Min mor har en saks i ryggen

Transkript

1 Unni Lindell Min mor har en saks i ryggen krimnoveller

2 Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med 11/13,5 pkt. Minion-Regular hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2015 ISBN ISBN (Bokklubben)

3 Til Tone og Helga, for alt som ikke skjedde.

4 INNHOLD ALARMEN GÅR... JAGET... RØDT SOM BLOD... KOM IKKE HIT... FARESONEN... COLD CASE... HJEMME ALENE... BATMAN ER EN FARLIG MANN... HVEM ER REDD FOR DEN STORE STYGGE ULV... SOM LYN FRA KLAR HIMMEL... MIN MOR HAR EN SAKS I RYGGEN... DEN TOMME LEILIGHETEN... EN NAKEN MANN... JEG ER IKKE FARLIG... HJEMMELAGET VIN TIL JUL... JAKTEN PÅ ASKEPOTT... ROM NUMMER SOV I RO... AV MÅNESKINN GROR DET MANGE TING

5 ALARMEN GÅR Bordet er av respatex og det er et hvitt lys i taket. Folk drikker kaffe og prater. Klirringen av porselenet skjærer i ørene mine. Det kjennes ut som en skarp kant. Jeg sitter her på kaféen på kjøpesenteret med venninnene mine og har en rar følelse. En visshet arbeider seg gjennom hjernen. Det er som om jeg har fått et varsel om at noe snart skal hende meg igjen. Det er ni år siden det skjedde. Her på kjøpesenteret. Jeg var seks år og det sto om det i avisen etterpå. Jeg har bare mors ord på hendelsesforløpet. Jeg husker ikke helt hvordan han fikk tak i meg, bare at han plutselig var der og ledet meg bestemt vekk fra moren min, holdt meg i et hardt grep på undersiden av overarmen. Og jeg fikk et slags tunnelsyn; som om området foran meg var opplyst av et kjegleformet lys, som fra en hodelykt. Og det var ikke en lyd noe sted, ikke som jeg kunne høre i alle fall; total stillhet, enda det var butikker tett i tett langs den lange korridoren og flere kunder her og der. Han dro meg med seg. Jeg løp liksom i lufta, joggeskoene mine var nesten ikke nær gulvet, men ingen la merke til oss og ingen rea- 9

6 gerte. De trodde vel det var en sinna far med en rampete datter. Og så husker jeg ikke mer, før de fant meg på handikaptoalettet. Vi var her på kjøpesenteret fordi det var regnvær og vi skulle finne på noe. Moren min sa at hun jo kunne kjøpe konfirmasjonspresang til fetteren min, så hun sto inne i urmakerforretningen og ble ekspedert av en ivrig dame da hun plutselig oppdaget at jeg var borte. Og siden det ikke var særlig mye folk på senteret såpass tidlig og jeg var helt søkk vekk, så skjønte hun med det samme at noe ikke stemte. For jeg var en mammadalt og gikk aldri langt vekk fra henne frivillig. Hun løp litt frem og tilbake i korridoren og kikket etter meg i butikkene, så ble hun hysterisk. Hun har sagt at det antagelig var fjernantennene hennes som koblet seg på og været fare. Mamma er lærer, hun har lært seg å tolke barn. Hun styrtet ned til informasjonsdisken og ba dem rope meg opp gjennom calling-systemet. Først sa den unge vekteren som satt der, at moren min burde ta seg en rask leterunde til, men på en eller annen måte traff hysteriet hennes noe inne i hjernen på ham, han skjønte at det var alvor. Det reddet meg nok. Han trykket på alarmknappen, og det som egentlig var brannvarslere, men som også kunne brukes til andre typer varsler, satte i gang å ule. Kanskje han syntes at det var litt spennende også. For alle senterets utganger lukket seg automatisk og jern- 10

7 gitrene gikk ned foran butikkåpningene. Senteret ble hermetisk lukket og to securitasvakter løp rundt og lette etter meg. Moren min hadde beskrevet meg slik for dem: Hvitt tynt hår, satt opp i en hestehale, med en strikk med rosa hjerter på. 111 cm høy (jeg husker at jeg dagen før hadde vært hos helsesøster og at hun hadde sagt til moren min at jenter gjennomsnittlig ble 7 cm lavere enn sine foreldre, det likte jeg ikke, jeg var liten nok. Mens gutter ble 7 cm høyere), vekt 19 kilo, jeans og rosa rutete bluse med korte ermer. Og røde joggesko. Jeg har alltid tenkt på rødt som fare. Da de fant meg på handikaptoalettet var blusen min tatt av meg, så jeg sto i trøya. Håret var klippet ujevnt, men helt kort og de fant rester av det nede i do sammen med hårstrikken min. Jeg så ut som en gutt. Han hadde nok planer om å ta meg med seg den gangen. Blusen min var søkk vekk, den måtte han ha tatt med seg. Jeg husker ikke mannen, psykologen min har sagt at det er naturlig å fortrenge. Hun sier det heter amnesi. Hun sier at jeg nok en eller annen gang kan komme til å huske ham. Og jeg husker jo noe, en stram lukt av gummi blant annet. Det er det eneste. * Og nå sitter jeg altså her på kaféen på det samme kjøpesenteret og har en veldig rar følelse i kroppen. Som om hukommelsen min jobber for å huske. Jeg 11

8 sitter helt stille. Venninnene mine babler i vei og smeller tyggisene sine som små ballonger ut mellom de fyldige leppene og sjekker mobilene sine i ett sett. Jeg går ofte hit med venninnene mine. Vi er femten år og vi gidder ikke alltid å være tilstede i timene. Vi er litt daffe. Men den plutselige angsten som har tatt meg nå, kjennes i hele kroppen. Såpass mye at de andre merker at det er noe. Ikkeno, sier jeg surt når de spør. Jeg klemmer leggene hardere om sekken som står på gulvet, vrir hodet og ser på den fine Tag Heuer-klokka til Hedda. (Vi andre ønsker oss også en sånn, men kommer aldri til å få det. Fedrene våre er ikke urmakere.) Heddas klokke viser Så da er det mulig å dilte hjemover snart. Ingen av venninnene mine vet hva som skjedde den gangen. Ikke Hedda heller. Men det skjedde jo egentlig ikke noe, for jeg ble funnet før han fikk tatt meg med seg, så det er ikke så mye å henge seg opp i. Han ble aldri tatt og moren min har vært redd for meg siden. Politiet kom jo, men jeg kunne ikke hjelpe dem med noen beskrivelse, jeg husket bare jerngrepet rundt den tynne armen min. Og så glemte jeg vel å fortelle dem om den gummilukta. Men de skrev om hendelsen i avisen. Jeg har tenkt på hvorfor de ikke fant ham, når dørene automatisk ble lukket mener jeg. Da må han jo ha vært her et sted da, inne på senteret. Jeg ser meg rundt, men det er ingenting å se. På den 12

9 andre siden av korridoren ligger butikkene på rad; H&M, Home and Cottage og Urmakerforretningen. Det er helt sykt, for jeg har bare hatt akkurat denne følelsen én gang siden den hendelsen for ni år siden. Det var da Hedda og jeg skulle gå fra den lille sørlandsbyen og tilbake til hytta hennes i fjor. Selv om vi er venner, har jeg aldri vært hjemme hos faren og stemoren hennes. For til daglig bor Hedda hos moren sin. Det var i høstferien og vi hadde fått lov av faren hennes å gå på ni ern på kinoen i Storgata, som ikke var noen stor gate i det hele tatt, bare en liten. Bra ikke moren min visste det, at vi måtte gå alene hjem etterpå, tilbake til hytta i mørket. Det hadde regna og så begynte det igjen. Dekkene på bilene som kjørte forbi oss i stor fart, laget en klissen lyd mot asfalten. Det er egentlig det verste jeg vet, å gå på en ensom vei i mørket. Men det sa jeg ikke til Hedda. Og så begynte vi å krangle. Det var bare en bagatell, noe om filmen. Jeg syns den var dum, hun syns den var fin. Hedda stakk og jeg ble stående og se på ryggen hennes som forsvant bortover veien. Bortsett fra de få bilene som suste forbi, var det øde og tomt. Landskapet med de høye grantrærne falt liksom over meg. Jeg skvatt skikkelig da en katt plutselig spratt ut i veien og mjauet. Den bykset tilbake til veikanten igjen da en ny bil kom susende. Jeg hadde aldri vært redd for katter før, men plutselig syntes jeg den var litt uhyggelig, tenkte at den kunne gå til 13

10 angrep, omforme seg til en stor tiger eller noe sånt. Jeg snudde meg halvveis og fulgte katten med øynene. Det var da blikket mitt fanget opp noe annet i det mørke landskapsbildet, noe duvende på veien et stykke bak meg. Noe blankt og skinnende som beveget seg under gatelykten. Det kunne minne om en kjempebille. Men det var en mann, en mann i lang, svart regnfrakk og sydvest. Det tok litt tid før hjernen min klarte å analysere signalene og fikk samlet inntrykket og plassert redselen i kroppen min. Jeg visste ikke helt om jeg husket veien tilbake til hytta, bare at jeg måtte gå inn i skogen et sted, der en sti begynte. Jeg var lammet av skrekk. Beina mine var klamme i støvlene, de føltes altfor tunge. Jeg gikk raskt videre, var stram i kroppen og holdt pusten. Et par hundre meter lenger fremme var det en busslomme med et skur. Jeg torde ikke snu meg, men det var lys fra en gatelykt der borte. I den gule kjeglen lignet regndråpene en sverm grå fluer. Jeg satte meg på den lille kalde trebenken inne i busskuret. Enda en bil suste forbi. Haike? Stoppe en bil? Jeg satt som paralysert og stirret rett frem. Å haike var farlig. Det var kaldt i baken. Da mannen ikke kom, bøyde jeg meg litt fremover og kikket ut, men kunne ikke se noen lenger. Han var borte. Så tenkte jeg: Han lette sikkert bare etter katten sin. Og jeg kunne jo ikke sitte der i all evighet heller, så jeg reiste meg og gikk raskt videre. 14

11 Jeg så stien som gikk inn i skogen og svingte av veien. Heddas far og stemor var på middag nede i nabohytta, så jeg tenkte at vi måtte prøve å bli venner igjen, før de kom tilbake. Da jeg kom inn i skogen følte jeg sterkt at mannen var der igjen, hørte ham bak meg. Dråpene rislet gjennom de svarte nåletrærne. Jeg snudde meg ikke, bare satte av gårde og løp ut av stien og inn mellom trestammene. Jeg hadde sett et stort felt med ormegress da vi gikk i sted og jeg kom meg dit og huket meg ned. Det var klissvåte brune barnåler på bakken. Og en svart snegle full av slim klebet seg til hånden min. Den dumpe lyden av store føtter mot våt skogbunn nådde meg. Og jeg så ham gjennom det tåkete tusmørket. Mannen stoppet, han sto lenge helt musestille og liksom været ut i lufta. Sydvesten dekket ansiktet hans. Han lignet virkelig et blankt svart dyr. Hjertet mitt slo som besatt, men ikke en lyd kom over leppene mine. Alt var helt stille. Han bare sto der. Så gikk han. Jeg satt på huk lenge, kanskje en halvtime, så reiste jeg meg. For jeg kunne jo ikke sitte i skogen hele natta. Jeg kom meg ut på stien igjen og fortsatte mot hytta, gikk så stille jeg kunne. Løp ikke, for løping laget lyd. Da jeg hørte skvulpingen fra bølgene nede ved vannet, visste jeg at jeg nærmet meg. Jeg prøvde å forestille meg tyngden av mannens kropp over min, som en steinblokk. Og jeg fremkalte lukta av regnfrakken, selv om jeg egentlig ikke kunne ha 15

12 kjent den lukta i den store skogen. Da jeg så lyset fra vinduene i hytta, gult med vindussprosser som minnet om kors, løp jeg det siste stykket. Døra var låst, men jeg hamret på den og en sur Hedda åpnet til slutt. Da jeg fortalte om mannen, kastet hun seg om halsen på meg og sa unnskyld. Etterpå satt vi ved siden av hverandre i sofaen og drakk varm kakao og snakket om alt sammen. Men det var kommet en tynn vegg mellom oss og den har vært her siden. Vi satt der da faren og stemoren til Hedda kom tilbake et par timer senere. De var klissvåte og la igjen regnfrakkene sine ute på plattingen. Stemoren virket litt sur. De spurte om vi hadde hatt det fint, og vi sa ja. Kjempefint, sa vi. Vi sa ingenting om mannen. * Skal du bli sittende igjen alene da, her på kjøpesenteret liksom? Heddas stemme når meg og jeg ser inn i ansiktet hennes. Hun bøyer seg over meg og de andre står bak henne, klare til å gå. Jeg kjenner at jeg har en distanse til dem. Hjernen min pleier å være farer overalt, men ikke sånn som nå. Nå er det som om mine fjernantenner er koblet på. Jeg ser meg rundt. Ingen som ser på meg engang. Men det er som om jeg har fått dette varselet om at noe snart skal hende meg. Hedda retter seg opp og drar sekken sin over den ene skulderen. Hun er høyere enn de andre, det ser jeg 16

13 tydelig nå. Jeg er nok fortsatt den laveste av oss alle. På klassebildet fra førsteklasse er Hedda et hode høyere enn meg. Hun er så søt i den rutete rosa blusen. Den er helt lik den jeg hadde på meg da jeg ble låst inn på handikaptoalettet den gangen. Jeg har rød kjole på det bildet, men rosa var liksom min farge da jeg var liten. Og så kikker jeg litt ut i lufta, liksom forbi fotografen. Kom da, maser Hedda, men jeg rister på hodet, for jeg har liksom frosset fast til stolen og vil bare ha fred. Og nå ser jeg noen som jeg ikke vil se, i øyekroken og jeg tenker på det med amnesien. Venninnene mine går. På bordet foran meg står en skål med sukkerbiter og jeg holder fokuset på dem. Jeg pakker opp en og putter den i munnen. Jeg må ringe moren min. Be henne komme og hente meg nede i parkeringshuset, si at jeg plutselig har blitt så redd. Jeg ringer mamma. Men hun tar ikke telefonen, men svarer like etterpå på sms at hun kan hente meg etter at foreldremøtet er slutt. Jeg svarer ok, jeg kan vente. Mamma har jo en jobb hun må gjøre. Så jeg kjøper meg en hamburger. Og tar en Pepsi Max. Og så bare sitter jeg her mens timene går. Klirringen av glass og kopper og de summende stemmene til folk gjør vondt i ørene, en skarp smerte. Jeg klarer ikke høye lyder. Psykologen min sier at det er posttraumatisk stress. * 17

14 Jeg venter til det blir mørkt og senteret skal stenge. Kaféen tømmes sakte. Jeg tar opp sekken min og tar rulletrappen ned til parkeringshuset. Det er ikke så mange biler der lenger og kald luft strømmer inn mellom åpningene i endeveggene av mur. Ute regner det. Det lukter rått og alle lydene er forsterket. Folk triller handlevogner stappfulle av bæreposer mot bilene sine. Og bagasjelokkene lukkes med harde smell. Mens jeg står der tenker jeg på hytteturen den gangen og på kattedyret på veien; lyset fra lyktestolpen som omformet stedet til en sirkusmanesje; katten ble en tiger og jeg tenker på dyretemmere. De kan ikke være redde for tigre. Når de går inn i manesjen, må de ikke vise frykt, men bare gjøre jobben sin. Akkurat slik den mannen gjorde den gangen, da jeg var seks år og han prøvde å kidnappe meg. Fullt synlig og ikke redd. Ingen mistenker en som oppfører seg som vanlig og det var jo sikkert det han gjorde. Det er angsten som får folk til å legge merke til deg. Om du begynner å løpe er det gjort. Jeg får en fornemmelse. Et vagt bilde av hvem han var. Men det er som om hjernen min forsøker å stoppe vissheten. Den vil beskytte meg mot at jeg får vite, men dypt inne i meg, vet jeg jo hvem han er. Og jeg føler plutselig at jeg må løpe, så jeg løper. Akkurat da jeg skal styrte ut åpningen på parkeringshuset, der utkjørselen fortsetter ned på en liten bro av mur, stopper det en bil ved 18

15 siden av meg. Hjertet mitt hamrer. Harehjerte, som om slagene går i ett. Jeg bøyer meg og kikker inn i bilen og blir letta først. Han lener seg over mot passasjersetet og dytter opp bildøra. Jeg setter meg inn. For sent skjønner jeg sammenhengen. Jeg har visst det siden hytteturen den gangen. Går det bra? spør han og jeg nikker. Så lukker jeg døra. Hvorfor lukker jeg døra? Jeg lener meg tilbake og setter sekken min ned på gulvet. Jeg sier ikke at mamma egentlig skal hente meg. Jeg kjører deg hjem, sier han og bilen triller nedover rampen og ut på veien. Så kjører vi mot krysset. Det suser varm luft fra varmeapparatet, en mild vind mot ansiktet mitt. Plutselig kjenner jeg gummilukta. Jeg vrir på hodet og ser at regnfrakken hans ligger på gulvet bak førersetet. Og nå husker jeg plutselig den intense ringelyden fra alarmen den gangen. Den trengte inn gjennom døra på handikaptoalettet og skingret i ørene. Det var han som tok meg i armen og som låste meg inne den gangen, den dagen på kjøpesenteret for lenge siden da moren min skulle kjøpe den klokka i konfirmasjonspresang. Jeg hadde ikke begynt på skolen ennå, så jeg visste ikke at urmakeren var faren til Hedda. Han kom nok litt sent på jobben den dagen. Jeg husker at det rant dråper fra regnfrakken hans og ned på gulvet. Jeg sto like utenfor urmakerforretningen og han må ha fått et plutselig innfall. Jeg lurer på hvorfor han gikk med saks 19

16 i lomma? Han klippet av meg håret med hard hånd. Skulle vel ta meg med seg. Folk ville tro jeg var en gutt. Det blir rødt lys og vi må stoppe. Men så blir det grønt og vi kan kjøre videre. Og vi kjører, men vi kjører feil vei. Jeg er blitt helt rolig, men jeg er iskald. Jeg vrir ansiktet mot ham. Dette er ikke veien hjem, sier jeg. Joda, lille venn, sier han. Og så bare kjører den elegante faren til Hedda videre, som om ingenting kommer til å hende.