Kommentarer og innspill til tilsynets notat: «Metode for sammenlikning av innkjøpspriser til dagligvarekjedene» publisert på web mars 2019.

Transkript

1 Kommentarer og innspill til tilsynets notat: «Metode for sammenlikning av innkjøpspriser til dagligvarekjedene» publisert på web mars Av professor Tommy Staahl Gabrielsen, UiB og BECCLE. Dato: 27. mars Konkurransetilsynet har publisert et notat på sine websider der de gjør rede for hvilken metode de vil benytte for å sammenlikne innkjøpsprisene fra leverandørene til de ulike kjedene i dagligvaremarkedet. Målsettingen med arbeidet som tilsynet har satt i gang er å kartlegge hvorvidt det er reelle forskjeller i dagligvarekjedenes innkjøpsvilkår. Bakgrunnen er en mulig regulering av dominerende leverandørers mulighet til å ta ulike priser til ulike kjeder (prisdiskriminere mellom kjedene). Jeg har fått i oppdrag fra DLF/advokatfirmaet Schjødt å gi kommentarer til notatet og metoden slik den er beskrevet. Jeg starter med noen overordnede kommentarer, før jeg går gjennom notatet og gir kommentarer til utvalgte avsnitt. Generelle kommentarer: (1) Notatet gir ingen definisjon av prisdiskriminering, og gjør heller ikke rede for hva som ville innebære ulovlig prisdiskriminering i forhold til et eventuelt forbud mot prisdiskriminering. Det er på en måte forståelig ettersom reguleringen ikke er iverksatt. På den annen side ville det kanskje vært naturlig å gjøre seg opp noen tanker, eventuelt sette opp noen alternativer, om hvordan en ser for seg at en slik regulering kan bli utformet. Dette fordi datainnhentingen og beregningene av prisforskjeller potensielt kan bli mer målrettet når man konkret vet hva som skal avdekkes. (2) Notatet gir en generell beskrivelse av kontraktstrukturen som observeres i markedet. I dette innspillet vil jeg legge denne beskrivelsen til grunn. I beskrivelsen går det fram at leverandørene og kjedene forhandler ulike typer rabatter ut fra en grunnpris som bestemmes av leverandøren. Noen rabatter gis som krone- eller prosentfradrag fra grunnprisen (grossistrabatt, varelinjerabatt og noen ganger også bonuser og kampanjestøtte). Andre rabatter gis noen ganger som faste overføringer (bonuser, JM, kampanjestøtte), og atter andre er noen ganger basert på realisert omsetning (bonuser, JM og kampanjestøtte). Denne beskrivelsen innebærer at kontraktene er ikke-lineære, med andre ord at det forhandles om andre ting enn bare en volumuavhengig enhetspris. Det synes å herske en viss uenighet mellom aktørene om hvordan kontraktstrukturen er i dette markedet, og det kan derfor være behov for å forankre dette tydeligere mellom partene. (3) Det nevnes flere steder i notatet at ulikheter i rabatter kan tilskrives ulikheter i ytelser fra kjedenes side (for eksempel gjelder dette grossistrabatter, JM, kampanjestøtte etc.). Dersom sammenlikningene som gjøres skal benyttes til å fastslå om det foreligger prisdiskriminering vil det være av avgjørende betydning å få data på om, og i hvilken grad, en rabatt motsvares av en kostbar ytelse fra motparten i en relasjon. Det er ikke nødvendigvis avgjørende for målsettingen med dette notatet (som kun er å avdekke ulikheter i innkjøpsprisene per se), men det er helt avgjørende hvis en skal kunne fastslå om eventuelle avdekkede ulikheter innebærer prisdiskriminering. En svakhet med notatet er at det ikke redegjør for hvordan ulike rabatter skal renskes for kostnader knyttet til denne type ytelser. (4) Gjennomgående i notatet brukes betegnelsen «innkjøpspriser». Samtidig presiseres det at «innkjøpsprisene» som beregnes ikke må betraktes som de reelle innkjøpsprisene (se spesielt avsnitt 38) blant annet fordi prisene ikke er renset for motytelser og kostnadsgevinster som 1

2 kan ligge til grunn for rabattene (se avsnitt 23). Andre steder skrives det likevel at «variabel pris er et estimat på den marginale innkjøpsprisen kjedene står overfor» (se avsnitt 21). Det er derfor uklart hva Konkurransetilsynet mener. Er innkjøpsprisene som beregnes å forstå som estimater på de reelle innkjøpsprisene, eller er det noe annet? Konkurransetilsynet vil beregne «innkjøpsprisene» og lage sammenlikninger mellom kjedene. Dersom innkjøpsprisene som beregnes ikke er de reelle, framstår det som uklart hva sammenlikningen skal fortelle oss og hva det skal brukes til. Spesifikke kommentarer til enkelte avsnitt (nummerert som i notatet fra Konkurransetilsynet): 2. Valg av leverandører og produkter. (5) Konkurransetilsynet har valgt å basere datainnhentingen på opplysninger fra leverandørene. Det hadde vært ønskelig å kvalitetssikre tallene ved å hente inn motsvarende tall også fra kjedene og sammenstille disse. På den måten kan en unngå diskusjoner om datagrunnlaget i etterkant, og man vil også kunne følge de ulike rabattene gjennom verdikjeden og se om, og i hvilken grad, disse videreføres til de enkelte butikker. (6) Her fastslås det at datainnhentingen indirekte også omfatter innkjøpsbetingelsene til Bunnpris og Kolonial.no fordi disse inngår i innkjøpssamarbeid med henholdsvis NorgesGruppen og Rema. Dette er bare sant i den grad disse to kjedene viderefører de samme betingelsene til sine innkjøpspartnere, noe som ikke er opplagt at de vil gjøre. (7) NFD har fokusert på at kartleggingen skal gjelde dominerende aktører fordi en eventuell regulering kun er tenkt å omfatte slike. I sammenlikningene har tilsynet ikke vektlagt å avgrense undersøkelsen til kun dominerende aktører, og i stedet fokusert på leverandører med «sterke merkevarer» og høy omsetning. Det følger nærmest av definisjonen på en dominerende leverandør at denne mer eller mindre uavhengig vil kunne diktere prisene i forhold til kjedene, og at kjedene vil ha begrenset kjøpermakt i forhold til dominerende leverandører. Dette understøttes av at i den konkurranserettslige dominansvurderingen inngår nettopp vurdering av kjøpermakt som et sentralt element. I den grad forskjeller i innkjøpspriser mellom kjedene skyldes forskjeller i forhandlingsmakt mellom ulike kjeder (f.eks. på grunn av størrelse, dyktighet i forhandlinger eller annet) skulle en forvente at de reelle prisforskjellene (altså justert for forskjeller i motsvarende ytelser og kostnadsgevinster) mellom kjedene ville være små hvis leverandøren er dominerende, og større dersom leverandøren ikke er dominerende. Spørsmålet er derfor hva en har påvist dersom man finner relativt store prisforskjeller for en leverandør? Kan dette da være en dominerende leverandør som (ulovlig) prisdiskriminerer, eller er dette tvert imot et «bevis» på at leverandøren ikke kan være dominerende? Dominansvurderingen er en krevende oppgave, og jeg har forståelse for at dette ikke gjøres på dette stadiet. På den annen side hadde det vært nyttig med en generell diskusjon av prinsippene for vurdering av dominans, og spesielt om og hvordan strukturen og nivået på innkjøpsprisene innvirker på dominansvurderingen. (8) Tilsynet legger vekt på at kartleggingen skal omfatte høy samlet omsetning for at undersøkelsen skal dekke en stor andel av leveranser fra dominerende aktør. Premissen synes her å være at det finnes en høy andel dominerende leverandører, men det har man ikke undersøkt. Enten man finner prisforskjeller eller ikke vet man ikke om dette skyldes dominerende leverandører eller ikke. Det kunne også ha vært interessant å sjekke om det er vesentlige forskjeller i prisstruktur for store, mellomstore og små leverandører. Dersom undersøkelsen for eksempel avdekker at store 2

3 leverandører prisdiskriminerer til fordel for en bestemt kjede, hadde det vært interessant å se om, og i hvilken grad, det samme prismønsteret gjaldt for små og mellomstore leverandører. Slik undersøkelsen er lagt opp, vil man ikke kunne undersøke dette. (11) Konkurransetilsynet har valgt å avgrense sammenlikningen til å omfatte identiske produkter som ble kjøpt av alle tre dagligvarekjedene i Det er lett å forstå en slik tilnærming fordi sammenlikningen av innkjøpsprisene blir relativt rett fram. Samtidig mister man mye informasjon med denne avgrensingen. En leverandør med et stort sortiment vil kunne høste stor- og samdriftsfordeler dersom en kjede kjøper en større andel av sortimentet, og dette vil kunne gi seg utsalg i større rabatter begrunnet i kostnadsbesparelser hos leverandøren. Sortimentet som tas inn ulike kjeder fra en leverandør kan være ulikt, og også antallet produkter fra en leverandørs sortiment kan variere. En kjede kan for eksempel ta inn kun et eller noen få produkter fra en leverandør, mens en annen kan ta hele produktlinjen. Når man fokuserer på enkeltprodukter som kjøpes av alle kjedene er faren tilstede for at sammenlikningen blir feil. Sett for eksempel at en leverandør har 10 varelinjer, og at en kjede tar alle 10 mens de to andre kun tar ett produkt. I en slik situasjon er det langt fra opplagt at det er meningsfylt å sammenlikne innkjøpsprisen på det ene produktet som alle tre kjedene kjøper. (17) For rabatter som ikke er tilknyttet et enkelt produkt bes leverandørene selv om å fordele rabatten på enkeltprodukter samt redegjøre for fordelingsprinsippet de legger til grunn. «Riktig» fordeling av faste kostnader og inntekter på enkeltaktiviteter er et komplisert spørsmål. Spesielt utfordrende blir dette når bedriften som bes fordele faste beløp potensielt kan bli regulert, og når reguleringen kan tenkes å avhenge av hvilken fordeling som foretas. Slike aktører vil ha insentiver til å fordele faste beløp strategisk. For eksempel vil en aktør som ønsker at innkjøpsprisen skal bli lav på et spesifikt produkt, for eksempel fordi det inngår i en sammenlikning, kunne legge mindre av faste rabatter på produkter som ikke inngår i sammenlikningen. Her synes det å være et betydelig rom for strategisk tilpasning. Her kunne man i prinsippet tenke seg å dobbeltsjekke en leverandørs fordeling med hvordan kjedene fordeler rabattene. På den annen side er det kanskje få grunner til at en kjede og en leverandør skulle tenke likt om dette ettersom de kan ha motstridende interesser. 3. Metode for å beregne innkjøpspriser (23) I dette avsnittet berøres kanskje den største utfordringen med å gjennomføre sammenlikninger av innkjøpspriser til dagligvarekjedene: nemlig at hele eller deler av rabatten kan være en betaling for en motytelse fra kjeden. Det kan også i prinsippet tenkes at rabatten ikke fullt ut dekker kostnadene med motytelsen. Dersom en kjede gis en lavere pris enn annen kjede fordi den gir større motytelser enn den andre, vil dette ikke automatisk kunne betraktes som prisdiskriminering. Konkurransetilsynet erkjenner at dette problemet er en utfordring, og medgir at denne type beregninger vil innebære en betydelig grad av skjønn. Konkurransetilsynet har valgt i denne sammenheng ikke å gjennomføre denne typen beregninger. Dette er imidlertid et problem man ikke kommer utenom ved en eventuell regulering. Her kan en fort tenke seg betydelige konflikter mellom aktører med ulike interesser av reguleringen. (28) Her beskrives bonuser, og at disse ofte er faste eller basert på realisert omsetning. En naturlig tolkning av begrepet realisert omsetning er faktisk detaljistpris multiplisert med omsatt mengde. For å unngå misforståelser bør begrepet «realisert omsetning» defineres (gjelder også omtalen av JM i (29)). 3

4 (32) I dette avsnittet defineres nettopris som grunnprisen minus alle rabatter og bonuser, og det hevdes at forskjeller i nettopriser kan være særlig relevant i analyser av ekspansjon eller etablering i dagligvarehandelen. Det er riktig dersom man ser forskjeller i nettopriser for alle produkter som omsettes. Her har man imidlertid begrenset seg til å se på nettpriser for noen utvalgte produkter, nemlig sterke merkevarer med høy omsetning som blir distribuert av alle kjedene (med de innvendingene vi har presentert over), og da er det ikke like opplagt at nettoprisen gir et godt bilde av ekspansjons- og etableringsmuligheter. (33) Her introduseres en ny rabatt som er kalt «merchandising». Denne anses tydeligvis som såpass viktig til at man vil beregne nettopriser med og uten rabatten inkludert. Rabatten inngår ikke i Tabell 1, men den kan likne på grossistrabatten. Notatet bør klargjøre eventuelle forskjeller på de to rabattene, og merchandising bør kanskje inn i Tabell 1. (38) Konkurransetilsynet konstruerer to variable prismål (VP1 og VP2), men det sies at disse ikke er ment å utgjøre et spesifikt utrykk for den marginale eller variable innkjøpsprisen til kjedene. Meningen er ifølge notatet - kun å vise hvordan innkjøpsprisene endrer seg ved ulike mål. Spørsmålet er hvor interessant en slik eksersis er. Betydelig mer interessant hadde det vært med en avklaring av hvordan man vil forholde seg til den beskrevne variasjonen i rabattstruktur. I avsnitt (35) sies det at en gitt rabatt kan både være fast eller variabel (avhengig av både leverandør og kjede), at noen rabatter kan være vanskelig å klassifisere, samt at enkelte rabatter er knyttet til motytelser. I tillegg kommer også problemstillingene knyttet til kravet om at produktet må være distribuert av alle kjedene som vi har kommentert over, og at man da kan overse kostnadsgevinster på leverandørens hånd som grunnlag for en rabatt. Det er disse spørsmålene som er de helt vesentlige metodiske utfordringene dersom en skal finne mål på faktiske innkjøpspriser. Man må da anta at det på et senere tidspunkt vil komme et forslag til hvordan man akter å løse disse utfordringene, og aktørene kan naturligvis tenkes å ha synspunkter/innspill til dette. (40) VP2 tar kun hensyn til varelinjerabatter og grossistrabatter som begge synes å være variable. I dette avsnittet konkluderer man med at VP2 sannsynligvis er et øvre bånd på den variable/marginale innkjøpsprisen. Samtidig påpekes det at grossistrabatten ofte gis fordi kjeden påtar seg ulike logistikkoppgaver for leverandøren. I den grad VP2 er konstruert ved at man trekker fra hele grossistrabatten må dette bety at den «faktiske» grossistrabatten reelt sett er mindre, eller kanskje til og med null eller negativ. Dette betyr igjen at det øvre båndet for den marginale innkjøpsprisen antakelig er høyere enn VP2. Dersom man mener noe annet enn vår tolkning, bør dette klargjøres. (42) Basert på det overstående beregnes tre priser, «nettopris» og VK1 og VK2. I dette avsnittet betegnes dette som innkjøpspriser. Vi mener dette er uheldig terminologi ettersom avsnitt (38) klart gir utrykk for at VK1 og VK2 spesifikt ikke er ment å reflektere (marginale) innkjøpspriser. Det bør klart framgå av sammenhengen at sammenlikningen ikke fanger opp forskjeller i faktiske innkjøpspriser, jfr. avsnitt (38). I dette avsnittet sies det også at det beregnes vekter for hvert produkt bestående av hvert produkts andel av totalt innkjøp hos hver av kjedene. Fra notatet er det er ikke helt klart hvordan vektingen foregår og hvorfor man vekter på denne måten. Dette bør klargjøres. Antakelig innebærer vektingen at dersom et produkt utgjør en lav andel av kjede x s samlede innkjøp vil denne «innkjøpsprisen» telle lite i kjedens innkjøpskostnader, og tilsvarende motsatt dersom produkt utgjør en stor andel. Det refereres til likning (1) i notatet, men der framgår det ikke hvordan vektingen er gjennomført. 4

5 Undersøkelsen omfatter et begrenset produktutvalg som beskrevet i notatet. Dette betyr at summen av en kjedes andeler av de samlede innkjøp for produktene i undersøkelsen ikke vil summere seg til 1. Vi savner en drøfting i notatet for hva dette vil bety for vektingen og sammenlikningen innkjøpsprisene og hvilke mulige bias dette skaper. Innkjøpsandelene til produktene i undersøkelsen vil tendere til å være større for kjeder med lavere vareutvalg enn for kjeder med større vareutvalg. Dette betyr at vektingen av innkjøpsprisene antakelig vil avhenge av størrelsen på vareutvalget, men også potensielt av hvordan vareutvalget påvirker omsetningen til den enkelte kjede. I så fall vil vektingen, og dermed de vektede prisene, avhenge av størrelsen på vareutvalget hos den enkelte kjede. Det kunne med fordel vært drøftet i notatet hvilken eventuell bias dette skaper for prissammenligningene. Deretter beregnes det indekser som viser aggregert prisforskjell mellom kjede x og y gitt at begge har y sitt innkjøpsvolum. Rent teknisk gjør man dette med å skalere opp enhetssalget til x opp til samme nivå som y. Dette virker som en grei måte å aggregere å sammenlikne på gitt at man er opptatt av aggregerte forskjeller i «nettopriser» og VK1 og VK2 mellom kjedene. Derimot er denne sammenlikningen lite egnet til å fastslå om det er slik at enkelte dominerende leverandører prisdiskriminerer på reelle innkjøpspriser til kjedene. Hovedgrunnen til dette er at rabattene ikke er rensket for kostnader knyttet til motytelser for rabattene og potensielle kostnadsbesparelser knyttet til stor- og samdriftsfordeler på leverandørsiden. Det er heller ikke drøftet i notatet hvorvidt disse forholdene er varierer systematisk mellom kjedene, eller om de varierer usystematisk, og det er heller ingen drøfting av i hvilken retning det trekker at slike forhold ikke er vurdert. En annen grunn er at vi ikke vet om sammenlikningen omfatter bare, noen få, eller ingen, dominerende aktører. Dette er en alvorlig svakhet med metoden som skisseres. 4. Resultater (48) Konkurransetilsynet vil rapportere resultatene fra kartleggingen av «innkjøpspriser» til NFD og også forskjeller i selvrapporterte kundespesifikke driftsmarginer til leverandørene. Til tross for alle forbehold Konkurransetilsynet har tatt i dette notatet, og at de undersøkte prisene antakelig avviker vesentlig fra de reelle innkjøpsprisene, tror vi faren er tilstede for at undersøkelsen vil bli oppfattet som en undersøkelse av reelle innkjøpspriser for de ulike kjedene, og at undersøkelsen vil bli en del av beslutningsgrunnlaget for å iverksette regulering av aktørene. Etter mitt syn gir ikke metoden i dette notatet grunnlag for dette. Referanse: Metode for sammenlikning av innkjøpspriser til dagligvarekjedene. Udatert notat hentet fra 5