Notat: Vest Spitsbergen: Supplement til Kunnskapsgrunnlag for de store nasjonalparkene og fuglereservatene på Vest- Spitsbergen

Transkript

1 Vest Spitsbergen: Supplement til Kunnskapsgrunnlag for de store nasjonalparkene og fuglereservatene på Vest- Spitsbergen 1

2 SUPPLERENDE BESTILLING TIL KUNNSKAPSGRUNNLAGET FORVALTNINGSPLAN FOR NASJONALPARKENE OG FUGLERESERVATENE PÅ VEST-SPITSBERGEN Introduksjon I november 2013 leverte Norsk Polarinstitutt (NP), som svar på bestilling fra Sysselmannen på Svalbard, en sammenstilling av «Kunnskapsgrunnlag for de store nasjonalparkene og fuglereservatene på Vest-Spitsbergen». Denne publiseres som Kortrapprt fra Polarinstituttet i løpet av juni Den fikk Norsk Polarinstitutt en tilleggsbestilling med seks spesifikke spørsmål om supplerende informasjon og vurderinger. De seks tilleggsspørsmålene gjengis nedenfor med fortløpende svar. Følgende fagpersoner har bidratt i besvarelsen: Winfried Dallman, NP (spm 1), Kristine Westergaard, NINA, Trondheim (spm 2), Øystein Overrein, NP (spm 3), Sebastien Descamps, NP (spm 4), Geir Gabrielsen, NP (spm 5), Gunnar Sander, NP (spm 5) og Dag Vongraven, NP (koordinator). 1. En vurdering av sårbarhet for ferdsel på de geologiske lokalitetene Jotunkjeldane og Trollkjeldane, samt en vurdering av hvilke aktiviteter som evt. kan påvirke disse verdiene negativt. Det kan for eksempel være egenskaper ved forekomsten som gjør den særlig sårbar, og evt. forslag til hvordan dette kan ivaretas. Jotunkildene og Trollkildene er varme kilder som tilhører en vulkansk provins på nordvestre Svalbard, som har hatt vulkansk aktivitet i flere perioder i løpet av de siste 20 millioner år, helt frem til siste istid. Vulkanen Sverrefjellet, som termalkildene er tilknyttet, har var aktiv en gang mellom og år siden. Tilstedeværelsen av kildene med en temperatur på opptil 25 C viser at det fortsatt finnes en rimelig høy geotermal gradient i området. Gjennomførte undersøkelser Norges Geologisk Undersøkelse gjorde en del geokjemiske undersøkelser av termalvannet på 1990-tallet. I 1997 gjennomførte Norsk Polarinstitutts geologiskesjon (W. Dallmann og K. Høgvard) en befaring og dokumentasjon av kildene i forbindelse med geologisk kartlegging i området. En tilstandsrapport ble skrevet. Under et nytt besøk i 2000 (D. Blomeier) ble det gjentatt temperaturmålinger. I foretok Univ. i Oslo (B. Jamtveit) undersøkelser av travertindannelse på sinterterrassene. Kort beskrivelse Jotunkjeldene: Begge termalkildene ligger på sørvestsiden av Bockfjorden på ca. 50 moh., ca.15 min gangavstand fra kysten. De er lett tilgjengelige for folk som kommer med båt. Begge to har i dag meget liten vannføring med en temperatur på henholsvis 13 og 22,5 C (målt sommeren 2000). De har sinterkomplekser 1 som er temmelig nedtråkket av turister. I tillegg finnes det i nærheten (cxa. 1 km lenger vest ved moreneranden) en bekk som med termalvann (Gygrekjelda; målt til 13 C sommeren 1995) og mye algevekst. 1 Sinter er generelt sett et tett materiale som kan dannes ved forskjellige fysikalske prosesser uten smelting/stivning. Her snakker vi om utfelling av kalkstein under nedkjøling av en varm oppløsning (varmt kildevann som inneholder kalk i oppløsning). Slik kalkstein kalles også travertin. 2

3 Trollkjeldene: Trollkjeldene ligger sør for Bockfjorden ved foten av fjellmassive Trolltindane på 4 20 moh., like over Watnelieøyra, ca. 2 timers gangavstand fra Vulkanhamna (nærmeste landgangssted i Bockfjorden). De er termalkilder med sinteravsetninger. Vanntemperaturen er opp til ca. 25,5 C (sommeren 2000) og opp til 28 C noen år senere. Det finnes seks kildekomplekser langs en rett linje, sannsynligvis en bruddsone eller forkastning i undergrunnen. De befinner seg i forskjellige aktivitetsstadier, noen med velutviklete og godt bevarte sinterterrasser. Trollkjeldene er de eneste sinterterrassene av sin art og kvalitet i Norden. Vernekriterier Når man legger til grunn vernekriterier for geologiske elementer som ble utarbeidet for Nordisk Minsterråd i TemaNord 2005:541, så faller kildene inn under følgende kategorier: vernekriterium Jotunkjeldene Trollkjeldene Undervisningsverdi (vulkanologi, hydrologi, kvartærgeologi) ja ja Forskningspotensiale noe ja Sjeldenhet ja, på nordisk nivå ja Estetisk verdi / opplevelsesverdi noe ja sårbarhet mot vanlig ferdsel og prøvetakning i liten grad ja Tilstand (1997) Jotunkjeldene: Besøksfrekvensen ved Jotunkjeldene er relativt høy. De fleste besøkene inntreffer om sommeren, når båtturister også fra større fartøy lett kan komme til. Det finnes ingen velutviklede terrasser eller bassenger. Travertinen (kalksinter-avsetningene) er gammel og forvitret og det som måtte ha overlevt forvitringen er nedtråkket. Det ble ikke funnet søppel i området rundt Jotunkildene. Trollkjeldene: Besøksfrekvensen ved Trollkjeldene er lavere enn ved Jotunkjeldene. Om sommeren tar fotturen fra farbart fjordvann (Vulkanhamna) nesten 2 timer én vei. Dette holder mange båtturister på avstand. Det er likevel mange fotspor på elvesletta som vitner om besøkende i sommermånedene, og det er antydning til stidannelse ett sted på oversiden av kildene. Det er tydelig at området også besøkes med snøskuter, p.g.a. funn av avrevet plast fra skutersleder. Det er dessuten funnet en del søppel i området, noen rustne hermetikkbokser og knuste flasker. Det ligger også rester av medbragt ved til opptenning av bål i området. Terrasse- og bassengmorfologien er langt mindre ødelagt enn ved Jotunkjeldene og flott utviklede filigranmønstre 2 viser at det er nydannelse av kalksinter (travertin) i noen av kildekompleksene. Ferdsel på kalksinterflater med svake og porøse krystallformer ødlegger disse. Samtidig er tråkking av reinsdyr en kanskje større erosjonsfaktor. Det er funnet tegn på suvenirinnsamling, som i lengden kan føre til at de fine filigrankrystallflatene i de flotteste av kompleksene blir mer sjeldne. Det er videre bekymringsfullt at noen også har tatt seg til rette ved å demme opp kildene for å kunne bade der. Dette medfører selvfølgelig en del slitasje som i lengden vil kunne ødelegge de naturlige formene og den sjeldne vegetasjonen. 2 Filigran beskriver meget fine ornamenter, gjerne laget av syltynn tråd, i smykker. Brukes her som sammenligning med fin ornamentering på overflaten av travertin (se fotnote 1). 3

4 Det må likevel sies at de observerte skadene som helhet er få, og at kildene fremstår som et tiltrekkende naturelement med stor opplevelsesverdi som er enestående i Norden. Mulige tiltak for å ivareta verdiene Fra tilstandsbeskrivelsen er det tydelig at særlig Trollkildene er sårbar ovefor uaktsom ferdsel, men har et stort potensiale for undervisning, forskning og opplevelse ved forsiktig ferdsel. Det er fult mulig å ferdes på en forsiktig måte i området og mellom kildene uten å ødelegge de geologiske verdiene på stedet. I den grad kildene forblir tilgjengelige for folk bør det opplyses om hvor sårbare de er, for eksempel i en egen brosjyre som deles ut til dem som besøker området. Forandring av naturen (f.eks oppdemming) samt bading og innsamling av travertin bør ikke tillates. Det bør sikres at snøskutere ikke kjører på selve terrassene, heller ikke når de ser snødekket ut. Observasjonene av tilstanden er snart 17 år gamle; det bør derfor foretas en ny befaring for å sammenligne og se om tilstanden har forandret seg, som grunnlag for å vurdere evt. behov for andre/ytterligere forvaltningstiltak. Når det gjelder Jotunkjeldene bør det påses at besøkende ikke tråkker opp i bekken eller andre fuktige områder, der eventuelt nydannelse av sinterterrasser skjer (over lang tid), dersom man ønsker å gi den østlige kilden en fortsatt sjanse til å utvikle seg, NP-WEB: Geologiske nøkkellokaliteter på Svalbard: Videre lesing: Banks, D., Sletten, R.S., Haldorsen, S., Dale, B., Heim, M., Swensen, B. & Siewers, U The world's northernmost thermal springs? Trollkildene and Jotenkildene, Bockfjord, Svalbard. Norges geologiske undersøkelse Bulletin 433, Banks, D., Sletten, R. Haldorsen, S. Dale, B., Heim, M. & Swensen, B. 1998: The thermal springs of Bockfjord, Svalbard: I: Occurrence and major ion hydrochemsitry. Geothermics 27, Banks, D., Siewers, U., Sletten, R. Haldorsen, S. Dale, B., Heim, M. and Swensen, B. 1999: The thermal springs of Bockfjord, Svalbard: II: Selected aspects of trace element hydrochemistry. Geothermics 28, Hoel, A. og Holtedahl, O., 1911: Les nappes de lave, les volcans et les sources thermales dans les environs de la Baie Wood au Spistberg. Cristiania Vid.selsk. Skr. I. Mat. -Nat. Kl Nr pp. Hoel, A. og Holtedahl, O., 1913: Lavadækkerne, vulkanerne og de varme kilder ved Wood Bay paa Spitsbergen. Naturen 37. (1). Høgvard, K., Dallmann, W. og Salvigsen, O Tilstandsrapport for de varme kildene i Bockfjorden, NV Spitsbergen: Intern rapport fra geologisk seksjon til forvaltningsavdelingen. Norsk Polarinstitutt, desember 1997 (finnes ikke i digital form, men kan opparbeides digitalt ved behov). 4

5 Jamtveit, B., Hammer, Ø., Andersson, C., Dysthe, D.K., Heldmann, J. & Fogel, M.L. 2006: Travertines from Troll thermal springs, Svalbard. Norwegian Journal of Geology 86, Liestøl, O., 1977: Pingos, springs and permafrost in Spitsbergen. Norsk Polarinstitutt Årbok 1975, file:///c:/users/dallmann.np/downloads/aarbok_1975.pdf Orvin, A.K., 1944: Litt om kilder på Svalbard. Norsk Geografisk Tidsskrift X 1. Salvigsen, O. & Høgvard, K. 1998: Gygrekjelda, a new warm spring in Bockfjorden, Svalbard. Polar Research 17(1), file:///c:/users/dallmann.np/downloads/ PB.pdf Skjelkvåle, B.L., Amundsen, H.E.F., O Reilly, S., Griffin, W.L. & Gjelsvik, T. 1989: A primitive alkali basalt stratovolcano and associated erutive centres, northwestern Spitsbergen: Volcanology and tectonic significance. Journal of Volcanology and Geothermal Research 37, Werenskiold, W., 1920: Spitsbergens fysiske geografi. Naturen Delrapporten fra NINA (NINA Rapport 986) trekker også frem Trollkjeldane som en lokalitet med høy verdi på bakgrunn av at vegetasjonen på stedet pga. tilstedeværelse av rødlistearter, sjeldne arter, rødlistede naturtyper og stort mangfold av arter. Ut fra kunnskapen om denne lokaliteten ber vi om NPs vurdering av hvilke typer påvirkning som kan påvirke disse verdiene negativt og om det er behov for særskilte tiltak for å ivareta disse verdiene. De varme kildene Trollkjeldene ligger ved Watneliøyra sør for Bockfjorden i nasjonalparken Nordvest-Spitsbergen. Selve kildene er en sårbar naturtype listet på Norsk rødliste for naturtyper, og på et lite område rundt de varme kildene finnes den høyeste konsentrasjonen av rødlistede karplanter på Svalbard, hvorav tre arter kun er kjent herfra på Svalbard. Også flere sjeldne mose-, lav- og sopparter vokser nær kildene, og Svalbards eneste lokalitet for kransalger er i to av Trollkjeldene. Forekomstene av sjeldne karplanter har blitt godt kartlagt i de senere årene (Alsos m. fl. 2011, Birkeland 2012, Skjetne 2012, Arnesen & Sommersel 2013), mens forekomstene av moser, lav, sopp og kransalger er beskrevet med vagere stedsangivelser i noe eldre litteratur. For nærmere beskrivelser av kjent botanisk artsmangfold henvises det til Westergaard m. fl. (2013). Når det gjelder hvilke typer påvirkning som kan påvirke vegetasjonen og det botaniske og mykologiske artsmangfoldet negativt, er konklusjonen i alle rapporter fra området at vegetasjonen er sårbar for ferdselsslitasje. Antall besøkende til området per år er ikke telt, men det er lite ferdsel i området i dag, noe som skyldes den avsidesliggende beliggenheten. Det er langgrunt i fjorden, som gjør at man må gå et godt stykke (ca 2 timer gange) fra nærmeste ilandstigningssted Vulkanhamna for å komme til Trollkjeldene. Helikoptertransport inn til kildene er kanskje mest vanlig for forskere, og da benyttes en egnet helikopterlandingsplass et stykke unna kildene. I tillegg til ferdselsslitasje i området, er det også en del beiting som påvirker vegetasjonen. Omfanget av dette beitet er ikke kjent. Områdene rett over de varme kildene, og de nesten vegetasjonsløse flatene mellom og nedenfor kildene er voksested for de rødlistede karplantene i området (svalbardsaltgras, fjellmarinøkkel, marinøkkel, trefingerurt, fjelløyentrøst, hårstarr og dvergarve). De to kransalgeartene vokser i enkelte av kildene, inkludert den varmeste. De sjeldne og kritisk truede artene har så små og sårbare forekomster at selv små forstyrrelser kan gi store negative konsekvenser. I 2013 ble sårbare vegetasjonsenheter og forekomster av 5

6 rødlistearter i området rundt Trollkjeldene avgrenset og skjønnsmessig sårbarhetsvurdert basert på metodikken beskrevet av Hagen m. fl. (2012) (Arnesen & Sommersel 2013). Basert på den kunnskapen vi i dag har om forekomsten av sjeldne og trua arter i området rundt Trollkjeldene, er dette et skjørt og sårbart område hvor det kan være grunn til å begrensen ferdsel. Flere forslag til særskilte tiltak for å bevare de botaniske verdiene, og da spesielt de rødlistede karplantene, i og rundt Trollkjeldene har blitt foreslått. Trollkjeldene bør ikke gjøres til et turistmål, og det har blitt framsatt en konkret anbefaling om kun små grupper (<5 personer; Alsos m. fl. 2011) besøker området samtidig ettersom det skal lite tråkk til for å danne stier langs kildene, eller trampe ned sårbare arter. De mest sårbare områdene for flora og vegetasjon er rundt den sørlige halvdelen av kildeområdet, men det er også store botaniske verdier i den nordlige, mer tråkkrobuste halvdelen av området. En ferdselsrestriksjon minst 20 m ovenfor og nedenfor kildene er foreslått (Alsos m. fl. 2011, Arnesen & Sommersel 2013). Enhver som skal ferdes i nærheten av kildene bør være godt orientert om floraen i området, og må trå varsomt i området. Særlig må man trå varsomt rundt den varmeste kilden. Bading og vassing i de opptil 24 C varme kildene har forekommet, noe som påvirker forekomstene av kransalger negativt. I en rapport som omhandler botanisering ved de varme kildene (Elvebakk & Spjelkavik, 1981) ble det kort beskrevet hvor sårbar vegetasjonen er for slitasje, og det nevnes at det var betydelig mindre kransalger i kildene enn syv år tidligere. Bading og vassing bør med bakgrunn i dette reguleres. Noe ferdsel relatert til overvåking av de sjeldne og trua artene er trolig ønskelig og påkrevd, populasjonene bør følges jevnlig for å kunne vurdere hvorvidt de endrer seg på grunn av ferdsel, beite eller andre påvirkninger. De sjeldne mose-, lav- og soppartene som bare har eldre funn bør ettersøkes og stedfestes. De eldre stedsangivelsene er vage ( nær kildene ), og populasjonsstørrelsene er ikke beskrevet. Det er ikke sikkert at de alle befinner seg i den samme umiddelbare nærheten av kildene som de sjeldne karplantene, og da må man vurdere om det foreslåtte området med ferdselsrestriksjoner rundt karplanteforekomstene bør utvides til også å inkludere disse artsgruppene. Det relativt varme området rundt kildene vil kunne være gunstig for etableringen av innførte, lokalt fremmede arter. Alle som besøker Trollkjeldene bør ha fjernet jord og skitt fra feltutrustningen sin før de drar dit for å bedre forhindre at frø og fragmenter av mose og lav fra sørlige arter spres til området. Referanser Alsos IG, Elven R, Brysting AK, Birkeland S & Skjetne IEB (2011) Økologiske og genetiske undersøkelser av rødlistearter på Svalbard. Rapport til Svalbards Miljøvernfond: 45 s. Arnesen G & Sommersel G-A (2013) Sårbarhetsvurderinger av vegetasjon ved ilandstigningssteder, Vest-Spitsbergen, Svalbard. Ecofact Rapport 289: 53 s. Birkeland S (2012) Rare to be warm in Svalbard: an ecological and genetic snapshot of four red listed plant species. Master of science thesis, Universitetet i Oslo: 71 s. Elvebakk A & Spjelkavik S (1981) Botanisering blant varme kjelder og vulkanar på Nord- Svalbard. Polarflokken 5: Hagen D, Eide NE, Fangel K, Flyen AC & Vistad OI (2012) Sårbarhetsvurdering og bruk av lokaliteter på Svalbard. NINA Rapport 785: 126 s. 6

7 Skjetne IEB (2012) Conservation genetics and ecology of four red listed vascular plant species in the high arctic archipelago of Svalbard. Master of science thesis, Universitetet i Oslo: 91 s. Westergaard KB, Hagen D, Blumentrath S & Evju M (2013) Kunnskapssammenstilling for flora og vegetasjon i nasjonalparkene Nordvest-Spitsbergen, Forlandet og Sør- Spitsbergen på Svalbard. NINA Rapport 986: 100 s. 3. En spesifisering av hvilke lokaliteter i områdene «Nordvestøyane» og «Sørgattet» NP viser til i tabell 9.1 i rapporten (s. 218). På Nordvestøyane dreier det seg om sørsida av Ytre Norskøya, Indre Norskøya (sørøstsida) og Fuglesongen (sørenden). På førstnevnte er hvitkinngås, rødnebbterne og ærfugl sårbare elementer. På Indre Norskøya er det snakk om hvitkinngås og ærfugl. Fuglesongen har en stor alkekongekoloni som i seg selv ikke er veldig sårbar dersom besøkende ferdes med fornuft, men her er det betydelig slitasje på vegetasjonen mellom steinene etter mange års intensiv bruk. I Sørgattet er det Skorpa og Moseøya som gir utslag på sårbarhet, men begge er fuglereservater og derfor skjermet i hekkesesongen. 4. Oppdraget datert , punkt 1.c. omhandlet fuglereservater. I rapporten levert av NP heter det at NP «har i det hele tatt lite data fra fuglereservatene det siste tiåret, som i hovedsak skyldes at fokuset har vært rettet mot overvåkning av bestandsparametere i en større sammenheng» (s. 106). Sysselmannen ser at på bakgrunn av manglende data er det vanskelig å svare på punkt 1.c. i oppdraget. Sysselmannen vil likevel be om NPs vurdering av om fuglereservatet Blomstrandhamna har en hensiktsmessig avgrensning. Det er i dag kun Ytre Breholmen, og ikke Indre Breholmen som er inkludert i fuglereservatet. Indre Breholmen ble frigjort da Blomstrandbreen trakk seg tilbake, og har i følge forskere som registrerer hekkende fugl i området, etter hvert blitt et viktig hekkeområde. Dersom NP kjenner liknende problemstillinger i andre områder på Svalbard, vil Sysselmannen gjerne også motta opplysninger om dette. I Kongsfjorden er det en øy (Indre Breøya) som ikke er inkludert i fuglereservatet. Dette har i hovedsak to årsaker. For det første var denne øya den siste som dukket frem da Blomstrandbreen trakk seg tilbake. Like etter at breen trakk seg tilbake var øya ikke særlig egnet som hekkehabitat for verken ærfugl eller gjess (eller andre arter) pga den dårlige overflaten. Dette har imidlertid endret seg siden den gang. For det andre, pga at øya tidligere var forbundet med breen hadde fjellreven tilgang til øya, og det var følgelig liten eller ingen produksjon av unger av ærfugl og gjess. Overvåking de siste 5-10 år viser nå at øya har blitt viktigere og viktigere som hekkeplass for hvitkinngås og ærfugl. Overvåkingsdata fra Indre Breøya (se tabell nedenfor) viser at øya nå kanskje er den viktigste øya for produksjon av ærfuglunger. På Indre Breøya har det vært en økning av antallet hekkefugl, i kontrast til mange av de andre øyene hvor det har vært observert en nedgang. 7

8 Holmer Ytre Breøya Indre Breøya Resten av øyene, med unntak av Gerdøya og Indre Breøya, er en del av Kongsfjorden fuglereservat. Kongsfjorden fuglereservat er i tillegg et Ramsarområde, som gir reservatet internasjonal verneverdi. Indre Breøya har antagelig mer eller mindre tilfeldig vært antatt å være vernet, da det er en generell forståelse for og bevissthet om blant folk i Ny-Ålesund og ellers at øyene i Kongsfjorden er vernet. Dette har ført til at ferdselen på disse øyene har vært svært begrenset, dvs de har ikke blitt besøkt mange ganger hvert år. Det er imidlertid i dag ingen regulering av ferdsel på øya ut over de generelle bestemmelsene i Svalbardmiljøloven. Norsk Polarinstitutt er ikke kjent med at liknende problemstillinger i andre områder på Svalbard. Anbefaling Nå når vi har kunnskap om at Indre Breøya har blitt en av de viktigste hekkeplassene for sjøfugl i Kongsfjorden, med høye antall av hekkende ærfugl og gjess, anbefaler vi at det vurderes å inkludere denne som en del av Kongsfjorden fuglereservat. 5. a) En sårbarhetsvurdering av ferdsel og aktivitet knyttet til forskning i fuglereservatene i Kongsfjorden. Se oppdrag datert , punkt 1.c. siste avsnitt. b) I høringssvaret fra Kings Bay AS, datert , til oppstartmeldingen heter det at «Forskningen på fugler i Ny-Ålesund foregår etter retningslinjer fra to flaggskipprogrammer; Terrestrial ecosystems og Kongsfjordsystemet. Disse legger føringer og retningslinjer for forskning, og legger til rette for samarbeid om feltarbeid og resultater.» Sysselmannen ønsker mer informasjon om disse retningslinjene, og hvordan dette håndteres i praksis. a. Det er så langt ikke gjort sårbarhetsvurderinger av ferdsel og aktivitet knyttet til forskning i fuglereservatene i Kongsfjorden. I forprosjektet «Limits of acceptable change», initiert av Kings Bay og administrert av Norsk Polarinstitutt, er det laget tre prosjektbeskrivelser som skal avklare hvordan forskningen påvirker miljøet i Ny-Ålesund og Kongsfjorden. Den ene av disse dreier seg om fugl. Disse søknadene er enda ikke finansiert. En av målsetningene er å skaffe en oversikt over fugleforekomstene i Kongsfjorden, finne ut hvilke konsekvenser menneskelige forstyrrelser har på atferd og demografi hos fugl i Kongsfjorden, vurdere hvilke akseptkriterier som kan legges til grunn for påvirkning fra menneskelig aktivitet på fugl og hvordan dette skal overvåkes. b. Høringssvaret fra Kings Bay tar opp retningslinjer for forskningen på fugler i Ny-Ålesund. Norsk Polarinstitutt er ikke kjent med at det pr i dag eksisterer retningslinjer for feltaktivitet eller annen ferdsel i Ny-Ålesund. Det foregår imidlertid et samarbeid mellom ulike 8

9 forskningsaktører for å koordinere feltaktiviteter i fuglekoloniene slik at påvirkningen kan reduseres. Det koordineres av Norsk Polarinstitutt. En av målsetningene med programmet «Limits of acceptable change» (nevnt i pkt a) er å kunne konkludere med et sett av retningslinjer for forskning på fugl i Kongsfjorden. I sammenheng med denne tematikken gjør vi også Sysselmannen oppmerksom på de innspill Norsk Polarinstitutt har gitt i dokumentet «West Spitsbergen Management Plan», forskningsgruppen som ble etablert som en arbeidsgruppe i arbeidet med forvaltningsplanen for verneområdene på Vest-Spitsbergen. 6. Med henvisning til NPs eget høringssvar til oppstartsmeldingen datert , om manglende kunnskap om marine naturtyper på Svalbard, ber vi om at NP skisserer en strategi for hvordan slik kunnskap kan innhentes. Økt kunnskap om marine naturtyper vil gi verdifull informasjon om områder med betydning for biologisk mangfold. En rekke prosjekter og initiativ med relevans for Svalbard er nylig startet opp. En evt. strategi for innhenting av kunnskap må sees i sammenheng med disse. På fastlandet er kunnskap om marine naturtyper innhentet gjennom et nasjonalt program, der hensikten er å få oversikt over truede arter og vegetasjonstyper og spesielt artsrike områder. På nettsidene ( det at: «Programmet framskaffer landsdekkende, kartfestet oversikt av jevn og høy kvalitet over utbredelse av utvalgte naturtyper i kystsonen. Oversikten skal være enkelt tilgjengelig til bruk i myndigheters og private aktørers beslutningsprosesser om arealbruk og ressursforvaltning.» Kartleggingen danner grunnlag for andre aktiviteter, som marine verneplan, EU s vanndirektiv og marine direktiv og naturindeksen. Programmet bygger på en trinnvis tilnærming, der en først skaffer en oversikt over eksisterende kunnskap, og deretter lager en plan for hva slags kunnskap som må tilegnes. Det er svært kostbart å drive feltbasert kartlegging, så dette nasjonale programmet bruker romlig prediktiv modellering som grunnlag for flere av naturtypene. Denne modellen blir så verifisert i felt og siden modifisert. Enkelte naturtyper bestemmes utfra flyfoto. Dette er både kosteffektivt og arealeffektivt; større områder kan dekkes på kort tid. Imidlertid er da også skalaen større, noe som kan dekkes inn etter hvert. Svalbard miljøvernfond har i tildelingen finansiert et prosjekt som skal bruke metodikk fra denne kartleggingen på Svalbard. Det er et pilotprosjekt i fjordene Kongsfjorden og Isfjorden, ledet av NIVA. Prosjektet har inkludert data fra dykkedatabasen til Bjørn Gulliksen, som befinner seg på Akvaplan-niva, finansiert av Miljødirektoratet. Erfaringene fra dette prosjektet vil være svært betydningsfulle for vurderingen av hvordan vi på best måte kan få innhentet nødvendig kunnskap om marine naturtyper. I tillegg har UNIS ved Ole Jørgen Lønne et prosjekt også finansiert av Svalbard miljøvernfond, som går på å evaluere eksisterende datasett av kystsonedata. Også dette benytter data fra dykkedatabasen til Bjørn Gulliksen. I overkant av 20 dykkerlokaliteter mellom Kongsfjorden og van Mijenfjorden hvorav de fleste ble kartlagt i 1979, skal undersøkes på nytt med tanke på mulig bruk i fremtidig kystsoneplanlegging og om effekter av klimaendringer som er observert i Kongsfjorden også kan detekteres over et større område. En ser for seg en 9

10 oppfølging av dette prosjektet hvor undersøkte dykkerstasjoner i et større område trekkes inn. Basert på disse og forprosjektet, vil det så utvikles modeller for å anslå naturtyper over større områder. Resultatene av prosjektet imøteses i forhold til vurdering av datagrunnlaget vi har pt for kystsonen på Svalbard. En tredje initiativtager til kartlegging av kystsonen på Svalbard er MAREANO. I regi av MAREANO er det opprettet en Svalbard fjordgruppe, som skal vurdere behov for en eventuell kartlegging av bunnsamfunn i Rijpfjorden, Kongsfjorden og Isfjorden innen 3-5 år. Basert på kartleggingen kan det produseres temakart for sårbare naturtyper, landskapsformer, biotoper/leveområder, artsmangfold, geologiske formasjoner osv. Det er planlagt en workshop høsten Basert på konklusjoner fra denne og skriftlige innspill vil det bli gitt en anbefaling til MAREANOs styringsgruppe som eventuelt vedtar en slik aktivitet. Videre strategi Vi vil foreslå at det vil være hensiktsmessig å starte opp en trinnvis prosess, godt forankret i relevante direktorater, for å få på plass slik kunnskap om marine naturtyper på Svalbard. Det er en prosess som trolig vil være relativt kostnadskrevende og dermed kreve ekstern finansiering. Det kan være relevant å involvere den interdepartementale styringsgruppen for kartlegging av marine naturtyper (miljødirektoratet, forsvaret, fiskeridirektoratet) i denne prosessen, da behovet på Svalbard inngår i nasjonale og internasjonale forpliktelser. Slik kunnskap har også relevans for en rekke prosesser, bl.a. i regi av Arktisk råd. En vurdering av resultatene og erfaringene fra de nevnte prosjektene bør tillegges vekt når en strategi for økt kunnskap om marine naturtyper på Svalbard skal utformes. 10