Ny giv identitetsarbeid eller fritidsaktivitet?

Transkript

1 N-8049 BODØ Publikasjoner kan også bestilles via Tlf / Fax Arbeidsnotat nr. 1001/2005 ISSN-nr.: Antall sider: 28 Prosjekt nr: Prosjekt tittel: Oppdragsgiver: Kirkens Bymisjon i Bodø Pris : kr. 50,- Evaluering av et rehabiliteringsprosjekt rettet mot rusmisbrukere i Bodø av Trude Gjernes Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

2

3 FORORD Dette arbeidsnotatet presenterer resultater fra en evaluering av et rehabiliteringstilbud som Kirkens Bymisjon gir rusmisbrukere under medikamentassistert rehabilitering i Bodø kommune. Prosjektet kalles Ny giv og har som formål å bidra til integrering og etablering av sosiale nettverk for rusmisbrukere under rehabilitering. Evalueringen er utført på oppdrag fra Kirkens Bymisjon i Bodø. Notatet er skrevet av Trude Gjernes. Forfatteren takker alle som velvillig har bidratt med sine erfaringer og synspunkter på dette temaet. Dette gjelder Rusenheten i Bodø kommune, prosjektledelsen i Kirkens Bymisjon, og i særdeleshet deltakerne i Ny giv. Bodø, 31. januar

4 INNHOLD FORORD OM OPPDRAGET, BAKGRUNN, PROBLEMSTILLING OG METODE BAKGRUNN PERSPEKTIV, PROBLEMSTILLINGER OG AVGRENSNINGER METODE OG PERSPEKTIV GANGEN I NOTATET OM NY GIV ET REHABILITERINGSTILTAK SOSIAL REHABILITERING AV EN MARGINALISERT GRUPPE NY GIV EN DRØM FOR BRUKERNE, UAKTUELT FOR DET OFFENTLIGE DELTAKERNES OPPFATNI NGER AV NY GIV DELTAKERNES VURDERINGER AV PROSJEKTETS INNHOLD RELASJONELLE EFFEKTER Relasjonen til veilederne Relasjoner til familie Relasjonen til venner og bekjente ER NY GIV NYSKAPENDE? AVSLUTNING...26 REFERANSER

5 1. OM OPPDRAGET, BAKGRUNN, PROBLEMSTILLING OG METODE 1.1 BAKGRUNN Ny giv er et rehabiliteringsprosjekt overfor rusmisbrukere drevet av Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Bodø. Prosjektet ble etablert i 2001 og inngår som en del av et bredere og mer helhetlig tilbud til rusmisbrukere i Bodø kommune. Prosjektets overordnede målsetning er å bidra til at rusmisbrukere bryter med rusmiljøet, finner veien inn i nye sosiale nettverk og erstatter rusmisbrukeridentiteten med nye identiteter. Gjennom økonomisk støtte og gjennom å skaffe til veie veiledere gir Ny giv rusmisbrukere tilbud om å delta på sosiale aktiviteter. Det legges vekt på at den enkelte rusmisbruker selv skal peke ut hvilke aktiviteter vedkommende ønsker å drive med. Veilederen framstår som en ressursperson både i forhold til den konkrete aktiviteten, men denne relasjonen kan også bidra til at rusmisbrukeren får kontakt med nye mennesker og således ha integrerende funksjoner som går utover veileder - rusmisbruker relasjonen i seg selv. Prosjektet synes å ha slått særlig an blant rusmisbrukere som deltar i metadonprosjektet gjennom Nord-MAR 1. Tilbudet Ny giv er p.t. inne i sin avsluttende fase og det er behov for å evaluere effekten av tilbudet. Evalueringen vil legge vekt å undersøke tilbudets nytteverdi i første rekke sett fra deltakernes side. Det er også viktig å undersøke om dette særskilte tilbudet skiller seg fra andre typer tilbud denne gruppen møter, og i så fall på hvilke måter. 1.2 PERSPEKTIV, PROBLEMSTILLINGER OG AVGRENSNINGER Rusmisbrukere har som regel vært gjennom flere rehabiliteringsforsøk i sin karriere som rusmisbruker. Alle er forsøk på avvenning fra rusmisbruk. Det foregår på kollektiver eller institusjoner eller gjennom for eksempel medisinskassistert rehabilitering. Mange makter å legge misbruket vekk, men bare for en periode. Visse målinger viser at så mange som 90 % av dem som er på rehabilitering faller tilbake til rusmisbruk. Nøkkelen til en varig rusfri tilværelse ligger derfor ikke alene i rusmisbrukerens evne til å slutte med for eksempel heroin, men snarere i vedkommendes evne til å gjøre dette til noe varig (McIntosh & McKeganey 2000). Dette peker på at tiden etter opphold på kollektiv og lignende er svært viktig for stabiliseringen av personer som har vært rusmisbrukere. 1 Medikamentassistert rehabilitering i Norge er koordinert gjennom regionale senter. Tiltakene i de tre nordligste fylkene har fått navnet Nord-MAR. 3

6 Å slutte med rusmisbruk innebærer at rusmisbrukeren forlater sitt kjente og vante hverdagsliv. De forlater sine daglige sysler og aktiviteter og de forlater sitt sosiale nettverk. Å bli rehabilitert til en rusfri tilværelse innebærer derfor også å bli rehabilitert fra noe; fra kjøp og salg av narkotika, fra venner, fra bekjente, fra de vante samtaleemnene osv. Forskning viser at dette blant annet fører til at rusmisbrukere under rehabilitering blir ensomme og deprimerte og kjeder seg (Hall et. al 1991). De står uten sosialt nettverk, ofte uten jobb, uten aktiviteter, og uten kunnskap om hva de skal snakke med vanlige folk om. Ny giv er et prosjekt som forsøker å demme opp for noe av dette gjennom å forsøke og etablere kontakt mellom rusmisbrukere under rehabilitering og andre sosiale grupper, men også gjennom å gi dem kunnskap om noe de er særlig interessert i. I denne evalueringen er vi interessert i å undersøke i hvilken grad disse målsetningene blir oppfylt. Vi vil undersøke om Ny giv har bidratt til at deltakerne i prosjektet har fått kontakt med andre sosiale grupper enn rusmisbrukere og om de har tilegnet seg nye kunnskaper gjennom tiltaket. Kirkens Bymisjon samarbeider med Rusenheten i Bodø kommune og er også interessert i å undersøke om disse anser Ny giv som et nyttig rehabiliteringstiltak for brukerne av metadon, sett i forhold til målsetningene. For å kunne undersøke om Ny giv lykkes med sitt prosjekt vil det også være viktig å undersøke hva deltakerne i Ny giv og Rusenheten forstår med rehabilitering, og likså hvilken forståelse av rehabilitering Ny giv er basert på. I forskriften om habilitering og rehabilitering av 1.juni 2001 heter det at: habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemiddel, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Denne definisjonen inneholder mange elementer. Det framgår blant annet at rehabilitering handler om å gi brukeren anledning til deltakelse i samfunnet, til å gjenvinne kontrollen over eget liv og at dette er en tidsavgrenset prosess (Normann, Sandvin, Thommesen 2003: 28). I dette prosjektet fins det ikke en spesifikk definisjon av begrepet rehabilitering. Den forståelsen av rehabilitering som må legges til grunn for denne evalueringen er enten den som 4

7 en kan trekke indirekte ut av uttalelser fra informantene eller den som kan knyttes til rapportert praksis. Det siste vil være en praktisk definisjon av rehabilitering. Denne evalueringen har en begrenset økonomisk ramme, og det har vært viktig å foreta avgrensninger som sikrer en forsvarlig tilnærming. I møte med oppdragsgiver 26. august 2004, ble det avklart at det primære formålet med Nordlandsforskning sitt oppdrag var å avdekke om og i hvilken grad deltakerne i prosjektet er tilfreds med dette tilbudet og om tiltaket oppfattes som nyttig. Vi har derfor avgrenset oss fra veilederne som har deltatt i Ny giv og fra andre offentlige instanser enn Rusenheten i Bodø kommune. 1.3 METODE OG PERSPEKTIV Evalueringen er i første rekke basert på intervjumateriale og studier av noen dokumenter. Det fins strengt tatt lite skrevet materiale om prosjektet Ny giv. Det er benyttet intervju som forskningsmetode. Hovedmålet med evalueringen var å undersøke om primært deltakerne i prosjektet anså deltakelsen som nyttig, og sekundært om Rusenheten i Bodø kommune oppfattet prosjektet som et nyttig tiltak for rusmisbrukere under rehabilitering. Derfor intervjuet vi syv deltakere i prosjektet Ny giv og en i ledelsen ved Rusenheten i Bodø kommune. Det var prosjektledelsen i Ny giv som satte oss i kontrakt med informantene, og dette var en nødvendig forutsetning for å kunne foreta evalueringen. Prosjektlederen i Ny giv ble også intervjuet for å skaffe grundig informasjon om prosjektets innhold og organisering. 1.4 GANGEN I NOTATET Notatet er bygd opp på følgende måte: Punkt 1. beskriver oppdraget, bakgrunn og forskningsmetoden vi har brukt for å framskaffe dataene evalueringen bygger på. Punkt 2. gir et innblikk i tenkingen bak Ny giv og den konkrete organiseringen. Punkt 3. inneholder en beretning om hvordan Rusenheten i Bodø kommune oppfatter prosjektet, mens punkt 4. tar for seg deltakeres erfaringer og synspunkter. I punkt 5. spør vi om Ny giv er et nyskapende prosjekt, mens punkt 6. er en avsluttende oppsummering. 5

8 2. OM NY GIV ET REHABILITERINGSTILTAK Kirkens Bymisjon i Bodø søkte i 2000 Stiftelsen Helse- og rehabilitering om midler til prosjektet Ny giv. Bymisjonen ble tilkjent midler for to og et halvt år og har etter dette også mottatt prosjektstøtte fra Sosial og helse direktoratet. Prosjektet startet opp 1. juli På bakgrunn av erfaringer ansatte ved Kirkens Bymisjon hadde gjort seg ble det laget et prosjekt hvor hovedmålet var å skape forutsetninger for at rusmisbrukere kunne få drive med en aktivitet som de hadde særlig interesse for. Gjennom mange samtaler med rusmisbrukere hadde personalet ved Bymisjonen erfart at rusmisbrukere bar på interesser for bestemte aktiviteter som de ønsket å realisere. Noen ønsket å spille gitar, andre å male. Flere av disse hadde vært aktivt med på slike aktiviteter før rusmisbruket tok overhånd eller i perioder av livet hvor de ikke har ruset seg. I utgangspunktet var Ny giv et aktivitetstilbud rettet mot rusmisbrukere som satt i fengsel, var innenfor Kriminalomsorg i frihet (KIF) eller bebodde et tilbud som drives av Kirkens Bymisjon, kalt Junkerveien 49. Det viste seg imidlertid raskt vanskelig å nå disse gruppene. Første og fremst fordi mange hadde vansker med å holde avtaler og følge planer som var lagt for aktivitetstilbudet som en følge av at de fortsatt var aktive rusmisbrukere. I samtaler med Rusenheten i Bodø kommune kom det fram et forslag om å rette aktivitetstilbudet til rusmisbrukere som mottar medikamentassistert rehabilitering. Dette rehabiliteringsprosjektet bruker to medikamenter; Metadon eller Subutex. Begge medikamentene sørger for at deltakerne føler seg frisk uten å gi rusopplevelser, og de sørger blant annet også for at suget etter opiater blir fjernet. I denne sammenheng har vi bare møtt personer som bruker Metadon. Rehabiliteringsprosjektet er langvarig og strengt regulert. I startfasen har deltakerne hyppige møter med sosialtjenesten som er satt til å føre kontroll med progresjonen. Deltakerne leverer urinprøver og har samtaletimer med en av sosialkonsulentene i starten en gang i uken. Gjennom urinprøvene føres det blant annet kontroll med sidemisbruk, som er uakseptabelt og i siste instans kan føre til utstenging fra metadonprosjektet. Dersom deltakerne makter å tilfredsstille metadonprosjektets krav over tid trappes kontrollen og samtalefrekvensen ned, og deltakerne blir vist større tillit og får mer 6

9 ansvar for egen progresjon. De som har deltatt i metadonprosjektet i for eksempel to år uten betydelige sidemisbruk innkalles med ujevne mellomrom til stikkprøver. Formålet med denne formen for rehabilitering er lik andre rehabiliteringsprosjekt, et ønske om å skape betingelser for rusfrihet, normalisering og livskvalitet for den enkelte bruker ( metadon.htm). Ny giv har etter dette rettet sin oppmerksomhet mot rusmisbrukere som mottar metadon og får svært positiv omtale både fra prosjektets deltakere (rusmisbrukerne) og det kommunale hjelpeapparatet som ofte formidler nye deltakere til prosjektet. Potensielle deltakere får informasjon om prosjektet av Rusenheten i kommunen, men også ved Bymisjonens virksomhet i Junkerveien. Dessuten har vi inntrykk av at dette prosjektet er allment kjent blant rusmisbrukerne i byen. Ved oppstarten av prosjektperioden ble det ansatt en prosjektleder i full stilling. Prosjektlederen kartla hvilke interesser deltakerne hadde og tok deretter kontakt med personer i Bodø som kunne tenkes å være eksperter eller særlig kyndig på det interesseområdet den enkelte hadde meldt. Det ble lagt vekt på at hver enkelt deltaker skulle ha sin egen veileder. Ny giv ønsket å unngå å etablere grupper av deltakere. Det var fordi en ønsket å unngå å oppmuntre til situasjoner hvor kjøp og salg av narkotiske stoffer kunne bli det viktige samtaleemnet. Denne tenkingen bygger på en erkjennelse av at der flere rusmisbrukere samles snakker de om det de har felles, og det er ofte rusrelaterte temaer. Ny giv var opptatt av at den enkelte deltaker og vedkommendes veileder sammen skulle skape en situasjon hvor selve aktiviteten var sentrum for oppmerksomheten. Der deltakeren ønsket å lære seg fotografering var det kunnskapen om fotografering som skulle stå i sentrum for oppmerksomheten, der deltakeren ønsket å lære seg kunstmaling skulle veilederen lære fra seg teknikker og andre kunnskaper som var nødvendig for en som ønsket å dyrke og utvikle sine kreative evner innenfor dette området. Veilederne ble intervjuet av prosjektlederen før de ble satt i kontakt med deltakeren. Dette ble gjort fordi prosjektlederen ønsket å sikre seg at veilederen hadde en såkalt god motivasjon til grunn for sitt engasjement. Den gode motivasjon er betinget av noe annet og mer enn ønsket om å tjene penger og ønske om å redde eller synes synd på mennesker som har rusproblemer. Ny giv var oppmerksom på at veilederne kunne forveksles med støttekontakt, 7

10 de ble derfor svært opptatt av å skape et skille mellom disse to funksjonene. Dette ble gjort igjen ved å påpeke at veilederen skulle la den aktuelle aktiviteten stå i fokus, behandle relasjonen profesjonelt og ikke gjøre dette til en privat relasjon gjennom å for eksempel invitere deltakeren hjem til seg. En betalt støttekontakt er heller ingen privat relasjon, men støttekontakten og brukeren står som regel friere til å bestemme innholdet i møtet fra gang til gang. Ny giv har sett på det som prosjektlederes ansvar å sikre at relasjonen mellom veileder og deltaker tilfredsstiller de kvalitetskrav som prosjektledelsen hadde etablert. Siden oppstarten i 2001 har 27 personer tatt kontakt med prosjektledelsen for å få informasjon om prosjektet, av disse har 21 personer hatt kontaktmøte med prosjektledelsen hvor de har snakket om den enkeltes interesser og muligheter, og av disse igjen har 15 personer gjennomført sitt aktivitetstiltak over tid. Flere av dem som ikke har kommet i gang med et aktivitetstiltak har likevel opprettholdt kontakt med prosjektledelsen i påvente av mer overskudd og bedre motivasjon. Prosjektmidlene går med til å lønne veilederne og til innkjøp av utstyr som er nødvendig for å kunne drive med bestemte aktiviteter. Det gjelder for eksempel fotoutstyr, dykkerutstyr, utstyr nødvendig for å kunne male, radiostyrte biler og så videre. Ansatte i Ny giv beskriver prosjektet som et viktig tilbud for metadonbrukerne. Ny giv gir denne gruppen anledning til å skape seg en aktivitet de kan dyrke om kvelden, i helgene og ellers når det måtte passe. Det er en anledning til å skape seg noe bestemt å være opptatt av, noe å fylle tiden med, og noe å snakke med andre om som handler om noe helt annet enn de temaene som tidligere har preget deres hverdagsliv. Ansatte i Ny giv har etter hvert etablert et godt samarbeid med Rusenheten i Bodø kommune. Ved prosjektets start var det imidlertid uenighet mellom Kirkens Bymisjon og Rusenheten i Bodø kommune samt Nord-MAR om metadonbrukernes behov for sysselsetting. Rusenheten og Nord-MAR mente på det tidspunktet at en person som begynner med metadon har nok med å levere urinprøver og møte til ansvarsgruppemøte en gang per uke, Kirkens Bymisjon mente at rusmisbrukerne trengte sysselsetting utover dette og la fram forslag om etablering av prosjektet Ny giv. Ny giv ble etablert som rehabiliteringstilbud til denne gruppen, og etter det vi forstår endret etter hvert Rusenheten i Bodø kommune og Nord-MAR sitt syn og sørget for at personene 8

11 som mottok medikamentassistert rehabilitering fikk tilbud om arbeid og det ble også etablert en miljøtjeneste. Ny giv var ikke bare opptatt av at personer på medikamentassistert rehabilitering hadde behov for å bli aktivisert de var også opptatt av at aktiviseringen skulle føre dem inn i sosiale situasjoner hvor det vanket vanlige folk og hvor identiteten som rusmisbruker ikke var brukbar, nødvendig eller relevant. De oppfattet det også som særlig viktig at deltakerne gjennom å delta i aktiviteter ble gitt anledning til å skaffe seg kunnskap om noe og til å mestre noe som ligger utenfor rusens område. Prosjektet Ny giv var opprinnelig tenkt som et lavterskeltilbud til deler av Bodøs rusmisbrukere, men det ble ganske raskt til noe annet. Innsamlingsaksjonen som gikk på NRK TV høsten 2004 ga Kirkens Bymisjon økonomiske midler. Bymisjonen i Bodø søkte og fikk innvilget lønnsmidler i fire år fra Kirkens Bymisjon sentralt slik at det kan opprettes et tiltak basert på Ny giv. I disse dager ansettes en ny prosjektleder i full stilling. Kirkens Bymisjon har søkt Sosial og helsedirektoratet om driftsmidler. 2.1 SOSIAL REHABILITERING AV EN MARGINALISERT GRUPPE Prosjektet Ny giv er et sosialt rehabiliteringsprosjekt som legger vekt på at deltakerne skal være i aktivitet. Formålet er at deltakerne skal gis anledning til å drive med en aktivitet som det er særlig interesse for. Det er et uttalt ønske at dette prosjektet skal bidra til at deltakerne fjerner seg fra sin identitet som rusmisbruker og tilegne seg nye identiteter eller restaurere tidligere identiteter som ble fortrengt av rusmisbruket. Ny giv har ikke formulert en klar og tydelig definisjon av rehabilitering, men på bakgrunn av våre data synes rehabilitering å være sterkt knyttet til identitetsarbeid og sosial integrasjon i det en vil kunne kalle normale hverdagsliv. Det fins heller ingen klar definisjon av identitet, men ut fra måten de bruker begrepet får vi inntrykk av at de mener at identitet har betydning for hvordan mennesker ordner livene sine. I sosiologien sier en gjerne at identitet både har en personlig, sosial og kulturell side. Den personlige identiteten er vår oppfatning av hvem vi er, den sosiale kommer til uttrykk i form av tilhørighet til bestemte sosiale grupper og den bekreftes ved at vi får anerkjennelse når vi lever opp til de rolleforventningene som fins innenfor disse gruppene, den kulturelle identiteten har også med tilhørighet å gjøre og 9

12 innebærer internalisering av livsstil, språk, verdier og normer (Schiefloe 2003). Både den personlige, sosiale og kulturelle siden ved identiteten har stor betydning for hvordan mennesker ordner sine liv (Giddens 1991), de bestemmer for eksempel hvilken sosial gruppe vi søker til og føler tilhørighet til, hvordan vi kler oss, hva vi omgir oss med av materielle verdier med videre. I så måte kan en si at Ny giv sin bruk av begrepet identitet ligger nært opp til den sosiologiske forståelsen. Etter samtaler med ansatte i Ny giv har vi inntrykk av at de oppfatter rusmisbrukere som en marginalisert gruppe i vårt samfunn. Hver enkelt rusmisbruker antas å framfor alt bære på en rusmisbrukeridentitet som gjør seg gjeldende i de fleste sosiale sammenhenger. Dessuten er hver enkelt en del av et sosialt nettverk av mennesker som er rusmisbrukere. Medlemmene har felles interesser knyttet til rus og rusmidler, og en av deltakerne i Ny giv beskriver dette nettverket som en ulveflokk. Og, som i andre sosiale nettverk utvikler medlemmene seg som personer gjennom deltakelse i nettverket (Wadel 1990). Vanlige mennesker lever annerledes enn rusmisbrukere og Ny giv er basert på en ide om at rusmisbrukere kan bli vanlige dersom de gjennomgår en endringsprosess. For at denne endringer skal kunne skje trenger rusmisbrukere nye kunnskaper, nye sosiale nettverk og nye identiteter. Andre vanlige folk kan ha mange identiteter og de kan operere på mange sosiale arenaer, men rusmisbrukerne er innenfor et kollektiv og selv om de fra tid til annen skulle få en annen identitet, for eksempel som mor, pasient eller musiker vil det likevel være rusmisbrukeridentiteten som er mest fremtredende. Vi kan si at Ny giv er et prosjekt som handler om å skape forutsetninger for at rusmisbrukeren kan i) bryte med det tidligere kollektivet, ii) bygge opp nye identiteter, og iii) finne veien inn i nye kollektiver. Ny giv legger vekt på sosial rehabilitering. Det kan nærmest sies å være en sosiologisk modell fordi den handler om sosial kontakt, om identitet, og tenkningen strekker seg utover den enkelte rusmisbrukeren i seg selv. Denne sosiale rehabiliteringsmodellen legger vekt på å skape individer som kan bli medlemmer av kollektiv eller sosiale nettverk som de selv kan velge. I dette ligger det også et element av brukerstyring. Deltakerne i Ny giv får selv være med på å bestemme hva som skal være deres rehabiliteringsprosjekt. 10

13 3. NY GIV EN DRØM FOR BRUKERNE, UAKTUELT FOR DET OFFENTLIGE Rusenheten i Bodø kommune omtaler Ny giv som prikken over i-en, og plasserer prosjektet i kategorien ettervern for rusmisbrukere. Ny giv representerer en type tilbud som kommunen ikke har anledning til å etablere uttaler ledelsen ved Rusenheten. Det er fordi Lov om sosiale tjenester så vel som politikerne i kommunen setter rammer for hva disponible midler skal brukes til. Rusenheten uttaler at vi skal rehabilitere, men vi kan ikke gi fritidsaktiviteter, vi må fylle andre behov det som trengs for livsopphold, primærbehov. Sosialkontoret i Bodø gir metadonbrukere 1000 kroner ekstra i måneden som de skal bruke til å delta på eller skaffe seg en fritidsaktivitet. Ut fra denne ekstrabevilgningen forventer kommunen at brukerne selv sparer til produkter som er nødvendig for å komme i gang med en aktivitet og selv tar kontakt med eventuelle miljø og veiledere. Bodø kommune har etablert ettervern til rusmisbrukere. Det ene ettervernet er rettet mot dem som bruker metadon, det andre mot brukere som har vært på institusjon for å venne seg av med rusmisbruk. Ettervernet går blant annet ut på å skape ryddighet i den enkeltes økonomi og tilby møter med miljøtjenesten. Denne tjenesten tar for eksempel den enkelte med på tur og til denne turen kan det være tillagt en aktivitet. Kommunen sørger også for at brukere av metadon leverer sine urinprøver og arbeidskontoret sørger for at de får en viss form for sysselsetting fortrinnsvis gjennom Bodø industrier eller voksenopplæring. Dette er tilbud som kan gis fem dager i uken innenfor etablert arbeidstid, det vil si før halv fire om ettermiddagen. Det er ikke etablert noen form for ettervern eller nødtelefon som brukeren kan henvende seg til etter arbeidstidens slutt og i helgene. Rusenheten i Bodø kommune har en svært positiv oppfatning av Ny giv. Det er etter deres oppfatning et prosjekt brukerne kan henvende seg til og hvor det kommunale hjelpeapparatet ikke er til stede eller har noen innflytelse over hvordan saker blir vurdert. De sier at det kommunale hjelpeapparatet representerer en betydelig maktfaktor i misbrukernes liv, gjennom å stadig gripe inni forhold som direkte påvirker deres livsforhold. Rusenheten tror derfor at Ny giv representerer et viktig frirom som er verdifullt for rusmisbrukeren. Ny giv antas også å være et sted hvor brukerne kan få realisert noen drømmer. Ved enkelte 11

14 anledninger har kommunen mottatt søknader fra deltakere i Ny giv hvor de ber kommunene dekke deler av et beløp som er nødvendig for å kunne kjøpe for eksempel fotoutstyr. I noen få tilfeller har kommunen imøtekommet søknadene fordi de har ansett dette som akseptabelt ut fra en individuell helhetsvurdering. Men de presiserer samtidig at de ikke liker denne typen søknader. Rusenheten er opptatt av å behandle alle likt, og mener at individuell behandling av denne karakter skaper ulikhet der noen får innvilget søknader og andre ikke. Rusenheten i Bodø kommunen håper at Ny giv vil utvide prosjektet til også å inkludere de brukerne som nettopp er kommet ut av kollektiv/institusjoner, for også for disse stenger det kommunale ettervernet På bakgrunn av det ansatte ved Rusenheten forteller får vi inntrykk av at de oppfatter frivillige organisasjoner som en del av det moderne samfunnets omsorgs og rehabiliteringssystem. Om de oppfattes som likeverdig er mer uklart for oss. Historisk sett har de frivillige organisasjonene, som Kirkens Bymisjon er et eksempel på, spilt en betydelig rolle i norsk helse og sosialpolitikk. Ikke minst innenfor rusomsorgen og overfor mennesker med funksjonshemminger (Repstad 1998). Det er også grunn til å anta at der det offentlige omsorgsapparatet blir mer og mer belastet og samtidig får strammere økonomi, vil det private bli stadig viktigere. Ansatte ved Rusenheten forteller at de stadig får nye brukere som skal ivaretas, men de får ikke tilsvarende flere ansatte til å ta hand om dem. De sier videre at de hele tiden har en strøm av brukere inn i det kommunale hjelpeapparatet, men de strømmer ikke tilsvarende ut av systemet. Dette skaper opphopninger og høyt arbeidspress. Ansatte ved Rusenheten mener at Bymisjonen får en annen relasjon til rusmisbrukerne enn ansatte ved Rusenheten. De sier at brukerne beskriver ansatte på Ny giv som snillere, rausere og vennligere enn dem selv. De sier videre at ansatte på et offentlig kontor som Rusenheten er, ikke kan tillate seg å opptre så personlig som en del mennesker innenfor Kirkens Bymisjon, inkludert Ny giv, gjør. Dette kan peke på flere forhold, men viktigst er det forholdet at private organisasjoner som Kirkens Bymisjon har langt større frihet til å disponere og omdisponere sine økonomiske midler og således iverksette et prosjekt som Ny giv på relativt kort varsel (Wollebæk, Selle & Lorentzen 2000), mens Rusenheten i Bodø kommune opplever at det i stor grad er Lov om sosiale tjenester og bystyret som bestemmer hvordan Rusenheten skal disponere sine midler, og derav hvilke arbeidsoppgaver Rusenheten skal prioritere. 12

15 Av samtaler med ansatte i Rusenheten fikk vi inntrykk av at det er et godt samarbeid både med ansatte innenfor Ny giv og andre deler av Bymisjonens virksomheter. Det fortelles for eksempel at om Rusenheten mottar en bekymringsmelding fem over tre en dag ringer de Kirkens Bymisjon som sier seg villig til å ta seg av saken siden arbeidsdagen snart er over for ansatte på Rusenheten. En dag senere ringen derimot Kirkens Bymisjon og spør Rusenheten om de kan betale for noen medisiner som hadde vært nødvendig for en rusmisbruker som hadde fått lungebetennelse av å ligge ute en natt. Rusenheten forteller også at ansatte ved Junkerveien er med på å utforme individuelle planer til rusmisbrukere som bor der, og at dette representerer en betydelig ressurs for en etat som er presset på tid og personell. For Rusenheten i Bodø er Ny giv et tiltak innenfor ettervernet. Det er altså et tiltak som kan settes inn etter at andre tiltak er iverksatt, for eksempel etter at en person har begynte med metadon eller vært på kollektiv. Men vi har inntrykk av at Ny giv ikke blir oppfattet som en nødvendig forutsetning for at tidligere rusmisbrukere skal kunne holde seg rusfri over tid. Rusenheten er behjelpelig med å skaffe bolig, få orden på økonomien, sosialhjelpsstønad om nødvendig, formidle behov for en halv stilling på Bodø industrier og en samtaletime i uken, og oppfatter etter det vi forstår Ny giv som et fint supplement til det kommunale tilbudet. Derfor kan Rusenhetens ansatte si at Ny giv representerer prikken over i-en, mens det kommunale tilbudet til denne gruppen representerer selve I-en. Dette kommer også til uttrykk når Rusenheten beskriver aktivitetene rusmisbrukerne får tilgang til gjennom Ny giv som fritidsaktiviteter. Dette er en type aktiviteter som vi gjerne assosierer med hobbyvirksomhet, og det er noe en foretar seg utenfor arbeidstiden. I så måte kan en si at dette er en type aktivitet folk ikke driver med av nødvendighet, men fordi de har tid til overs og fordi de har glede av det. Arbeid er derimot noe en driver med fordi en er avhengig av lønnsinntekt, og den enkelte har også moralsk plikt til å skaffe seg lønnsarbeid slik at vedkommende ikke skal ligge andre til byrde. Til fritidsaktiviteter er det ikke knyttet noen plikt og arbeidsmoral, men fornøyelse (jfr.wadel 1984 og 1990). Prosjektet Ny giv har en annen forståelse av aktivitetenes betydning. Aktivitetene deltakerne driver med oppfattes som sosiale aktiviteter og sosiale aktiviteter er noe mer enn fritidsaktiviteter. Sosiale aktiviteter forutsetter ikke at tiden er delt inn i arbeidstid og fritid, og at aktiviteter er delt inn i kategorier som pliktmessige og fornøyelsesmessige. Formålet med sosiale aktiviteter er å skape sosial kontakt og integrasjon, hvilke aktivitetsformer dette gjøres innenfor er mer underordnet. Man kan si at dette også gjør den sosiale rehabiliteringsmodellen 13

16 vi her snakker om instrumentell i sin form. Den er et instrument for å nå flere og andre mål enn de som ligger helt konkret i aktiviteten selv. 14

17 4. DELTAKERNES OPPFATNINGER AV NY GIV Denne delen av notat handler om hvordan deltakerne oppfatter prosjektet. Vi har i tråd med oppdraget lagt vekt på å finne fram til hvordan deltakerne vurderer innholdet i aktiviteten de har deltatt i og hvilke relasjonelle konsekvenser deltakelsen har bidratt til. Samlet sett vil dette kunne si noe om hva og i hvilken grad deltakerne har oppfattet prosjektet som et nyttig instrument i sitt eget rehabiliteringsforløp. 4.1 DELTAKERNES VURDERINGER AV PROSJEKTETS INNHOLD Mange av deltakerne i Ny giv har kjent Bymisjonens virksomhet over lang tid. Flere har tidligere bodd i Junkerveien, som er et av Kirkens Bymisjon sine tilbud til rusmisbrukere. I Junkerveien snakkes det om Ny giv derfor vet mange om prosjektet og de sier de var klare til å søke om å få delta så snart de var i gang med medikamentassistert rehabilitering. Deltakerne i Ny giv har i samtale med prosjektlederen gitt uttrykk for hvilken fritidsinteresse eller aktivitet de kunne ha særlig interesse av. Prosjektlederen har deretter tatt kontakt med personer i Bodø som har spesifikk kompetanse på det aktuelle feltet, og som hadde interesse av å være den enkeltes veileder på dette spesifikke aktivitetsområdet. Interessene er forskjellige. Noen har lært seg fotografering av profesjonelle fotografer, noen har lært seg å male av profesjonelle kunstnere, noen har lært seg å dykke, noen å ri, noen har lært seg å lage kniver og noen har lært å bygge og kjøre radiobiler. De som lærer å bygge radiobiler sier de lærer bilmekanikk, men de lærer også å styre en radiostyrt bil. Det fins mange aktive utøvere av denne aktiviteten og det er laget baner som utøverne kan kjøre sine biler på. Disse banene synes å være et sosialt samlingspunkt. Det fins også forretninger som forhandler slike biler i Bodø og med ansatte som har særlig interesse for denne fritidsaktiviteten. Mange av deltakerne har vært opptatt av den samme eller liknende aktiviteter tidligere. En hadde for eksempel hatt foto som valgfag på ungdomsskolen og innenfor Ny giv hadde vedkommende gitt uttrykk for et ønske om å kunne gjenoppfriske og videreutvikle kunnskaper innenfor dette feltet. En annen hadde drevet med radiostyrte biler før han ble rusmisbruker og har gjennom Ny giv tatt opp igjen aktiviteten. Noen hadde alltid hatt en viss 15

18 interesse for tegning og maling og da de gjennom Ny giv fikk muligheten til å kunne gå i lære hos en profesjonell kunstner gikk en gammel og lang drøm i oppfyllelse. Deltakerne i prosjektet er udelt positiv til prosjektets innhold. Mange har som sagt fått realisert en drøm. Mer spesifikt kan det nevnes at deltakerne har fått anledning til å lære seg et handverk, det vil si at de har opparbeidet seg kunnskap på et eller flere spesifikke områder som gjør dem i stand til å utføre praktiske handlinger, for eksempel ved å lage en spesifikk type kniv, ta portrettbilder eller lignende. De har også tilegnet seg der tilhørende terminologi. Gjennom etablering av både språklig og praktisk kompetanse har deltakerne blitt kvalifiserte samtalepartnere for andre med de samme interessene. En av informantene fortalte at det var en stor opplevelse å kunne snakke med andre med samme interesse, høre på kunnskapene deres, ta de til seg og forstå hva de sa, veie synspunktene og kjenne etter om han mente det samme eller noe annet. Det ga følelsen av å mestre noe, kunne noe og etter all sannsynlighet også fornemmelsen av tilhørighet til en sosial gruppe hvor ulike personer nettopp har denne bestemte interessen til felles. Man kan si at aktiviteten som den enkelte har drevet med har gitt vedkommende kunnskap og erfaring som igjen har skapt ønske om mer kunnskap. Ikke i den forstand at de forventer at Ny giv skal tre støttende til ved enhver interesse, men flere sier at de ønsker å lære å beherske flere livsområder som de i sin rustilværelse har vært lite opptatt av. Å beherske betyr å lære seg å se relevansen av en aktivitet som for eksempel skigåing og et samtaletema som eksempelvis været. Innholdet i en rusmisbrukeres hverdag varierer selvsagt, men de rapporterer at den først og fremst handler om å jakte på rusmidler, og den verbale kommunikasjonen handler for en stor del om rusrelaterte temaer som kjøp og salg av narkotiske stoffer, om kjemiske reaksjoner på stoff osv. Derfor er følgende utsagn illustrerende mange av oss (rusmisbrukere) syntes at nykterne folk prater om så mye tull, helt uinteressant.og vi kan ikke være med i praten for vi har ikke noe å komme med. Det de prater om en ikke viktig.. For hverdagslivet til nykterne folk, som det her vises til, er annerledes enn for rusmisbrukere eller narkomane, det er preget av andre priorterte oppgaver og gjøremål, og andre temaer blir derfor relevante. Informantene vi møtte sier at de gjennom deltakelsen i Ny giv har skaffet seg kunnskaper som gjør at de kan snakke med folk som selv har den samme interessen, men de har også noe å fortelle om til andre som ikke besitter den samme kunnskapen. Aktiviteten gir dem nye 16

19 livsopplevelser å skape fortellinger av, nye forutsetninger for å delta i samtaler og henvende seg til folk som noe annet enn rusmisbruker, hjelpetrengende narkoman, og etter hvert som noe annet enn en rusmisbruker under rehabilitering. Dette betyr at den kunnskapen og de erfaringene aktivitetene gir deltakerne også forsyner dem med nye roller. Rollen som amatørmaler, som knivmaker og som dykker gir disse personene adgang til foreninger og klubber, der de med tiden vil kunne få status som enhver annen kyndig deltaker/medlem. Ny giv er som nevnt et rehabiliteringsprosjekt som legger vekt på å gjenoppbygge identiteten til mennesker som har misbrukt rusmidler over lang tid. Studier fra Skottland av samme typen fenomen kaller slikt arbeidet for Restoring of Spoiled Identity, altså for restaurering av spolerte identiteter (McIntosh & McKeganey 2000). Hovedhensikten med dette arbeidet er så å si og bytte ut det vi kan kalle for rusmisbrukeridentiteten med noe annet. Det innebærer blant annet at den kunnskapen som er viktig og relevant som rusmisbruker må gjøres irrelevant mens annen type kunnskap må gjøres viktig og relevant. I hverdagslivet utenfor narkotikamiljøet er ikke kunnskaper om kjøp og salg av stoff særlig viktig og relevant, ei heller i hvilken kjemisk gruppe det ene eller det andre narkotiske stoffet hører hjemme og om det skader organ a eller b i kroppen. Dette er imidlertid kunnskap som ikke bare er viking og relevant i rusmisbrukermiljøet det er helt nødvendig kunnskap for at en skal kunne få tilgang til narkotiske stoffer og vite hvordan man skal innta stoffet for å få den ønskede effekten. I følge de personene vi har intervjuet bruker en person som er narkoman all sin tid på å skaffe seg tilgang til stoff. Det er en fulltidsjobb og mer til. Narkomane bruker derfor tiden sin på å snakke om narkotiske stoffer og forhandle om kjøp og salg. En kan si at for mange er dette altoppslukende og har blant annet som konsekvens at en ikke har noe annet å snakke om, ei heller behersker noe annet og snakke om, og kanskje viktigst av alt det er dette temaet de har kvalifisert kompetanse på, og mestrer. Å rehabilitere seg vekk fra det de er spesialister på krever dermed at de skaffer seg andre kunnskaper som kan gi andre identiteter. Dette er hva McIntosh og McKeganey (2000) kaller restaureringsarbeid, og på bakgrunn av dataene kan vi si at deltakerne i Ny giv driver med dette. 4.2 RELASJONELLE EFFEKTER I denne delen skal vi undersøke hvilken relasjonell betydning deltakelsen i Ny giv har hatt for deltakerne. 17

20 Deltakelsen i Ny giv har gitt alle nye bekjentskaper og noen har fått svært god kontakt med både enkeltpersoner og foreninger eller klubber. I den første delen er vi særlig opptatt av relasjonen deltakerne fikk til sin veileder og om de oppnådde kontakt med et bredere sosialt nettverk i denne perioden Relasjonen til veilederne Alle deltakerne har som sagt en veileder eller mentor som noen kaller det. Denne relasjonen er som nevnt innledningsvis regulert av krav fra Ny giv sin side. Det kreves for eksempel at veilederen sørger for at den aktuelle aktiviteten blir gjennomført og står i sentrum for oppmerksomheten, og at relasjonen mellom veileder og deltaker ikke blir privat. Bymisjonen aksepterer at en relasjon mellom to personer kan utvikle seg til noe privat over tid, men i utgangspunktet er dette en betalt jobb som er tenkt å kreve en viss profesjonell distanse. Det er flere grunner til dette, av avgjørende betydning er for eksempel ønsket om at deltakerens rusmisbrukeridentitet ikke skal stå i fokus. Det er fordi et av de overordnede mål med aktiviteten nettopp er å fjerne rusmisbrukeridentitet. I utgangspunktet er dette en asymmetrisk relasjon der den ene parten har mer makt enn den andre, og der den ene er betalt for å lære den andre noe. Den kan sammenlignes med en lærer - elev relasjon. Slike relasjoner kan utvikle seg til å bli gjensidige over tid, men i utgangspunktet er de det ikke, og dette er også deltakerne oppmerksomme på. De fleste deltakerne møter sine veiledere en gang i uken i den første perioden. Ettersom deltakeren tilegner seg kunnskap og begynner å delta i klubber og foreninger kan det bli lengre mellom hver gang bare disse to møter hverandre, men dette varierer. Anledningen til å møtes vil for eksempel variere med værforhold for dem som driver med aktiviteter som foregår utendørs. Vi kan dele deltakernes prosjektperiode inn i faser. Den første fasen er et slags introduksjonskurs til det som skal foregå. Et eksempel på dette er der veilederen introduserer ulike fotografiske metoder og det tekniske utstyret som er nødvendig for å produsere gode fotografier. Den andre fasen er der deltakeren selv får anledning til å prøve ut sine kunnskaper sammen med veilederen. De som driver med fotografering leter fram objekter å fotografere, de som skal bygge radiostyrtebiler starter byggeprosessen og dykkerne drar på sitt første tokt. Det fins også en tredje fase der veilederen introduserer deltakeren til en klubb eller forening, der det fins. Dette er en fase som flere har engstet seg for. De er redde for at medlemmene i 18

21 den aktuelle klubben ikke skal akseptere dem og er i grunne av den oppfatning at de ikke vil bli godtatt på grunn sin belastede bakgrunn. Deltakerne har ved slike anledninger bedt veilederen om å informere klubben på forhånd om deltakerens bakgrunn, og relasjonen mellom deltakeren og veilederen. Enkelte har meldt seg inn i foreninger på selvstendig grunnlag, men uten at de så langt har møtt på medlemsmøter. Noen er også medlemmer i foreninger som er mer nettbaserte og deltar i foreningslivet så å si gjennom datamaskinen. Slik deltakelse synes å fortone seg som mer anonym, og deltakeren føler seg ikke konfrontert med sin egen bakgrunn og egne oppfatninger av hvordan andre vil oppfatte ham/henne. I den fjerde fasen opphører den formelle og betalte relasjonen mellom veileder og deltaker. På dette stadiet har deltakeren oppnådd et kunnskapsnivå som gjør veiledning overflødig og vedkommende er i stor utstrekning selvhjulpet hva aktiviteten angår. Deltakerne i Ny giv som har avsluttet veiledningsforhold sier at de i løpet av prosjektperioden har fått en relasjon til veilederen som gjør at de kan ringe vedkommende enten bare for å snakke litt eller for å spørre om konkrete ting som har med aktiviteten å gjøre. Veilederne er i så måte åpne for kontakt med deltakeren selv etter at den betalte perioden er over. Noen sier også at de naturlig treffer sin tidligere veileder fordi de begge er medlem av samme klubb. Det er imidlertid få som sier at de har oppnådd en gjensidig relasjon med sin veileder, bare en kan forvente at den tidligere veilederen kontakter vedkommende for å høre hvordan det går. Veilederne synes således å oppfatte den videre sporadiske kontakten mellom de to som deltakerens ansvarsområde. Man kan derfor si at denne relasjonen fortsatt er asymmetrisk. Dette er imidlertid ikke uvanlig når det gjelder relasjoner som i utgangspunktet var betalt eller lønnet (Christie 1989, Finstad 1990). Enkelte deltakere har opplevd at det har vært vanskelig å skaffe stabile veiledere. Dette var forårsaket av sykdom, skifte av jobb eller flytteting. Dette er rammebetingelser som verken deltakerne eller Ny giv har kontroll over, men som fra tid til annen har skapt problemer for enkelte. I følge deltakerne har det imidlertid vist seg mulig å løse problemene over tid Relasjoner til familie De fleste deltakerne vi har snakket med har et godt forhold til sine familier. Deltakelsen i det medikamentassisterte prosjektet så vel som Ny giv synes for øvrig å ha styrket disse relasjonene. Ny giv har gitt dem noe å fortelle sine foreldre, søsken og andre slektninger om, og de har fått et nytt tema å skape en samtale omkring. Men det skjer selvsagt mange andre 19

22 fornyelser i deltakernes liv som gir grobunn for nye samtaleemner, som for eksempel det nyervervede sertifikatet, bilen og jobben. Enkelte deltakere har tatt opp igjen en aktivitet som har ligget brakk mens de har vært aktive rusmisbrukere, og som de tidligere dyrket samme med enkelte familiemedlemmer. Dette har hatt som konsekvens at for eksempel far og sønn sammen drar for å fotografere nordavindsvalsen på havet, kjøre radiostyrtebiler osv. En kan således si at Ny giv til en viss grad har bidratt til sosial integrering på familienivå Relasjonen til venner og bekjente Rehabilitering til en normal tilværelse betyr at mange rusmisbrukere mister store deler av sitt sosiale nettverk. Deltakerne vi har snakket med sier at det er nødvendig å bryte med tidligere venner om en skal komme ut av rustilværelsen, men dette skaper samtidig ensomhet. Noen har skaffet seg kjæledyr for å bøte litt på ensomheten. Det er mye selskap i kattene mine sier en av dem. Vi får høre at det er flere misbrukere under ulike former for rehabilitering som ikke makter å holde seg unna flere av de sosiale arenaene hvor rusmisbrukerne i byen vanker. Det gjelder for eksempel Varmestua som er drevet av Frelsesarmeen og kafeen som drives av Kirkens Bymisjon. Dette er en kafé hvor rusmisbrukere kan komme for å snakke og for å få seg litt mat og drikke. Informantene våre sier at personer under rehabilitering oppsøker disse stedene fordi de trenger noen å snakke med, og være sammen med. Flere sier også at oppsøkingen av det gamle miljøet forårsaker at flere personer under rehabilitering sprekker (ikke makter å unngå å bruke rusmidler) innimellom eller ofte. Det er ikke dermed sagt at alle under rehabilitering som oppsøker rusmiljøet sprekker, men de er alle klar over at dette er en reell fare. Noen av dem vi snakket med sier at de aldri oppsøker dette miljøet fordi det representerer denne faren, mens andre mener at de har opparbeidet seg styrke til å kunne være i miljøet uten å bruke rusmidler. Det generelle inntrykket er imidlertid at personene under rehabilitering opplever seg ensomme. I følge våre informanter er det to løsninger på dette. Enten kan en oppsøke det gamle og kjente miljøet og satse på at en har styrke til å stå i mot trangen til rus, eller en kan erkjenne at ensomhet er en pris å betale for å oppnå rehabilitering. Det er en pris som fra tid til annen gjør dem nedtrygt, og som de har et håp om vil endre seg ettersom de blir mer og mer normalisert. Noen har også betydelige kvaler med å stenge døren for sitt tidligere sosiale miljø. En som tidligere brukte heroin fortalte om sin store omgangskrets. Den besto av folk som brukte 20

23 tunge stoffer, men mange brukte kun lettere typer som hasj. Den sistnevnte gruppen aksepterte likevel denne personen selv om vedkommende tilhørte det vi kan kalle for en tyngre gruppe av misbrukere. Men nå som personen selv var under rehabilitering ble de tidligere vennene en trussel mot rehabiliteringen vedkommende deltok i. Det var ikke mulig å ha kontakt med tidligere venner lengre, selv ikke de inkluderende hasjrøykerne. Det er som om de ikke skulle være gode nok for meg lengre. Fornemmelsen av svik kombinert med savnet av venner kan synes å være en betydelig trussel mot rehabiliteringen. Flere av dem vi intervjuet sier at de kjenner på seg selv at de må holde seg vekke fra rusmisbrukermiljøet og rusmisbrukere for å unngå fristelser. Det paradoksale i dette er at flere av disse bor i det vi kan kalle for små gettoer av kommunale rusmisbrukerboliger. En sier det bor iallfall 25 rusmisbrukere rundt ham og på dårlige dager kan han kjenne lyst til å oppsøke dem. Det kan virke paradoksalt at personer som blir oppfordret til å unngå sitt gamle miljø får hjelp av det kommunale apparatet til å bli bosatt midt oppi det med krav om å ikke snakke med eller gå til naboene. Dette har etter all sannsynlighet systemiske forklaringer som det ikke er anledning til å undersøke nærmere, men flere av deltakerne i Ny giv gir uttrykk for at denne situasjonen kan være en påkjenning og prøvelse. Det kan være grunn til å legge til at flere av deltakerne selv har leid seg en leilighet på det private boligmarkedet nettopp for å unngå denne gettosituasjonen. Spørsmålet er om Ny giv har bidratt til å bøte på den ensomheten som informantene våre rapporterer om? Svaret på dette vil være inntil en viss grad, og det vil være todelt. Etter den informasjonen vi sitter med fins det to måter å motarbeide ensomheten på: den ene handler om å oppsøke andre mennesker som en kan kommunisere med på en direkte måte, gjennom det som gjerne kalles ansikt-til-ansikt kommunikasjon. Den andre handler om å spore seg inn på noe slik at ensomheten ikke blir nedbrytende. Når det gjelder den første måten å motarbeide ensomhet på så viser våre data at aktivitetene deltakerne har deltatt på har skaffet dem en sosial forbindelse. Med jevne mellomrom har de et forpliktende sosialt møte med veilederen og eventuelt foreningen. Deltakerne har også blitt kjent med flere som ikke er knyttet til rusmiljøet. Det er som nevnt veilederen, personer som er medlemmer i klubber og foreninger, og noen har blitt kjent med enda flere. Deltakerne har fått flere såkalte nykterne å si hei til, flere å snakke med om det de interesserer seg for, men de færreste har fått flere nære venner så langt. Den andre måten å handtere ensomhet på er gjennom sysselsetting. Dette anvender mange ofte. De tar fram malerpenselen, lager fotomontasjen, mekker litt på 21

24 bilen og så videre. Denne sysselen tar oppmerksomhet vekk fra fornemmelsen av ensomhet iallfall innimellom. En av informantene sier at.. når jeg drive med så har jeg noe å holde på med og jeg kjenner at jeg koser meg selv om jeg er mye aleine. Sysselen gir med andre ord tiden et innhold som gir mening. Det synes som om en rekke rehabiliteringstiltak som er rettet mot marginaliserte grupper støtter opp om marginaliseringen. Opprettelsen av arbeidsplasser spesielt tiltenkt mennesker med funksjonshemminger av ulike slag kan utgjøre kjerneeksempelt på dette forholdet (Olsen 2003). Rusmisbrukerne som det her er snakk om sier at de får tilbud om arbeid på Bodø industrier. Dette er en arbeidsplass som er spesifikt tilrettelagt for marginaliserte grupper av ulike slag. Noen av våre informanter arbeider der, og noen sier at de ikke vil det fordi det ikke er en ordentlig arbeidsplass med ordentlig lønn. En sier man får ikke ordentlig lønn for det er ikke ordentlig arbeid, og jeg vil ha et ordentlig arbeid slik at jeg kan forsørge meg selv. Aktivitetene som tilbys gjennom Ny giv er ikke spesifikt tilrettelagt for rusmisbrukere. Introduksjonskurset i prosjektets første fase vil være likt for enhver som skal bli kjent med et nytt instrument eller tilegne seg en ny ferdighet. Aktivitetene og menneskene som driver med dem er heller ikke særegne i seg selv, tvert i mot, de er vanlige. Man kan derfor få inntrykk av at den introduksjonen til sosiale aktiviteter som foregår gjennom Ny giv kan være noe mer normaliserende enn sysselsetting i en bedrift for marginaliserte grupper. Deltakerne i Ny giv oppfatter rehabilitering som normalisering. Det vil si at de ønsker som en sa å bli som vanlige folk. Samtidig erkjenner flere at det ikke lar seg gjøre på en fullstendig måte. Noen sier de vil forsøke å venne seg av med metadon når de føler seg trygge nok, mens andre sier at de ikke tror de vil makte å leve som normalt uten metadon. Men de ønsker å bli vanlige i den forstand at de ønsker å få venner som er nyktern, venner som de kan dyrke friluftsliv med, fotografering eller hva det måtte være. De ønsker seg arbeidskollegaer, sertifikat og bil slik at de kan komme seg rundt, egen bolig og en inntekt som gjør at de kan forsørge seg selv og ha råd til å dyrke en hobby eller to. Å kunne leve tilnærmet normalt (om enn med metadon og stikkprøver) synes å være deltakernes oppfatning av rehabilitering. Til dette store rehabiliteringsprosjektet gir de uttrykk for at de trenger Ny giv. Deltakerne i Ny giv har ingen kritiske innvendinger mot prosjektet. Vi synes likevel at det er grunn til å gjøre oppmerksom på at et prosjekt som Ny giv også representere visse utfordringer. Prosjektet legger til rette for at den enkelte skal ut av sitt kjente nettverk og sin 22