JUR202 1 Velferdsrett

Transkript

1 KANDIDAT 3523 PRØVE JUR202 1 Velferdsrett Emnekode JUR202 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :29 Opprettet av Digital Eksamen 1/17

2 JUR202 generell informasjon Emnekode: JUR202 Emnenavn: Velferdsrett Dato: Varighet: 4 timer Tillatte hjelpemidler: a. Inntil 2 utgaver/eksemplarer av Norges lover (utgitt av det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo). Studenten er selv ansvarlig for å ha med seg lovsamling og at denne er siste utgave. b. Rettskrivingsordliste: nynorsk eller bokmål (ikke synonymordbok). c. Ukommenterte særtrykk av lover og forskrifter (utskrift fra lovdata er ikke lovlig hjelpemiddel til eksamen). Merknader: Oppgaven består av to deler. Del I har fire spørsmål og del II er en teorioppgave. Både del I og del II skal besvares. Del I skal utgjøre ca. 2/3 av eksamen og del II skal utgjøre ca. 1/3 av eksamen Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei Besvart. 1 JUR202, del I Praktikum (skal utgjøre ca. 2/3 av besvarelsen) Spørsmål 1: Har familien rett til å få et tilbud om avlastningstiltak? Spørsmål 2: Har kommunen brutt forsvarlighetskravet? Spørsmål 3: Er kommunen forpliktet til å vurdere «barnets beste» for hver av de tre søsknene? Spørsmål 4: Kan fylkesmannen prøve alle sider av saken? Skriv ditt svar her... Spørsmål 1: hovedspørsmålet er om familien har rett til å få et tilbud om avlastningstiltak. Det følger av lov av 2 juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasitent- og brukerrettighetsloven, pbrl.) 2-1 a (2) at pasient og bruker har rett til "nødvendige helse- og omsorgstjenester" fra kommunen. Dette må ses i sammenheng med lov av 24 juni 2011 nr. 30 om 2/17

3 kommunale helse- og omsorgstjenester m.m (helse- og omsorgstjenesteloven, hol.) 3-1 (1) at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys "nødvendige helse- og omsorgstjenester". Det følger videre av hol. 3-6 (1) nr. 2 at personer med "særlig tyngende omsorgsarbeid" skal tilbys nødvendig pårørende støtte i form av avlastningstiltak. Dette må ses i sammenheng med rettighetsbestemmeslen etter pbrl. 2-8 hvor det heter at de som har "særlig tyngende omsorgsarbeid", kan kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak, og hva disse skal bestå i. Det følger av forarbeider at vedkommende har ikke et rettskrav på pårørendestøtte, men kun krav på vedtak fra kommunen dersom vilkårene er oppfylt. Ordlyden "særlig tyngende omsorgsarbeid" tilsier at det foreligger en høy terskel da omsorgsarbeidet må klart skille seg fra hva foreldre vanligvis må gi sine barn. Dette underbygges også i sivilombudsmannsuttalelser. Det fremgår videre av forarbeider at pårørendesrettsstilling har blitt styrket i form av at kommunen må foreta en selvstendig vurdering av de pårørendes behov. Det må videre foretas en konkret skjønnsmessigvurdering. Spørsmålet blir om Åse og Tores omsorgarbeid skiller seg klart fra hva foreldre vanligvis må gi sine barn. På den ene siden anfører kommunen at det ikke er unormalt at småbarns-fasen er hektisk, især ikke når det er tale om tre små barn. Det er alminnelig kjent at det vil til tider være krevende å dra omsorg for tre små barn når alle er under ti år og da barn i denne alderen har et særlig behov for omsorg. Dette taler for at Åse og Tores omsorgsarbeid ikke klart skiller seg fra hva foreldre vanligvis må gi sine barn. Videre kan det trekkes frem at kommunen synes å kun ha vurdert "særlig tyngende omsorgsarbeid" ut fra Påls behov, da Peder hevder at de eldre barna i all hovedsak var friske. Det fremgår at Pål er diagnostisert med en sjelden og alvorlig kromosonfeil og har vært innlagt på sykehus over en lengre 3/17

4 periode. Dette rimelig å anta at et sykt barn vil medføre et mer omsorgsarbeid for foreldrene, men det kan også trekkes frem at det ikke er uvanlig at nyfødte barn er mer utsatt for sykdommer. Dette, i tillegg til deres behov for kontinuerlig tilsyn og oppfølging tilsier at omsorgsarbeidet vil være krevende, noe også uttalelsen fra spesialisthelsetjenesten er enig i. Dette taler for at foreldrene ikke har et omsorgsarbeid som klart skiller seg fra foreldre vanligvis må gi sine barn. På den andre siden anfører Åse og Tore at kommunen ikke har tatt hensyn til familiens helhetlige situasjon med tre kronisk syke barn. Det fremgår av faktum at både Pia og Petter er rammet av en sjelden sykdom med behov for jevnlig oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. I tillegg har Petter ADHD, og Pål har en sjelden og alvorlig kromosonfeil. Da foreldrene har foreldreansvaret og ansvar for den daglige omsorgen til alle de tre små barna, får foreldrene riktig i sin anførsel om at det må foretas en helhetlig vurdering av familiens situasjon. Det fremgår av faktum at alle barna har fått hjelp av spesialisthelsetjenesten, og at både Petter, Pia og Pål er rammet av ulike sykdommer. Det kan også trekkes frem at selv om det er vanlig at barn i småbarnsalder er syke, kan det ikke hevdes å være vanlig at alle tre er rammet av sjeldne og alvorlige sykdommer. At alle barna har ulike behov som krever oppfølging av spesialisthelsetjenesten gjør det naturlig å anta at dette vil medføre et økt omsorgsarbeid for foreldrene, som klart skiller seg fra hva foreldre vanligvis må gi sine barn. Videre må det trekkes frem at både fastlegen og spesialisthelsetjenesten understreker behovet for hjelp, og hvilken påkjenning denne belastningen har vært for foreldrene. Som nevnt fremgår det av forarbeider at pårørendes rettsstilling skal styrkes, i og med at kommunen skal ta en selvstendig vurdering av pårørendes behov. Dette understrekes ytterligere etter pbrl. 3-1 (2) hvor det fremgår at det skal legges stor vekt på hva brukeren mener ved utforming av helsetilbud. Det fremgår at foreldrene er slitne, og således behøver avlastning på grunn av 4/17

5 manglende søvn og belastningen med Påls helsesituasjon. Det kan også trekkes frem at Petter med sin ADHD vil kreve mye omsorg og oppfølging, da en slik diagnose kan medføre økt aktivitetsnivå og konsentrasjonsvansker. Videre kan Pias ernæringsproblemer medføre at foreldrene må gi omfattende tilsyn og kontinuerlig oppfølging, utover hva som er vanlig for et fem år gammelt barn. Da det ikke er anledning til å kun vurdere Påls behov, men må se alles behov i et helhetlig perspektiv på grunn av foreldrenes omsorg for alle tre barna, tilsier dette at foreldrenes omsorgsarbeid skiller seg klart fra hva foreldre vanligvis må gi sine barn. Det kan derfor legges til grunn at foreldrene omsorgsarbeid klart overstiger hva foreldre vanligvis må gi sine barn, og at de således at et "særlig tyngende omsorgsarbeid". Som nevnt overfor gir ikke pbrl. 2-7 et rettskrav på pårørendestøtte i form av avlastning, da vurderingen om pårørendestøtte i form av avlastningstiltak vil være basert på kommunens skjønn. Imidlertid er kommunen forpliktet til å tilby "nødvendige helse- og omsorgtjenester" etter hol. 3-1, som vedkommende kan ha ett rettskrav på etter pbrl. 2-1 a (2) dersom det er den eneste ytelsen som er "nødvendig". Ordlyden "nødvendige helse- og omsorgstjenester" tilsier at behandlingen og tjenestene som ytes må være egnet. Det følger av forarbeider at nødvendighetskravet skal tolkes slik at det skal gis nødvendig hjelp innenfor en forsvarlig standard ut fra en helse- og sosialfaglig vurdering. Videre må art og omfang vurderes konkret. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av kommuens behov mot den enkeltes behov, en såkalt kost-nytte vurdering. Vedkommende vil kun ha et rettskrav på ytelsen dersom den er den eneste som er nødvendig og forsvarlig. Det følger bl.a. av Fusa-dommen at kommunen ikke kan gå under en forsvarlig minstestandard i deres tilbud om nødvendig hjelp. I saken hadde en utviklingshemmet kvinne fått kraftige reduksjoner i sitt helsetilbud, under henvisning til kommunens økonomi. Retten kom til at det ikke ville være forsvarlig å yte den nødvendige 5/17

6 hjelpen som hun hadde krav på ut fra sitt omfattende behov for hjelp. Imidlertid kan kommunen avslå den bestemte ytelsen dersom det er andre hjelpetiltak som finnes mer egnet og forsvarlig for vedkommende. Det kan derfor formuleres et spørsmål om avlastningstiltak er det eneste nødvendige helsehjelpen for barna, slik at de har ett rettskrav på avlastningstiltak. Kommunen viser på sin side til at blant annet Petter har muligheter til å få leksehjelp i SFO-tiden. Dette vil gi avlastning til foreldrene, da han får nødvendig oppfølging fra skolen. Videre kan det trekkes frem at Pia går i barnehage, som også gi foreldrene avlastning på dagtid. Kommunen har videre innvilget avlastning en natt for Pål på en institusjon pr uke til tross for at de hevder at familien ikke har et rettskrav på det. Da foreldrene allerede har fått innvilget avlastning taler dette for at de har fått nødvendig helsehjelp, og således ikke har rettskrav på avlastningstiltak hver natt. Det kan også spørres om andre former for pårørendestøtte vil være nødvendig, eksempelvis omsorgsstønad. Dette kunne gitt foreldrene bedre utsikter til å dekke barnas behov. Imidlertid må man også ta stilling til behovets omfang. I dette tilfellet gjelder saken barnas behov for omfattende omsorg. Det kan derfor hevdes at avlastning vil være bedre egnet helsehjelp, enn omsorgsstønad. Det fremgår at verken Petter eller Pia kan være på SFO eller barnehage fullt ut på grunn av deres helseutfordninger. Foreldrene ønsker derfor avlastning for barna i form av følge til barnehage og skole, og leksehjelp. Det fremgår av spesialisthelsetjenestens uttalelse at omsorgen for Pål strekker seg dag og natt. Det kan ikke forventes at Petter og Pia vil kunne dra omsorg for seg selv på grunn av deres lave alder. Det kan hevdes at da Pål krever såpass mye tid og omsorg, vil ikke foreldrene kunne følge barna til skolen/barnehage ei heller hjelpe Petter med leksene. Det er alminnelig kjent at barn med ADHD kan ha konsentrasjonsvansker og lærevansker slik at hjelp med leksene vil være omfattende. Da han ikke kan være på SFO på fulltid, kan dette tilsi at 6/17

7 Petter heller ikke vil få tilstrekkelig hjelp med leksene gjennom leksehjelpen. Det vil således være til det beste for Påls og Petters omfattende behov hvis foreldrene hadde fått bistand til arbeidet. Det kan også spørres om det vil være forsvarlig å sende en nyfødt baby på institusjon som kommuen har innvilget. Barn, særlig nyfødte har et behov for å utvikle nærhet og kontakt med foreldrene, slik at det kan hevdes at det vil være til det beste for Pål å være med foreldrene. Som overfor skal det også legges vekt på foreldrene mener, og pårørendes behov. Da barnas behov er såpass omfattende, slik at foreldrenes omsorg ikke strekker til og det ikke vil være forsvarlig at barna skal dra omsorg for seg selv. Dette vil også være i tråd med hol. 1-1 om å fremme sosial trygghet og bedre levekårene til vanskeligsstilte. Det må derfor etter en helhetsvurdering legges til grunn at avlastningstiltak vil være den eneste nødvendige helsehjelpen for barna, slik at de har ett rettskrav på den. Konklusjonen blir derfor at familien har rett til å få et tilbud om avlastningstiltak. Spørsmål 2: hovedspørsmålet er om kommunen har brutt forsvarlighetskravet. Det følger av hol. 4-1 at alle helse- og omsorgtjenester skal være "forsvarlige". Videre skal kommunen legge til rette for at den enkelte pasient eller bruker gis et "helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud" jf. bokstav a. Ordlyden "forsvarlig" tilsier at helsehjelpen ytes på et tilfredsstillende nivå. Videre er forsvarlighetskravet grunnleggende i velferdsretten, og det fremgår av forarbeider at kravet er en rettslig standard. Som nevnt overfor følger det av Fusa-dommen at kommunen må ligge over en forsvarlig minstestandard. Det ligger videre en forventning i 7/17

8 forsvarlighetskravet om en tanke om god praksis. Videre skal kommunen legge til rette for helhetlig og koordinert helsehjelp. Dette betyr at helsehjelpen samordnes, og at hver enkelt tjenste som ytes er forsvarlig, også i sin helhet. Som nevnt i oppgave 1 hadde familien et omfattende behov for hjelp for alle de tre små barna, og foreldrene hadde en del utfordringer med barna. Det kan synes som om saksbehandleren har lagt feil faktum til grunn da han hevdet at de to eldste barna var friske, selv om både spesialisthelsetjenesten og fastlegen understreker at alle barna er kronisk syke. Da saksbehandler Peder kun tar stilling til Påls behov og innvilger avlastning etter denne tilsier dette at helsehjelpen ikke gis på et tilfredsstillende nivå i og med at de eldre barna og foreldrene har særlige behov for hjelp og avlastning. Imildertid kan må er det avgjørende om kommunen har gått under minstestandarden, herunder hvor store avvik som skal tolereres. I dette tilfellet har foreldrene fått innvilget avlasnting en gang pr. uke i form av et institusjonsopphold for Pål. Videre vil Petter og Pia kunne få hjelp på skolen, noe som igjen vil gi foreldrene avlastning. Dette tilsier at kommunen ikke har brutt forsvarlighetskravet. Likevel må det trekkes frem at det er rimelig å anta at den natten Pål er på insitusjon må hvertfall en av foreldrene være med da han er ett nyfødt barn. Dette tilsier at det blir lagt et omfattende omsorgsarbeid på den gjenværende foreldren, da begge de eldre barna har omfattende behov for omsorg. Dette avlastningstiltaket vil heller ikke hjelpe de eldre barna og samtidig gi en minimal avlsatning for de slitne foreldrene. Det kan hevdes at dette ikke vil være forsvarlig for familien, da barna er kronisk syke og krever mye omsorg. Dette vil heller ikke være i tråd med forventningen om en god praksis. Det kan også trekkes frem at barna vil ha behov for koordinerte tjenester, da alle tre barna lider av kroniske og sjeldne sykdommer. Dette tilsier mye oppfølgning fra spesialisthelsetjenesten, samt oppfølging fra kommunen. 8/17

9 Det kan også trekkes frem at kommunen skal drive forebyggende arbeid for å fremme helse og forebygge sykdom og sosiale problemer jf. hol Dette må ses i sammenheng med formålet etter hol. 1-1 nr. 1 at formålet er å behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom. På bakgrunn av familiens omfattende omsorgsbyrde og barnas individuelle behov, må det legges til grunn at kommunen brøt forsvarlighetskravet da de kun innvilget en natt med avlastning på insitutsjon pr. uke. Dette vil følgende ikke være i tråd med god praksis da det foreligger et omfattende behov for helse- og omsorgstjenester hos familien. Konklusjonen blir at kommunen brøt forsvarlighetskravet. Spørsmål 3: hovedspørsmålet er om kommunen forpliktet til å vurdere "barnets beste" for hver av de tre søsknene? Foreldrene anfører at kommunen må kartlegge og identifisere alle berørte barns interesser, noe kommunen motstrider. Det fremgår ikke av lovteksten hverken angående kravet om nødvendighet etter hol. 3-1 jf. pbrl. 2-1 a, eller i vurderingen av "særlig tyngende omsorgsarbeid" i hol. 3-6 jf. pbrl. 2-8 at barnets beste skal vurderes. Det kan imidlertid trekkes frem at det fremgår hol. 3-3 (3) at helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk helse- og aktivitetstiltak for barn som har behov for det. Dette tilsier at det uansett må foretas en vurdering utfra hva som vil være det beste for barna. Videre følger det av Grunnloven 104 første at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Videre fremgår det av annet ledd at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. I dette tilfellet gjelder lex superior, slik at Grunnlovens bestemmelser vil gjelde. I foreliggende sak er det tale om avlastningstiltak som gjelder pårørende, imidlertid må det i vurderingen 9/17

10 tas stilling til om det er barnas behov for omsorg som utgjør et "særlig tyngende omsorgsarbeid" for foreldrene. Dette betyr at det i utgangspunktet må tas stilling til om pårørendestøtte i form av avlastningstiltak vil være det beste for barnet. Det er i dette tilfellet tale om tre barn med kroniske sykdommer, samtidig blir alle tre barna rammet da de krever mye omsorg hver for seg. Foreldrene trekker særlig frem Pia og Petters opplevelser etter Pål kom til verden. Erfaringsmessig kan det være vanskelig for søsken å oppleve at minstemann krever vesentlig mer omsorg og tilsyn, og at de kan føle seg tilsidesatt av foreldrene. Uavhengig om barna er syke, har barn rett på en tilstrekkelig og tilfredsstillende omsorg fra sine foreldre. I dette tilfellet vil pårørendestøtte i form av avlastningstiltak være en avgjørelse som har betydning for barna, og at således kommunen hadde vært forpliktet til å vurdere hva som også vil være det beste for Pia og Petter da foreldrene også har omsorg for de. Det må også trekkes frem at FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller - barnekonvensjonen (BK) art. 3 hjemler at ved alle handlinger som berører barn, enten om de foretas av det offentlige eller private velferdsorganer [..], skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnekonvensjonen omfattes også av lex superior. Følgende er kommunen et offentlig organ, og er således pliktig til å ta stilling til hva som vil være det beste for barna, da avgjørelsen vil ha betydning for alle tre søskene. Konklusjonen blir at kommunen er forpliktet til å vurdere "barnets beste" for hver av de tre søsknene. Spørsmål 4: Hovedspørsmålet er om Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken. Det fremgår av faktum at foreldrene har klagd inn til Fylkesmannen 10/17

11 angående vedtaket. Reglene om klage følger av pbrl. 2-7, dette gjelder også for vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven da pasient- og brukerrettighetsloven er rettighetsbestemmende for hol. Her heter det at pasient eller bruker eller "dennes representant" som mener at bestemmelsene i kapitlene 2 [..] er brutt, kan klage til Fylkesmannen. Videre følger det av pbrl. 7-6 (2) annet pkt at "ved prøving av øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt ved prøving av det frie skjønn jf. forvaltningsloven 34 annet ledd tredje pkt". Det kan kort legges til grunn at vedtak etter hol. 3-6 vil være et øvrig kommunalt vedtak. Følgelig er hol. 3-6 en skjønnsmessig bestemmelse, som vil basere seg i store deler på forvaltningens frie skjønn. I slike tilfeller vil det i utgangspunktet være en begrenset prøvingsrett av saken. Da pbrl. 7-6 (2) gir anvisning på at det skal legges stor vekt på kommunens skjønnsutøvelse tilsier dette at Fylkesmannen har begrenset prøvelsesrett. I dette tilfellet har imidlertid familen anført at vedtaket er uforsvarlig, lovstridig og åpenbart urimelig. Dette er en del av den ulovfestede myndighetsmisbrukslæren som er utviklet i rettspraksis og teori, og del av det rettslige skjønnsutøvelsen, og den kan Fylkesmannen alltid overprøve. Dette er også i tråd med hensynet til den enkeltes rettsikkerhet. Konklusjonen blir derfor at Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken. Besvart. 2 JUR202, del II Teorioppgave (skal utgjøre ca. 1/3 av besvarelsen) Fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon etter barnevernloven 11/17

12 Skriv ditt svar her... Fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon etter barnevernloven. Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon følger av lov 17 juni 1992 nr. 100 om barnevernstjenester (barnevernloven, bvl.) Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon er svært inngripende tiltak, og det har vært vist tilbakeholdelse med bruken av denne bestemmelsen. Dette kan forklares i både minste inngreps prinsipp og det biologiske prinsipp. Minste inngreps prinsipp er et grunnleggende prinsipp i både barnevernretten og velferdsretten som sådan. Prinsippet omhandler at inngripende tiltak ikke skal gjennomføres før mindre inngripende tiltak er forsøkt. Videre er bygger det biologiske prinsipp på en tanke om at "blod er tykkere enn vann". Det biologiske prinsipp tilsier at det er en egenverdi for foreldre å ha ansvar og omsorg for sine barn. I denne oppgaven skal det redegjøres for hovedtrekkene i bvl herunder fratakelse av foreldreansvaret, men hovedtyngden vil ligge på vilkårene for adopsjon, særlig bokstav a og b, samt forholdet mellom bvl og Menneskerettighetene og Grunnloven. Fratakelse av foreldreansvaret - bvl første og annet ledd Av bvl første ledd fremgår det at når "fylkesnemda har vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemda også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene". At foreldrene mister blir fratatt foreldreansvaret vil si at de ikke lenger kan bestemme i de viktige sakene som angår barnet, eksempelvis hvor barnet skal gå på skole ol. Det er her en forutsetning for at foreldrene har mistet retten til ansvaret for den daglige omsorgen etter bvl Det å miste foreldreansvaret for et barn er svært inngripende, da dette i utgangspunktet strider mot Grunnloven 102 om retten til privatliv og Menneskerettighetsloven (EMK) art. 8 som sier at enhver har rett til 12/17

13 respekt for sitt familieliv. Det ligger her en tanke om at det må være nødvendig og forholdsmessig dette kan leses ut av ordlyden "kan", dette vil også være i tråd med EMK art. 8 annet ledd om at "det ikke skal skje noen inngrep fra det offentlige, unntatt når det er i samsvar med loven og nødvendig i et demokratisk samfunn". Det vil imidlertid være aktuelt når dette vil være til det beste for barnet jf. Grl. 104, BK art. 3 og bvl Det følger videre av første ledd annet punktum at ved fratakelse av foreldreansvaret har barnet krav på en verge etter vergemålsloven. Videre følger det av 4-20 annet ledd at når foreldreansvaret er fratatt foreldrene, kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted. Vilkårene for samtykket følger av bvl tredje ledd. Adopsjon - bvl tredje ledd Bestemmelsen viser til fire ledd, herunder bokstav a til d som alle må være oppfylt for at en adopsjon skal finne sted. Dersom foreldrene ikke samtykker til adopsjon kalles det tvangsadopsjon, hvis ikke vil adopsjonen følge av reglene etter adopsjonsloven jf. lov 28 feb 1986 nr. 8. Tvangsadopsjon vil følgelig være aktuelt der det ikke er sannsynlig at barnet vil kunne ha konktakt med foreldrene, og at adopsjon vil være til barnets beste jf. bvl. 4-1, BK art. 3 og Grl Følelig foreligger det en høy terskel for adopsjon, og det må foreligge særlige tungtveiende grunner. Dette følger blant annet av Europas menneskerettighetsdomstol jf. Adele-saken hvor det var spørsmål om tvangsadopsjon, hvor dette førte ikke frem. Kravet om særlige tungtveiende grunner er fulgt opp av rettspraksis. Bvl bokstav a Etter bestemmelsen fremgår det at samtykke kan gis dersom "det må regnes sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig 13/17

14 omsorg, eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet". Som man kan se viser 4-20 bokstav a til to alternative vilkår jf. "eller". Ordlyden "sannsynlig" tilsier at det må gjøres en vurdering for fremtiden. Dette er også i samsvar med forarbeider. Videre stilles det krav til at det må regnes som "varig" at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Ordlyden stiller her opp et krav om en viss varighet, kravet om varighet kan ses i sammenheng med bestemmelsens høye terskel. Videre tilsier ordlyden " at barnet ikke får forsvarlig omsorg" at foreldrene ikke klarer å tilfredsstille barnets behov for nærhet, kontakt, stimuli og dens fysiske behov som f. eks behovet for mat og/ eller bleieskift. Ellers kan barnets tilknytning til mennesker og miljø tale for adopsjon. Ordlyden tilsier at det må foreligge en rotfestet tilknytning mellom barnet og de menneskene og miljøet det befinner seg i. Dette er også fulgt opp i rettspraksis jf. besøkskontakt. Videre tilsier ordlyden "alvorlige problemer for barnet dersom det blir flyttet" at en eventuell flytting vil kunne få drastiske konsekvenser for barnet. Også dette viser til at det foreligger en høy terskel etter som bestemmelsen oppstiller krav om "alvorlige problemer". I besøkskontakt var det spørsmål om tvangsadopsjon av en seks år gammel gutt. Domstolene kom frem til at kravet om tilknytning og alvorlige problemer for barnet ved flytting var oppfylt da de sakkyndige uttalte at barnet ville bli vesentlig skadelidende av en flytting ettersom han hadde et stort behov for ro, nærhet og trygghet i tiden som kom. Det ble videre vist til at han hadde en rotfestet tilknytning til fosterfamilien, blant annet omtalte han seg med deres etternavn og kalte dem mamma og pappa. Vilkåret i bokstav a annet alternativ var derfor oppfylt. 14/17

15 Bvl bokstav b Her fremgår det av "samtykke til adopsjon kan gis dersom det vil være barnets beste". Ordlyden "adopsjon vil være barnets beste" tilsier at adopsjon fremstår som den beste løsningen for barnet. Dette underbygges av forarbeider. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn, og en rettslig standard som vil si at det endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. Hensynet til barnets beste er følgelig hjemlet i både bvl. 4-1, Grl. 104 og BK art. 3. Vurderingen om adopsjon er til det beste for barnet må skje med utgangspunkt i disse. Når man skal ta stilling til hva som er den beste løsningen for barnet kan det være hensiktsmessig å vurdere barnets tilknytning til foreldrene, barnets tilknytning til nærmiljøet der det er nå, barnets alder og foreldrenes kapasitet og omsorgsevne. Det må derfor foretas en proposjonalitetsvurdering av hva som vil være det beste for barnet. Dette er fordi en adopsjon bryter de juridiske båndene mellom foreldrene og barnet, og er således et svært inngripende tiltak. Som nevnt overfor må det foreligge tungtveiende grunner for adopsjon. I proposjonalitetsvurderingen må også ses hen til barnets beste i sammenheng med det biologiske prinsipp og minste inngreps prinsipp. Det må likeledes tas stilling til om adopsjon er nødvendig på det aktuelle tidspunkt, eller om det kan vente. I besøkskontakt-dommen kom retten til etter en helhetsvurdering at tvangsadopsjon var det beste for barnet. Dette ble vurdert ut fra rammene til Grl. 102, 104, EMK art. 8, BK art. 3 og art. 21. I den saken ble adopsjon ansett for å være til det beste for barnet ettersom han hadde en rotfestet tilknytning til sine fosterforeldre, han hadde bodd i fosterfamilien store deler av sitt liv, han hadde stort behov for ro og stabilitet og det var ikke sannsynlig at biologisk mot kunne ta omsorg for barnet sitt igjen. Det ble imidlertid også hensyntatt at fosterforeldrene 15/17

16 ikke ville avskjære han fra hans kultur, etnisitet og religiøs tro. Det var også anført at de kunne ha fortsatt kontakt etter bvl a, selv om retten uttalte at dette ikke senker den høye terskelen for adopsjon. Som man kan se må det foretas en forholdsmessighetsvurdering innenfor rammene av både barnevernloven, menneskerettighetene, barnekonvensjonen og Grunnloven. Dette er for å ivareta den grunnleggende rettssikkerheten til den enkelte. Dette må vurderes blant annet om adopsjon er strengt nødvendig og egnet for å ivareta barnets beste. Den høye terskelen skal ivareta hensynet til foreldrene og det biologiske prinsipp, men hensynet til foreldreldrene må vike hvis adopsjon er den klart beste løsningen for barnet. Bvl bokstav c Her heter det at samtykke kan gis dersom "adoptivsøkerene har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget". Det er her en forutsetning at barnet har bodd i fosterhjem hos fosterforeldrene etter bvl bokstav a jf Videre må fosterforeldrene ha bevist at de er egnet til å oppdra barnet som sitt eget. I dette ligger en forutsetning om at fosterforeldrene er egnet til å ivareta barnets særskilte behov, og gi det den tilstrekkelige omsorgen som den trenger. I besøkskontakt-dommen ble dette lagt til grunn. Bvl bokstav d Her fremgår det at samtykke kan gis "når vilkårene for å innvilge adopsjon er til stede". Dette vil følge av adopsjonsloven av 1986 nr. 8 kapittel 1. Videre følger det av bvl annet ledd at når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon er det departementet som skal utstede adopsjonsbevillingen. 16/17

17 Besvart. 17/17