SOFIA PÅ MÅKØYA. 1. Vikaren. 2. I salg fra 26. april 2011

Transkript

1 SofiapåMåkøya

2 SOFIA PÅ MÅKØYA 1. Vikaren 2. I salg fra 26. april 2011

3 KRISTINE S. HENNINGSEN Vikaren

4 Copyright 2011 by Schibsted Forlag AS All rights reserved Omslagsillustrasjon: Smaapigerne Omslagsdesign: Tina Blomqvist Forfatterfoto: Lise Falch ISBN: Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: GGP Media GmbH, Tyskland 2011

5 Persongalleri s Sofia Almgren (20 år), ny lærerinne på øya Ernst Almgren (47 år, psykiater), Sofias far Helén Almgren (45 år), Sofias mor Margrethe Rognsaa (24 år, gift), Sofias storesøster Sunniva Almgren (18 år), Sofias lillesøster Magnus Skjærstrand (25 år), fisker Hjørdis Skjærstrand (55 år), Magnus mor Lasse Skjærstrand (30 år), Magnus bror Selma Ingebretsen (50 år), Sofias vertsmor Kristoffer Ingebretsen (52 år), gift med Selma (fisker) Ragnhild Sole (42 år) Sivert Sole (44 år), Ragnhilds mann (skyssmann) Eivor Heimdal (23), Ragnhilds datter Sigrun Henningsen (26), Ragnhilds datter Peter Ormstad (45 år), Ragnhilds bror (jobber i egnarbua, fisker) Gustav Holger (49), skolestyrer Eva Rafaelsen (31), jobber i egnarbua Bergliot Hermine Rafaelsen (12), Evas datter Oddvar Rafaelsen (34), skilt fra Eva Fredrik August Torvmoe (11) Tordis Torvmoe (33), mor til Fredrik August (jobber i egnarbua) 5

6 Ludvig Karoliussen (39), butikkstyrer Hilda Sigrunnsdotter (31), jobber i egnarbua Rigmor Fjellstrand (34), styrer øyas telefonsentral Greger Fjellstrand (13), Rigmors sønn Theodora Fjellstrand (12), Rigmors datter Gunvor Gabrielsen (eldre, men ukjent alder) Thorvald Torsteinsen (28), fisker Elias Eliassen (34), fisker Gunnar Hansen (44), fisker Ragnvald Rakvåg (35), fisker og jobber på Fiskeribruket Randi Rakvåg, «Ruge-Randi», (35), gift med Ragnvald Hans (12), Hjalmar (10) og Hein (9), Ragnvalds sønner Oskar Mathiesen (52), driver Fiskeribruket Olaug Mathiesen (48), gift med Oskar

7 1 s Finnmark, august 1964 Sofia krøket seg sammen. Hun brekte seg flere ganger, men ingenting kom opp. Et sted bak seg hørte hun lav latter. Sivert Sole, mannen som hadde skysset henne over til øya med båt, sa spøkefullt: Du e ikke vant med sjøen, skjønne æ. Han humret lavt og rakte henne litt krøllet papir. Sofia rettet seg langsomt opp og tørket seg rundt munnen. Sivert blunket lurt til henne med snille, blå øyne under buskete bryn. Han dro frem den halve sneipen bak øret, fiklet etter fyrstikker i lommen og sa: Hvis du synes denne båtturen va tøff, så vent tell det bli skikkelig uvær. Sofia kikket utover det bølgende havet og grøsset. Han fyrte opp sneipen og skjermet den lille flammen med hånden. Varmen spredte seg i ansiktet til Sofia. Så flaut, tenkte hun. Han måtte tro at hun aldri hadde vært ute i båt før. Det var ikke så langt fra sannheten heller. Det nærmeste hun kom båtturer, var roturene utenfor familiehytta på Hvaler, der båten gynget behagelig og hun lyttet til årenes vennlige møte med vannet. Bølgene var ikke store og voldsomme 7

8 som her, bare små krusninger når de havnet i kjølvannet til en annen båt. Takk, sa hun bare og stakk papiret i lommen. Lukten av fisk og salt sjø rev i nesen. Vinden dro i klærne og fikk håret til å virvle foran øynene. Måkene flakset og skrek i munnen på hverandre, og bølgene slo mot brygga. Hun så seg rundt. Landskapet var goldt og øde, nesten slik hun kunne forestille seg det var på en annen planet. Det var ikke et tre å se, bare gress, jord og stein. Husene var små og vindskjeve og sto spredt eller i små klynger. På den ene siden av øya lå fjæra, med hvit sand og turkist, grunt vann. Den var som en lokkende invitasjon inn til øya. Rundt øya var det høye fjell, lik murer som både beskyttet innbyggerne og sperret dem inne. Hunstraktesegpåtåforåsemer,menidetsammekom et kraftig vindkast som fikk henne til å vakle. Fra øyekroken så hun de mørke bølgene som frådet rundt bryggestolpene. Vinden trakk henne faretruende nær bryggekanten, og hun gispet høyt og kjente at hun var i ferd med å falle. I det samme kjente hun en neve som grep henne hardt om overarmen. Hun kikket opp og så rett inn i to blå øyne omringet av mørke, tette vipper. Blikket var så fast og direkte at det føltes som om han stirret rett inn i sjelen hennes. Et øyeblikk følte hun seg nesten hypnotisert. Så smilte han og sa: Hold dæ på fotan, frøken. Vinden ser ikke forskjell på måkøyværinga og byjente. Sofia smilte litt sjenert, og nå var det mannens tur til å se hypnotisert ut. Hun hadde et vakkert og særegent ansikt. Øynene var olivengrønne og mandelformet. Over nesen hadde hun et lite fregnedryss som fikk henne til å føle seg som en jentunge, og som hun forsøkte å skjule med pudder. Hun likte 8

9 ikke å tupere håret, selv om det var moderne, men hadde gjerne de rødbrune krøllene i musefletter eller en høy hestehale. Sofia hadde alltid vært tynn, nesten mager. Men denne sommeren, da hun fylte 20, hadde hun fått former på akkurat de rette stedene. Brystene hadde vokst seg rundere, og de spinkle beina var blitt slanke og velformet. Mannen gikk tilbake til arbeidet med å lempe kasser. Han hadde brettet ned det gule oljehyret, og den svarte genseren føyde seg etter musklene i overkroppen. Rufsete, lyse krøller falt ned i ansiktet og sto i kontrast til de mørke skjeggstubbene. En av de andre mennene sa noe, og begge så bort på henne og smilte. Hun ble varm under kåpen. Det var noe ertende og gutteaktig over smilet samtidig som han definitivt var en mann, der han sto og løftet tunge kasser så musklene spente seg. Her e bagasjen din, frøken. Korsen har du tenkt tell å frakte den med dæ? Hun skvatt til da Sivert satte den digre, brune skinnkofferten ved siden av henne med et dunk. Så tittet hun ned på kofferten, som hun hadde slept med seg helt fra Oslo først på toget til Trondheim, deretter på Hurtigruta til Nordøysund og til sist med Siverts skyssbåt. Hun hørte morens skarpe stemme i ørene: «Hvordan i all verden skal du få med deg alt det?» Hun hadde svart litt trassig at det fantes da drosjer på Måkøya. Nå var hun ikke like sikker. Jeg tenkte å ta en drosje, sa hun. Sivert lo så magen ristet og fikk vanndråpene til å sprette av oljehyret. Drosje? Her får du ikke tak i nåkka drosja, frøken. Den eneste som har bil, e han Oskar som driv feskebruket. Nei, her må du nok lære dæ å bruke fotan først som sist. 9

10 Da spaserer jeg bare bort, det går nok fint, sa Sofia og rettet seg i ryggen. Inni seg forbannet hun sin egen påståelighet. Samtidig kunne hun ikke fordra at moren hadde fått rett. Hun bøyde seg ned, tok opp kofferten og begynte å gå innover kaia. Hun bet tennene sammen mens hun kjente hvordan kofferten dro i den høyre skulderen og fikk henne til å tippe over til siden. Hun angret på at hun hadde valgt de svarte skinnstøvlettene med de høye hælene. Den ujevne veien gjorde at hun stadig mistet balansen. Så hørte hun skrangling og raske skritt bak seg. Se her, ropte Sivert. Denne kan du ha bagasjen din oppi. Vi bruker å hente og frakte posten med han. Han kom mot henne med en trekjerre, som han lempet kofferten oppi. Hun smilte litt beskjemmet og takket. Skal du bo hos ho Selma og han Kristoffer? spurte han. Hun nikket. Vet du kor hen dæm bor? Hun ristet på hodet og kjente at hun ble flau igjen. Det hadde hun også glemt å undersøke. Sivert smilte og pekte innover øya. Du kan bare telle hus tell du e fræmme, det trur æ e det lettaste. Du skal først førbi to røde hus på høyre sida, deretter et grønt på venstre, og så får du et stort, gult hus på høyre sida. Da e du der, sa han. Hun smilte, takket og begynte å gå bortover veien. Det bor ikke mer enn snaut hunder og femti mænneska på den her øya, så finn du ikke huset, e det bare å banke på et av husan og spørre. Her vet alle kor alle bor, ropte han etter henne. 10

11 Hun nikket og begynte å trekke postvogna etter seg bortover veien. Det ble gradvis roligere mens hun fjernet seg fra kaia, bare hjulene på vogna jamret svakt. Augustluften snek sine kjølige, klamme fingre oppunder skjørtet hennes. Av og til hørtes et skarpt måkeskrik. Det var som om de skrek: Hva i all verden er det du har begitt deg ut på? Hun hadde forlatt byens jevne asfalt for å gå langs en humpete jordvei. En jordvei på en øy som lå så langt nord man kunne komme, og der hun ikke kjente en sjel. Et øyeblikk ble hun oppgitt og irritert over seg selv. Hvorfor skulle hun alltid gjøre ting som egentlig var litt i overkant for henne? Hvor mange ganger hadde hun ikke valgt seg ut den villeste hesten i stallen og angret når den løp løpsk bortover landeveien? De rødlige krøllene hadde stått som flammer rundt hodet på henne, og venninnene hadde sittet trygt og godt på en rolig gamp. Likevel det var mer spennende å rase av gårde i vill fart enn alltid å vite hvordan rideturen ville ende. Sofia telte husene etter hvert som hun passerte dem. Først to røde, deretter et grønt og til slutt et gult, gjentok hun for seg selv. Husene var vindskjeve og tause. De små vinduene med lys i lignet gule øyne som stirret på henne, og vinden fikk plankene til å ynke seg lavt. Plutselig flakset det noe i luften rett foran henne. Hun rykket til og tok et skritt tilbake. En svart fugl svevde i luften rett foran henne. Den stirret på henne, og hun så bare det hvite i øyet på den og det skarpe nebbet. Så fløy den lydløst av gårde igjen, som et svart seil gjennom luften. Hun gyste. Det var noe med den stille, intense måten fuglen hadde sett på henne på, som om den forsøkte å advare henne mot noe. Hun grep draget på postvogna og begynte å gå raskere bortover veien. 11

12 Snart var hun forbi både de røde husene og det grønne huset, og det gule lå foran henne. Hun dro med seg vogna bortover mot trappen og ble overrasket da hun så en kvinneskikkelse i døråpningen. Kvinnen var kortvokst og bred. Hun hadde på seg et svart skjørt som rakk henne til anklene, og en hvit bluse som var kneppet opp til haken. Det brungrå håret var samlet i en topp bak på hodet og lå stramt over ørene. Ansiktet var lukket og behersket, men de gråblå øynene var nysgjerrige og litt skeptiske. Det må være Selma, tenkte Sofia. Hadde hun stått og ventet på henne hele tiden? Sofia kikket litt forundret på den andre kvinnen. Hun var vant til dannede bykvinner, som smilte høflig og presenterte seg med en gang. Denne kvinnen sto og vurderte henne uten blygsel. Så gikk hun ned trappen. Det må være du som e ho Sofia Almgren fra Oslo? Sofia nikket, satte fra seg vogna og rakte frem hånden. Selma hete æ, sa kvinnen og ga Sofia et fast håndtrykk. Selv om hun var lavere enn Sofia, hadde hun en holdning og et blikk som om hun raget høyt over henne. Etter å ha sett på Sofia noen sekunder ble det skarpe blikket mykere. Velkommen tell Måkøya, sa hun. Lyden av bølgene som slo inn mot øya, og den fuktige luften som la seg som en usynlig hinne over huden, minnet Sofia på at hun var langt hjemmefra. Det føltes så uvirkelig å komme fra den pulserende og moderne hovedstaden til denne øde, forblåste øya. Menneskene så annerledes ut og oppførte seg også annerledes enn hun var vant til. Hun kjente seg både spent og engstelig på en gang. 12

13 Det var midt på natten, og hun lå i den fremmede, smale sengen og lurte på om hun skulle ha hørt på moren. I annonsen hadde det stått noe slikt som: Lærer søkes til Måkøya skole. Stillingen gjelder i første omgang i ett år. Formell utdanning er ønskelig, men ikke nødvendig. Hun hadde sittet ved frokostbordet hjemme og lest annonser i Norsk lysingsblad. Hun visste ikke riktig hvorfor hun gjorde dette, men det hadde begynt da mormoren døde. Mormoren hadde alltid sagt at Sofia burde bli lærer. Hun mente Sofia hadde det som skulle til: et godt lag med mennesker, evnen til å lære bort og samtidig, humret mormoren, en bestemt side. Sofia vurderte om hun skulle søke lærerskolen. Men hun tenkte det var lurt med litt praksis først for å samle poeng. Heldigvis var det lærermangel i nord, man trengte bare artium for å få jobb. Sofia hadde nippet til tekoppen og lyttet til den velkjente, skranglende lyden av trikken som passerte utenfor. Døren inn til farens kontor var lukket, og hun hørte ikke et ord gjennom den. Psykiater Ernst Almgren tok taushetsplikten svært alvorlig. Ikke engang da hun var liten og falt for fristelsen til å legge øret inntil døren, hadde hun hørt en lyd der innefra. Det føltes som om faren befant seg i en annen verden. Et sted ute i gangen hørte hun moren rydde og romstere. Hun så for seg de glatte, slanke hendene, der de tørket støv av blanke flater, raskt og effektivt. Det var en merkelig følelse, moren og faren var bare noen meter fra henne. Likevel var det som om de var langt borte, begge to. Plutselig så hun for seg hvordan fremtiden ville bli: sitte på kjøkkenet. Vente på en fremtidig ektemann. Vite hva som skulle skje til enhver tid. Kanskje hun og mannen ville ende som moren og faren. Han bak en lukket dør et sted i 13

14 leiligheten, og hun et annet sted, opptatt med husarbeid. Så møttes de til middag, som på et internat, og etterpå var det hver til sitt igjen. Ett hjem. To verdener. Noe hadde skjedd med henne i det øyeblikket. Hun følte en stille form for panikk, som om hun var i ferd med å bli fanget i et liv hun ikke ønsket. I løpet av noen minutter hadde hun skrevet hele søknaden. Etterpå så hun sjokkert på den, som om hun ikke helt forsto hva hun hadde gjort. Neste dag vurderte hun å kaste den. Den opprørske følelsen hadde mildnet i løpet av natten. Hvorfor ville hun egentlig reise fra byen, forlate en trygg fremtid for å bo på en øy langt mot nord en øy hun ikke ante noe om? Samtidig var det en stemme i hodet hennes som hvisket: «Ta en sjanse, gjør noe nytt, utfordre skjebnen.» Til slutt la hun brevet i en konvolutt og postet det. Men hun visste ikke om hun virkelig ønsket å få stillingen. Nå grublet hun over hvor lurt det hadde vært å sende brevet. Hun følte seg liten og usikker som et barn, der hun lå i sengen og ikke fikk sove. Vinden pep i de gamle sprossene. Hun tenkte på den store, varme sengen hjemme med det dempede trafikkbruset utenfor vinduet, og kjente lengselen som et dypt sug i magen. I Oslo hadde hun savnet noe spennende og nytt. Nå savnet hun det trygge, vante. Både familie og venner hadde frarådet henne å dra nordover. Hun kunne da få lærervikariater i Oslo også. «Det er en helt annen kultur der oppe,» sa de som visste litt om det. «Naturen og menneskene er råere, tøffere. Du må være født på en kald og forblåst, liten øy for å kunne trives der.» En byjente som henne kom aldri til å holde ut det, mente de. Men disse advarslene hadde motsatt effekt på henne 14

15 hun ble trassig. Hvorfor i all verden skulle hun ikke klare det? De fikk bare vente og se! Nå følte hun seg ikke like sikker. Men det var for sent å snu. Lyden fra bølgene utenfor vinduet minnet henne på at det var et kaldt og mørkt hav mellom henne og resten av verden. Hun krøllet seg sammen inni nattkjolen, la armene rundt seg selv og lukket øynene. Men det var umulig å sove. I neste sekund veltet hun seg over på ryggen, åpnet øynene og trakk pusten dypt. Enten du vil eller ikke, må du lære deg å leve her oppe, sa hun strengt til seg selv. Det å reise tilbake ville være et nederlag hun ikke kunne leve med. Hun så allerede for seg det triumferende blikket til moren, og det var nok til at hun knep øynene sammen og prøvde å kommandere kroppen til å sove. Lyden av de blafrende gardinene hørtes ut som en fanget fugl som slo hjelpeløst med vingene.

16 2 s Selma satt med strikketøyet i fanget, en lang, grønn remse som så ut til å skulle bli et skjerf. Den beige blusen var kneppet stramt over den store bysten. Sofia syntes det var rart at hun fikk puste. Selma så ned på strikkepinnene, det virket som om hun grublet over noe. Av og til hevet hun blikket og kastet et blikk bort på mannen. Kristoffer satt tilbakelent på en kjøkkenstol. Han hadde plassert stolen mot vinduet, slik at han fikk fritt utsyn mot havet. Skikkelsen var ruvende, og han hadde tykke, mørke krøller og kruset skjegg. Han satt helt stille, bare øynene fulgte bølgenes bevegelser. Munnen pattet konstant på pipa og blåste grå røykskyer ut i rommet. Av og til knep han øynene sammen, som om han grublet intenst. Sofia syntes hodet hans lignet et fuglerede, der fuglens øyne stakk opp over kanten og fulgte vaktsomt med. Fra den røde radioen på kjøkkenbordet hørtes skurring og av og til menn som ropte til hverandre. Selma hadde forklart at de lyttet til fiskeribølgen, der de kunne høre nytt fra fiskebåtene. Sofia klarte ikke å oppfatte stort av det fiskerne sa til hverandre, men det gjorde tydeligvis Kristoffer. Stadig vekk gjorde han store øyne, ristet oppgitt på hodet eller humret så røykskyen sto rundt ham. 16

17 Seien e ikke der, dokker må lenger ut, hørte hun ham mumle. Avtalen var at Sofia skulle bo hos dette middelaldrende ekteparet til den kommunale lærerhybelen i andre etasje av butikken var ferdig oppusset. Selma og Kristoffer hadde stilt et av rommene i andre etasje til disposisjon for en symbolsk sum. De hadde mer enn nok plass, sa de, ettersom de ikke hadde barn. Sofia hadde alltid vært pratsom og nysgjerrig. Moren mente hun var for direkte, og fortvilet hadde hun forsøkt å lære henne å konversere. Det tok seg ikke ut for en ung kvinne å te seg slik, mente hun. Men her på øya følte hun seg normal. Det virket som om finnmarkingene snakket rett fra hjertet, og de brydde seg tydeligvis ikke om høflighetsfraser. Kjøkkenet føltes trygt og kjent, nesten som om hun hadde vært der før. Hun tenkte på kjøkkenet hjemme. Der følte hun seg alltid litt utilpass, selv om hun hadde sittet der nesten hver dag hele sitt liv. Luften var kjølig og duftet svakt av såpe. Moren vasket og vasket, men det var sjelden hun eller faren tok seg tid til å sette seg ned og bare slappe av og prate på det rene kjøkkenet. Ja, det e ikke mye igjen her på øya av det som fantes da æ va ungjente, Sofia, sukket Selma. Tyskeran brente alt som va her oppe, unntatt det falleferdige likhuset. Det hadde dæm respekt for, av en eller anna grunn. Det har tatt tid å bygge opp alt etter at krigen tok slutt og vi kom tellbake fra evakueringa for tjue år sia. Men vi har klart det. I lag. Likevel e det ikke så moderne her som du e vant med fra byen. Kristoffer tok pipa ut av munnen og så skarpt på Selma. Ho Sofia kan da være vant til litt av kvert for ka du vet, Selma. 17

18 Selma ble stille og så ned på strikketøyet igjen. Så smilte hun. Ja ja, vi e nu glade for at nån ville komme opp hit til øya og være lærar for ungan. Det va visst ikke så lett å få tak i nån. Du har erfaring i å undervise, går æ ut fra? Sofia ristet på hodet. Nei. Det er derfor jeg er her. Jeg skal få erfaring og noen ekstra poeng før jeg søker lærerskolen i Oslo. Selma så skeptisk ut, men Kristoffer kom Sofia til unnsetning. Og hjertelig velkommen skal du være. Ka man skal med den lærerskolen? Enten har man evne tell å lære bort, eller så har man det ikke. Han kakket pipa bestemt i askebegeret, reiste seg og gikk gjennom kjøkkenet. Selv om han hadde tøfler på, var skrittene tunge og bestemte. Han tok av seg tøflene i gangen og trakk på seg et par gummistøvler. Selma lot strikketøyet hvile i fanget og stirret strengt på ham. Du skal vel ikke ut og ro nu når det begynne å blåse opp, Kristoffer Ingebretsen? Har du hørt værvarselet? Det va ikke bra. Et par av feskeran på radioen va bekymra. Kristoffer smilte overbærende mens han tok på seg vindjakken. Det blir nok ikke storm, Selma. Æ skal uansett bare ned på kaia en tur og hjelpe han Sivert med nåkka småtteri. Kan æ få lov tell det? Han ventet ikke på svar, bare blunket lurt til Sofia før han snudde ryggen til og forsvant ut i gangen. Sofia var forundret over måten Selma og Kristoffer snakket til hverandre på. Tonen var røff og direkte, nesten sint. Likevel var det varme i ordene. Moren og faren var all- 18

19 tid høflige og vennlige mot hverandre. Men det var ingen varme i stemmene deres. Selma la strikketøyet på kjøkkenbordet, reiste seg og begynte å tappe vann i oppvaskbaljen mens det klirret i glass. Æ ville nu bare gje dæ en liten advarsel for ka den e verdt, sa hun skarpt. Du e riktignok flink tell å spå været. Men det e ingen hemmelighet at du har vært i hardt vær før, Kristoffer Ingebretsen. Og alltid e æ kommen tellbake. Ha det! Det smalt i døren. Den svakt krydrete tobakkslukten fra pipa hang igjen i rommet. Sofia reiste seg, tok ned kjøkkenhåndkleet som hang over ovnen, og begynte å tørke. De arbeidet en stund i taushet. Sofia stirret ut på den lange, hvite stranden utenfor vinduet og havet bak. Bølgene var store og mørke med hvite skumtopper. Det virket som om havet var i ferd med å bygge opp et voldsomt raseri. Hun klarte ikke å la være å spørre: Skal virkelig Kristoffer ut i robåt nå? Selma lo høyt og slapp glasset hun holdt i ned i vannet med et plask. Nei, bevare mæ væll, han Kristoffer skal vel ikke ut i nåkka robåt i det her været! Så kikket hun moderlig på Sofia og sa: Å feske kalles for å ro her oppe. Sofia nikket kort og kjente at hun rødmet. Etter en stund pekte Selma mot kaia mens det dryppet hvitt skum fra fingeren. Ser du den ytterste delen av kaia der, Sofia? Hun nikket. Det så ut som om et digert havdyr hadde tatt et jafs av kaia. Det der skjedde i en storm for nån uka sia. Sjøen 19

20 smadra plankan i støkker som om dæm skulle ha vorre fyrstikka. Og vinden blir ikke roligere utover høsten akkurat. Stemmene på radioen ble høyere, og en mann bannet høyt. Selma kikket nervøst bort på radioen. Så tørket hun hånden raskt mot forkleet og skrudde den av med et knepp. Vinden viser ikke nåde førr nån, sa hun alvorlig. Ha respekt for været, Sofia. Sofia lyttet til klirringen fra oppvaskbaljen og vinden som pep stadig høyere rundt husveggene. Noe pisket mot metall utenfor vinduet en hul, litt urovekkende lyd. Jeg burde være engstelig, tenkte Sofia, redd for alt dette nye. I stedet så hun ut på det mørke, brusende havet og kjente en pirrende spenning i magen, som når vognene i berg-ogdal-banen langsomt begynte å bevege seg bortover skinnene. Hva kom hun til å oppleve på denne øya? Det var som om hun hadde reist til et nytt land. Hun følte seg ikke like engstelig som kvelden før. Snarere kjente hun at hun følte seg tryggere. På tross av foreldrenes formaninger og vennenes advarsler hadde hun virkelig reist hit. Hun hadde forlatt den trygge og opptråkkede veien som foreldrene og den eldste søsteren hadde fulgt, og tatt inn på en ukjent sti. Nu må du passe klokka så du når omvisninga på skolen. Skulle du ikke møte skolestyrar n omtrent nu? spurte Selma. Sofia skvatt til da hun så på klokken. Halv ni allerede. Idet hun føk ut gjennom døren, hørte hun at Selma skrudde på radioen igjen, men nå hadde hun tydeligvis byttet frekvens. En mannsstemme fortalte at det var oppstått en ny trend opprinnelig fra Paris. Nå var det moderne med halvtildekkede bryster, både på badestranden og i selskapslivet. Selma fnyste høyt inne på kjøkkenet. 20

21 Halvnakne brøst. Hørt sånt tøv! Dæm kan komme opp her fra Paris og vise fræm brøstan sine, så får vi se kor længe det går før dæm får lungebetennelse. Sofia smilte ned i skjerfet mens hun lukket døren bak seg. Men da hun gikk bortover mot skolen, tenkte hun på hva de hadde sagt på radioen. Hun kikket nedover seg selv. Gåsehuden under strømpebuksene røpet at det egentlig var for kaldt å gå i den røde, korte kjolen, som svinget seg utover midt på lårene og sto til de røde skinnhanskene. Her virket ikke kvinnene spesielt forfengelige, de var vel mest opptatt av å kle seg etter vind og vær. Men hun var så stolt av endelig å kunne vise frem beina sine, uten at knærne stakk ut. Dessuten var hun på vei til sin første stilling som lærerinne. Jeg er en voksen kvinne, tenkte hun! Hun rettet ryggen og gikk med lange skritt bortover veien. I det samme mistet hun balansen et øyeblikk. Hun rødmet og kikket seg raskt rundt. Jeg håper ikke noen så meg, tenkte hun og begynte å gå mer forsiktig. Sofia betraktet skuffet skolebygningen. Hun visste ikke riktig hva hun hadde ventet, men hun hadde i alle fall sett for seg noe som var større og mer moderne. Bygget hadde en avlang fasong, og gulmalingen var i ferd med å flasse av flere steder. Over døren sto det MÅKØYA SKOLE med store bokstaver. Vind og vær hadde tæret på bokstavene og gjort dem svakt grå. Bygget så forlatt ut, som om det ikke fantes mennesker der inne. Plutselig sto han foran henne, skolestyreren hun hadde snakket med på telefonen. Den utstrakte hånden var lang og smal. Gustav Holger, sa han. 21

22 Han var en middelaldrende mann, kanskje i slutten av femtiårene, høy og slank. Han var pent antrukket, i grå dress med en skinnende gullklokke i høyre vestlomme. Det tynne, grånende håret klarte så vidt å skjule den blanke issen. Bak de runde brilleglassene levde to kvikke, blå øyne, som stadig kikket seg rundt som et dyr på vakt. Bli med inn og se på din nye arbeidsplass, smilte han. Hun kikket opp på skolestyreren i smug mens de gikk side om side bortover gangen. Han minnet lite om de andre måkøyaværingene hun hadde møtt til nå. Han var mer formell. Dessuten var det noe med tonefallet som var annerledes, selv om dialekten hørtes riktig ut. Som om han hadde lest tankene hennes, stoppet han foran døren i enden av korridoren og så smilende på henne over brilleglassene. Du tenker kanskje at æ ikke virke som nån ekte finnmarking? Hun klarte ikke å skjule et smil. Jeg synes kanskje du skiller deg litt ut, ja. Ikke at jeg kjenner finnmarkinger så godt ennå, men Han smilte og gjorde en bevegelse med hånden. Du har helt rett. Æ e opprinnelig fra Vestlandet. Bergen. Æ fløtta hit på grunn av ei dame. Så du har hatt barn på skolen selv, glapp det ut av henne. Hun rødmet over at hun hadde vært så direkte mot skolestyreren. Men det virket ikke som om han brydde seg om det, for han bare fortsatte å snakke: Nei, ho gjekk dessverre bort før vi kom så langt. Jeg er så trist å høre, var alt hun fikk frem. Han blunket raskt bak brilleglassene og tvang frem et smil. Ja ja. Sånn e det. Livet gjer, og livet tar. Det e mange år sia no. Før krigen. Heldigvis slapp ho å oppleve at barndomshjemmet brant ned. 22

23 Så du kom opp hit igjen? Alene? Etter evakueringen? Ja, æ gjorde det. Han sa det med et avsluttende tonefall. Hun stusset litt over svaret hans. Hvorfor hadde han kommet tilbake igjen? Og hvorfor var han ikke gift på ny etter alle disse årene? Hun rakk ikke å tenke mer, før han sa: Nei, nu får vi se og komme oss inn tell elevan. Dæm e nok sprekkeferdige etter å møte den nye frøkna si. Det blir bare en kort presentasjon i dag, så kan du begynne å undervise i morra. Hun nikket. Han åpnet døren til klasserommet, og flere par øyne stirret nysgjerrig på henne. Noen hvisket. Med ett var det så virkelig. Man åpnet en dør, og plutselig ble de til personer, elevene hun hadde sett for seg som en slags ansiktsløs masse. Hun ble stående litt i døråpningen og betrakte dem. Det så ut som om barna hadde pyntet seg. Jentene hadde fine kjoler, guttene strikkevester og vannkjemmet hår. Dæm har pynta sæ førr dæ, hvisket Gustav bak henne og ga tegn med hånden til at hun skulle trå over dørterskelen. Gustav stilte seg opp ved siden av kateteret. Han sa «god morgen», og alle svarte «god morgen, lærer» i kor. Så presenterte han henne. Han avsluttet med å si at elevene måtte være glade for at hun var kommet. De skulle ta vel imot henne, for hun var langt hjemmefra. Elevene så ikke på ham mens han snakket, de bare stirret på henne. Sofia kjente at hun ble varm i ansiktet. Hun forsøkte å si til seg selv at de bare var barn. Likevel syntes hun det var ubehagelig å stå slik på utstilling. Burde hun heller ha tatt på seg det lange, tekkelige skjørtet som hun hadde arvet etter storesøsteren Margrethe? Og kanskje hun skulle ha satt opp håret i en mer voksen frisyre fremfor å 23

24 ha det i musefletter? Hun prøvde å ser mer myndig og lærerinneaktig ut. Etter hvert klarte hun å skille ansiktene deres fra hverandre. Noen virket spente, andre var skeptiske og enkelte bare likegyldige. En vakker jente med blonde krøller og gammelrosa kjole hadde haken høyt hevet, mens hun dinglet med beina under pulten og så vurderende på henne. Helt til høyre, nesten borte ved døren, satt en gutt med fregnete oppstoppernese og kvikke, brune øyne og kikket ertelystent på henne. Innimellom hvisket han noe til gutten ved siden av seg, og de lo med hendene foran munnen. Det var også tre gutter som hadde et litt pussig utseende og en påfallende likhet med hverandre. De var tynne og kortvokste med store hoder, smale, mørke øyne og brede neser. De var ikke direkte stygge, det var mer som om noen hadde satt delene feil sammen. Mens Gustav fortsatte å prate, kikket Sofia ut på bølgene. De var så nær at det var som om de ville komme inn gjennom vinduet. Rundt hele øya var havet et skille mellom innbyggerne og omverdenen, tenkte hun og fikk en merkelig følelse av å være fri og isolert på én gang. Hun skvatt til da hun plutselig hørte noen si navnet hennes høyt og lattermildt. Elevene fniste. Æ sir det, Sofia, at sjøen renn inn i kjellar n når det e tungsjø. Altså når det e springflo, sa Gustav. Ned i kjelleren? Men hvordan går det med bygningen da? spurte hun forferdet. Elevene begynte å le høyt. Gustav hevet en pekefinger, rynket brynene og hysjet strengt på dem. Det e ingenting å flire av. Dokker glæmme at ho frø- 24

25 ken e fra byen. Akkurat som ho skal lære dokker norsk og regning og alt det der, må vi lære ho litt om Måkøya. Æ e sikker på at ho kan fortelle dokker om den spennanes hovedstaden våres også. Ikke sant, Sofia? Hun nikket og rettet ryggen. Det æ meinte, Sofia, e at skolen ligg så nær havet at av og tell, når det e springflo, kan sjøen renn inn i kjelleran til husan. Det e ingenting å bekymre seg førr. Vannet renn rett ut igjen kver gang. Du blir nok ikke dratt ut på sjøen så lett, sa gutten med oppstoppernesa, og hele klassen lo høyt. Så så Nu får dokker se tell å oppføre dokker pent. Husk at ho Sofia e helt ny her på øya, sa Gustav med mildt irettesettende stemme, men selv han klarte ikke å skjule et smil. En av de kortvokste guttene rakte hånden i været. Sofia så prøvende på skolestyreren, som nikket til henne. Ja, vær så god, sa hun. Hun hørte sin egen stemme som fremmed og overraskende bestemt. Kor mange menneska bor det i Oslo? spurte han. Omtrent mennesker, sa hun, glad for at hun i hvert fall visste det. Nå var det jenta med kjole som rakte opp hånden. Sofia nikket til henne. Hun merket allerede at dette var noe hun likte. Æ hete Bergliot Hermine Kristiansen, sa jenta veslevoksent og hevet haken i været. Og æ lure på om du vet kor mange menneska som bor på den her øya. Sofia nølte. Det var noe ved den lille jenta som fikk henne til å føle seg usikker. Beina svingte frem og tilbake under pulten, bestemt og rytmisk, som to klokkestrenger. Sofia nølte med å svare, og øynene til jenta glimtet skade- 25