Notat. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden.

Transkript

1 Notat Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. Utarbeidet for Direktoratet for naturforvaltning, DN Levert Redaktør: Asle Moen Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden.

2 Forord Denne utredningen er utarbeidet av Veterinærinstituttet (VI) i samarbeid med Norsk institutt for vannforskning (NIVA) på bestilling fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). Utredningen tar for seg to behandlingsalternativ, et med CFT-Legumin som hovedkjemikalium og et med surt aluminium som hovedkjemikalium. Samtidig har DN bestilt en tilsvarende utredning for vassdragene i Vefsnregionen. De to utredningene vil forhåpentligvis være tilstrekkelige som deler av det beslutningsgrunnlag myndighetene trenger for å kunne fatte prinsipielle beslutninger om videre prioriteringer og fremdrift. Etter at disse avklaringer er gjort, er Veterinærinstituttet forberedt på å lage en ny versjon av utredningen, som da kan gjøres mer konkret og presis i forhold til metodebeskrivelse, budsjettering og fremdrift. NIVAs oppdrag har vært å utrede AlS-behandling, herunder hydrologisk kartlegging for å finne fram til gunstig behandlingstidspunkt og nødvendig doseringskapasitet. Ruben A. Pettersen har samlet inn og bearbeidet en del av bakgrunnsmaterialet som kapittel 6 bygger på. NIVA-gruppen v/atle Hindar har forfattet kapittel 6 og også bidratt til kapittel 11 i foreliggende versjon, mens Anne Bjørkenes Christiansen, NIVA har utredet og bidratt til hydrologidelen i avsnitt 4.1. Resterende kapitler er forfattet av John Haakon Stensli, Asle Moen og Bjørn Bjøru, alle VI, seksjon for miljø- og smittetiltak. Asle Moen har vært redaktør for utredningen. Atle Hindar og John Haakon Stensli har bidratt til utredningens totale utforming. Møre og Romsdal Fylke, ved Trond Haukebø og NTNU ved Geir Vatne har bidratt med utfyllende informasjon. Ketil Skår leder seksjon for miljø- og smittetiltak John Haakon Stensli prosjektleder/koordinator Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 2

3 Innhold Sammendrag Innledning Begrunnelse for tiltak Alternative tiltak 3.1 Oppvandringssperrer Ingen tiltak kan laksen utvikle resistens? 8 4. Beskrivelse og avgrensning av behandlingsområdet 4.1 Vannføring og reguleringer Smittestatus og geografisk avgrensning av behandlingsområde Problemstillinger knyttet til kjemisk behandling 5.1 Perifere vassdrag og vassdrag uten laks behandling og /eller overvåkning? Grunnvann, tidevannssoner og ledningsnett Bekjempelsesplan alternativ 1 - med AlS som hovedkjemikalium 6.1 Doseringsstrategi og beskrivelse av ulike typer kjemikalier Doseringsanlegg Kjemikalietyper og vannkjemiske effekter av kjemikaliene Miljøeffekter ved bruk av AlS Produksjon, leveranse og distribusjon av kjemikalier Omfanget av kjemisk behandling i Romsdalsregionen Begrenset bruk av CFT-Legumin Kostnadsoverslag Bekjempelsesplan alt. 2 med CFT-Legumin som hovedkjemikalium 7.1 Egenskaper ved CFT-Legumin Valg av doseringsstrategi Beskrivelse av behandling Bevaringstiltak (sjøørret og evt. andre fiskearter) Kostnadsoverslag Status og tiltak for laks Informasjon Smitteforebyggende tiltak FoU behov Referanser 49 Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 3

4 Sammendrag I dette dokumentet utredes mulighetene for kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris (gyro) i Romsdal smitteregion. Utredningen er utarbeidet på oppdrag for Direktoratet for naturforvaltning. Oppdraget bestod i å beskrive to alternative behandlingsmåter - med henholdsvis surt aluminium og CFT-Legumin (rotenon) som hovedkjemikalium, med tilhørende kostnadsoverslag for hvert av alternativene. Gyro ble første gang påvist i Romsdalsregionen i 1980, da i Henselvvassdraget. Smitten spredte seg deretter til Rauma (1980), Istra (1982), Skorga (1982), Måna (1985) og Innfjordselva (1991) (figur 1.1). Smittestatus har vært varierende som følge av behandling med rotenon i 1993 og påfølgende nypåvisning i Rauma i Ved inngangen til 2008 er følgende vassdrag i regionen smittet; Rauma, Istra, Isa, Glutra, Skorga og Innfjordselva. Måna var smittet frem til behandling i 1993, men etter dette er ikke parasitten påvist i vassdraget. Tidligere vurderinger av vassdragene i regionen har konkludert med at det er mulig å seksjonere behandlingen av flere av disse ved hjelp av sperrer. Ved å gjøre dette kan man redusere omfanget av kjemisk behandling, men samtidig vil det medføre en forsinkelse av eventuelle tiltak i regionen. Muligheten og nytten av eventuelle sperrer vil variere fra vassdrag til vassdrag. Foreløpige vurderinger har konkludert med at det ikke her hensiktsmessig med utstrakt bruk av sperrer i Romsdalsregionen. Alternative doseringsstrategier med bruk av sperrer er ikke ytterligere utredet her. Det anses ikke som trolig at de stedegne stammene av atlantisk laks vil utvikle resistens mot gyro. Undersøkelser viser at hovedsakelig all yngel dør som følge av gyro og produksjonen av ny yngel i vassdragene er i stor grad påvirket av en massiv genflyt fra laks som aldri har blitt eksponert for gyro. Dette i form av oppdrettslaks og feilvandrere. Det konkluderes derfor med at en kjemisk bekjempelse av parasitten er nødvendig for å bevare en levedyktig stamme av atlantisk laks i Romsdalsregionen. Utredningen tar ikke stilling til valget mellom de to hovedkjemikaliene, og angir heller ikke et årstall for når behandling kan gjennomføres. Dette er vanskelig fordi ressursene også skal fordeles på andre regioner. Det er planlagt gjennomføring av behandlinger i Lærdal og Steinkjer i 2008 med surt aluminium som hovedkjemikalium, og behandlingene her er forventet å strekke seg over flere år. Videre er det behov for omfattende FoU-arbeid og planlegging/forberedelser før en behandling kan igangsettes. Enten AlS eller rotenon velges som hovedkjemikalium, peker august/september seg ut som mest aktuelt behandlingstidspunkt på året. I denne perioden er vannføring normalt relativt lav og stabil, og vi har ikke problemer med is og lave temperaturer som på vinteren. Det er tatt utgangspunkt i en vannføring på ca m 3 /s ved Horgheim, men det er for surt aluminium også beregnet kjemikalieforbruk ved 50 m 3 /s. I behandlingsperioden kan det være vannføringen vil variere mellom disse grensene. Det er opp til andre å fastsette den øvre behandlingsgrense mht. vannføring, blant annet fordi dette er et kostnadsspørsmål. Dette legger føringer på behandling av øvrige vassdrag i området, da disse bør behandles i samme tidsrom Rauma. Det er for AlS tatt utgangspunkt i en tre gangers behandling fordelt over flere år. Alle behandlingene er fullskala i omfang, men det er neppe realistisk med utryddelse ved første gangs behandling. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 4

5 Også en eventuell bekjempelse av gyro i regionen ved bruk av Cft-Legumin må foregå over flere år. I tråd med tidligere praksis vil en total behandling bestå av en simulert behandling og to fullskala behandlinger. Dette må gjennomføres over minimum to år. For både AlS og CFT-Legumin er miljøeffekter beskrevet. Begge kjemikaliene har effekter på miljøet, men effektene er av midlertidig art. Hvis det blir vedtatt å behandle Romsdalsregionen med CFT-Legumin, vil det være nødvendig å gjennomføre tiltak for sjøørreten i regionen. Under forutsetning av at klekkeriet på Herje kan benyttes kan det gjennomføres stamfiske av sjøørret med påfølgende stryking for innlegg til øyerogn eller yngel, som så merkes og plantes/settes ut på områder som ikke skal behandles. Dette kan gjøres i kombinasjon med gentest/saltbehandling og utsetting over sperrer. Hvordan reetablering av laksestammene kan foregå etter fullført kjemisk behandling er også beskrevet. Laksestammene fra Rauma, Måna og Innfjordelva holdes i levende genbank på Haukvik genbankstasjon. Det holdes også stamfisk på Herje smoltanlegg av laks fra Rauma og Innfjordstammen. Det er i dag stor produksjonskapasitet for Innfjord- og Raumastammen i levende genbank. Det er derfor gode muligheter for å få reetablert disse elvene med deres stedegne stamme av atlantisk laks. For en best mulig samlet produksjon av rogn opp mot reetablering er det en fordel om tidspunkt for tilbakeføring avklares noen år i forveien. Kostnad for behandling med AlS som hovedkjemikalium er kalkulert til ca 87 mill NKR, rotenonalternativet til ca. 27 mill NKR. Det understrekes at kostnadsoverslagene er beheftet med betydelig usikkerhet. Spesielt for aluminiumsmetoden vinnes det stadig erfaring med nye doseringsteknikker m.v., og utvikling av ny logistikk for produksjon av syre kan øke behandlingskapasiteten og redusere kostnaden. Kostnadsoverslaget bør oppdateres i forhold til dette. Selv om utredningen på mange punkter må anses ufullstendig, er den forhåpentligvis tilstrekkelig som del av det grunnlaget myndighetene trenger for å kunne fatte de overordna beslutningene om videre fremdrift i bekjempelsesarbeidet. Inntil de prinsipielle avklaringer om metodevalg og videre prioriteringer/fremdrift er gjort, er det naturlig at ansvaret for informasjon om bekjempelsesplanene ligger i DN. Skal man lykkes i kampen for å fjerne laksedreperen fra Romsdalsregionen er vi avhengig av aktivitet på flere FoU-områder og det må settes i gang forberedelser lokalt og overfor entreprenører og leverandører i god tid. Det er i denne utredningen pekt på enkelte slike forhold. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 5

6 1. Innledning. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris(gyro) ble innført fra Sverige på midten av 1970-tallet, og totalt har 46 vassdrag og 37 fiskeanlegg blitt smittet (Direktoratet for naturforvaltning, I dag regnes gyro som den største enkelttrusselen mot villaksen (NOU 1999:9). Gyro ble første gang påvist i Romsdalsregionen, da den ble oppdaget i Isa og Glutra i Den spredte seg derfra til Rauma (1980), Istra (1982), Skorga (1982), Måna (1985) og Innfjordselva (1991) (figur 1.1). I et forsøk på å utrydde parasitten ble det i september 1993 gjennomført rotenonbehandlinger av alle infiserte vassdrag i regionen (Aspås 1994). Vassdragene som ble behandlet var Rauma, Istra, Isa, Glutra, Breivikelva, Litleelva, Skorga, Innfjordelva og Måna (figur 1.1). Parasitten ble på nytt oppdaget på laksunger i Rauma i september Det antas at behandlingen i 1993 slo feil og at parasitten ikke ble gjeninnført til vassdraget (Mo med flere 1997). Flere av de andre vassdragene rakk å bli friskmeldt (Johnsen med flere 1999), men smitten har på nytt spredt seg utover i fjordsystemet og av de behandlede vassdragene i 1993 er det kun Måna hvor gyro fortsatt ikke er påvist på nytt. Figur 1.1: Figuren viser Romdalsfjorden med tilhørende vassdrag. Anadrom strekning i vassdrag hvor det er påvist gyro er skravert rød. Anadrom strekning i større gyrofrie vassdrag er skravert grønn. Denne utredningen har som formål å belyse regionens omfang, relaterte problemstillinger for en kommende kjemisk behandling og aktuell behandlingsmetodikk. To alternative behandlingsopplegg med tilhørende budsjetter blir beskrevet i utredningen. 1. Behandling med svovelsyre og aluminiumsulfat (AlS) som hovedkjemikalium og CFT-Legumin som supplement i periferere vannforekomster (kapittel 6). Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 6

7 2. Behandling med CFT-Legumin (kapittel 7). For hvert av behandlingsalternativene er det utarbeidet et kostnadsoverslag. Kostnadsoverslagene er basert på dagens kunnskap, og det er nødvendigvis heftet en betydelig usikkerhet med disse. I utredningen tar vi ikke stilling til hvilket av disse hovedbehandlingsalternativene som bør velges. Vi tar heller ikke stilling til hvorvidt det kan være mulig å velge ulik behandlingsstrategi og ulik kjemikaliekombinasjon for individuelle vassdrag, eller andre typer kombinasjoner. Heller ikke langtids behandlingsstrategi er det tatt stilling til. 2. Begrunnelse for tiltak. Gyro er av det regjeringsoppnevnte villaksutvalget karakterisert som den mest alvorlige trusselfaktoren som den norske villaksen står overfor i dag. Med bakgrunn i dette og Norge sitt særskilte ansvar for å bevare ville stammer av atlantisk laks, ble det i 2002 av Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet en tiltaksplan for arbeidet med bekjempelse av gyro i norske laksevassdrag (Anon. Tiltaksplan-DN, 2002). Denne tiltaksplanen strekker seg over 10 år og har blant annet som mål å utrydde gyro fra smitteregion Romsdalsfjorden. De infiserte vassdragene er preget av en lav tetthet av lakseyngel. Dette reduserer smittepresset utover i- og ut av Romsdalsfjorden, men erfaringsmessig vet man at en spredning før eller senere vil forekomme. Mest utsatt til ligger Måna som også tidligere har fått smitte brakt fra elver lenger inn i fjorden (Figur 1.1). Blir vassdragene derimot behandlet og fri for gyro vil smittepresset i denne regionen og ut mot andre regioner avta drastisk. Det ligger ingen større vassdrag i umiddelbar nærhet utenfor regionen, men faren for spredning nordover til Eira og sørover til blant annet den tidligere rotenonbehandlede Valldalselva er absolutt til stede. Det årlige økonomiske tapet for regionen som følge av redusert laksefiske er beregnet til å ligge i størrelsesorden millioner kroner. Det er stor vilje og lokalt engasjement for snarlige tiltak i regionen. Rauma viste seg i vanskelig å behandle. Behandlingen da ga imidlertid nyttig erfaring og de viktigste problemområdene har i ettertid blitt vist stor oppmerksomhet. Dette må følges opp under en kommende behandling, men med økt kunnskap om vassdraget og store forbedringer på metodesiden de siste 15 år ses det som sannsynlig at gyro kan fjernes ved en kjemisk behandling. I de resterende vassdragene i regionen var trolig behandlingen i 1993 vellykket og selv om også flere av disse kan være forholdsvis krevende å behandle er det ingen grunn til å tro at man ikke vil lykkes med en kjemisk behandling av disse. 3. Alternative tiltak. 3.1 Oppvandringssperrer DN nedsatte i 2001 en ekspertgruppe (STOPP-gruppa) for blant annet å lage en utredning om mulig bruk av sperre som supplement til kjemisk behandling i de forskjellige smitteregioner Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 7

8 (Thorstad med flere 2001). Gruppa peker på at hvis en rask utryddelse av gyro prioriteres, bør korttidssperrer og seksjonsvis kjemisk behandling benyttes som tiltak. Hvis en redusert bruk av kjemikalier prioriteres, bør en langtidssperre med kjemisk behandling kun nedstrøms sperra benyttes som tiltak. Bygging av sperre(r) vil med andre ord kunne gjøre det mulig å dele opp behandlingen, og/eller redusere behandlingsområdet dersom man ikke lykkes med den kjemiske behandlingen i første omgang. Sperrebygging vil imidlertid kunne føre til forsinkelse av en endelig behandling og dermed friskmelding. Gruppa identifiserer Eiafossen, 14 km fra munningen som et gunstig sted å bygge sperre i Rauma. En sperre her vil ha minimal hydraulisk innvirkning både oppstrøms og nedstrøms sperrelokaliteten, men bygging vil være noe problematisk på grunn av vanskelig adkomst til lokaliteten (bratt og/eller mye skog). Det er ingen egnede lokaliteter for sperrebygging nedstrøms Eiafosssen. I sideelva Istra er det mulig å sette oppe ei sperre 8 10 km fra samløpet med Rauma. De vanskeligste områdene å behandle kjemisk ligger nedenfor dette punktet, men ingen lavereliggende punkt ansees som aktuelle lokaliteter for en eventuell sperre. I Henselva (Isa/Glutra) vurderes det som teknisk uproblematisk å bygge en sperre i Kavlifossen i Isa. Det vil med stor sannsynlighet la seg bygge en sperre i nedre deler av Glutra også. Vassdraget er tidligere behandlet med rotenon og resmitte har trolig kommet fra Rauma. Det er derfor trolig at man vil lykkes med en kjemisk behandling av hele vassdraget. To alternative sperrelokaliteter er vurdert for Innfjordelva, en langt ned i vassdraget og en i forbindelse med et problemområde under en kilometer nedenfor dagens vandringshinder. Begge alternativene vurderes som teknisk krevende. Rotenonbehandlingen i 1993 av hele vassdraget var trolig vellykket. Det er vurdert som uproblematisk å bygge ei effektiv sperre i Måna, nedenfor samløpet med Vemora. Måna er friskmeldt etter rotenonbehandling. 3.2 Ingen tiltak - kan laksen utvikle resistens. Siden lakseparasitten første gang ble oppdaget i et norsk vassdrag (Lakselva i Misvær i 1975), er det ingen tegn på at laksen i noe vassdrag har utviklet resistens (motstandskraft) mot gyro. Ungfiskundersøkelser fra Vefsna i 1998, 2001 og 2003 og i Driva i 2004 viste at lakseunger forekom i svært lave tettheter og med høye infeksjoner av gyro. Kun en laksunge eldre enn ett år ble funnet i Vefsna og ingen i Driva. Dette tyder på høy dødelighet hos lakseunger i begge vassdrag og at det ikke har skjedd vesentlige endringer i forholdet mellom laks og gyro i de to vassdragene (Johnsen med flere 2005) Med det store innslaget av oppdrettslaks blant dagens gytefisk ligger forholdene spesielt dårlig til rette for at resistens skal kunne oppstå, da en eventuell utvikling av resistens i de stedegne stammene vil motvirkes av massiv genflyt fra fisk som aldri har vært eksponert for parasitten. Blant annet har sannsynligvis hybridiseringen mellom laks og aure i Vefsna og Driva sammenheng med de sterkt reduserte laksebestandene og et relativt høyt innslag av ikke-stedegen laks (Johnsen med flere 2005). En strategi basert på å la naturen gå sin gang vil uvilkårlig også medføre at parasitten før eller senere spres til andre viktige laksevassdrag. Utsetting av laks som et ledd i bestandsbevaringen, vil være lite aktuelt så lenge dette vurderes å kunne øke faren for å spre parasitten. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 8

9 4. Beskrivelse og avgrensning av behandlingsområdet. 4.1 Vannføring og reguleringer God hydrologisk oversikt gir grunnlag for å finne fram til gunstige behandlingsvinduer, dvs. perioder i løpet av året da behandling kan gjennomføres med størst mulig forutsigbarhet og under gunstigst mulige forhold mht behandling og kostnader. NIVA har laget en hydrologisk utredning for Romsdalsregionen (Bjørkenes Christiansen 2008). Her følger et utdrag av de viktigste dataene og beregningene. Det vises til utredningen for utfyllende data. Raumavassdraget Raumavassdraget (Figur 4.1) er 80 km langt og nedbørfeltet dekker et areal på 1203 km 2. Midlere årstilsig er 1293 Mm 3 for perioden Dette tilsvarer 34 l/s km 2. Figur 4.1: Raumas nedbørfelt med målestasjoner for vannføring. Verma og Grytten kraftverk er markert. Kontrollpunkt og nedbørfelt er vist i tabell 4.1. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 9

10 Tabell 4.1: Kontrollpunkt med areal og spesifikk avrenning, Kontrollpunkt Areal km 2 Spesifikk avrenning l/s km 2 mm/år Slettafossen Verma Horgheim Istra Horgheim -Åndalsnes Rauma Reguleringer Verma kraftverk Verma kraftverk har store deler av sitt nedslagsfelt i Rauma nedbørfelt: 64,95 km 2 og årstilsig på 89,73 Mm 3 (Verma) 18,98 km 2 og årstilsig på 21,53 Mm 3 (Midtbotn) 15,55 km 2 og årstilsig på 25,73 Mm 3 (Vermevatn) I tillegg er Langvatn overført til Verma: 17,61 km 2 og 29,53 Mm 3. Midlere årstilsig er gitt for perioden Nedbørfeltet er totalt på 115,9 km 2 og tilsiget på 162,4 mill.m 3. Magasinkapasiteten er på 32,4 mill m 3. Kraftverket utnytter et fall på 420 meter i elven Verma, som er en sideelv til Rauma (Figur 4.1). Vassdraget er vernet mot videre kraftutbygging. Vermevatn, Restjørn og Langvatn er regulert med dam og brukes som reguleringsmagasiner. Langvatn ligger på vannskillet mellom Verma- og Valldølavassdraget og det overføres 1,0 m 3 /s vann til Verma. Langvannet ble regulert i Det overføres også vann fra Midtbotnelva. Inntaksmagasinet ligger i Verma og har et volum på ca m 3. Vermefossen er delvis tørrlagt som følge av kraftverkets bruk av vannet. Elven har vært regulert siden 1923, og dagens kraftverk, som ble utvidet i 1953, har produsert energi siden Kraftverket har en midlere årsproduksjon på 70 GWh og eies av Rauma Energi. Vannføringen nedenfor kraftverket er gitt av driftsvannføring for kraftverket og overløp. Stasjonsnummer Stasjonsnavn Periode med data Verma kraftverk driftsvannføring Verma kraftverk overløp Det er mange hull i serien. Gjennomsnittlig driftsvannføring på ca 2 m 3 /s er for hele perioden med data. Overløpserien er ganske kort, men den viser at det er mange flomepisoder. Størrelsen på overløpet dominerer sterkt i forhold til driftsvannføring. Magasinvolumet er ikke så stort at det kan være flomdempende i noen spesiell grad. Dette vil si at regulering av Verma kraftverk ikke vil ha stor betydning for vannføringen i Rauma. Ved en eventuell flom vil ikke magasinet hindre at denne vannmengden renner ned i elven. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 10

11 35 30 Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Figur 4.2: Overløp og driftsvannføring for Verma, (m 3 /s). Grytten kraftverk Grytten kraftverk har kun noe av sitt nedbørfelt innen Rauma nedbørfelt. Resten av feltene er fra nabovassdragene. Utløpet fra kraftverket har derfor betydelig større vannføring enn naturlig. Feltene fra Rauma som er del av Grytten: 10,26 km 2 og 19,55 Mm 3 (Veslevatn) 10,77 km 2 og 18,05 Mm 3 (Mongevatn) 4,65 km 2 og 8,61 Mm 3 (Rangåhøvatn) Midlere årstilsig er gitt for perioden Kraftverket henter vann fra Mardalsfossen, et av Norges høyeste fossefall, og vannføringen i fossen er etter reguleringen meget begrenset selv om det er krav til minstevannføring. I praksis renner det bare vann i fossen i juli måned. I tillegg er Mongefossen, en av verdens 15 høyeste fossefall, i store perioder tørrlagt. Kraftverket henter vann fra Olaskardsvatnet, Fetjåvatnet, Mongevatnet via Monge Pumpestasjon, Grøttavatnet, Rangavatnet, Nedre Mardalsvatnet via Mardal pumpestasjon og Fossafjelltjødna. Grøttavatnet er regulert mellom 980 og 930 moh. Deler av nedslagsområdet ligger i Nesset kommune, overføres fra Eikesdalsvassdraget til kraftverket og slippes videre til Rauma. Kraftverket har totalt en midlere årsproduksjon på 585 GWh, og ble satt i drift i Kraftverket eies av Statkraft (88%) og Tafjord-kraft (12%). Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 11

12 Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Gjennomsnitt Figur 4.3: Driftsvannføring Grytten, (m 3 /s). Driftsvannføring ved Grytten varierer over året fra ca 5 m 3 /s til m 3 /s, se gjennomsnittog mediankurvene i figur 4.3. Maksimal driftsvannføring for perioden var 18,8 m 3 /s. Ved flom vil størstedelen av nedbørfeltet til Grytten renne ned i nabovassdraget og vil ikke gi særlig økning i Rauma vassdraget. Maksimal driftsvannføring i Grytten kan utgjøre en betydelig del av vannføringen under behandling, og det kan være grunner til å be om at driften holdes lav, kanskje 5-10 m 3 /s. Det er lagt inn forutsetninger om dette i kjemikalieberegningene. Hydrologisk grunnlag Stasjonen 103.4, Horgheim Ved Horgheim, rett oppstrøms Grytten kraftverk, finnes det vannføringsmålinger helt tilbake til Nedbørfeltet er påvirket av kraftverksutbygging fra 1923 (Verma) og en utbygging i 1977 (da Nedre Mongevatn ble ført ut av feltet). Dette siste er et areal på 25,5 km 2 og utgjør 2,3 % av nedbørfeltet til Horgheim. Figur 4.4 viser vannføringsserien fra Horgheim, samt tilsigsserien fra Horgheim for samme perioder. For perioden før nedre Mongevatn ble ført ut av feltet, var vannføring og tilsigsseriene like, mens etter regulering er de ulike. Tilsigsserien, som skal gi det uregulerte tilsiget til vassdraget, ligger litt høyere enn vannføringsserien. For kontrollpunkt Horgheim er det valgt å benytte vannføringsserien for videre analyser. Gjennomsnittlig årlig vannføring ligger på 36,5 m 3 /s. Gjennomsnittlig vannføring varierer over året som gitt i tabellen nedenfor: Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 12

13 Tabell 4.2: Gjennomsnittlig, maksimum og minimum vannføring, Horgheim, Måned Gj.sn m 3 /s Gjennomsnittlig Max m 3 /s Gjennomsnittlig Min m 3 /s Absolutt Max m 3 /s Absolutt Min m 3 /s Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember m 3 /s Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Horgheim_Vf Horgheim_TS Horgheim_TS Horgheim_Vf Figur 4.4: VM Horgheim ( ; m 3 /s). Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 13

14 m 3 /s 150 Januar Februar April Mars Mai Juni Juli August September Oktober November Desember % % 75 % 100 % Average 0 % 10 % 0 25 % Figur 4.5: Percentiler for vannføringsserien Horgheim. Periode (m 3 /s). m 3 /s 40 Januar Februar April Mars Mai Juni Juli August September Oktober November Desember % 90 % 75 % % Average 0 % 10 % 0 25 % Figur 4.6: Percentiler for Horgheim, periode (m 3 /s). Kontrollpunkt Slettafossen og Åndalsnes Slettafossen oppstrøms Verma kraftverk er øverste punkt i vassdraget som skal behandles. Dette stedet fungerer som et naturlig vandringshinder for laks. Nedbørfeltet til Slettafossen er 835 km 2 og spesifikk avrenning er 31 l/s km 2. Dette gir en gjennomsnittlig vannføring over Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 14

15 året på 26 m 3 /s. Vi har tatt med en tabell for vannføringer som kan sammenliknes med den for Horgheim. Øvrige data finnes i hydrologisk utredning (Bjørkenes Christiansen, 2008). Det går fram at middelvannføringen her i september er 22,2 m 3 /s, mot 31,2 m 3 /s ved Horgheim. Tabell 4.3: Vannføring for Slettafossen gitt i m 3 /s. Gj. snitt vannføring Minimum vannføring Maksimum vannføring Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Åndalsnes er nederste punkt i Rauma. Totalt nedbørfelt er 1203 km 2 og spesifikk avrenning er 34 l/s km 2. Tabell 4.4 viser at middelvannføringen i september her er 35,1 m 3 /s. Tabell 4.4 Vannføring for Åndalsnes gitt i m 3 /s. Gjennomsnittlig vannføring Minimum vannføring Maksimum annføring Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Øvrige elver som renner ut i Romsdalsfjorden Alle elvene i tabell 4.5 drenerer ut til Romsdalsfjorden og skal behandles samtidig med Rauma. Måna og Innfjordselva ligger sør for Rauma og resten ligger nord for Rauma. Isa og Glutra renner sammen til Henselva helt nederst i vassdraget. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 15

16 Tabell 4.5: Areal, årstilsig, elvelengde, spesifikk avrenning og middelsvannføring for vassdrag med utløp i Romsdalsfjorden. Areal Årstilsig Elvelengde Sp.avr Middelvannføring Felt Delfelt km 2 Mm 3 km l/skm 2 m 3 /s Måna Innfjordselva Henselvvassdraget Glutra Isa Restfelt Breivikelva Litleelva Skorga Hydrologisk grunnlag Figur 4.7: Kartet over viser området som skal behandles. I kartet er målestasjoner angitt. Det er gjort en såkalt double mass analyse for seriene Isa v/mostøl bru og Horgheim, se stasjonsplassering i figur 4.7. Den figuren som framkommer har en del knekkpunkter som tyder på flere homogenitetsbrudd. Det skyldes antakelig dårlige måleforhold ved Isa målestasjon. Det er store deler av året denne er usikker. For nedbørfeltene til øvrige elver som drenerer til Romsdalsfjorden velges derfor serien Horgheim som grunnlag for å beregne middelvannføring og persentiler. Serien blir skalert i forhold til areal og spesifikk avrenning. Punktene det beregnes for er nederst i vassdragene. Det vises til hydrologisk utredning (Bjørkenes Christiansen, 2008) for detaljer. Persentilberegningene er brukt som grunnlag for ambisjonsnivå i behandlingen. For behandling i september tilsvarer for eksempel Qmax (den maksimale vannføringsgrense for behandlingen) 90% persentilen, noe som betyr at 90% av alle aktuelle døgnvannføringer kan behandles. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 16

17 Berild Kraftverk i Innfjordvassdraget utnytter et fall på 276 meter fra inntaksmagasin i Berildvatn til kraftstasjonen som ligger ved Berill. Det overføres også vann fra Heimste Storstaugrova. Midlere årsproduksjon er på 45 GWh. Kraftverket startet produksjonen i 1999 og eies av Rauma Energi. 4.2 Smittestatus og geografisk avgrensning av behandlingsområde En smitteregion er av DNs Rådgivningsgruppe definert som et område hvor gyro forekommer og som geografisk er begrenset av parasittens evne til å spres på naturlig måte enten ved egenbevegelse eller ved hjelp av vertens vandringer (Fjeldstad med flere 2002). Smitteregionen blir etter dette alle elver og bekker som renner ut i den armen av Romsdalsfjorden som går inn til Innfjorden, Åndalsnes og Isfjorden. Tidligere utvikling av smitte i området viser at parasitten kan spre seg mellom alle vassdrag innen dette området. Innenfor smitteregionen er det påvist smitte i Rauma, Istra, Isa, Glutra, Skorga og Innfjordselva. Det finnes en rekke mindre elver og bekker i regionen, men her er ikke parasitten registrert. Dette betyr ikke at disse er fri for gyro, men innslaget av laks er så lavt at det ikke lar seg avgjøre om parasitten finnes der gjennom fangst av laksunger ved el-fiske. Måna er i en særstilling, da den har godt med laks og lett lar seg overvåke med el-fiske. Pr dags dato er det ikke påvist smitte i denne, men den ligger svært utsatt til for resmitte fra vassdragene lenger inn i fjorden. Behandlingsområdet kan etter dette avgrenses til alle ferskvannsforekomster hvor laksunger har en mulighet for å kunne forekomme, med unntak av de vassdrag hvor det etter en god overvåking kan fastslås at parasitten ikke forekommer. I slike vassdrag som unntas, må det inngå en intensivert overvåking også de første årene etter behandlingen av de øvrige vassdragene, siden parasitten kan bli introdusert like forut for en behandling. Denne problemstillingen gjelder i hovedsak for Måna. Raumavassdraget er det største vassdraget i regionen. Vassdragets dominerende vannvei er Rauma med en større lakseførende sideelv, Istra, som løper sammen med Rauma 2 km opp fra fjorden. Det siste stykket ned mot utløpet renner de sammen gjennom Åndalsnes sentrum. Vassdragets samlede nedbørsfelt er på ca km 2 (Aspås 1994). Midlere vannføring ved utløpet i Romsdalsfjorden er på 42 m 3 /s (Johnsen og Jensen 1985). Rauma har en anadrom strekning på 42 km, med en fisketrapp i Eiafossen, som ligger ca 14 km fra sjøen. Eiafossen er ikke et hinder for anadrom fisk, men trappa ble bygd for å lette oppgang ved stor vannføring. Vassdraget er regulert, hvorav de viktigste inngrepene er en dam i vestenden av Lesjaskogvatnet, som gjør at 1/3 av avløpet blir ført østover til Gudbrandsdalslågen, utbyggingen av Verma kraftverk (1941) og utbyggingen av Grytten kraftverk (1975). Istra har en anadrom strekning som strekker seg ca. 18, 4 km opp til Knutssetra (Thorstad med flere 2001). Elva har et nedslagsfelt på 70 km 2 (Johnsen og Jensen 1985) og en midlere vannføring på 3,1 m 3 /s (Anon 1983) Øvre deler av anadrom strekning er svært bratt, men de siste kilometerne ned mot samløpet med Rauma er stilleflytende og stedvis sterkt meandrerende. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 17

18 Elvestrekket fra der Isa og Glutra renner sammen og ned til utløpet innerst i Isfjorden kalles for Henselva. Henselva har et samlet nedbørsfelt på 174 km 2 og en midlere vannføring på 8,2 m 3 /s (Moen 1984). Anadrom strekning i Isa strekker seg ca. 12 km opp til Grøvdalsfossen. Det finnes en laksetrapp i vassdraget. Denne ligger i den 12,5 m høye Kavlifossen, ca. 5 km opp i vassdraget (Johnsen og Jensen 1985). Midlere vannføring i vassdraget er på 4,5 m 3 /s (Moen 1984). I Glutra kan laks og sjøørret vandre ca. 11 km opp i vassdraget. Etter pålegg har Statkraft bygd flere lakseterskler og strømkonsentratorer i vassdraget etter overføringen av vann til Grytten. Lakseførende strekning er grunn, storsteinet og stri. Midlere vannføring i Glutra er på 3,7 m 3 /s (Moen 1984). Skorga munner ut i Isfjorden ved Skorgen rett overfor Raumas utløp i Isfjorden. Vassdraget har en anadrom strekning på ca m og et samlet nedslagfelt på 39,7 km 2. Litleelva er en mindre elv som munner ut i Isfjorden ca. 2,1 km nordvest for Henselva. Elva har en anadrom strekning på ca 500 meter (Aspås 1994). Breivikelva munner ut i Isfjorden ca. 4 km nordvest for Henselva. Dette er, som Litleelva, en mindre elv, men har en noe lengre anadrom strekning. Ca, 1,5 km opp i vassdraget er det en mindre foss som har blitt regnet som hinder for anadrom fisk. Etter nye vurderinger anses ikke denne fossen som et sikkert hinder lengre, og utdosering ved en eventuell behandling vil bli flyttet opp til neste hinder i vassdraget. Innfjordelva munner ut i Innfjorden, en liten sidearm av Romsdalfjorden, ca 12 km vest for Åndalsnes. Elva har en forholdsvis stabil vannføring som følge av flere små og store vann som sørger for å dempe avrenningen fra vassdraget. I tillegg sørger nedslagsfeltet på 104, 4 km 2, med en stor andel høgfjell, for en stabil tilførsel av smeltevann et godt stykke ut på sommeren. Elva har ikke et definert hinder for anadrom fisk. Dette skyldes at hinderet ligger skjult i et urområde mellom Demmeldalsvatnet og Urdavatnet 5-6 km opp i vassdraget. Elva har en midlere vannføring på 5,7 m 3 /s. Måna munner ut i Romsdalsfjorden mellom Innfjorden og Tessfjorden, ca. 22 km vest for Åndalsnes. Vassdraget har mange sideelver, hvorav Vemora, som munner ut i Måna ca. 2 km fra sjøen, er den største. Vassdraget inneholder også flere store og små vann. Anadrom strekning er på ca. 10 km og betegnes som stri. Strekningen nedenfor samløp med Vemora er sterkt preget av kanalisering og forbygninger. Måna har et nedslagsfelt på 109 km 2 (Anon. 1991) og en midlere vannføring på 7,1 m 3 /s (Moen 1984). Det gjenstår å ferdigstille detaljert kartlegging i alle de nevnte vassdrag. Det finnes en god del nyttig materiale fra behandlingen i 1993, men vassdragene har forandret seg mye siden da. I tillegg krever en eventuell behandling med kombinasjonsmetoden med AlS og Cft-Legumin en litt annen fokus under kartlegging. Denne kartleggingen vil bli grunnlaget for den endelige avgrensningen av behandlingsområde innen hvert vassdrag. En egen kartlegging av mindre bekker som munner ut Romsdalsfjorden innen den definerte regionen må gjennomføres. Dette vil i hovedsak være bekker hvor innslaget av laks er så lite at smittestatus ikke lar seg overvåke. Avgjørelse på om bekker skal behandles må baseres på Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 18

19 muligheten for overvåkning, midlere vannføring, lengde på anadrom strekning og avstand til nærmeste smittede vassdrag. Av de store vassdragene skiller Raumavassdraget seg spesielt ut. Dette er det klart største vassdraget og her ble parasitten først påvist på nytt etter behandlingen i Bortsett fra Innfjordelva rakk alle de andre vassdragene i regionen å bli friskmeldt, før de på nytt fikk smitten overført fra Rauma. I Innfjordelva ble smitten påvist på nytt i 1999, seks år etter behandling. Trolig er dette også et resultat av resmitte fra Rauma. Dette gjør at man i Rauma står igjen med et ekstra usikkerhetsmoment som følge av at man vet at forrige behandling var utilstrekkelig. Tidsintervallet mellom behandling og nypåvisning gjør at man finner det som sannsynlig at parasitten har overlevd på fisk i et område som ikke har blitt behandlet (Mo med flere 1997) Forut for en kommende behandling er det med bakgrunn i dette viktig at man kvalitetssikrer alle hindre i vassdraget og undersøker alle momenter som er påpekt i ekspertgruppas rapport (Mo med flere 1997). Spesiell stor usikkerhet knytter det seg til de mange grunnvannstilsigene langs elva. Brabrand med flere (2005) stedfestet fire områder som var sterkt preget av slike tilsig. Det er viktig at disse områdene vies ekstra stor oppmerksomhet frem mot og under en kommende behandling. Noe av dette arbeidet er allerede påbegynt (Se kapitel 5.2 for nærmere detaljer). Det kan i forbindelse med bekjempelsen være hensiktsmessig å dele vassdragene i regionen i fire kategorier: 1. De større, infiserte vassdragene (Raumavassdraget, Henselva, Innfjordelva og Skorga). 2. Andre vassdrag i fjordsystemet med laksebestand, men uten påvist parasitt. Laksebestanden er tilstrekkelig stor til at det lar seg gjøre å overvåke smittestatus på en betryggende måte. Dette gjelder Måna. 3. Vassdrag av en viss størrelse, med små bestander av anadrom fisk, i hovedsak sjøaure. Laks forekommer / kan forekomme sporadisk. Dette er elver som Litleelva og Breivikelva. 4. Små elver/bekker uten egne bestander av anadrom laksefisk, men hvor disse likevel kan opptre sporadisk (i noen tilfeller bare ungfisk, uten at det har vært gyting i vassdraget). Det er uvisst hvor mange elver/bekker av denne kategorien som finnes i fjordsystemet. 5. Problemstillinger knyttet til kjemisk behandling 5.1 Perifere vassdrag og vassdrag uten laks- behandling og/eller overvåkning? Behandlingsstrategien foreslås som et kompromiss mellom å behandle absolutt alle potensielle oppholdssteder for laks innenfor det maksimale området parasitten kan tenkes å kunne bli spredt til, og å unngå behandling av friske vassdrag. Behandling av friske vassdrag medfører økte kostnader og unødig miljøbelastning, og det vil alltid måtte fastsette en grense ett eller annet sted for hva som skal behandles. Denne avgrensningen kan dels bygge på innsamlede salinitetsdata, overvåkingsdata og eventuelle modelleringer av spredningsrisiko. Den endelige avgjørelsen må imidlertid alltid bygge på en viss grad av skjønn. I vurderingen av om et vassdrag skal utelates fra behandling, må det tas hensyn til Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 19

20 - om tettheten av laks er stor nok til at muligheten for overvåking er god nok (tilstrekkelig antall fisk lar seg samle inn) - overvåkingsdata for flere år - vassdragets beliggenhet, her spesielt avstand til andre vassdrag med laks og/eller parasitt I vassdrag hvor det er tvil om behandling er nødvendig å gjennomføre, må en intensivert overvåkning være en del av strategien. Den intensiverte overvåkingen må starte minst året før første behandlingsår og vare til flere år etter det siste. Det må være en stående tillatelse til å behandle disse vassdragene om parasitten skulle bli oppdaget. Den endelige vurderingen av hvilke vassdrag som skal behandles og hvilke som bare skal overvåkes, må foretas etter en grundig faglig vurdering. 5.2 Grunnvann, tidevannssoner og ledningsnett I de fleste vassdrag, særlig de større, møter vi ved kjemiske behandlinger utfordringer knyttet til spesielle hydrologiske forhold. Dette er særlig knyttet til Grunnvann, som kan gi tilfang av friskt vann ut i vassdragene. Tidevannsområder, hvor det er svært varierende hydrologiske og kjemiske forhold gjennom en tidevannssyklus Ledningsnett, som brukes som samlebetegnelse ulike former for drenerings- og avløpsrør som munner ut i vassdragene Utfordringen knyttet til grunnvann gjelder særlig de forekomstene som munner ut under vannlinjen, siden slike tilførsler er vanskelige å oppdage og samtidig kan munne ut i et godt laksehabitat. Grunnvannstilførsler av denne typen kan gi laksunger oppholdssteder som ikke får den ønskede vannkjemi om de ikke behandles særskilt. I hvilken grad laksunger faktisk oppholder seg på slike steder avhenger trolig i særlig grad hvordan substratet er på stedet. Trolig er det også en variasjon gjennom året, knyttet til fiskens atferd ved ulike temperaturer. Grunnvann er sett på som problematisk i hele regionen, men spesielt Rauma ser ut til å ha mye grunnvannstilsig (Brabrand med flere 2005) og dette er også sett på som en mulig årsak til at behandlingen i 1993 slo feil (Mo med flere 1997). I den forbindelse er det allerede startet opp en del undersøkelser for å få avdekket omfanget av dette problemet. Blant annet har Møre og Romsdal fylke startet med undersøkelser av noen større grunnvannstilsig som munner ut i mindre dammer tett inntil elva. Disse befinner seg i umiddelbar nærhet av den lokaliteten hvor parasitten ble gjenfunnet i Det har blitt antatt at disse tilsigene stammer fra noen vann uten synlig avløp oppe på fjellet. Undersøkelser med sporstoff har vist det vanskelig å avdekke denne forbindelsen, men nylige undersøkelser gjennomført i forbindelse med et masterstudie ved NTNU viser en forbindelse mellom de omtalte vannene og tilsigene (pers. med. Geir Vatne). Ideen om å kunne dosere disse tilsigene i bakkant er likevel lagt død, da målingene viser at oppholdstiden i fjellet er alt for lang til at det kan opprettholdes en behandlende kjemi i vannet helt ut til utløpet i elva. Dette medfører at tilsigene må doseres nedenfra, men dette er vanskelig så lenge det kan gå fisk innover i ura der vannet kommer ut. Fram mot en behandling vil det bli prøvd ut metoder for å pumpe kjemikalieholdig vann opp i ura. Deretter vil det bli sjekket om det oppnås en tilstrekkelig dose ved utløpet av ura. Ingen av vassdragene har noe lengre tidevannspåvirket område, men i Rauma er det avdekket en saltvannskile et godt stykke opp i elva (pers. med. Trond Haukebø). Denne ble viet ekstra Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 20

21 oppmerksomhet under behandlingen i 1993 og dette arbeidet vil bli fulgt opp ved en ny behandling. Ledningsnettet byr på særlige utfordringer der vassdraget renner gjennom bymessige strøk. Her munner det ofte ut rør som drenerer overflatevann, nedlagte kloakkrør o.a. Disse kan være potensielle oppholdssteder for laksunger. Det finnes gjerne kart over ledningsnettet (teknisk etat i kommunen), men erfaringen er at det finnes nesten alltid gamle rør som ikke er anmerket på kartene. Det gjøres gjerne også stadig nye arbeider på ledningsnettet, slik at det kommer til nye potensielle behandlingspunkter. Det er ofte vanskelig å klarlegge hvordan vannet beveger seg i systemene. Ingen av vassdragene i denne regionen renner ut i noen større by, selv om Rauma ligger nært opptil Åndalsnes. Kloakknettet her er nylig oppdatert og skal således være forholdsvis oversiktelig. Ledningsnett er derfor ikke sett på som spesielt problematisk i denne regionen. Det må likevel vies stor oppmerksomhet fram mot en behandling. Dette bør gjøres i nært samarbeid med kommunen. 6 Bekjempelsesplan alternativ 1 med AlS som hovedkjemikalium AlS er hovedkjemikalium og CFT-Legumin (rotenon) brukes som supplement i enkelte bekker og i perifere områder til hovedelva, hovedsakelig avsnørte områder med stillestående vann. Behandling med AlS bør gjøres tre ganger og fordeles over flere år for å sikre at all fisk blir behandlet. Alle behandlinger er fullskala i den forstand at omfanget av dosering i vassdraget vil være likt, men det er neppe realistisk å utrydde parasitten ved første gangs behandling. 6.1 Doseringsstrategi og beskrivelse av ulike typer kjemikalier Doseringen av syre og aluminium skjer fra strategisk plasserte anlegg i hovedvassdrag og sidevassdrag. Anleggene inneholder kjemikalier som er tilpasset den vannkjemien som tidligere er målt. Avstanden mellom dem avhenger blant annet av vannets hastighet og bufferevne. I Romsdalen bør det tas sikte på å behandle i siste del av august og i september. Da er vannføringstoppen i forbindelse med snøsmelting sterkt redusert. Alternativet kunne være april, før snøsmeltingen setter inn, men vannføringen er da så lav at vi frykter dårlige innblandingsforhold og at lang oppholdstid i elvemagasiner gir for lang responstid på endring i dosering i 14-dagersperioden. Aktuell vannføring (Qa) er på m 3 /s ved Horgheim, men det bør være en ambisjon å kunne behandle for opp til 50 m 3 /s (Qmax). Qmax tilsvarer 90% persentilen i september, og er derfor forholdsvis ambisiøst. Vi har i denne utredningen beregnet kjemikalieforbruk ved både Qa og Qmax og utstyrskapasitet ved Qmax. I budsjettet er kjemikaliebehov ved Qa brukt Vannføringsforhold i Rauma under behandling legger føringer på behandling av alle øvrige vassdrag i området fordi alle vassdrag må behandles samtidig for å hindre gyrospredning via Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 21

22 brakkvann i det primære fjordområdet. Måna er tatt med i denne utredningen i og med at det kan være grunner til at den bør behandles Doseringsanlegg Under er anlegg for alle doseringsalternativer beskrevet. Hovedanlegg for dosering av 96 % H 2 SO 4 Utdosering av 96 % H 2 SO 4 vil foregå fra konteinere av rustfritt stål. Konteinerne er tenkt å ha et volum på 20-25m 3. Til disse konteinerne må det påkoples et spesiallaget pumpehus. Det består av en 10 fot stålkonteiner hvor doseringsenheten (styringsenhet og pumpe) er bygd inn i et syrefast skap i denne konteineren. Alle hovedanlegg for dosering av 96 % H 2 SO 4 vil ha styring etter vannføring eller ph nedstrøms. Alle slanger og overganger på disse doseringsenhetene er spesiallaget for å tåle 96 % H 2 SO 4. Under behandlingen av Steinkjervassdragene i 2007 viste det seg at pumpeslangene ikke holdt mål og/eller hadde kortere livslengde enn forutsatt. Det er besluttet at nye slangekvaliteter for pumper må skaffes og testes før 96% syre kan brukes igjen. Dette er ikke gjennomført pr. februar Alle anlegg med dosering av 96 % H 2 SO 4 vil være utstyrt med nøddusjanlegg. De som skal arbeide med disse anleggene vil være utstyrt med spesialtilpasset verneutstyr. I 2007 ble det laget en jobbsikkerhetsanalyse for bruk av 96% syre i Steinkjervassdragene. Hovedanlegg for dosering av 37 % H 2 SO 4 og AlS Hovedanleggene for utdosering av 37 % syre og aluminium (AlS) vil bestå av en 10 m 3 glassfibertank som er innebygd i en 20 fot lang stålkonteiner. Alle anleggene kan styres slik som beskrevet for 96%-anleggene. IBC anlegg for dosering av 37 % H 2 SO 4 og AlS Disse doseringsanleggene vil bestå av 1 m 3 IBC-anlegg (plasttanker). I mindre vassdrag vil slike doseringsenheter også benyttes på hovedstasjonene for utdosering av AlS, men primært vil disse anleggene brukes til utdosering av kjemikalier i mindre sidevassdrag og i perifere områder. Alle IBC-stasjonene utstyres med batteridrevne pumper, og flere av stasjonene vil også ha vannføringsproporsjonal dosering Kjemikalietyper og vannkjemiske effekter av kjemikaliene Det er aktuelt å benytte en kombinasjon av 96% og 37% svovelsyre under den kjemiske behandlingen i Romsdalsregionen. Dette forutsetter at det finnes frem til velegnet utstyr for utdosering av 96% svovelsyre. Det kan også være aktuelt å bruke andre syrestyrker, i området %. AlS-løsningen som er planlagt for Romsdalsregionen vil inneholde 4,3% aluminium og ha en ph på ca 2. Også andre Al-løsninger kan være aktuelle. Svovelsyren tilsettes for å redusere ph-bufferegenskapene (alkaliniteten) i vannet. I Romsdalsregionen, som er lite kalkrikt og lite påvirket av humus, er bikarbonatsystemet likevel vannets dominerende ph-buffersystem. Men alkaliniteten er lav (30-40 µekv/l) og motstanden mot ph-endring liten. Ved å tilsette riktig svovelsyremengde til vannet, vil alkaliniteten nærmest elimineres i den perioden behandlingen foregår og ph reduseres til riktig nivå. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 22

23 Følgende kjemiske reaksjon finner sted mellom svovelsyren (H 2 SO 4 )og bikarbonatsystemet (hovedsakelig dannet av løste kalkstoffer fra CaCO 3 ): [2H + ] [SO 4 2- ] + [CO Ca 2+ ] [H 2 CO 3 ] + [Ca 2+ ] + [SO 4 2- ] Syreionene i svovelsyre (H + ) reagerer med karbonatet/bikarbonatet i vannet og danner karbonsyre (H 2 CO 3 ), eller kullsyre som den også kalles. Den sterke svovelsyra vil dermed bli nøytralisert av oppløste kalkstoffer, og vannet vil etter svovelsyretilsetningen kun bestå av kullsyre og ulike nøytrale salter uttykt som Ca 2+ og SO 4 2- i denne likningen. Fordi bikarbonater er tilnærmet titrert bort med svovelsyren, vil vannets ph senkes fra opprinnelig ph (omkring 6,6 i Rauma) og ned til ph mellom 5,5 og 6,0. Dette er ph-verdier som naturlig finnes i mange området i Norge hvor nedbørfeltet består av tungt nedbrytbare bergarter (liten bufferevne) og lite løsmasser, eller er betydelig påvirket av humus (organiske syrer). I vassdragene i Romsdalen er vannkvaliteten svært lik, slik at mengden svovelsyre som tilsettes pr. liter ikke vil variere særlig mye fra sted til sted. I tillegg til svovelsyre, tilsettes en svakt sur aluminiumsløsning (AlS). Det synes som om aluminium (Al) er det aktive stoffet som gjør at gyro fjernes fra laks. Al må da være på den riktige formen, nemlig som løst, ikke-monomert Al (Al i eller labilt Al; LAl). Den mest effektive behandling med Al mot gyro, som samtidig gir minst biologiske effekter på fisk og andre organismer, oppnås når vannet har en ph på mellom 5,5 og 6,0. Svovelsyredoseringen sørger for ønsket ph, og Al doseres i forhold til aktuell vannføring for å få riktig Alkonsentrasjon. Optimal Al-konsentrasjon synes å ligge på mellom µg Al i /l. I områder med lav ionestyrke og lite humus, slik som i Romsdalsregionen, er relativt lave Alkonsentrasjoner tilstrekkelig for å oppnå et godt behandlingsresultat Miljøeffekter ved bruk av AlS AlS som kjemikalium for gyrobehandling ble oppdaget i forbindelse med forsøk for å se på kombinerte effekter av forsuring og gyroangrep på laks. Det ble da oppdaget at gyro er enda mer følsom enn laks for aluminium i surt vann. Forskjellen var så stor at det ble funnet fram til et behandlingsvindu (kombinasjonen av ph, Al-konsentrasjon og eksponeringstid) der gyro forsvinner samtidig som fisken overlever. AlS-metoden er basert på at en klarer å lage dette behandlingsregimet i laksevassdrag ved tilsetting av kjemikalier. Vellykket behandling forutsetter tilsetting av riktige mengder kjemikalier i forhold til vannføring. For lite kjemikalier fører til at behandlingen blir for snill, og at det ikke lykkes å utrydde gyro. For kraftig kjemikalietilsetting vil gi uønsket virkning på laksebestanden og forsuringsfølsomme organsimegrupper i vassdraget. Ved gyrobekjempelse med AlS som hovedkjemikalium forsures vassdraget over en periode på ca 14 dager. Undersøkelser av behandlingens effekt på bunndyr viser at surhetsfølsomme arter som Baetis rhodani påvirkes av behandlingen (se Bongård 2005; Halvorsen og Heegaard 2007) HMS-forhold NIVA har utarbeidet en jobbsikkerhetsanalyse for bruk av 96% svovelsyre for behandling av Steinkjervassdraget i I 2008 er planen å gjennomføre en fullstendig HMS-kartlegging av gyro-feltarbeidet. Det er planlagt at HMS-forhold knyttet til en mulig ny logistikk, se avsnittet under, skal ha spesiell oppmerksomhet. Utredning av kjemisk behandling mot Gyrodactylus salaris i vassdrag i smitteregion Romsdalsfjorden. 23