Uret for øyeblikket. Uret for livet. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm.

Transkript

1 1 Er urmakeren, urmaker? Uret for øyeblikket. Uret for livet. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm. Hvis urmakeren virkelig var urmaker så ville han fremdeles laget ur, slik ihvertfall noen gjorde fram til industrialiseringen begynte rundt Hadde han laget uret selv ville det vært et produkt han personlig måtte stå inne for, da er det naturlig å tenke seg at han også hadde lagt hele sin prestisje i å fremstille et ur som skulle vare, ja for livet. Vi bør se i øynene at håndverket opprinnelig sto for soliditet og varighet, kort og godt skikkelig arbeide. Dette var et ideelt krav som alle håndverkere stilte til seg selv. Da industrien gjorde sitt inntog ble mye av dette forandret. Håndverkeren fikk en livsfarlig konkurrent i industriens masse produksjon av billige varer. For å prøve å gi et svar på denne utfordringen ble også urmakeren tvunget inn i en helt ny rolle. Han måtte tilvirke billigere og langt simplere ur en hva som hadde vært normen i før industriell tid. Nå vet vi at håndverket hadde benyttet seg av fragmenterte arbeidsprosesser også før det vi kaller industrialiseringen satte inn. Mange av de delene et ur består av ble laget av spesialister også i før industriell tid, så bildet er langt mere nyansert enn det som kan bli beskrevet i en kort artikkel. Den engelske såkalte, Cottage industry, som for urmakeriets vedkommende fant seg til rette i den lille byen Prescot litt avsides beliggende i Lanchashire i England, er et eksempel på dette. Kanskje mere om dette ved en annen anledning? Men at urmaker håndverket forandret seg med industrialiseringen er hevet over tvil. Urmakeren ble selger og reparatør av de urene som industrien produserte. Dette går også fram av den franske betegnelsen for urmaker. Urmaker, betegnes Horologer. Mens urmakeren slik vi kjenner ham i dag betegnes Rabileur, altså reparatør. Dette er nok en tittel som er mere i samsvar med virkeligheten enn den prestisjetunge urmaker betegnelsen, som er en håndverker som fremstiller ur. Men han ikke bare fremstiller ur, han arbeider også i en gammel håndverkstradisjon som har andre idealer en industriens. Og dette er det verd å merke seg hvis man vel og merke har noen interesse av å kalle seg håndverker lenger. For å sette det hele på spissen så ville urmakeren ut fra sitt tradisjonelle stå sted søke og lage Uret for livet, et høyst personlig produkt som var tilvirket etter all de erfaringer som generasjoner av håndverkere hadde overlevert til arvtakerne. Men naturligvis også med de forbedringene som den stadig pågående teknologiske utviklingen opp gjennom historien hadde avstedkommet. Industrien på sin side fokuserte på Uret for øyeblikket. Det vil med andre ord si at målet var produkter som ikke skulle vare for lenge, men som skulle produseres i stort antall til en overkommelig pris. Uret for øyeblikket. I de rundt 150 årene industrien har tilvirket ur, har den industrielle tenkningen bak produksjonen langsomt forandret seg fra den håndverks baserte filosofien den sprang ut av til en egen industriell praksis som legger vekt på rasjonell tilvirkning ved hjelp av stadig mere avansert teknologi, størst mulig omsetnings hastighet i det markeds segmentet en sikter seg inn mot. Dette vil si produkter som stadig skifter formgivning og som søker å tilføre nye teknologiske oppfinnelser til produktene i et stadig økende tempo. Ikke fordi ny teknologi i og for seg er påkrevet, men fordi markedskreftene forlanger det. Hele kjeden fra produsent til salgs sted må strømlinje formes for at produktene skal kunne selges i samme raske tempo som de produseres og dette

2 2 tempoet synes stadig å øke. Nye moter og trender må komme stadig raskere, det må bli flere av dem og reklamen må skrike stadig høyere for å overdøve larmen fra konkurrentene. Går vi hundre år tilbake og ser på de urene som industrien da produserte, så var disse utvilsomt av en langt høyere kvalitet enn mesteparten av det vi i dag blir konfrontert med. Tenk bare på de amerikanske lommeurene fra rundt 1900, eller de sveitsiske og tyske lommeurene fra samme tidsperiode. Det var stilt store krav til kvalitet og varighet i disse produktene, det ser vi idag. Disse urene er førsteklasses tidsmålere enda, om de bare får den håndverksmessige omsorgen de fortjener. I 1930 årene overtok armbåndsurene arenaen, og langsomt ble lommeuret skjøvet i bakgrunnen. Men lommeuret la premissene for den kvaliteten armbåndsurene skulle få og 60 årene ble det mekaniske armbåndsurets gullalder. i disse årene leverte de sveitsiske urfabrikkene produkter av en gjennomgående meget høy kvalitet og til en for de flestes vedkommende overkommelig pris. Håndverkstenkningen gjorde seg fortsatt gjeldende i industrien langt inn i 1960 årene. Men mot slutten av 60 årene skjedde en gradvis endring. Var det økonomene og ikke håndverkerene som gradvis fikk øket innflytelse over beslutnings prosessene i urindustrien? Det kan se ut som den gamle håndverks baserte tenkningen var på vikende front og nye ideer hadde tatt over. Konkurranse fra det fjerne østen hadde begynt å gjøre seg gjeldene mot slutten av sekstitallet. Teknologiskiftet fra mekanikk til elektronikk lå og lurte i kulissene. Det lå i luften at det måtte skje et ideologisk skifte fra håndverks basert tenkning til økonomisk. Mye verdifullt gikk tapt med dette skiftet. Forbruk og varighet. Industrien har skapt forbrukersamfunnet. Forbrukersamfunnet er blitt det vi i vår vestlige kultur lever av. All erfaring tyder på at dette betyr forbruk i stadig økende tempo. Vi kan jo spørre om dette er ønskelig? Eller går det i det hele tatt an å snu denne utviklingen? Hele vårt system bygger i stadig større grad på at produkter ikke skal vare. Moter og trender som stadig skifter peker i denne retningen. Kjøper vi ting og for eksempel gir dem i gaver ligger det nesten underforstått at vi bare skal være glad i dem en stund. De går likevel av moten snart, eller de går i stykker. Det er jo en livsnødvendighet i forbrukersamfunnet. Men det å kunne gi noe som virkelig er av varighet er da betydningsfullt? Har ikke nettopp uret en symbolverdi som peker mot varighet. Vi ønsker vel innerst inne alle å leve evig, gjelder ikke det de tingene vi omgir oss med også? Hvis vi skal kaste våre omgivelser i stadig økende tempo, at forgjengelighet skal settes i system. Vil ikke det til slutt bety et liv uten holdepunkter. Bør ikke uret være et slikt holdepunkt, som fremfor mange andre ting vi omgir oss med, står for varighet. Selve tiden må jo vare, ellers slutter vi å eksistere. Dette er en dimensjon jeg vil våge å påstå at bransjens industrielle planleggere og økonomer i liten grad har tatt høyde for. Kan det komme av at de har glemt hvor de til og begynne med hadde sine kulturelle røtter, nemlig i håndverkstradisjonen. Skal i hvert fall noen av oss prøve å ta vare på dette som egentlig er unikt i vår tids forbrukersamfunn. Nemlig kvalitet og varighet, som er grunn pilarene i håndverket. Dette kan det bygges videre på i framtiden. Det er på tide nå at håndverkerene, les urmakerene, tar skjeen i egne hender og stiller krav til industrien om produkter som står håndverkets tradisjoner nærmere. I historisk perspektiv døde urmakeren langsomt ut da maskinene og med dem masseproduksjonen gjorde sitt inntog. Maskinen erstattet hånden og en epoke i historien gled over i en ny tid som skapte store omveltninger. Likevel, noen fortsatte med håndverksmessig framstilling. Enkelte dyktige urmakere fortsatte

3 3 parallelt med industrien. Håndverket ble ikke glemt, noen førte tradisjonene videre. Tenk på vårt eget fags George Daniels som har laget fantastiske mekaniske ur, og ikke minst hans coaksiale gang som nå Omega benytter seg av. Mye av livsverket sitt har han dokumentert i bokverket, Watchmaking, med fenomenale tekniske tegninger av David Penney. Egentlig var det vel Breguet som først var inne på tanken om den smøre frie gangen, med sin echappement naturel. Daniels har videreført Breguets 200 år gamle ideer om et smørefritt gangsystem. Breguet skal, en gang han ble kritisert for bare å lage ur for aristokratiet, med et sukk ha utalt at : Gi meg bedre materialer og smøremidler, så skal jeg lage det perfekte uret. Minner ikke dette om, var det Aristoteles? Som ytret noe lignende: Gi meg et fast punkt, så skal jeg flytte verden. Kanskje hadde Breguet lest sine filosofer. Hva er håndverk? Håndverk har noe med manuelle ferdigheter å gjøre. Det er hånden og for den saks skyld hele kroppen som engasjeres. Denne fysiske utfoldelsen er en form for innteligens som utfolder seg utenfor ordenes domene. Spør en håndverker om å forklare hva han driver med, så svarer han: Se på hva jeg gjør. Å lære et fag er å ta etter, prøve seg fram, lære et materiale å kjenne, oppleve hvordan et verktøy faller i hendene. Dette er ferdigheter som ord vanskelig kan gjøre rede for. Det er en slags bevegelsenes fortryllelse. Et taust språk som taler gjennom gjenstandene. Her ligger håndverkets kjerne, i det tause språket. I den tause kunnskapen. Vitenskapen som utrykker seg gjennom ord og formler har i liten grad fanget opp denne spesielle formen for intelligens som håndverkene og all fysisk utfoldelse representerer. Dansere, tømmerfløtere, utøvende musikere, glassblåsere, snekkere, trebåt byggere og mange, mange andre vet hva det dreier seg om. Små barn må øve seg i det, når de skal tre i en nål, eller lære å spikke en seljefløyte, klippe ut en figur med saks i barnehagen eller tenne en fyrstikk. Læringen begynner allerede der, se og lær. Å agne en krok, eller bøte et fiskegarn, hugge ved. Ro en båt. Alt dette har med fysisk utfoldelse å gjøre. Håndverket begynner der. Gleden ved bevegelse, etterhvert gleden ved å mestre, gleden ved å forstå med hendene. Dette ligger gjemt i håndverkene. Vi har ikke råd til å miste det. Håndverk er en improvisasjonskunst i praktisk problemløsning. En prøve feile dynamikk som i bestefall kan føre til en grensesprengende nyskapning og med den ny kunnskap. Denne improvisasjonsteknikken, en veien blir til mens du går teknikk, er uløselig knyttet til fysisk utfoldelse og dermed til håndverk. Psykisk intuisjon springer ut i fysisk handling, en slags sprangvis framrykking mot målet, som er et ferdig produkt. Dett er en høyst personlig prosess, som fundamentalt skiller håndverk fra industriens maskinelle tilvirknings prosesser. Det er i gleden ved å forene psykiske og manuelle ferdigheter at håndverkeren opplever arbeidets tilfredsstillelse. For å nå en slik arbeidets erkjennelse må håndverkeren være seg bevist å arbeide i en tradisjon, han må kjenne sitt håndverks historie, dets utvikling, og de arbeids teknikker han i historisk perspektiv benytter seg av. Ved å betrakte håndverkene som bærere av fysisk intelligens, ved å utdype hva denne intelligensen består i, vil forståelsen av håndverkets betydning få en ny og større dimensjon. Håndverkeren vil oppnå en bedre selv forståelse og dermed styrke sin identitet og troen på eget verd. Dette vil gi inspirasjon til egen videre utvikling og framgang for ham selv og det faget han

4 4 representerer. Skal håndverkene få en status hevning må det skje en vekselvirkning mellom økt kompetanse og en erkjennelse av hva håndverk egentlig dreier seg om. Teoritiseringen av menneskelige erfaringer har ført til en stor forenkling av det kunnskaps materialet som ligger i anvendelse av fysisk utfoldelse, som håndverk og kroppsarbeid i alle sine nyanser representerer. Denne typen kunnskap er knyttet til personlig erfaring og opplevelse. Den lar seg ikke så enkelt uttrykke i ord eller settes opp i formler. Det er en kunnskap som først anskueliggjøres i handling. Derfor vil den lett undra seg beskrivelse. Denne kunnskapen er derfor neglisjert av vitenskapen. Ikke desto mindre er dette en helt nødvendig kunnskap for å kunne forstå den verdenen vi lever i. Det sies at det tar inntil femten år å utdanne en dyktig utøvende musikker, det er sannsynlig at et håndverk krever like mye. Det kan virke som et paradoks at læreplanene i håndverksfagene prioriterer teoretisk kunnskap framfor tid til å øve inn manuelle ferdigheter. Kan det grunnes i, at det i læreplan utvalgene bare sitter teoretikere og at håndverkerene ikke har kommet til ordet i disse prosessene. Læreplanene poengterer kreativitet som et mål for læring, det er vel og bra. Men kreativitet er ingenting i seg selv. Kreativitet må ha et medium å virke gjennom. En fiolinist kan ikke bare være kreativ i teorien, han må også kunne beherske sin fiolin for å kunne uttrykke seg. Skal en håndverker kunne være kreativ må han få tid til å lære sitt medium, håndverket. Er mon tro noe av vår kulturs problem at vi har alt for mye av fragmentert tid? En tid som er fylt med underholdning, zapping over TV kanalene, tekstmeldinger, og flommer av reklame på e.mail for produkter som vi ikke trenger. Og på den andre siden en skrikende mangel på kvalitativ tid, som er tid til fordypning, og læring av for eksempel å spille et instrument eller tilegne seg et håndverk. Verkstedet. Verkstedene var møteplasser, læresteder og laboratorier for fysisk utfoldelse. Noen skapte i tre, noen i marmor, noen i metaller, glass, leire også videre. Rundt i museene fortelles fragmenter av menneskehetens historie gjennom et mylder av tause gjenstander. De hadde ikke vært der uten håndverkerene. Maskinen kan ikke erstatte det kunnskapsfeltet som håndverkene representerer, bare kopiere det. Maskinen kan ikke skape nye former, utforske nye materialer. Ikke skape liv over gjenstander slik håndverkerene kan det. Verkstedet var arenaen hvor håndverket kunne utfolde seg, her fantes verktøy og materialer. Her var det håndverkeren vurderte sine muligheter foran en ny arbeids oppgave. Her kunne mesteren diskutere ett nytt prosjekt med svennene sine. Verkstedet var en trygg ramme om håndverkerens liv. Her var alt overskuelig og innen rekkevidde. Produksjonen var ikke fremmedgjort slik den ble i de fragmenterte industri prosessene. Verkstedet var et sted å være for mange selvstendige håndverkere. Det gav frihet og arbeidsglede, det gav rom for å tenke selvstendige tanker. Denne livsformen har opp gjennom historien avlet mange frie og livskraftige mennesker som har evnet å sette sitt tydelige preg på kulturhistorien. Uret for livet. Hvis vi skal våge tanken på at urmakerfaget fortsatt skal kunne kalle seg et håndverk er det viktig å gripe fatt i tanken om at håndverk er og altid må være noe annet enn industri. Håndverket har en annen historie enn industrien, det er ingen god ide for

5 urmakerhåndverket å prøve og ta etter den industrielle tenkningen. Håndverket må definere sitt eget grunnlag for sin videre eksistens, å prøve og leve etter det. Det vil si å ta utgangspunkt i det mekaniske uret som er det egentlige urmakerfaget og føre dette videre basert på de to pilarene kvalitet og varighet. Dette vil også bety ur som legger mere vekt på en klassisk utforming enn mote. Urverkene må ha kvalitet som fremste siktemål. Materialvalg er av stor betydning for urets varighet. Slite deler som for eksempel drev og tapper må være laget i stål av høy kvalitet. Verket må være laget med tanke på at det skal kunne repareres og holdes ved like i lang tid. Da vil kanskje en forholdsvis enkel konstruksjon være å foretrekke. Mange av dagens kompliserte mekaniske ur vil bli dyre og vedlikeholde over tid. Uret for livet er tenkt som et produkt, som selvom det hovedsakelig er produsert på industrielt vis, så bærer det i seg en tankegang som har røtter i det gamle håndverkets idealer om kvalitet og varighet og sist men ikke minst, solid arbeide. På sikt kan kanskje håndverkene være med på å snu trenden, fra kvantitet mot kvalitet. La oss håpe det! 5