KULTURUTREDNINGEN INNSPILLSEMINAR RICA HELL, STJØRDAL 30. OKTOBER INNSPILL FRA VERDAL KOMMUNE V/VIRKSOMHETSLEDER KULTUR, INGVILD AASEN

Transkript

1 KULTURUTREDNINGEN INNSPILLSEMINAR RICA HELL, STJØRDAL 30. OKTOBER INNSPILL FRA VERDAL KOMMUNE V/VIRKSOMHETSLEDER KULTUR, INGVILD AASEN Da jeg ble spurt (av fylkeskultursjefen i Nord-Trøndelag, Ragnhild Kvalø,) om å bidra på seminaret i dag fikk jeg følgende oppgave: Gi et innblikk i hvordan den kommunale hverdagen for området er hva får vi til? og hva får vi ikke til? hvilke forventninger stiller kommunen til den framtidige kulturpolitikken? Denne oppgaven er krevende å besvare på bare 20 min. for det er mye jeg gjerne skulle trukket fram. Jeg har gjort et utvalg av noen moment som jeg synes er viktig sett fra mitt ståsted som leder for Kulturtjenesten. Jeg vil starte med å si at jeg synes jeg er heldig som får lov til å jobbe med kultur i Verdal kommune. Det er en kommune hvor det skjer enormt mye på kulturområdet og det er stort engasjement både fra frivillige og profesjonelle aktører. Det har stort fokus i folks bevissthet, og det betyr mye for mange. Resultatene av Borgerundersøkelsen til Sentio og Kulturindeksen gir oss en pekepinn på at vi totalt sett ligger godt an i Verdal. Når jeg nå går løs på utfordringen jeg fikk til i dag, håper jeg at jeg ikke blir oppfattet som surmaget på vegne av kommunen min. Det er ikke meningen, men i denne sammenhengen er det viktig å få fram det som vi ikke får til, framfor det vi har fått til. Vi trenger drahjelp i den nasjonale kulturpolitikken for å komme videre lokalt. Verdal kommune anno 1998 Jeg starter med et tilbakeblikk, og går tilbake til 1998: Da begynte jeg å jobbe i Verdal kommune. Det var ikke noe lystig bilde som møtte meg. Det var krise i industrien, og det så mørkt ut for hjørnesteinsbedriften Aker Verdal. 1

2 Verdal var et stigmatisert samfunn med rusproblematikk og utfordrende oppvekstmiljø. ( Bl.a viste statistikken at vi var hardest rammet av hverdagskriminalitet i fylket.) Kommunen var på full fart inn på ROBEK-lista (og året etter var vi der). Den store omorganiseringsbølgen gikk som en farsott gjennom kommune- Norge, og også i Verdal kommune var troen stor på at vi skulle greie å spare store ressurser på å flytte bokser og snu organisasjonen på hodet. Kommuneorganisasjonen var preget av stor grad av usikkerhet og frustrasjon, og evnen til å trekke felles i riktig retning var ikke til stede. Sparekniven ble brukt i panikk. Det ble drevet en symbolpolitikk der vi sparte på ørene og lot kronene gå. Konsekvensen var at det aller meste av tilskuddspostene til det frivillige kulturlivet ble strøket av budsjettet. Kulturkontorets og dermed kommunens viktigste virkemiddel for samhandling med frivilligheten ble borte. Omstilling Så kom 1999: Kommunevalg: Maktskifte i Verdal og ny ordfører. Hun skapte en offentlig erkjennelse av at: Ja, vi har problemer. Noe må gjøres. Det ble satt i gang en prosess og i 2001 fikk kommunen status som nyskapings- og omstillingskommune. (Varighet 6 år ( ).) Med det kom det økonomiske midler fra både stat og fylkeskommune og Strategisk næringsplan ble utarbeidet. Planen ble utarbeidet i tett samarbeid med næringslivet og de sa til kommunen: Gi oss et levende kulturliv, så skal vi ordne resten. (Mål: Å skape et lokalsamfunn med høg bokvalitet, et levende kulturliv og et utviklingsorientert næringsliv.) Et hovedmål med næringsplanen var selvsagt å skape vekst i industrien og en mer robust næringsstruktur. Med kulturbasert forretningsutvikling ble definert som et av hovedsatsingsområdene. 2

3 Hvorfor fikk kultursatsing en så fokusert plass i næringsplanen? Det ble definert som et fortrinn. Det var to faktorer som var avgjørende: Nr 1: Teatermiljøet sto sterkt i Verdal et miljø som har tradisjon tilbake til starten på Spelet om Heilag Olav og den nesten 50-årige historien rundt det. Den innbefatter en like lang erfaring med samhandling mellom amatør/proff og forståelsen av viktigheten av profesjonelle aktører. Nr 2: Stiklestad Nasjonale kultursenter. Det var godt etablert og et synlig bevis på at det er mulig å skape næring ut av kulturarbeidsplasser. En så at det hadde potensiale for videre utvikling. Resultat De mest omfattende resultatene av den kulturbaserte næringssatsingen er den videre utviklingen av SNK, etableringen av Tindved kulturhage og HINTs utdanning Teaterproduksjon og skuespillerfag. Tindved ble et nav for mange mindre bedrifter som har etablert seg. En god del av disse har relasjon til sceneproduksjon. Vi ser mange positive effekter, og i Kulturtjenesten opplever vi det til daglig vi samarbeider med mange av dem i forhold til oppgaver vi skal løse. Vi ser også at de samarbeider med profesjonelle utøvere innen ulike uttrykk og sjangre fra andre steder og miljøer, og på den måten gir publikum flere opplevelser med mer allsidig uttrykk. Samtidig utvikler de også Verdalens kulturnettverk. Utilsiktet erfaring Men så har vi ei utfordring som vi også ønsker å trekke fram som er utilsiktet: Tilgangen til profesjonelle krefter høyner nivå på det som formidles. Det i seg selv er positivt. Men det legger også press på amatørkulturlivet om høynet nivå for å trekke publikum. Amatørene må kjøpe tjenester av de proffe aktørene for å greie det, og det er kostnadsdrivende. Amatørorganisasjonene løper en høyere risiko hver gang de gjør en oppsetning, og de opplever at det er de som må ta den økonomiske risikoen, ikke de næringsdrivende som selger tjenestene til fastsatte priser. Det har skapt en del misnøye i amatørmiljøene. (Det kom bl.a. 3

4 til uttrykk i en avisdebatt i 2006, men vi registrer at det fremdeles ligger og ulmer.) En annen side ved dette med krav til kvalitet, spesielt innen teatermiljøet, er dette med kvalitet prestasjonene på scenen. Rollene i amatøroppsetningene bekles ofte gjennom audition, og de flinkeste amatørene i regionen får bekle de sentrale rollene. Hvordan greier amatørbevegelsen å holde entusiasmen oppe og skape muligheter for de som ønsker å komme inn og være en del av det? Blir det plass til alle? Dette er ei utfordring for kommunen: Hvilken rolle skal kommunen spille, og hvordan balansere slik at begge parter får sin utvikling? Blir det plass til alle? Dette er ei utfordring i forhold til det å få til en helhet i kulturpolitikken. Kulturloven hvordan følger vi opp den? I 2007 fikk vi vedtatt en kulturlov. Den har som formål å stadfeste det offentliges ansvar for å legge til rette slik at alle kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Spørsmålet er om vi har greid å følge opp dette lokalt hos oss? Jeg er fornøyd med at vi som steg en fikk utarbeidet kommunens første kulturplan som fikk plass i planhierarkiet, som kommunedelplan. Da fikk vi i et verktøy for å jobbe helhetlig innen kulturfeltet. Planen ble en ambisiøs og hadde et langsiktig perspektiv (2020). Men så er det sammenhengen mellom teori og praksis: Den er ikke alltid så enkel å få til. Når jeg oppsummerer tiltak som kommunen har vært involvert siden planen ble vedtatt, ser jeg at det er realisert langt flere tiltak relatert til næringsperspektivet enn til allmennkulturperspektivet. Med allmennkultur mener jeg amatørvirksomheten, frivillige kulturorganisasjoner og enkeltindividenes muligheter for deltakelse og utfoldelse i kulturlivet. 4

5 Jeg ser også tendensen til festen får mer enn hverdagen. Dvs at det er enklere å utløse midler til festivaler/arrangement enn til driftstiltak som går over tid. Hvorfor har prioriteringene blitt sånn? En viktig faktor er tilgangen til virkemidler. Innen kulturbasert næringsutviking har gulrøttene vært større og søtere, både statlig og regionalt, enn i forhold til allmennkulturtiltak. Dette utløser også ofte en kommunal andel i et spleiselag. Allmennkulturtiltakene er i større grad prisgitt de lokale ressursene. Vi trenger både mer penger og flere kommunalt ansatte med kulturfaglig kompetanse hvis flere av tiltakene på allmennkultursiden skal realiseres. At det utløses midler til festivalene og de større arrangementene er ikke unikt i Verdal det er likt over alt. Hos oss er omdømmebygging og at det generer næringsaktivitet sterke argumenter som brukes for at det ytes kommunal støtte til den type tiltak. I tillegg har vi gjort erfaringer med utforming av kulturplanen vår, og at strukturen på dokumentet ikke er god nok opp mot den overordnede kommuneplanen. Kommuneplanen ble utarbeidet i etterkant og er felles med Levanger kommune. Det var da mange involverte og mange hensyn som skulle tas. Vi lyktes ikke med å få til en gjennomgående målstruktur i kulturkapitlet. Kulturplanen får dermed ikke den kraften den skulle hatt. Dette er erfaringer vi har gjort oss. Den viser at det krevende å utforme gode dokumenter, og at en ikke nødvendigvis lykkes fullt og helt i første forsøk. Å få til gode planer kan ta tid. Det er også et aspekt som viser at realisering av kulturloven er langsiktig jobbbing. Budskapet i forhold til nasjonal kulturpolitikk er: Vi trenger drahjelp videre framover for å ivareta den helhetlige kulturpolitikken ut fra kulturlovens intensjoner. I Verdal trenger vi spesielt drahjelp til å få fokus på kulturen i hverdagen. 5

6 Økonomiske virkemidler. Har vi behov for småpenger fra staten? Et virkemiddel for å få gjennomført ivaretakelse av ønsket politikk er pålegg gjennom lover og forskrifter. Det andre virkemiddelet som gir et langt mer positivt fokus er pæng eller såkorn. Et eksempel på statlige såkornmidler som har fungert bra hos oss er Den kulturelle spaserstokken (DKSS). Det er ikke store summen vi får, men det utløser stor lokal innsats. I forhold til DKSS er det lagt vekt på at det skal være formidling av profesjonell kunst og kultur. Vi har i tillegg valgt å legge vekt på at seniorene skal få være med i prosessen med å produsere konserten eller forestillingen. Vi har etablert en egen organisasjon, kalt Hagergrynkompaniet (HGK), som bl.a. hjelper oss med det. På den måten gir spaserstokkmidlene en dobbel effekt; egenaktivitet for noen og opplevelse for mange. Spiralen går videre med at HGK har tatt initiativ til samarbeid med andre organisasjoner og har bygd opp egne arrangement hvor det ikke brukes en eneste spaserstokk-krone, men som har blitt så populære at de trekker publikum også fra nabokommunene. Dette er en videre omdreining oppover i spiralen; HGK får masse positiv respons og opplever at de gjør noe samfunnsnyttig innen kulturfeltet, som igjen genererer mer aktivitet hos dem. Spaserstokkmidlene har også vært et insitament for samarbeid med helsesektoren. Vi har møysommelig startet den jobben. Der har vi ikke kommet langt nok ennå, men vi er sakte men sikkert på veg, og vi er nødt til å bygge stein på stein. Målet vårt er at midler innen helsebudsjettet skal kanaliseres til kulturaktivitet og da ikke bare happeningene, slik DKSS er, men også slik at kultur blir en del av hverdagen enten du bor på institusjon, er hjemmeboende med behov for pleieassistanse eller du er helt selvgående senior. Et viktig poeng for tiltak som er ment å skulle vare over tid, er at mengden såkorn må være forutsigbar fra år til år. Uten det greier vi ikke å bygge strukturene slik jeg har beskrevet i forhold til DKSS. 6

7 Såkornmidler innen allmennkulturfeltet kan også i stor grad ses i sammenheng med kulturens plass i forhold til samhandlingsreform og folkehelsearbeid. Her har vi kjempeutfordringer i årene framover, jfr ditt, Karen Espelund, sitt innlegg under NOKU-konferansen 25. september. Med andre ord: Vi trenger flere såkornmidler til allmennkulturtiltak over kulturbudsjettet! De tre forvaltningsnivåene Et moment til som det må settes fingeren på er sammenheng mellom de tre forvaltningsnivåene. Vi må vite av hverandre. Her er det forbedringspotensiale. I forhold til f.eks spillemiddelordningen og Den kulturelle skolesekken er det etablert gode strukturer. Men denne strukturen er ikke på plass i forhold til helheten. For å få til en best mulig bruk av såkornmidler og kvalitet er det viktig at det er sammenheng mellom de tre forvaltningsnivåene. Høyrehånda må vite hva venstrehånda gjør. I forhold til DKSS er det en mangel at fylkeskommunen ikke er inne i denne sammenhengen. Burde ikke fylkeskommunen fordelt midlene ut til kommunen i stedet for staten? De har bedre forutsetninger for å kjenne de lokale forholdene, og midlene er en stimuli til samarbeid. Verdien av nettverksarbeid mellom kommunene Et punkt som jeg vil nevne til slutt og som er en positiv erfaring å bygge videre på. Det er dette med nettverksjobbing på tvers av kommuner. Det har vi i Verdal positiv erfaring med, både gjennom kulturgruppa i Byer i Midt-Norge og gjennom interkommunalt samarbeid i forhold til DKSS, hvor Trondheim kommune frivillig har tatt på seg koordinatorjobben, og hvor alle kommunene i begge fylkene har mulighet til å være med. Erfaringene med å være med i slike nettverk er at det løfter oss. I de fleste kommunene er vi få kulturarbeidere med små fagmiljøer. Gjennom slike nettverk får vi til erfaringsutveksling, styrking av fagmiljøene og vi får sammen til prosjekt som det i verste fall ikke hadde blitt noe av i hver enkelt kommune, og det blir i alle fall mer solide prosjekt av at vi løfter i flokk. Mao stimulering til nettverksarbeid er et ønsket punkt i en framtidig kulturpolitikk. 7

8 Avslutning: Avslutningsvis oppsummerer jeg forventninger til den nasjonale kulturpolitikken i 4 punkt: Sterk satsing på kulturbasert næringsutvikling får konsekvenser for frivilligheten. Nasjonale satsinger må evalueres i helhetsperspektiv. I forhold til Kulturloven: Vi trenger drahjelp videre for å ivareta den helhetlige kulturpolitikken. I Verdal trenger vi spesielt drahjelp til å få fokus på kulturen i hverdagen. Vi trenger bl.a. flere såkornmidler til allmennkulturtiltak over kulturbudsjettet! Styrke sammenhengen mellom de tre forvaltningsnivåene på kulturfeltet. Stimulere til nettverksarbeid mellom kommunene. (Jeg skulle også gjerne ha sagt noe om både behov til forskning innen kulturfeltet og utfordringene knyttet kompetanse og stillinger knyttet til allmennkulturfeltet, men det får jeg satse på at noen andre spiller inn. ) 8