BRENNENDE SINN Lars Helle BRENNENDE SINN

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "BRENNENDE SINN Lars Helle BRENNENDE SINN"

Viggo Christensen
8 år siden
Visninger:

2 BRENNENDE SINN Lars Helle BRENNENDE SINN

3 LARS HELLE: Rom for handling skoleutvikling i lys av L Tano Aschehoug. Skolens og elevenes valg en utfordring til veilederkompetansen Tano Aschehoug. Elevvurdering kontroll eller læring Tano Aschehoug. Pedagogisk ordbok (sammen med Inge Bø) Universitetsforlaget. Mellomtrinnslæreren Universitetsforlaget. Ungdomstrinnslæreren Universitetsforlaget. Når demningen brister Kagge forlag. Småskolelæreren Universitetsforlaget. Rom for handling organisasjonslæring i skolen Universitetsforlaget. Den siste dagen. Kriminalroman Wigestrand Forlag. Læringsrettet vurdering Universitetsforlaget. Bak stengte dører. Kriminalroman Wigestrand Forlag. Sanger til Gry. Kriminalroman Wigestrand Forlag trinn. Pedagogikk og elevkunnskap Universitetsforlaget trinn. Pedagogikk og elevkunnskap Universitetsforlaget. Der sirkelen slutter. Kriminalroman Wigestrand Forlag.

4 KOLOFON Brennende sinn Wigestrand Forlag, Stavanger Elektronisk utgave 2014 Første versjon, 2014 Elektronisk tilrettelegging: Sæby Fotosats ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

5 ISABELLA Isabella Låt inte dom djävlarna ta dej!dom som talat vitt och brett om en enda väg Dom skriker framåt och hugger din fot så att senan går av i ditt steg Det kan hända så mycket på bara några år Du kan tappa den där blicken som är så klar Tappa dina drömmar, tappa alla svar tappa allt du har Isabella Isabella Isabella, kom ut i natt! (Ulf Lundell, 1993)

6 PROLOG FREDAG 5. JUNI 2009 Nå roper en verden: Vi trenger ditt hjerte, din evne, ditt brennende sinn! Og fikk du din ungdom til odel og eie, så bruk den! Sett kreftene inn! Diktet til Arne Paasche Aasen boret seg inn i hjernen min. Foran meg sang en kvinne Remember me, but forget my fate. Jeg skaket på hodet og svelget tungt. Sitatene gled over i hverandre. Ungdom til odel og eie. Glem min skjebne. Ikke tale om, tenkte jeg. Det finnes mennesker som ikke får sin ungdom til odel og eie. Faktisk finnes det dem som blir frarøvet den når sinnet er på sitt mest brennende. Og deres skjebne skulle vi faen meg huske. Det var derfor jeg satt der. For å avsløre en morder. Så snart dødsscenen var slutt, ville det bli min tur. Alt var avtalt. Alt kunne fortsatt gå galt. En slik finale hadde jeg aldri vært med på tidligere. Ved siden av meg satt en vakker kvinne i kongeblå kjole. På begge fløyene kunne jeg se sivilkledde politifolk, alle med ledninger i øret. Vi hadde grunn til å frykte det verste. Mange var allerede døde. Nå gjaldt det å unngå at det ble flere. Jeg svelget på nytt. På utsiden så jeg kanskje nervøs ut, og det var jeg nok. Men mest av alt var jeg forbannet. Raseriet satt i magen som en mørk og hard klump. Foran meg kunne jeg se flere hundre bakhoder. Sju av dem stakk seg ut. Ett bakhode med kritthvitt hår og spisse ører. Ett med eksklusiv blond frisyre. Jeg visste at panneluggen var klipt på

7 skrå. Ett med pistrete, gule strå som sto rett til værs. Ett med bleket hestehale. Ett med brunspettet hår limt til hodebunnen. Ett med fett, kullsvart, halvlangt hår. Og til slutt: En fullstendig blankpusset skalle som raget langt over alle andre. For minst en av disse vil livet aldri bli det samme igjen, tenkte jeg. Uten anger. Vedkommende hadde gjort seg fortjent til det som skulle komme. Avslutningsarien ebbet ut. Sangerinnen sank sammen på scenen. «Det er vel min tur nå,» sa jeg med en hard uro i mellomgulvet. «Er du nervøs?» spurte hun. «Mest sint,» svarte jeg. «Du er nok det, ja.» Mens jeg gikk mot scenen, tenkte jeg på hun som hadde blitt frarøvet alt.

8 TO UKER TIDLIGERE TIRSDAG 19. MAI 2009 Den gamle mannen beveger seg sakte innover i hallen. Han har kritthvitt hår med snorrett skill. Ørene er spisse. Mens han går, stryker han seg over det grå skjegget. En lysekrone speiler seg i de svarte flisene. Han registrerer sløvt at det er en ørliten sprekk i en av de ytterste. Blikket hans søker bildet på veggen: En gård som karrer seg fast til en fjellknaus. Som alltid gir Hertervig-maleriet ham fred. Det symboliserer overlevelseskraft og styrke. Møysommelig henger han den mørkeblå kasjmirfrakken fra seg på en kleshenger, fester det spraglete skjerfet i en krok, ser seg i speilet og strammer den lilla tversoversløyfen. Med rynkede bryn gir han seg i kast med trappen. Fra et sted lyder dempet latter. På det siste trinnet retter han ryggen. Før han går inn, fisker han fram en kam fra baklommen og drar den gjennom håret. Nok en gang ordner han sløyfen. Han trekker pusten dypt og blir stående i døråpningen. Rommet er fullt av festkledde mennesker. Ved et bord fullt av sjampanjeglass kaster en mørkhåret kvinne hodet bakover og ler hjertelig. Den storvokste mannen ved siden av henne smiler bredt. Den gamle strammer leppene. Ordføreren er da pokker meg over alt. Med ett går det et nesten umerkelig sus gjennom rommet. En tykkfallen mann med pistrete, gult hår gjør en diskré hodebevegelse i retning den nyankomne. Som vanlig sitter guttungens smoking dårlig, sannsynligvis er den leid, tenker den gamle. Ordføreren nikker, smiler scenevant og slår på glasset. Alles blikk rettes mot mannen med tversoversløyfen. «Et ordtak sier at hvis ikke Muhammad vil komme til fjellet, så må fjellet komme til Muhammad.

9 Så lenge jeg kan huske har vi forsøkt å arrangere en mottakelse for å hedre arbeidet du har gjort for arbeidsplassene i kommunen, men du har alltid vegret deg. Derfor har vi alliert oss med dine kjæreste, for å kunne komme til deg på denne store dagen. Det er ikke alle som blir nitti, vet du.» Det lyner i blitz. Ordføreren legger hånden på skulderen til mannen i den kvapsete smokingen. «Sønnen din hjalp oss med å arrangere denne vesle tilstelningen.» Han smiler bredt. «Håper du ikke blir alt for sint på ham.» De fleste ler pliktskyldig. Alle kjenner forholdet mellom far og sønn. Den gamle har for lengst sluttet å følge med. Blikket hans sveiper over rommet. Søker mellom to svarte aftenkjoler og en stram smoking. Så vidt han vet, har hun vært her i nesten en uke. Automatisk glir pekefingeren innenfor snippen. Det kjennes som han ikke får puste. Der står hun. Med øyne som nagler seg fast i ham. Mannen med tversoversløyfen trekker pusten i et kort, hardt gisp. Uten å tenke seg om, åpner han armene til en omfavnelse, tar et par raske skritt og bråstopper. Så rykker han et steg bakover. Det finnes ingen tilgivelse i det blå blikket hennes. Overhodet ingen. Som i de forferdelige dagene for snart atten år siden, er øynene svarte av hat. Fortsatt er hun slank og virker stiv i kroppen. Den røde kjolen ser dyr ut. Hælene er høye. Det elegant sminkede ansiktet er stivt som papp. De brede skuldrene vitner om utallige timer på treningsstudio. Som før er den lyse panneluggen klippet på skrå. Selvsagt ser hun eldre ut. Det skulle bare mangle. Nesten tjue år har gjort sitt. Den gamle skutter seg. Hvis ikke han kommer seg ut herfra, vil livet hans rase sammen. For tredje gang. Han løfter hodet. Alles øyne er rettet mot ham. Rommet er stille. Med et rykk tar han seg sammen. «Tusen takk,» sier han, overrumplet

10 over hvor grøtete ordene lyder. «Dette var sannelig overraskende.» Lenger kommer han ikke. Kvinnen i den røde kjolen løfter hånden bydende. Hun sjangler svakt, retter på panneluggen og sier: «Ja vel! Alle vet at du har skaffet kommunen arbeidsplasser.» Stemmen er skingrende, snøvlende. Den gamle registrerer to menn som beveger seg mot henne. Snart griper de henne i begge armene. Han rister langsomt på hodet og former leppene til fire lydløse ord: «La henne snakke ferdig.» Mennene slipper. På nytt gnistrer det i blitz. Ordføreren betrakter opptrinnet med halvåpen munn. Vel vitende om at kameralinsene for en gangs skyld ikke peker mot ham. Kvinnen tar et støttesteg før hun fortsetter: «Men det de neppe vet, er at du aldri har brydd deg om fred for dine nærmeste. Du hadde muligheten. Men grep du den?» Hun trekker pusten. «Alt annet var viktigere. Alt! Og slike mennesker hedrer Stavanger kommune.» De to mennene ser spørrende på ham. Den gamle rister avvergende på hodet. Pusten går hivende. I sakte film ser han en dame han ikke drar kjensel på, løpe bort og stille seg rett foran kvinnen. «Vær så vennlig og gå.» Den andre ler hånlig. «Så du har knyttet bånd til politimesteren også nå? Det overrasker meg ikke. Hvorfor gjorde du ikke det for atten år siden, spør jeg.» Politimesteren griper kvinnen i albuen. Plutselig får den gamle pusten igjen. «Slipp henne,» nesten hikster han før han snur seg og vakler mot trappen. Tjue minutter senere er huset tømt. Kvinnen i den røde kjolen er den første som forlater selskapet, de høye hælene smeller i flisene. Han venter. Etter en halv time kommer sønnen ut døren. Den gamle går bort og griper ham i smokingermet. Begge kryper inn i en sølvgrå Mercedes som

Like dokumenter

Lars Helle DER SIRKELEN SLUTTER. Roman

Lars Helle DER SIRKELEN SLUTTER Roman LARS HELLE: Rom for handling skoleutvikling i lys av L97. 1997. Tano Aschehoug. Skolens og elevenes valg en utfordring til veilederkompetansen. 1998. Tano Aschehoug.