05/09 THE NORWEGIAN-SPANISH SALTED FISH PROJECT PRODUKSJONSKJEDER, KONVENSJONER OG MARKEDSTILPASNING I SALTFISKNÆRINGEN. Vigdis Lode REPORT

Transkript

1 05/09 REPORT THE NORWEGIAN-SPANISH SALTED FISH PROJECT Vigdis Lode PRODUKSJONSKJEDER, KONVENSJONER OG MARKEDSTILPASNING I SALTFISKNÆRINGEN The Norwegian-Spanish Salted Fish Project Department of Geography University of Bergen

2 THE NORWEGIAN-SPANISH SALTED FISH PROJECT REPORT is a series of publications from the project The Spanish salted fish project and the opportunities for the Norwegians. The project is partly financed by The Research Council of Norway and Norwegian fish processing industry. The project The Spanish salted fish project and the opportunities for the Norwegians focuses on the restructuring of the Spanish salted fish market, and investigates possible strategies for Norwegian salted fish producers to increase their market share in the Spanish salted fish market. Salted fish products have been in the heart of Spanish and Norwegian culture for centuries. Production of bacalao salado (salted cod) emerged in Spain the 13th century, and the Norwegians have supplied the Iberian markets for 300 years. During the last decades a fundamental restructuring of The Spanish market for salted fish products has occurred. Consumption has increased, new products have been introduced, and the entire process of salted fish production has changed. The project aims to examine the key factors responsible for such trends in one of the world s leading seafood markets, as well as supporting good business relations between Norwegian and Spanish producers. Publication list for Reports (July 2009) 01/09 Vigdis Lode: Skriftlige konvensjoner i norsk og spansk saltfisk næring. Departement of Geography. University of Bergen 02/09 Vigdis Lode: Produksjonskjeder, konvensjoner og markedstilpasninger i saltfisknæringen. Departement of Geography. University of Bergen 03/09 Tor Brynjar Welander: Omstilling og industrielle konvensjoner i Finnmark. Departement of Geography. University of Bergen 04/09 Knut Bjørn Lindkvist: Innovations and market responses in the Norwegian salted fish industry. Departement of Geography. University of Bergen 05/09 Vigdis Lode: Produksjonskjeder, konvensjoner og markedstilpasning i saltfisknæringen. Departement of Geography. University of Bergen ISSN: ISBN: Reports may be ordered from: Department of Geography, University of Bergen, phone: post@geog.uib.no You can also find us on internet: salted-fish.uib.no

3 - Et spansk perspektiv på den norske produksjonskjeden

4 II

5 Forord Når jeg nå står på terskelen til arbeidslivet, på vei bort fra skolebenken, gjør jeg meg opp noen tanker rundt hva de to siste årene har gitt meg. Noe jeg har lært underveis i skriveprosessen er hvordan en mastergrad ikke bare gir deg et faglig utbytte, men også verdifulle personlige erfaringer. Vi starter på studiet, litt famlende og usikre på hvor dette bærer hen, og går ut etter to år med hevet hode og en visshet om at det målet vi satte oss tilslutt ble oppnådd. Selv om målet noen ganger fortonte seg som en ball som glippet ut av hendene for så å trille lengre bortover, falt det meg aldri inn å velge den lettvinte løsningen. Å gi opp, snu og gå tilbake til start var rett og slett ikke noe alternativ. Jeg kan likevel ikke skryte på meg en skriveprosess der alt til enhver tid har gått på skinner. Det er flere personer jeg vil takke for at jeg i det hele tatt kom i mål, og for at det resultatet som jeg nå ser foran meg er noe jeg er stolt av å ha skrevet. Først av alt vil jeg takke min dyktige veileder, Knut Bjørn Lindkvist, for faglige tilbakemeldinger, råd og tips, for at du alltid tar deg tid til å svare på spørsmål fra oss studenter, og for å ha reddet meg fra mang en kommafeil med dine røde pennestreker. Min kjære Camilo fortjener også en stor takk for hjelp, støtte og oppmuntring underveis. Uten deg sikkert ingen oppgave. Familien min må også nevnes her, takk til dere. En takk også til fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, for økonomisk støtte til gjennomføringen av feltarbeidet i Spania. En takk spesielt til informantene mine både på norsk og spansk jord, for å ta seg tid til en student og hennes litt mystiske skriverier om næringen. En ikke fullt så stor takk til værgudene, som sendte meg på en 8 timers busstur via Finland, på vei til Vardø, selv om det ble en opplevelse det og. Til slutt en stor takk til medstudentene mine her på Institutt for Geografi, for oppmuntring og gode ord (felles skjebne felles trøst), utallige kaffepauser, og for å danne det sosiale fellesskapet som er så viktig for å komme i mål. Vigdis Lode Bergen, mai 2008

6 II Innhold FORORD...I INNHOLD... II FIGURER... V TABELLER...VI VEDLEGG... VII 1. INNLEDNING EN FISKERINÆRING I UTVIKLING OG ENDRING NORSK EKSPORT AV SALTFISK FRA 1990 TIL PROBLEMSTILLING OPPGAVENS STRUKTUR EN TEORETISK BAKGRUNN EN TERRITORIELL TILNÆRMING TIL SALTFISKNÆRINGEN PRODUKSJONSSYSTEM EN KONVENSJONSTEORETISK INNFALLSVINKEL STORPERS HELLIGE TREENIGHET ET BAKTEPPE FOR KONVENSJONER I FISKERINÆRINGEN METODISKE PERSPEKTIVER PÅ EGEN FORSKNING HVORFOR METODE? EN INNLEDNING VALG AV METODE KVALITATIV METODE SATT OPP MOT DEN KVANTITATIVE KLARGJØRING AV EGEN BAKGRUNN: KRITISK REFLEKSIVITET OG INTERSUBJEKTIVITET GJENNOMFØRINGEN AV FELTARBEIDET Å SKAPE ORDEN AV KAOS VITENSKAPELIG GYLDIGHET, METODISKE PROBLEMER OG MULIGE FEILKILDER FORSKNINGSKONTEKSTEN... 38

7 III 4.1 PRODUKSJON OG KONSUM AV SALTFISK I SPANIA MITT FELTOMRÅDE: MURCIA, ALICANTE OG VALENCIA EN PRESENTASJON AV DE FEM BEDRIFTENE OG HOVEDRESPONDENTENE NØKKELINFORMANTER I FINMARK OG EN INFORMANT I BASKERLAND, SPANIA RESPONDENTER OG HOVEDTEMAER FANGST OG RÅSTOFF PRODUKSJON FRA RÅSTOFF TIL FERDIG PRODUKT MARKEDET LÆRING OG SAMARBEID FREMTIDSTANKER: EN NÆRING I NEDGANG EN IDEALTYPE AV SALTFISK MED GOD KVALITET TO PRODUKSJONSSKJEDER KRYSSER SINE SPOR EN HELHETLIG FORKLARINGSMODELL HINDRINGER I RÅVARELEDDET EN INSTITUSJONELL KONTEKST: SKRIFTLIGE KONVENSJONER SPANSKE PERSEPSJONER AV NORSK PRODUKSJON KVALITET SOM BEGREP FANGST DEN NORSKE RÅVAREN KONSERVERINGSMIDLER OG ANDRE TILSETNINGSSTOFFER ET BEVISST MARKEDSSKIFTE? OG TANKER OM KLASSIFISERING MARKED DE MELLOMMENNESKELIGE RELASJONENE VEIEN VIDERE TO UTVIKLINGSSCENARIOER NOEN KONKLUDERENDE BEMERKNINGER...92

8 IV 8.1 DEN NORSKE PRODUKSJONEN OG KONVENSJONENE ER MARKEDSTILPASNING MULIG? TEORETISKE OG METODISKE IMPLIKASJONER REFERANSER VEDLEGG... A

9 V Figurer Figur 1.1: Den totale eksporten av norsk saltfisk fra (Lindkvist et al., 2008)... 2 Figur 1.2: Norsk saltfiskeksport til Spania, inkludert frossen torsk og seifilet (Lindkvist et al., 2008)... 3 Figur 2.1: Paradigmet om innovative miljøer og utvikling: territorialisert økonomi (Crevoisier, 2005)... 8 Figur 2.2: Brudd- og kontinuitetsprosessen i innovative miljøer (Crevoisier, 2005) Figur 2.3: Produksjonskjeder i en geografisk og organisatorisk kontekst (Edgington og Hayter, 1997) Figur 2.4: Den norske saltfiskens produksjonskjede Figur 2.5: Den hellige treenighet (Storper, 1997) Figur 4.1: Kart over Alicanteregionen Figur 6.1: Den norske og den islandske produksjonskjeden Figur 6.2: Produksjonskjeden og konvensjoner (Hansen, udatert), (LOVDATA, 1996)... 66

10 VI Tabeller Tabell 3.1: Hovedrespondenter og informanter Tabell 4.1: Mine fem hovedrespondenter Tabell 5.1: Fremtidstanker Tabell 5.2: Kvalitetssikring for konsumentene Tabell 7.2: Samarbeid blant bedriftene... 88

11 VII Vedlegg Vedlegg 1: Skriftlige konvensjoner i norsk produksjon... a Vedlegg 2: Intervjuguide for hovedrespondenter i Alicante-området...f Vedlegg 3: Spørreskjema for nøkkelinformanter i Vardø... i Vedlegg 4: Spørreskjema for produsenter i Baskerland... m

12

13 1. Innledning 1.1 En fiskerinæring i utvikling og endring En stor del av Norges innbyggere har fra gammelt av bosatt seg nær viktige naturressurser, på den 1752 kilometer lange kystlinjen. Kystsamfunn og større byer er dannet langs kysten. Havets ressurser har vært de viktigste kildene til overlevelse og inntekt. Fiskerinæringen står i dag overfor nye utfordringer. Globaliseringen av verdenshandelen har ført med seg endrede rammebetingelser, og en internasjonal konkurranse som påvirker framgang og økonomisk utvikling innenfor næringen. Samtidig som konkurransen innenfor en av sjømatnæringene skjerpes gjennom endringsprosesser i og blant produsentlandene, åpner kontakten i markedene i stadig større deler av verden for en tettere kobling også mellom internasjonale handelsaktører. I tråd med at satsningsområdene og mangfoldet av aktørnettverk har økt, har også institusjonelle betingelser blitt satt i verk for å regulere den utviklingen, noe som har bidratt til å sette sitt preg på saltfisknæringen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt (Aarset og Rusten, 2007). Det er blant annet institusjonelle og lokalt betingede faktorer som er med å bidra til den utviklingen vi kan se i saltfisknæringen i Norge i dag. I det neste avsnittet vil jeg redegjøre for denne utviklingen, for å begrunne problemstillingen i oppgaven. 1.2 Norsk eksport av saltfisk fra 1990 til 2005 Fangst, foredling og ikke minst salg av saltfisk og klippfisk har lange tradisjoner i Norge. Salting og tørking har i mange århundrer vært brukt for å konservere fisken på best mulig måte for lagring og transport, for å bevare fisken best mulig over lengre tid. Allerede på 1500tallet kunne blant annet spanjoler, hollendere og franskmenn ses i torskefiske langs norskekysten. Nordmennene begynte etter hvert å innføre salt fra middelhavslandene og kom i gang med egen eksport av saltfisk. I dag holdes fortsatt denne tradisjonen i hevd, om enn med andre metoder for tilvirkning enn på tallet (Lindkvist og Hauge, 2000).

14 2 Figur 1.1: Den totale eksporten av norsk saltfisk fra (Lindkvist et al., 2008) Når vi ser tilbake på norsk eksport av saltfisk i løpet av 1990-årene, var den norske eksporten av saltfisk en suksesshistorie, spesielt de første årene. Figur 1 viser at eksportvolumet ble fordoblet fra tonn i 1991 til hele tonn i Det går videre fram at det har vært en positiv utvikling i den totale norske eksporten fra 1991 og fram til 2005, om vi ser hele perioden under ett (Lindkvist et al., 2008). Utviklingen fra 1998 og framover ser ikke like lys ut. Vi ser at nedgangen i eksporten av saltfisk har vært drastisk de siste årene, fra totalt tonn i 1998, til tonn i 2005 (Lindkvist et al., 2008). Den sterke veksten vi kan se utover på 90-tallet snur med andre ord kraftig i perioden fra 1998 til En nedgang starter som fører den totale eksportmengden i retning av resultatene tidlig på 90-tallet, før den sterke vekstperioden Det spanske saltfiskmarkedet For å se nærmere på årsakene til den negative utviklingen i den totale eksporten av saltfisk vil det være naturlig å gå inn og undersøke de ulike markedene for import. I mottakerlandene for norsk fisk vil det kunne finnes forklaringer, om enn bare delvise, på hvorfor utviklingen har vært slik for Norges del på 90-tallet. Hva utløste en slik nedgang, og hvilke faktorer er i dag med og opprettholder denne prosessen?

15 3 Figur 1.2: Norsk saltfiskeksport til Spania, inkludert frossen torsk og seifilet (Lindkvist et al., 2008) Figur 1.2 viser den totale norske eksporten av saltfisk målt i tonn, fra 1991 til og med 2005 til det spanske markedet. Vi ser hvordan Norge eksporterte relativt lite til det spanske markedet i tonn klippfisk og 2731 tonn saltfisk gjorde ikke den norske næringen til den mest framtredende aktøren på dette tidspunktet, og vi leverte 12,1 prosent av saltfisken som ble importert av Spania totalt. I 1998 derimot, var situasjonen en helt annen. Salget av saltfisk økte til tonn i 1998, noe som tilsvarer en økning på 318 prosent! Også saltfileten økte, fra 0 og opp til 710 tonn. Eksporten av klippfisk holdt imidlertid stand på omtrent samme nivå som tidligere. Vi var nå på samme nivå som Island når det gjaldt mengde som ble eksportert av den tradisjonelle saltfisken til Spania. Figur 1.2 viser hvordan eksportveksten til Spania fortsatte fram til 1998, da nedgangen begynte. Salget av våtsaltet fisk ble redusert med nesten 40 prosent fra 1991 og til 2005, mens salget av saltfilet gikk ned med 10 prosent. Det er i salget av den tradisjonelle saltfisken vi tydeligst ser en nedgang. Fra å ha en markedsandel i Spania på 12,8 prosent i 1991, som vi så ovenfor, var denne andelen steget til 39,1 prosent i I 2005 var andelen sunket til 13 prosent, det vil si at vi de siste årene har vært tilbake til det eksportnivået vi startet med tidlig på 1990-tallet. Mens Island, Færøyene og andre land økte sine markedsandeler i Spania, sank norsk eksport av saltfisk i et voksende marked, noe som åpner for spørsmål om hva som forårsaket en slik utvikling. Vi ser av figur 1.2 hvordan eksporten til det spanske markedet viser samme utviklingstrekk som den totale utviklingen i norsk saltfisknæring (fig. 1.1.). Spania har alltid vært et av de

16 4 viktigste mottakerlandene for den norske saltfisken, noe som gjør dette markedet godt egnet for undersøkelse av eksportutviklingen for de norske produktene. Det er også kulturelle og historiske grunner til hvorfor nettopp Spania vil være interessant å fokusere på, noe vi ser nærmere på i kapittel 4 om forskningskonteksten. Helt siden førromersk tid har de innfødte på den iberiske halvøy saltet og tørket fisk, for å bevare fisken over lengre tid. Det varme Middelhavsklimaet, og tilgangen på sjøsalt ga dette området gode forutsetninger for en slik næring. Da katolisismen senere ble innført ble fisk en viktig del av kosten, en tradisjon spanjolene har holdt fram til nåtiden, selv om nye matretter og produkter også er kommet til (Lindkvist et al., 2008). Saltfiskproduksjon og konsum ser vi har sterke tradisjoner i Spania, noe som gjør det desto mer interessant som kontekst for forskning innenfor et slikt tema. 1.3 Problemstilling Formålet med denne oppgaven er blant annet å finne svar på følgende spørsmål: Hvorfor har Norge hatt en negativ utvikling i det spanske markedet fra 1998 og fram til i dag, slik figuren over viser? Markedet og de ulike aktørene i markedet og produksjonen deltar i et innfløkt sosialt system som består av handlingsmåter, preferanser, holdninger, lover og regler, og som til sammen gir oss den situasjonen vi har i norsk og spansk saltfisknæring i dag. Jeg vil undersøke det innledende spørsmålet ved å gå til markedsleddet og produksjonsleddet i produksjonskjeden. Kanskje jeg her vil kunne finne holdninger og meninger om hva som kan gjøres av forbedringer i de resterende leddene av produksjonskjeden i Norge, fra fisken fanges, foredles og lagres, og til den transporteres til Spania for å selges. Jeg vil først undersøke spansk produksjonspraksis, normer og regler, for om mulig finne ulikheter med den norske. Ved å studere de normene, reglene og kravene som gjør seg gjeldende i den moderne sektoren av den spanske produksjonen og i det spanske markedet i dag, kan jeg få klarlagt hvordan disse fungerer i det daglige livet. Jeg vil se på hvordan norske produsenters krav og praksis harmonerer med disse, og se på muligheten for en tilpasning til spanske konvensjoner fra norske aktørers side. Videre vil jeg undersøke spanske saltfiskprodusenters og markedsaktørers forhold til norske produsenter og norsk fisk som eksporteres til Spania. Ved å se på den norske delen av produksjonen med spanske øyne vil jeg kunne komme nærmere et svar på hva som

17 5 skjedde med norsk saltfisk i Spania fra slutten av 1990-tallet og frem til i dag. Jeg vil også kunne finne svar på hva som nå kan eller bør gjøres, i følge de spanske aktørene, for at den norske næringen igjen kan ta tilbake tapte markedsandeler. Om en slik revansje er ønskelig hos den norske næringen er imidlertid heller ikke sikkert, noe vi skal se nærmere på i kapittel 7. Vi skal i det neste kapitlet se hvordan både Storper (1997) og Crevoisiers (2005) teoretiske forståelse av territoriet kan hjelpe oss til å forstå hvilke mekanismer som påvirker og er med å styre saltfisknæringens økonomiske utvikling. Et territorium blir her blant annet forstått som det rom hvor næringsaktører og institusjoner er bundet sammen i relasjoner hvor økonomisk aktivitet blir til (Crevoisier, 2005). Territoriet blir stedet, eller like gjerne det avgrensede rommet, der den tilgjengelige teknologien blir tatt i bruk av de organisasjonene eller næringsaktørene som er med i nettverket av aktører (Storper, 1997). Slik skapes forskjellige territorielle produksjonssystemer som vi finner både i den norske og spanske saltfisknæringen. En slik bakgrunn gjør det enklere å forklare og forstå hvordan produksjonssystemer og produksjonskjeder koblet til samme næring kan framstå som vesentlig ulike på noen områder. Hovedproblemstillingen min, som skal forklare eksportnedgangen til Spania, vil være: Hvilke krav (konvensjoner) til prosess og produktkvalitet er knyttet til de enkelte produksjonsfasene hos de spanske saltfiskprodusentene? Hvilke av disse produksjonskonvensjonene lever nordmennene ikke opp til og som det er spesielt viktig at nordmennene tilpasser seg, i følge spanske produsenter, for å gjenvinne sin posisjon i det spanske markedet? Min hypotese (H¹) er at spanske konsumenter og produsenter vil forlange moderne produkter, tilpasset preferansene til den økende gruppen mennesker i den moderne delen av markedet, og at Norge ikke er i stand til å levere slike produkter slik situasjonen nå er. Videre (H²) vil jeg anta at for å endre produksjonen i en mer moderne retning tilpasset nye preferanser, kreves det nye konvensjoner, det vil si nye krav, normer og regler for hvordan de ulike produksjonsleddene skal arbeide. Målsetningen med prosjektet mitt vil være å utvide tidligere forskning på området, ved å fokusere på formelle og uformelle konvensjoner i næringen, både på spansk og norsk side.

18 6 Jeg vil da kunne finne ut hvilke forutsetninger norske bedrifter har for å kunne tilpasse seg spanske markedskrav. 1.4 Oppgavens struktur I det neste kapitlet vil jeg presentere de teoretiske perspektivene jeg skal bruke for å belyse problemstillingen som jeg nå har redegjort for. Jeg har valgt en territoriell tilnærming, der forståelsen av territoriet som en oppsamling av produksjonsregionens tilgjengelige teknologiske og organiseringsmessige ressurser står sentralt. Denne forståelsen av territoriet knyttes delvis til Storpers (1997) bidrag til konvensjonsteorien. De mer håndfaste strukturene blir representert av produksjonssystemer, og da spesielt saltfiskens vertikale produksjonskjede. Produksjonskjeden blir i oppgaven et viktig analytisk verktøy og referansepunkt for analysen av den norske produksjonen og de tilhørende konvensjonene. I kapittel 3 presenterer jeg de metodiske valgene jeg har tatt i gjennomføringen av oppgaven. Jeg argumenterer blant annet for hvordan kvalitativ metode kan brukes til å se bak de offisielle sannhetene i saltfisknæringen, representert ved skriftlige normer, regler og forskrifter. Viktigheten av å klargjøre egen bakgrunn blir understreket, før jeg forholdsvis empirisk framstiller hvordan det var å planlegge og gjennomføre et feltarbeid, ved å anvende de teoretiske analyseprinsippene. I kapittel 4 presenteres forskningskonteksten der jeg gjorde feltundersøkelsene mine, ulike steder i provinsene Alicante, Murcia og Valencia, sørøst i Spania, det jeg videre i oppgaven betegner som Alicante-regionen. Respondentene og nøkkelinformantene mine fra spansk og norsk næring blir også presentert her. Kapittel 5 er et empirisk kapittel der jeg legger fram noe av hva mine hovedrespondenter, de spanske produsentene i Alicante-regionen, svarte i intervjuene. Jeg kommer i dette kapitlet med noen tanker om hvordan dataene kan belyse min problemstilling, som en oppstart til den videre analysen. Det er i kapittel 6 jeg presenterer rammeverket for den videre analysen, den norske og islandske produksjonskjeden, som krysser hverandres spor. Jeg ser på den norske næringens situasjon, og diskuterer produksjonskonvensjoner i norsk og spansk næring. I kapittel 7 ser jeg på aspekter fra det forrige kapitlet som kan være verdt å undersøke nærmere, samtidig som spanske produsenters persepsjoner av den norske produksjonen trekkes inn i diskusjonen. I det avsluttende kapitlet, kapittel 8, kommer jeg med noen konkluderende bemerkninger rundt problemstilling og funn.

19 7 2. En teoretisk bakgrunn 2.1 En territoriell tilnærming til saltfisknæringen I følge Storper (1997) er territoriet en konfigurasjon av den teknologien og de organisasjonene, i hovedsak bedrifter og produksjonssystemer, som finnes lokalt. Det er geografisk nærhet mellom aktørene i territoriet, og en slik klyngedannelse av bedrifter og aktører vil kunne minske problemet med usikkerhet (Storper, 1997). Territoriet kan dermed forstås som et rom. Men det er mer enn et geografisk lokalisert sted. Det utgjøres også av gjensidige relasjoner mellom deltakerne der, og mellom deltakerne og deres omgivelser, slik det ble nevnt i kapittel 1. Det binder sammen bedrifter, institusjoner og lokale aktører i en prosess av økonomisk utvikling (Crevoisier, 2005). Aktørene knyttet til saltfisknæringen driver fram produksjonen gjennom kontakt med hverandre og med miljøet, eller omgivelsene rundt dem. I Norge har de tilgjengelige ressursene og begrensningene som finnes blant annet i lovverket, i normer, historie og tradisjoner, skapt et territorium, eller det vi kan betegne som et geografisk lokalisert produksjonssystem for saltfisk. I min oppgave vil to slike produksjonssystemer stå i fokus, den norske saltfisknæringens produksjonssystem på den ene side, og det spanske systemet på den andre. I oppgaven vil jeg i hovedsak se på hvordan differensierte ressurser og konvensjoner, i form av blant annet krav og forventninger fra ulike aktører vil kunne gi de to produksjonsområdene ulike forutsetninger for produksjon og handlingsvalg. Selv om empirien i hovedsak er konsentrert omkring Alicante-regionen i Spania, vil et supplement av sekundærmateriale fra tidligere forsknings empiriske undersøkelser i Spania gi meg kunnskap til å danne meg et inntrykk og bygge opp et bilde av spanske produsenter generelt Det innovative miljø For å forklare de økonomiske endringene som skjer i de ulike territoriene og hvorfor noen i sin utvikling er mer innovative en andre, har Crevoisier utviklet en teoretisk modell og idealtype som han kaller det innovative miljø. Dette begrepet gir et rammeverk for å forstå økonomisk utvikling mer enn å være en definitiv og formalisert teori, og det kan brukes til å se hvordan økonomiske miljøer både påvirkes av økonomiske mekanismer og også selv virker inn på den videre økonomiske utviklingen (Crevoisier, 2005).

20 8 Figur 2.1: Paradigmet om innovative miljøer og utvikling: territorialisert økonomi (Crevoisier, 2005) Det er i følge Crevoisier i de innovative miljøene (jfr. figur 2.1) at økonomisk aktivitet skapes og har de beste mulighetene til utfoldelse. Gjennom innovasjon, et produksjonssystem basert på nettverk, og konkurranse mellom aktører i territoriene stimuleres nyskaping og produksjonsevnen i alminnelighet. I slike miljø finner vi elementer fra de teknologiske, organisatoriske og territorielle prosessene og strukturene. For å hevde seg i den stadig sterkere konkurransen i verdensøkonomien er det blitt viktigere å kunne være først ute med nye produkter og ny eller forbedret teknologi i produksjonsprosessene. Konkurranse er nødvendig. Over tid skapes ny sakkunnskap eller know-how gjennom slike innovasjoner. Hvis denne nye kunnskapen ikke spres, kan varige konkurransefortrinn skapes. Det er av betydning at aktørene deltar i lokale nettverk. En saltfiskbedrift vil, som en økonomisk aktør etter hva Crevoisier hevder, kunne nyte godt av relasjoner til andre lignende bedrifter i sitt eget nærområde. Sammen deler de mange ressurser som finnes i det territoriet de alle er deler av. Aktørene har en territoriell forankring som gjør at de kan gjøre bruk av territoriets ressurser i den økonomiske utviklingen i bedriften. Territoriets lokale nettverk gir muligheter for koordinering mellom aktørene. Som vi skal se i et senere kapittel

21 9 vil et større fokus på konvensjonsteorien, og spesielt Storpers teorier, vise hvordan problemet med koordinering står sentralt i all økonomisk aktivitet (Storper, 1997). Nettopp konvensjonene, eller de formelle og uformelle reglene og praksisen (jfr. Lindkvist og Sánchez, 2008), er grunnlaget for koordineringen. Samarbeid i nettverkene over tid skaper et fellesskap av gjensidig avhengige aktører der relasjonell kapital dannes. Den relasjonelle kapitalen består av spesifikke ressurser og verdier som er unike for aktørene i nettverket, skapt med bakgrunn i delte erfaringer og kunnskaper. Denne sosiale kapitalen er satt sammen til en koordinert helhet (Crevoisier, 2005). Fra tidligere forskning vet vi at slike samarbeidsnettverk er av den mer sjeldne sorten i saltfisknæringen. Mistillit mellom bedriftene heller enn samarbeid er det som har vist seg å dominere for eksempel i Ålesundsregionen (Lindkvist, 2004). Tillit til hverandre og tro på at aktørene ved en sosial investering sammen kan skape noe som alle vil kunne dra nytte av, og som ikke skaper vinnere og tapere mellom dem, kan muligens være vesentlig for å kunne lykkes (Crevoisier, 2005). Men sikkert er det ikke. Og praksis har som sagt vist det motsatte. I de geografiske produksjonsregionene finnes muligens de ressursene og aktørene som er nødvendige for innovasjon. Ressursene utgjøres av unik lokal sakkunnskap, av opparbeidet kompetanse og av ulike former for kapital. De aktørene som gjør bruk av denne kunnskapen kan være både bedrifter, individuelle innovatører og støtteinstitusjoner. I Norge er dette blant annet de norske fiskeribedriftene, fiskerne, nøkkelpersoner i næringen og organisasjoner som Eksportutvalget for fisk og Norsk Saltfiskforum, for å nevne noen. Den kunnskapen som tas i bruk i et slikt miljø av næringsaktører er nødvendigvis tryggere å bruke enn den kunnskapen som befinner seg utenfor, da aktørene ikke har gjort seg kjent med denne. Den lokale kunnskapen i miljøet kan være bygget på egne, lokale ressurser. Hvordan mange av operasjonene i saltfisknæringen skal utføres, slik som fangst, og behandling av fisken fram til den kommer i produksjon, er lært gjennom mange år, fra generasjon til generasjon, og ofte uten store forandringer i rutinene. På denne måten skapes det lokale tradisjoner som utvikler seg og følger sin egen vei, uavhengig av andre miljøers utvikling og handlingsvalg. Noen ganger vil imidlertid slike lokale tradisjoner og normer utvikle seg til generell kunnskap der det er allmenn enighet om hvordan en best kan løse et problem, noe som også gjerne støttes opp av et lovverk som blant annet kan regulere prosesser, og for eksempel hvilke krav til hygiene som må følges i en allment akseptert produksjonspraksis. Denne kunnskapen kan tas i bruk direkte, eller, hvis ikke formelle restriksjoner er til hinder, tilpasses slik at den igjen blir unik, lokal kunnskap for miljøet (Crevoisier, 2005). Vi skal i et senere kapittel blant

22 10 annet se hvordan Island har tatt i bruk slik generell kunnskap om produksjon av saltfisk, og tilpasset denne gjennom bruken av tilsetningsstoffer i fisken, som har gitt det islandske saltfisksystemet et fortrinn overfor det norske. Figur 2.2: Brudd- og kontinuitetsprosessen i innovative miljøer (Crevoisier, 2005) Hvis forutsetningene er til stede for et innovativt miljø, kan innovasjon i næringen skje, og da gjennom en brudd- og kontinuitetsprosess (rupture/ filiation process) slik figur 2.2 viser. Vi ser av figuren hvordan territoriet som her kan likestilles med saltfisknæringens territorielle produksjonssystem eller næringsmiljø, går gjennom en endringsprosess igangsatt av innovative nettverk. Først må et innovativt prosjekt formuleres, ved at aktørene ser hvilke muligheter og hindringer som ligger i territoriets spesifikke ressurser. Så må ressursene tas i bruk til å utvikle ny spesifikk kunnskap og kompetanse unik for miljøet. Dette skjer gjennom en kognitiv læringsprosess der aktørene møtes og deler av den kunnskapen de sitter inne med. Nye teknologier i saltfiskproduksjonen har blant annet blitt utviklet og tatt i bruk av

23 11 islandske produsenter, for å kutte ned på saltingstiden og dermed kutte kostnadene betraktelig. Slike moderne produkter blir også gjerne rimeligere for konsumentene, noe som støtter opp om en stadig voksende moderne næring, som slik kan skaffe seg unik kunnskap utviklet i eget produksjonsmiljø. Vi ser videre hvordan den nye kunnskapen lager et avtrykk i territoriet. Det vil si at de nye prosessene blir vanlige her. Dette avtrykket blir en støpeform, eller matrise, for territoriets videre endring og utvikling. Enda nyere prosesser påvirkes av den praksisen som nå er etablert (Crevoisier, 2005). I den tradisjonelle saltfisknæringen vil det kunne være et potensial for innovasjon og nytenkning, og et skifte til nyere, mer moderne teknologi som virker kostnadsbesparende. Men ikke alle miljøer kan være innovative, selv om de er rike på ressurser. Miljøet må i tillegg ha en kapasitet, en evne og en rett til å være innovasjonsdyktig. Det territorielle produksjonssystemet vi finner i den norske saltfisknæringen trenger hovedaktører eller nøkkelpersoner som kan drive fram en ønsket utvikling, og som tør å ta sjanser på å prøve ut ny kunnskap som kan utvikles til å bli unik for den norske næringen. Vi har hittil i kapitlet sett hvordan norsk og spansk saltfisknæring kan sies utgjøre to forskjellige territorier, eller territorielle produksjonssystemer. Her skaper ulike tradisjoner og tilgang på ressurser produksjonsmiljøer med hver sine utgangspunkt for utvikling. Aktørene i den norske næringen har, som nevnt, lært fra tidligere generasjoner hvordan fiske og produksjon skal utføres, og dette blir sammen med det gjeldende lovverket styrende for hvordan produksjonssystemet utformes. I kapittel 1 fokuserte problemstillingen på den norske utviklingen i det spanske markedet og hvordan utviklingen kan forklares og om den har en mulighet til endring. Deretter vender jeg meg til det spanske produksjonssystemet og til deres krav til prosess- og produktkvalitet. Samtidig vil en nærmere undersøkelse av mekanismene i det norske systemet, sett gjennom spanske øyne, kunne gi meg noen svar på hvordan to produksjonssystemer som antageligvis er ulike på mange måter, bedre kan tilpasses hverandre ved at norske produsenter bedre tilfredsstiller de krav og forventninger som er stilt fra spanske aktører. Crevoisiers (2005) innovative miljø blir i tilknytning til problemstillingen et redskap til å forstå hvordan den norske saltfisknæringen kan ha en mulighet til å endre den negative utviklingen som ble presentert i kapittel 1. Da må de tilgjengelige teknologiske og organisatoriske ressursene tas i bruk. I en tradisjonell næring bygget på gamle tradisjoner kan en i dagens globale konkurranse være nødt til å endre seg og ta i bruk ny teknologi og

24 12 nye virkemidler for å spare inn på kostnader og skape produkter som harmonerer med nye markedskrav. De bedriftene og næringsaktørene som finnes i territoriet utgjør de organisatoriske ressursene som kan gå inn og formulere et innovativt prosjekt med et mål om endring, slik det ble demonstrert i brudd- og kontinuitetsprosessen over. 2.2 Produksjonssystem For å få en oversikt over hvordan produksjonen foregår og hvilke elementer og aktører som er med i hele prosessen fra planlegging, via gjennomføring og fram til det ferdige produktet befinner seg hos konsumentene eller sluttbrukerne, kan det være nyttig å organisere disse aktivitetene i et system. For å visualisere produksjonsprosessen brukes gjerne nettverk eller kjeder av ulike produksjonsledd som er koblet sammen til helhetlige produksjonssystemer (Dicken, 1992). Produksjonssystemene kan som nevnt være lokalt forankret i et territorium, med lokale kjennetegn som skiller det fra de andre. Et slikt lokalt produksjonssystem kan defineres som a cluster or a set of production facilities for similar or related industry in a specific locality (Lindkvist og Antelo, 2007:272) Et produksjonssystem har over tid opparbeidet seg visse organisatoriske særtrekk. Selv om vi i dagens samfunn hevdes å ha gått fra fordismen og over til nye måter å organisere økonomisk aktivitet på, har produksjonssystemets tradisjonelle oppbygning fremdeles innflytelse, ikke minst innenfor naturressursbaserte næringer som produksjon av saltfisk. For det første kan vi se hvordan bedrifter innenfor samme næring, og som spesialiserer seg på å produsere samme type produkter, knyttes sammen gjennom horisontale koblinger. De vertikale koblingene ser vi i hver enkelt bedrift, som gjennom å knytte seg til bedrifter innenfor andre ledd i produksjonen skaffer til veie de råvarer og utfører de bearbeidelser som i siste fase gir et ferdig produkt. De vertikale koblingene innenfor et produksjonssystem velger jeg å betegne som en produksjonskjede. Produksjonssystemet, sammen med den underordnede produksjonskjeden, blir et analytisk rammeverk og en metode for å skaffe oversikt og strukturere analysen naturlig etter de ulike produksjonsfasene og produksjonskonvensjonene saltfisken går igjennom fra fangst til marked. Vi ser nå hvordan problemstillingen min er tett knyttet opp mot nettopp disse fasene. Jeg stiller spørsmål om hvilke krav som hører til hver enkelt fase i produksjonen i følge spanske aktører, og søker å finne svar på hvorvidt norske produsenter

25 13 kan og vil kunne tilpasse seg enkelte av disse kravene, for å skape en positiv utvikling i et marked med vekstmuligheter Produksjonskjeden Et analytisk verktøy En produksjonskjede er del av et produksjonssystem, som strekker seg utover grenser, og kan være et nyttig redskap for å forstå den økonomiske aktiviteten som aktørene utfører i en næring. Produksjonskjeden kan defineres som en sekvens av funksjoner koblet sammen, der hvert nivå legger verdi til prosessen med produksjon av varer og tjenester (Dicken, 1998). Hvert ledd er i alle tilfeller koblet sammen av transaksjoner, som igjen er strukturert organisatorisk og på ulike geografiske nivåer. Kjeden gir et forenklet bilde av hvordan bedrifter forholder seg til hverandre gjennom nettverk av ulik geografisk skala, både lokalt innenfor en bedrift og mellom bedrifter, nasjonalt, og mellom bedrifter i internasjonale nettverk (Dicken, 1992) Den produksjonskjeden som den norske saltfisken er del av spenner over flere ulike geografiske nivåer og kontekster. Den kjeden som ender opp i Spania og som jeg har valgt å ta utgangspunkt i, er bare en av flere komplekse produksjonskjeder innenfor denne næringen. Gereffi (1997) bruker begrepet commodity chain, eller handelsvarekjede, også når han forklarer ulike lands regionale utvikling i en global økonomi. En slik kjede utgjøres av flere knutepunkter (nodes) eller operasjoner innefor verdenshandelen der innhenting av råvare, produksjon, eksport og salg inngår som de mest vesentlige. I stedet for se på alt overskudd som trukket ut av en ressursperiferi og hjemmeværende i en kjerneregion eller land, kan Gereffis begrep brukes til å se kjerne- og periferiområder representert i de ulike knutepunktene innenfor hver enkelt handelsvarekjede. Hvert land eller hver region kan dermed bestå av en blanding av både kjerne- og periferiaktiviteter gjennom ulike handelsvarekjeder som det er knyttet til, og regionene har følgelig muligheter til å kunne bevege seg oppover i den globale økonomien (Edgington og Hayter, 1997). De aktuelle landene jeg har valgt å fokusere på, Norge og Spania, er ikke periferiregioner som bare eksporterer råvarer til kjerneregioner. De er heller preget av å være både råvareeksportører og produsenter innenfor flere næringer. Etter Gereffis begrep vil den handelsvarekjeden jeg her fokuserer på, strekke seg fra innhenting og bearbeiding av råvaren i Norge, og deretter eksport av fisken for mulig videre produksjon og salg i Spania. Dette er

26 14 to land der det tydelig finnes både kjerne- og periferiaktiviteter knyttet opp til produksjon i denne produksjonskjeden. Det finnes også flere andre lignende konsepter som har til hensikt å illustrere struktureringen av produksjonen, både i kjerne- og periferiområder. Produksjonskjede, filière, og verdikjede er alle begrep som brukes, det sistnevnte begrepet for å understreke at det i hvert ledd legges verdi til varen i de aktivitetene som finnes her. Alle transaksjoner i en kjede kan på den ene side gjennomføres innenfor et og samme firma, oftest et konsern, i en hierarkisk organisert struktur av internaliserte transaksjoner. På den annen side kan hver enkelt transaksjon også gjennomføres av forskjellige uavhengige bedrifter og organisert gjennom markedet, med andre ord som eksternaliserte transaksjoner (Dicken, 1992). En av de viktigste årsakene til at bedrifter velger å internalisere noen av transaksjonene sine i en kjede de selv kontrollerer, skyldes at de fleste markeder ikke er perfekte. Tilgjengelighet, pris eller kvalitet på en råvare, eller prisen på det ferdige produktet, er alle faktorer som i de fleste tilfeller vil være usikre. Og jo større usikkerhet, jo mer forlokkende kan det være for bedriften å kontrollere disse aktivitetene selv. Grensene mellom hvilke aktiviteter som internaliseres og hvilke som settes ut til andre bedrifter eller grupper utenfor bedriften er likevel ikke klare (Dicken, 1992) Den firedimensjonale produksjonskjeden Edgington og Hayter har videreutviklet Gereffis begrep handelsvarekjede til også å inkludere de organisatoriske og geografiske nivåene i kjeden. Slik blir ikke produksjonskjeden sett på isolert, men som en del av en større helhet, produksjonssystemet, som allerede ble presentert innledningsvis i kapittel 2. Følges Edgington og Hayters tankegang består enhver produksjonskjede av fire dimensjoner, eller nivåer (se figur 2.3): Et deskriptivt nivå, et organisatorisk nivå mellom de deltagende bedriftene, et nivå av geografiske sprednings- og konsentrasjonskrefter, og til slutt en institusjonell kontekst der lokale, nasjonale og internasjonale betingelser og regler former både lokale og globale prosesser i hvert ledd i kjeden.

27 15 Figur 2.3: Produksjonskjeder i en geografisk og organisatorisk kontekst (Edgington og Hayter, 1997) På det deskriptive nivået består produksjonskjeden av aktivitetene produksjon, handel og relaterte tjenester som i hvert ledd legger verdi til sluttproduktet, som til sist leveres til konsumenter. Aktivitetene kan kort summeres opp som følgende seks funksjoner: ta avgjørelser, forske og utvikle, produsere, distribuere, markedsføre og gjøre forretningstjenester, slik figur 2.3 viser (Edgington og Hayter, 1997). Det flerdimensjonale produksjonskjedebegrepet rommer imidlertid, som nevnt tidligere, flere nivåer. Det jeg har valgt å kalle det organisatoriske nivået forklarer hvordan relasjons- og maktforholdene mellom bedriftene i en kjede er organisert, noe som igjen påvirker hvordan økonomiske, materielle og menneskelige ressurser er fordelt og hvordan de beveges innenfor produksjonskjeden. Innenfor denne dimensjonen finnes det to typer av organisering av transaksjoner, eller koordinering av beslutning og handling, nemlig markeder og hierarkier eller bedrifter. I markedet finner vi en sosial arbeidsdeling der bedrifter gjennomfører ulike

28 16 og spesialiserte arbeidsoppgaver. I en hierarkisk organisering utføres alle arbeidsoppgaver innenfor foretaket, som styres fra toppen og ned. Transaksjonene mellom markeder og hierarkier skjer på grunnlag av samarbeid, konkurranse og kontroll. Siden slutten av 80-tallet har det kommet teorier omkring en hybridform av marked og hierarki, som bærer mer preg av nettverk og samarbeid (Johnstad, 2004). Det tredje nivået i produksjonskjeden, de geografiske sprednings- og konsentrasjonskreftene, viser hvordan uenigheter og dragkamper mellom ulike regioner eller land innenfor en produksjonskjede kan ha stor betydning for lokal utvikling. Markedsregioner og råvareregioner vil begge søke å kontrollere aktiviteter som tillegger produktet verdi fra hver sin del av produksjonskjeden. Slike aktiviteter vil i neste instans kunne skape geografisk konsentrasjon av ressurser i markedsregioner eller i ressursregioner. Markedsregionene har vanligvis størst innflytelse. Verdiskapende aktivitet vil, under spesielle forutsetninger, kunne trekke til seg stordriftsfordeler og stimulere til innovasjon, som er en nøkkel til lokal utvikling (Edgington og Hayter, 1997). Den flyten vi har av informasjon og kommunikasjon i verden i dag, har i følge Hayter frigjort sterke spredningskrefter. Samtidig vil det være tilstede et behov for å kontrollere, koordinere og utvikle informasjon, noe som taler for en fortsatt geografisk konsentrasjon av økonomisk aktivitet (Hayter, 1997). Det fjerde nivået og siste nivået forsøker å beskrive hvordan enhver produksjonskjede hører til i spesifikke institusjonelle kontekster der de enkelte leddene i kjeden formes av lokale, nasjonale og internasjonale myndigheters bestemmelser, og slik styrer den økonomiske utviklingen innenfor disse reglene. I et historisk perspektiv har for eksempel internasjonale handelsbestemmelser lenge vært med på å øke forskjellene mellom kjerne- og periferiregioner. Viktig kjerneregioner har lenge satset på reduksjoner i tariffer på råvareimport, samtidig som avgifter på bearbeidede eksportvarer har økt. Mange perifere regioners myndigheter har sett seg nødt til å regulere eksporten av råvarer for å skape muligheter for investering (Edgington og Hayter, 1997) I dette kapitlet har jeg forsøkt å klargjøre hvor kompleks en enkelt produksjonskjede ofte er. Input fra flere ulike aktører som hører til vidt forskjellige samfunn og kanskje også geografiske spredte områder av ulik geografisk skala skal gjennom transaksjoner dem imellom og produksjon skape et ferdig sluttprodukt. Produksjonskjedene er heller ikke

29 17 lineære, da de hele tiden involverer feedback mellom aktørene, både oppover og nedover i kjeden. Figur 2.4: Den norske saltfiskens produksjonskjede Saltfisken hører også til i en slik produksjonskjede (se figur 2.4), som jeg i oppgaven skal bruke som et utgangspunkt for analysen av de ulike produksjonsleddene. Figur 2.4 er i overensstemmelse med Gereffis deskriptive nivå. Jeg har satt opp følgende fire operasjoner: Fangst, produksjon i Norge, videre produksjon eller bearbeiding av fisken i Spania av spanske produsenter, og til slutt det spanske markedsleddet med markedsaktører og konsumenter. På det institusjonelle nivået i produksjonskjeden blir det klart at også saltfisksystemet behøver regler og normer, både formelle og uformelle, som kan styre og rettlede produsentene gjennom hele produksjonsprosessen, samtidig som slike regler sikrer konsumentene et kvalitetsmessig godt produkt om de følges. Det er her problemstillingen min igjen blir aktuell. Jeg vil belyse regler, normer og krav til produksjonen knyttet til de enkelte leddene i den norske produksjonskjeden. Som tidligere nevnt er det de spanske aktørenes holdninger og meninger som legger grunnlaget for denne problemstillingen. Samtidig vil kapittel 6 vise hvordan den islandske produksjonskjeden også blir trukket inn, for å belyse i hvilke deler av produksjonskjeden norske produsenter kan ha tapt terreng til de islandske produsentene, noe som samlet har skjøvet dem gradvis ut på sidelinjen i et ellers voksende marked, slik kapittel 1 innledningsvis viste. En samordning mellom aktørene i saltfiskens produksjonskjede krever altså normer, regler og retningslinjer, det Storper (1997) refererer til som et lim som kan feste de ulike delene i kjeden sammen, slik at transaksjonene blir koordinerte, sluttproduktet best mulig, og økonomien mer effektiv (Storper, 1997). En slik tankegang fører oss over i konvensjonsteorien.

30 En konvensjonsteoretisk innfallsvinkel De produksjonssystemene som har vært etablert over lang tid har innflytelse på nye aktiviteter. I følge Storper er det viktigste særtrekket ved regioner deres rolle som samlingspunkt eller locale for det han kaller untraded interdependencies, uformelle gjensidigheter, som reguleres av konvensjoner (Storper, 1997). I min oppgave vil det, slik jeg ser det, være mer riktig å ikke bruke betegnelsen region men snarere snakke om et lokalisert produksjonssystem for å beskrive det systemet som saltfiskens produksjonskjede tar del i. De konvensjonene som finnes innenfor et slikt produksjonssystem kan defineres som praksiser, rutiner, avtaler, og deres tilhørende uformelle og institusjonelle former som binder sammen handlinger gjennom gjensidige forventninger (Salais og Storper i Lindkvist og Sánchez, 2008:3). Konvensjonene fungerer med andre ord som avtaler som gjerne er uformelle, men som sikrer et visst samarbeid mellom, og engasjement fra aktørene som er involvert i de ulike fasene i produksjonskjeden. Deltakerne er avhengig av at alle i den enkelte prosessen følger spillereglene og utfører arbeidet slik det er en felles enighet om i gruppen. Slike rutiner og avtaler utgjør en viktig del av formelle og uformelle relasjoner mellom mennesker og bedrifter, og opererer dermed som institusjoner som hindrer eller muliggjør overføring av kunnskap, interaktiv læring og innovasjon mellom deltakere i produksjonsmiljøer (Lindkvist og Antelo, 2007). Den produktive aktiviteten som foregår i alle ledd av en produksjonskjede blir innenfor konvensjonsteorien sett på som en form for kollektiv handling, der flere ulike aktører og enheter er nødt til å bli koordinert når usikre forhold råder. Det verktøyet som benyttes for å koordinere de ulike enhetene er nettopp konvensjonene. (Murdoch og Miele, 1999). Når aktører tar avgjørelser om handling forventer de at de andre aktørenes handlinger er sammenfallende slik at usikkerheten i transaksjonene minker. Men ingen handlinger, uansett graden av rasjonalitet, kan forutses og forventes på forhånd, og handlinger kan følgelig ikke struktureres bare av formelle regler. Det trengs uformelle regler eller normer som fanger opp det som i praksis skjer i produksjonen og ellers i samhandlingen mellom de involverte aktørene. De uformelle konvensjonene er sannsynligvis mer kostbare, vanskeligere og mer tidkrevende å få til å virke enn kodifisert kunnskap, fysisk kapital og infrastruktur. Noen ganger lar det seg heller ikke gjøre for aktører i produksjonssystemer eller næringsmiljø å imitere konvensjonene i et annet miljø, noe som gir sistnevnte et klart fortrinn i produksjonen (Storper, 1997).

31 19 Boltansky og Thevenot opererer med en inndeling i seks ulike grupper av konvensjoner som alle gir uttrykk for krav til produktkvalitet, og disse består av: kommersielle, lokale (domestic), industrielle, offentlige, sivile og økologiske konvensjoner (Boltansky og Thevenot i Murdoch og Miele, 1999). De kommersielle konvensjonene er koblet opp mot markedsleddet i produksjonskjeden. I disse konvensjonene inngår ulike måter å kunne bedømme produktene som selges, blant annet prisstandarder og nytteverdien til produktet. Lokale konvensjoner bygger på stedstilhørighet, lokal produksjon og tradisjoner. Historie og tradisjoner er forankret i de enkelte steder, og gir seg utslag i den lokale produksjonen på stedet. Tillit mellom de lokale aktørene i produksjonsprosessen er også sentralt her. Industrielle konvensjoner er konvensjoner som regulerer industriell produksjon, gjør den effektiv, og gir den troverdighet blant konsumenter og aktører ellers. Når det gjelder forbrukernes gjenkjennelse og anerkjennelse av visse former for varemerker og innpakninger av et produkt, kommer dette inn under kategorien public conventions, det vi på norsk, om enn litt villedende, kan kalle offentlige konvensjoner. De sivile konvensjonene er til for å sikre at prosess og produkter ikke gjør skade på mennesker. Den siste kategorien av konvensjoner, de økologiske, skal beskytte miljøet, og sikre en bærekraftig produksjon (Lindkvist og Sánchez, 2008). Jeg vil ikke gå videre inn på disse gruppene av konvensjoner i min analyse. Jeg har i oppgaven i stedet valgt å ta utgangspunkt i grupperingen, og gjøre en inndeling i produksjonskonvensjoner og markedskonvensjoner. En slik inndeling mener jeg i tilknytning til min problemstilling mer presist vil kunne anvendes til å si noe om de kravene som stilles til den norske produksjonen fra forskrifter i den institusjonelle konteksten, den praksisen som i realiteten foregår, og de kravene som markedsleddet, representert ved spanske produsenter og konsumenter, stiller. Produksjonskonvensjonene kan i den tradisjonelle norske saltfisknæringens tilfelle sies i hovedsak å bestå av lokale (domestic) konvensjoner som bygger på lokale tradisjoner og er sterkt knyttet til stedet. Som blant annet kapittel 2.4 vil vise, er den norske næringen i stor grad bygget på erfaring og kunnskapsdeling fra én generasjon til en annen. Tradisjonell produksjon uten bruk av nye og mer moderne produksjonsprosesser er utbredt. Markedskonvensjonene tar, som nevnt, utgangspunkt i gruppen av kommersielle konvensjoner i befatning med prisstandarder, produkters nytteverdi og kommersielle kvaliteter. Uformell praksis og markedsmekanismer som ikke er nedtegnet i formelle regler vil være minst like viktige å ta med innenfor denne gruppen av konvensjoner.

32 Storpers hellige treenighet et bakteppe for konvensjoner i fiskerinæringen. Storpers modell av det han kaller den hellige treenighet er del av det paradigmet som siden slutten av 1970-tallet har bygget seg opp rundt forskning på økonomisk utvikling i regioner på ulike geografiske nivåer. Modellen består av delvis overlappende handlingsdomener gjennom kombinasjoner av de tre hovedelementene teknologi, organisasjoner og territorier. Når disse domenene gjennom konvensjoner og relasjoner gjøres om til koordinerte handlingsverdener, kan de ha stor innvirkning på regional økonomi. Først vil jeg se på det Storper betegner som økonomisk refleksivitet, (se kapittel under,) en endring i den nyere tids kapitalistiske økonomi som har skapt både muligheter for, og lagt hindringer i veien for utvikling av økonomisk aktivitet. En slik refleksivitet i økonomien førte i flere forskningsmiljøer til et større fokus på det relasjonelle. Hos Storper kommer dette til uttrykk gjennom å bringe fram relasjonene mellom de tre elementene i modellen, teknologi, organisasjoner og territorier, som utgangspunkt for økonomisk utvikling. Storper søker, med utgangspunkt i den hellige treenighetsmodellen, å forklare en slik utvikling som drevet fram av relasjoner, samtale og koordinering, der subjektene er refleksive menneskelige aktører, både individuelle og kollektive, og der økonomisk fortjeneste må ses i sammenheng med en region eller bedrifts relasjonelle særfordeler, og ikke bare de materielle (Storper, 1997). Det neste avsnittet vil vise hvordan den økonomiske refleksiviteten har skapt muligheter for en tettere samhandling mellom menneskene i produksjonen, og har gitt dem større muligheter til å forme sin egen økonomiske utvikling. Saltfisknæringen kan også sies å ha blitt berørt av den økonomiske refleksiviteten. En tettere kontakt mellom aktører fra de ulike produksjonsleddene gjør det desto viktigere å bygge gode mellommenneskelige relasjoner. Kapitlet vil videre vise hvordan de islandske produsentene har vært dyktige på dette området Økonomisk refleksivitet og relasjonell økonomisk analyse Det kapitalistiske markedssystemet har siden begynnelsen på 1970-tallet skapt store forandringer i organiseringen av økonomien, gjennom hva Storper (1997) kaller en økonomisk refleksivitet. Med et slikt begrep refererer han til hvordan ulike aktørgrupper innenfor kapitalismen, ved å tenke gjennom sine erfaringer og lære av dem, nå har