Fylkesdelplan for inngrepsfrie naturområde

Transkript

1 Fylkesdelplan for inngrepsfrie naturområde Møre og Romsdal Fylkeskommune

2 Framsidefoto: Utsikt frå Slogen over Langesæterdalen. Foto Gunnar Wangen. Baksidefoto: Frå Molladalen, Sunnmørsalpane. Foto Gunnar Wangen. Andre foto: Lars Kringstad, Møre og Romsdal fylkeskommune. Kart: Karta er produsert av Møre og Romsdal fylkeskommune med bakgrunnsdata frå Direktoratet for naturforvaltning EKH trykk as Molde

3 Innleiing Arbeidet med fylkesdelplan for inngrepsfrie naturområde har sitt utspring i Fylkesplanen for Møre og Romsdal , der det vart vedteke at ein skal: Utarbeide ein fylkesdelplan over gjenverande urørte naturområde i fylket. Planen skal fremme grunnlag for ei heilskapleg forvaltning av desse areala, gjennom forvaltningsretningsliner som sikrar at regionale og nasjonale omsyn blir betre tekne vare på enn i dag. Fig. 1 Villmarksprega område i Norge. (Definert som område med meir enn fem kilometer frå tyngre tekniske inngrep). Kjelde: Brun, M, NOU-1986 nr. 13/GRID-Arendal 1992/94. Bakgrunnen for fylkesplanens fokusering på dette var m.a. den dokumentasjon som vart offentleggjort i samband med Naturvernåret i 1995, som gjennom kartfestingar synleggjorde den sterke reduksjonen av urørt natur både i vårt fylke og i Norge generelt. Statens kartverk (ved GRID-senteret i Arendal) la i 1994 fram eit situasjonskart som viser at dei villmarksprega områda (som ligg meir enn 5 km frå inngrep) på landsbasis var blitt redusert frå 48% til 22% i perioden 1900 til Resultata av kartlegginga viser at større inngrepsfrie område no manglar totalt i det sør-norske låglandet, men også fjellområda ber sterkt preg av fragmentering (fig. 1 og fig. 2)

4 Omdisponering og oppdeling av naturområde utgjer i dag eit alvorleg trugsmål mot det biologiske mangfaldet. Samstundes har dei inngrepsfrie naturområda stor verdi for m.a. friluftsliv, reiseliv, landskapsoppleving og forskning. Under FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992 vart det semje om ein konvensjon om biologisk mangfald. I tillegg vart det vedtatt ei oppfordring til alle verdas lokalsamfunn om å utarbeide ein eigen handlingsplan for det 21. Århundret; Lokal Agenda 21. Gjennom Lokal Agenda 21 er det særleg peika på kommunane sitt ansvar for å identifisere satsingsområde som kan bidra til ei berekraftig utvikling. Eit viktig grep i LA21-satsinga er å auke presisjonsnivået i arealforvaltninga med særleg vekt på det biologiske mangfaldet. Kommunane har eit eksklusivt ansvar for fysisk planlegging innanfor rammene av ei berekraftig utvikling. Dette fylkesplanarbeidet har tatt utgangspunkt i registreringar og digitalt kartmateriale som er utarbeidd av Direktoratet for naturforvaltning og Statens kartverk. Desse gir oss status for kva vi har igjen av inngrepsfrie område i fylket, gjennom soneringar med ulike avstander frå tyngre tekniske inngrep. Kor mykje vi har att av natur som ikkje er rørt av tyngre tekniske inngrep kan vere ein viktig målestokk for korleis Norge ivaretar sitt ansvar for å ta vare på det biologiske mangfald. Her frå området rundt Nedre Myrholtvatnet, Bøverdalen i Surnadal kommune. Parallelt med denne planen er det også starta opp eit arbeid med ein fylkesdelplan for strand- og kystsona i Møre og Romsdal. Her vil ein m.a. fokusere nærare på forvaltninga av inngrepsfrie strandområde. 4

5 Innhald Innleiing... 3 Innhald... 5 Mål og rammer for planlegginga... 6 Samandrag... 7 Del 1. VEDTAKSDEL... 9 Regionale mål og retningsliner for forvaltning av dei inngrepsfrie naturområda i Møre og Romsdal Oversikt over prioriterte inngrepsfrie naturområde Del 2. FORKLARANDE DEL 1. Metodikk og kartlegging Landsomfattande kartlegging Inngrepskarta - eit standardisert bilde av inngrepsfrie område Manglar med metoden Politikk, verkty og indikatorar Kvifor ta vare på inngrepsfrie naturområde? Nasjonale og internasjonale forpliktingar Nasjonalarven Oppsplitting av areal - økologiske prosessar Forskning Landskap Friluftsliv Reiseliv Viktige sektorar i arealforvaltninga Resultat frå kartlegginga Skogbruk Kraftutbygging Forvaltning av dei inngrepsfrie områda - lovverket Plan- og bygningslova Skoglova og andre landbrukspolitiske verkemiddel Naturvernlova Energilova, vassdragslova og vassdrags-reguleringslova Tilhøvet til kommunal planlegging Vedlegg 1. Sjekkliste for kommunal saksbehandling Vedlegg 2. Biologisk mangfald Vedlegg 3. Nasjonale og regionale mål for arealpolitikken, med særleg vekt på biologisk mangfald og inngrepsfrie naturområde Litteratur Lovverk Kart: 1. Inngrepsfrie område i Møre og Romsdal pr Forslag til 18 prioriterte inngrepsfrie naturområde. 3. Kraftutbygging. 5

6 Mål og rammer for planlegginga Organisering Fylkesutvalet er som fylkesplanutval politisk ansvarleg for planarbeidet. Prosjektgruppa har vore samansett av representantar frå fylkesmannens landbruksavdeling, fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunens nærings- og miljøavdeling. Møre og Romsdal fylkeskommune, ved nærings- og miljøavdelinga, har hatt sekretariatsansvaret for arbeidet. Planarbeidet er finansiert av Møre og Romsdal fylkeskommune og Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Høyringsprosess Fylkesdelplanen er utarbeidd med heimel i plan- og bygningslova 19-1, og behandlinga har skjedd i samsvar med Oppstart av planarbeidet vart vedtatt av fylkesutvalet i sak U-187/97, og kunngjort i avisene Kommunar, statlege og fylkeskommunale fagetatar og organisasjonar som saka vedkjem vart varsla om dette i brev av Planutkastet vart lagt ut til ei brei offentleg høyring hausten -99. Planutkastet, saman med innkomne merknader, dannar grunnlaget for det endelege plandokumentet. uttalar seg og eventuelt fremjer motsegn til kommunale planforslag m.v. Mål for planarbeidet Hovudmålsettinga: Leggje grunnlag for ei heilskapeleg forvaltning av dei inngrepsfrie naturområda i fylket, slik at biologisk mangfald kan oppretthaldast og urørt natur kan opplevast av komande generasjonar. Fylkesutvalet vedtok i sak U-187/97 at ein gjennom planarbeidet skal: 1. utarbeide mål og retningsliner for forvaltning av dei inngrepsfrie områda. Retningslinene skal danne grunnlag for den lokale og regionale arealplanlegginga i dei inngrepsfrie områda og ved behandling av enkeltsaker i desse områda. 2. gje auka kunnskap om verdien av inngrepsfrie naturområde gjennom å ta vare på større areal for biologisk produksjon, og om verknader av inngrep i eller i nærleiken av inngrepsfrie område. 3. synleggjere omfanget av inngrep som er gjort i dei enkelte kommunane, gjennom utarbeiding av kommunevise inngrepskart/inngrepsstatistikk basert på data frå DN og Statens kartverk. Plandokumentets rettsverknad Ein fylkesdelplan er grovmaska og skal avgrense seg til retningsliner og vere ei referanseramme for kommunane si planlegging, utan å kome med direkte pålegg eller vere juridisk bindande. Etter plan- og bygningslova 19-6 skal fylkesplanen (og fylkesdelplanar) leggast til grunn for fylkeskommunal verksemd og vere retningsgjevande for kommunal og statleg planlegging. Dette betyr: at fylkesdelplanen blir følgd opp når statlege tiltak skal gjennomførast innanfor den enkelte kommune sine område at fylkesdelplanen er grunnlaget når fylkeskommunen rettleiar kommunane i planspørsmål at fylkesdelplanen vil bli lagt til grunn når fylkeskommunen og den regionale statsforvaltninga 6

7 Samandrag Planen er delt i ein vedtaksdel og ein forklarande del som gir fagleg bakgrunn for planarbeidet. I. VEDTAKSDELEN Denne inneheld regionale mål og retningsliner for forvaltninga av dei inngrepsfrie naturområda i Møre og Romsdal. Det er vidare utarbeidd kriterium for identifisering og prioritering av nokre av dei viktigaste inngrepsfrie områda i fylket. Desse er vist på kart (kartvedlegg nr. 2) og oppsummert i tabell (s.13 og 16). II. FORKLARANDE DEL Definisjon av inngrepsfrie naturområde Alle område som ligg meir enn 1 km frå tyngre tekniske inngrep. Tyngre tekniske inngrep omfattar m.a. kraftliner, (>33kV), ulike vegtypar, regulerte vassdrag, magasin m.m. Inngrepsfrie naturområde er vidare delt inn i soner basert på avstand til næraste inngrep: Villmarksprega område: >5 km frå tyngre tekniske inngrep Inngrepsfri sone 1: mellom 3 og 5 km frå tyngre tekniske inngrep Inngrepsfri sone 2: mellom 1 og 3 km frå tyngre tekniske inngrep Kartlegging av inngrepsfrie naturområde - indikator på ei samfunnsutvikling Direktoratet for naturforvaltning starta for nokre år sidan ei kartlegging av inngrepsfrie område i Norge. Førsteutgåva av desse karta lå ferdig Ved hjelp av datateknisk analyseverkty, vil det kvart 4. år bli laga nasjonale kart, fylkeskart og kommunekart som viser kva område som ligg meir enn 1, 3 og 5 km frå tyngre tekniske inngrep. Metodikken som er brukt i dette prosjektet er etterprøvbar, og resultata kan følgjast over tid utan bruk av subjektive kriterium. Det er likevel viktig å vere klar over at kartproduktet gir eit standardisert bilde av omfang og lokalisering av inngrepsfrie areal etter denne definisjonen. Tala og sonene på karta seier ikkje direkte noko om dei biologiske konsekvensane av ein oppsplitta natur, men endring i sonene over tid gir viktig informasjon om samfunnsutviklinga. Ei utvikling som på ein eller annan måte vil få konsekvensar for økosystema. Dette gir oss vidare informasjon og kunnskap til å kunne styre i ei anna retning om det er ønskjeleg. Inngrepsfrie naturområde i Møre og Romsdal - utvikling og trugsmål Den teknologiske utviklinga med utbygging og ressursutnytting har ført til at inngrepsfri natur blir eit stadig knappare gode. Driftsformene blir endra og utmarksareala blir i aukande utstrekning tatt i bruk til ulike utbyggingsformål. Sjølv om vi i Møre og Romsdal synest å ha ein god tilgang på urørt natur skjer det daglege naturinngrep som kvar for seg kan verke små, men som får ein urovekkande sumverknad. Berre omlag 5 % av fylket har i dag villmarkspreget i behald (her definert som område >5 km frå tyngre tekniske inngrep). På landsbasis er den tilsvarande delen 12%, medan det var heile 48% i år Dei siste restane av villmarksområde i Møre og Romsdal finn vi i høgfjellet mot fylkesgrensa mot Oppland og Sør-Trøndelag. Dei fleste av desse områda ligg innanfor verna eller planlagt verna område etter naturvernlova. Dei fleste kommunane i fylket har likevel framleis att større eller mindre areal med inngrepsfrie område. Også hovuddelen av desse areala er fjell- og lågproduktive område. Kartlegginga syner at det særleg er inngrep knytt til jord- og skogbruk, vasskraftproduksjon og kraftoverføring som har ført til reduksjon i dei inngrepsfrie naturområda. Vegnettet blir stadig tettare, med ei sterk utbygging av skogsbilvegar og traktorvegar. Dette er ei av dei viktigaste årsakene til fragmenteringa av inngrepsfrie natur- og skogsområde her som i dei fleste andre fylke. Skogbruk I Møre og Romsdal har vi idag over 700 km skogsbilvegar og 2900 km traktorvegar. I følge Fylkesmannen vart det i 1998 bygt tilsaman 44 km skogsvegar (6 km skogsbilvegar og 38 km traktorvegar). For å kunne utnytte det produktive skogarealet i fylket i åra framover er behovet for nye skogsbilvegar ansått til km. I tillegg kjem nye traktorvegar og utbetring av eksisterande vegar. Det er i desse tala ikkje tatt omsyn til moglege restriksjonar på vegbygging i område med spesielle miljøkvalitetar. 7

8 Dei villmarksprega (> 5 km frå tyngre tekniske inngrep) områda finn ein for det meste i indre strok, lokalisert til kommunane Stranda, Norddal, Rauma, Nesset, Sunndal, Surnadal og Rindal. Ein kan ikkje sjå at det er særleg grad av konflikt mellom skogbruket og ønskje om å halde dei villmarksprega områda urørt i framtida, fordi desse områda i hovudsak ligg over skoggrensa. Lokalt kan inngrepsfri sone 1 og 2 omfatte skogareal av næringsmessig verdi, der konfliktpotensialet kan vere noko større. Her trengs imidlertid ei nærare kartlegging for betre å kunne synleggjere eventuelle konfliktområde. Dette kan t.d. gjerast gjennom oversiktsplanlegginga i skogbruket, der m.a. skogsarealas verdi som lokale- og regionale natur-, friluftsog rekreasjonsområde skal vurderast opp mot områdas betydning i næringssamanheng. Kraftutbygging Utbyggingsepoken for norsk vasskraft er nok definitivt forbi. Det finst likevel 16 vassdrag i Møre og Romsdal der det er opna for konsesjonsbehandling for kraftutbygging (Samla Plan for vassdrag, kategori I). I 9 av desse vassdraga kan utbygging føre til konfliktar med dei inngrepsfrie områda. Tilsvarande vil tiltak i 9 av dei 12 prosjekta i Samla Plan kategori II (reserveprosjekt der det enno ikkje er tatt standpunkt til om det skal opnast for konsesjons-behandling) kunne føre til ytterlegare reduksjon av dei inngrepsfrie areala i fylket. Vidare synest nye overføringsliner frå m.a. Tjeldbergodden - Trollheim kome i konflikt med både villmarksprega og inngrepsfrie område. På Smøla har ein nokre av dei få gjenverande inngrepsfrie låglandsområda i fylket. Vindkraftutbygging kan kome til å redusere desse ytterligare. Kvifor ta vare på inngrepsfrie naturområde? Naturen er ein nasjonal arv som er grunnlag for menneska si verksemd, helse, trivsel og identitet. Ingen einskild generasjon har rett til å forbruke denne naturarven. Omfanget av menneskelege inngrep i naturen er ofte nytta som eit mål på korleis vi tek vare på denne naturarven. Vi har forplikta oss internasjonalt gjennom konvensjonar til å ivareta økosystema, og vi er avhengig av intakte økosystem i vår produksjon. Inngrepsfrie naturområde har stor verdi mellom anna som leveområde for dyr og planter, for rekreasjon og reiseliv, i overvaking av forureining og i undervisningssamanheng og forskning. Regjering og Storting har peika på at dei resterande inngrepsfrie naturområda må forvaltast som ein viktig del av vår nasjonale arv og identitet, der sektorane og kommunane så langt som mogleg må unngå inngrep i naturområde som er tilnærma fri for tekniske inngrep (kfr. m.a. St. meld.nr. 29 ( ) Regional planlegging og arealpolitikk). Særleg er villmarksprega område ein viktig ressurs som Norge er nesten åleine om i eit tett befolka og urbanisert Europa. Økosystemet Det biologiske mangfaldet er truga på mange måtar som t.d. forureining, overutnytting, introduksjon av nye artar og global oppvarming. Norge har slutta seg til FN-konvensjonane om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21. Sentralt i desse ligg utfordringane om å ta vare på dei inngrepsfrie naturområda, som ein viktig del av forvaltninga av det biologiske mangfaldet. Etterkvart er merksemda fagleg sett blitt retta meir mot samanhengen mellom dei oppdelte områda og at måten naturområda blir splitta på kan vere av vesentleg betydning. Ein reduksjon i utstrekninga av dei attverande områda med opprinnelege naturtypar, og større avstand mellom slike område, vil sannsynlegvis føre til at artar forsvinn frå desse områda. Sidan attverande inngrepsfrie område gir eit godt bilde av korleis Norge ivaretar sitt ansvar i forhold til forvaltninga av det biologiske mangfoldet, vil forvaltninga av slike område by på store utfordringar. Nasjonalarven Inngrepsfrie naturområde blir sett på som sjølve grunnpilaren i arbeidet med å ta vare på naturleg natur, særleg med tanke på dei komande generasjonar. Naturgrunnlaget, som ein del av nasjonalarven, har ein eigenverdi som er nær knytta til kultur og livskvalitet i kommunane og i fylket. Forskning Store inngrepsfrie naturområde er viktige i undervisningssamanheng, og er også sentrale for biologisk og økologisk forskning, særleg som referanseområde. Landskap Samanhengen mellom estetiske kvalitetar og økologisk mangfald er sentralt i landskapsforvaltninga. Villmark utan synlege spor av menneskeleg aktivitet er den ytterste forma for urørte landskap. Dette er ofte storslagne område med ein særleg opplevingsverdi. 8

9 DEL 1. VEDTAKSDEL Ved vurdering av aktuelle inngrep i inngrepsfrie naturområde, bør landskapet sin visuelle toleevne vurderast. Med dette meiner ein landskapet sin evne til å tole inngrep uten å endre karakter. Dess større sjanse det er for at eit teknisk inngrep skal synast i eit landskap, di lågare er den visuelle toleevnen. Eit fjellandskap eller ei bratt dalside kan vere døme på sårbare område der inngrep lett kan bryte den landskapsmessige heilskapen. Friluftsliv Inngrepsfrie naturområde av ein viss storleik er ein naudsynt føresetnad for å drive viktige tradisjonelle friluftslivsaktivitetar. Naturoppleving er vidare eit godt nok argument i seg sjølv for å ta vare på slike område. Reiseliv Natur er vårt viktigaste salsargument. Utan flott og storslagen natur ville nok få turistar kome til landet. I følge NORTRA er naturopplevingar Norges turistmagnet nummer ein. Turistane er i stor grad storbymenneske som kjem for å få nærkontakt med naturen og oppleve dei få områda med intakt og urørt natur i Europa, - gjerne i kombinasjon med vakre kulturlandskap. Ein må likevel vere klar over at utviklinga av turismen kan vere sjølvøydeleggande dersom den fører til så mykje trafikk og inngrep at den reduserer attraksjonsverdien. Reiselivsnæringa, som i stor grad er basert på desse naturverdiane, bør vere bevisst på dette og samarbeide nært med styresmaktene om forvaltninga av dei inngrepsfrie naturområda. Prioriterte inngrepsfrie naturområde Fylkesdelplanen tar utgangspunkt i Direktoratet for naturforvaltnings registreringar over inngrepsfrie naturområde i fylket. Gjennom planarbeidet har ein valt å setje fokus på dei viktigaste av desse områda. Det er derfor utarbeidd eit sett av kriterium for identifisering og prioritering av dei viktigaste inngrepsfrie områda i fylket (jfr. pkt. 3 i forslag til regionale mål og retningsliner). Ved å nytte desse kriteria er det foreslått 18 område som ut frå regionale og nasjonale omsyn bør gjevast særleg merksemd når det gjeld skjerming mot inngrep. Forholdet til andre planar Fleire av dei inngrepsfrie områda som blir prioritert i denne planen er eller kan bli verna etter anna lovverk. Dette gjeld særleg villmarksområda i indre strok av fylket (prioriterte område nr. 1-8). Vern etter Naturvernlova vil i regelen legge sterkare restriksjonar på eit areal enn ein fylkesdelplan. Røynslene syner imidlertid at vernearbeidet er svært tidkrevjande og for dei forskjellige områda har verneprosessane kome svært ulikt tidsmessig. Det vil i alle høve gå år før desse er endeleg avklart. Fylkesdelplan for inngrepsfrie naturområde vil i mellomtida gi retningsliner for arealbruken i desse områda. Dersom det syner seg at fylkesdelplanen blir følgt opp i den kommunale arealplanlegginga, bør dette også ha innverknad på om eller i kva grad det er naudsynt å utarbeide verneplanar for desse områda etter Naturvernlova. Vi har som nemnt tatt med Trollheimen landskapsvernområde mellom dei 18 priorieterte områda. Her vil vernereglane for Trollheimen LV vere dei juridisk bindande og området treng strengt tatt ikkje vere med. Vidare er det også i gang ein parallell prosess med ein fylkesdelplan og ein verneplan for Dovrefjellområdet. Fylkesdelplanen foreslår at fire delområde bør vernast etter Naturvernlova, medan verneplanprosessen etter Naturvernlova enno ikkje er ferdig. Det er ikkje vår meining at vi treng fleire sett arealplanar for dei same fjellområda. Når vi likevel har tatt med desse areala er det mest for å få ei heilskapleg oversikt over dei viktigaste inngrepsfrie områda i fylket, der plan- og bygningslova gjennom fylkesdelplanen legg visse føringar for arealbruken. I dei tilfelle staten går inn med sitt sektorlovverk og pålegg strengare restriksjonar vil desse sjølvsagt vere dei gjeldande. 9

10 Ingen verneplan Fylkesdelplan for inngrepsfrie naturområde skal ikkje vere nokon verneplan. Samstundes ønskjer ein generelt å skjerpe aktsemda mot inngrep i slike område. Desse områda bør i praksis få ein styrka planstatus gjennom den kommunale arealplanlegginga. For inngrepsfrie område som ikkje blir verna etter anna lovverk, vil det ikkje gjennom denne planen kunne fastsetjast eintydige rammer for kva som skal kunne tillatast og ikkje. Hovudintensjonen er at inngrep i slike område evt. først kan skje etter grundige og opne planprosessar, og ikkje ved enkel dispensasjonsbehandling og isolerte sektortiltak. Først og fremst er siktemålet å skjerme områda mot tyngre inngrep som t.d. offentlege vegar, landbruksvegar, anleggsvegar, større kraftliner, magasin, kanalar o.s.v. (Enkeltbygningar blir i denne samanheng ikkje rekna som inngrep). Retningslinene er meint å vere eit verkty for forvaltninga av dei inngrepsfrie områda. Målet er at ein gjennom å fokusere på desse naturområda og styrke den overordna arealplanlegginga, i større grad kan avvege konfliktar om korleis desse områda skal forvaltast. Dette gjeld særleg i forholdet mellom: næringsverksemd/utbygging av infrastruktur som grunnlag for busetnad og sysselsetting og ivaretaking av det biologiske mangfald/naturarven og menneska sine ønske om oppleving av natur, friluftsliv m.m. Medan det i enkelte område er naturleg å utøve ein forvaltingspraksis som nærmar seg vern (t.d. i dei få villmarksområda), kan det i andre tilfelle vere rett å prioritere særleg samfunnsnyttige inngrep, herunder søke den løysing som medfører minst inngrep i området (t.d. ved val av ein linetrasé) - eller få utført inngrepet på avbøtande eller reversible måtar. Konfliktgraden som ligg i det å skulle skjerme dei prioriterte områda i samsvar med retningslinene kan ut frå vår kjennskap til områda neppe karakteriserast som særleg dramatisk, m.a. fordi hovuddelen av desse areala ligg over skoggrensa og produktiv mark. Likevel finst det område der konfliktar kan gjere seg gjeldande, som t.d. sone 7 på Smøla der det i praksis vil måtte skje ei avklaring om evt. oppdyrking gjennom pågåande verneplanprosess. Som før nemnt kan det også lokalt i randområda av nokre av dei prioriterte sonene vere skogareal av næringsmessig betydning. Det er usikkert kor stort dette konfliktpotensialet er og det trengs ei nærare kartlegging for å synleggjere dette. Kommunane har eit særskilt ansvar Naturinngrep kan ha verknader langt ut over kommune- og fylkesgrensene. Forvaltninga av desse ressursane må derfor bli sett i eit overordna og langsiktig perspektiv. I den enkelte kommune kan det vere vanskeleg å sjå samanhengen mellom lokale tiltak og dei samla regionale og nasjonale verknadene. Karta over inngrepsfrie naturområde er meint å tydeleggjere desse samanhengane. Ein må samstundes vere klar over at kartproduktet gir eit standardisert bilde av omfang og lokalisering av areal som etter denne definisjonen er inngrepsfrie. I praksis betyr dette at grensene må oppfattast som rettesnorer i arbeidet med å ta vare på dei inngrepsfrie områda. Omsøkte tiltak i desse områda må derfor også vurderast ut frå dei lokale geografiske forholda. Lokal Agenda 21 Kommunane har eit særskilt ansvar i eigenskap av utøvande planstyresmakt. Det kommunale nivået har derfor hovudansvaret for å ta vare på dei inngrepsfrie naturområda og gjennomføre ein berekraftig arealpolitikk som sikrar det biologiske mangfaldet. Skal dei internasjonale og nasjonale forpliktingane ha nokon verdi, må handling skje lokalt. Dette fokuset på lokalsamfunna er i tråd med intensjonane om Lokal Agenda 21, der FN-konferansen i Rio vendte seg til alle verdas lokalsamfunn ut frå erkjenninga om at globale miljøproblem er summen av lokale avgjerdsler. Med bakgrunn i dette ønsker ein gjennom fylkesdelplanen å skape ei større bevisstgjering av verdiane av dei inngrepsfrie områda, med ei oppfordring til kommunane og regionale styresmakter om å fokusere sterkare på dette i planarbeid og enkeltsaksbehandling. Den konkrete utfordringa i forhold til desse områda vil variere frå kommune til kommune. I tillegg til retningslinene er det i vedlegg 1 vist forslag til sjekkliste til hjelp i den kommunale behandlinga av søknader om tiltak i inngrepsfrie naturområde. 10

11 Regionale mål og retningsliner for forvaltning av inngrepsfrie naturområde i Møre og Romsdal På møte gjorde Møre og Romsdal fylkesting i sak T-11/00 (U-71/00 A) følgjande v e d t a k: I Fylkestinget vedtek fylkesdelplan for inngrepsfrie naturområde i Møre og Romsdal med tilrådde endringar, og sluttar seg dermed til følgjande mål- og retningsliner: 1. Gjennom i størst mogleg grad å oppretthalde inngrepsfrie område ønskjer ein i Møre og Romsdal å verne om det biologiske mangfaldet og sikre komande generasjonar både deira rett til å oppleve urørt natur og til sjølve å kunne ta avgjerd om forvalting av desse områda. a. Møre og Romsdal fylkeskommune vil stø opp om FN-konvensjonane om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21, der verdien av inngrepsfri natur står sentralt. Fylkeskommunen legg vekt på at inngrepsfrie naturområde, herunder område med villmarkspreg, er ein del av vår nasjonale arv - og ein ressurs som vårt land nesten er åleine om i eit urbanisert Europa. b. Det er av avgjerande verdi å bremse den aukande oppstykkinga av naturområda vi har sett dei siste åra, dersom tilstrekkeleg med inngrepsfrie område skal skjermast for framtida. c. I tillegg til sikring av dei store inngrepsfrie fjellområda i indre delar av fylket gjennom overordna verne- og fylkesplanlegging, er det viktig at også øvrige inngrepsfrie område og randsoner av ein viss storleik blir underlagt overordna og langsiktige vurderingar og retningsliner. Dette må i vesentleg grad følgjast opp gjennom lokalt engasjement og gjennom auka vekt på kommunal oversiktsplanlegging. 2. Større inngrepsfrie naturområde skal forvaltast på ein heilskapleg og planmessig måte, slik at ikkje bit-for-bit inngrep over tid gjer det umogleg å oppretthalde tilstrekkeleg med inngrepsfri natur i fylket. a. Kommunal arealplanlegging. Strategi for forvalting av dei inngrepsfrie områda må nedfellast i kommuneplanane gjennom ein prosess på tvers av forvaltingsnivåa, der sektorane møtast til konkret målavklaring og samordning av arealbruken. Der inngrepsfrie område strekkjer seg over fleire kommunar, eller der tiltak i ein kommune vil ha konsekvensar for inngrepssituasjonen i ein annan kommune, må kommunane gjennom samordna kommuneplanar og enkeltsaksbehandling forvalte areala under felles ansvar. Slik samordning bør også skje over fylkesgrensene der det er naturleg. Fylkesdelplanen bør nyttast som eit referansedokument for lokale enkeltavgjerder som vedkjem desse områda. b. Samfunnssektorane sitt ansvar. Dei einskilde samfunnssektorane har eit særskilt ansvar for å skjerme dei inngrepsfrie områda, også dei områda som ikkje blir verna etter særlov. Staten har i utgangspunktet eit særleg ansvar for å føre ein samla politikk som ivaretek dei inngrepsfrie naturområda. Innan landbruket bør dette særleg ivaretakast gjennom oversikts-planlegginga i landbruket, med m.a. overordna planar for utbygging av landbruksvegar. Der hensynet til det estetiske, flora, fauna og grunneigarane sine interesser blir ivaretekne. Dette bør samordnast med og innarbeidast i kommuneplanane.

12 Innanfor energiforvaltinga må det ved vurdering av vasskraftprosjekt i kategori II i Samla Plan, samt nye prosjekt, leggjast vekt på å unngå at nye overføringsliner og vassdragsinngrep fører til nemneverdig reduksjon i større inngrepsfrie område - og då spesielt villmarks-områda. Etablering av reiselivsbedrifter og an-legg for reiseliv bør unngåast i alle inngrepsfrie område. c. Konsekvensutgreiing (KU). Dersom tiltak av stor samfunns-interesse vil føre til endring av inn-grepsfrie soner, er det viktig at dette skjer gjennom overordna plan-legging slik at konsekvensane og evt. alternative løysingar og av-bøtande tiltak blir forsvarleg utgreidd. I samband med behandling av inngrep i prioriterte inngrepsfrie om-råde (jf. pkt. 3) bør fylkeskommunen vurdere om også tiltak av noko mindre omfang, enn det som obligatorisk kjem inn under krav om KU, skal tilrådast underlagt KU-behandling. Vidare bør det vurderast om fylkeskommunen bør tre inn som ansvarleg myndigheit for tiltak der fleire kommunar blir berørte. 3. Ved identifisering og prioritering av inn-grepsfrie område bør det leggjast særleg vekt på følgjande kriterium: A. Store samanhengjande inngrepsfrie område (villmarksområde og inn-grepsfri sone 1). B. Ubrotne korridorar frå fjord til fjell og samanhengjande inngrepsfrie strandstrekningar. C. Verna vassdrag og andre vassdrag utan inngrep. D. Område av verdi for biologisk mangfald (t.d. nøkkelbiotopar, konti-nuitetsskog, sjeldne og kravfulle vegetasjonstypar), verneområde og tilliggjande buffersoner. E. Rekreasjonsområde nær større befolkingskonsentrasjonar. F. Regionale og nasjonale friluftslivsområde. Inngrepsfrie område som nemnt ovanfor i kombinasjon med nasjonalt prioriterte kulturlandskapsområde (jf. nasjonal registrering) vil ha sær-leg betydning når det gjeld samla landskapsbilete og opplevingsverdi. Sør-Smøla-området og indre Storfjord/ Geirangerfjorden utpeikar seg mellom fleire slike nasjonalt viktige kombinasjonsområde. 4. Kart datert og tilhøyrande kartvedlegg viser grovt sett dei inn-grepsfrie områda i fylket som ut frå regionale og nasjonale omsyn bør gjevast særleg prioritet når det gjeld skjerming mot inngrep. II Fylkestinget legg til grunn at fleire av dei innkomne merknadene blir vurdert nærare ved rullering av planen, jfr. pkt. 3 i saksinnstillinga. III Fylkesplanen for inngrepsfrie naturområde i Møre og Romsdal blir forvalta i henhald til eksisterande lovverk.

13 Prioriterte inngrepsfrie naturområde JFR. KARTVEDLEGG NR. 2 NR. 1 OMRÅDE Trollheimen og Innerdalen landskapsvernområde. Verna etter naturvernlova. KOMMUNE Rindal, Sunndal, Surnadal (samt Oppdal Rennebu og Meldal i Sør- Trøndelag) MERKNADER (Hovudkjelde: Naturatlas. Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1997) Stort sammenhengende dal- og fjellområde. Store botaniske verdiar. Rikt og mangfaldig dyreliv. Nasjonalt friluftslivsområde. 2a-d 3 4 Foreslått verna i Fylkesdelplan for Dovrefjellområdet. Vedtatt av Fylkestinget i juli -99. (Også prioritert i St.meld. nr. 62 ( ). Nasjonalparkmeldinga) Fjellområdet Vike- Brandstad-Kanndalen. Fjellområda nord for Isfjorden Sunndal, Nesset, Rauma (samt Lesja og Dovre(Oppland) og Oppdal (Sør- Trøndelag)) Nesset, Sunndal Rauma, Nesset Grensene viser fire delområde. Foreslått nasjonalpark/landskapsvernområde i fylkesdelplan for Dovrefjellområdet. Reinens utbreiing er sentralt kriterie for avgrensing. Parallet blir det arbeidd med vern etter naturvernlova med noko utvida grenser (sjå område 3 og 4). Nasjonalt friluftslivsområde. Inngrepsfri sone 1 og 2. Markert fjellandskap. Regionalt friluftslivsområde. Inngår i Fylkesmannens forslag til verneplan for Dovrefjellområdet. Inngrepsfri sone 1 og 2. Markert fjellandskap. Regionalt/nasjonalt friluftslivsområde, del av nasjonalt turløypenett. Inngår i Fylkesmannens forslag til verneplan for Dovrefjellområdet. 5 Arbeidsgrense for verneplan Reinheimen nasjonalpark/landskapsvernområde (St.meld. nr. 62 ( ). Nasjonalparkmeldinga) Norddal og Rauma. (samt Lesja, Skjåk, Lom og Vågå i Oppland) Stort samanhengande fjellområde mellom Tafjord, Valldal og Romsdalen. Eit av dei største urørte naturområda i Sør-Norge. Området er særleg verdfullt for den livskraftige villreinstamma. Nasjonalt friluftlivsområde. 6 Sør-Smøla - Breidsvaet Smøla Inngrepsfri sone 1 og 2. Større øy- og skjergardsområde på sørvestsida av Smøla. Sentral del i eit nasjonalt verneverdig kulturlandskap. Internasjonalt viktig område for sjø- og våtmarksfugl. Regionalt friluftslivsområde. Området er inkludert i «Prosjekt verneplan for Smøla» som er under arbeid. 7 Smøla Smøla 13 Inngrepsfri sone 2. Større inngrepsfritt låglandsområde (10-40 m.o.h.). Terrenget er småkupert med lite relieff. Vegetasjonen vekslar mellom tørr til fuktig kystlynghei og større myrkompleks. Fuglvågvassdraget nord i området er varig verna. Fleire av myrkompleksa er av internasjonal/nasjonal og nasjonal/regional verneverdi (Røkmyrane i vest, Toppmyrane i nord og Kjysvassmyra i aust). Viktige hekkelokalitetar for ei rekkje våtmarksfugl. Området er inkludert i «Prosjekt verneplan for Smøla» som er under arbeid. Mogleg konflikt med ønskje om oppdyrking av ein del av myrområda.

14 NR. OMRÅDE KOMMUNE MERKNADER (Hovudkjelde: Naturatlas. Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1997) 8 Geiranger-Herdal (St.meld. nr. 62 ( ). Nasjonalparkmeldinga) Norddal og Stranda. Over fylkesgrensa til Sogn og Fjordane i sør. Større fjord og alpint fjellområde som inkluderer Herdalen i aust og Sunnylvsfjorden i vest og Geirangerfjorden i sør. Inngrepsfri sone 1 og 2, samt eit mindre villmarksområde på austsida av Sunnylvsfjorden. Eit av våre mest særprega fjordog fjellandskap, og mellom dei viktigaste turistattraksjonane i landet. Også registrert som kulturlandskap av nasjonal verdi. Det er vidare registrert geologiske verneverdiar i området, og både Norddalsvassdraget og Geirangervassdraget er verna vassdrag. Foreslått verna som landskapsvernområde i Nasjonalparkmeldinga. Området rundt Geirangerfjorden er også nominert til UNESCOs World Heritage List for natur- og kulturområde, som eit av verdas viktigaste fjord- og kulturlandskap. 9 Fjellområdet Vinjefjorden- Storklakken Aure (og Hemne i Sør-Trøndelag) Inngrepsfri sone 1 og 2. Området ligg i hovudsak over skoggrensa på vår side av fylkesgrensa. Lengre inngrepsfri strekning (sone 2) langs Vinjefjorden. Regionalt friluftsområde. Gjelavassdraget er varig verna. Moglege konfliktar: kraftlinetrase gjennom området (Tjeldbergodden- Trollheim) og vasskraftprosjekt Bjøringen (Samla Plan kategori II). 10 Fjellområdet mellom Lomunddalen- Kårøydalen og Søvassdalen Rindal (Hemne og Orkdal i Sør- Trøndelag) Inngrepsfri sone 1 og 2. Hovudsakleg snaufjell (opp til ca m.o.h.), men også større myrområde og skogkledte dalar/lier i randområda. Øvst i Fossdalen ligg eit bakkemyrområde av regional verneverdi. Deler av dette ligg innanfor inngrepsfri sone 2. Regionalt friluftsområde. Sentral innfallsport til området er Fossdalen og Jolia. 11 Fjellområda mellom Halsa og Surnadal Halsa og Surnadal Inngrepsfri sone 1 og 2. Fjellområda Blåfjellet- Engdal på Halsasida og Belafjellet-Vassdalen på Surnadalsida. Eit variert og kupert fjellandskap. Noko skog rundt Reinslivatnet og i liene i randområda. Det er registrert sårbare viltinteresser av nasjonal verdi i området. Regionalt utfartsområde både sommar og vinter. Med gjennomføring av Fjordruta til KNT vil området bli knytt til det nasjonale løypenettet. Engli, Reinsli og Engdalen er dei viktigste tilkomstområda frå Halsa. Sollislettet i Surnadal kan reknast som hovudtilkomsten om vinteren. Sandåvassdraget i Halsa er i Samla Plan opna for konsesjonsbehandling (kategori I). Ei utbygging her vil gripe inn i både inngrepsfri sone 1 og 2. 14

15 NR. OMRÅDE KOMMUNE MERKNADER (Hovudkjelde: Naturatlas. Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1997) 12 Fjellområda mellom Stordalen-Tresfjorden- Innfjorden og Valldalen. Norddal, Rauma, Stordal, Vestnes, Ørskog Inngrepsfri sone 1 og 2: hovudsakleg mellom m o.h. Sentralt fjellområde mellom Romsdalen og Sunnmøre. Eit av dei største inngrepsfrie områda utanom dei foreslåtte verneområda. Heng saman med Reinheimen i søraust. Stordalsvassdraget er verna vassdrag. Regionalt friluftslivsområde. 13 Fjellområdet mellom Måndalen og Tresfjorden Rauma og Vestnes Inngrepsfri sone 1 og 2; hovudsakleg mellom m o.h. Registrerte kvartærgeologiske interesser av nasjonal verdi i Svartvasstindområdet. Regionalt friluftslivsområde 14 Fjellområda sentralt i Storfjorden Stordal, Stranda og Sykkylven Markerte fjord- og fjellandskap med lengre inngrepsfrie strekningar på begge sider langs Storfjorden. 14a Stordalsholmen- Jolgrøhornet Stordal-Stranda Inngrepsfri sone 1 og 2. På austsida av Storfjorden, avgrensa av Stordalen/Røysetdalen i aust. Sentralt i området ligg fjellmassivet rundt Jolgrøhornet (1253 m o.h.). Utgangspunkt for turar i variert terreng. Området har fleire kulturminne med m.a. fjellgardar på Øvsteholmen og i Djupdalen. Furuskogen i Djupdalen er uvanleg rik på særs kravfulle planteartar. Stordalsholmen er ein gamal handelsstad. 14b Fjellområdet Ramstaddalen- Storfjorden Stordal-Sykkylven Inngrepsfri sone 2. Fjord- og fjellandskap med høgder opptil ca. 900 m o.h. Nedre del av fjellplatået er skogkledt. Viktig viltområde. I den austvendte lia mellom Korsadalen og Skjortneset er hassel og gråor dominerande treslag. Særleg rundt Korsadalen er det eit attraktivt turområde både sommar og vinter. Fleire fjellgardar av kulturhistorisk interesse. Mest kjent er Ytste Skotet. Viktige tilkomstar er frå fjorden og frå Nysæter- og Årsetsetra i Sykkylven. 15 Sunnmørsalpane Fjellområda på begge sider av Hjørundfjorden. Særprega alpint landskap. 15a Ørsta-alpane Ørsta Eit av dei større områda med inngrepsfri sone 2. Svært variert og oppreve fjellparti mellom Ørsta og Hjørundfjorden. Forutan eit lite parti øvst i Ytre Standalen ligg det meste av området over skoggrensa. Inn mot området går fleire skogkledte dalar. Mykje nytta turområde, knytt til det nasjonale turløypenettet. Mange klatreruter. Molladalen, verna gjennom reguleringsplan, er eit sentralt fjellsportsområde for Sunnmøre. 15

16 NR. OMRÅDE KOMMUNE MERKNADER (Hovudkjelde: Naturatlas. Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1997) 15b Fjellområda rundt indre deler av Hjørundfjorden (Storfjorden) og Langedalen Ørsta og Stranda Inngrepsfri sone 1 og 2. Fjord og alpint fjellområde. Sentralt i området ligg Storfjorden, med lengre inngrepsfrie strekningar (sone 1 og 2) frå fjord til fjell på begge sider. Er avgrensa av Norangsdalen i aust. Registrert edellauvskogsområde av regional verdi på Stålbergneset. Friluftsmessig er særleg Kvamsetdalen mykje nytta med imponerande tindar på kvar side, samt fjellsportsområdet rundt Jakta (1588 m o.h.) mellom Norangsdalen og Hjørundfjorden. Nedslagsfelt for verna vassdrag; Bondalsvassdraget. 15c Sentrale fjellområde mellom Hjørundfjorden og Sunnylvs-fjorden nord for Norangsdalen Stranda, Sykkylven og Ørsta Inngrepsfri sone 1 og 2. (Er knytt saman med område 15b av Norangsdalen. Norangsdalen er registrert som eit nasjonalt viktig kulturlandskapsområde og ein av våre sentrale turistvegar). Fjord og alpint fjellområde (opp til ca m o.h.). Inngrepsfrie strandstrekningar langs Hjørundfjorden. Markerte landskapstrekk; fjord-fjell og bre. Friluftsområde av nasjonal verdi, der Slogen er det mest kjente målet. Nasjonalt turløypenett. Foreslått barlind-reservat av nasjonal verdi (Barlindreset), med det største og mest intakte barlindområdet i fylket. Registrert morenelandskap av regional verdi. Norangsvassdraget er verna vassdrag. 16 Fjellområdet sør for Austefjorden Volda ( og Eid i Sogn og Fjordane) Inngrepsfri sone 1 og 2. Sterkt kupert fjellområde, mest av alt over skoggrensa. Fleire brear og mange fiskevatn. Tradisjonelt viktig hjorteområde og mykje småvilt. Regionalt friluftsområde (Søre Sunnmøre og Nordfjordsregionen) med innfallsport m.a. frå Høydal og Grøndalsvatnet. Grenser til område i Eid kommune (S&Fj.). 17 Sulafjellet Sula Inngrepsfri sone 1 (lita sone ytst mot Trælbodneset) og sone 2. Fjellplatå, lier og strand. Hovudsakleg over skoggrensa. Inngrepsfrie strandstrekningar både langs Heissafjorden og Sulafjorden. Regionalt utfartsområde (Ålesundsregionen). Sulavarden (776 m o.h.) er eit godt utsiktspunkt og hadde ein sentral plass i det gamle vardevarslingssystemet langs kysten, med utsikt frå Stad til Hustadvika. Også fine turruter langs sjøen. 18 Skorpa-Nerlandsøya Herøy Inngrepsfri sone 1 og 2, med strandstrekningar i sone 1. To øyar med store verneinteresser m.o.t. fugl, botanikk og dyreliv. Øyane er brattlendte, med graskledde rasmarker og stup. Villgeitstamme på Skorpa. Nerlandsøya vil bli vurdert i verneplan for sjøfugl (Muleneset), botaniske verneinteresser og er omtala i den nasjonale registreringa av verdifulle kulturlandskap. Vestsida av Nerlandsøya er mykje brukt til friluftsliv om sommaren. 16

17 DEL 2. FORKLARANDE DEL 1. Metodikk og kartlegging 1.1. LANDSOMFATTANDE KARTLEGGING Det europeiske naturvernåret 1995 hadde som tema bevaring av natur utanfor dei verna områda. Direktoratet for naturforvaltning (DN) gjennomførte i samband med dette ei kartlegging av inngrepsfrie naturområde i Norge pr Gjennom digitale fylkes- og kommunekart er omfanget av inngrep dokumentert, gjennom soner med ulik avstand til tyngre tekniske inngrep. For å følgje utviklinga over tid vil det kvart 4 år bli laga tilsvarande oversikter. For å følge og konkretisere ei utvikling innan eit saksområde, kan det vere nyttig å måle endringar ved hjelp av slike indikatorar. Kommunane får manuskarta til gjennomsyn for oppretting av evt. feil før dei blir trykte. Kart fram til er utsendt og kart for perioden er under utarbeiding. Inngrepsfrie naturområde: Alle område som ligg meir enn 1 km frå tyngre tekniske inngrep. Inngrepsfrie naturområde er vidare delt inn i soner basert på avstand til næraste inngrep: Villmarksprega område: >5 km frå tyngre tekniske inngrep Inngrepsfri sone 1: mellom 3 og 5 km frå tyngre tekniske inngrep Inngrepsfri sone 2: mellom 1 og 3 km frå tyngre tekniske inngrep 1.2. INNGREPSKARTA - EIT STANDARDISERT BIL- DE AV INNGREPSFRIE OMRÅDE Det er viktig å vere klar over at kartproduktet gir eit standardisert bilde (flateprojisert) av omfang og lokalisering av areal som etter denne definisjonen er inngrepsfrie. Karta fortel likevel korleis tekniske inngrep et seg inn i naturen frå alle kantar. Dette vil i varierande grad ha innverknad på det biologiske mangfaldet. Det er også viktig å presisere at det biologiske mangfaldet også er utsett for andre trugsmål både i og utanfor dei inngrepsfrie områda som t.d. radioaktivt nedfall, sur nedbør (nasjonalt, lite i vårt fylke til no), ubalanse i nærings- og artssamansetjing, og miljøkriminalitet. Slike effektar blir ikkje fanga opp av kartlegginga av dei inngrepsfrie områda. Oppdelinga i avstandssoner er gjort gjennom ei teoretisk kartlegging av avstand frå tyngre tekniske inngrep. Den konkrete vurderinga av tiltak i desse områda må derfor også sjåast i forhold til geografisk beliggenhet, brukargrupper og ulike natur- og landskapstyper. Effekten av tyngre tekniske inngrep vil variere etter ulike typar natur og landskap. Naturkvalitetar som ligg nær opp til tekniske inngrep kan ofte vere dei som er sterkast truga av øydelegging. På den andre sida kan område med kvalifisert villmark (avstand > 5 km) vere sårbare m.o.t. truga viltartar. Tekniske inngrep i eit landskap med kupert terreng, slik vi ofte finn det i Møre og Romsdal, vil kunne påverke mindre areal enn tilsvarande inngrep i eit ope Fjellområda nord for Isfjorden. Frå Vasstindane mot Klauva og Kyrkjetaket. (Prioritert område nr. 4. Rauma og Nesset kommunar) Tyngre tekniske inngrep er definert slik: offentlege vegar og jernbaneliner (unntatt tunnelar) skogsbilvegar traktorvegar, landbruksvegar, anleggs- og sætervegar over 50m lengde gamle ferdselsvegar som no er opprusta for bruk av traktor og terrenggåande køyrety godkjente barmarksløyper (Finnmark) kraftliner med spenning på 33 kv eller meir magasin (dvs. heile vasskonturen ved høgste regulerte vasstand), regulerte elver og bekkar kraftstasjonar, røyrgater, kanalar, forbygningsverk og flomverk 17

18 landskap. Dette gjeld særleg for dei indre dal- og fjordstroka med stort relieff. Vidare kan avstandssonene på t.d. 1-2 km ha store forskjellar i kvalitativ verdi om dei ligg i kyst-, midteller fjellregionen i fylket. Ved kysten og ved tettstader kan område som ligg i kort avstand frå tyngre tekniske inngrep ha stor verdi som frilufts- og nærturområde med naturopplevingar. Eit inngrep her kan ha større negativ konsekvens enn eit tilsvarande inngrep i eit fjellområde der det er tilgang på større inngrepsfrie areal MANGLAR VED METODEN Kartlegginga av tyngre tekniske inngrep er som tidlegare nemnt ei flateprojisering som ikkje tar omsyn til dei vertikale variasjonane i landskapet. Vi har likevel funne det for omfattande å justere dei definerte inngrepssonene ut frå lokale topografiske forhold. Det betyr at kommunane i det praktiske arbeidet med å ta vare på dei inngrepsfrie områda sjølv må vurdere og eventuelt tilpasse inngrepssonene ut frå dei lokale geografiske forholda. Ein annan grunn for å ikkje å utvikle ein eigen metodikk er at Direktoratet for naturforvaltning vil følgje opp kartlegginga med rulleringar kvart 4. år. Slik tyngre tekniske inngrep er definert, kan det også vere vesentlege inngrep som ikkje kjem fram av registreringane. Mindre telefon- og straumliner er ikkje med, sjølv om desse representerer t.d. kollisjonsfåre for fugl. Heller ikkje enkeltståande hytter eller mindre hyttefelt gjev utslag på inngrepskarta. Erfaring viser imidlertid at til vanleg er hyttefelt av ei viss storleik knytt til bilveg, og det lokale/regionale høgspentnettet er ofte bygd i område der det frå før er vegar. I definisjon av tyngre tekniske inngrep er alle vegtypar med. Slik sett er det ikkje skilt mellom ein mo- Fjellområda mellom Halsa og Surnadal. Frå Hardbakkan på grensa mellom dei to kommunane, med utsikt nordover mot Botnavatnet i Halsa kommune. (Prioritert område nr. 11). 18

19 torveg og til dømes ein traktorveg som kanskje berre blir nytta ein gang i året eller sjeldnare. Når samtlege vegtypar likevel er sentrale på karta og i den nasjonale arealstatistikken, kan ein sjå dette på bakgrunn av at ein veg, uansett type og standard, til vanleg inneber både menneskeleg ferdsel og endring av naturen i tilgrensande område. Bilvegar er jamnt over den største lokaliseringsfaktoren for alle utbyggingsformål, og ein traktorveg, i til dømes skogen, inneber til vanleg hogst i tilgrensande skogsområde POLITIKK, VERKTY OG INDIKATORAR Kart over inngrepsfrie naturområde må i første rekke vurderast som eit verkty for å følge opp politiske mål om forvaltning av areal. Slike kart kan seie ein god del om samfunnsutviklinga i høve til forbruk av natur, og vil mellom anna kunne nyttast som innspel til kommunal oversiktsplanlegging etter plan- og bygningslova eller ved oversiktsplanlegging etter regelverket for landbruket. Sulafjellet sett frå Sulafjorden (Storfjorden). (Prioritert område nr. 18). Fig. 2 Fylkesvis oversikt over gjenverande inngrepsfrie naturområde. Status pr. 1. januar (DN-rapport ) prosent av totalt areal 19

20 2. Kvifor ta vare på inngrepsfrie naturområde? 2.1. NASJONALE OG INTERNASJONALE FORPLIK- TINGAR Inngrepsfrie naturområder- og spesielt områder med villmarkspreg - må forvaltes som en viktig del av vår nasjonale arv. Villmarkspregede områder er en viktig ressurs som Norge er nesten alene om i et tett befolket og urbanisert Europa. Siden gjenværende inngrepsfrie områder gir et godt bilde av hvordan Norge ivaretar sitt ansvar i forhold til forvaltningen av det biologiske mangfoldet, vil forvaltningen av slike områder by på store utfordringer. St. meld. nr. 29 ( ). Regional planlegging og arealpolitikk. Norge har slutta seg til FN-konvensjonane om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21. Sentralt i desse ligg utfordringane om å ta vare på dei inngrepsfrie naturområda, som ein viktig del av forvaltninga av det biologiske mangfaldet. Samanstillinga av viktige politiske føringar om urørt natur (vedlegg 3) viser at korkje regjeringa eller Stortinget har framheva nokon hovudgrunn for bevaring av inngrepsfrie naturområde. Dette kan ein sjå på bakgrunn av at det både samfunnsmessig og naturfagleg sett gjeld eit svært komplekst område. Vi har imidlertid eit internasjonalt avtaleverk, som Norge har vore ein sentral pådrivar av, og som omhandlar ivaretaking av biologisk mangfald. Sentralt i denne utfordringa ligg verdien av inngrepsfri natur. Konvensjonen om biologisk mangfald (Rio 1992) slår fast at naturens mangfald best kan ivaretakast gjennom å ta vare på miljøet der plantene og dyra lever. I definisjonen av biologisk mangfald inngår dei ulike naturtypane. Bevaring av mangfaldet blir derfor eit spørsmål om arealdisponering. Gjennom avtalen forpliktar nasjonane seg til å kartlegge naturens variasjon (biomangfald) innanfor eigne landegrenser, og deretter bruke denne informasjonen til å lage nasjonale handlingsplanar for å ta vare på det biologiske mangfaldet. St. meld. nr. 31 ( ) Den regionale planleggingen og arealpolitikken gir ei oversikt over mål og prinsipp for ein heilskapleg arealpolitikk. Meldinga konkluderer med at det er naudsynt å ta vare på areal for biologisk produksjon, samtidig som det blir sikra tilstrekkeleg areal for effektive utbyggingstiltak. I meldinga er det vidare sagt at store samanhengande intakte naturområde i framtida må sikrast, og at det er av vesentleg betydning at lokale og regionale styremakter innarbeider omsynet til nasjonale miljømål i si planlegging. I tillegg til biologisk mangfald vil andre aktuelle stikkord for større merksemd mot inngrepsfri natur vere vårt ansvar for nasjonalarven, forskning, landskap og friluftsliv NASJONALARVEN Inngrepsfrie naturområde blir sett på som sjølve grunnpilaren i arbeidet med å ta vare på naturen, særleg med tanke på dei komande generasjonar. Denne fylkesdelplanen må sjåast i eit slikt perspektiv, og er såleis også ei oppfølging av Rio-konvensjonen om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21 både på regionalt og kommunalt nivå. Mange oppfattar inngrepsfrie naturområde som ein nasjonal naturarv. Borfall av slike område vil for mange derfor få svært negative konsekvensar, kanskje særleg i forhold til friluftslivet. Naturgrunnlaget, som ein del av nasjonalarven, har ein eigenverdi som er nær knytta til kultur og livskvalitet i kommunane og i fylket. I omgrepet arv, ligg både ein verdi og ein plikt til å ta vare på mangfaldet av artar og naturtypar. Når ein kommune til dømes mistar ei blomstereng i kulturlandskapet, eit elvedelta eller eit større urørt naturområde, kan dette ha som konsekvens at ein del av kommunen sin identitet og fortid kjem bort OPPSPLITTING AV AREAL - ØKOLOGISKE PROSESSAR Øydelegging og oppdeling av leveområda er eit av dei viktigaste trugsmåla mot det biologiske mangfaldet i vår tid. Samanhengen mellom både små og store leveområde er viktig. Korridorar mellom forskjellige leveområde kan hindre isolasjon. Ein bør derfor unngå barrierar mellom områda. Store område og store system er betre enn små område og små system. Samla inngrep er som regel betre enn spreidde inngrep. «Øyar» i landskapet Etter miljøtilstandsrapporten for Norge er oppsplitting og øydelegging av naturområde blant dei faktorar som sterkast utarmar det biologiske mangfal- 20

21 det i landet. Møre og Romsdal er neppe noko unntak i ein slik samanheng. Totalt blir det rekna med at 45 artar til no er utrydda i landet. For å stanse denne negative utviklinga er det naudsynt med kunnskap. Eit ledd i dette arbeidet er m.a. utarbeiding av såkalle «raudlister» (lister over truga og sårbare artar i Norge). Sjå nærare i vedlegg 2 om biologisk mangfald og raudlister. Viktige mål er såleis å oppretthalde størst mogleg samanhengande naturområde og sikre biologisk samband mellom forskjellige mindre delområde. Aktivitetar som skogbruk, veg- og kraftutbygging kan føre til at tidlegare større leveområde for ein art blir splitta opp og isolert i fleire mindre «øyar» i landskapet. Ein kan slik sett sjå for seg eit større landskap,- eit mosaikkmønster av meir eller mindre avgrensa areal av forskjellig form og storleik. I dette landskapet vil situasjonen vere at artane lever gruppevis i forskjellige delområde. Ein kan tenke seg at dei lever på små og store «øyar» som ligg i eit meir eller mindre ubebueleg hav av inngrep og/eller andre uegna område for arten. I dei tilfelle der avstanden mellom desse «øyane» ikkje overskrid den maksimale spreiingsavstanden til individa for aktuell art, kan vi likevel sjå for oss at vi har ein einskapleg populasjon/bestand med mellom anna genetisk utveksling mellom «øyane». Ein kan vidare tenke seg at nokre av desse «øyane» er betre egna for ein bestemt art enn andre «øyar», og at ein god øy for arten vil produsere eit overskot av individ. Dette overskotet av individ vil søke ut til andre leveområde slik at dei meir marginale «øyane» likevel kan oppretthalde sin funksjon. Slike underskotsområde for arten kan vere så marginale at dei vil døy ut om dei ikkje får tilført individ frå eit godt område. Slik sett vert sjansen for at ein art kan finnast i eit område ikkje berre bestemt av leveområdet sin kvalitet, men også av avstanden til overskotsområdet og samanknyttinga til andre delområde. Eit inngrep i eit robust område, treng såleis ikkje umidelbart ha direkte konsekvensar for dette området. Konsekvensane vil ein kanskje i første omgang merke i underskotsområda som er avhengige av tilførsel frå overskotsområdet. Livssituasjonen for ein art blir bestemt av avstanden mellom dei forskjellige delområda, i kva grad areala mellom delområda er framkomelege, samt av eigenskapane til dei forskjellige artane og deira arealkrav. Ein billeart vil til dømes ha eit langt mindre arealkrav enn storfuglen i eit skogsområde eller villreinen i eit fjellområde. Det vil ofte vere dei arealkrevjande artane som er mest sårbare for oppsplittinga av naturgrunnlaget. Toleransegrenser Oppdelinga av naturgrunnlaget kan koplast til toleransegrenser. Ein art kan gjerne tole ein god del oppsplitting av leveområde sitt utan nemneverdige konsekvensar. Men dersom oppsplittinga overskrid ei viss grense, kan dramatiske endringar skje i løpet av kort tid. Isolerte leveområde for ein art er alltid meir sårbare enn samanhengande område. Vegetasjonssoner - korridorar Vi må i tillegg ta utgangspunkt i at naturen ikkje er statisk, men kan kjenneteiknast av dynamiske prosessar. I naturen er det ut frå ulike årsaker såleis behov for eit samanhengane transportsystem mellom leveområda for dei einskilde artane. Aktuelle døme kan vere trekkorridorar. Det er viktig at artane får høve til å tilpasse seg endringane i miljøet gjennom genetisk utveksling. Samanhengande grøntnettsystem er derfor viktig for ei genetisk utveksling mellom leveområda for ein art. Dess meir pressa eit økosystem eller ein art er, dess viktigare er det å sikre genetisk utveksling mellom dei forskjellige leveområda («øyane»). Slik sett kan dei biologiske tilpassingane få høve til å virke. Aktuelle døme på biologiske korridorar kan vere samanhengande vegetasjonssonar langs vassdrag, samanhengande naturskogområde eller grøntdrag i byane (fig. 3). Det er elles viktig å ta omsyn til at ein ikkje kan ta vare på dei einskilde artane, utan i eit naturleg samspel med både levande og ikkje levande omgjevnader. Slik sett kan i tillegg til storleiken av eit område også forma på eit oppsplitta landskap ha innverknad på dei biologiske prosessane. Ved oppsplitting av skog i t.d. fleire smale delområde, vil ein større del av skogen fungere som ein kant mellom gjenverande skog og andre naturtypar som hogstflater og ungskog. Dette fører til auke i såkalla kanteffektar som m.a. vindpåverknad og solinnstråling. Dette kan igjen føre til uttørking av t.d. lavartar som er avhengige av fuktige stabile naturmiljø over lang tid. Vindpåverknad er registrert opp til 200 m frå hogstflatekanten og inn i tilgrensande skogsområde. Ein motsatt kanteffekt er auka konsentrasjon av artar som har sine leveområde i skogkanten eller på hogstflata. Når talet på smågnagarar aukar på hogstflater med mykje gras, stig konsentrasjonen av rovdyr og åtseletarar (t.d. rev og kråke) i kantområdet mot gamalskogen. Dette vil igjen auke presset på aktuelle byttedyr inne i skogen. Det er registrert slike negative konsekvensar for m.a. skogsfugl. 21

22 Figur 3. Viser økologiske arealprinsipp. (Frå DNhandbok 6, Planlegging av grøntstruktur). Ved omtale av konsekvensane av ein oppsplitta natur er det til vanleg større samanhengande naturområde som er utgangspunktet. Kunnskapen om dette temaet kan også nyttast ved planlegging og forvaltning av meir by-/tettstadsnære område. 22

23 2.4. FORSKNING Store inngrepsfrie naturområde er viktig for biologisk og økologisk forskning og undervisning Ved overvaking av verknadene av langtransporterte forureiningar og av klimaendringar, vil det mellom anna vere av avgjerande verdi at det vert sikra større inngrepsfrie naturområde som referanseområde. Slike område ligg til vanleg slik til at påverknaden frå lokale og regionale forureiningskjelder blir så små at ein kan overvake dei langsiktige endringane i naturmiljøet. Urørte naturområde er vidare viktige med tanke på forskning ved tap av artar og bestandar, økologisk kunnskap, identifikasjon av nøkkelartar og deira rolle i økosystema, samt auka kunnskaper om mindre kjente plante- og dyregrupper. Dette er kunnskap vi kan nytte i framtida LANDSKAP Samanhengen mellom estetiske kvalitetar og økologisk mangfald er sentralt i landskapsforvaltninga. Villmark utan synlege spor av menneskeleg påverknad er den ytterste forma for urørte landskap. Dette er ofte storslagne område med ein særleg opplevingsverdi. Etter dei siste endringane i plan- og bygningslova, ga Stortinget klare signal om at omsynet til landskap- og estetiske verdiar må vektleggast sterkare i samfunsplanlegginga. I Møre og Romsdal er ei eiga faggruppe i gang med utarbeiding av regionalt tilpassa rettleiingsmateriale. Samanhengen mellom estetiske kvalitetar og økologisk mangfald blir rekna som viktige i landskapsforvaltninga. Eit variert samanhengande naturmiljø med til dømes vassdrag, fleiraldra skog, veksling med opne myrdrag m.v. kan i biologisk samanheng karakteriserast som eit stabilt og mangfaldig økosystem. Landskapsfagleg sett vil dei same naturelementa karakterisere området ved uttrykk som heilskap, kontinuitet og variasjon. Inngrepsfri natur er såleis eit viktig kriterium i landskapsfagleg samanheng. Naturområde med denne kvaliteten kan representere sentrale økologiske verdiar, men dei har også eit opplevingspotensiale som ikkje kan dekkast andre stader. Inngrepsfrie område kan ofte definerast som storslagne, og får såleis ein spesiell opplevingsverdi. Etter kvart som det blir mindre att av slike område, vil dei få forsterka verdi som sjeldne landskapstypar. Ved vurdering av aktuelle inngrep i inngrepsfrie naturområde, bør landskapet sin visuelle toleevne vurderast. Med dette meiner ein landskapet sin evne til å tole inngrep uten å endre karakter. Dess større sjanse det er for at eit teknisk inngrep skal synast i eit landskap, di lågare er den visuelle toleevnen. Eit fjellandskap eller ei bratt dalside kan vere døme på sårbare område der inngrep lett kan bryte den landskapsmessige heilskapen FRILUFTSLIV Naturoppleving - kan vere eit godt nok argument i seg sjølv for å ivareta inngrepsfrie naturområde. Inngrepsfrie naturområde av ein viss storleik er ein naudsynt føresetnad for å drive viktige tradisjonelle friluftslivsaktivitetar. Friluftsliv utgjer ein viktig del av vår nasjonale identitet og kulturarv og er nær knytta til natur- og landskapsverdiar. Friluftslivet sin tradisjon kan kjenneteiknast ved naturvenleg ferdsel og omsynsfull bruk av naturgrunnlaget,- og der målet er gode naturopplevingar. Grøne opparbeidde «lungar» i nærmiljøa er viktige, men også naturområde mest mogleg frie for menneskeskapte inngrep er attraktive. Ei større spørreundersøking for nokre år sidan viste at dei tre viktigaste grunnane for folk sin motivasjon for å gå på tur var: Oppleve natur der det er fred og ro. Kome ut i frisk natur, vekk frå støy og forureining. Kome bort frå mas og stress. Inngrepsfrie naturområde av ein viss storleik er såleis ein naudsynt føresetnad for å drive viktige tradisjonelle friluftslivsaktivitetar. I tillegg er berre det å vite at slike område eksisterar og er tilgjengelege ein verdi og ein kvalitet i seg sjølv. Det er vidare ein klar samanheng mellom storleiken på eit naturområde og høvet til å dekke behovet for å kunne føle fridom ute i naturen. Kjennskap til naturen og korleis ein ferdast i den, er den type folkelærdom som ikkje berre kan skrivast ned. Dette er tradisjons- og kulturavhengig kunnskap som berre kan haldast levande i same grad som vår natur blir heldt levande. Dersom fjellområda i framtida mistar si tiltrekningskraft på grunn av for omfattande inngrep, kan dette få konsekvensar for denne kunnskapen. Røynslene tyder på at det som regel blir færre fotvandrarar der det rennande 23

24 vatnet blir erstatta av kraftgater, steintippar og riksvegar som et seg innover vidda. Naturgleda blir som regel svekka når landskapet mistar sitt preg av å vere urørt REISELIV Natur er eit av reiselivets viktigaste salsargument. Utan flott og storslagen natur ville få turistar kome til landet. Naturopplevingar er Norges turistmagnet nummer ein. Turistane kjem for å få nærkontakt med naturen og oppleve eit av dei få områda med inntakt og urørt natur i Europa. Vandre langs majestetiske fjorder eller på vide fjellvidder, sykle i dype daler og gjennom vennlig, åpent landskap, padle i stille skogsvann og i rolige elver, nyte naturen fra hesteryggen - eller kjenne adrenalinet bruse på veg ned en foss eller på kanten av et stup. Slik profilerar og markedsfører Nortra (Nor Travel Marketing) Norge som ein «grøn» destinasjon og på den måten framstiller dei Norge som eit eksotisk reisemål. Nortras marknadsgransking om kvifor turistane kjem til Norge syner følgjande motiv: Landskapets venleik Fjordane Urørt natur Ingen masseturisme Ro og fred Vi har i dei siste åra sett ein klar trend mot naturbasert reiseliv. Omgrep som «grøn turisme», «øko-turisme», «alternativ turisme», «villmarksturisme» og «berekraftig turisme» har dukka opp. «Grøn turisme» heng nært saman med «berekraftig utvikling». «Grøn turisme» blir ofte sett på som motpol til masseturisme. Med masseturisme reknar ein stort volum, ofte ukontrollert og stor slitasje, medan «grøn turisme» i svært liten grad gir negative effektar. Dette er ein svært forenkla røyndom. Masseturisme treng ikkje vere ukontrollert og planlaus, og «grøn turisme» treng ikkje vere omsynsfull, kontrollert og planlagt. Slitasje på naturen har vist seg ikkje vere proporsjonal berre med talet på besøkande, men er også avhengig av kva for naturtype ferdsla foregår i. Derfor kan det i enkelte tilfelle vere betre å styre turiststraumane inn på avgrensa område, enn å spreie dei over større areal. Nortra profilerar Norge som eit grønt land og viser oss kva for produkt det er vi vil selge. Utviklinga av turismen kan vere sjølvøydeleggande dersom den fører til så mykje trafikk og inngrep at den reduserer attraksjonsverdien. Reiselivsnæringa, som i stor grad er basert på desse naturverdiane, bør vere bevisst på dette og samarbeide nært med styresmaktene om forvaltninga av dei inngrepsfrie naturområda. I reiselivssamanheng blir Norge framstilt som eit «grønt» ferieland. Med «grønt» i tydinga at Norge har frisk luft, reint vatn, store grøne område, fjordar, fiske og det som har med naturbasert reiseliv å gjere. Oppfatninga generelt er at Norge er eit av dei få land som framleis kan vise fram store naturområde som i liten grad er øydelagt av menneskelege inngrep. At Norge framstår som eit grønt reisemål med reint vatn og lite forureining, blir på ein måte ein målestokk på reinheit for turistane. Det aukande miljømedvitet blant folk gjer av den grunn at dei søkjer nettopp til slike plassar, der ein kan oppleve rein natur. Naturbasert turisme blir rekna for å vere eit av marknadsegmenta som har størst vekstpotensiale. Norge har to særtrekk som gjer oss attraktive som reisemål. Det eine er naturen og det andre er allemannsretten. Allemannsretten blei lovfesta i 1957 og bygger på mange hundre års tradisjon. Den tillet enkel bruk, utan slitasje på naturen. Sør-Smøla. Breidsvaet. Smøla kommune. (Prioritert område nr. 7). 24

25 3. Viktige sektorar i arealforvaltninga 3.1. RESULTAT FRÅ KARTLEGGINGA Det største bidraget til bortfall av inngrepsfrie naturområde i Møre og Romsdal kjem frå sektorane jord- og skogbruk (særleg vegbygging), vasskraftproduksjon og kraftoverføring. Kartlegginga for perioden viser at på landsbasis er bortfallet av villmarksprega naturområde størst i N-Trøndelag, Nordland og Finnmark. I prosent er det Vest-Agder, følgt av fylka Nordland, Sogn og Fjordane og Buskerud som har det største tapet. Sjølv om Møre og Romsdal ikkje toppar denne lista, viser likevel utviklinga at vi ligg over landsgjennomsnittet i tap av inngrepsfrie naturområde i denne perioden (tabell 1 og 2). Tabell 1. Inngrepsfrie naturområde (INON) i Norge, (>1 km frå tyngre tekniske inngrep) Status januar 1994 og bortfall i perioden , i km 2 og prosent. (DN. 25

26 Tabell 2. Arealstatistikk over inngrepsfrie naturområde i Møre og Romsdal. Bortfall av inngrepsfrie areal i perioden Kommunevis fordeling. (DN. INON (Inngrepsfrie naturområde i Norge). Samleomgrep for alle naturområde med >1 km avstand frå tyngre tekniske inngrep. Villmarksprega område er areal som ligg > 5km frå tyngre tekniske inngrep. Kommune Tot.areal Villmarks- Bortfall av INON pr. Bortfall av INON i perioden km 2 prega område villmarksprega pr , område i perioden (km 2 ) (km 2 ) km 2 % km 2 % Molde 363 0,00-38,18 1,16 3,0% Kr.sund 22 0,42-0,57 0 0,0% Ålesund 98 0,00-1,99 0,21 10,6% Vanylven 341 0,00-93,23 9,45 10,1% Sande 139 0,00-16,31 0,36 2,2% Herøy 120 0,10-27,63 0,28 1,0% Ulstein 97 0,14-11,75 0,11 0,9% Hareid 83 0,00-8,64 2,05 23,7% Volda 551 0,00-172,79 17,15 9,9% Ørsta 808 0,00-339,75 8,94 2,6% Ørskog 130 0,00-31,76 2,66 8,4% Norddal ,22-577,99 1,41 0,2% Stranda ,16-525,89 7,07 1,3% Stordal 248 0,00-144,27 2,61 1,8% Sykkylven 339 0,00-113,00 8,41 7,4% Skodje 120 0,00-4,88 0,51 10,5% Sula 59 0,00-16,87 0,25 1,5% Giske 40 0,05-2,09 0 0,0% Haram 261 0,00-30,68 0,38 1,2% Vestnes 355 0,00-93,00 21,56 23,2% Rauma ,91-795,46 3,90 0,5% Nesset ,43-550,07 7,45 1,4% Midsund 95 0,00-14,22 3,27 23,0% Sandøy 21 0,06-2,62 0 0,0% Aukra 59 0,17-2,20 0,07 3,2% Fræna 369 0,00-34,46 2,71 7,9% Eide 152 0,00-14,73 1,98 13,4% Averøy 174 0,00-5,97 0,70 11,7% Frei 65 0,00-1,95 0 0,0% Gjemnes 384 0,00-61,25 4,14 6,8% Tingvoll 337 0,00-41,32 11,45 27,7% Sunndal ,24 2,20 0,7 1112,83 20,37 1,8% Surnadal ,43 2,02 0,2 659,28 26,65 4,0% Rindal ,72-353,70 7,93 2,2% Aure 503 0,00-130,95 10,34 7,9% Halsa 302 0,00-71,16 18,54 26,1% Tustna 140 0,00-17,49 0,91 5,2% Smøla 275 3,38-78,23 0,10 0,1% SUM FYLKET ,43 4,22 0,6 6199, ,3% Det finst snart ikkje att villmarksprega område i Sør- Norge. Det er særleg dei siste åra denne utviklinga har akselerert. Berre omlag 5 % av fylket har i dag villmarkspreget i behald (her definert som område >5 km frå tyngre tekniske inngrep). På landsbasis er den tilsvarande delen 12%, medan det var heile 48% i år Dei siste restane av villmarksområde i Møre og Romsdal finn vi i høgfjellet mot fylkesgrensa mot Oppland og Sør-Trøndelag. Det er 6 slike område i fylket (kartvedlegg): Den vestlege delen av det aktuelle landskapsvernområdet Geiranger-Herdalen, den sentrale delen av ein framtidig Reinheimen nasjonalpark, 3 område innanfor framlegget til ein verneplan for Dovrefjellområdet og den sentrale delen av Trollheimen landskapsvernområde. Dei fleste kommunane i fylket har likevel framleis att større eller mindre areal med inngrepsfrie område (1-5 km frå tyngre tekniske inngrep). For fylket gjeld dette omlag 40% av det totale arealet. Også hovuddelen av desse areala er fjell- og lågproduktive område. 26

27 Kartlegginga syner at det særleg er samfunnsektorane jord- og skogbruk, vasskraftproduksjon og kraftoverføring som har bidratt til størst reduksjon i dei inngrepsfrie naturområda. Vegnettet blir stadig tettare, med ei sterk utbygging av skogsbilvegar og traktorvegar. Dette er ei av dei viktigaste årsakene til fragmenteringa av inngrepsfrie natur- og skogsområde her som i dei fleste andre fylke. Fjellsider med ubrote samband mellom fjord og fjell er blitt sjeldne, og bygging av vegar langs fjordarmar, som til no har vore inngrepsfrie, reduserer ytterlegare talet på slike inngrepsfrie område. Det er summen av dei mange mindre inngrepa som gir dei store reduksjonane i dei urørte naturområda. Vegbygging inneber i seg sjølv eit terrenginngrep. Desse inngrepa vil variere etter val av vegstandard. Vegen legg vidare grunnlag for anna verksemd, som kan ha minst like uheldige konsekvensar som sjølve vegbygginga, - det vere seg hogst, hyttebygging eller andre arealkrevjande aktivitetar, i tillegg til anna menneskeleg ferdsel som kan uroa dyrelivet. (Hogst, enkelthytter og andre mindre tiltak er imidlertid ikkje definert som inngrep i registreringsmetodikken til DN.) 3.2. SKOGBRUK I oversikta frå Direktoratet for naturforvaltning er bygging av vegar i samband med skogbruket ein av dei viktigaste årsakene til fragmenteringa av inngrepsfrie natur- og skogsområde. Landbrukets eigen delplan for sikring av biologisk mangfald viser at det i Norge sidan 1925 er bygt ca km permanente skogsbilvegar og ca km traktorvegar. I delplanen heiter det vidare: Det er fortsatt store skogsarealer som ut fra skogbruksmessige vurderinger ikke har tilfredstillende vegdekning. Dette gjelder særlig i skogreisningstrøkene og i områder med vanskelig terreng. Ut fra dette regner departementet med en byggeaktivitet de nærmeste 10 til 15 årene på omlag dagens nivå. I tillegg vil det være behov for ombygging av gamle veger som i dag ikke tilfredstiller kravene til effektiv transport. Prosjekt Levende Skog (samarbeidsprosjekt mellom næringa og styresmaktene på sentralt nivå) viser til at det på: landsbasis knapt finst produktive skogareal som ligg meir enn 5 km frå tyngre tekniske inngrep. Også i inngrepssone 1 (3-5 km) vil det sannsynlegvis vere relativt små produktive skogareal. Bygging av skogsvegar kan imidlertid gi ein reduksjon i det villmarksprega arealet i fjellbjørkeskog og snaufjell, sjølv om vegen ikkje rører ved dette arealet. Behovet for nye skogsvegar i Møre og Romsdal I Møre og Romsdal har vi idag ca. 716 km skogsbilvegar og 2903 km traktorvegar. I følge Fylkesmannen vart det i 1998 bygt tilsaman 44 km skogsvegar (6 km bilvegar og 38 km traktorvegar). I tillegg vart eindel km skogsbilvegar ombygt. For 1999 reknar ein med omlag same utbyggingstakt. Frå landbrukshald er det framtidige behovet for nye skogsbilvegar rekna til å vere det doble av dagens. Det er omlag 2811 km 2 produktivt skogareal i fylket (næringsmessig nyttbart). Dette utgjer omlag 60 % av samla skogsareal. Fylkesmannen har tidlegare anslått at 20 % av det produktive skogarealet ikkje er drivverdig på grunn av lang drift, vanskeleg terreng og elles låg produksjon. Ei tverretatleg gruppe nedsett av Landbruksdepartementet har vurdert nærings-, miljø- og samfunnsmessige sider ved bygging av skogsvegar. Rapporten (1998) frå gruppa har med vurderingar av behovet for vidare vegutbygging i dei ulike fylke. For Møre og Romsdal konkluderer gruppa med at det må byggast ytterlegare km skogsbilvegar ut frå noverande teknologi ved skogsdrift, i tillegg til eksisterande skogsvegar. Dette vil representere ei dobling i forhold til dagens nivå. Vegnettet vil då koma opp i bortimot same tettleik som i skogstrøka. Det er i desse tala teke omsyn til at vel 20 % av produktivt skogareal ikkje er økonomisk drivbart, men ikkje til moglege restriksjonar på vegbygging i område med spesielle miljøkvalitetar. Vegutbygginga gjeld både heilt nye bilvegar med nye terrenginngrep og opprusting av traktorvegar til bilveg, som ikkje fører til nye terrenginngrep etter DN sin definisjon. Gruppa har ikkje konkretisert tal for bygging av traktorvegar der det ikkje er lønsemd å bygga bilveg. Vegutbygging vil skje både i veglaust terreng og supplering av eksisterande vegnett. Frå den «Trondhjemske Postvei» mellom Stranda og Hellesylt. Utsyn over Synnylvsfjorden og fjellområda mellom Oaldsbygda og Lundanes. (Prioritert område nr. 8. Geiranger-Herdal) 27

28 Over: Ei av dei viktigaste årsakene til oppdelinga av dei inngrepsfrie natur- og skogsområda er utbygging av ulike vegtypar. Under: Bilete syner eks. på køyreskadar. Det kan ofte ta lang tid å få slike til å gro, - særleg i høgfjellsområda. 28

29 3.3. KRAFTUTBYGGING Vasskraftutbygging kan påverke inngrepsfrie naturområde gjennom endring av grunnvasstand og lokalklima, tørrlegging av elvestrekningar og våtmark, og splitte opp areal gjennom kraftliner, anleggsvegar massedeponi o.l. Møre og Romsdal er i dag ca. 51 % av all nyttbar vasskraft utbygt og 31% er varig verna. Det blir produsert 6348 GWh vasskraft i fylket (1995), - dvs. omlag 5 % av vasskraftproduksjonen i landet. Det er bygt ut totalt km kraftliner/kablar. Den store utbyggingsepoka for norsk vasskraft er nok definitivt forbi. Likevel er og vil forsatt vasskraft vere vår viktigaste energikjelde. Moglegheita for å bygge ut meir utan å skade verdfull vassdragsnatur er avgrensa, sjølv om det framleis kan vere rom for mindre og skånsomme utbyggingsprosjekt, og oppgradering av eksisterande anlegg. Regjeringa har derfor signalisert ei rullering av Samla Plan, som saman med verneplanane for vassdrag skal vere dei sentrale styringsverkty for forvaltninga av vassdraga også i tida som kjem. Energiforsyninga har hatt ei nøkkelrolle i den strukturelle utviklinga det norske samfunnet har gått gjennom dei siste 100 åra. Parallelt med den teknologiske utviklinga har landskapet gjennomgått store endringar. Ikkje minst har vasskraftregulering sett sitt preg på omgjevnadene. Etter kvart som teknologien utvikla seg, særleg i mellomkrigsåra, vart ein i stand til å anlegge meir avsidesliggande reguleringsmagasin. Kraftutbygginga fikk dermed prege naturområde som tidlegare hadde vore lite rørt av menneskeleg teknologi. Vasskraft vart ein av nøkkelfaktorane i vekstpolitikken etter 2. verdskrig. Nye tekniske framskritt gjorde det mogleg å sprenge lange tunnelstrekningar og dermed overføre store vassmengder, t.d. etter takrenneprinsippet. Desse anlegga fekk konsekvensar for landskapet. Større område enn tidlegare vart omfatta av utbygging; t.d. ved tørrlagte elvestrekningar og bekkefar, anleggsvegar og store reguleringsmagasin. På den andre sida vart det også vanlegare å legge større kraftverk og tunnelsjakter i fjell, slik at bygningar og røyrgater sjeldnare vart å finne som synlege landskapselement. Sjølv om epoka for vasskraftutbygging i hovudsak er over, skjer det framleis ei utbygging/oppgradering av linenettet. Utbygging av større industriområde som t.d. Tjeldbergodden har m.a. ført til bygging av kraftliner gjennom tidlegare inngrepsfrie område. Miljøverknader rundt vassdraget: - Landskapsmessig påverknader. Elvar og innsjøar set 29 sterkt preg på landskapet, og forandringar i elveløpet kan ofte føre til at heile karakteren til landskapet blir endra. Kraftleidningar, vegar, hytter, hus og andre bygningar og anlegg er med på å endre særpreget til omgjevnadene. - Grunnvatn og klima. Utapping av magasina kan føre til senking av grunnvasstanden i området rundt. Dette kan gi tørrare forhold for plantelivet og ein risikerer lavare produksjon og endringar i artsutvalet. Oppdemming kan også verke inn på lokalklimaet; t.d. gjennom seinare islegging/ isløysing og oppstuving av kaldluft oppover vassdraget. - Kraftliner. Bygging av overføringsleidningar fører til oppsplitting av areal. Vidare kan bygging av kraftliner føre til stor slitasje på terrenget når materialtransporten skjer på sommarstid. Dette har visse stader ført til erosjonsskader, med djupe vegetasjonslause sår i hjulspora. Spesielt i fjellet kan det ta lang tid før dette gror til. - Anleggsvegar kan føre til like store konfliktar som sjølve reguleringsinngrepet. I tillegg til sjølve inngrepet kan også ferdsla som vegen medfører vere eit problem. Menneskeleg aktivitet er negativt for ei rekkje dyreartar, som dermed held seg unna. Dette er særleg dokumentert for villrein, men også sårbare og truga artar som jerv, (bjørn, ulv), jaktfalk, vandrefalk og kongeørn som er avhengig av uforstyrra område. Problemet er særleg alvorleg der anleggsvegen rører ved område som er viktige for næringssøk og ungeproduksjon. I store kraftutbyggingar kan anleggsverksmda vare i opptil år. Vidare blir dei fleste anleggsvegane heldt opne for ålmenn ferdsle også etter anleggsperioden. Samla Plan for vasskraftutbygging Ein gjennomgang av vasskraftprosjekta i Samla Plan kategori 1 (prosjekt som er opna for konsesjonsbehandling) syner at fleire av desse vil røre ved dei inngrepsfrie naturområda (sone 1 og 2, men ikkje med villmarksområda i Møre og Romsdal) (tabell 3). Dette gjeld også for prosjekt i kategori 2. Dette er reserveprosjekt, der det ikkje er tatt endeleg standpunkt til om vassdraget skal opnast for konsesjonsbehandling eller om dei skal vurderast som uaktuelle for kraftutbygging). Kraftlinenettet - potensielle nye prosjekt I følge informasjon frå kraftsystemplanleggar (Istad Kraftnett) er det under planlegging 6-7 nye lineprosjekt større enn 33 kv. Det er imidlertid usikkert om fleire av desse vil bli gjennomført. Uansett vil dei fleste av desse ikkje kome i konflikt med dei registrerte inngrepsfrie områda. Unntaket er dei foreslåtte traseane for ny kraftline mellom Tjeldbergodden og Trollheim, som i ulik grad vil røre ved inngrepsfrie område sone 1 og 2 i Aure kommune.

30 Kraftutbygging med kraftgater og tilhøyrande vegar legg beslag på landskapsrommet og blir av mange opplevd som eit av dei mest skjemmande inngrep i norsk natur. Vassdragsregulering fører ofte til store og markerte tekniske inngrep. Fyllingsdam ved Follsjøen mellom Rindal og Surnadal kommunar. 30

31 Samla Plan for vasskraftutbygging Ein gjennomgang av vasskraftprosjekta i Samla Plan kategori 1 (prosjekt som er opna for konsesjonsbehandling) syner at fleire av desse vil røre ved dei inngrepsfrie naturområda (sone 1 og 2, men ikkje med villmarksområda i Møre og Romsdal) (tabell 3). Dette gjeld også for prosjekt i kategori 2. Dette er reserveprosjekt, der det ikkje er tatt endeleg standpunkt til om vassdraget skal opnast for konsesjonsbehandling eller om dei skal vurderast som uaktuelle for kraftutbygging). Kraftlinenettet - potensielle nye prosjekt I følge informasjon frå kraftsystemplanleggar (Istad Kraftnett) er det under planlegging 6-7 nye lineprosjekt større enn 33 kv. Det er imidlertid usikkert om fleire av desse vil bli gjennomført. Uansett vil dei fleste av desse ikkje kome i konflikt med dei registrerte inngrepsfrie områda. Unntaket er dei foreslåtte traseane for ny kraftline mellom Tjeldbergodden og Trollheim, som i ulik grad vil røre ved inngrepsfrie område sone 1 og 2 i Aure kommune. Tabell 3. Prosjekt i Samla Plan - kategori 1. Kommune Prosjekt Medfører Medfører Merknader endring i endring i inngrepsfri inngrepsfri sone 1 sone 2 Halsa Sandå ja ja Halsa Svendsli nei nei Sunndal Småvoll ja ja Aktuelt magasin ligg i Sør-Trøndelag Sunndal Aura II nei nei Sunndal Reinsvatn T nei nei Rauma Glutra ja ja Rauma Innfjordelva nei nei Under bygging Rauma Isa ja ja Stordal Dyrkorn nei nei Stranda Storfossen nei nei Stranda Stadheim VC nei nei Stranda Korsbrekke ja ja Sykkylven Framsetra nei nei Volda Botnaelv nei ja Vanylven Videild nei ja Det aktuelle området er definert som urørt, men etter opplysningar i Samla Planrapporten har Myrkjevatnet tidlegare vore regulert noko. Vanylven Sørdalen nei ja Små endringar i sone 2. Tabell 4. Prosjekt i Samla Plan - kategori 2. Kommune Prosjekt Medfører Medfører Merknader endring i endring i inngrepsfri inngrepsfri sone 1 sone 2 Aure Bjøringen ja ja Surnadal Svorka nei nei Sunndal Reinsvatn ja ja Nesset Meisal nei nei Rauma Herjevatn ja ja Rauma Måna ja ja Norddal Eidsvatn ja ja Får også konsekvensar for «villmarksområde» Skodje Stettevik nei nei Volda Austefjord ja ja Volda Tungelv ja ja Vanylven Åmæla ja nei Vanylven Tennelv ja nei I hovudsak vil inngrepa dreie seg om etablering av magasin og reduksjon/bortfall av vassføring på enkelte strekningar. 31

32 4. Forvaltning av dei inngrepsfrie områda - lovverket Plan- og bygningslova, Naturvernlova Jordlova og Skogbrukslova er viktige lover i arealforvaltninga i Norge. Også Energilova (konsesjonsbehandling) og Vassdragslova kan vere sentrale. Offentlege styresmakter kan med bakgrunn i lovverk og internasjonale avtalar gjennomføre ulike typar verne- og forvaltningsvedtak. Kommunale og regionale styresmakter har ansvaret for den lokale/regionale arealplanlegginga. Vidare ligg det eit stort forvaltningsansvar på den enkelte grunneigar PLAN- OG BYGNINGSLOVA (PBL) Inngrepsfrie naturområde kan sikrast gjennom bruk av plan- og bygningslova m.a. ved: rikspolitiske retningsliner ( 17-1) statleg regulering ( 18) retningsliner gjennom fylkesdelplanar for arealbruk ( 19-1) LNF-område i kommuneplanen ( 20-4) Regulering til spesialområde ( 25) Konsekvensutgreiingar ( 33-2) Plan- og bygningslova gir grunnlag for vedtak både når det gjeld bruk og vern av ressursar ( 2 Formål). Plan- og bygningslova gir heimel for arealplanlegging på riks-, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Lova regulerer også ulike byggetiltak, og stiller krav til søknad og tekniske forhold ved bygge- og anleggsarbeid. Forbod mot bygge- og anleggstiltak For å sikre nasjonale eller regionale interesser, kan det etter 17-1 også innførast tidsavgrensa forbod mot bygge- og anleggstiltak innan bestemte geografiske område inntil 10 år, med høve til å forlenge med inntil 5 år om gongen. Fylkesplan Som tidlegare nemnt skal fylkeskommunane utarbeide fylkesplan etter 19 for å samordne statleg, fylkeskommunal og kommunal verksemd. I Møre og Romsdal er det tidlegare utarbeidd ein fylkesdelplan for elveoslandskap, og det vert arbeidd med ein fylkesdelplan for å sikre villreinområda i Dovrefjellområdet, samt ein fylkesdelplan for strandog kystsona. Fylkesdelplanen er ikkje juridisk bindande, men vil bli lagt til grunn når fylkeskommunen og den regionale statsforvaltninga uttalar seg til kommunale arealplanar. Kommuneplan St.meld. nr. 29 ( ) Om den regionale planleggingen og arealpolitikken slår fast at kommuneplanens arealdel er den viktigaste reiskapen for styring av arealbruken. Miljøomsyn, herunder omsynet til biologisk mangfald og inngrepsfrie naturområde, må derfor innarbeidast som ein sentral premiss i arealforvaltninga, styrt gjennom kommuneplanens arealdel som er juridisk bindande. Kommunen bør skaffe seg oversikt over dei inngrepsfrie naturområda og dei viktigaste biotopane som ikkje er bandlagt etter Naturvernlova. Viktige område kan t.d. sikrast anten gjennom reguleringsplan (PBL 25), alternativt bandleggast i kommuneplanen (4 år), for å følge opp med regulering. Kommunen kan vidare inngå avtalar med grunneigarar om å avstå frå inngrep. Område kan sikrast passivt, dvs. at kommunen søker å styre utanom inngrepsfrie område/nøkkelbiotopane når utbyggingar/naturinngrep må skje. Ofte vil mesteparten av dei inngrepsfrie naturområda vere vist som landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område) i kommuneplanen (tabell 5). Innanfor desse områda er all verksemd utanom landbruk, naturvern og friluftsliv i utgangspunktet forbode. Med landbruk reknast all tradisjonell aktivitet knytt til landbruket. Vegar der tilknytting til hytter eller reiselivsverksemd inngår som ein sentral del av vegformålet, er ikkje landbruksveg og skal derfor behandlast etter PBL. I LNF-områda er det særlovene som regulerer tiltak i landbruket. Bygging av landbruksvegar gjeld stort sett i område som i kommuneplansamanheng er lagt ut til LNF-område. Tiltaket er lovmessig sett ikkje å sjå på som ei omdisponering av areal ettersom arealet fortsatt skal brukast i landbruket. Bygging av landbruksvegar er unntatt kravet om søknadsplikt etter plan- og bygningslova. Arealbruksformålet LNF kan ikkje splittast opp i underformåla landbruk-, natur eller friluftsliv. Dette gjer at LNF ikkje alltid er like hensiktsmessig å bruke dersom ein ønskjer å prioritere eit av formåla framfor dei andre. Regjeringa har nedsett eit planlovutval som m.a. vil vurdere denne problemstillinga nærare. 32

33 Reguleringsplan Reguleringsplanar etter 25 er også juridisk bindande. Dei er meir detaljerte enn kommune- og kommunedelplanar og set av m.a. byggeområde, landbruksområde, trafikkområde, fareområde og spesialområde. Til det siste høyrer friluftsområde, mindre naturvernområde, steinbrudd og massetak m. fl. Fylkeskommunen og statlege fagstyresmakter har rett og plikt til å samarbeide med kommunane om kommune- og reguleringsplanlegging. Dersom planen likevel kjem i konflikt med regionale og nasjonale verdiar, kan m.a. fylkeskommunen, fylkesmannen og evt. andre regionale fagstyremakter fremje motsegn til planen. Dersom det ikkje blir semje gjennom mekling, vil Miljøverndepartementet avgjere saka. Konsekvensutgreiingar (KU) Plan- og bygningslovas føresegner om konsekvensutgreiingar ( 33-2) gjeld for bygging av vegar lengre enn 15 km, samt kraftleidningar >132 kv/ lengre enn 20 km. I følgje KU-forskriften skal også tiltak (som framgår av eit eige Vedlegg II*) meldast og konsekvensutgreiast dersom tiltaket er foreslått lokalisert i område mindre enn 3 km frå inngrepsfri sone 1, eller mindre enn 5 km frå villmarksprega område («slik det fremgår av kartmateriale utarbeidet etter rapporten om Inngrepsfrie naturområder i Norge DN rapport 1995:6»). (* KU-forskriftene 4 pkt. 2. Kriterier for krav om konsekvensutredning for vedlegg II-tiltak. Områder og objekter omfattet av nasjonale planer for vern). Dispensasjon Dersom det føreligg særlege grunnar kan kommunen gje dispensasjon etter 7 frå føresegner i lova eller planar etter denne. Saka skal leggast fram for interessentar og fagstyresmakter før vedtak blir gjort. Plan- og bygningslova kan gi eit effektivt vern mot alle typar utbygging utanom landbruket, dersom kommunane bruker dei moglegheiter for styring som lova gir. Dermed er PBL også ei svært viktig lov for å sikre landbrukets produksjonsgrunnlag. Erfaringane viser at kommunanes praktisering av lova er forskjellig. Medan nokre seier konsekvent nei til dispensasjonar frå planen, er andre svært liberale. Det må vere ein føresetnad at større utbyggingstiltak knytt til kraftutbygging, vegbygging, telemaster osv. skal behandlast av kommunane etter PBL. Også her har det vore varierande praksis SKOGLOVA OG ANDRE LANDBRUKS- POLITISKE VERKEMIDDEL Kommunen er både landbruks- og miljøvernstyresmakt. Kommunens rolle blir derfor å omsetje og formidle vidare måla innanfor landbruks- og miljøvernpolitikken. Dette gjennom å bruke dei tilgjengelege verkemidla slik at miljøverdiar blir tatt vare på, samstundes som at ein gjer eit berekraftig skogbruk mogleg. I forhold til forvaltning av dei inngrepsfrie naturområda bør merksemda særleg rettast mot at: all vegbygging skal ha utgangspunkt i eit godt planlagt vegnett det skal utarbeidast oversiktsplanar for landbruket. Desse skal knyttast opp mot kommuneplanarbeidet. hovudplan for veg skal vere eit viktig element i oversiktsplanarbeidet for å utvikle eit optimalt og rasjonelt vegnettverk for skogbruket, der også omsynet til m.a. landskapsbilde og biologisk mangfald er ivaretatt. bygging av skogsvegar er søknadspliktig og skal skje etter dei krav til miljø, heilskapsløysingar og informasjon som er sett i vegforskrifta tilskot til vegbygging skal berre gjevast der det er tatt tilstrekkeleg omsyn til friluftsliv og naturmiljø Overordna mål for skogbruket I St. meld. nr. 17. ( ) Skogmeldinga ( Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren ) peikar regjeringa på at skogpolitikken skal stimulere til en ansvarsfull og aktiv utnytting av skogressursene og støtte opp under arbeidet med å få til en mer bærekraftig utvikling». I tråd med St.prp. nr 8 ( ) Landbruk i utvikling, er den overordna oppgåva for skogpolitikken å leggje tilhøva til rette for lønsam bruk av skogressursane på kort og lang sikt, samstundes som ein tar vare på og utviklar miljøverdiane i skogen vidare. Etter strategiplan for skogbruket i Møre og Romsdal (frå 1997) skal skog- og utmarksressursane utviklast til å vere ein viktig ressurs på bygdene, som gjer det mogleg å halde oppe levedyktige gardsbruk og aktive bygdesamfunn. Miljøverdiane skal takast vare på og utviklast, og skog og utmark skal vere attraktive område for ulike friluftsaktivitetar. Etter strategiplanen skal hogsten aukast til ein har nådd tilnærma balanse mellom nyttbar tilvekst og uttak. I komande 10-årsperiode er målet å auke årleg hogst for sal til m 3 eller 10 % auke pr år. På lang sikt vil ein kunne auke hogsten ytterlegare til opp mot 1 mill m 3 pr år ved full utnytting av ressursane. 33

34 Oversiktsplanlegging i skogbruket I St.meld. nr. 17 ( ) Skogmeldinga peikar Regjeringa på at: For å imøtekomme skognæringens behov for en tilfredsstillende infrastruktur, er det nødvendig med en videre utbygging og modernisering av skogsveinettet i Norge. Det faktiske omfang av fremtidig skogsveibygging må avklares gjennom utarbeiding av hovedplaner for skogsveinettet i de enkelte kommuner. Skogsveibygging representerer naturinngrep som kan være miljømessig uheldige. Det må derfor klarlegges hvilke deler av skogarealet som har slike miljøkvaliteter at det er nødvendig å føre en restriktiv linje knyttet til ny veibygging. Tilrådingen etter departementets gjennomgang av saksfeltet er særlig varsomhet og økte restriksjoner på veibygging der de planlagte veiene vil berøre områder med formell miljøstatus, områder uten tekniske inngrep, 100- meters-beltet langs varig vernede vassdrag, truete arter og naturtyper, nøkkelbiotoper, kulturminner, kulturmiljø og bynære friluftslivsområder. Som ei oppfølging av tilrådingane i St.prp. nr. 8 ( ), har strategiplan for utvikling av skogbruket i Møre og Romsdal tatt som mål at kommunane skal utarbeide oversiktsplanar for skogbruket. Gjennom oversiktsplanane skal det leggast til rette for ei sterkare næringsmessig utnytting av skogressursane, samstundes som det blir tatt omsyn til biologisk mangfald og aktivitetar som friluftsliv, turisme, jakt og fiske. Oversiktsplanane bør i størst mogleg grad knyttast opp mot kommuneplanarbeidet i den enkelte kommune. Det vil også vere nyttig i saksbehandling og vurdering av enkeltsaker knytt til vegbygging, dyrking og tilskottsaker. Arealinndeling og planlegging - skogsvegar Ein føresetnad for eit økonomisk skogbruk er vidare utbygging av eit rasjonelt skogsvegnett. I kommunane sin oversiktsplan for skogbruket har utarbeiding av hovudplan for skogsvegnettet ein sentral plass. Hovudplanen skal m.a. omfatte kartfesting og klassifisering av eksisterande vegnett og planlegging og kartfesting av viktige vegar som må byggast i framtida. Hovudplanen vil gjera det mogleg med ei samla vurdering av vegutbygginga og vil vere eit godt verkemiddel for utbygging av eit optimalt vegnett i den einskilde kommune. I ein rapport frå Landbruksdepartementet (Nærings-, miljø- og samfunnsmessige sider ved skogbrukets vegbygging; 1998) skisserar den oppnemnde arbeidsgruppa (veggruppa) følgjande hovudprinsipp for vegbygging i skogbruket: Framtidig bygging av skogsbilvegar skal styrast til den delen av skogarealet som er eigna for aktivt skogbruk. På uproduktiv skogsmark, i fjellbjørkeskogen og på den ikkje økonomisk drivverdige del av skogarealet er det eit mål å ikkje bygge nye skogsbilvegar. På areal som inneheld spesielle miljøkvalitetar skal vegbygging underleggast eit auka restriksjonsnivå, og det skal foretakast ei reell avveging mellom næringsinteressene og miljøinteressene i det enkelte tilfelle. Veggruppa viser særleg til følgjande område med spesielle miljøkvalitetar: Villmarksprega område Inngrepsfrie sone 1 og 2 Varig verna vassdrag Det blir vidare lagt til grunn at omsynet til biologisk mangfald, kulturminne, opplevingskvalitatar og urørte naturverdiar er ein utfordring for skogbruket uansett tiltak og uansett geografisk område. Ein hovudplan for skogsvegar vil vere eit godt verkemiddel med tanke på å kunne utforme eit optimalt vegnett i den enkelte kommune. Enkelttiltak i skogbruket må vurderast i høve til landskapsbilde og kulturlandskap over eit større område. Skogareal som på grunn av vanskeleg terreng, lite verdfull skog o.l. ikkje vil vil bli dreve i framtida, skal skiljast ut. Bygging av skogsvegar er relativt detaljert styrt gjennom Landbruksdepartementet sine verkemidlar. Desse er landbruksvegforskrifta og vegnormalar, rettleiingsmateriell og tilskotts- og skogavgiftsordninga. Vegforskrifta (Forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksvegar) Etter forskrift om planlegging og godkjenning av vegar for landbruksformål» av 1.januar 1997 (med heimel i Skoglova og Jordlova) skal omsyn knytt til naturmiljø, landskap, kulturminne og friluftsliv skjerpast i høve til tidlegare forskrift. Det skal leggast vekt på landbruksfaglege heilskapsløysingar. Kommunane og fylkesmannen skal ved aktiv bruk av forskrifta ha kontroll med og kunna styre vegutbygginga i landbruket. Forskrifta gjeld for bygging og ombygging av bil- og traktorvegar i landbruket. Etter forskrifta skal det søkast til kommunen om løyve før bygging startar. I søknaden (fastsett skjema) skal det gjevast opplysingar om vegen sitt dekningsområde, vegklasse, berekning av økonomisk gevinst, kva for miljøverdiar som finst i området m.m. Søknaden skal opplyse om vegen rører villmarksprega område, samt inngrepsfrie område 3-5 km eller 1-3 km frå tyngre tekniske inngrep. Fylkesmannen skal ha til høyring alle bilvegar og alle 34

35 vegar som rører ved verna vassdrag, villmarksprega område eller andre område med spesiell miljøstatus til høyring. Kulturminnestyresmakten (fylkeskommunen) skal ha alle vegsøknadar til høyring. Kommunen avgjer søknaden og kan sette vilkår for lineføring, teknisk utforming og miljømessig tilpassing av vegen. For skogsvegar kan kommunen også sette vilkår for skogsdrifta på avgrensa areal for å ivareta dokumenterte miljøverdiar. Det skal leggast vekt på å finne heilskapsløysingar for skog, jord og andre interesser vegen kan tene uavhengig av eigedomsgrensene. Vidare skal det leggast vekt på konsekvensane bygging og bruk av vegen vil ha for naturmiljø, landskap, kulturminne og friluftsliv. Forskrifta gir høve til å nekte godkjenning av heile eller delar av vegen dersom det finst andre og betre løysingar for området. Ved handsaminga og avgjerd skal kommunen bygge på at dei ressursane vegen skal tene skal kunne utnyttast på ein rasjonell og rekningssvarande måte. Kommunen skal fortløpande sende alle avgjerder til fylkesmannen til orientering. Forskrift om tilskot til bygging av skogsvegar Tilskot til bygging av skogsvegar blir gitt for å fremje aktivitet og stimulere til utbygging av eit miljøtilpassa vegnett. Tilskot skal gjevast under vilkår av eit visst hogstkvantum over ein 8-årsperiode. Midla skal prioriterast til utbygging av hovudvegnettet. Etter forskriften skal vegtrase og vegline innpassast i vegplan for området der det under planlegginga skal takast omsyn til friluftsliv og naturmiljø. Det skal ikkje gjevast tilskot til vegar i område med spesielle miljøverdiar dersom vegbygging gjer at desse verdiane taper seg. Innanor ramma for tilskot kan det også gjevast tilskot til felles vegløysingar for skog, jord og utmarksnæringar. Vernskoggrensene (Skoglova 33) Vernskog skal tene som vern mot skred, ras o.l. eller til særleg vern for annan skog, dyrka jord eller bosetting. Det same gjeld skog opp mot fjellet eller ut mot havet som har så vanskeleg foryngingsforhold eller så låg vokster at den kan øydeleggast ved mishandling elller feilaktig hogst. Skogoppsynet i kommunen skal gjera framlegg til korleis vernskoggrensene skal gå. Fylkeslandbruksstyret gjer endeleg vedtak om vernskoggrensene. Etter lova skal hogst i vernskogen meldast på førehand til kommunen for å sikre at det vert tatt omsyn til klimaverknadar m.m. Vernskogen ligg som regel marginalt til i landskapet opp mot fjellet eller ut mot sjøen, og skogsdrift i desse områda skjer i lite omfang. Ein er sikra mot uheldig utnytting av vernskogen ved meldeplikta for hogst og ved plikta til å søka om løyve for å bygga landbruksveg. Fjellområdet mellom Lomunddalen-Kårøydalen og Søvassdalen. Her frå Sæterfjellet (Fossdalen) i Rindal kommune. (Prioritert område nr. 10). 35

36 Dei fleste kommunar i Møre og Romsdal har nå vedtatt vernskoggrenser og reglar for stell av vernskogen. Andre tiltak i landbruket All nydyrking skal no etter forskrift ha godkjenning frå kommunen før arbeidet vert starta, og godkjenninga skal bygge på m.a. miljømessige vurderingar av konsekvensane av tiltaket. Med dei økonomiske tilhøve i jordbruket ein no har og med stor tilgang på leiejord er det lite nydyrking i Møre og Romsdal Naturvernlova Staten kan sikre inngrepsfrie naturområde gjennom vern etter Naturvernlova; som nasjonalpark landskapsvernområde naturreservat Det er Kongen som kan legge ut større tilnærma urørte, eigenarta eller vakre naturområde som nasjonalpark etter 3 og 4. Dette skal vere statens grunn eller andre område som ligg inntil og blir verna i lag med dette. Det er i dag ingen nasjonalparkar i fylket, men større område i Reinheimen og Sunndalsfjella (utviding av Dovrefjellområdet) er foreslått verna. Tilsvarande kan det etter 5 og 6 leggast ut areal til landskapsvernområde, og etter 8-10 som naturreservat med tilhøyrande reglar for bruk og skjøtsel. Landskapsvernområde er ei mild form for vern av landskapet sin art og karakter, og blir helst brukt i kulturpåverka område. Det er tre landskapsvernområdet i fylket i dag; Trollheimen, Innerdalen og Veøya. Det er vidare framlegg om tre nye landskapsvernområde (jfr. St. meld. nr. 62 ( ) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområde i Norge). Naturreservat kan brukast om meir urørte område eller spesielle naturtypar. Dette er ei streng form for vern, og blir vanlegvis brukt på mindre areal enn nasjonalparkar og landskapsvernområde. I fylket er det i dag 71 lokalitetar (våtmarks- og myrreservat, samt fugle- og dyrelivsfredingar). Det er vidare under arbeid verneplanar for edellauvskog, barskog, barlind/kristorn og havstrand. Vern og vegbygging Areal som er verna eller foreslått verna etter Naturvernlova har eigne reglar for vegbygging, anten det er forbod mot slike tiltak eller avgrensing etter fastsette reglar. Frå Nerlandsøya med Skorpa i bakgrunnen. Herøy kommune. (Prioritert område nr. 19). 36

37 4.4. ENERGILOVA, VASSDRAGSLOVA OG VASSDRAGSREGULERINGSLOVA. Energilova Etablering av nye anlegg for produksjon og og overføring av elektrisk kraft krev konsesjon etter energilova. Nye anlegg for distribusjon opp til og med 22 kv kan imidlertid byggast av distribusjonsverk innanfor ramma av ein generell områdekonsesjon. Ein konsesjon gitt til eit konkret anlegg er ein statleg arealplan som fastset bruk av eit bestemt areal til definerte energiformål. NVE er konsesjonsmynde. Plan- og bygningslovas planføresegner gjeld for elektriske anlegg. Ved etablering av nye energianlegg må kommunen avgjere om det, i tillegg til konsesjonsbehandlinga, skal utarbeidast reguleringsplan og/eller kommunedelplan. Etablering av nye energianlegg krev alltid både konsesjon etter energilova og avklaring mot plan- og bygningslova. Det siste kan gjerast ved å konstatere samsvar med plan, gi dispensasjon frå plan, eller endre/utarbeide ny plan. Vassdragslova I medhald av vassdragslova 104 og 105 skal ein ha løyve for å iverksette vassdragstiltak som kan medføre skade eller ulempe for ålmenne interesser. Som ålmenne interesser reknast m.a. naturvern, friluftsliv, kulturvern og fiskeinteresser. Vassdragslovas verkeområde omfattar elver og bekkar, innsjøar og vatnsamlingar. Det er NVE, etter råd frå fylkesmannen, som avgjer om eit tiltak er konsesjonspliktig. Planar etter planog bygningslova som kan medføre inngrep i vassdrag erstattar ikkje behandling etter vassdragslova. Det same gjeld dispensasjonssaker. Vassdragsreguleringslova Vassdragsreguleringslova gjeld regulering av vassdraget ved å etablere magasin for utjamning av vassføringa på årsbasis for å fremje industrielle formål, først og framst kraftproduksjon. Overføring av vatn innan eit vassdrag eller mellom vassdrag for å auke vassføringa, kjem også inn under denne lova. Etter lovas 3 er det naudsynt med konsesjon for reguleringsmagasin. Reguleringar som ikkje omfattast av konsesjonsplikt etter vassdragsreguleringslova, skal vurderast med omsyn til konsesjon etter vassdragslova. Løyve etter vassdragsreguleringslova blir gitt av regjeringa, etter innstilling til Olje- og energidepartementet frå NVE TILHØVET TIL KOMMUNAL PLANLEGGING Tabell 5. viser ei grov oversikt over kommuneplanens arealdel i dei enkelte kommunane, sett opp mot dei registrerte inngrepssonene. Hovudtrekka er at desse områda er vist som LNF-område. I nokre kommunar er det i inngrepsfri sone 2 opna for spredt hytteutbygging («kan»-område). Vi finn også kommunar der det er lagt inn mindre byggeområde, som regel knytt til hytte- eller seterområde i denne sona. Desse vil i liten grad påverke dei inngrepsfrie områda, så lenge det ikkje føreset bygging av tilkomstvegar eller andre tyngre tekniske inngrep. Vidare finn vi eksempel på område som er bandlagt til kraftutbygging eller regulert til massetak. I ein oversiktsplanprosess, anten det gjeld etter planog bygningslova eller landbruks-/skogbrukslovene, vil eit sentralt utgangspunkt vere ei systematisk identifisering og prioritering av dei forskjellige planfaktorane. Når det gjeld identifisering og prioritering av inngrepsfrie naturområde i den enkelte kommune bør det leggast særleg vekt på følgjande punkt.. Større samanhengande område med høg landskaps- og opplevingskvalitet Inngrepsfrie samanhengande strandområde (100m-beltet) Ubrotne korridorar frå fjord til fjell. Inngrepsfrie dalar i låglandet. Slike område er etterkvart sjeldne. T.d. Skålvassdalen i Aure kommune og Skorgedalen i Ørsta kommune. Verna vassdrag eller andre vassdrag utan inngrep. Biologisk mangfald: * nøkkelbiotopar * område med kontinuitetsskog ( gamalskog ) * sjeldne og kravfulle vegetasjonstypar (t.d.lågurtskog, høgstaudeskog, gråor-heggeskog og edellavskog). Vidare kan det i eit langsiktig perspektiv vere aktuelt å vurdere tiltak som går på redusere eller fjerne gamle inngrep, der desse ikkje lenger har nokon funksjon (t.d. kraftliner som ikkje lenger er i bruk). Inngrepsfrie naturområde er ein avgrensa ressurs som kommunane må ta stilling til i ein planprosess eller ved behandling av enkeltsaker. Den konkrete utfordringa i forhold til desse områda vil variere frå kommune til kommune. Til hjelp i den kommunale behandlinga av søknader om tiltak i inngrepsfrie naturområde, er det i vedlegg 1 vist forslag til ei sjekkliste for slike saker. 37

38 Tabell 5. Inngrepsfrie område/kommuneplanens arealdel Kommune Vedtak i Viste arealbruksformål i kommuneplanen samanheldt med registrerte inngrepsfrie naturkomm.st. område. Villmark Inngrepsfri Inngrepsfri sone 2 sone 1 Aukra (kystsona) LNF Aure LNF LNF/LNF-(kan): små hytteområde ved Vikafjellet Averøy LNF Eide LNF/LNF-(kan): fjella Mælen, Sandnestind og fjellrekka mot Fræna. Frei LNF Fræna LNF/Byggeområde hytter på Hustadmyrene. (Sør for Gulvvatnet). Giske LNF Gjemnes LNF LNF (kan): hytter v/bakkvatnet og nord for Heggemslia Byggeområde hytter (H1) ved Øyevatnet og Langvatnet (Langvassdalen) Halsa LNF LNF LNF-(kan): B11 og B15 Haram manglar Hareid LNF Herøy LNF LNF Kristiansund LNF (rundt Grip) - Midsund LNF Molde LNF Nesset LNF LNF LNF Byggeområde: 2 mindre område på vestsida av Eikesdalsvatnet (Hoem og Hoemsetra, eksist.bebyggelse). 2 hytteområde ved Mosvatnet (Rødalsetra) og eit mindre ved vestenden av Raudsandvatnet. Norddal LNF LNF LNF Massetak i Raudbergsvika (inkl. veg) Rauma LNF LNF LNF Byggeområde: Eks. regplanar for hytter v/månvatnet, Måsvatnet, Selseterdalen og Kavlisetra Rindal LNF LNF LNF Byggeområde: Større hytteområde (V) (mot Nordmarka) og (S) (mot Meldals grense) Sande LNF Sandøy manglar Skodje LNF LNF Smøla LNF LNF Stordal LNF LNF Byggeområde: 2 små seterstøler (S) ved Skottet. Krav til bebyggelsesplan. Stranda LNF LNF LNF (kraftutbygging Båndlagt til kraftutbygging: Vatnedalsvatnet. Konflikt med Vatnedals- både sone 1 og 2. (Bandlegging utgått?) vatnet) LNF-(kan): seterområde på Liabygdsida. Sula LNF Byggeområde: Deler av hytteområde nord for Moldversvatnet. Sunndal LNF LNF LNF Bandlagt verneområde Surnadal Bandlagt verne- LNF LNF område Bandlagt verne- LNF-(kan): deler av B14 (vest for Skjennå) område nordaustre del av B2 (nord for Åssgard) deler av B3 (nord for Bøverdalen) Sykkylven LNF LNF Tingvoll LNF LNF Tustna LNF Byggeområde turisme: nokre av øyane nord i Hammersundet (nord for Gautøya) Ulstein LNF Vanylven LNF Byggeområde hytter v/bjørdalsvatnet og ved sørenden av Strandavatnet (Støylsvatnet) Vestnes LNF LNF Volda LNF LNF Byggeområde (seter): 17-Langevassetra, 21-Aurstadsetra og 22-Årsetsetra, 34-Sunndalsetra. Ørskog LNF LNF Ørsta LNF Byggeområde: (60)-Skorgestøylen (godkjent reg.plan). Deler av byggeområde (38) (hytte?) Ålesund LNF

39 Vedlegg 1. SJEKKLISTE FOR BEHANDLING AV TILTAK I INNGREPSFRIE NATUROMRÅDE. TIL HJELP I DEN KOMMUNALE SAKSBEHANDLINGA. 1. VURDERING Ja Nei Ligg tiltaket innanfor dei inngrepsfrie sonene slik som vist på tilsendt kart for kommunen? Vil tiltaket føre til at omfanget av den inngrepsfrie sona blir redusert? Blir det ut over dette tatt hol på nye naturområde? Er det tatt omsyn til samlokalisering/arealøkonomisering? Er tiltaket i samsvar med arealdelen til kommuneplanen eller evt. oversiktsplan for landbruket? Er tiltaket av ein slik storleik at det kjem inn under krav om konsekvensutgreiing Ligg tiltaket innanfor nedbørsfeltet til verna vassdrag (jfr. Rikspolitiske retningsliner for verna vassdrag)? Kjem tiltaket i konflikt med andre bandlagte område (verneområde, nedbørsfelt for drikkevassforsyning o.l.)? Er følgjande vurdert? Alternative løysingar for aktuelt utbyggingsbehov? Omsynet til landskapskarakteren? Omsynet til biologiske konsekvensar? (nøkkelbiotopar, spreiingskorridorar, rekrutteringsområde) Omsynet til naturopplevinga knytt til allmenne friluftsinteresser i området? Omsynet til naturoppleving og reiseliv? 2. INNHENTING AV FRÅSEGNER Blir saka sendt aktuelle styresmakter til uttale? - Fylkeskommunen - Fylkesmannen - Andre statlege instansar - Lokale nemder/utval med ansvar for natur- /kultur- og friluftssaker - Landbruksmynde - Nabokommunen dersom tiltaket virkar inn på felles urørt område - Andre Er det ved oversending av søknaden lagt ved gode kart og evt. skisser/fotografi o.l.? 39

40 Vedlegg 2. BIOLOGISK MANGFALD Uttrykket biologisk mangfald omfattar heile variasjonsbreidda av livsutfalding i naturen. Norge har forplikta seg til å identifisere trugsmåla mot det biologiske mangfaldet, og å sette inn tiltak for å motvirke ei negativ utvikling. (FN-konvensjonen (Rio) om biologisk mangfald). I 1993 slo Nordisk Mininsterråd fast at øydelegging av leveområde er det største direkte trugsmålet mot biologisk mangfald i Norden. Kvifor ta vare på biologisk mangfald Det er tre hovudårsaker til at vi skal ta det biologiske mangfaldet med oss inn i framtida: økologiske argument som går ut på at alle livsformar har funksjonar i naturen nytte argument som peikar på at artar kan kome til praktisk nytte for mennesket etiske argument som tillegg alle livsformer, samt økosystem, ein eigenverdi Tap av biologisk mangfald Hovudårsaka til tap av biologisk mangfald er mennesklege inngrep og utarming av naturressursar,- spesielt i form av øydelegging av leveområde, oppdeling av leveområde og endra driftsformar i til dømes landbruket. Andre viktige menneskeskapte faktorar er dessutan forureining, introduksjon av framande organismar, og ringverknadene av at andre artar forsvinn. I Norge er det registrert omlag arter (ikkje medrekna mikroorganismar og algar), men berre ca artar er så godt kartlagt at ein sikkert kan seie noko om utbreiing og status, men det vert rekna med at vi har ansvar for omlag artar. (Størstedelen er insekt). Dette viser vesentlege kunnskapsmanglar, men gir samtidig ei god grunngjeving for bruk av «føre var» prinsippet i forskjellige samfunnsaktivitetar. Naturen har alltid vore i endring I arbeidet for å ta vare på artsmangfaldet, må ein ta omsyn til at naturen alltid har vore i endring. Norsk natur var bokstaveleg på bar bakke etter siste istid. Innvandringa av planter og dyr starta for år sidan og pågår framleis. Samtidig med at nokre artar har kome, har andre forsvunne pga. endra livsvilkår. Menneskas inngrep i naturen har akselrert spreiing av artar sterkt, m.a. gjennom opparbeiding av kulturlandskapet og husdyrhaldet. Alle artar har ei avgrensa levetid på jorda, noko som fører til at omlag 2 artar naturleg døyr ut kvart år. I eit utviklingsperspektiv er det såleis naturleg at nye artar blir utvikla, medan andre døyr ut. Utfordringane i dag er at endringane likevel skjer i et slikt tempo,- mellom anna ved faretrugande utrydding av forskjellige livsformer og øydelegging av viktige leveområde, slik at tilpassingsmekanismane ikkje får høve til fungere på ein god måte. Ingen kan i dag seie kor mykje av det biologiske mangfaldet som kan reduserast utan at det får alvorlege konsekvensar for menneska sine livsvilkår. Det vi likevel sikkert kan seie er at utrydding av artar er ein irreversibel prosess, og at mennesket på lang sikt er totalt avhengig av intakte naturlege økosystem. Truga artar - «raudlister» Ei raudliste er ei liste over artar som i ulik grad blir vurdert å vere truga av forandringar på levestaden som følgje av menneskeleg aktivitet. Raudlistene konkretiserar aktuelle artar, og dermed indirekte kva naturtypar som det er viktig å fokusere på for å kunne ta vare på det biologiske mangfaldet. I Møre og Romsdal er dette temaet best systematisert i ein rapport frå fylkesmannen som gjeld truga, sjeldne og sårbare plantar, sopp og lav. Det kjem fram at sjølv om mange av raudlisteartane sin økologi og sårbarheit er utilstrekkeleg kjent, tyder det på at moderne driftsmåtar i jord- og skogbruk er dei viktigaste av dei menneskekontrollerte faktorane som har påverknad på desse artsgruppene i Møre og Romsdal (fig.). Antall rødlistearter som påvirkes Omlegging Hogst av Treslag- Utbygging, Samling Grøfting av jordbruket gammel skifte bergverk myr/ skog våtmark Oversikt over antall rødlistearter som blir negativt påverka av ulike faktorar i Møre og Romsdal. Oversikta er grov og hefta med usikkerheit. (Kjelde: Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Rapport 3/98.)

41 Mangfaldet i Møre og Romsdal I Møre og Romsdal finn ein møtestaden mellom ein rekke naturtypar. Flatlandet på delar av kysten er av det mest utprega strandflatelandskapet i landet. Her finn ein plantar som knapt toler kuldegrader og som anten finst lenger sør eller lenger vest. På dei høgste fjelltoppane veks plantar som elles høyrer heime i nord eller aust, og langs dei inste fjordane finn ein rekke forekomstar med varmekjær vegetasjon. Ser vi på dyrelivet, særleg fuglane, vil vi på same måten stå overfor denne uvanlege blandinga av ytterpunkt. Fuglefjell og havfugl på øyane ut mot havet og innlandsfugl og skogsfuglar i dalane mot aust. Typisk innan både zoologien og botanikken er at sørlege artar har si nordgrense i Møre og Romsdal og nordlege artar har si sørgrense i fylket. Møre og Romsdal kan karakterisast som eit fylke med uvanleg stor variasjon og spennvidde. Viktige skogsområde Omlag halvparten av dei truga artane i Norge er knytt til skog og skogsområde. Mange av desse artane er sjeldne og truga pga. spesielle krav til levestaden. Eit viktig krav for mange er kontinuitet i skogsmiljøet. Det inneber at tilgangen på gamal og urørt skog er ein viktig avgrensande faktor for mange artar. På sikt kan det bli vanskeleg å sikre det biologiske mangfaldet i skogen dersom utviklinga held fram utan sikring av større samanhengande skogsområde utan vegar, tilstrekkeleg store område med kontinuitetsskog, nøkkelbiotopar og høgproduktive låglandsområde med skog. Dei viktigaste skogs-/vegetasjonstypane i ei slik samanheng i fylket er lågurtskog (mellom anna kystfuruskog på frodig skogsmark), høgstaudeskog, gråor-heggeskog og edellauvskog. Strandsone og vassdragsnaturen Ein må vidare vere særleg merksam på utbygging og oppstykking som rammer artsmangfaldet langs strand- og fjordsonene, samt vassdragsnaturen. 41 Kulturlandskapet Hovudtyngda av kulturlandskapet ligg utanfor dei registrerte inngrepsfrie områda. Gamalt kulturlandskap rundt t.d. setergrendar o.l. kan likevel vere med innanfor desse områda. Kulturlandskapet med m.a. sine slåtteenger og utmarksbeite er mellom dei rikaste biologiske områda vi kjenner. Det er knytt store utfordringar til landbruket til overgangen frå tidlegare tradisjonelle driftsformar som slått, rydding og beite til monokulturell og meir intensiv drift. Gjødsling av tidlegare lite gjødsla slåtteenger og beitemark er eit av trugsmåla mot det biologiske mangfaldet i kulturlandskapet. Det same gjeld attgroing av forskjellige eldre typar kulturlandskap. Vedlegg 3. NASJONALE OG REGIONALE MÅL FOR AREALPOLITIKKEN, MED SÆR- LEG VEKT PÅ BIOLOGISK MANGFALD OG INNGREPSFRIE NATUROMRÅDE. St.meld. nr. 13 ( ). Om FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro. Med m.a. Rio-erklæringa, klimakonvensjonen, biodiversitetskonvensjonen, skogprinsippa og Agenda 21 - Konvensjonen om biologisk mangfald med gjennomslag for føre-var prinsippet. omfattar både bevaring og berekraftig bruk av ressursane, med utgangspunkt i nasjonale strategiar og handlingsplanar for forvaltning av biologisk mangfald. Det blir m.a. fokuser spesielt på ei berekraftig utvikling av fjellområda. - Skogprinsippa om berekraftig skogforvaltning. - Gjennom Agenda 21 blir all verdas lokalsamfunn og kommunar oppfordra om å utvikle lokale planar og tiltak for ei berekraftig utvikling St. meld. nr. 31 ( ) Den regionale planleggingen og arealpolitikken Mål og prinsipp for ein heilskapleg arealpolitikk. Den nasjonale og regionale utviklinga skal vere berekraftig. Ressursar som ikkje er fornybare kan berre takast i bruk etter at konsekvensar for miljø, naturresursar og samfunn er vurdert. Det er naudsynt å ta vare på areal for biologisk produksjon, samtidig som det blir sikra tilstrekkelg areal for effektive utbyggingstiltak. Store samanhengande intakte naturområde i framtida må sikrast, og at det er av vesentleg betydning at lokale og regionale styremakter innarbeider omsynet til nasjonale miljømål i si planlegging. Meldinga peikar vidare på at skogsareal utan veg og hogst er allereie ein ressurs som det er knappleik på i Norge. Miljøverndepartementet. Rundskriv T-1/94. Nasjonale mål for fylkes- og kommuneplanlegginga, og opplegget for fylkesplanlegginga Følgjande hovudprinsipp skal liggje til grunn for arealpolitikken: - arealøkonomisering - samle og minimalisere naturinngrep

42 - tilpassing av ny utbygging til omgjevnadane - fleirbruk av område - samlokalisering - tilpassing/omstrukturering av transportsystemet Det er viktig at lokale og regionale styremakter innarbeider omsynet til nasjonale miljømål om biologisk mangfald, slik at Norge også i framtida kan behalde større urørte naturområde. St.prp. nr. 56 ( ) Om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen om biologisk mangfold av 22.mai Arealressursar og biologiske ressursar skal nyttast og forvaltast slik at det biologiske mangfaldet blir oppretthaldt både på kort og lang sikt. St.prp. nr. 8 ( ) Landbruk i utvikling Landbrukets viktigaste miljøutfordringar er knytt til: - forsvarleg forvaltning av arealressursane - bevaring av økologiske funksjonar og truga artar og økosystem - bevaring og vidareutvikling av kulturlandskap og opplevingsverdiar - redusert erosjon og næringstap til vatn og luft - ivaretaking av kulturminne og friluftsverdiar Regjeringa understrekar at omsynet til miljøet er ein grunnleggjande premiss for utvikling av eit berekraftig landbruk der krava til økonomi og effektivitet blir vegd i forhold til ressursgrunnlaget og miljøverdiar. Landbruksdrifta vil ikkje vere berekraftig på lang sikt utan tilstrekkeleg tilpassing til naturgrunnlaget. Miljøomsyna i landbruket omfattar både jord- og skogbruk. Dei kostnadseffektive tiltaka må prioriterast. St.meld. nr 29 ( ) Regional planlegging og arealpolitikk Inngrepsfrie naturområde- og spesielt område med villmarkspreg - må forvaltast som ein viktig del av vår nasjonale arv. Villmarksprega område er ein ressurs som Norge er nesten åleine om i Europa. Sidan gjenverande inngrepsfrie område gir eit godt bilde av korleis Norge ivaretar sitt ansvar i forhold til forvaltninga av det biologiske mangfaldet, vil forvaltninga av slike område by på store utfordringar. Innst. S. nr. 219 ( ) Innstilling frå energi- og miljøkomiteen om regional planlegging og arealpolitikk. Fleirtalet er samd i at det viktigaste trugsmålet mot biologisk mangfald i Norge er summen av dei mange menneskelege inngrepa som påverkar, reduserer og splittar opp areala. Dermed blir leveområda for mange former for liv øydelagt og forstyrra. Fleirtalet er og samd i at det er av avgjerande verdi å bremse ei slik oppstykking og øydelegging av leveområda. St.meld. nr. 58 ( ) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling I tråd med forpliktinga i konvensonen om biologisk mangfald er m.a. målet å sikre eit representativt utval av alle naturtypar, samt dei større samanhengande urørte naturområda. Regjeringa legg opp til følgjande strategiar for å sikre det biologiske mangfaldet: 1. Ytterlegare tap av biologisk mangfald skal avgrensast ved å rette fokus mot årsakene til tapet. 2. Bruk av biologisk mangfald skal vere økologisk berekraftig. 3. Truga og sårbart biologisk mangfald skal vernast og om mogleg restautrerast. Den nære samanhengen mellom bevaring av det biologiske mangfaldet på land og arealforvaltninga, inneber at denne oppgåva først og framst må ha sin basis i kommunane. Det vil m.a. vere viktig at de nasjonale måla for bevaring av biologisk mangfald blir lagt til grunn for kommuneplanane. Det blir særleg lagt vekt på på at den enkelte sektor og kommunane så langt som mogleg må unngå ytterlegare inngrep i dei gjenverande, samanhengande urørte naturområda og andre verdfulle naturtypar. Strategiplan for utvikling av skogbruket i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljø: Utmarksressursane skal forvaltast etter prinsippa om berekraftig utvikling. Ein høgt prioritert del av det berekraftige skogbruket er å ta vare på biologiske mangfald. Ein del skogområde er enno relativt urørte. Desse områda kan representere viktige verdiar som bør takast vare på. Det er ut frå miljøomsyn eit ynskje om å sikre eit nettverk av slike område. Samstundes kan områda innehalde mykje verdfull skog. Det er ei utfordring å finne fram til ei avgrensing av slike område som er tilfredstillande, sovel som for næring som for miljø og friluftsliv. LITTERATUR Bjordal, Håvard. Naturforvaltar. Inngrepsfrie område og biologisk mangfald. Innlegg i NAFO-Nytt nr Direktoratet for naturforvaltning (DN). Stadig mindre inngrepsfrie naturområder. Faktaark nr DN-rapport Inngrepsfrie naturområ- 42

43 der i Norge. Registrert med bakgrunn i av stand fra tyngre tekniske inngrep. DN/SFT. Miljøtilstanden i Norge DN-håndbok Naturforvaltning i kom munene - ei oppslagsbok. DN-håndbok Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. Skauge, Ola. Avd. dir i DN. Inngrepsfrie natur områder i Norge. Innlegg i NAFO-Nytt nr Fylkesdelplan Dovrefjellområdet. Fagrapport landbruk (1997). Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark og Sør-Trøndelag fylkeskommunar. Fylkesmannen i Aust-Agder, miljøvernavdelingen. Rapport nr Urørte naturområder i Aust- Agder. Fylkesmannen i Buskerud og Buskerud fylkeskommune. Biologisk mangfald i Buskerud (1997). Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Miljøtilstanden i Møre og Romsdal. Rapport nr. 6, Fylkesmannen i Møre og Romsdal Strategiplan for utvikling av skogbruket i Møre og Romsdal Fylkesmannen i Møre og Romsdal Villrein, inngrep og forstyrringar i Ottadalen villreinområde. Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Planter, sopp og lav. Rapport 3/98. Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet i Møre og Romsdal Samlerapport. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune: Biologisk mangfold i Sør- Trøndelag Hågvar, Sigmund (prof. NLH). Det glemte miljøproblemet. Kronikk i Dagbladet LANDBRUKSDEPARTEMENTET: Landbruksdepartementet. (1991). Veileder for skogsvegbygging med miljøhensyn. Landbruksdepartementet (1994). Handlingsplan for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Landbruksdepartementet og Det norske Skogselskap (1995). Skogbruk i kyststrøk. Miljøhensyn og oversiktsplanlegging. Landbruksdepartementet. Rundskriv M-56/94. Skogbrukets sektoransvar for miljøverdier i skog. Landbruksdepartementet. Rundskriv M-2/97. Ny forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål. Levende Skog, nr. 2/98. Standarder for et bærekraftig skogbruk. Prosjekt for bærekraftig skogbruk i Norge. Landbruksdepartementet (1998). Nærings-, miljø- og samfunnsmessige sider ved skogbrukets vegbygging. Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Landbruksdepartementet. MILJØVERNDEPARTEMENTET: Miljøverndepartementet, T-603B, Vassdrag er mer enn energi. Miljøverndepartementet Nasjonale mål for fylkes- og kommuneplanleggingen, og opplegget av fylkesplanleggingen (T-1/94). Rundskriv frå Miljøverndepartementet: T-3/90 Konsekvensutredninger. Ikraftsetting av plan- og bygningslovens bestemmelser. T-6/91 Retningslinjer om sentral behandling av fylkesdelplaner. T-4/92 Kulturminnevern og planlegging etter plan- og bygningsloven. T-5/93 Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging. T-1/94 Nasjonale mål for fylkes- og kommuneplan- legginga, og opplegget for fylkesplanlegginga T-4/95 Retningsliner for bruk av motsegn i plansaker etter plan- og bygningslova. T-1/96 Motorferdsel i utmark. Rettleiarar frå Miljøverndepartementet: T-603B Vassdrag er mer enn energi T-937 Tenke globalt - handle lokalt. T-981 Friluftslova - Kva lova tillet og forbyr. T-1057 Retningsliner for planlegging av riks- og fylkesvegar etter plan- og bygningslova. T-1078 Rikspolitiske retningsliner for verna vassdrag. T-1127 Rettleiar. Kommuneplanens arealdel. T-1128 Rettleiar. Reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Møre og Romsdal fylkeskommune/fylkesmannen i Møre og Romsdal. 100m-beltet langs sjøen. Strandsoneforvaltning. Rettleiar Naturvårdsverket. Rapport Mål för naturvården. Red.: Tor-Björn Larsson. Norges Naturvernforbund. La naturen gå i arv. Veileder for bevaring av biologisk mangfold i kommunene Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Veileder. Arealplanlegging i tilknytning til vassdrag og energianlegg. Høyringsutkast, mars Nærings- og energidepartementet. Verneplan og Samla Plan som styringsverktøy. Tale ved statsråd Marit Arnstad på SNRs vassdrags- og energiseminar, Oslo Norges Forskningsråd. Konsensusrapport om 43

44 forvaltning av biologisk mangfold i Norge, mai NORTRA. Markedsundersøkelse Statens vegvesen, Vegdirektoratet. Faunapassasjer. MISA 98/05. Statistisk sentralbyrå. Elektrisitetsstatistikk C 407. Økoforsk utredning 1986:7. Vassdragsreguleringer og landskap. Westgård, Anne. Diplomoppgave. Reiseliv Høgskolen i Lillehammer. NOU og Stortingsmeldingar NOU 1986:13. Ny landsplan for nasjonalparker. NOU 1989:10. Flersidig skogbruk. St.meld. nr. 68 ( ). Vern av Norsk natur. St.meld. nr. 40 ( ). Om friluftsliv. St.meld. nr. 46 ( ). Miljø og utvikling. St.meld. nr. 34 ( ). Om miljøvern i kommunene. St.meld. nr. 60 ( ). Om samlet plan for vassdrag. St.meld. nr. 27 ( ). Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (Rovviltmeldingen). St.meld. nr. 62 ( ). Ny Landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. St.meld. nr. 13 ( ). Om FN-konferansen om miljø og utvikling, i Rio de Janeiro. St.meld. nr. 31 ( ). Den regionale planleggingen og arealpolitikken. St.meld. nr. 29 ( ). Regional planlegging og arealpolitikk. St.meld. nr. 35 ( ). Om rovviltforvaltning. St.meld. nr. 17 ( ). Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren. (Skogmeldinga) LOVVERK Fjellova av 6 juni 1975 nr. 31. Friluftslova av 28. juni 1957 nr. 16. Kulturminnelova av 9. juni 1978 nr. 50. Lov om jordbruk av 12. mai Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. av 15. mai 1992, nr. 47. Lov om motorisert ferdsel i utmark av 10. juni 1977 nr. 82. Lov om skogbruk og skogvern av 12. mai 1995 nr. 23. Lov om utnytting av rettar og lunnende mm. i stats- allmenningane (fjellova) av 6. juni 1975 nr. 31. Lov om vassdragene av 15. mars 1940 nr. 3. Lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 nr. 17. Lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38. Naturvernlova av 18. juni 1970 nr. 63. Plan- og bygningslova av 14. juni 1985 nr. 77. Fjellområdet mellom Måndalen og Tresfjorden. Her frå Daugstadsetra i Vestnes Kommune, med utsyn mot Trolltinden og Svartvasstinden. (Prioritert område nr. 13). 44