flinkeste i klassen og gullgutten til frøken, sa at det ville vært veldig synd, for han er så glad i matte. Og så hadde han gjort alle hjemmeleksene s

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "flinkeste i klassen og gullgutten til frøken, sa at det ville vært veldig synd, for han er så glad i matte. Og så hadde han gjort alle hjemmeleksene s"

Per-Arne Møller
8 år siden
Visninger:

1 Et minne for livet I dag gledet vi oss til å gå på skolen. Vi skulle ta klassebilde, og frøken sa at det kom til å bli et minne for livet. Hun sa også at vi måtte være rene og pene og ha gredd oss fint. Jeg (Nikolai, altså!) hadde håret fullt av hårgelé da jeg kom inn i skolegården. Alle kameratene mine var der allerede. Frøken kjeftet på William, som hadde kledd seg ut som romvesen. William har en veldig rik pappa som kjøper alle de lekene han ønsker seg. William sa til frøken at han absolutt ville være romvesen på bildet, ellers ville han ikke være med. Fotografen var også der med kameraet sitt. Frøken sa at han måtte skynde seg, hvis ikke kom vi til å gå glipp av mattetimen. Ansgar, som er den 7

Alle kameratene mine var der allerede. Frøken kjeftet på William, som hadde kledd seg ut som romvesen. William har en veldig rik pappa som kjøper alle de lekene han ønsker seg.

2 flinkeste i klassen og gullgutten til frøken, sa at det ville vært veldig synd, for han er så glad i matte. Og så hadde han gjort alle hjemmeleksene sine. Kenneth, som er veldig sterk, fikk lyst til å bokse til Ansgar midt på nesa. Men Ansgar har briller, så vi kan ikke slå løs på ham så ofte som vi vil. Frøken begynte å rope at vi var håpløse, og at hvis vi fortsatte slik, kom det ikke til å bli noe bilde, da kunne vi gå rett inn til timen. Da sa fotografen: «Så, så, ta det med ro. Jeg vet hvordan man snakker til barn, det kommer til å gå helt fint.» Fotografen fant ut at vi skulle stille oss opp på tre rader. Første rad skulle sitte på bakken, andre rad skulle stå oppreist rundt frøken, som skulle sitte på en stol, og tredje rad skulle stå på kasser. Det var jammen godt funnet på av fotografen. Vi gikk for å hente kasser i kjelleren på skolen. Vi hadde det veldig gøy, for det var ganske mørkt der nede, og Rufus tredde en gammel sekk over hodet og ropte: «Uhu, jeg er et spøkelse!» Men da så vi at frøken kom. Hun virket ikke akkurat blid, så vi kom oss ut i en fart. Den eneste som ble igjen, var Rufus. Inni sekken sin så han ikke hva som skjedde, og han fortsatte å rope: «Uhu, jeg er et spøkelse!» Da frøken tok av ham sekken, ble Rufus skikkelig overrasket. Tilbake i skolegården slapp frøken øret til Rufus og slo hånden mot panna. «Dere er jo helt svarte!» sa hun. Og det var sant. Vi var blitt litt skitne da vi lekte i kjelleren. Frøken var ikke blid, men fotografen sa at det ikke gjorde noe. Vi kunne vaske oss mens han satte opp kassene og stolen til bildet. 8 9

Frøken begynte å rope at vi var håpløse, og at hvis vi fortsatte slik, kom det ikke til å bli noe bilde, da kunne vi gå rett inn til timen. Da sa fotografen: «Så, så, ta det med ro.

3 Ansgar var den eneste som ikke var blitt skitten i fjeset, i tillegg til William, for han hadde hodet inne i romhjelmen sin, som lignet en gullfiskbolle. «Der ser du,» sa William til frøken, «hvis alle hadde vært kledd som meg, hadde det ikke vært noe problem.» Jeg så at frøken hadde veldig lyst til å dra William i øret, men hun fikk ikke tak på grunn av bollen. Den romdrakten var virkelig et supert påfunn! Vi kom tilbake etter at vi hadde vasket og gredd oss. Vi var blitt litt våte, men fotografen sa at det ikke gjorde noe, det kom ikke til å synes på bildet. «Kom igjen,» sa fotografen, «har dere lyst til å være snille mot frøken?» Vi svarte ja, for vi er veldig glad i frøken, hun er skikkelig snill når hun ikke blir sinna på oss. «Da må alle sammen gå pent og stille seg opp,» sa fotografen. «De største på kassene, de middels store kan stå og de små kan sitte.» Vi gikk for å stille oss opp. Fotografen holdt på med å forklare frøken at man kan få barn til å gjøre alt, bare man er tålmodig, men frøken fikk ikke hørt ferdig. Hun måtte skille oss, for alle ville stå på kassene. «Det er bare én som er stor her, og det er meg!» ropte Kenneth, og dyttet vekk alle som ville klatre opp på kassene. William ga seg ikke, og Kenneth bokset til ham på bollen, men da fikk Kenneth veldig vondt. Vi måtte hjelpe hverandre med å ta av William bollen, for den hadde satt seg fast. Frøken sa at hun ga oss en siste advarsel før det ble matte. Da tenkte vi at det var best å være rolige, og begynte å stille oss opp. William gikk bort til fotografen

» Jeg så at frøken hadde veldig lyst til å dra William i øret, men hun fikk ikke tak på grunn av bollen. Den romdrakten var virkelig et supert påfunn!

4 Øverst, fra venstre til høyre: Martin (som rørte på seg), Palle, Duggmo, Kuhlmann, Rufus, Albert, Kenneth, Skjeppestad, Lund, Helgheim, Karlsvik, Sagflaten. I midten: Pål Bonsaksen, Jan Bonsaksen, Markeng, Lafton, Brunvoll, Dubvik, Fjell, Gyldenløve, Marøy, William, Messel, Fahlstrøm, Lagset. Sittende: Rigby, Gilbo, Hannibal, Kubinski, Berger, frøken, Ansgar, Nikolai, Farholm, Grossini, Gonzales, Pilskog, Helmer og Wiinblad (som nettopp er blitt utvist). «Hva slags kamera har du?» spurte han. Fotografen smilte og sa: «Det er en boks som det kommer en liten fugl ut av, gutten min.» «Det der er bare noen gamle greier,» sa William, «pappaen min har gitt meg et kamera med motlysblender, objektiv med kort brennvidde, teleobjektiv og fargefilter, så klart...» Fotografen så overrasket ut. Han smilte ikke lenger, men sa at William skulle gå tilbake til plassen sin. «Har du ikke engang en fotoelektrisk celle?» spurte William. «For siste gang, gå tilbake til plassen din!» ropte fotografen, som plutselig så veldig sur ut. Vi stilte oss opp. Jeg satt på bakken ved siden av Helmer. Helmer er kameraten min, han er veldig tjukk og spiser hele tiden. Han drev og spiste på ei brødskive med syltetøy. Fotografen sa til ham at han skulle slutte å spise, men da sa Helmer at han måtte da få i seg litt mat. «Slipp den brødskiva!» ropte frøken, som satt rett bak ham. Helmer ble så forskrekket at han slapp skiva ned på skjorta si. «Bingo!» sa Helmer, og prøvde å skrape bort syltetøyet med brødet. Frøken sa at det bare var én ting å gjøre, det var å stille Helmer i siste rekke, slik at ingen så flekken på skjorta hans. 13

Sittende: Rigby, Gilbo, Hannibal, Kubinski, Berger, frøken, Ansgar, Nikolai, Farholm, Grossini, Gonzales, Pilskog, Helmer og Wiinblad (som nettopp er blitt utvist). «Hva slags kamera har du?

5 «Kenneth, bytt plass med kameraten din,» sa frøken. «Han er ikke kameraten min,» svarte Kenneth, «og han får ikke plassen min. Han kan bare stille seg med ryggen til på bildet. Da er det ingen som ser flekken, og heller ikke det feite fjeset hans.» Frøken ble sint og ga Kenneth straff. Han måtte skrive hundre ganger: «Jeg skal ikke nekte å gi plassen min til en kamerat som har mistet ei brødskive med syltetøy ned på skjorta si.» Kenneth sa ingen ting, bare gikk ned fra kassa og frem til første rad, mens Helmer gikk bak til siste rad. Det ble litt knuffing, særlig da Kenneth bokset til Helmer på nesa i forbifarten. Helmer ville sparke til Kenneth, men Kenneth vred seg unna, for han er veldig rask. Så sparket var det Ansgar som fikk, heldigvis på et sted der han ikke har briller. Men likevel begynte han å gråte og hyle at han ikke så noen ting, at ingen likte ham og at han ville dø. Frøken trøstet ham, pusset nesa hans, gredde ham på nytt og straffet Helmer. Han skulle skrive hundre ganger: «Jeg skal ikke slå en kamerat som ikke har gjort meg noe og som har briller.» «Nå kan han ha det så godt,» sa Ansgar. Da ga frøken ham også noen setninger å skrive. Ansgar ble så overrasket at han ikke engang gråt. Frøken begynte virkelig å dele ut straffer, alle fikk en hel haug med setninger å skrive, og til slutt sa frøken: «Nå må dere bestemme dere for å stå rolig. Hvis dere er veldig snille, skal alle sammen få slippe straff. Stå fint og smil pent, så skal mannen ta et flott bilde av oss!» Vi ville ikke at frøken skulle bli lei seg, så vi gjorde som hun sa. Alle smilte, og vi sto fint. Men vi gikk glipp av et minne for livet, for plutselig så vi at fotografen ikke var der lenger. Han hadde dratt, uten å si et ord. 14

Han måtte skrive hundre ganger: «Jeg skal ikke nekte å gi plassen min til en kamerat som har mistet ei brødskive med syltetøy ned på skjorta si.

Like dokumenter

misunnelig diskokuler innimellom

misunnelig diskokuler innimellom Kapittel 5 Trond og Trine hadde virkelig gjort en god jobb med å lage et stilig diskotek. De hadde fått tak i diskokuler til å ha i taket. Dansegulvet var passe stort med bord rundt hvor de kunne sitte