3. BAKGRUNNSINNFORMASJON «FRA UNGDOMMEN»

Transkript

1 3. BAKGRUNNSINNFORMASJON «FRA UNGDOMMEN» 1. BAKGRUNN! 2 Dette materialiserte seg i følgende todelte ambisjon: 2 2. HVA VI VIL FORTELLE! 3 3. AMBISJONEN! 4 4. PILOTPROSJEKTET! 5 5. Om kapitlene og menneskene! 6 1. kapittel, Kongsberg: 6 2. kapittel, Trondheim: 7 3. kapittel, Karasjok 7 4. kapittel, Odda 8 5. kapittel, Mandal 8 6. kapittel, Hadsel i Vesterålen: 9 6. Prosjektet har så langt resultert i:! Et prosjekt mot slutten: Noen få betraktninger! Noen få inntrykk av menneskene vi har fulgt: Betraktninger om vårt eget arbeid Publisert materiale så langt Linker og henvisninger til medieomtale! 15!!!!! Side 1 av 15

2 1. BAKGRUNN Vi opplevde 22. juli-hendelsene tett på, men på hver vår side av politisperringene. Lars og Aleksander var på jobb. Martin ble pårørende. Aleksander Andersen hadde sommervikariat i bildebyrået Scanpix som holder til i VGbygget. Han var tidlig ved Regjeringskvartalet og tilbrakte mange timer ved Utøya og Sundvolden Hotell. Lars Andreas Ellingsgard Øverli var på vei tilbake til jobb etter en reportasjetur da bomben gikk av ved Regjeringskvartalet. Som nyhetsjournalist i Aftenposten Innenriks tilbrakte han mange timer på politihuset og ved Ullevaal universitetssykehus. Martin Slottemo Lyngstad fikk derimot ikke fortelle historien rundt 22. juli. Kamerabagen lå i bilen mens han lette etter lillebroren og vennene hans på Sundvolden hotell. Martins bror overlevde Utøya, men sårene har vanskelig for å gro. Fredag 12. august samlet han hodet og skrev en tekst. En tekst om to hjernehalvdeler, en privat og en profesjonell, som ble publisert på Fotojournalisten.no. (Se vedlegg) Allerede våren/sommeren 2011 brukte vi all tid og alle våre sparepenger på å etablere et reportasjebyrå på hjul, med kontor og bolig i en buss. Planen var å bruke det neste året på å reise Norge rundt for å lage reportasjer etter eget initiativ. Så kom 22. juli og snudde opp ned på hele prosjektet. Vi kom frem til at organiseringen av reportasjebyrået med bopel og kontor på en buss ville være godt egnet for å besøke mange lokalsamfunn i kjølvannet av tragedien. Bussen ville frigjøre tid og penger, og gi oss mobilitet og mulighet til å bruke god tid. Slik kunne vi la kildene legge premissene. Vi bestemte oss for å bruke verktøyene vi behersker best; fotografi, tekst og levende bilder til å dokumentere norske ungdomsmiljøer i kjølvannet av 22. juli. Dette materialiserte seg i følgende todelte ambisjon: 1. Pilotprosjektet (det første kapittelet) skal presenteres som en utstilling og en dokumentarfilm i lokalmiljøet på Kongsberg, samt i et riksdekkende medie. Dette har allerede skjedd. 2. Moderprosjektet (alle kapitlene) skal presenteres i en bok, som en lengre dokumentarfilm og som en vandreutstilling som skal stilles ut i de lokalmiljøene vi har portrettert. Det skal også bli presentert på en internettside som seks minidokumentarer. Side 2 av 15

3 2. HVA VI VIL FORTELLE Angrepet 22. juli var et angrep på ungdommens valg og verdier. Disse er ikke nødvendigvis politiske. Noen brenner for nytt øvingslokale, andre for likhet. Noen for ytringsfrihet, andre for restaurert skaterampe. Disse verdiene ønsker vi å få innblikk i ved å portrettere over 30 ungdommer fordelt på seks lokalsamfunn - i video, stillfoto og tekst. Portrettene skal sammen danne et visuelt og skriftlig bilde av (1) hva som har formet verdiene i ungdomsmiljøene vi besøker, og (2) hvordan ulike samfunn, især ungdomsmiljøene, har blitt direkte og indirekte påvirket av 22. juli. Tragedien på Utøya rystet hele Norge. 69 mennesker kom aldri hjem. Mellom 500 og 550 overlevde. Mange har reist hjem igjen. Noen har flyttet til nye steder. Men alle skal de tilbake til et lokalsamfunn, en hverdag og et ungdomsmiljø. I hvert av de seks lokalsamfunnene er en overlevende fra Utøya inngangen. De øvrige portrettene, som er i klart flertall, presenterer tilsynelatende ordinære norske ungdommer. Men de er ikke tilfeldig valgt. I Fra ungdommen kommer vi under huden på mennesker og miljøer som representerer temaer som finnes i enhver generasjon. Noen temaer er alvorlige, andre er mer kuriøse. Det finnes topper og daler i enhver ungdoms liv. Sammen blir disse portrettene et sannferdig og - tror vi - et viktig portrett av en norsk generasjon: Utøya-generasjonen - den neste generasjonen voksne. Hvem er de, egentlig? Gjennom arbeidet har vi fått bekreftet at både ordinær, norsk ungdom og overlevende fra Utøya i stor grad deler det som var vårt utgangspunkt for dette prosjektet: At terrorhandlingene på Utøya ikke bare var et angrep på AUF eller et politisk standpunkt, men et angrep på ungdommelig engasjement som finnes i enhver krok av landet. Det er med denne inngangen vi dokumenterer denne generasjonens hverdag, verdier og idealer. Fra dag èn ønsket vi å løfte hodet og se utover AUF, Arbeiderpartiet - og også politikk. Hvem kom de hjem til, de som var på Utøya 22. juli 2011, og hva tenker alle disse? Ser de på sin generasjon som spesiell, og tror de selv at de kommer til endre sine lokalsamfunn med bakgrunn i det som hendte sommeren 2011? Underveis i pilotprosjektet (kapittel 1, Kongsberg) var AUFeren Marte Ødegården svært opptatt av disse problemstillingene: Jeg tenker at på grunn av det som skjedde i sommer så har min generasjon vokst opp litt fort. Det er jo en ting vi kommer til å snakke om så lenge vi lever, ikke sant. Det er jo som bestemor- eller oldemorgenerasjonen vår snakker om krigen, så kommer vi til å snakke om 22. juli. Da vi forlot Hadsel og Vesterålen hadde vi vært i felten nesten sammenhengende i 19 måneder. Vi har portrettert 35 ungdomsmiljøer i i seks lokalsamfunn spredt over hele Side 3 av 15

4 Norge. Vi er heldige som har mange viktige støttespillere rundt oss, men det er primært to grunner til at det er mulig å portrettere en hel generasjon på denne måten: 1. At vi ved å bo, jobbe og reise på en buss har presset utgiftene våre til det absolutte minimum. 2. At Fritt Ord har valgt å støtte prosjektet økonomisk.!!!! 3. AMBISJONEN Resultatet av prosjektet Fra Ungdommen skal være matnyttig for et bredt publikum generelt, og ungdom spesielt. Det skal presenteres i bokform (trykket og digitalt) og som en multimedial vandreutstilling. Vi ønsker at begge produkter skal kunne brukes i skolen, på samme måte som pilotprosjektet blir brukt i Kongsberg. Boken skal deles inn i seks kapitler. Hvert kapittel innledes med ansiktet til en av de som overlevde Utøya. Vi begynner tett for deretter å bevege oss utover i lokalsamfunnet. Først ved å presentere den overlevende og familien, i neste omgang den nærmeste vennekretsen og deretter en større del av det aktuelle ungdomsmiljøet. Vi tror hvert kapittel må være bygget etter samme lest for å kunne dokumentere fasettene, likhetene og ulikhetene i de lokalsamfunnene vi møter. Vi betrakter både bok og vandreutstilling som egnede virkemidler med tanke på vår todelte ambisjon: * Å gi ungdom mulighet til å se hvordan andre ungdommer andre steder i landet, like eller ulike, påvirkes av en handling som også preger dem selv. * Gi ungdom inntrykk av hvordan ungdom andre steder i landet preger og former sine lokalsamfunn, slik lokalsamfunnet former dem. Side 4 av 15

5 4. PILOTPROSJEKTET Pilotprosjektet fant sted i Kongsberg, hvor ungdommen i lokalmiljøet ble portrettert med utgangspunkt i Marte Ødegården (18), som ble skutt to ganger i ryggen på Utøya 22. juli. Dette første kapitlet består av portretter av totalt åtte ungdomsmiljøer i Kongsberg, som med støtte fra Fritt Ord ble vist som fotoutstilling og filmfremvisning i desember Pilotprosjektet ble en lakmustest på realismen i moderprosjektet. Målet med piloten var todelt: 1. Danne grunnlag for vurdering om hvorvidt ambisjonen om bok og utstilling av moderprosjektet er gjennomførbar. 2. Danne rammen for arbeidet med de øvrige kapitlene, med tanke på research, feltarbeid, redigering og presentasjon. Pilotprosjektet kunne fortalt oss at vi ikke har truffet med konseptet. Vi risikerte å (1) ikke få tillit av noen av de lokale ofrene fra Utøya, (2) ikke få tilgang til ungdomsmiljøene vi ville portrettere og (3) at tilbakemeldingene etter presentasjonen ville vise at den ordinære ungdommen ikke er et tilstrekkelig viktig og spennende perspektiv. Responsen fortalte imidlertid på at vi arbeider med et annerledes post-utøya-perspektiv som trigger et bredt publikum, som løfter fokus over AUF og politikk og som ikke bare har potensial til å stå lengre enn den daglige nyhetsdekningen, men også til å bli viktigere jo flere år som går. Folk er nysgjerrige på hvem det er som faktisk er der når de overlevende fra Utøya kommer tilbake i hverdagslivet i sine lokalsamfunn, og på hva de tenker om virkningene og følgene av terroren. Da vi evaluerte pilotprosjektet kom det imidlertid klart frem at det ville bli for ressurskrevende å redigere en separat dokumentarfilm og printe en egen utstilling for lokal presentasjon underveis. Derfor la vi straks opp til en felles vandreutstilling og en større dokumentarproduksjon til slutt. Vi satt også igjen med visshet om at vi gjennom høsten hadde jobbet usunt mye. Tempoet toppet seg da vi redigerte video tett opp mot utstillingen og filmfremvisningen. Selv om vi var klar over hvor krevende filmredigering er, gjorde det omfattende råmaterialet jobben større enn vi trodde. Vi har brukt deler av prosjektstøtten fra Fritt Ord på å betale Jarl Omestad i Bergen for å grovredigere og klippe historiene i kapittel 3 og 4 (Karasjok og Odda). Uten denne bistanden ville vi ikke prosjektet hatt den samme progresjonen. Sommeren 2013 fikk vi som nevnt øremerket støtte til videoredigering av Kulturrådets Fond for lyd og bilde. En vesentlig del av disse pengene blir brukt på å la Jarl Omestad redigere historier fra kapittel 5 (Mandal) og 6 (Hadsel i Vesterålen). Side 5 av 15

6 5. Om kapitlene og menneskene Noe av det mest spesielle med angrepene 22. juli, var at det rammet hele Norge. Alle fylkene ble rammet. Geografi er derfor et viktig aspekt for oss. Med Fra Ungdommen dekker vi hele landet, fra Karasjok i nord til Mandal i sør. Dessuten har vi jobbet for å inkludere lokalsamfunn med stor grad av ulikhet, både når det gjelder miljøer, bosetting og natur. Bare slik blir Fra Ungdommen bli et godt portrett av norsk ungdom - og interessant for det brede publikum til slutt. Før vi kort presenterer de over 30 personene vi har fulgt de siste 15 månedene, vil vi kort redegjøre for hvordan vi velger personene. Geografi: Vi skal dekke Norges-kartet. Med Kongsberg, Trondheim, Karasjok, Odda og Mandal og Hadsel har vi jobbet i alle landsdelene. Kjønn: At vi er tre menn som jobber med prosjektet, har ført til at vi har en tendens til å ha en overvekt av gutter. Når prosjektet er ferdig vil vi imidlertid ha noenlunde kjønnsbalanse. Alder: Vi har definert ungdomsgenerasjonen til aldersgruppen år. Det fører nødvendigvis til at vi bør ha personer i hele det aldersspennet, både i hvert lokalsamfunn og i totalen. Tema: Vi leter etter mennesker gjennom temaer. Noen temaer er representert i enhver generasjon. Eksempler på dette er og rus, stjernestatus og homofili, for å nevne noe. For oss er det viktig å balansere mellom tunge og lettere temaer, både lokalt og i den store sammenhengen. Noen gode caser kan falle ut fordi vi eksempelvis har mange alvorstunge temaer i et kapittel. Vi har også hatt en tendens til å bevege oss i ytterkantene, slik at vi har måttet balansere med noen litt mer hverdagslige historier. 1. kapittel, Kongsberg: Marte Ødegården: Kapitlets AUFer. Ble skutt to ganger i ryggen på Utøya. Vil neppe gå like godt som hun gjorde før sommerleiren på Utøya 22. juli. Enayat Aryan: Camilla W. Stene: Stine Jørgensen: Afghansk gutt som kom til Norge for tre år siden. Fikk kjapt oppholdstillatelse, lærte seg meget raskt norsk, tok fagbrev som elektriker og er i det hele tatt et glansbilde av en innvandrer. Martes beste venninne siden barnsben av. Var russ da vi fulgte henne, noe som er særskilt norsk. Rånedronning i Kongsberg, uten lappen. Vi var med på reisen mot sertifikatet, og på festene i forkant. NB: Vi har valgt å droppe de fire resterende historiene fra dette kapitlet. Årsaken er at prosjektet har vokst i kvalitet, og at vi ikke finner disse historiene gode nok innholdsmessig. Side 6 av 15

7 2. kapittel, Trondheim: Renate Tårnes: Johann Forfang: Kapitlets AUFer. Overlevde terrorangrepet 22. juli, men så gjerningsmannen inn i øynene da han skjøt kjæresten Snorre Haller. Har taklet traumene ved å jobbe for å bli ny leder av AUF Sør-Trøndelag. Flyttet fra Tromsø til Trondheim som 15-åring for å dyrke talentet innen skihopping. Vi var med hele fjorårssesongen, på herlige oppturer og dype nedturer. Martin Bernardsen: Homofil student og aktiv på Samfundet. Opplevde at mulighetene åpnet seg og fordommene forduftet da han flyttet fra Moss til Trondheim. Marte Ramberg: Jonas Svensson: Pål Rees: Ble utsatt for overgrep som liten, har ADHD, sliter på skolen og mistet en god venninne på Utøya. Ble kastet ut av moren sin som 17-åring og flyttet inn på en barnevernsinstitusjon. Slo gjennom for Rosenborg BK som 17-åring og ble kåret til årets spiller på A-laget i en alder av 18 år. Skulle ønske han kunne være russ med kompisene fra Verdal. Innovativ og uredd platedirektør. Er leder av musikk-kollektivet Kakao Musikk som er på vei opp på den regionale musikkscenen. 3. kapittel, Karasjok Jan Egil Høgden: Isak Anders Utsi: Lisa Johansen: Aila Kare Anti: Kapitlets AUFer. Overlevde Utøya, men har slitt med søvnproblemer og sterke traumer i etterkant. Går regelmessig til psykolog og er et ivrig friluftsmenneske. Er ellers over gjennomsnittet interessert i voldelige dataspill som Call of Duty, som ABB spilte for å gire seg opp før massakren. Tok over reinflokken da faren døde for få år siden. Er blant de yngste reineierne på Finnmarksvidda. I håpet om å overleve beinharde marginer slakter, foredler og selger han kjøttet selv. Var en villstyring som ung tenåring, og moren var en hårsbredd fra å ringe barnevernet ved flere anledninger. Ble gravid rett etter konfirmasjonen og fødte Leah Michelle som 15-åring. Skilte lag med faren i vinter. 14 år og datter av en stor reineier. Vi var med da hun ble konfirmert, da hun var med familien på reinflytting og helst ønsket å være hjemme og lese i Topp om Justin Bieber. Jan M. Simonsen: Ambisiøs scootercross-kjører og en lokal helt i Karasjok. Droppet ut av skolen for tre år siden, slik flere gjør i Finnmark enn i landet ellers. Side 7 av 15

8 4. kapittel, Odda Emil Tomasgard: Åse Sleire: Yngve Tveit: Hans E. Nistad: Kapitlets AUFer. Møtte gjerningsmannen på landsiden da han og faren var de siste som forlot Utøya før massakren. Flyttet fra familien på Østlandet for å gå på videregående i Odda, hvor han bor hos bestemoren. Har en rekke verv i ungdomspolitikken. En av få jenter som jobber i tungindustrien i Odda. Har vanket i et belastet ungdomsmiljø hvor flere venner har blitt borte, men har selv kommet seg vekk fra det. Bodde i en hytte inntil i høst, da hun flyttet inn i ny leilighet. Har Celebral Parese, ADHD og er lettere psykisk utviklingshemmet. Kunne knapt gå da han som 13-åring ble opperert. Gjør mange strøjobber frivillig når han ikke er på skolen. En humørspreder og antakelig den som kjenner flest mennesker i Odda. Leder av Odda skateklubb, men uten å ha drive til å gjøre noe med klubben. Har en far som vil at familien skal være selvberget. Har verken PC eller PlayStation, og henger derfor i bybildet hvor han gjør gammeldagse skøyerstreker. Fikk en advarsel av politiet i høst. 5. kapittel, Mandal Lise Nygård: Kapitlets AUFer. Overlevde Utøya, men slet med depresjoner og rus i etterkant. Forsøkte å ta livet sitt med en overdose sommeren 2012, uten å vite at hun var gravid i tredje uke. Er nå halvveis i svangerskapet uten å vite hvem faren er. Farhad Mansouri: Kom alene til Norge fra Iran for to år siden. Har bodd hele livet som afghansk flyktning i Teheran. Bor nå med familien i Mandal, hvor han spiller fotball og går på skole - selv om han ikke har rett til skolegang. Alle har fått endelig avslag på søknaden om oppholdstillatelse. Jan Hornstuen: Begynte å ruse seg som 12-åring og har mistet mange venner i døden. Ble i fjor dømt for to væpnede ran i Mandal, samt for en rekke andre forbrytelser. Søkte seg fra høyrisikofengsel i sommer og er nå på rusbehandling. Han sier han ikke vet om han klarer å holde seg nykter når han har sonet ferdig, men motiveres av sønnen på 2,5 år. Mateuz Wendowski: Polsk gutt som flyttet til Norge med faren for to år siden. Faren døde brått i fjor. Holder på med parkour og trivdes i Norge, men måtte flytte i høst fordi han mistet vergen og stefamilien sin. Jobber med en gitar-låt til faren, som aldri blir bra nok. Vi ble med da han reiste. Simon Stisen: Leder av Oasen menighet, og er med det blant landets yngste menighetsledere. Menigheten har vokst stort siden han ble leder for Side 8 av 15

9 ett år siden. Kommer fra en familie av bodybuildere. Vi var med da han i høst møtte faren for første gang på 2,5 år. Amy Aira: Elise Bergum: Kom fra Uganda for fem år siden. Nekter å snakke om fortiden, selv med sine beste venninner. Hun har ikke så mange av dem, er ensom, sliter med kredittgjeld, alkohol og skoleproblemer. Får diplom som norsk statsborger i vinter. Har slitt psykisk og har tilpasningsvansker. Dro i høst til Drammen, uten å huske det etterpå, grunnet rus. Synger alene i skogen når hun er nede. Er en «klassisk» tenåringsrebell med tatovering, piercing og i konstant opposisjon til sine skilte foreldre. 6. kapittel, Hadsel i Vesterålen: Kristian Albrigtsen (22): Kristian har tatt over faren sin sjark, som også bestefaren jobbet på. Kristian har vokst opp i lille Melbu som de siste årene har bosatt mange flytkninger. Siden Kristian var liten er bygda radikalt forandret. For 20 år siden var det hundrevis av fiskebåter og ingen utlendinger. Nå er det motsatt. Kristian tar de gamle, utsatte primærnæringene med seg inn i fremtiden, samtidig som han ikke legger skjul på at han har lite til overs for flyktningestrømmen til Hadsel kommune. Irwah Syed (13): Med sine pakistanske foreldre og fire søstre har han bodd nesten hele livet i Melbu. Han kalles hele Vesterålens Michael Jackson, og gikk i fjor til landsfinalen i UKM. Historien om alt som skjer FØR norske ungdommer går på scenen, og hvorfor talent dyrkes i så stor grad. I tillegg føler Irwah seg ensom i et lite samfunn hvor ingen danser, og hvor verken gutta eller foreldrene forstår seg på ham. Holder dansekurs, men ingen kommer. Nelly Rasmussen (18): Nelly mistet lillebroren Henrik på Utøya I lille Melbu ble hun ufrivillig kjent som en det var synd på. Det har vært vanskelig å bære sorgen. Samtidig har det vært godt å fortelle historien om Henrik, historien ingen kjente: At han som ble drept den høsten var homofil - og at han var lykkelig den aller siste tiden. Men midt i det tunge har også mange av vennene flyttet fra Melbu. Nelly har følt seg alene. Men vinteren 2013 møtte hun endelig kjærligheten, som Nelly håper skal ta henne med samme vei - ut i verden. Josefine Albrektsen (19): Josefine har slitt hele livet, med spiseforstyrrelser, angst, tvangstanker og mobbing. Hun har vært inn og ut av psykiatrien i mange år, og har endelig begynt å få en viss kontroll på livet og kroppen. Underveis har hun gjemt problemene i en rosa, ultrafeminin eventyrverden og i en fascinasjon for japansk Manga-tegneseriestil. Josefine er 19 år, men føler seg ikke klar for å flytte fra foreldrene. Hun er en voksen i en barnekropp. Tor Håkon Gabriel Håvardsen (26): Tor Håkon jobber med døden, som gravferdskonsulent. Under den hvite penskjorta har hardrock-trommeslageren en rekke tatoveringer. Han jobbet i Oslo 22. juli 2011, men har nå gjort som så mange andre gjør i midten av 20-årene: fant drømmedama, flyttet hjem igjen og kjøpte hus. Hver dag ser han grufulle hendelser og skjebner, men minner daglig seg selv på at alt som er skjørt også er naturlig. Side 9 av 15

10 6. Prosjektet har så langt resultert i: Vi har tegnet bokavtale med Cappelen Damm, og tar sikte på publisering av både en trykket og en digital bok i august Vår redaktør Steffen Sørum mener boken både bør selges inn i skolen generelt og inn i Den kulturelle skoleseken. Cappelen Damm har gitt oss deadline 15. januar for redigeringsarbeidet. Vi har inngått samarbeidsavtale med Interfoto. De printet utstillingsbildene fra 1. kapittel gratis, og har i tillegg lånt oss kamera- og lydopptaksutstyr. Interfoto printer også den store utstillingen gratis, i samarbeid med Epson. Som betaling vil vi holde worshops og foredrag. Vi har inngått samarbeidsavtale med Nikon Norge. Mot at vi tester utstyr og holder presentasjoner på arrangementer, får vi låne vesentlig kamerautstyr som vi har behov for. Som Nikon-ambassadører har vi holdt foredrag under Fotomessen på Lillestrøm, Stavanger foto og Trondheim Dokumentarfestival. Vi har mottatt kroner av Fond for lyd og bilde, blant annet til å ansette ekstern hjelp til redigering av videomaterialet. Vi er av Per Anders Rosenkvist forespurt om å være hovedveiledere for avgangsstudentene ved HiOA våren Vi holdt i mars 2013 to foredrag under Lofoten Internasjonale FotoFestival (LIFF). Vi er bedt om å holde foredrag i Arkangelsk og Murmansk i regi av Barentssekretariatet i Vi har holdt foredrag for flere skoler, blant dem Levanger VGS, Kongsberg VGS, Fyrstikkallèen VGS og Lofoten Folkehøgskole og Trøndertun folkehøgskole. Vi presenterte prosjektet under Olsokdagene på Stiklestad i Verdal, i forbindelse med avduking av minnesmerket etter 22. juli på Festiviteten i Levanger og under miniseminar om fremtidens fotojournalistikk i Adresseavisen. En utstilling av pilotprosjektet bestående av 24 printede bilder (8 store og 16 små). Fotografiene ble 9. desember stilt ut på Kongsberg kino (byens eneste kulturhus), hvor de hang fram til nyttår. Vi viste også film for 1200 elever fra Kongsberg kino. Vi ble i januar 2012 tildelt kulturstipendet i Kongsberg kommune. Vi holdt i april 2013 et foredrag for ungdomsskolene om hvor prosjektet Fra Ungdommen tok veien etter pilotprosjektet i Kongsberg. Vi gjesteforeleste om prosjektet for fotojournalistikk-studentene på Høgskolen i Oslo i januar Side 10 av 15

11 Via Skype har vi forelest om prosjektet for studenter ved La Trobe University i Australia, hvor Steinar Ellingsen fra Kongsberg er lektor. Vi er i dialog med Ellingsen om å presentere prosjektet på universitetet. Ellingsen er også blant arrangørene av ScanArt - en organisasjon som jobber med å fremme skandinaviske kunstnere i Australia. Martin Slottemo Lyngstad satt i juryen under konkurransen Årets Pressefoto 2012 i Danmark. Lars Andreas Øverli satt i juryen under Hellkonferansen Vi har lykkes med å skape nysgjerrighet rundt dokumentarprosjektet i mediene. Avisene/nettstedene Journalisten, Aftenposten, Drammens Tidene, Fotojournalisten.no, pressefotografforbundet.dk (Danmark), Politiken (Danmark) Innherreds Folkeblad/ Verdalingen, Trønderavisa, Laagendalsposten, Adresseavisen, Lindesnes Avis, Le Viseur (Sverige), Helsingin Sanomat (Finland), Fotografi.no, Deutsche Welle (Tyskland) og NRK (Førkveld, Midt-Nytt og Østafjells) er blant mediene som har omtalt prosjektet og selve buss-konseptet. En rekke publiseringer i nordiske aviser, samt i Italia. Disse følger i neste avsnitt. Side 11 av 15

12 7. Et prosjekt mot slutten: Noen få betraktninger Da Lars Øverli jobbet som nyhetsjournalist i Aftenposten sommeren 2012, var han ved flere anledninger på besøk i leiren Romfolket hadde slått seg til i på Årvoll. Det aggressive ordskiftet mellom beboerne og naboene fikk ham til å tenke på rosene og de vakre ordene som skyllet over Oslo og Norge nøyaktig ett år i forveien - og på arbeidet med Fra Ungdommen. Var noe forandret, eller var varmen glemt? Spørsmål som dette er blitt viktigere jo lenger prosjektet har vedvart. Derfor har vi høsten 2012 også begynt arbeidet med å stille personene fra kapittel 1, 2 og 3 en del store, viktige og standardiserte spørsmål om holdninger, moral og verdi (eksempelvis fordommer, rasisme, fremmedfrykt etnisitet). Dette er bare en bit i puslespillet Fra Ungdommen, men det er en viktig bit. Mens vi i begynnelsen av prosjektet regnet med å kunne tegne et visst bilde av norsk ungdom gjennom å være flue på veggen over tid, har vi innsett at vi er nødt til å i større grad oppsøke en del problemstillinger med direkte spørsmål i intervjuene vi gjør med personene når feltarbeidet i et lokalsamfunn er ferdig. Det er tilfredsstillende å se at denne taktikken fungerer. Med over 30 ungdomsportretter spredt over hele landet blir Fra Ungdommen et kvantitativt prosjekt, og vi føler at disse spørsmålene løfter prosjektet og gir oss belegg for å kunne tegne et visst bilde av holdningene blant norsk ungdom. Samtidig er vi fremdeles opptatt av at dette prosjektet ikke er motivert av et ønske om å dra bastante konklusjoner. I forlengelsen av dette er det viktig å holde frem at det finnes personer i prosjektet som med mikrofonen av sier de rent ideologisk er grunnleggende enig med Breivik, i den forstand at de mener antall ikke etnisk norske er en trussel for landet og at en bør etterstrebe å gjøre Norge til et «hvitt» land. Problemet er at de ikke tør å si det på tape. Å bruke enkelte av sitatene vi har intervjuopptak av, ville faktisk vært å undergrave ambisjonen om å gi et sannferdig bilde av norsk ungdom - fordi de selv sier at de egentlig mener noe annet. Vi tror den selvpålagte munnkurven har med kontekst å gjøre. Det vet de er en del av dokumentarprosjekt om norsk ungdom, som ble unnfanget etter 22. juli I denne konteksten ønsker ingen å være det svarte fåret. Særlig etter sommeren 2011 har vi et inntrykk av at rasisme er et tabu-belagt tema. Samfunnsdebatten har i stor grad handlet om positive trekk ved det flerkulturelle samfunnet. Men en skal ikke se bort fra at mediene - mye mulig uten å tenke over det - også har lagt premisser for samfunnsdebatten ved å løfte frem kilder som gir et klart uttrykk for hva som er allment akseptert å si og mene, og hva som ikke er det. I så ville en spennende hypotese være (1) hvorvidt mediene lukker heller åpner samfunnsdebatten i etterkant av 22. juli, og (2) om etterspillet av 22. juli 2011 ikke bare fremmer mer toleranse, men også skaper høyere terskler for å ytre enkelte meninger. Med mindre du finner en person i Norwegian Defence League eller lignende organisasjoner - hvor medlemmene er vant til å fronte sine politisk ukorrekte meninger i det offentlige rom - er det trolig vanskelig å finne norsk ungdom som tør å stå frem med meninger beslektet med Anders Behring Breivik sine. Det er naturlig, men likefullt et tankekors. Side 12 av 15

13 Det er også grunnen til at historien om en person med politisk ukorrekte meninger er vår aller fremste prioritet nå i researchfasen frem mot siste kapittel. Det er en meget viktig historie i helheten. 7.1 Noen få inntrykk av menneskene vi har fulgt: 1. De fleste sier hendelsene ikke har påvirket hverdagen i nevneverdig grad. De omgås de samme menneskene, på samme måte. Få har orientert seg mot andre miljøer og mennesker etter 22. juli. 2. Flere AUFere gir uttrykk for at de er slitne av omsorgen omgivelsene gir dem. Påminnelsene får dem til å føle seg utenfor i en tid hvor de mer enn noen gang har behov for å føle seg som en hvilken som helst i et større miljø. 3. Enkelte AUFere forteller også at de synes det vanskelig eller håpløst å snakke med sine aller nærmeste om det vonde som hendte 22. juli Årsaken er at de føler at familien, på lik linje som omgivelsene forøvrig, ikke har noen forutsetning for å kunne sette seg inn i hvordan de faktisk hadde det på Utøya - og hva de tenker på i ettertid. 7.2 Betraktninger om vårt eget arbeid 1. Paradoksalt nok har vi tragediene 22. juli som levebrød. Vi forsøker jevnlig å ta et steg tilbake og tenke over dette. 2. Sett i lys av det som mange norske familier opplever nå, føles det enkelte ganger som om våre ambisjoner for prosjektet er uvesentlige. Når vi likevel tror det er viktig, er det fordi vi tror prosjektet har potensial til å bli stående som et historisk dokument. Forhåpentligvis er dette arbeidet viktigere om 20 år enn det er i Å jobbe så lenge som vi gjør med ett og samme prosjekt medfører en fare for å få et mekanisk forhold til hva prosjektet handler om, og at vi bygger et emosjonelt skjold. I vårt tilfelle handler det om ungdom i etterkant av hendelsene 22. juli. Det handler om mennesker. Det kan være lett å glemme. 4. Vi har møtt skeptiske holdninger blant familie og venner av menneskene vi følger, som mykner når de oppdager hvordan vi jobber. Av hensyn til omgivelsene, og arbeidsflyten, må menneskene vi følger i all hovedsak bare forholde seg til en av oss tre som jobber med prosjektet. 5. Tid er nøkkelen for å skape tilliten vi trenger for å være flue på veggene i de ulike miljøene. Vi legger opp til å jobbe på et og samme sted i seks til åtte uker. I denne perioden går all tid til research, kildepleie og opptak. Det gjør at vi kan møte kildene uten kamera i begynnelsen. Vi har tid til å bli kjent med dem og til å gjøre dem fortrolige med oss - både som fotojournalister og mennesker. 6. Sosiale medier er viktig både for å komme i kontakt med ungdommene underveis og for å dele arbeidet med dem i etterkant. På den måten har vi også innhentet tilbakemeldinger, som har hjulpet oss å forme de neste kapitlene. Side 13 av 15

14 8. Publisert materiale så langt 1. kapittel (Kongsberg) ble publisert over 24 sider i A-Magasinet 9. desember Videohistoriene ble dessuten publisert på nett. Kapitlet ble også publisert i danske Politiken og Svenska Dagbladet noe senere. 2. kapittel (Trondheim) ble publisert i Adresseavisen som en serie av seks multiedieportretter på trykk og på nett. Historien om AUFeren Renate Tårnes ble forøvrig publisert i Svenska Dagbladet sommeren Historiene om Renate Tårnes fra Trondheim og Jan Egil Høgden fra Karasjok ble publisert i den finske avisen Helsingin Sanomat på årsdagen for terrorangrepene, 22. juli Samtidig ble historien om Marte Ødegården publisert i islandske Morgunbladid. 4. Vi laget en kortversjon av prosjektet i form av ett fotografi fra 22 av historiene våre i følge med en kort tekst om hver. Denne ble laget på forsommeren og var tenkt solgt til utlandet. Vi fikk ikke brukt så mye tid på salgsprosessen som vi håpet, men publiserte over åtte sider i det anerkjente italienske magasinet Internazionale. Independent trakk seg i siste liten, etter å ha avtalt både pris og publiseringsmåte. Også Stern i Berlin hadde debattert kraftig internt i forbindelse med prosjektet. 5. Vi har avtalt med Cappelen Damm at vi kan lete etter muligheter for å publisere mindre deler av prosjektet i for eksempel NRK eller Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av den planlagte boken. Dette blir i så fall et eget arbeid på nyåret Side 14 av 15

15 9. Linker og henvisninger til medieomtale Omtale av premieredagen i Kongsberg på NRK Østlandssendingen, med intervjuer. Omtale av byrået på NRK1 (Førkveld) i forbindelse med prosjektideen Til Ungdommen, med intervjuer. Omtale av byrået på NRK Trøndelag i forbindelse med Trondheim Dokumentarfestival, med intervjuer. Enkelt omtale av reportasjebyrået. Omtale av byrået etter at det fikk kulturstipendet i Kongsberg kommune for Featurereportasje om reportasjebyrået og busskonseptet i Drammens Tidende. Omtale av prosjektet i forbindelse med Trondheim Dokumentarfestival. Omtale av ideen om å drive et reportasjebyrå på hjul. Omtale av ideen om å drive et reportasjebyrå på hjul. Omtale på Fritt Ord sine hjemmesider etter at prosjektet Til Ungdommen ble tildelt støtte i forbindelse med pilotprosjektet. Nyhetssak om presentasjon av utstilling og dokumentarfilm i lokalavisen. Omtale i lokalavisen Verdalingen etter nyheten om at prosjektet fikk støtte av Fritt Ord. Side 15 av 15