Finansklagenemnda Person

Transkript

1 Finansklagenemnda Person Uttalelse FinKN Sterling Insurance Group Limited Livsforsikring/uføredekninger Oppsigelse av individuell fortsettelsesforsikring Fal. 12-4, 12-9 og Spørsmål om selskapets adgang til å si opp en livsforsikring med den begrunnelse at selskapet ikke lenger kunne tilby livsforsikring til en konkurransedyktig pris i Norge. Nemnda uttalte at 12-9 i praksis bare gjelder ulykkes- og sykeforsikring. Videre at lovforarbeidene tilsier at oppsigelse av en livsforsikring utelukkende reguleres av 12-4 første ledd. Nemnda konkluderte etter dette med at selskapet ikke kunne si opp forsikringsavtalen. Sakens bakgrunn: Forsikrede (født 1966) har en individuell fortsettelsesforsikring med dekning for død og uførhet med opphør ved 67 års alder. Selskapet sa opp avtalen i forbindelse med fornyelsen juni I brevet ble det vist til fal Oppsigelsen var begrunnet med at selskapets avtale med den norske agenten var avsluttet, og at selskapet ikke lenger hadde mulighet til å tilby tjenester eller vilkår i det norske markedet eller fornyelse av forsikredes personforsikringer i selskapet. Forsikrede klaget til nemnda, som også har mottatt tilsvarende klager på selskapet fra andre forsikringstakere. Øvrige klager er stilt i bero i påvente av nemndsbehandling av denne saken. Forsikrede har anført at selskapets oppsigelse av livsforsikringen er i strid med fal. Fal må ses sammen med fal Dette viser at oppsigelsen er ugyldig. Et selskap kan bare si opp en livsforsikring i de tilfellene som er nevnt i Bestemmelsen får ikke får anvendelse her. Selskapet har anført at fal hjemler oppsigelse og at lovens formkrav er ivaretatt. Det er tale om en livsforsikring som løp for ett år ad gangen. Det må ses som en særlig grunn etter fal annet ledd at selskapet ikke lenger kunne tilby produkter til en konkurransedyktig pris i Norge. Det er gitt nærmere opplysninger om bakgrunnen for oppsigelsen og det rettslige grunnlaget for den i flere brev. Til tross for at forsikringen tidvis har vært omtalt som en individuell fortsettelsesforsikring og det til tider har vært sendt over gruppevilkårene, er det etter selskapets syn tale om en individuell forsikring av ett års varighet, og spørsmålet for nemnda er om de grunner selskapet ga for oppsigelsen i brevet av fyller lovens krav til "særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet", i fal annet ledd. Finansklagenemnda Person bemerker: Nemnda behandler først om det har noen betydning for den rettslige vurderingen om dekningen er en kollektiv eller en individuell dekning. Deretter behandles selskapets adgang til å si opp en livsforsikring ved premieforfall. Forsikringen ble i 2000 plassert i Alder Life, et Lloyds syndikat, som en gruppelivsforsikring. Da den noe år senere ble overført til et annet syndikat (Wren Life Ltd.) ble den også omtalt som gruppelivsforsikring. Syndikatet opphørte med sin virksomhet i Norge i 2004,og forsikringen ble overtatt av selskapet (Sterling Insurance Group Ltd., Kredittilsynet bekreftet i mars 2001 selskapets adgang til å tilby livsforsikring i Norge.) Selskapets agent utstedte i juni 2004 forsikringsbevis for gruppelivsforsikring. Da selskapet i 2007 skiftet agent fikk forsikrede tilsendt premievarsel i Side 1 av 5

2 anledning fornyelse av gruppelivsforsikring, mens forsikringsbeviset og vilkårene gjaldt individuell livsforsikring. Fakturaen for gjaldt gruppelivsforsikring. En ny agent sendte i 2010 forsikrede faktura og forsikringsbevis for "individuell fortsettelsesforsikring". Forsikrede har bekreftet at hun personlig tegnet forsikringen og i alle år har betalt premien selv. Dette taler, slik nemnda ser det, for at avtalen er en individuell livsforsikring og at reglene i fal. kapittel 12 om oppsigelse får anvendelse. Selv om avtalen skulle bli ansett som en fortsettelsesforsikring, jf. fal. 19-7, legger nemnda til grunn at det er bestemmelsene i kapittel 12 som får anvendelse, ettersom kapittel 19 ikke har bestemmelser om oppsigelse av fortsettelsesforsikring, jf. fal som gir reglene i loven ellers anvendelse, så langt de passer, for kollektive forsikringer. Selskapet har gjort gjeldende at fal hjemler adgang til ikke å fornye forsikringen, se også selskapets Generelle Vilkår Individuell Livsforsikring av , punkt 10.1 og udaterte vilkår for Gruppelivsforsikring punkt 10.1 som lyder: Med mindre noe annet er avtalt, har forsikringstaker og forsikringsgiver samme rett til å avslutte gruppelivsavtalen ved slutten av forsikringsåret ved å gi beskjed om avslutningen til den andre part før slutten av forsikringsåret. Dersom forsikringsgiver avslutter avtalen skal beskjed gis til forsikringstaker minst 2 måneder før hovedforfall. Vilkårene har i tillegg bestemmelser om forsikringsår (en periode på 12 måneder) og om rett for selskapet til å endre vilkår, bestemmelser og premiesatser ved hovedforfall. I tillegg til at kravet om skriftlig, grunngitt varsel senest to måneder før forsikringstidens utløp, må det etter fal. 12-9, som selskapet gjør gjeldende kommer til anvendelse, foreligge særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet, se annet ledd første punktum. Selskapet har anført at tapet av den norske agenten og at selskapet ikke lenger ønsker å tilby livsforsikringer i Norge, er "særlige grunner" som gjør det "rimelig" at selskapet ikke fornyer forsikredes livsforsikring. Etter nemndas syn er det for så vidt gjelder livsforsikring verken "rimelig" eller "særlige grunner" at et selskap som har tilbudt livsforsikringer i Norge sier opp dekningen fordi man ønsker å trekke seg ut av det norske markedet. Dersom et selskap ønsker å avslutte virksomheten i Norge, forutsetter nemnda at selskapet sørger for at et annet selskap overtar de livsforsikringer som selskapet har tegnet, slik tilfellet var da selskapet overtok forsikringen i Til tross for forskjeller i formuleringen, er det antatt at "særlige grunner" i fal annet ledd bør tolkes likt med "særlige forhold" i 12-4 annet ledd, med den forskjell at et selskap etter 12-9 ikke er avskåret fra å unnlate å fornye forsikringsavtalen pga. at forsikredes helse er forverret etter at forsikringen ble tegnet, se Brynildsen m.fl., Forsikringsavtaleloven med kommentarer 2. utgave, 2008, side Det er dessuten den forskjell at fal annet ledd krever at de "særlige forholdene" skal være bestemt angitt i vilkårene. Dette kravet finnes ikke i 12-9 annet ledd. Forarbeidene til forsikringsavtaleloven sier lite om hva som ligger i "særlige vilkår" utover endret helsetilstand, se Ot. Prp. Nr. 49 ( ) side 114. Det kan imidlertid skyldes at bestemmelsene i dagens 14-9 opprinnelig var plassert som første og annet ledd i fal som gjelder ulykkes- og sykeforsikring. I litteraturen er det først og fremst forhold på forsikringstakers side som nevnes som eksempel på særlige grunner, men Bull, Forsikringsrett, 2008 uttaler på side 178, med henvisning til Ot.prp. nr. 49 at selskapets adgang til å si opp forsikringen ved utløpet av den formelle forsikringstiden ikke bør være større enn i forsikringstiden, dvs. at vilkåret er strengt. Spørsmålet om oppsigelse av forsikringsavtaler er behandlet av Engstrøm og Wilhelmsen. I artikkelen om Forsikringsselskapenes kontraheringsplikt i NFJF-69 ( ) uttaler Wilhelmsen i punkt 542 generelt i relasjon til rimelighetsvurderingen ved oppsigelse av forsikring, at det blant annet må tas hensyn til "den oppsagtes mulighet for ny forsikring et annet sted, hvor viktig forsikringen er for den oppsagte Side 2 av 5

3 risikoen for selskapet ved fortsatt dekning, og hensynet til den oppsagtes person". Engstrøm behandler oppsigelse av forsikringsavtaler i en artikkel i Lov og Rett 2006 side 156. Artikkelen omtaler i det vesentlige selskapets rett til å nekte fornyelse av en skadeforsikringsavtale ved hovedforfall. Nemnda ser ikke bort fra at det kan være lettere å godta oppsigelser av slike forsikringer enn av personforsikring hvor hensynet til forsikringstaker må tillegges stor vekt, særlig i rimelighetsvurderingen. Etter nemndas syn må ved livsforsikring forsikringstakerens interesse i å fortsette forsikringsforholdet og vanskelighetene med å få tegnet ny livsforsikring tillegges utslagsgivende vekt. Dersom selskapet ikke ønsker å fortsette et livsforsikringsforhold må det etter nemndas syn som nevnt sørge for at avtalene overtas av en annen forsikringsgiver. Slik nemnda ser det, får imidlertid bestemmelsene i 12-9 ikke anvendelse for livsforsikring tegnet av livsforsikringsselskap. Som nevnt var bestemmelsene i 12-9 opprinnelig plassert som første og annet ledd i fal. 12-7, en paragraf som regulerer ulykkes- og sykeforsikring. De to leddene ble overført til ny 12-9 ved endringslov 29. april 2005 nr. 22. I merknadene til paragrafen i Ot. Prp. nr. 29 ( ) heter det at paragrafen i grove trekk viderefører dagjeldende 12-7 første og annet ledd. Nemnda kan ikke se at departementet i proposisjonen drøfter hvorvidt flyttingen av første og annet ledd i 12-7 til en egen paragraf, skulle medføre at livsforsikringsselskap skulle kunne la være å fornye en livsforsikring ved slutten av et forsikringsår eller kunne begrense forsikringstiden til f.eks. forsikringsåret. En slik omfattende realitetsendring måtte etter nemndas syn ha vært behandlet i forarbeidene til lovendringen. Spørsmålet er imidlertid verken nevnt i proposisjonen eller i NOU 2002: 21 Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler, som ligger til grunn for endringsloven. Avbrytelse av forsikringsavtaler behandles i utredningens kapittel 3 og livsforsikringsavtaler omtales i punkt 3.7, hvor det heter at livsforsikringsavtaler ikke behandles i utredningen. Når verken utvalget eller departementet har drøftet spørsmålet, kan nemnda ikke se at endringen kan tas til inntekt for en endring av den rettstilstanden som er lagt til grunn i forarbeidene til fal. Nemnda viser også til at Bull i sin bok sier at det ved livsforsikring er lite praktisk med fornyelse av forsikringen ved utløpet av forsikringstiden, rett og slet fordi slike forsikringer normalt er strukturert slik at de løper for hele den perioden forsikringstakeren har ment er aktuell for ham, se side 179. Nemnda viser videre til at etter fal første ledd kan et selskap ved livsforsikring "ikke si opp forsikringen i andre tilfelle enn bestemt i 13-3". Paragrafens overskrift sier at paragrafen regulerer selskapets rett til å avbryte forsikringsforholdet i forsikringstiden. I Ot.prp.nr. 49 ( ) heter det på side 111 annen spalte i departementets generelle merknader til kapittel 12 i punkt (endring av vilkårene i forsikringstiden), at "(l)ivsforsikringsavtaler er ofte langvarige kontrakter", og at det bør åpnes for at et selskap kan ta forbehold om å endre vilkårene i forsikringstiden. Tilsvarende utsagn om at livsforsikringsavtaler er langvarige finnes i NOU 1983: 56 om lov om avtaler om personforsikring på side 63 under punkt 3.3.3: Oppsigelse fra selskapets side representerer intet problem i livsforsikringen. Den eneste situasjon hvor det kan bli aktuelt, er hvor selskapet oppdager at opplysningsplikten er forsømt, jfr. utkastets 4-3. Ved manglende premiebetaling opphører selskapets ansvar uten formell oppsigelse. Noen oppsigelsesrett ut over dette forekommer ikke i gjeldende vilkår, og det er ikke opplyst at det er noe behov for en oppsigelsesadgang. I utkastets 3-4 er det derfor foreslått en regel om at selskapet ved livsforsikring ikke kan si opp forsikringen i andre tilfelle enn bestemt i loven. Tilsvarende må gjelde for opphørsklausuler, jfr. paragrafens tredje ledd. I livsforsikringen oppstår derimot et informasjonsproblem ved utløpet av den avtalte forsikringstiden. Forsikringsforholdet kan ha vart i mange år og forsikringstageren husker ikke lenger når den løper ut. Side 3 av 5

4 Uttalelsen er tatt inn i merknadene til utkastets 3-7 som tilsvarer lovens 12-6 som har en særlig regel om varsel om opphør av livsforsikring. Det finnes imidlertid ikke uttalelser i Ot.prp. nr. 49 som viser at departementet hadde et annet syn enn utvalget på spørsmålet om oppsigelse av livsforsikring fra selskapets side. Slik nemnda ser det, tilsier lovforarbeidene at oppsigelse av en livsforsikring utelukkende reguleres av 12-4 første ledd og at 12-9, selv om den etter sin ordlyd er generelt utformet, i praksis bare gjelder ulykkes- og sykeforsikring. Forarbeidene viser klart at lovgiver har ment at forsikringstakere hadde og fremdeles skulle ha et særlig sterkt vern ved livsforsikring. Fal. kapittel 12 har ikke bestemmelser som åpner for å endre vilkårene eller premien for livsforsikring i forsikringstiden til tross for at departementet uttalte seg om dette i proposisjon nr. 49. Gitt at forsikringstiden for livsforsikringer ofte vil være lang, ser nemnda behov for at selskapet må kunne endre vilkårene for å tilpasse dem det offentlige regelverket og for å endre premien. Slik nemnda ser det må det kunne gjøres ved forsikringsårets utløp og viser her til fal og nemndas uttalelse Tilsvarende antas å gjelde analogisk for livsforsikring som har bestemmelser om endring ved forsikringsårets utløp i vilkårene. Konklusjon: Forsikrede gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Karin M. Bruzelius (leder), Ingrid Smedsrud (varaleder), Hege Opheim, Kristin Tysse Sangolt, Leif Raanes, Paal Bjønness og Ingebjørg Kiil. Spørsmålet i saken er om forsikringsselskapet kan avslutte en individuell livsforsikring (død- og uførerisiko), inngått under reglene for fortsettelsesforsikring, med hjemmel i fal. 12-9, herunder eventuelt spørsmål om selskapet har dokumentert særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet. Forsikrede (f. 1966) var omfattet av individuell fortsettelsesforsikring med dekning for død og uførhet. Av mottatte vilkår fremgikk at opphørsalder var 67 år. Den mottok forsikrede oppsigelse av avtalen med henvisning til fal Oppgitt begrunnelse var at avtalen mellom Norwegian Underwriting Agency AS var terminert og at selskapet som følge av dette ikke hadde mulighet til å tilby noen tjenester i det norske marked, herunder heller ikke fornyelse av den aktuelle personforsikring. Forsikrede klaget saken inn til FinKN FinKN fikk også i løpet av 2011 flere tilsvarende klager mot selskapet og som er stillet i bero i påvente av nemndsbehandling av den aktuelle sak. Det har under saksbehandlingen i sekretariatet vært uklart om Sterling ønsket å være med i klageordning. Høsten 2013 bekreftet Sterling at saken kunne klagebehandles. Sekretariatet har vurdert saken i brev datert og Forsikrede har anført at fal ikke hjemler opphør av den aktuelle livsforsikring og at bestemmelsen må leses i sammenheng med fal. 12-4, noe som medfører at oppsigelsen er ugyldig. Fal.s system er at en livsforsikring ikke kan sies opp bortsett fra i de tilfeller som nevnt i fal og fal hjemler ikke oppsigelse i den aktuelle sak. Selskapet har anført at oppsigelse av avtalen er hjemlet i fal. 12-9, herunder at de formelle krav loven stiller er ivaretatt. Videre anføres at det må anses som en særlig grunn etter fal at selskapet ikke lenger kunne tilby produktet til en konkurransedyktig pris i Norge. Selskapets representant har i brev datert 3.1, 4.2. og redegjort nærmere for bakgrunnen for oppsigelsen og for de rettslige anførsler som er grunnlaget for oppsigelsen. Selskapets syn er at oppsigelsen er i samsvar med fal. Side 4 av 5

5 Spørsmålet til nemnda blir om selskapet har foretatt en gyldig oppsigelse av avtalen. Side 5 av 5