Utvikling av Svalbard Museums basisutstilling i Forskningsparken

Transkript

1 RAPPORT: Fra fjøs til forskningspark Utvikling av Svalbard Museums basisutstilling i Forskningsparken Utstillingen: Et liv i lys og is Prosjektleder: Gerd Johanne Valen Referansegruppe: Eva Fuglei, Jørgen Berge, Marit Hauan, Per Kyrre Reymert, Kjell Mork, Kristin Prestvold, Herdis Lien, mfl. Form: LPO arkitektur og design, Naturexpo As, Guri Dahl. Fotograf: Guri Dahl Lyd: Råtasseriet Film: Birger Amundsen Lys: Multiconsult og J. M. Hansen 1

2 Utvikling av Svalbard Museums basisutstilling i Forskningsparken... 1 Innledning... 3 De forskjellige prosjektene fra :... 3 Forhistorien... 4 Nyetablering... 4 Svalbard Museum og Forskningsparken... 4 Høsten Utstillingsprosjektet... 6 Mål med utstillingen... 6 Målgrupper:... 7 Kunnskapsmål... 7 Grunnboka... 8 Utstillingsrommet Utstillingens prinsipper Den illustrerte boka eller frisen: De monumentale montrene Det fiktive landskapsrom Indre Arktis, et rom for refleksjon Kritikk og kommentarer fra publikum Observasjonene: Avsluttende kommentar om utstillingen Planlegging av museumsarealene D-fløya i Forskningsparken? Overføringsverdi?

3 Innledning Dette er prosjektleders rapport med hovedvekt på etableringen av Svalbard Museums nye basisutstilling i Svalbard Forskningspark. Rapporten er ikke ment å gå i detalj eller trekke fram alle diskusjoner og problemområder eller hvordan dette ble løst underveis. Innholdet i denne rapporten er mer ment som en oppsummering av hva som var målene for utstillingen, hva som ble gjort, hva dette kostet og om reaksjonene fra publikum etter at utstillingen åpnet. Fra gjennomførte Svalbard Museum flere prosjekter. Disse prosjektene blir oppsummert, mens hovedvekten i rapporten utdyper utstillingsprosjektet. Rapporten avsluttes med prosjektleders kommentarer til hvilke prosesser som kunne ha vært gjennomført i planleggingsfasen, samt erfaringene eller hva som kan ha overføringsverdi for andre som skal gå i gang med å etablere ei ny basisutstilling. De forskjellige prosjektene fra : Utvikling av utstillingsprosjektet Liv i lys og is er hovedtema for denne rapporten. Utstillingen ble åpnet 26. april av kong Harald og dronning Sonja. Museet åpnet også ei temporær utstilling 10.juni 2006 om 2.verdenskrig på Svalbard som ikke blir nevnt i denne rapporten. Samtidig hadde museet delvis ansvaret for gjennomføringen av miljøinformasjonen, mens det var Sysselmannen som utarbeidet og bestemte innholdet. Svalbardporten er fellesnavnet for: miljøinformasjonen, turistinformasjonen og museets resepsjon. Museet ble omorganisert til stiftelse, og etablert fra Arbeidet med overgangen til stiftelse startet i 2004 og stifterne består av Sysselmannen på Svalbard, Longyearbyen Lokalstyre, Norsk Polarinstitutt, Store Norske Kulkompani AS og Universitetssenteret på Svalbard. Utvikling- og samarbeidsprosjektet ble gjennomfør fra høsten 2004 til høsten Samarbeidspartnerne var museet og Sysselmannen på Svalbard. Målsettingene med prosjektet var å starte registrering og systematisering av samlingene, komme fram til en felles samarbeidsavtale om forvaltning og formidling av samlingene i det nye kulturhistoriske magasinet som Sysselmannen og Riksantikvaren eier. Museet fikk oversikt over eksisterende samlinger på Svalbard, ordnet egne samlinger, flyttet gjenstander, fotograferte og laget lister for å lettere legge disse inn i Primus, digitaliserte alle fotoene, laget egne enkle skjemaer for arkivalia og registrerte disse, samt startet med registreringen i Primus. Det er skrevet egen rapport til Abm-utvikling. Selv om museet og Sysselmannen har undertegnet en avtale ønsker museet likevel å være en enhetlig konsolidert enhet med ansvar for forvaltningen av løse kulturminner på Svalbard. Det vil si at museet må fortsette forhandlingene med Sysselmannen på Svalbard og Riksantikvaren slik at museet overtar forvaltningen av løse kulturminner. 3

4 Samtidig gikk museet inn i forhandlinger med Svalbard Reiseliv AS om en samarbeidsavtale hvor Svalbard Reiseliv AS skal betjene museumsbutikk og resepsjon i Svalbardporten. Avtalen ble laget med bakgrunn i de erfaringer museet hadde fra det gamle museet i grisefjøset. Avtalen må evalueres, og samarbeidspartnerne har i løpet av siste år utviklet en god samhandling. Museet må likevel ikke miste sin egen identitet i dette samarbeidet. Svalbard Museums navn er en merkevare som man bør bygge videre på. Forhistorien I forbindelse med Svalbard Museums 20 års jubileum engasjerte styret Aina Schiøtz til å lage en utviklingsplan for museet. Planen var ferdig i Utviklingsplanen tar opp historikken rundt planene om Svalbardporten, museets status pr. 1998, mål og visjoner, organisasjonsform og lokalisering av nytt museum, samt investeringskostnader. Planen avsluttes med en del anbefalinger, blant annet om at spørsmålet om stiftelsesform måtte utredes nærmere og at museet måtte lage kortsiktige og langsiktige mål. Et av hovedmålene ble likevel utformet og det var at museet fram mot 2010 måtte bli et hovedmuseum for øygruppa. Et utvalg bestående av Turid Telebond, Hanne Margrethe Ingebrigtsen og Per Kyrre Reymert la fram en anbefaling til museets eie/organisasjonsform i juni Blant annet måtte juridiske spørsmål avklares, fordi Svalbard Museum ikke var et eget rettssubjekt, men organisert under Svalbardrådet. (Dette problemet ble løst i og med dannelsen av lokalstyret ) Utvalget anbefalte stiftelse som eieform for Svalbard Museum. Utredningen fra Schiøtz kom før St. melding nr. 22: Kjelder til kunnskap og oppleving. Museumsreformen var derfor ikke inkludert i utredningen. Det gamle museet hadde et nettoareal på 472 kvm, derav 305 kvm til utstilling. Magasinforhold og lager var utilfredsstillende. Spiserom, garderober og toaletter var mangelvare for personalet, og de to sistnevnte var også utilfredsstillende for publikum. Nyetablering Svalbard Museum og Forskningsparken I perioden 2002 fram til høsten 2003 arbeidet Longyearbyen Lokalstyre for at Svalbard Museum skulle bli en del av Forskningsparken. Statsbygg foreslo utstillingsarkitektene LPO arkitektur og design, og styret for Svalbard Museum undertegnet kontrakt med arkitektfirmaet i juli Premissene for museets arealer og utforming av arealer ble spikret i denne perioden. Samtidig ble det gjennomført en del møter med innspill fra styret og enkelte ressurspersoner som dannet grunnlaget for et forprosjekt for utstillingen, dette forprosjektet ble presentert i november Museets totale arealer med fellesarealer er1510 kvm. Av disse har basisutstillingen m2 og det temporære utstillingsrommet 77.6 m2. Nettoarealet er sammen med toalett, vrimmelareal, butikk, skranke og kontorer i 1. etasje m2. I august 2003 ble prosjektleder ansatt for å bygge opp ei ny basisutstilling og omorganisere museet til stiftelse. Kontrakten med LPO ble reforhandlet. I løpet av prosjektperioden ble det sendt søknader til Kirke og kulturdepartementet, Norsk Kulturråd, Sysselmannen på Svalbard, Abm-utvikling, Fram- 4

5 komiteen og Longyearbyen Lokalstyres korkpenger. Det ble også gjort framstøt mot Statsbyggs budsjett til innredning av Forskningsparken og til Justisdepartementet. Museet fikk tilskudd fra Norsk Kulturråd, Fram- komiteen, Sysselmannen på Svalbard, Abmutvikling, Longyearbyen Lokalstyre og midler over Statsbyggs budsjett for innredning av Forskningsparken. Høsten 2006 kom nyheten om at museet kom til å få faste driftstilskudd fra 2007 fra Kirke og kulturdepartementet. Høsten 2003 Organiseringen av utstillingsprosjektet startet med å danne ei faglig referansegruppe som skulle utforme formidlingsideen og lage en grunnbok. Målet med referansegruppa var å engasjere aktørene i Forskningsparken, slik at museet ble en viktig arena for arktisk forskning. Museet ønsket også tidlig i prosjektet en tverrvitenskapelig tilnærming. Naturvitere og kulturhistorikere skulle sammen utforme ei helhetlig utstilling. Invitasjoner ble sendt ut til ressurspersoner om å delta i museet referansegruppe og det ble tatt kontakt med personenes institusjoner for å kunne få klarsignal om å benytte disse i arbeid med Svalbard Museums utstilling. Sysselmannen på Svalbard, Universitetssenteret på Svalbard (Unis), Norsk Polarinstitutt (NP) og Tromsø Museum, Universitetsmuseet ble forespurt. Bare Tromsø Museum ønsket å begrense timeantallet som de ansatte benyttet for museet, mens Unis ønsket at deres ansatte skulle få utbetalt møtehonorar. Norsk Polarinstitutt ønsket å stille alle sine faglige ressurser fritt til disposisjon, samt å la museet låne fotografier, gjenstander og kontorplasser vederlagsfritt. Sysselmannen på Svalbard stilte med personal- og økonomiske ressurser. Sysselmannen og Svalbard Museum gikk tidlig inn med muntlige avtaler for samarbeidet. Museet skulle stå for organiseringen av miljøinformasjonen, mens innholdet ble laget av Sysselmannens etat. Undersøkelser av samlinger på Svalbard og hvordan de ble forvaltet ble også gjort. Museet inviterte til et møte i Longyearbyen. Det ble laget et eget prosjekt: Utvikling og samarbeidsprosjekt og søkt støtte fra Abm-utvikling og Sysselmannen på Svalbard. Det var mange tilbakemeldinger fra folk i Longyearbyen om at de ikke ønsket et nytt museum. De anså det gamle som koselig og intimt med stor affeksjonsverdi. Kartlegging av det gamle museet og driftssystem ble foretatt, samt arbeid med å omlegge rutiner. Prosjektleder måtte også vurdere hvordan det nye museet skulle kunne ivareta det som publikum opplevde som verdifullt med det gamle museet. Samtidig startet prosessen med å omorganisere museet til stiftelse. Flere institusjoner ble invitert: Universitetssenteret på Svalbard, Norsk Polarinstitutt, Sysselmannen på Svalbard, Store norske Kulkompani AS, Tromsø Museum, Universitetsmuseet og Longyearbyen Lokalstyre. Tromsø Museum, Universitetsmuseet var den eneste som takket nei. 5

6 2004 Styret for Svalbard Museum ansatte i løpet av våren en resepsjonsansvarlig i 50 % stilling for å kunne ivareta driften av det gamle museet sammen med en museumsbetjent (25 %), og en sivilarbeider fra høsten Dermed kunne prosjektleder vie oppmerksomheten og ressursene til planlegging av nytt museum. Samtidig var det svært nyttig at museet fikk midler til å starte arbeidet med samlingene og fra høsten 2004 ble også en prosjektmedarbeider engasjert. I begynnelsen av året ble det arrangert eget møte med alle som forvaltet samlinger på Svalbard. Samtidig ble det arrangert møter med de som ønsket å være stiftere av Svalbard Museum. En gruppe ble nedsatt for å lage nye vedtekter, samarbeidsavtale om forvaltning av det planlagte kulturhistoriske magasinet og eiendomsforholdene til gjenstandene. Det ble innledet begynnende samtaler med Svalbard Reiseliv AS om betjening av resepsjon og butikk i det nye museet. Samlingene i Nederland ble besøkt av Kristin Prestvold fra Sysselmannen, Gerd Johanne Valen fra Svalbard Museum, og Willem Munthe-Kaas fra firmaet LPO Arkitektur og Design. Museet ønsket å vurdere tilstanden til gjenstandene og hvilke som burde være med i utstillingen og som skulle tilbakeføres til Svalbard. De besøkte Universitetet i Groningen og Rijksmuseet magasin. Utstillingsprosjektet Referansegruppa kom sammen tre ganger i løpet av 2004, i januar, april og oktober. Referansegruppa jobbet med kunnskapsmålene for utstillingen, hvilke temaer utstillingen skulle formidle og med utformingen av en grunnbok. Mål med utstillingen "Å gi publikum innsikt og viten om de geologiske - biologiske, ressursmessige og kulturhistoriske sammenhenger på Svalbard. Utstillingen må skape nysgjerrighet til å søke kritisk forståelse av menneskets rolle i det arktiske landskap." Etter observasjoner av verdien med det gamle museet, kom man fram til at denne utstillingens største verdi lå i nærheten til gjenstandene og preparatene. Referansegruppa ønsket å lage ei utstilling som ivaretok denne nærheten og mente at de kulturhistoriske gjenstandene og naturpreparatene måtte presenteres i en pedagogisk sammenheng. Utstillingen skulle ikke forsøke å gjenskape naturelementer eller kulturminner som publikum kunne oppleve i nærområdene, som for eksempel Gruve 3. Referansegruppa mente også at formspråket burde formidle utstillingsideen på en slik måte at guiding ikke var en forutsetning for å ta til seg kunnskap. Den indre sirkelen i utstillingen måtte bli et blikkfang som signaliserte hovedbudskapet om sammenhengen mellom natur og kultur. En mulig tenkt modell måtte illustrere fluksen mellom hav og land og vise samspillet 6

7 mellom natur og kultur. Installasjoner /tekniske løsninger burde være så enkle at de kunne endres med enkle grep. Målgrupper: Referansegruppa ønsket at alle skulle være målgrupper for utstillingen. Det betydde at utstillingen måtte inneholde flere nivåer. De besøkende til Svalbard er alt fra yrkesreiser, kurs-/konferanser, ferie og fritidsreiser og cruiseturister. De er en sammensatt gruppe som stiller med ulike forutsetninger og forventninger til oppholdet på Svalbard, og mange besøker bare Longyearbyen. Blant yrkesreiser, kurs-/konferanser finner man forskere, politikere, forvaltere på et regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Disse utgjorde ca 40 % av gjestedøgnene, mens ferie og fritidsreisende utgjorde ca. 60 % gjestedøgnene i Longyearbyen i Blant ferie og fritidsreiser finner man også slekt og venner av de som bor her og personer som har bodd her tidligere. En del av de besøkende har gode forkunnskaper og har innhentet mye informasjon før de besøker øygruppa, mens andre er derimot helt uforberedt. Cruiseturistene er også en målgruppe som det er viktig å ha et attraktivt tilbud til for eventuelt å motvirke økt slitasje på andre områder på Svalbard. Antall passasjerer i 2002 var ca Til sammen var besøkstallet på tilreisende ca i I dag er det ca besøkende. Målet må være at ca. 70 % av de tilreisende besøker museumsutstillingen. Det vil si at museet bør komme opp i et besøkstall på minst årlig. Referansegruppa mente at det var viktig å utvikle god informasjon som kan benyttes til markedsføring på reiselivsmesser, via egen hjemmeside og i resepsjonen. Tekstene i utstillingen skal være på norsk og engelsk. Videre mente de at det bør utvikles museumsguider på tysk, italiensk, japansk og fransk Skolen benyttet museets SFO - tilbud. Med ei ny utstilling kan alle klassetrinn benytte utstillingen til kultur og naturhistoriske prosjektarbeid og til aktiv læring i naturvitenskap, spesielt viktig er det å gi et tilbud til ungdom i grunnskolen og videregående skole. Utstillingen må ta hensyn til at den også skal fungere som et utvidet klasserom for flere klassetrinn. Lokalbefolkningen har relativt stor gjennomtrekk i Longyearbyen, med en gjennomsnittlig botid på 5 år. Det fantes en liten, stabil og aktiv gruppe som har engasjert seg i museet og noen har nedlagt mye frivillig arbeid. Andre er aktive markedsførere av museet og sender egne gjester på besøk, men benytter stort sett bare aktiviteter som boklanseringer og bokauksjoner. Utfordringen var å tiltrekke seg lokalbefolkningen gjennom hele året. Kunnskapsmål Referansegruppa ønsket at et besøk i Svalbard Museum skal gi publikum en positiv opplevelse, og helst slik at de ønsker å komme tilbake. Museumsbesøket skal stimulere til refleksjon, og gjerne kritisk tenkning omkring de temaene utstillingen presenterer. Det betyr at utstillingselementene både kan og bør være problematiserende. Referansegruppa ønsket at museet formidlet faktisk kunnskap. Det innebærer at publikum skal sitte igjen med større viten etter et besøk; de skal ha lært noe. Referansegruppa definerte fem kunnskapsmål for utstillingen. Disse målene oppsummerer den kjernekunnskap om de forskjellige temaene museet skal forsøke å formidle til de besøkende gjennom utstillingen. Temaene er: 1. Det store samspillet / fokus på hav, strømmer, næringskjeder, økologi 2. Oppdagelsen og fangsthistoria/ Det nye landet 3. Stein på Stein: Svalbards geologi og bakgrunn til helårssamfunn 7

8 4. Arktis, et indre landskap? Rom for refleksjon. 5. Arktis i dag og det moderne menneske; samfunn, gruvedrift, turisme og forskning. Grunnboka Grunnboka ble en artikkelsamling på over 100 sider, hvor mange forskere utdypet de fem hovedtemaene. Grunnboka skal bli museets første skriftserie. Da vil bare de faglige artiklene publiseres og ikke målsettingene eller Sysselmannens intensjoner med miljøinformasjonen. Grunnboka ble et viktig og grundig redskap for prosjektleder under hele prosessen. Den ble et dokument over problemstillinger og forskning som museet skulle formidle og omarbeide i en mer forenklet utgave. Grunnboka var også et viktig utgangspunkt for museet i omarbeidingen av alle utstillingstekstene som ble produsert. Men ikke minst var grunnboka et viktig dokument for at prosjektleder kunne styre et utviklingskonsept hvor mange forskjellige vitenskapelige disipliner deltok. Utstillingsrommet Rammene for museets arealer var bestemt. Det var nytteløst med innspill som kunne føre til endringer etter høsten Utstillings- eller publikumsarealene var store, de interne arealene for museet heller beskjedne. Utstillingsrommet var meget spesielt utformet. Prosjektleder hadde en begrunnet frykt for utstillingsrommet. Utstillingsrommet bar preg av at bygningsarkitektene ønsket å markere seg i rommet. Det kunne nesten virket som om de hadde bestemt visjonen og formidlingen til museet med dette rommet. Her var det dominerende bærebjelker, ulike takhøyder, vinduer i vegger og tak, og sist, men ikke minst ingen rettvinklete vegger. Lyssetting, lydkulisser og plassering av tekst og foto kom til å kreve en nøye planlegging. Ville ei utstilling være med på å ødelegge dette virkningsfulle rommet? 2005 I løpet av 2004 og 2005 ble det inngått kontrakter med Naturexpo AS, Guri Dahl, Råtasseriet, J. M. Hansen og Birger Amundsen. Fotografen Guri Dahl var på to ekspedisjoner til Svalbard blant annet for å fotografere bilder i stort format for veggene til montrene som vender mot naturgrunnlaget i utstillinga. Råtasseriet tok opptak til lydkulissen og Birger Amundsen tok opptak til filmen for Sysselmannens miljøinformasjon i Svalbardporten. I begynnelsen av 2005 hadde man kommet fram til ei ny skisse, ikke helt ulik forprosjektet, men mindre minimalistisk og stilrent enn det første forprosjektet. Kravet om en kunnskapsbasert utstilling med nærhet til preparater og gjenstander, kravet om å synliggjøre fluksen mellom hav og land og samspillet mellom natur og kultur hadde ført til at referansegruppa sammen med arkitektene skjønte at prosjektet hadde behov for utvidet kompetanse for å kunne detaljere det store rommet. Museet kom i kontakt med Naturexpo AS i forbindelse med hvem som kunne ta seg av produksjon av preparatene. De ble trukket inn i detaljeringen av utstillingen før produksjonen ble lagt ut på anbud. Naturexpo AS fikk først en kontrakt for forprosjekteringen av naturbrønnene i landskapsrommet. Da hele prosjektet ble lagt ut på anbud av LPO arkitektur og design var Naturexpo AS det eneste firmaet som la inn tilbud på hele produksjonen av utstillingen. Dette var en stor fordel for Svalbard Museum. Å 8

9 organisere og lede produksjonen av utstillingen på Svalbard ville vært dyrt og ressurskrevende. Det samme ville det bli å følge opp flere forskjellige produsenter på fastlandet. Den beste, enkleste og billigste løsningen for museet var at ett firma tok ansvaret for hele produksjonen og deretter monterte den på Svalbard. Naturexpo AS startet produksjon av preparatene til utstillingen etter godkjenning fra arbeidsgruppa. Da referansegruppa hadde konsolidert hovedideene til utstillingen, ble gruppa omstrukturert til ei arbeidsgruppe hvor LPO arkitektur og design, Naturexpo AS og Guri Dahl deltok i detaljeringen av utstillingen sammen med representant fra Sysselmannen, en marinbiolog, styreleder og prosjektleder fra Svalbard Museum. Utstillingsgruppa møtte til arbeidsmøte i slutten av mai i Kristiansand. Møtet gikk over 4 dager. Naturexpo AS hadde bygd en modell av hele utstillinga, samt hadde skaffet til veie forskjellige materialer til montrene, gulvene og isen. I tillegg hadde de bygd en modell av fuglefjellet. Dagene i Kristiansand var preget av kreativt høytrykk. Detaljene ble plassert i modellen slik at man fikk et inntrykk av hvordan alle delene/ elementene skulle relatere seg til hverandre. Utstillingskomiteen dro hjem med en visshet om at utstillingen kom til å bli bra selv om det var noen avgjørelser som måtte utsettes til monteringen startet, og noen ønsker som kanskje ikke kunne gjennomføres fordi museet manglet dokumentasjonen. Utstillingstekster ble produsert fortløpende av referansegruppa samt flere ressurspersoner, dvs. de som var med på å skrive grunnboka. Tekstene ble bearbeidet av museet og representanter i utstillingsgruppa. Samtidig startet oversettingen til engelsk. Tekstenes plassering ble dessverre ikke avklart før i januar Dermed ble det produsert mer tekster enn hva det egentlig var plass til. I løpet av seinhøsten starter Naturexpo AS monteringen av utstillingen og museet flyttet inn i nytt bygg. Samlingene fra Nederland ankom Svalbard. Museet manglet en del marine preparater pga mislykket sommersesong med innsamling og dette krevde undersøkelser av museale samlinger andre steder, samt en del improvisasjon Det var hektiske intervaller med monteringen av utstillingen på stedet fra januar til åpningen 26. april. I denne perioden ble det synlig hvor detaljert og samstemt alle involverte i produksjon av utstillingen måtte være. Rommet med sine kompliserte vinkler og differensierte takhøyder var en stor utfordring, sammen med dagslyset som sivet mer og mer inn i utstillingsrommet etter som det gikk mot lysere tider. En del detaljer måtte løses på stedet etter at hovedelementene var kommet på plass. Dette gjaldt spesielt plassering av tekst og bilder, lys, pidestaller og detaljene i brønnene. Planen om at frisene eller den illustrerte boka skulle starte i inngangen til utstillingen var ikke særlig gjennomtenkt. Her var inngangspartiet til utstillingen rett og slett en flaskehals. Dermed måtte en del av frisetekstene omstruktureres og plasseres i monter og pidestaller. Noen av planene som referansegruppa og 9

10 utstillingsgruppa hadde diskutert og funnet løsninger på, viste seg likevel å ikke kunne gjennomføres pga rommets spesielle utforming. Fotograf og tekstdesigner måtte dermed sette seg i utstillingsrommet og sammen med prosjektleder ta avgjørelser om hvor de enkelte tekster og fotoer skulle redigeres inn i utstillingen i forholdt til montrene, lyset og andre installasjoner. Man ønsket å presentere de kulturhistoriske gjenstandene i monter, men med lett tilgjengelige tekster på norsk og engelsk sammen med foto av gjenstanden. Metoden med å bruke foto av gjenstandene i stedet for nummer krever en nøye planlegging av plasseringen av hver enkelt gjenstand og at man er trofast til planen. Fotoene og tekstene måtte forhåndsproduseres og deretter limes på hver enkelt glass i montrene. Metoden med foto istedenfor å anvise med nummer er ikke alltid like enkelt å gjennomføre i og med at det ofte er lettere å se hvor gjenstanden skal plasseres når man er i gang med monteringen. Det tekniske utstyret som kom opp og skulle monteres til skjermer og lydkulisser stemte heller ikke med planene og var ikke eksakte i forhold til bestillingene. Konsulenten for lys og tekniske løsninger var for lite involvert i prosessen og skulle ha deltatt mer i planleggingen og detaljeringen på stedet. Derfor ble også det tekniske utstyret en adhoc løsning som museet må forbedre og gjøre enklere driftsmessig. Det tekniske utstyret burde vært levert av lokale leverandører da et slikt utstyr krever driftsavtaler. Utstillingens prinsipper. Utstillingen ble bygd opp med tre hovedelementer: den illustrerte boka, de monumentale montrene og det fiktive landskapsrom. Den illustrerte boka eller frisen: Tekstene er presentert i flere nivåer. Frisetekstene består av hovedfortellingen det vil si de 5 kunnskapsmålene som referansegruppa ville formidle. De har overskrift og undertekst og er alle på norsk og engelsk. De er satt sammen med fotografier og gamle illustrasjoner og innbyr til å bli lest. Tekstene er kunnskapsbaserte og representerer den enkelte forskers formidling av et tema. Tekstene ble omarbeidet flere ganger, en del av disse tekstene fungerer svært bra, mens andre er litt utilgjengelige. Arbeidet med å la forskere formidle egen tekst er risikabelt. For enkelte er det viktigere å ivareta intern terminologi enn å gjøre kunnskapen tilgjengelig. Spesielt tungt var det for noen av de naturvitenskapelige forfatterne å få beskjed om å forenkle tekstene. Enkelte satte også en strek for hvor langt utstillingskomiteen kunne endre tekstene. Man hadde tidlig i prosessen funnet ut at det ikke skulle være en fortellerstemme, men mange i utstillingen. Historie og naturen blir tolket av mange med forskjellige perspektiver. Longyearbyen er et lite samfunn som ikke oppleves likt av alle i dag. Det er derfor unaturlig at 400 års historie og naturen blir vurdert og formidlet fra ett ståsted og med en stemme. Derfor ønsket heller ikke referansegruppa at det bare skulle være en fortellerstemme gjennom hele utstillinga. Denne avgjørelsen gjorde det lettere å akseptere at tekstene fikk forskjellige utrykk. 10

11 De monumentale montrene Det er 8 montere i utstillingen, hvor av 5 presenterer autentiske museumsgjenstander, mens ett er samtidsorientert og lar 5 personer fortelle sine historier. Det første monter benyttes til introduksjon av utstillingen og det siste til å presentere dagens forskning på Svalbard. Montrene presenterer forskning og fangsthistoriene: hvalfangst, russisk fangst, norsk fangst, geologi, gruvehistorie og mennesker i Longyearbyen. Montrenes form kan minne om taubanebukker i profil. De er laget i stål og glass. De har en for- og bakside. Forsiden er relatert til hovedteksten i den illustrerte boken. Fra denne siden kan de kulturhistoriske gjenstandene studeres. Baksiden består av et stort landskapsbilde som vender inn mot naturbrønnene i det fiktive landskapsrommet. Dersom man studerer gjenstandene i monteren fra hvalfangstperioden kan man lett snu seg rundt og lese hovedteksten om hvalfangsten. Dersom man ønsker å få illustrert hvordan hvalfangsten foregikk eller se en modell av en spekkovn kan man gå inn i landskapsrommet, bak monteret. Tekstene i 6 av montrene er todelt. Tekst og foto av gjenstanden er limt på monternes forside. I tillegg er det plassert tekst hengende inne i monteret. De fleste av disse tekstene var beregnet for den illustrerte boka. De har bare et resymé på engelsk. Det fiktive landskapsrom Dette landskapsrommet er et rom for sansene og opplevelsene. Rommet skal både virke som et sammenhengende landskap, men har likevel et område som er relatert til montrenes innhold og danner en brønn eller et kakestykke som har utstilt preparater og rekvisita for å illustrere temaet som også er i monteret. Likevel skal alle brønnene /kakestykkene sammen danne helheten i det fiktive landskapsrommet og illustrere hovedideen: Samspillet mellom natur og kultur, mellom hav og land, næringskjeden og økologien. Her er også en ugravningsplass hvor man kan grave fram et skjelett av en svaneøgle. Modeller som viser hvalfangstmetoden og russisk boplass og hvalrossfangst. Fluksen mellom hav og land illustreres gjennom buen av fugler som henter opp næringsstoffene fra havet. Fuglefjellet er ikke et forsøk på å vise ett fjell, men biter av fjell satt sammen i en moderne konstruksjon av stålrør. Landskapsrommet er blitt slik at formspråket underbygger formidlingsideen uten at man trenger guiding for å ta til seg kunnskap. 11

12 For LPO arkitektur og design var det viktig å få publikum til å ta blikket bort fra rommets dominerende elementer. De ønsket ikke å la publikum rette blikket opp mot det psykedeliske taket. De ville heller ikke benytte en del av de bærende konstruksjoner til å plassere utstillingselementer. Bare ett sted ble dette gjort, med en bokhylle mellom to bærebjelker. Siden landskapsrommet er et rom for sansene var det spesielt viktig å tilpasse lyd og lys på en dempet måte, slik at disse elementene ikke overdramatiserer eller dominerer og tar bort oppmerksomheten fra formidlingsideen. Derfor ønsket de heller ikke å dramatisere med lyssetting. Det ble bygd opp gangstier slik at publikum selv kan velge hvor de skal gå i utstillingen. Midtpunktet hvor stiene møtes kan også benyttes som en intimscene. I gangstiene er det nedfelt løse kulturminner funnet på Svalbard. Dette for å understreke en av ideene om at de besøkende skal trå varsomt i møte med naturen på Svalbard. Helhetsformen har LPO arkitektur og design æren for, mens alle detaljene i alle naturbrønnene har Naturexpo AS detaljert sammen med hele utstillingsgruppen. Tekstene er plassert på pidestaller. Pidestallene er bare tekstet på norsk. Dersom de skulle vært presentert på engelsk måtte museet hatt dobbelt så mange pidestaller og en slik mengde pidestaller ville ha forstyrret helheten. Museet ønsker å lage lydguider til utstillingen. Indre Arktis: et rom for refleksjon. I det gamle museet var det en sofa og en sittegruppe med lenestoler i entreen. Det gamle museet hadde heller ikke en kafé. I dette rommet hendte det ofte at folk slappet av og til og med sov. Til tross for at det gamle museet ikke hadde distanserte montrer ble folk trøtt av å fordype seg i tekster og gjenstander og måtte slappe av litt før de enten tok turen over dalen eller fordypet seg videre i museet. Det er ikke altfor mange tilbud til de besøkende som skal tilbringe en dag eller to i Longyearbyen, derfor benytter spesielt de individuelle besøkende lengre tid i museet enn hva som er vanlig på fastlandet. Siden bygningsarkitektene så sjenerøst hadde utstyrt rommet med flere vinduer, fant vi ut at på et sted måtte vi la publikum få muligheten til å studere utsikten, slappe av, lese, lytte eller bare tenke. Referansegruppa visste at den store trøttheten kan senke seg over den besøkende når de besøker utstillinger, uansett om de er spennende. Ideen om rommet kom tidlig med i planleggingsprosessen. Rommet fikk navnet Indre Arktis og ble et spesielt rom. Gulvet er dekket med selskinn som også putene er sydd av. Her skal publikum kunne slappe av, lese, se på utsikten, lytte til eventyr, dikt og sang. Tekstene er plassert på veggene og vinduene. I den illustrerte boken består de av sitater om Svalbard hentet fra bøker og tidskrifter, mens tekstene på vinduene er sitater hentet fra fangstfolk og hvordan de beskriver lys og mørke på Svalbard. Det er to lyttestasjoner. En for barn hvor eventyret om isbjørnen Bjørnar blir lest, og en stasjon for voksne hvor blandakoret synger Svalbardsanger og med diktopplesning. Dette er et rom for refleksjon. 12

13 Kritikk og kommentarer fra publikum Gjesteboka De fleste som kommenterer utstillingen i gjesteboka benytter adjektiver og beskrivelser som inspirerende, fantastisk, imponerende, spennende, mest gjennomførte utstillingen som man har opplevd, flott museum som Longyearbyen må være stolt av, utstillingen mer enn rettferdiggjør flyttingen fra grisehuset, en interessant reise, en super innføring i historie og natur, en utstilling som har alt, en utstilling man vil kommer tilbake til, een geweldig museum, outstanding museum, very didactic osv på flere språk enn museet kan oversette. De negative kommentarene går først og fremst på at det bare er norske tekster i landskapsrommet. Så er det noen som ønsker hele utstillingen oversatt til tysk og andre som ønsker utvidet åpningstid i lavsesongen. Muntlige kommentarer Kommentarene fra folk i Longyearbyen har vært forskjellige. Enkelte har vært på jakt etter ei utstilling med de kjente kjære gjenstandene presentert presis likt som det var i det gamle museet. De ble skuffet over at de ikke fant samme gjenstander, til tross for at de var tilstede i den nye utstillingen, men i en annen setting. Noen mener at det er for mye åpen plass i den nye utstillingen og ønsker at det var trangere. Enkelte synes utstillingen er flott og et fint tilbud til barnefamilier om søndagene når det er lite aktiviteter ellers i byen. De ønsker at museet også skal kunne utvikle nye tilbud til barna. De fleste fra Longyearbyen mener derimot at utstillingen krever mer enn ett besøk og blir gjerne med sine egne besøkende på nye besøk. De er stolte over det nye museet. Blant besøkende som har bodd på Svalbard tidligere er det også delte meninger, noen mener museet er en god plass å mimre i, mens andre synes det gamle var best. I og med at museet i desember 2006 og januar 2007 hadde 817 besøkende kan tyde på at det er flere lokale folk som benytter utstillingen nå enn det de gjorde i det gamle museet. Maksimalt besøkende sammenlagt i disse to månedene tidligere år var

14 Besøkende fra utlandet har også kommentert utstillingen. Noen nederlendere ønsker at vi skal merke hvilke gjenstander som er blitt sendt opp fra Nederland. Men de fleste kommentarene omhandler tekstingen i landskapsrommet og at de ønsker guider på forskjellige språk, mens andre igjen skulle ønske det var en museumsvert til stede i utstillingen. Museet har også fått brev og kommentarer fra besøkende etter de har kommet hjem. Det har stort sett vært positive kommentarer. Observasjonene: Museets egne ansatte (dvs. 2), guider stort sett i utstillingen og har hatt liten tid til å observere hvordan folk beveger seg i rommet på egenhand og har ikke hatt tid til å intervjue publikum om hvordan de opplever utstillingen. Men vi har observert. Observasjonene skiller mellom grupper, barn og individuelle besøkende. Våre observasjoner er selvfølgelig overfladiske og ikke grundige nok, og dette temaet bør utforskes nærmere. Grupper: Gruppene blir ledet gjennom utstillinga slik det var tenkt at de skulle bevege seg. Inn og ut av boka, montrene og landskapsrommet. De får en relativ grundig gjennomgang med forklaringer om hvordan utstillinga er bygd opp og om historikken og naturen. Noen måper og synes utstillingen er magisk, mange kommenterer preparatene som utrulig naturtro og flotte. Det indre arktis- rommet blir møtt med begeistring. De fleste reaksjonene man får etter en gjennomført guiding er at de besøkende føler at de ikke får samme mulighet til å oppleve og studere utstillingen som de ville ha gjort på egen hånd. Noen føler de går glipp av detaljer som guiden ikke påpeker. De fleste kommentarene etterpå er at de vil tilbake for å studere mer, synes det er innholdsrikt, vakkert, opplevelsesrikt og pedagogisk. Enkelte savner mer om gruvehistorien og enkelte andre ønsker mer om klimaendringer. Barn og unge: Det er laget fire installasjoner spesielt beregnet for barn og unge. Et utgravningssted, hvor de selv kan grave fram et øgleskjellett. En krypegang gjennom ei lavstrosse. En kjenne på- installasjon, hvor fotspor, tenner og pels av forskjellige dyr kan snus og vendes på. Og en lyttestasjon med eventyr i det indre arktis- rommet. Disse installasjonene oppdager barna raskt og benytter dem, men de opplever mange flere ting i det fiktive landskapsrommet. Modellene blir studert grundig av barn og unge i alle årsklasser, og de kan sitte i flere minutter ved illustrasjonene av havet eller den rekonstruerte fangsthytta, eller bare springe rundt i begeistring. Gruppen med åringer synes animasjonen over havstrømmene er kule og bruker Svalsim stasjonen med 6 reiser på Svalbard mer aktivt enn andre. En ny installasjon som er under planlegging sammen med Statoils avdeling i Trondheim om å bruke en joystick for kunne fly over hele Svalbard kan bli populært blant denne gruppen. Kommentarer fra voksne som har hatt med barn i denne aldersgruppen har vært at de i utgangspunktet er negative til et museumssbesøk, men opplever det som positivt når de først er der. Barn og unge oppholder 14

15 seg mest i det fiktive landskapsrommet og i indre arktis- rommet og studerer nesten ikke tekst eller gjenstander i montrene. Individuelle voksne besøkende Noen benytter det fiktive landskapsrommet mer enn andre. De går rundt og studerer alle utstoppede dyr, ser på hver minste detalj, leser tekstene på pidestallene og studerer utstillinga gjennom en kikkert. De fleste utstoppede dyr blir fotografert, men mest av alt isbjørnen. Enkelte følger den illustrerte boka og studerer montrene underveis, men går ikke inn i landskapsrommet før de er på veg ut av utstillingen. Mange benytter seg av indre arktisrommet. Publikum setter stor pris på dette rommet. Publikum leser tekstene. Tekster skrevet av forskere. Tekster som ikke er like tilgjengelige. Noen leser til og med alle tekstene og det tar over en time. Vi får ingen kommentarer fra publikum om at tekstene er umulige å forstå eller er helt utilgjengelige. De som leser synes de er spennende. Det eneste det utenlandske publikum klager over er at ikke alle er oversatt til engelsk. Lesende publikum observerer museene sjeldent. Det har vært en vedtatt sannhet at museumspublikum ikke leser, og at tekstene derfor må være enkle og med en fortellerstemme. Den vedtatte oppskriften har vært at tekstligheten bør være på tre nivåer som i en avis. Det kan hende at årsaken til at vårt publikum leser er at Svalbard Museum er velsignet med et spesielt interessert publikum. Fordi en reise til Svalbard med opphold på hotell og med opplevelser utenfor Longyearbyen koster så mye at de ønsker å få maksimalt ut av besøket. Men dette kan ikke gjelde alle. Noen kommer hit for å besøke familie og venner, noen kommer for å delta på kurs og konferanser som ikke alltid har Svalbard som tema. Undervurderer museene publikum? Tekstene bør kanskje være kunnskapsbaserte og innby til å lære noe? Kanskje tekster av forskjellige forskere som kan sitt tema er mer interessant å lese enn når tekstene er omskrevet til èn forenklet fortellerstemme? Avsluttende kommentar om utstillingen Utstillingen har vært en suksess, og tilbakemeldingene er hovedsakelig positive. Det virker som om publikum får en positiv og kunnskapsrik opplevelse når de besøker museet. I løpet av de 8 månedene museet hadde åpent i 2006 var det besøkende. Museet må likevel foreta en publikumsundersøkelse for å sjekke om museet nådde målene som ble satt og spesielt om utstillingen skaper nysgjerrighet til å søke kritisk forståelse av menneskets rolle i det arktiske landskap. Det bør også vurderes om ikke utstillingen skal ha et mer globalt perspektiv på samtiden og klimaendringene. Spesielt stasjonene til Norsk Polarinstitutt og Universitetssenteret på Svalbard som skal formidle dagens forskning må skiftes ut oftere. Samtidig må utstillingen hele tiden være gjenstand for en kritisk prosess. Hva kan forbedres, endres og gjøres om slik at publikum får en utstilling som er oppdatert og aktuell. Det er også viktig med flere interaktive stasjoner i utstillinga eller i det temporære utstillingsrommet. Dette krever egne investeringsmidler, og man bør sette av midler til et framtidig utstillingsfond slik at basisutstillingen er under stadig utvikling. I tillegg er det viktig for museene å vite hvordan publikum reagerer på ei utstilling. For Svalbard Museum er det spesielt viktig å observere og undersøke hvordan publikum samhandler og beveger seg i forhold til de forskjellige elementene i utstillinga: det fiktive landskapsrommet, de monumentale montrene, den illustrerte boka og indre arktis. Hvordan skaper publikum meninger ut av utstillingen? Dette er et uutforsket område for museene. 15

16 Planlegging av museumsarealene D-fløya i Forskningsparken? Museumsfaglig kompetanse skulle ha vært tidligere inne i prosessen. Fra høsten 2003 var det umulig å få gjennomført nødvendige endringer av utstillingslokaler eller komme med nye behov til bygget. Det kan være fordi dette byggeprosjektet var komplisert med mange involverte brukere og at museet ikke hadde samme pondus og statlig støtte som de andre brukerne. Likevel burde en skikkelig behovsanalyse med tanke på museets framtidige oppgaver vært lagt til grunn før planleggingen av bygget. En slik analyse burde inneholdt definerte funksjoner til et museum og hvilke interne og eksterne rom det var behov for. Spesielt med tanke på ambisjonene om å bli et hovedmuseum for Svalbard innen 2010, eller som det senere ble formulert, en nasjonal konsolidert museumsenhet for Svalbard. Museale oppgaver som dokumentasjon, forskning og formidling var ikke synlige i planleggingen av museets interne rom. Museet mangler bibliotek, skikkelig plass for arkivering av arkivalia og kontorer for forskning. I dag har museumsbestyrer eget kontor, mens det er tre kontorplasser i et åpent kontorlandskap. Årsaken til disse manglene kan være at de som styrte museet ikke så for seg et profesjonelt, framtidig museum, men mer en utstillingsarena. Museet har også fått store utstillingsarealer. Samlokaliseringen med Sysselmannen og Riksantikvarens kulturhistorisk magasin burde ha utløst en mer helhetlig og offentlig museumsplan for Svalbard slik at magasin og museum ble en egen enhet. Dermed kunne man hatt felles strategier for innsamling, forskning og dokumentasjon. Et kulturhistorisk magasin kan fort komme til å fungere som et lager uten et museum. Dersom man hadde innledet samarbeidsavtaler med de andre aktørene i Forskningsparken mens bygget var under planlegging kunne man kanskje ha avdekket forskernes behov for både en formidlingsarena og ei studiesamling som ville ha utnyttet sameksistensen mer effektivt. Her kunne innsamlet data fra forskerne på Unis og NP vært benyttet til undervisning og utstillinger. Det kunne også ha ført til et mer aktivt samarbeid blant de forskjellige aktørene i Forskningsparken. Det ble heller ikke planlagt en publikumskafé og et rom for fotoutstillinger eller kunstutstillinger med rette malte vegger. Hadde museet hatt disse to rommene kunne inntjeningen blitt økt betraktelig med flere vandreutstillinger og aktiviteter. I tillegg er butikken plassert i motsatt retning enn hva som hadde vært mest ønskelig. Alle erfaringer om hvordan et museum kan øke inntjeningen fra museumsbutikken tilsier at man må gå gjennom butikken etter ett besøk og ikke før. Svalbard Reiseliv AS leier kontorplasser og resepsjonsarealer i 1. etasje. De har stort behov for lagerplass. Uten lagerplass blir driftsituasjonen mer tungvint enn hva som burde være tilfelle i et nytt bygg. I tillegg er resepsjonsdisken som bygningsarkitektene har utformet ikke i samsvar med museets ønske om å være tilgjengelige for alle besøkende, og den er heller ikke forenlig med dagens krav om arbeidsmiljø. Museet planlegger å skifte den ut. 16

17 Overføringsverdi? Å være prosjektleder eller produsent av ei ny utstilling krever en full stilling i planleggingsog produksjonsfasen. Prosjektleder /museumsbestyrerjobben innbefattet også omorganisering av museet til stiftelse. Omorganiseringen av museet kunne dermed ikke bli like høyt prioritert. Organiseringen av arbeidet med utstillingen baserte seg på samarbeid mellom forskjellige aktører og teamarbeid. Referansegruppa fungerte som et team, ledet av prosjektleder som trakk i alle trådene og hadde oversikt over alle leddene i prosessen. Naturexpo hadde oversikt over produksjonen. Prosjektleders oppgave er å være møteleder, få referansegruppa til å produsere konkrete ideer, og påse at møtene fører til resultater som blir iverksatt. Deretter er det prosjektleders fremste oppgave å påse at målsettingene blir ivaretatt av formgivere og produsenter, også når man må improvisere og finne andre løsninger enn de opprinnelige. Dyktige medarbeider, entusiastiske samarbeidspartnere, gode formgivere, dyktige produsenter og en åpen kommunikasjon og dialog gjennom hele prosessen er selvfølgelig nøkkelen til at oppbyggingen av ei ny utstilling kan bli en inspirerende og positiv opplevelse. Et musealt formidlingsprosjekt må være faglig begrunnet før man utvikler prosjektet videre til form eller fysisk installasjon som utstillinger er. Å ville oppnå samme mål, være kreative og løsningsorienterte er stikkord som en hver akademiker eller formidler som jobber med utstillinger må ta med seg i arbeidet. Det er derfor viktig at museenes akademikere eller formidlere ikke melder seg ut av prosessen før de har en skisse eller plan som de tror på. Samtidig er det viktig å påpeke at det er ikke akademikerne eller museets formidlere som er formgiverne. De skal og bør helst ikke tegne eller beskrive praktiske løsninger hvordan ei utstilling skal se ut. Det de derimot bør være tydelige på er hva de ønsker utstillingen skal formidle og at forskningsresultater, dokumentasjon eller konkrete og aktuelle problemstillinger underbygger ideene. Dette er hovedhensikten med at man danner referansegrupper. Interdisiplinære referansegrupper med individer som møter med ulike referanser og erfaringer og som er villig til å fungere sammen som en kreativ og eksperimentell ressurs med respekt for ulikhetene har de største potensialene til å få til ei god utstilling. Men om man stiller i ei referansegruppe for å fronte egen akademisk posisjon og synspunkter blir referansegruppa en forlenget arm av akademias korridorer hvor man vokter hverandres skritt og klatrer på hverandres hoder. Ei god museal utstilling skapes i en faglig og kreativ samhandling mellom ideer, formgivning og produksjon. Der de forskjellige kompetansene er likestilte. En utstilling skal balansere mellom kunnskap og opplevelse, den bør ha en form eller et fysisk uttrykk som appellerer til sanseinntrykkene og nysgjerrigheten. En appell til sanseinntrykkene er med på å gi publikum mulighet til å tolke utstillingen både følelsesmessig og intellektuelt. Men publikum må også fristes til å lese tekstene. Design av tekst og foto må trekke publikum til seg, mens tekstene må være kunnskapsbaserte. Publikum må kunne hente kunnskap fra tekstene, ellers blir de uinteressante. Rommet som utstillingen skal plasseres i er derfor av stor betydning for både formgivere og publikum. Dersom rommet først og fremst er uttrykk for bygningsarkitektenes innovative og kreative formspråk kan utstillingen fungere forstyrrende eller malplassert i rommet. Er rommet for spesielt og man ønsker å omgå rommets uttrykk for å skape en meningsfylt helhet kan man ende opp med økte produksjons kostnader, slik vi gjorde. Det var mange skjær i sjøen fra planene om ny utstilling til Svalbard Museum tok til. Skjærene må betraktes som 17

18 utfordringer man skal forbi uten å grunnstøte. Utstillingsrommet var ett av de mest nervepirrende skjærene, som vi heldigvis klarte å styre unna. Publikum leser tekster i Svalbard Museums nye basisutstilling. 18