Transkript

1

2 2

3 3

4 1. Sammendrag Rapporten redegjør for en arkeologisk registrering gjennomført på forsommeren 2008 i søndre del av Farrisvannet i Larvik. Bakgrunnen for undersøkelsen var høring med konsekvensutredning fra Statens Vegvesen om ny E 18 fra Bommestad til Sky. Norsk Sjøfartsmuseums vurdering av de ulike traséalternativene for kryssing av Farris var at det måtte gjennomføres en kulturminneregistrering under vann. Målsetning med undersøkelsen var å finne ut om gjennomføring av tiltaket kunne komme i konflikt med kulturminner omfattet av bestemmelsene i Kulturminneloven. Til tross for meget vanskelige forhold for registrering ble det påvist et stort antall kulturminner. Funnene blir beskrevet og diskutert i lys av arkeologiske registreringer, historiske kilder, topografi og stedsnavn. Det hevdes at mange av funnene kan knyttes til bruken av Farrisvann som fløtnings og opplagssted for tømmer og til lokalitetens karakter av å være et historisk havneområde for en innlandssjøfart på vannveiene nord sør. Videre hevdes det at Farriseidet kan beskrives som et ferdsels og kommunikasjonsstrategisk knutepunkt og det påpekes at flere havnefunksjoner er et viktige element i stedets kulturhistorie. Det konkluderes med at tiltakshavers undersøkelsesplikt er oppfylt og det pekes på hvilke hensyn som må tas ved valg av endelig trasé for framføring av ny E 18 forbi Farris. Høring om ny trasé for E 18 strekningen Bommestad Sky ble oversendt fra Vestfold fylkeskommune i brev av 18 juli Norsk Sjøfartsmuseum ble bedt om å uttale seg i forhold til behov for arkeologiske registreringer i den delen av parsellen som krysser Farriseidet og Farrisvannet. Statens Vegvesen vurderte på det tidspunktet 4 traséalternativer for parsellen. Arbeidet med konsekvensutredning var i gang og fylkeskommunen hadde gjennomført arkeologiske overflateregistreringer i landområdene innenfor tiltaksområdene (Meyer 2006). Norsk Sjøfartsmuseum har ansvar for å søke etter og registrere kulturminner under vann i Sør-Norge i henhold til Lov om kulturminner av 9 juni 1978 nr 50. I vår høringsuttalelse av 8 september 2006 påpekte vi at det ikke tidligere er gjennomført arkeologiske registreringer i Farrisvannet, og at tiltakets størrelse og potensial for funn tilsier at det måtte gjennomføres en kartlegging av eventuelle konflikter mellom ny veg og eventuelle kulturminner under vann. 4

5 Kulturminnelovens 9 fastsetter en plikt til å søke avklaring på om kulturminner kan bli skadet eller tapt ved gjennomføring av offentlige og større private tiltak. Planen om framføring av ny E 18 over Farris faller inn under begrepet offentlig etter kulturminneloven. Forholdet til kulturminner må avklares senest på reguleringsplannivå og før reguleringsplanen kan vedtas. Når det gjelder båter eldre enn 100 år vernet etter kulturminneloven 14 dispenseres det ikke gjennom planvedtak men ved enkeltvedtak etter særskilt dispensasjonssøknad til Riksantikvaren. Ved slik søknad skal tilrådning og forslag til vilkår utformes av Norsk Sjøfartsmuseum. Av hensyn til prosess, saksgang og saksbehandlingstid ved eventuelle dispensasjonssøknader anbefalte Norsk Sjøfartsmuseum at konsekvensutredningen burde legge opp til å avklare konfliktpotensialet tidlig. I vår høringsuttalelse av 24 januar 2008 heter det blant annet at: Bevaringsforholdene i ferskvann er meget gode. Sammenlignet med saltvann utgjør fraværet av en rekke arter, først og fremst pælemark, at treverk og annet organisk materiale brytes ned svært sakte. Resultatet av gode bevaringsforhold er at også organisk materiale som treverk i bryggekonstruksjoner, fiskeinnretninger, samt fartøyrester, hele båter og annet kan finnes bevart i bunnsedimentene. Det er ikke tidligere gjennomført systematiske kulturminneregistreringer under vann innenfor planområdet. Etter vårt syn er det et høyt potensial for funn av båter i planområdet. Det er kjent at området i lang tid har vært brukt til tømmeropplag og håndtering av tømmer. Vi antok derfor på forhånd at det måtte ligge store mengder synketømmer på bunnen av Farris, spesielt innenfor planområdet i den sydlige delen, og følgelig anså vi at dette kunne utgjøre en stor utfordring i arbeidet med å bygge en metodikk for kulturminneregistreringer under vann i området. Vi ba derfor om å få gjennomføre en forundersøkelse der målet var å dykke for å se på forholdene slik at det skulle bli lettere å planlegge metode for gjennomføring av registreringene. Forundersøkelsen ble gjennomført på en dag, den 7 februar Etter dette fant vi at det ville være mulig å oppfylle tiltakshavers undersøkelsesplikt, og at metodene for å gjøre dette måtte bestå av to komponenter: kartlegging av bunnen med sidesøkende sonar og dykking der bunnoverflaten ble registrert visuelt. 5

6 Når vi startet våre undersøkelser var de fire traséalternativene utredet, og Statens vegvesen satset nå kun på 1 alternativ som det mest sannsynlige. Denne traséen ville innebære å legge veien i en kurve med radius 700 meter på Farriseidet (fig 1). Det var imidlertid ikke helt avklart hvordan veien skulle legges i denne kurven. Det forelå to muligheter, det ene at veien legges i en bro med pilarer for hver ca 70 meter, mens det andre var at den legges dels over en utfylling og dels over en bro (Statens Vegvesen 2007). Uansett ville begge alternativene og tilhørende anleggsarbeid medføre større inngrep i vannet. Av hensyn til usikkerhet både om valg av endelig trasé og tekniske løsninger ble kulturminneregistreringene lagt opp så bredt at et større område kunne utredes på en gang, dette etter avtale med tiltakshaver. De undervannsarkeologiske registreringene ble gjennomført i perioden april til juli 2008 fordelt på sonarkjøring i uke 17 og dykking i ukene 19, 21 og 28. En foreløpig rapport ble oversendt Statens Vegvesen 10 juli 2008 (Nymoen 2008b) Fig 1: Planområdet skissert på kart fra Statens Vegvesen datert Farris (21 m.o.h) er det lavestliggende vannet i Siljanvassdraget, og innenfor dette vannskillet den desidert største innsjøen med et samlet areal på omlag 22km2. Største dybde er 130 m og det ca 20 km lange Farrisvannet ligger i kommunene Larvik, Porsgrunn og Siljan. Siljanvassdraget strekker seg fra Skrimfjellene i nord (750 moh) 6

7 til Larviksfjorden i sør og er det eneste i Vestfold som omfattes av verneplan for vassdrag. Vassdraget består av mange innsjøer med korte elvepartier som knytter fjell, skog og jordbruksbygder i nord til Larvik og sjøen via flere eid og elvestrekninger (fig 2 og 3). Farrisvannet er i dag regulert og i henhold til manøvreringsreglementet tillater konsesjonen at vannstanden varieres mellom 20,25 (LRV) og 23,50 (HRV). Farriselva drenerer Farrisvannet, og løper ca 900 m før den munner ut i Larviksfjorden, midt i Larvik by. Ved Farriselva har det vært møllebruk allerede på 1300-tallet, og området ble senere bygget ut med sagbruk og jordeiendommer på 1500-tallet. Rundt tallet ble det også anlagt et jernverk ved elva, etter hvert kalt Fritzøe Jernverk. Det første damanlegget man kjenner til ble anlagt i Vassdraget har i tiden før denne første reguleringen vært lakseførende noe innsjønavnet Lakssjøen i Siljan nok må skrive seg fra. I et dokument fra 1674 som gjelder gården Kiste i Siljan heter det at Gaarden er forringet ved et Laxefiske som aff gammel tid der tilliget och serdelis schyldet en Hud, men som siden salig velbyrdig Nils Langes tid, at hand elffuen loed stenge formedelst den damb i det store vand Farris for mange aar siden er opsadt som forhidnrer laxens oppgangh (Skaug 1949: 1) Navnet Farrisvann tolkes av Hovda (1951) som avledet av Farei det gamle navnet på Farriseidet. Dette sammensatte ordet skal komme av far med betydningen færd, gang, spor, vei hvor noe har faret frem, og eid med betydningen landstripe med vann på begge sider (Sandnes og Stemshaug 1990). Skaug (1949) hevder at Farris navnet kan være en forholdsvis ny navneform og at det er knyttet til den nye tid som industrien langs Farriselva skapte. For å frakte de store mengder trekull ned til verket brukte bøndene isen til å kjøre lass med trekull fram til verket og at vannet derfor ble kalt far-isen. Uansett hva som er riktig i dette ligger det i forstavelsen far minner om at området tidlig har vært en viktig transport og kommunikasjonsåre. Farriseidet har vært et kommunikasjonsknutepunkt for ferdsel på land øst vest men det er også et særtrekk ved området at det har vært start og stoppunkt for ferdsel på vannveien nord sør. I motsetning til de nedre delene av Lågen, har Farriselva hatt tilstrekkelig fall til å drive kvern og sag. I Rødeboken fra 1300 årene kalles Farriselva Nannaraa og det opplyses her at det på denne tiden var oppsatt flere kverner langs elva. Alt i 1540 årene satte Ivar Jenssøn Jernskjeg opp sagbruk her (Berg 1923: 34). 7

8 Den Larvigske tidligindustrielle tømmer og jernverksdrift har hatt stort behov for transport av kull og trevirke og denne transporten ned til Farriseidet er en viktig del av områdets kulturhistorie. Over Farrisvannet har tømmeret blitt varpet fram, rodd og slept. Før fløtningen ble nedlagt i 1969 var dette et godt utbygd fløtningsvassdrag der det kunne fløtes inntil en million stokker årlig (Bjørvik 2007: 30). Vannveien har også blitt brukt til transport nordover fra Farriseidet. Eksempelvis ble det i perioden transportert jernmalm fra Larvik havn over Farriseidet og videre på vassdraget til Moholt jernverk og stangjern tilbake. Transporten foregikk i store ferjer helt opp til Neset i nordenden, der malmen ble lastet over i mindre prammer (Bjørvik 2008: 75). Det er usikkert hvordan disse ferjene har sett ut men trolig har det vært både flatbunnede prammer og større kravellbygde lektere som både ble seilt, rodd og slept langs vannet. I tiden etter at den første dampbåten ble satt i drift på Farris i 1842 må motorkraft ha tatt over for varping og roing av de tunge lastene (Brynsrud 2003: 25). Transporten av malm lastet fra skuter ved Batteristranda skal ha gått opp bakkene vest for elva der lastingen over i malmlektere foregikk fra brygger ved Farris vestbredd (Kristensen 2006: 147). Fig 2 Siljanvassdraget. (J Gundersen) Fig 3 Innsyn mot Larvik havn og vannveien til Skrim anno 2004 (D J Andresen / NSM) 8

9 Målet med Norsk Sjøfartsmuseums registreringer var å finne ut om det er kulturminner under vann i eller i nærheten av planområdet. Videre var det et mål å skaffe tilveie grunnlagsdata for eventuelle senere vurderinger av konfliktnivå mellom kulturminner og endelig trasévalg med tekniske løsninger for ny E 18 forbi Farris. For å gjøre dette var det nødvendig å tilpasse metodikken slik at det ble mulig både å posisjonere og å gjøre en første dokumentasjon av eventuelle funn. Etter å ha vurdert forholdene ved nevnte forbefaring fant vi at registreringsmetoden måtte bestå av to komponenter: 1. Side scan sonar og tolkning av sonarbilder 2. Dykking med kontroll av sonarposisjoner og visuell registrering av bunnoverflaten med dokumentasjon av eventuelle funn Side scan sonar og tolkning av sonarbilder Planen dekker et vannområde som er så stort at det ville tatt uforholdsmessig lang tid å detaljregistrere ved hjelp av dykking. Det ble derfor brukt sidesøkende sonar i den innledende fasen. Forholdene for sonarkartlegging av bunnen viste seg å være varierte. Vanskelige i områder med store hauger med synketømmer, og bedre i de partiene det var noe mindre mengde tømmer og mer slett bunn der objekter som båter, moringer og raskanter tegnet seg tydelig. Sidesøkende sonar er egnet til å kartlegge objekter av en viss størrelse som helt eller delvis stikker opp over bunnsedimentene. Bildene tegnes som skygger. I Farrisvannet kunne den sonartypen vi benyttet (Kongsberg Simrad 400 mhz) i mange tilfeller tegne ganske tydelige skyggebilder av terrenget, også av enkelte objekter ned til en liten robåts størrelse. Sonaren tegnet også av flere større objekter som stakk flere meter opp over bunnen, uten at det var mulig å se hva det var for noe. Disse mistenkelige anomaliene ble sammen med de mer sikkert identifiserbare objektene posisjonert for nærmere undersøkelse ved dykking. Sonarundersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Saastad AS over to dager april Etter testkjøring fant vi at sonaren ble vanskelig å lese når det ble kjørt over områder med store dybdeforskjeller. Dette var særlig tilfelle når linjene ble kjørt på tvers av 9

10 vannet i øst vestlig retning. Vi skiftet derfor strategi og kjørte isteden i sirkler for bedre å kunne følge jevne bunnkoter. Dette fungerte godt og det ble stort sett tegnet gode bilder av bunnoverflaten. Sonarfrekvensen var satt til 200 khz, og leseavstand til siden ut fra kjøreretningen (range) ble variert fra 75 til 150 meter. Dybdene som ble dekket i området sonarkartleggingen ble gjennomført varierte fra ca 1 til 60 meter. I store deler av tiltaksområdet tegnet sonaren mengder av små hvite skygger på bunnen som raskt viste seg å være synketømmer. Utfordringen var derfor å forsøke å skille ut andre strukturer fra tømmeret. Enkelte bilder var enkle å tyde, for eksempel ras og utglidninger eller båtformer som vist i fig 4. Andre steder var bunnen tydelig helt dekket av objekter som stikker opp av bunnen og flere steder så ut til å ligge i tykke lag. I figur 5 vises små og store hvite skygger. De minste hvite strekene er i virkeligheten store tømmerstokker, mens de lyse større flekkene kunne være stroppede moser med tømmer, vrak eller andre tydelig avgrensede strukturer. I enkelte områder var det så tett med skygger at det var umulig å skille disse fra hverandre. I det resterende området var det stort sett relativt enkelt å skille ut andre konturer fra tømmeret. Det ble skilt ut og posisjonert ca 40 anomalier for senere sjekk med dykking (fig 7 og 8). Figur 4: Sonarbilde fra østre side av vannet, midt i bildet sees omrisset av en mindre båt delvis stikkende opp over bunnsedimentene ( ) Figur 5: Sonarbilder fra tiltaksområdet i sørvest. Venstre mengder av synketømmer, høyre flere større avgrensede strukturer (objekter som stikker opp av bunnen tegnes som vite felt) 10

11 Figur 6: Et av sonarposisjonene det ikke ble dykket på fordi det ligger for langt ute. Er det deler av et tømmersorteringsanlegg? De buktende linjene er sannsynligvis wire eller trosser. Figur 7: Posisjoner for ca 40 anomalier fra sonar plottet på kart. (Kart: T L Wahl) Figur 8: kart med sonarplott vist på kart med alternativ for ny vegtrasé.(kart: T L Wahl) 11

12 Dykking Samlet ble det gjennomført 74 dykk i prosjektet fordelt på ukene 19, 21 og 28. Det ble dykket på flesteparten av punktene skilt ut fra sonarundersøkelsen, i tillegg gjennomførte vi visuell registrering med svømmedykking innenfor planområdets avgrensning. Dykkingen ble gjennomført av et dykkelag bestående av tre dykkere, hele tiden med følgebåt. Det ble gjennomført både singel og pardykk. Kommunikasjonen som ble benyttet var trådløs av typen Scubaphone med akustisk svinger fra Orcatron. Dykking uten livline eller kabelkommunikasjon ble gjort av sikkerhetsmessige hensyn; det var for stor fare for å bli sittende fast i tømmer wire og jernskrot. Fotodokumentasjon ble gjort med et Nikon D 100 kamera i Subal hus. Det ble ikke brukt blits, kun lys fra halogen dykkelykter. Fig 9 Deltakere: Feltundersøkelsen ble gjennomført av Pål Nymoen og Trine Lise Wahl fra Norsk Sjøfartsmuseum Dykker Yngve Rakke fra Stavern deltok også under hele perioden Ivar Aarrestad fra Riksantikvaren var med i to dager for å se på funn og funnforhold Øverst: Trine Lise og Pål Midten:NRK radio, Trine Lise og Ivar Nederst: Yngve Rakke (Foto Y Rakke / P Nymoen) 12

13 To forhold gjorde den arkeologiske registreringen til en virkelig stor utfordring; synketømmer og lys. I størstedelen av planområdet ligger det svært mye synketømmer på bunnen. I store partier er det ikke engang mulig å skimte den opprinnelige bunnoverflaten i det tømmerstokkene bygget mange meter på kryss og tvers opp fra bunnen. Lyset forsvinner praktisk talt fullstendig ved meters dyp. Deler av planområdet omfatter områder med dybder ned mot meter og her var det nødvendig å bruke kunstig lys, med de begrensningene det gir for synsfeltet. Sikten i vannet var imidlertid god, og med lys var det mulig å dokumentere med foto selv i de helt svarte delene av området. Grovt sett anslås at ca 50 % av funnene ble påvist med sonar, resten med dykking. Mange av anomaliene viste seg å være svære bunter med tømmer. Under dykking for å sjekke ut disse ble det ved flere tilfeller funnet båtvrak og annet som ikke på forhånd var identifisert på sonarbildene. Under følger en gjennomgang med beskrivelse av funn og lokaliteter som ble registrert. Hver av dem er nevnt med en nummerserie som starter med 07 og som svarer til Norsk Sjøfartsmuseums funn og lokalitetsregister for arkeologiske kulturminner under vann. Posisjonene er målt med gps og plottet på kart vist i fig 10. Fig 10 registrerte kulturminner (gps posisjoner) 13

14 5.1 Flåte På 6,5 meter dyp nær land i en liten bukt på vestsiden av vannet ble det funnet en firkantet arbeidsflåte bygget i tre. Den lå delvis tildekket av tømmerstokker, kvist og et 5 8 cm tykt dekke av finkornet leire og silt. Flåten måler omlag 5,5 ganger 3,5 meter. Den står godt nede i bunnsedimentene på skrå nedover i en marbakke og er minimum 1,7 meter høy. Konstruksjonen består av kraftige bjelker i sidene, fem i høyden, som i hjørnene og øverst mot dekket er forsterket med jernbeslag. Fig 11 Øverst: flåten slik den ligger i en skråning. Midten: sagblader og drivhjul. Nederst: frilegging av et parti av dekket, en natet tredørk. 14

15 I et hjørne av flåten er det en liten luke med to trappetrinn ned i rommet, på grunn av størrelsen er det sannsynligvis bare en inspeksjonsluke. En jernkonstruksjon av stangjern påmontert drivhjul sitter delvis fast i dekket. Det kan se ut som om dette har vært en sag. Flere sagblader ligger fastkorrodert ved siden av jernkonstruksjonen. Dekket på flåten er gjort i cm brede eikebord som er festet til underlaget med trenagler. Mellom bordene er det natet som i et skipsgulv. Fig 12 Skisse fra oppmåling av arbeidsflåte (Pål Nymoen) Det er nærliggende å tro at flåten er bygget og brukt i forbindelse med tømmerhåndtering. En annen mulighet kan også være at den er brukt i forbindelse med reparasjoner på damanlegget eller på en av slepe og rutebåtene på Farris. Trolig har den sunket på funnstedet etter å ha ligget i opplag her. Det har ikke vært mulig å spore opp gamle foto eller andre kilder som kunne bidra til å datere flåten dermed er det uavklart hvorvidt den omfattes av bestemmelsene i kulturminneloven

16 5.2 Pram Inntil land på vestre bredd på 9 m dyp ble det registrert en pram, godt nedgravet i tømmer, kvist og mudder. Bildet til venstre i fig 13 viser hvor vanskelig det var å oppdage funn som dette blant alt synketømmeret. Prammen er flatbunnet med rett for og akterspeil og er 4,5 m lang, 1,3 m bred. Det er rester etter feste for en tofte og tollepinner i tre. De to bordene i siden er klinket men bunnbordene ligger kant i kant, på undersiden spikret til fire langsgående lister, innvendig føyd sammen med smale spanter (fig 15). Fig 13 Til venstre sees funnsituasjonen, der prammen ligger tildekket midt i bildet, til høyre er Yngve Rakke i ferd med å rydde bort stokker og kvist. Fig 14 Til venstre er også mudderet som dekket prammen innvendig viftet bort, Til høyre arbeider Trine Lise Wahl med oppmåling og dokumentasjonstegning. 16

17 Fig 15 Dokumentasjonstegning i plan av pram med registreringsnummer (Trine Lise Wahl). Farkoster som ligner på denne går igjen på gamle foto og illustrasjoner fra Farris, gjerne i forbindelse med tømmerfløtingsvirksomheten. Ut fra den dokumentasjonen som foreligger er det vanskelig å fastslå byggeåret. Sett i lys av funnsituasjonen, særlig det at den var så dekket til av synketømmer og et cm tykt lag med mudder er det ikke usannsynlig at den er eldre enn 100 år. I så fall vil den være omfattet av bestemmelsene i Kulturminneloven

18 5.3 Trelekter Tett ved land ved Farrisvannets vestre bredd ligger restene av en større trelekter. Den ligger delvis begravd i bunnsedimenter og tømmer på 12 meters dyp. Marbakken er forholdsvis bratt her og terrenget skråner nedover mot 20 meter. Det som er synlig er kun 6 7 meter av den ene siden der spant og utvendig garnering bygger ca 1 meter opp fra mudderet. På mesteparten av det som var synlig ser det ut til at det er bevart primæravslutning i toppen der det ligger en bjelke ( relingsbord ) over spantetoppene. Garneringen er montert med trenagler på et rammeverk av spanter som er stilt opp med ca 50 cm mellomrom. Deler av sidene er skadet, muligens ved ankring og forhaling av moringer. Lekterens opprinnelig lengde kan ha vært bortimot 20 meter. Fig 16 Fotodokumentasjon av restene av trelekter ( ) slik den ligger nesten helt begravd i mudder. Det var ingenting som tyder på at det er brukt forsterkede jern knær over spantene. Slik såkalt komposittkonstruksjon ble først vanlig midt på 1800 tallet. Konstruksjonsmåte, sett i sammenheng med funnsituasjonen; at vrakrestene er nærmest helt begravd i bunnsedimentene, tilsier at funnet omfattes av Kulturminneloven 14, det vil si byggeår eldre enn 100 år. 18

19 På meters dyp få meter vest for stedet det ligger en flåte med kran ( ) ble det funnet noen ubestemmelige deler av stål og flere avlange løse tredekk. Det ble også observert vaser med wire og noe som kunne se ut som en vinsj påmontert et av tredekkene. Området var uoversiktlig, ikke bare på grunn av mørket men også fordi deler av konstruksjonene var dekket av tømmervaser. Det ble ikke prioritert å fotodokumentere dette funnstedet, og videre dykking her ble vurdert som for risikofylt på grunn av fare for overheng og heft. Basert på observasjoner fra det ene dykket vi hadde her, er en teori at dette kan dreie seg om rester av et såkalt moseapparat en anordning brukt til å stroppe bunter av tømmer til lunser. Foto fra ca 1920 av et slikt moseapparat er gjengitt i boka Kulturminner i Larvik distriktet (Bjørvik 2007: 55) 19

20 5.5 Flåte med kran Rett nord for demningen ved utløpet av vannet, på 18 meters dyp ble det lokalisert en flåte med kran. Flåten står flatt på bunnen delvis tildekket av diverse synketømmer og wire. Kranen rager ca 7 meter opp fra dekket. Sonarkartleggingen viste at det var noe i dette området men det var vanskelig både å tolke skyggebildene og å avgrense et enkelt punkt her ettersom det flere steder så ut til å være objekter som stakk opp over bunnen. Da vi dykket her ble det klart at flere av punktene som slo ut på sonaren måtte være lunser med tømmer, det vil si stroppede bunter med flere hundre stokker i hver. Blant disse sto altså en flåte. Dimensjonene er ca 5 ganger 8 meter. Dekket er av tre mens resten så ut til å være et stålskrog. I hjørnene er det pullerter og midt på en luke til et rom fullt av kjetting. Kjetting og sjakkeltyper som ble observert tilsier at flåten neppe er eldre enn 100 år. Fig 17: kart med punkt som angir funnstedet og skisse basert på dykkerobservasjoner. Under: Detaljfoto av kranfeste, dekk, rommet og kranen. 20

21 5.6 Pram I forbindelse med uttesting og første kjøring med sidesøkende sonar langs østre bredd ble det oppdaget flere strukturer som på grunn av skyggene de kaster må bygge opp over bunnen (fig 7). En av disse anomaliene hadde en form som lignet mye på en båt (fig 18). Selv om dette objektet ble oppdaget ved uttesting av sonaren utenfor planområdet ble det gjort et dykk her for å få erfaring med tolkning av bildene fra bunnen av Farris. Fig 18 To utsnitt av samme sonarbilde. Pilen angir en struktur som kunne se ut som en mindre båt. Kontroll ved dykking viste at det er en liten pram. Fig 19 Prammen slik den ligger på 13 meters dyp. Klinkbygget, bunnbordet ligger under, rett baug og akterstevn. Ikke nærmere undersøkt, kun fotodokumentert. 21

22 5.7 Dregg av tre På 6 meters dyp nær land på sørøstsiden av vannet ble det funnet en dregg av tre. Dreggen er 93 cm lang, i enden et svakt spor / utsparring rundt stammen sannsynligvis for feste av tau. På leggen nederst et tilhugget flatt parti med to svake spor, trolig etter surring av vekt (flat steinhelle eller jern). Emnet er tatt ut av et tre med kvist som har sittet i samme høyde rundt stammen og i tillegg er det satt inn en løs kvist der det har vært litt større mellomrom slik at dreggen har hatt seks klør. Ut fra voksteren på kvisten synes den å være laget av gran. Dreggen ble tatt opp, målt og fotodokumentert (fig 20). En 14 C datering ble forsøkt men resultatet av analysen kan ikke brukes til å si hvor gammel den er, dateringskurven varierer fra og (fig 21 og bilag). Fig 20 Detaljfoto av Fig C analyse av treprøve fra dregg ( ) 22

23 5.8 Fløtehake Under et dykk som ble gjennomført for å undersøke en noe som tegnet seg som en båtform under uttesting av sonaren ble det funnet en fløtehake med del av treskaftet intakt. Funnet ble gjort på 18 meters dyp utenfor roklubben på østsiden av vannet. Fig 22 Fløtehaken som den sto opp av mudderet der den ble funnet. Det er fullstendig mørkt på 18 meters dyp i Farrisvannet. Fig 23 Spissen på fløtehaken er smidd flatt og med et u- formet feste for skaft, rundt dette er det en surring av lær. Fløtehaker kunne være opptil 5 meter lange og i enden forsynt med to jernspisser, gjerne kalt stikkeren og huggeren brukt henholdsvis til å skyve fra og trekke til seg tømmerstokker. Fløtehaken er ikke datert men det er nærliggende å tenke seg at den kan være smidd på enten Moholt i Siljan eller Fritzøe Jernverk i Larvik. 23

24 Steinlegning, brygge (?) Halvøya mellom Kilen og Farrisvann har vært gjenstand for flere faser av landskapsendring ved utfylling siste 100 år. Det har opprinnelig vært et lavt og mye smalere eid over til fjellknausene i nord. Eidet kan ikke bare ha vært våtmark: sett fra østsiden kan man et sted omtrent midt i det som i dag er sprengsteinsfylling for det tidligere tømmeropplaget fortsatt se at det stikker fast fjell som svaberg opp i dagen. Fig 24 steinlegning / sti (pil). Fig 25 Steinlegningen fotografert juni 2008 sett fra neset sørover mot Farriseidet. Rekkene av stein er markert. En steinfylling av forholdsvis ny dato gjør at man kan gå tørrskodd langs vannet opp til den lille tangen der roklubb-hytta står (fig 24). Denne tangen utgjør en god havn inntil fjellet både i nord og sør og oppe på fjellflaten. Foran hytta er det avdekket en stein / hellelagt konstruksjon som muligens kan ha vært fundament for eller gulv i en tidligere bygning (Arne Schau, Larvik p med). Ute i vannet foran ny sprengsteinsfylling ligger noe som ser ut til å være en steinsatt sti / smal veg som fører fra det lave eidet ut til tangen der roklubbens hytte ligger. Fig 26 venstre: undervannsfoto av steinlegningen juni Rekkene av stein er markert. Høyre: Steinlegningen fotografert ved LRV (foto Arne Schau, Larvik). Det virker sannsynlig at dette er en rest av en gammel steinsatt sti, eventuelt en brygge. Lokaliteten ble kun fotodokumentert og ikke nærmere undersøkt med prøvestikk eller oppmåling. 24

25 5.10 Trelekter Sonarundersøkelsen påviste mange områder der skyggebildene viste noe som bygger 2 3 meter over bunnen. Den påfølgende dykkerundersøkelsen viste at disse anomaliene oftest var større bunter (lunser / moser) med tømmer som hadde sunket. Enkelte av bildene kunne ved kontrolldykk identifiseres som vrak og et av dem er en trelekter. Lekteren står nærmest helt hel på bunnen ca 70 meter fra land på vestsiden av vannet skrått ut fra kaien til rutebåten Farris (fig til høyre). Dybden på funnstedet er 19 meter og dermed er det ikke noe lys som nådde ned dit i det hele tatt. Vi prioriterte ikke å bruke mer enn ca 15 min bunntid på stedet. Mørket ville gjøre det svært tidkrevende og omstendelig å dokumentere med oppmåling og tegning, og det ble derfor kun gjort en enkel fotodokumentasjon (fig 27). Lekteren har en firkantet form, anslagsvis 5 meter bred og 10 meter lang. I den ene kortenden sitter et rorbeslag. Det er en hel trekonstruksjon uten kompositt detaljer i jern. Rommet innvendig har vært kledd med garneringsbord over spantene. Den står godt nede i sedimentene og et fylt med ca 70 cm tykt lag av mudder og slam. Funnet omfattes med stor sannsynlighet av kulturminneloven 14. Fig 27 Nederst til venstre: detalj av rorbeslag, øvrige bilder fra rekka innvendig spanter, garnering og hjørne i den firkantede konstruksjonen. 25

26 5.11 Flatbunnet pram På 7 meter dyp 40 meter fra land øst i planområdet ble det registrert en flatbunnet pram. Prammen ble oppdaget ved systematisk dykkeregistrering. Området er så fullt av synketømmer at dette funnet umulig kunne skilles ut på sonarbildene. Prammen er tilsynelatende hel, bare delvis tildekket av mudder (fig). Farkosten er 410 cm lang og 125 cm i bredden midt på. Den har esing og til og med keiper intakt. En tverrbjelke, antakelig underlag for en løs tofte sitter noe foran midten av prammen. Konstruksjonen er stivet av med 7 smale spant, antakelig i eik. I sidene er det to bordganger som er klinket med kobbernagler. Bord og esing ser ut til å være furu (fig). Prammer av denne type kalles også flatbunninger og er en båttype karakteristisk for sørlandet. Den skiller seg fra klinkbyggede prammer ved at de er svært enkelt konstruert med ett eller to brede bord på hver side med en tverr hekk og baug, og bord spikret på tvers over hele bunnen. Båttypen er brukt i forbindelse med garnfiske, fløting antakelig fra 1500 tallet helt opp i vår tid. Fig Øverst: lokalisering, oversikt med dykker Trine Lise Wahl, nederst målsatte detaljfoto 26

27 5.12 Flåte? Objekt identifisert som skygge på sonar der noe bygger 2 3 meter over bunnen avgrenset til ca 10 ganger 10 meter på ellers jevnt terreng. Posisjonen ligger ca 110 meter fra land på vestsiden av vannet og dybden på stedet er 20 meter (fig 10). Et kontrolldykk på posisjonen ble gjennomført i to ganger 15 minutter uten at det var mulig å få overblikk nok til helt å forstå hva dette er for noe. Det ser ut til å være en slags arbeidsflåte med et overbygg påmontert diverse lukekarmer der et dekk av tre er lagt på en stålkonstruksjon. På den ene siden sitter to akslinger og propellhus, muligens har dette vært et strømsetteranlegg hvis funksjon kan ha vært å holde det isfritt rundt flåten. En annen teori kan være at det er deler av et sorteringsanlegg eller et moseapparat det vil si en arbeidsstasjon brukt til å wirestroppe flytende tømmerstokker i bunter også kalt moser eller lunser. Type sjakler og pullerter som ble observert tilsier at funnet neppe er eldre enn 100 år. Fig 32: Foto i mørket; øverst fra venstre: en lukekarm, tretak i et overbygg, et rom med trepanel på veggene, luke og pullerter, tredekk på stål. 27