langt bortenfor det som er rett og galt, ligger det en slette. Jeg møter deg der. JELALUDDIN RUMI, 13. århundre

5 En HØSTEN 1952 Jaså. Dere vil høre en historie, og jeg skal fortelle dere en. Men bare én. Dere må ikke be om flere. Det er sent, og du og jeg, Pari, har en lang reise foran oss i morgen. I natt må du sove. Og du også, Abdullah. Jeg stoler på deg mens søsteren din og jeg er borte. Det gjør moren din også. Nå. En historie. Hør etter, begge to, hør godt etter og ikke avbryt meg. For lenge siden, den gang da monstre og ånder og kjemper dro omkring i landet, levde det en bonde som het Baba Ayub. Han bodde sammen med familien sin i en liten landsby som het Maidan Sabz. Baba Ayub hadde en stor familie han måtte skaffe mat til, og derfor gikk dagene med til hardt arbeid. Hver dag strevde han fra morgen til kveld, pløyde marken og bearbeidet jorden og passet på sine pjuskete pistasietrær. Du kunne til enhver tid se ham stå krumbøyd ute på jordene med en rygg like rund som ljåen han svingte hele dagen. Hendene hans var så sprukne at de ofte blødde, og hver kveld falt han i søvn så snart han la hodet på puten. Men han var neppe alene om det. Livet i Maidan Sabz var vanskelig for alle som bodde der. I nord var det bedrestilte landsbyer i daler med frukttrær og blomster, frisk luft og sildrende elver med kaldt, klart vann. Men Maidan Sabz var et øde sted på en flat, støvet slette omgitt av bratte fjell, og den lignet ikke det minste på det som navnet, Den grønne dal, ville du skulle se for deg. Vinden var brennende varm og 9

6 blåste støv i øynene dine. Å finne vann var et slit, for landsbyboerne måtte gå en halv dag for å hente det, og selv da var vannet gjørmet hele året. Nå, etter ti års tørke, var elven veldig grunn. La meg bare si at folkene i Maidan Sabz arbeidet dobbelt så hardt for å skaffe seg et liv som var halvparten så godt. Men likevel regnet Baba Ayub seg for å være blant de heldigstilte, for han hadde en familie som han verdsatte over alt annet. Han var glad i konen sin og hevet aldri stemmen mot henne, langt mindre en hånd. Han satte pris på hennes råd og hadde oppriktig glede av vennskapet deres. Og han var velsignet med så mange barn som en hånd har fingre, tre sønner og to døtre, og han elsket hver og én av dem veldig høyt. Døtrene var pliktoppfyllende og snille med sterk karakter og godt rykte. Sine sønner hadde han allerede lært betydningen av ærlighet, mot, vennskap og hardt arbeid uten klage. De adlød faren, slik gode sønner skal, og hjalp ham med avlingene. Selv om han elsket alle barna sine, hadde Baba Ayub en spesiell forkjærlighet for én av dem. Det var det yngste barnet, sønnen Qais, som var tre år gammel. Qais var en liten gutt med mørkeblå øyne. Med sin skøyeraktige latter sjarmerte han alle han møtte. Han var også en guttunge som var så full av energi at han tappet andre for krefter. Da han lærte å gå, ga det ham så stor glede at han gikk hele dagen så lenge han var våken, og noe som var en kilde til bekymring til og med om natten. Han kunne gå ut av familiens jordhytte i søvne og vandre av sted i den månelyse natten. Foreldrene ble naturligvis engstelige. Hva om han falt i brønnen? Eller gikk seg vill. Eller enda verre, tenk om han ble angrepet av en av skapningene som lurte omkring på markene om natten? De prøvde mange løsninger, men ingen av dem hjalp. Den løsningen som Baba Ayub til slutt fant, var enkel, slik de beste løsninger ofte er: Han tok en liten bjelle fra en av 10

7 geitene sine og hang den i stedet rundt halsen på Qais. Da ville bjellen vekke dem dersom Qais sto opp midt på natten. Etter en tid sluttet han å gå i søvne, men Qais var blitt glad i bjellen og nektet å gi slipp på den. Og selv om den hadde mistet sin opprinnelige hensikt, ble bjellen hengende i snoren rundt halsen på gutten. Når Baba Ayub kom hjem etter en lang arbeidsdag, kom Qais løpende ut av huset og stanget hodet i magen på faren, og bjellen klang for hvert av de små skrittene hans. Baba Ayub løftet ham da opp og bar ham med seg inn i huset, og Qais så oppmerksomt på faren mens han vasket seg, og så satt han ved siden av Baba Ayub under aftensmåltidet. Når de hadde spist, drakk Baba Ayub te mens han betraktet familien sin, og han så for seg en dag da alle barna var gift og hadde gitt ham barnebarn, og da ville han være den stolte familiefaren til en enda større barneflokk. Men, Abdullah og Pari, dessverre tok Baba Ayubs lykkelige dager slutt. En dag kom det en div, et kjempestort monster, til Maidan Sabz. Da det kom ned fra fjellene og nærmet seg landsbyen, skaket jorden under føttene på det. Landsbyfolket slapp spader og hakker og økser og løp sin vei. De låste seg inne i husene sine og klynget seg til hverandre. Da den øredøvende lyden av fottrinnene stilnet, mørknet himmelen over Maidan Sabz av monsterets skygge. Det sies at krumme horn vokste ut av hodet på det, og at stritt, svart hår dekket skuldrene og den store halen. Folk sa at øynene lyste rødt. Ingen visste det helt sikkert, forstår dere, i hvert fall ikke de som overlevde. Monsteret fortærte straks alle som så mye som våget å snike seg til å se på det. Det visste landsbyfolket, og derfor holdt de øynene klokelig festet på bakken. Alle i landsbyen visste hvorfor monsteret var kommet. De hadde hørt om besøkene hans i andre landsbyer, og de hadde bare kunnet prise seg lykkelige over at Maidan Sabz 11

8 hadde klart å unngå monsterets oppmerksomhet så lenge. Kanskje tenkte de at det fattige, strevsomme livet de førte i Maidan Sabz var til fordel for dem, for barna deres var ikke så velfødde og hadde ikke så mye kjøtt på bena. Men likevel snudde lykken seg til slutt. Maidan Sabz skalv og holdt pusten. Familiene ba om at monsteret ville gå forbi deres hjem, for de visste at hvis det banket på taket deres, måtte de gi det et barn. Monsteret ville da kaste barnet i en sekk, slenge sekken over skulderen og dra tilbake dit det kom fra. Ingen fikk noen gang se det stakkars barnet igjen. Og dersom en familie nektet, ville monsteret ta alle barna i huset. Så hvor tok monsteret barna med seg? Til borgen sin på toppen av et høyt fjell. Borgen til monsteret lå langt fra Maidan Sabz. Mange daler, flere ørkener og to fjellkjeder måtte passeres før du kom frem til den, og hvilken klok person ville dra dit for å møte den visse død? De sa at borgen var full av fangehull med kjøttøkser på veggen, og fra taket dinglet slakterkroker. De fortalte at det var enorme stekespidd og ildsteder der. De sa at dersom monsteret fanget en som våget seg inn, ville det overvinne sin motvilje mot å spise kjøtt av voksne mennesker. Jeg tror dere vet hvilket hustak monsteret banket på nå. Da Baba Ayub hørte den fryktede bankelyden, lød det et forpint skrik fra ham, og konen hans falt besvimt om. Barna gråt av redsel, og også av sorg, for de visste at nå var en av dem helt sikkert fortapt. Familien måtte gi fra seg sitt offer før soloppgang. Hvordan kan jeg beskrive den smerte som Baba Ayub og konen hans led den natten? Ingen far eller mor skulle være nødt til å foreta et slikt valg. Uten at barna kunne høre dem diskuterte Baba Ayub og konen hans hva de skulle gjøre. De snakket og gråt og snakket og gråt. Hele natten diskuterte de frem og tilbake, men da det lysnet av dag, hadde de ennå 12

9 ikke fattet en beslutning og det var kanskje det monsteret ønsket, for ubesluttsomheten deres ville gi det lov til å ta fem barn i stedet for ett. Til slutt hentet Baba Ayub fem like store steiner med samme form utenfor huset. På hver stein skrev han navnet til et av barna, og da han hadde gjort det, kastet han steinene i en lerretssekk. Da han ville gi konen sekken, vek hun tilbake som om den inneholdt en giftslange. «Jeg kan ikke gjøre det,» sa hun til mannen og ristet på hodet. «Jeg kan ikke være den som velger. Jeg klarer det ikke.» «Det gjør ikke jeg heller,» begynte Baba Ayub å si, men han så gjennom vinduet at solen hvert øyeblikk ville stige opp over fjellene i øst. Tiden holdt på å renne ut. Han stirret fortvilet på de fem barna sine. En finger måtte hogges av for å redde hånden. Han lukket øynene og tok ut en stein fra sekken. Jeg tror dere vet hvilken stein det var Baba Ayub tok ut av sekken. Da han så navnet på den, vendte han ansiktet opp mot himmelen og skrek. Med sønderknust hjerte tok han sin yngste sønn i armene, og Qais, som stolte blindt på faren, slo glad armene om halsen på ham. Først da Baba Ayub satte ham ned utenfor huset og lukket døren, skjønte gutten hva som var galt. Baba Ayub sto lent mot døren, og tårene piplet ut fra de sammenpressede øynene da hans elskede Qais slo med de små nevene sine i døren og ropte på Baba for at han skulle lukke opp for ham. «Tilgi meg, tilgi meg,» mumlet Baba Ayub da jorden bevet av monsterets fottrinn. Sønnen skrek og jorden skalv igjen og igjen da monsteret dro fra Maidan Sabz, helt til det omsider forsvant og jorden ble rolig og alt stilnet, unntatt gråten til Baba Ayub som tryglet Qais om tilgivelse. Abdullah. Din søster har sovnet. Legg teppet over føttene hennes. Sånn. Bra. Kanskje jeg bør holde opp nå. Ikke? Vil du at jeg skal fortsette? Er du sikker, gutt? Vel, greit da. 13

10 Hvor langt var jeg kommet? Å, ja. Det ble en førti dagers sørgetid. Hver dag lagde naboene mat til familien og våket sammen med dem. Folk tilbød dem det de hadde: te, sukkertøy, brød, mandler, og de kondolerte og viste sin medfølelse. Baba Ayub klarte nesten ikke å si takk engang. Han satt i en krok og gråt. Tårene strømmet fra øynene som om han mente å gjøre slutt på landsbyens tørkeperiode. Du ville ikke ønske en slik smerte og lidelse for noen, selv ikke det ondeste menneske. Det gikk flere år. Tørkeperioden fortsatte, og Maidan Sabz ble enda fattigere. Flere småbarn døde av tørst i vuggene sine. Vannstanden i brønnene sank enda lavere, og elven tørket ut, men ikke Baba Ayubs fortvilelse. Den var som en elv som steg og ble større og større for hver dag som gikk. Han var ikke til noen nytte for familien sin lenger. Han arbeidet ikke, han ba ikke, han spiste knapt. Konen og barna bønnfalt ham, men til ingen nytte. De andre sønnene måtte overta arbeidet hans, for Baba Ayub gjorde ikke annet enn å sitte i utkanten av marken; en ensom, stakkarslig skikkelse som stirret mot fjellene. Han sluttet å snakke med landsbyfolkene, for han trodde de kritiserte ham bak hans rygg og sa han var en feiging som villig hadde gitt fra seg sønnen sin. At han var en dårlig far. En virkelig far ville ha kjempet mot monsteret. Han ville ha gått i døden for å forsvare familien sin. Han nevnte dette en kveld for konen. «De sier ikke noe slikt,» svarte konen. «Ingen synes du er en kujon.» «Jeg kan høre dem,» sa han. «Det er din egen stemme du hører, husbond,» sa hun. Men hun fortalte ham ikke at landsbyfolket jo faktisk snakket om ham bak ryggen hans, men at de hvisket at han kanskje var blitt gal. Og en dag ga ham dem bevis. Han sto opp ved daggry. 14

11 Uten å vekke kone og barn la han noen brødbiter i lerretssekken, tok på seg skoene, bandt ljåen rundt livet og satte av sted. Han gikk i mange, mange dager. Han gikk til solen ble en svak, rød glød i det fjerne. Om nettene sov han i grotter mens vinden hylte utenfor. Eller han sov ved elver og under trær og i ly av kampesteiner. Han spiste brødet, og deretter spiste han det han kunne finne. Ville bær, sopp, fisk som han fanget med bare nevene i bekkene, og noen dager spiste han ikke i det hele tatt, men fremdeles gikk han. Når forbipasserende spurte ham hvor han skulle hen, fortalte han dem det. Noen lo, og noen skyndte seg forbi av frykt for at han var gal, og noen ba for ham, for de hadde også mistet et barn til monsteret. Baba Ayub bøyde hodet og gikk. Da skoene gikk i stykker, bandt han dem fast på føttene med tau, og da tauet røk, gikk han barføtt videre. På denne måten dro han gjennom ørkener og daler og over fjell. Til slutt kom han til fjellet der borgen til monsteret lå. Han var så ivrig etter å fullføre letingen at han hvilte ikke, men begynte øyeblikkelig å klatre oppover. Klærne var revet i filler, føttene blødde, håret var en skorpe av støv, men beslutningen hans var urokkelig. Den taggete fjellsiden rev opp fotsålene. Haukene hakket ham i ansiktet da han klatret forbi redet deres. Kraftige stormkast rev ham nesten ned fra fjellsiden. Og fremdeles klatret han fra den ene klippen til den andre, til han til slutt sto foran den solide porten til monsterets borg. Hvem er det som våger? tordnet stemmen til monsteret da Baba Ayub kastet stein på porten. Baba Ayub oppga navnet sitt. «Jeg kommer fra landsbyen Maidan Sabz,» sa han. Ønsker du å dø? Det gjør du sikkert siden du forstyrrer meg i mitt hjem! Hva er ditt ærend? «Jeg er kommet for å drepe deg.» 15

12 Det ble stille på den andre siden av porten. Så åpnet dørene seg med en knirkende lyd, og der tårnet monsteret over Baba Ayub i all sin fryktelige gru. Er du det, sa monsteret med en stemme som buldret som torden. «Absolutt,» sa Baba Ayub. «På en eller annen måte kommer en av oss til å dø i dag.» Et øyeblikk så det ut som om monsteret ville feie Baba Ayub av bakken og gjøre slutt på ham med et eneste bitt med de knivskarpe tennene. Men noe fikk monsteret til å nøle. Øynene smalnet. Kanskje var det desperasjonen i mannens stemme. Kanskje var det den gamle mannens utseende, de fillete klærne, ansiktet som var tilsølt av blod, støvet som dekket ham fra topp til tå, de åpne sårene på huden. Eller kanskje var det det at monsteret ikke fant det minste snev av frykt i den gamle mannens øyne. Hvor var det du sa du kom fra? «Maidan Sabz,» sa Baba Ayub. Den må være langt herfra, denne Maidan Sabz, slik som du ser ut. «Jeg kom ikke hit for å prate. Jeg kom hit for» Monsteret hevet en klolignende hånd. Ja. Ja. Du er kommet for å drepe meg. Jeg vet det. Men jeg kan sikkert få noen siste ord før jeg blir slått i hjel. «Ja vel,» sa Baba Sabz. «Men bare noen få.» Takk. Monsteret smilte. Må jeg få spørre hvilken ond dåd jeg har begått mot deg som berettiger døden? «Du tok min yngste sønn fra meg,» svarte Baba Ayub. «Han var det kjæreste jeg hadde i hele verden.» Monsteret gryntet og tok seg til haken. Jeg har tatt mange barn fra mange fedre, sa det. Baba Ayub trakk ljåen sin. «Da skal jeg hevne meg på deres vegne også.» Jeg må si at motet ditt imponerer meg. 16

13 «Du vet ikke hva mot er,» sa Baba Ayub. «For å være modig må det være noe som står på spill. Jeg har ingenting å tape ved å komme hit.» Du kan tape livet ditt, sa monsteret. «Du har allerede tatt det fra meg.» Monsteret gryntet igjen og studerte Baba Ayub tankefullt. Etter en stund sa det: Ja vel. Jeg går med på en duell. Men først ber jeg deg følge meg. «Vær rask,» sa Baba Ayub. «Jeg har mistet tålmodigheten.» Men monsteret gikk allerede mot en stor hall, og Baba Ayub hadde ikke annet valg enn å følge etter. Han gikk bak monsteret gjennom en labyrint av korridorer der taket, som nesten rakk opp til skyene, ble støttet av enorme søyler. De passerte mange trapper og rom som var store nok til å inneholde hele Maidan Sabz. De fortsatte slik til monsteret omsider førte Baba Ayub inn i et enormt værelse, og i den borterste enden var det et forheng. Monsteret gjorde tegn til at han skulle komme nærmere. Baba Ayub stilte seg ved siden av monsteret. Monsteret trakk forhenget til side. Bak det var det en glassrute. Gjennom vinduet så Baba Ayub ned på en kjempestor hage. Rader med sypresser omga hagen, og bakken ved trestammene var full av blomster i alle mulige farger. Der var basseng med blå fliser og terrasser av marmor og frodige, grønne plener. Baba Ayub så vakkert friserte hekker og sprudlende fontener i skyggen av granatepletrær. Om han hadde levd tre liv, kunne han ikke ha forestilt seg et så vakkert sted. Men det som virkelig fikk Baba Ayub til å synke i kne, var synet av barn som løp og lekte lykkelig i hagen. De løp etter hverandre på stiene og rundt trærne. De lekte gjemsel bak hekkene. Baba Ayub søkte blant barna, og til slutt fant han den han lette etter. Der var han! Qais, sønnen hans var i live og hadde det mer enn bra. Han hadde vokst, og håret 17

14 var lengre enn Baba Ayub husket det. Han hadde på seg en vakker, hvit skjorte over pene bukser, og han lo lykkelig der han løp etter to kamerater. «Qais,» hvisket Baba Ayub. Pusten hans dugget på vinduet. Og så skrek han ut sønnens navn. Han kan ikke høre deg, sa monsteret. Han kan heller ikke se deg. Baba Ayub hoppet opp og ned og viftet med armene og slo på vinduet, helt til monsteret trakk forhenget for igjen. «Jeg forstår ikke,» sa Baba Ayub. «Jeg trodde» Dette er din belønning, sa monsteret. «Forklar deg,» utbrøt Baba Ayub. Jeg satte deg på en prøve. «En prøve.» En prøve på din kjærlighet. Det var en stor utfordring, det er jeg klar over, og jeg er klar over ditt store offer. Men du besto prøven. Dette er din belønning. Og hans. «Hva om jeg ikke hadde valgt,» ropte Baba Ayub. «Hva om jeg hadde nektet å gå med på prøven din?» Da ville alle barna dine dødd, svarte monsteret, for som barn av en så svak mann, ville de ha vært forbannet. En kujon som heller ville se dem alle dø enn å tynge sin egen samvittighet. Du sier at du er ikke modig, men jeg ser at du har mot. Det du gjorde, den byrden du tok på dine skuldre, krevde mot. Jeg respekterer deg for det. Baba Ayub trakk ljåen, men den gled ut av hånden og traff marmorgulvet med en høy, metallisk klang. Knærne sviktet, og han måtte sette seg. Din sønn husker deg ikke, fortsatte monsteret. Dette er hans liv nå, og du så selv hvor lykkelig han er. Her får han den beste mat og de vakreste klær, og han har venner og kjærlighet. Han får undervisning i kunst og språk og vitenskap og visdom og medmenneskelighet. Han mangler ingenting. En dag, når han er en voksen mann, vil han kunne 18

15 velge å dra herfra, og det skal han fritt kunne gjøre. Jeg tror han kommer til å bety mye for mange med sitt vennlige sinnelag, og at han vil bringe glede til dem som er tynget av sorg. «Jeg vil se ham,» sa Baba Ayub. «Jeg vil ta ham med hjem.» Vil du det? Baba Ayub så opp på monsteret. Uhyret flyttet seg til et skap som sto ved siden av forhenget og tok et timeglass fra en av skuffene. Et timeglass, vet du hva det er, Abdullah? Det gjør du. Bra. Vel, monsteret tok timeglasset, vendte det om og plasserte det ved Baba Ayubs føtter. Jeg vil gi deg lov til å ta ham med hjem, sa monsteret. Men dersom du velger å gjøre det, kan han aldri komme tilbake hit. Dersom du velger å ikke ta ham med, kan du aldri vende tilbake hit. Når all sanden har rent ut, vil jeg be om å få din beslutning. Og dermed forlot monsteret rommet og lot Baba Ayub være igjen med enda et smertelig valg. Jeg vil ta ham med meg hjem, tenkte Baba Ayub umiddelbart. Dette var det han ønsket av hele sitt hjerte. Hadde han ikke sett dette for seg i tusen drømmer? Å få holde lille Qais igjen, få kysse ham på kinnet og kjenne de myke, små hendene hans i sine egne? Og likevel Hvis han tok ham med seg hjem, hva slags liv ville Qais få i Maidan Sabz? Det harde livet til en bonde, i beste fall slik som hans eget, og ikke stort mer. Hvis Qais ikke døde i løpet av tørken, slik så mange av landsbybarna hadde gjort. Kunne jeg da tilgi meg selv, tenkte Baba Ayub, at jeg av egoistiske grunner tok ham fra et liv i luksus med mange muligheter? Men på den annen side, dersom han lot Qais bli igjen, hvordan skulle han orke å vite at gutten var i live, å vite hvor han var, og likevel ikke få lov til å se ham? Hvordan skulle han holde det ut? Baba 19

16 Ayub gråt. Han ble så fortvilet at han løftet timeglasset og kastet det i veggen der det knustes i tusen biter, og den fine sanden rant utover gulvet. Monsteret kom inn igjen i rommet og oppdaget at Baba Ayub sto med bøyde skuldre over det knuste glasset. «Du er et ondt uhyre,» sa Baba Ayub. Når du har levd så lenge som jeg, svarte monsteret, oppdager du at ondskap og godhet er ikke annet enn nyanser av samme farge. Har du tatt et valg? Baba Ayub tørket tårene, tok opp ljåen og festet den rundt livet. Han gikk sakte mot døren med bøyd hode. Du er en god far, sa monsteret idet Baba Ayub passerte ham. «Jeg håper du brenner i helvete for det du har gjort mot meg,» sa Baba Ayub trett. Han forlot rommet og var på vei nedover korridoren, da monsteret ropte på ham. Ta dette, sa monsteret og rakte Baba Ayub en liten flaske som inneholdt en mørk væske. Drikk denne på veien hjem. Farvel. Baba tok imot lommelerken og dro uten å si noe. Flere dager senere satt konen i utkanten av familiens jorde og så etter ham, slik som Baba Ayub hadde sittet der og håpet å få se Qais. For hver dag som gikk ble håpet hennes svakere. Folk i landsbyen snakket allerede om Baba Ayub i fortid. En dag da hun igjen satt der i grusen og mumlet en bønn, så hun en tynn skikkelse som nærmet seg Maidan Sabz fra fjellene. Det var en mager mann i fillete klær, huløyd og med innsunkne tinninger. Først tok hun ham for å være en munk som hadde gått seg bort, og det var ikke før han kom nærmere at hun gjenkjente mannen sin. Hjertet banket av glede og hun ropte høyt av lettelse. Etter at han hadde vasket seg, og etter at han hadde fått vann å drikke og mat å spise, lå Baba Ayub i huset sitt mens 20

17 folk fra landsbyen gikk rundt ham og stilte ham spørsmål på spørsmål. Hvor dro du, Baba Ayub? Hva så du? Hva skjedde med deg? Baba Ayub kunne ikke svare dem, for han husket ikke hva det var som hadde skjedd. Han husket ingenting fra reisen, fra klatringen oppover monsterets fjell eller fra samtalen med monsteret, hadde ingen minner verken om det enorme palasset eller det store rommet med forhenget. Det var som om han hadde våknet fra en allerede glemt drøm. Han husket ikke den hemmelige hagen, barna, og han husket slett ikke at han hadde sett sønnen sin, Qais, leke mellom trærne sammen med vennene sine. Faktum var at når noen nevnte navnet til Qais, blunket Baba Ayub forundret. Hvem, sa han. Han husket ikke at han en gang hadde hatt en sønn som het Qais. Forstår du, Abdullah, at det var en barmhjertig handling? Drikken som visket ut minnene? Det var Babas belønning for å ha bestått monsterets andre prøve. Den våren åpnet himmelen seg over Maidan Sabz. Det som falt ned, var ikke det svake duskregnet fra årene før, men ordentlige og kraftige regnbyger. Tungt regn falt fra himmelen, og landsbyen tok tørst imot det. Hele dagen trommet vannet på takene i Maidan Sabz og druknet alle andre lyder fra verden omkring. Tunge, svulmende regndråper trillet fra spissen på bladene. Brønnene ble fylt og elven vokste. Bakkene i øst ble grønne. Markblomstene blomstret, og for første gang på mange år lekte barna på gress og kuene gresset. Alle frydet seg. Da regnet sluttet, hadde landsbyen mye å gjøre. Flere jordvegger var ødelagt, noen tak hadde sunket inn på midten, og store deler av jordene var blitt våtmark. Men etter all elendigheten de siste tiårene ville ikke folk i Maidan Sabz 21

18 klage. Vegger ble bygd, tak ble reparert og våtmarker drenert. Den høsten fikk Baba Ayub sitt livs største avling med pistasienøtter, og året etter, og det etter der igjen, økte avlingene i både størrelse og kvalitet. I de store byene der han solgte varene sine, satt Baba Ayub stolt bak pyramider av pistasienøtter og strålte som den lykkeligste mann på jord. Ingen tørke kom noensinne tilbake til Maidan Sabz. Det er ikke stort mer å si, Abdullah. Men du kan lure på om en ung, vakker mann noen gang kom ridende gjennom landsbyen på vei til store eventyr? Stanset han kanskje for å få litt vann som landsbyen nå hadde mer enn nok av, og satte han seg ned for å bryte brødet med folk i landsbyen, kanskje med Baba Ayub selv? Det kan jeg ikke si deg, gutt. Det jeg kan si, er at Baba Ayub ble en svært gammel mann. Jeg kan fortelle deg at han opplevde at barna hans giftet seg, slik han alltid hadde ønsket, og jeg kan fortelle deg at barna hans fikk mange egne barn, og alle sammen var til stor glede for Baba Ayub. Og jeg kan også fortelle deg at noen kvelder, uten noen spesiell grunn, fikk ikke Baba Ayub sove. Selv om han nå var en svært gammel mann, kunne bena fremdeles bære ham såfremt han hadde en stokk å støtte seg på. Og på de søvnløse nettene snek han seg ut av sengen uten å vekke konen, hentet stokken og gikk ut av huset. Han gikk i mørket og banket med stokken foran seg mens nattebrisen strøk ham over ansiktet. Det lå en flat stein i utkanten av jordet, og den sank han ned på. Han satt ofte der en time og vel så det, og kikket opp på stjernene og skyene som drev forbi månen. Han tenkte på sitt lange liv, og han takket for all den overflod og glede han hadde fått. Å ønske seg mer, å ønske seg enda mer, visste han ville være utakknemlig. Han sukket lykkelig og lyttet til kvitringen fra nattefuglene og vinden som kom feiende ned fra fjellene. Men en gang iblant syntes han at han hørte en annen lyd 22

19 blant disse. Det var alltid den samme, høye klangen fra en bjelle. Han skjønte ikke hvorfor han skulle høre en slik lyd der han satt alene i mørket. Alle sauene og geitene sov. Noen ganger sa han til seg selv at det var innbilning, og noen ganger var han så overbevist om det motsatte, at han ropte ut i mørket: «Er det noen der ute? Hvem er det? Vis deg.» Men det kom aldri noe svar. Baba Ayub forsto det ikke. Like lite som han forsto hvorfor noe som lignet slutten på en trist drøm alltid bølget gjennom ham når han hørte bjelleklangen, og at den overrasket ham hver gang som et uventet vindpust. Men den ble borte, slik alle ting gjør. Den ble borte. Så sånn er det, gutt. Det er slutten. Jeg har ikke mer å fortelle. Og nå er det virkelig sent, og jeg er trett, og søsteren din og jeg må stå opp når det lysner av dag. Så blås ut lyset. Legg deg ned og lukk øynene. Sov godt, gutt. Vi sier farvel i morgen tidlig.