Finansklagenemnda Bank

Transkript

1 Finansklagenemnda Bank Uttalelse nr DnB NOR Bank ASA Utlån Meddebitoransvar for lån til refinansiering av eldre gjeld - frarådningsplikt Klager opptok i 2007 lån på kr sammen med sin nå avdøde ektefelle til refinansiering av ektefellens eldre gjeld i forbindelse med et generasjonsskifte. Lånet ble sikret med pant i en felles hytteeiendom. Etter salg av denne, gjensto en betydelig restgjeld. Ektefellen hadde gjennom en årrekke hatt betydelige økonomiske problemer, som banken forutsetningsvis kjente til. Da han døde i 2008 hadde boet en underbalanse på ca kr 4 mill. Klager er pensjonist. Hun var på lånetidspunktet ikke kjent med ektefellens gjeldsforpliktelser. Hensett til klagers økonomiske situasjon, lånets størrelse, den begrensende sikkerheten som ble stilt for lånet, ektefellens økonomiske situasjon på lånetidspunktet og at formålet med lånet var refinansiering av ektefellens tidligere lån, kom nemnda til at banken hadde plikt til å fraråde klager å påta seg meddebitoransvar for lånet. Klager har krav på at lånet lempes i sin helhet. Finansklagenemnda Banks uttalelse nr av I. Saksfremstilling Klagen gjelder spørsmålet om banken hadde plikt til å fraråde klager å påta seg meddebitoransvar for lån til refinansiering av ektefellens eldre gjeld, og i så fall om klagers forpliktelse helt eller delvis bør lempes. Klager og hennes nå avdøde ektefelle fikk den 27. juni 2007 innvilget lån på kr Lånet forfalt etter avtalen til betaling i sin helhet den 15. desember Formålet med lånet var i hovedsak refinansiering av ektefellens eldre pantesikrede lån knyttet til familiens gårdsbruk, hvorav kr i innklagede bank og kr i Landkreditt, i forbindelse med generasjonsskifte. Gården skulle etter planen oppdeles i to separate enheter og overdras heftelsesfritt til hver av ekteparets to døtre. Lånet ble sikret med pantobligasjon pålydende kr i en hytteeiendom tilhørende ekteparet. I forbindelse med låneopptaket fremla ektefellen for banken dessuten en oversikt over realiserbare aktiva, datert 27. juni Det fremgår at låntaker anslår verdien til totalt minimum kr , inkl verdien av den pantsatte hytteeiendommen. Lånet ble misligholdt, og er delvis nedbetalt ved realisering av den pantsatte hytteeiendommen. Restgjeld, som klager holdes ansvarlig for, utgjorde pr klagetidspunktet kr med tillegg av renter på mer enn kr Klagers ektefelle døde 13. oktober Hans bo var insolvent med en underbalanse på ca kr 4 mill, og ble gjort opp ved offentlig skifte. Av rettsboken for Nordre Vestfold tingrett av 29. mai 2009 fremgår det at løsøre på gården er solgt, og innbragte netto ca kr Av dette tilhørte halvparten avdøde, og beløpet ble overført dødsboet. Videre fremgår det at låntaker før han døde, solgte en traktor for ca kr , men det er ukjent hva han benyttet salgssummen til. Av utskrift av klagers ligning for 2008 fremgår at hun da hadde inntekt på ca kr og bankinnskudd på ca kr I hennes selvangivelse for 2009 fremgår at hun da hadde total inntekt på kr og bankinnskudd på kr Side 1 av 5

2 Klager anfører at hun var pensjonist da lånet ble etablert, og uten evne til å betjene lånet. Banken skulle derfor ha frarådet henne å oppta lånet. Hensett til ektefellens betydelige gjeld, måtte det for banken ha fremstått som meget sannsynlig at lånet ville bli misligholdt. Banken skulle dessuten sørget for at klager fikk informasjon om ektefellens økonomiske situasjon før låneopptaket. Videre har banken forsømt seg ved ikke å etablere pant i driftsmidler som ektefellen opplyste å ha. Ved å betinge seg klager som medlåntaker, samt pant i hytteeiendom som hun var medeier i, har banken i realiteten overført risikoen på henne. Klager var på lånetidspunktet helt ukjent med omfanget av ektefellens gjeldsforpliktelser. Hun fikk seg ikke forelagt andre dokumenter enn tilsagnsbrev og gjeldsbrev. Lånet ble tatt opp uten at klager hadde noen kontakt med banken. All kontakt vedrørende låneopptaket skjedde via ektefellen. Banken har ikke gitt klager de opplysninger som var nødvendige for å vurdere risikoen ved å ta opp lånet. Først i ettertid, og etter at ektefellen var død, fikk klager og familien kjennskap til hans gjeldssituasjon. Dette bekreftes også i rettsboken fra skifteoppgjøret, hvoretter det fremkommer at avdøde hadde opparbeidet seg en svært høy gjeldsgrad som ikke sto i forhold til hans inntekter, at han slet i mange år med å betjene rentene, og at han ikke fortalte sin familie eller kreditorer om hvor særs vanskelig situasjonen var. Ektefellen hadde et langvarig forretningsforhold til banken, og hadde gjennom en årrekke betydelige økonomiske problemer, noe banken var kjent med. Klager fikk imidlertid liten informasjon om hans økonomiske situasjon. I 1998 fikk ektefellen en privat gjeldsordning, der banken var største kreditor med et krav på mer enn kr 5 mill. Gjeldsordningen varte i 7 år. Klager var ikke kjent med denne ordningen. Ektefellen hadde også etter dette tidspunkt økonomiske problemer. Så sent som i 2005 skal han ha fått utvidet sin driftskreditt til kr i tillegg til et nytt lån til investeringer på kr Banken må også ha vært kjent med at ektefellen hadde en betydelig gjeldsbyrde på lånetidspunktet. I den finansieringsplan ektefellen fremla for banken i brev av 16. januar 2007, redegjorde han for sin vanskelige økonomiske situasjon, og opplyste at han etter gjennomført salg av landbrukseiendommen fortsatt ville sitte med gjeldsforpliktelser som vanskelig ville la seg betjene innenfor rammene av hans inntekter og realiserbare verdier. I hans plan om kortsiktig og langsiktig finansiering er klager overhodet ikke nevnt. Hans forutsetning var således at han selv skulle klare å gjennomføre en ordning med banken. De aktiva som forutsetningsvis skulle selges for betaling av lånet, har ikke kommet lånet til gode, men ble senere solgt av boet. Banken skulle tatt pant i disse aktivaene, dersom banken skulle vært sikret at salgssummen ble benyttet til nedbetaling av lånet. Den reelle verdien av den pantsatte hytteeiendommen var dessuten i oversikten over aktiva angitt til kr , og således betydelig lavere enn pantobligasjonens pålydende. Det må ha fremstått som urealistisk at ektefellen skulle klare å nedbetale lånet innen utløpet av de seks månedene som var avtalt løpetid, hensett til den økonomiske situasjonen han var i. Klager var på lånetidspunktet ukjent med det utkast til familieerklæring som var utarbeidet av ektefellen og forevist banken. Først på et senere møte; i juni/juli 2008, ble dokumentet forevist øvrige familiemedlemmer, herunder klager. Av erklæringen fremgår blant annet at ektefellen, etter å ha dekket pantegjelden på gården, fortsatt ville ha en gjeld på flere millioner kroner. Denne gjelden ville han forhandle med DnB NOR om, for å finne avlastningsmuligheter. Disse forholdene var klager ikke kjent med på lånetidspunktet, men de var kjent for banken som innvilget lånet. Pr januar 2007 hadde ektefellen totalt utestående til banken kr , fordelt på tilsammen 10 lån og kreditter. DnB NOR Bank ASA fastholder at klager er ansvarlig for lånet. Banken bestrider å ha hatt en frarådningsplikt. Under en hver omstendighet er det ikke rimelig om forpliktelsen skal lempes. Det er ikke sannsynliggjort at klager ville unnlatt å forplikte seg som medskyldner om banken hadde frarådet Side 2 av 5

3 låneopptaket, idet hun på lånetidspunktet måtte anses å ha hatt personlig interesse i lånet. Klager må ha kjent til hva lånet skulle brukes til. Ekteparet var avhengig av finansiering. En vesentlig del av lånebeløpet gikk til innfrielse av pantegjeld som var påheftet gårdseiendommen, som skulle overdras heftelsesfritt til klager og ektefellens to døtre i forbindelse med det pågående generasjonsskiftet. Øvrig gjeldsforhold for klagers ektefelle ble ikke medtatt i kredittvurderingen, fordi de ikke var påheftet gården som pantegjeld. Ved sin kredittvurdering vektla banken at familien var kommet i en akutt vanskelig økonomisk stilling, samt at sønnens alvorlige sykdom innebar finansielle utfordringer. Det ble i anledning generasjonsskiftet utarbeidet en familieerklæring. I erklæringen redegjøres det for ektefellens økonomiske situasjon. På bakgrunn av formålet med lånet var det nærliggende at klager skulle være medlåntaker. Lånet ble innvilget på grunnlag av fremlagte opplysninger om ekteparets økonomiske situasjon, herunder pensjonsutbetalinger og en livrente, samt under forutsetning av at bestemte gjenstander skulle selges i tiden frem til lånets forfall. Det må dessuten forutsettes at den som signerer på et gjeldsbrev er innforstått med det ansvar det innebærer. Den fremlagte oversikten over realiserbart aktiva fremsto som realistisk for banken. Det ble fra ektefellens side opplyst at salgsinntektene fullt ut ville dekke lånebeløpet. Banken hadde ingen grunn til å tvile på verdianslagene. Klager må på lånetidspunktet ha vært klar over ektefellens vanskelige økonomiske situasjon, og de prioriteringer familien sto overfor i forbindelse med generasjonsskiftet. Det må ha vært en prosess med å forberede gårdsoverdragelsen i tiden frem til låneopptaket i juni Dette må klager nødvendigvis ha kjent til, samt de økonomiske utfordringer som dette innebar. Hun må dessuten ha kjent til hans økonomiske situasjon ved at hun hadde lånt ham kr fra sin livrente i årene før han døde, som hun fremmet som krav i hans dødsbo. Bankens lokalkontor som behandlet lånesøknaden, bestrider å ha kjent til ektefellens øvrige gjeldsbyrde da lånet ble innvilget. Ektefellen opplyste ikke om den, og den var ikke påhefter eiendommen som pantegjeld, eller fremgikk på annen måte. Refinansieringen ble gjort utelukkende i den hensikt å gjøre eiendommen fri for heftelser med henblikk på døtrenes kjøp av eiendommen. Sekretariatet avga sin vurdering i brev av 2. februar Samtlige dokumenter oversendes Finansklagenemnda Bank v/leder, og vil også være tilgjengelig for medlemmene under behandlingen av saken i nemnda. Klager krever seg fritatt for ansvar for restgjelden II. Finansklagenemnda Banks begrunnelse Klager opptok i juni 2007 et lån på kr sammen med sin nå avdøde ektefelle. Klagen gjelder spørsmålet om banken hadde plikt til å fraråde henne å oppta lånet, jf finansavtaleloven 47. Lånet ble etter det opplyste opptatt i forbindelse med et generasjonsskifte, og benyttet til refinansiering av ektefellens eldre lån. Av lånet ble ca kr benyttet til innfrielse av gjeld som var pantesikret i ekteparets gårdseiendom, for at denne skulle kunne overføres heftelsesfritt til ekteparets to døtre. Lånet ble sikret med pant i en hytteeiendom tilhørende ekteparet. I tillegg ga ektefellen banken en oversikt over realiserbare aktiva som forutsetningsvis skulle kunne selges for nedbetaling av lånet. Etter at den pantsatte eiendommen var solgt, gjensto restgjeld som pr klagetidspunktet utgjorde ca kr Det øvrige aktiva skal være solgt uten at lånet er godskrevet noe av salgssummen. Side 3 av 5

4 Det er opplyst at klagers ektefelle gjennom en årrekke hadde betydelige økonomiske problemer; blant annet fikk han i 1998 en privat gjeldsordning hvor banken var største kreditor, og han hadde på lånetidspunktet en betydelig gjeldsbyrde. Da han døde i oktober 2008 hadde boet en underbalanse på ca kr 4 mill. Det må kunne legges til grunn at banken kjente til hans økonomiske situasjon på lånetidspunktet. Ektefellen skal selv ha opplyst til banken at han også etter salg og oppgjør av landbrukseiendommene i forbindelse med det pågående generasjonsskiftet, ville ha gjeldsforpliktelser som vanskelig ville la seg betjene med hans pensjonsinntekter og realiserbare verdier. Klager opplyser at hun på lånetidspunktet var ukjent med ektefellens gjeldsforpliktelser. Først etter at ektefellen var død, fikk klager og familien kjennskap til hans gjeldssituasjon. Dette bekreftes i rettsboken fra skifteoppgjøret, hvor det opplyses at avdøde hadde opparbeidet seg en svært høy gjeldsgrad som ikke sto i forhold til hans inntekter, og at han ikke fortalte sin familie om hvor særdeles vanskelig situasjonen var. Klager var i forbindelse med låneopptaket ikke i kontakt med banken. All kommunikasjon skjedde gjennom ektefellen. Klager er pensjonist, og var det da lånet ble etablert. Hensett til hennes økonomiske situasjon, lånets størrelse, den informasjon som foreligger om ektefellens økonomiske situasjon på lånetidspunktet og som banken forutsetningsvis kjente til, den begrensede sikkerheten som ble stilt for lånet, og at formålet med lånet var refinansiering av ektefellens tidligere lån, hadde banken etter nemndas vurdering plikt til å fraråde klager å påta seg et meddebitoransvar for lånet. Det er ikke opplyst at hun hadde noen egen nytte av låneopptaket. Familiens totale lånebelastning ble ikke redusert. Den mulighet at lånet ville bli misligholdt måtte dessuten fremstå som nærliggende for banken. Konsekvensen av bankens manglende frarådning, er etter nemndas vurdering at klager har krav på lemping av restgjelden i sin helhet. Det vises for øvrig til at klager har bidratt til delvis nedbetaling av lånet gjennom salg av den pantsatte hytteeiendommen, som hun var medeier i. Nemndas medlem, Randi Almås Welhaven, slutter seg til nemndas slutning, men støtter seg til følgende premisser. Det avgjørende i saken vil være den økonomiske situasjonen for klager og hennes ektefelle på tidspunktet for det aktuelle låneopptaket. Da lånet ble gitt den 27. juni 2007, er det oppgitt at ekteparet til sammen hadde en pensjon på ca kr ,-. Det er noe uklart hvor stor totalgjelden var for ekteparet på dette tidspunkt. Det er opplyst at ektemannen pr 1. januar 2007 hadde en gjeld på kr ,-. Salg av gården til døtrene innbrakte på den annen side kr ,- og innfridde således hoveddelen av gjelden. Det aktuelle låneopptaket på kr ,- refinansierte i hovedsak tidligere gjeld med pant i gården med kr ,- og ,-. Resterende av lånesummen ble utbetalt kontant. I tillegg fremgår det av foreliggende betalingsinstruks at det utover innfridd beløp i innklaget bank ville gjenstå kr ,- av driftskreditten. Total gjeld samlet for ektefellene var på tidspunktet etter låneopptaket således minimum kr Det må i denne sammenheng ses bort fra gjeld som skulle innfris i forbindelse med overføringen av gården til døtrene. Banken kan ikke høres med at den ikke kjente til eventuell foreliggende gjeld utover ovennevnte. Det fullstendige bildet over gjeldsforpliktelsene var bankens ansvar å klarlegge, så lenge den ved kredittvurderingen kjente til, og la til grunn, den aktuelle familieerklæringen hvor det fremgikk at mannens samlede pantelån oversteg det avtalte vederlaget ved salget av gården til de to døtrene. Gården ble overdratt til døtrene for kr ,-. Det fremgikk videre av familieerklæringen at ektemannen etter å ha dekket pantegjelden på gården fortsatt ville sitte igjen med en gjeld på flere millioner kroner. Disse fremlagte opplysningene gir banken en aktsomhetsplikt og et ansvar for å kartlegge det fullstendige bilde med hensyn til den faktiske totalgjelden. Side 4 av 5

5 Ut fra ovennevnte burde klager i dette tilfelle utvilsomt ha vært frarådet låneopptaket. Dersom frarådning skulle ha funnet sted, kan forpliktelsen lempes for så vidt dette finnes rimelig. Det vises her til de øvrige medlemmenes momenter som tiltres, særlig det moment at det i hovedsak skjedde en ren refinansiering av ektemannens tidligere gjeld og at det dermed ikke fant sted noen ytterligere verditilførsel som ville begunstige klager. På den annen side ville ikke refinansieringen latt seg gjennomføre uten ektefellens medvirkning som meddebitor. Refinansieringen skjedde med det formål at overdragelsen av gården til døtrene skulle la seg gjennomføre, noe som var i hele familiens interesse. Medlemmet har således vært i tvil ved spørsmålet om klager uansett frarådning ville ha signert låneavtalen, men finner etter en helhetsvurdering likevel at restgjelden bør lempes i sin helhet. Konklusjonen er enstemmig. III. Finansklagenemnda Banks konklusjon Klager har krav på at restgjelden lempes i sin helhet. Oslo, den 10. juni 2011 Cecilie Østensen Randi Almås Welhaven Erik Bøhn Frode Arnesen Paal Bjønness Side 5 av 5