Borgarting lagmannsrett

Transkript

1 Borgarting lagmannsrett DOM Avsagt: i Borgarting lagmannsrett, Saksnr.: Dommere: ASD-BORG/03 LagdommerAnne Magnus Lagdommer Anne M. Samuelson Ekstraordinær lagdommer Helge Monstad Ankende part A Advokat Sven Knagenhjelm Ankemotpart Tryg Forsikring Avd Oslo Advokat Eivind Wentzel Grande

2 Saken gjelder krav om yrkesskadeserstatning. A, som er født *.*.1957, var fra 1987 ansatt som hjelpemontør i firmaet X. Under arbeidet med montering av en vareheis på Postens Godssenter på Alnabru i Oslo 23. august 1993 ble han utsatt for en arbeidsulykke. En veggplate av stål falt mot A mens han sto fremoverbøyd på kne på gulvet mellom veggen og verktøykasser. Stålplaten presset hodet og nakken nedover, og han ble fastklemt. Han ble hjulpet ut og kjørt hjem. A hadde vernehjelm på hodet under hendelsen. A oppsøkte fastlegen, dr. Fredriksen, dagen etter. I legens journal fra 24. august 1993 heter det: Contusio cervicalis L76 Skadedag 23/8 kl 12. Fraktur? Trykk fra plate over nakke. Øm. Klem fra 80 kg plate over nakken. US øm C5 betydelig nedsatt bevegelighet. Ingen utstrålende smerter. Rtg cervical. Napran E x2 Legens diagnose «Contusio cervicalis L 76» betyr «forstuing av nakken». I tillegg er det anført mulig brudd. Røntgenundersøkelse av nakken samme dag viste imidlertid ingen tegn til brudd. A ble sykmeldt. Etter kontakt med legen 6. og 20. september ble han friskmeldt 27. september A sendte 31. oktober 1993 melding om yrkesskade til Bjerke trygdekontor. I skjemaets rubrikk for skadens art har A krysset av for «Forstuing, forvridning». A var på ny hos dr. Fredriksen i november Av legejournalen denne dato fremgår kun måling av blodtrykk. Neste gang A oppsøkte lege var 14. januar Han var også da hos dr. Fredriksen og målte blodtrykket. I journalen fra denne dagen er det videre nedtegnet «L 99?». Dette er en generell diagnose for muskel-/skjelettplager. Dr. Fredriksen utferdiget 17. januar 1994 en legeerklæring til Rikstrygdeverket (Yrkesskadetrygden) i anledning As melding om yrkesskade. Her heter det: Pasienten skadet seg , kl Fikk en tung plate på 80 kg presset over nakken under arbeid med å sette opp et stilasj. Pasientens nakke var utsatt for et betydelig press uten noe direkte slag. Røntgenfoto av cervikalcolumna negativt. Pasienten fikk etter ulykken kraftige smerter i nakken med betydelig stivhet og som tiltok til dagen etter. Ved undersøkelse da finnes betydelig stivhet i muskulaturen og smerter, men selve cervikalcolumna virker uskadet. Røntgenfoto bekrefter også dette. Ikke vært noen utstrålende smerter til armene. Situasjonen ble oppfattet som en ren muskelskade pga. overbelastning. Ved undersøkelse i dag er muskulaturen myk og uømfintlig og det er god bevegelighet av cervikalcolumna til alle sider. Pasienten angir og at han kjenner sin nakke, men om dette er smerter eller at han kan presisere dette noe nærmere. A var hos dr. Fredriksen flere ganger i løpet av Av legens journal fremgår at legebesøkene gjaldt andre forhold enn nakkeplager. Ved vedtak fra Bjerke trygdekontor 8. september 1994 ble As arbeidsulykke 23. august 1993 godkjent som yrkesskade etter folketrygdlovens regler. Av dr. Fredriksens journal for 1995 fremgår at A frem til 20. november var hos legen flere ganger, men også da for andre forhold enn plager med nakken. Videre var han 6. februar og 29. juli 1995 på legevakten for forhold som heller ikke hadde sammenheng med nakkeplager. Under arbeid for X Elevator 17. november 1995 flyttet A en jekketralle. Idet han skjøv trallen forover, støtte den mot en hindring. Han oppsøkte dr. Fredriksen 20. november 1995 fordi han hadde fått nakkesmerter etter hendelsen. Fra legejournalen denne dato gjengis: L99 Trykk forfra 17/11 lett nakkesleng. Øm, stram muskl. dx. nakken A ble sykmeldt, og det ble foretatt røntgen. I Røntgenundersøkelse 6. desember 1995 heter det bl.a.: Gode akseforhold. Corpora har vanlig høyde. Reduksjon av 2. og 3. cervicale intervertebralskive. Uskarp avgrensning av øvre rand av corpus C4. Muligens som uttrykk for tidligere gjennomgått fractur her? Påleiringer ved leddrendene påvises ikke. R: REDUKSJON AV 2. OG 3. INTERVERTEBRALSKIVE. POSTTRAUMATISKE FORANDRINGER? A ble henvist til CT-undersøkelse, som ble foretatt 19. desember CT-undersøkelsens konkluderte med «intet patologisk påvist». Av dr. Fredriksens legejournal for A fremgår at han i januar 1996 utferdiget en ny legeerklæring til Rikstrygdeverket. I denne erklæringen, benevnt «sykmeldingsattest II», heter det:

3 Pasienten fikk i 1993 et kraftig press mot skulder og nakke. Fikk endel nakkesmerter etter dette, som er godkjent som arbeidsskade. Pasienten fikk igjen i november smerter i nakken etter at han var utsatt for et lett trykk forfra. Ved undersøkelse var han øm og stram i muskulaturen. Ved røntgenfotografering er det påvist reduksjon av 2. og 3. skive og det er spørsmål om post traumatiske forandringer. CT av cervicalcolumna har ikke gitt noen tilleggsopplysninger. Deretter er følgende påført med håndskrift: Det er rimelig å se pasientens problem som en ettervirkning av hans yrkesskade. A ble henvist til fysioterapeut i begynnelsen av desember 1995 og gikk jevnlig i fysioterapi frem til mai Det fremgår av fysioterapeutens journal fra 29. januar 1996 at han er «betydelig bedre siden sist», og det er notert «jevn bedring» 8. februar. I journalnotat 12. februar 1996 heter det at nakken «er bra, bedre bevegelighet», og i fysioterapeutens journalnotat 5. mars er det notert at nakken er «bra, ingen sm. normal bevegelighet». Etter at A ble friskmeldt 11. mars 1996, er det bare notert en konsultasjon i dr. Fredriksens journal dette året. Det er ikke nedtegnet noe om nakken fra dette legebesøket. A var i tillegg på legevakten 27. mai 1996, men legebesøket gjaldt ikke nakken. A var også hos lege ved flere anledninger første halvår I perioden 11. februar 28. april 1997 hadde han flere konsultasjoner hos lege på Bjerke legesenter, men heller ingen av disse gjaldt forhold relatert til nakken. A oppsøkte lege 2. juni 1997 som følge av nakkesmerter. I dr. Vestrheims journal denne dato heter det: Diagnose L83 NAKKE SKIVESKADE Gammel yrkesskade i nakken fikk en plate i hodet gikk lenge sm fikk behandlinger. Rtg viste spor etter brudd i nakken. Ble bra etter behandlingene. I går kjente han smerter i nakken igjen i dag verre ingen utstråling, men hodepine. Rekv.fys.beh. vurdere beste behandling for d, tid: 45, ant. 12. A ble sykmeldt til 8. juni Etter besøk hos legen 9. juni, hvor det av journalen fremgår at han er «fremdeles vond i nakken», ble sykmeldingen forlenget til 23. juni. Ved konsultasjon hos dr. Vestrheim denne dato heter det bl.a.: Smerter i nakken hodepinen bedre nå. Fysikalsk behandling 3 gg pr uke. Sykmeldingen ble ytterligere forlenget. A ble friskmeldt 19. juli I legens journal 18. august 1997 er notat fra fysioterapeuten 11. august gjengitt slik: Status etter beh.: Nesten symptomfri, bortsett fra lette sm ve side ved forsert rotasjon. Konklusjon: Tilfredsstillende bedring. A oppsøkte lege på ny 12. november 1997 på grunn av nakkesmerter. Bjerke legesenter har bl.a. nedtegnet følgende i journalen fra dette legebesøket: Har en yrkesskade. Fikk en tung plate i bakhode i begynnelsen av 90 tallet. Stivnet på jobben i dag. Vondt mest på hø. side av nakken. Begrenset bevegelighet. FUNN: Nedsatt bevegelighet i nakken, særlig for rotasjon mot ve. Smerter. Legens diagnose var «L83 nakkearmsyndrom». A var sykmeldt frem til 20. november I 1998 var A ved flere anledninger på Bjerke legesenter. Ingen av disse konsultasjonene gjaldt nakken. I tillegg oppsøkte han legevakten 4. mars 1998, men heller ikke denne konsultasjonen gjaldt nakken. A ble utsatt for en påkjørsel bakfra 3. mars Han oppsøkte Bjerke legesenter to dager senere. Fra legejournalen, datert 5. mars 1999, gjengis: Påkjørt bakfra for 2 dager siden. Sto stille i et akselerasjonsfelt da en bil smalt inn bak. Stor bulk på bilen, men bilen bak hadde angivelig rukket å bremse ned en del. Merket et rykk i nakken. Etter dette følt seg litt øm i nakke muskulaturen og har hatt litt hodepine. Ingen kvalme eller synsforstyrrelser. Ingen nummenhet ut i skuldre overextremiteter. Kommer mest for å få en sjekk. FUNN: Ved us nakke: lett palpasjonsøm paravertebralt for cervicale spinosi. Sperling test neg. God bevegelighet i nakke, både ved fleksjon, sidebøy og rotasjon. Normal sensibilitet og kraft i begge overex. VURDERING: Virker som det er litt muskulær ømhet etter påkjørselen. Ber pas. ta kontakt ved forverring, spesielt om økende hodepine. Av legejournalen fremgår at A ble sykmeldt 1 dag.

4 For øvrig oppsøkte A Bjerke legesenter ved to anledninger i april 1999 og legevakten i september Ingen av disse konsultasjonene gjaldt nakkeproblemer. Han var også på legevakten 28. februar Videre oppsøkte han Kjelsås legesenter to ganger i mars Heller ikke disse legebesøkene gjaldt nakken. A dro på ny til Kjelsås legesenter 3. mai Denne konsultasjonen gjaldt stivhet og smerter i nakken. I legens journalnotat heter det: Han har en kjent yrkesskade fra 1995?. Han får fysikalske behandling med ca 2 års mellomrom. Han har hatt effekt av dette. Plages av stivhet og smerter i nakken nå. Han la på vaier på to heiser og smerter i nakken etter det. FUNN: Han har innskrenket fleksjon, rotasjon og lateralfleksjon. Nakke/skuldermyalgi. Legens diagnose var «nakkesyndromer. L83». A var sykmeldt frem til 20. mai A oppsøkte legevakten 30. juli 2000, men dette legebesøket gjaldt andre forhold enn nakken. Videre var han på Kjelsås legesenter flere ganger i perioden 10. oktober 15. november 2000 som følge av ryggsmerter. I 2001 var A hos lege 18. april med nakkeplager. Fra journalen ved Kjelsås legesenter gjengis: Diagnose: L83 nakkesyndrom inkl cervicalcolumna ANAMNESE: Pasienten har igjen akutt vondt i nakken. Han har vært hjemme fra jobben i to dager. Stiv i nakken om morgenen. FUNN: Innskrenket bevegelighet i alle plan. Låst i nakken om morgenen. A ble sykmeldt fra 17. til 21. april Han oppsøkte Grefsen Fysioterapi 25. juni I journalen derfra heter det bl.a.: Får ofte akutt sm. hvor hele nakken låser seg. Dette oppsto siste gang i mai 01. Ble først noe bedre, men har blitt verre igjen siste tiden. Fysioterapeuten konkluderte slik: Lett nedsatt mobilitet nakke med uttalte myalgier i nakkemuskl. Fra medio 2001 og frem til 2005 var A en rekke ganger hos lege. Det er ingen nedtegnelser i legejournalene om nakkeplager i dette tidsrommet. Av journalnotatene fremgår at flere av konsultasjonene fra 16. desember 2003 og fremover gjelder plager med knærne. I januar 2005 oppsøkte A Kjelsås legesenter som følge av smerter i nakken og hodet. Av legens journalnotat 31. januar fremgår bl.a.: Trenger en SM for nakkeskade. Smerter i nakkebakhode. Strammer i tinningene. Blir sliten. Har øresus i tillegg. Vært i streik nå. Ikke jobbet siden Vært SM før dette. Jobbet 2 dager i forrige uke. Klarer ikke å jobbe. A ble sykmeldt. Han ble innkalt til bedriftshelsetjenesten og hadde sykefraværssamtale med HMSrådgiver B 4. februar I notat av 17. februar 2005 fra B til arbeidsgiveren heter det bl.a.: Bakgrunn for samtalen A har jobbet som heismontør i over 20 år. De siste årene har A slitt med sykdom, og har hatt problemer med å utføre jobben sin. Han har også gått permittert som de andre heismontørene i over 5 måneder, men ble sykemeldt videre etter at streiken var over i januar Legen hans sendte brev til bedriften i februar 04, med ønske om å omplassere A til en lettere jobb på grunn av dårlige knær. Arbeidsgiver har lite jobber å tilby som er av lett karakter, og etter ferie, streik og sykemelding har det vært vanskelig å imøtese et slikt ønske fra legen hans. Samtale med HMS-rådgiver I samtale med A i dag, 4 februar 05, spør jeg om hvordan han har det nå? Han forteller meg at han nå er 100% sykemeldt, og at han føler seg dårlig. Han har en kjent nakke-/skulderskade, han har øresus, han har kneproblemer og han har konsentrasjonsproblemer. Han forteller meg om en del plager til, og han understreker også at han ikke er i stand til å jobbe slik som han har det nå. Jeg understreker til A at det er viktig at han formidler til sin fastlege hvordan han egentlig har det, og at han tenker litt langsiktig på hva han selv kan gjøre for å få det bedre i livet sitt og med seg selv. Jeg nevner faktorer som å investere i egen helse med å gå lange turer hver dag, trene, bygge seg opp fysisk og se framover at han ikke er ferdig med arbeidslivet i en alder av 48 år!» Dr. Arnesen ved Kjelsås legesenter henviste A til utredning ved NIMI. I epikrise 18. april 2006 fra NIMI v/overlege Svein Nilsson er arbeidsulykken A ble utsatt for i august 1993 beskrevet. Deretter heter det bl.a.: Denne skaden ble godkjent som yrkesskade. Han har siden hatt plager, aldri vært bra, men

5 har klart å holde seg i arbeide. Han har fått flere behandlingsserier med god effekt og han var i arbeide til for 6 7 år siden. Han mener det da skjedde en forverring. Han ble mere glemsk, klarte ikke å holde avtaler. Han deltok på kurser, men han klarte ikke å skjønne innholdet. Han klarte ikke å skjønne PC. Han husket ikke hva han hadde gjort av arbeidsoperasjoner og sjekket og sjekket hele tiden. Han merket også redusert syn. Han har fra tidligere øresus, men dette var mere en verk som sitter i nakken og går opp i hodet som en klemmende fornemmelse. Av og til er det ilende smerter som farer opp i hodet. Han er svimmel og har fått dårligere balanse, må alltid støtte seg for å ta av seg sokkene. Han blir også uvel ved raske nakkebevegelser, må snu langsomt på nakken. Er han rask henger bildet liksom ikke med men kommer etterpå. Han har problemer med å gå i stiger og han har fått høydeskrekk. Han klarer ikke følge med på TV lenger, f eks klarer han ikke følge med på krimserier etc. Han klarer ikke lese bøker, glemmer navn etc. Han har også problemer med å kjenne igjen andre, synes det er flaut. A synsproblemer forsterker også dette. I forbindelse med søknad om rehabiliteringspenger ble A henvist til dr. Robin Holtedahl, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering. Han avga spesialisterklæring 9. november 2006, hvor det bl.a. heter: Det oppgis yrkesskade i august 93, da han fikk en stålplate over rygg og nakke mens han sto på kne og arbeidet med gulvlist.... Det oppgis at han ble verre for 7 år siden, da han ble tiltakende glemsk, fikk problemer med nylæring, anga redusert visus, mye tinnitus, nakkesmerter hodepine, svimmelhet, redusert balanse, og problemer med å snu hodet raskt. Anga også høydeskrekk. Han hadde en del gjennomgående kortere sykefravær de påfølgende år, inkludert gonartrose i 03 og hypertensjon i 04. Ble sykmeldt fra februar 05 og gikk over på attføring fra februar 06, men dette er nå blitt avslått, begrunnet med at det ikke foregikk noen reell attføring.... Pasienten oppgir i dag at han først nylig er blitt mer bevisst på hvor dårlig han har fungert de siste årene. Han synes å anse nakkeplagene som et resultat av skaden i 93, men angir at de øvrige plager har seget mer på over tid.... VURDERING: Pasienten var utsatt for en yrkesskade i 93, da han fikk et slag mot bakhode/nakke, slik at hjelmen falt av, og han skal ha fått en overstrekk av nakken. Han var angivelig ikke bevisstløs. Det er sparsomme opplysninger om tiden som fulgte. Han synes å ha hatt noe sporadisk sykefravær opp gjennom årene, men det er uklart om dette skyldes plager etter skaden eller øvrige forhold (jf for eksempel tidligere knesmerter, som dog ikke angis nå). Selv angir pasienten en gjennomgående bra funksjon inntil de siste ca 7 år. Det som siden da er tilkommet synes å være subjektive plager av en litt vanskelig definerbar karakter, somatisk sett mye i form av uvelhet, kvalme, svimmelhet, susing i hodet (av en annen karakter enn vanlig øresus), for øvrig problemer med redusert nylæring, konsentrasjon og hukommelse, følelse av tilkortkommenhet, og nok en del depresjon. Pasienten har tidligere i år vært til spesialist i fysikalsk medisin, som har anført klinisk funn av patologi øverst i nakken, som han relaterer til traumet i 93. Det aktuelle funn dreier seg om redusert bevegelighet mellom første og andre og andre og tredje halsvirvel, i tillegg til lokalisert ømhet over fasettledd i dette nivå. God effekt av diagnostisk blokkade (som ikke ble satt under gjennomlysing) blir tatt til inntekt for slik patologi. Jeg stiller meg tvilende til denne type diagnostikk, som også er meget omdiskutert i fagmiljøet. Etter mitt skjønn peker heller ikke pasientens aktuelle symptomer i retning av noen nakkeskade. Nakkeplagene synes å være relativt underordnet i hans totale lidelsesbilde. Jeg kan vanskelig se at for eksempel radiofrekvensdenervering av bueleddene øverst i cervikalavsnittet vil kunne bedre pasientens situasjon (rent bortsett fra at dette inngrep også er meget omdiskutert i fagmiljøet). Som det vil fremgå av gjennomgangen av hans diverse symptomer, synes det vanskelig å rubrisere hans aktuelle plager innenfor noen klar diagnostisk kategori. De har et tilsynelatende somatoformt preg, vel i grenselandet mellom psykiatri, ørenesehals og nevrologi (med tyngden på psykiatri). Muligens bør begge de aktuelle spesialiteter konsulteres med tanke på en vurdering av årsaksforhold. Med uklar diagnose synes det vanskelig å sette opp en behandlingsplan som

6 kan gi grunnlag for rehabiliteringspenger. Så dårlig som han fremstilte seg i dag, virker det heller ikke særlig sannsynlig at attføring vil lykkes. A ble etter dette henvist til samtale med dr. Regine Føreland, spesialist i psykiatri. I spesialisterklæring av 5. februar 2007 konkluderte hun med at verken klinisk intervju eller psykometrisk testing ga holdepunkter for at A lider av psykisk sykdom. Det ble foretatt MR av A nakke 11. mai Undersøkelsen viste «moderat osteochondrose i skiven C3/C4 og skivene C5 C7». Det ble konkludert med «moderate degenerative forandringer i enkelte nivåer». I november 2006 sendte A skademelding for arbeidsulykken i 1993 til arbeidsgiverens daværende forsikringsselskap, Vesta. Dette selskap er senere gått inn i Tryg Forsikring. A og forsikringsselskapets advokater ble etter hvert enige om i fellesskap å innhente en sakkyndig uttalelse fra spesialist i nevrokirurgi, professor dr.med. Iver Arne Langmoen. I spesialisterklæring 10. oktober 2008 konkluderte professor Langmoen med at det fremstår som «klart mindre sannsynlig» at det er årsakssammenheng mellom skaden i 1993 og hans senere plager. Forsikringsselskapet avviste derfor ansvar for yrkesskaden. A rekvirerte etter dette ny sakkyndig vurdering fra spesialist i nevrologi, dr.med. Christian G. Lund. I spesialisterklæring 27. april 2009 konkluderte dr. Lund med at det foreligger årsakssammenheng mellom skaden i 1993 og A nåværende helseplager og generelle funksjonsnivå. I vedtak fra NAV 19. august 2009 ble A innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1. juli Ved stevning 4. oktober 2010 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot Tryg Forsikring med påstand om fastsettelsesdom for ansvarsspørsmålet. Forsikringsselskapet tok til motmæle i tilsvar 8. november Etter begjæring fra Tryg Forsikring ble saken senere utvidet til fullbyrdelsessøksmål, men slik at forhandlingene i tingretten ble delt etter tvisteloven 16 1 første ledd. Det ble således forhandlet særskilt om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom yrkesskaden i 1993 og A nåværende helseplager. Oslo tingrett avsa 3. november 2011 dom med slik domsslutning: Tryg Forsikring frifinnes. Sakskostnader tilkjennes ikke. A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er avholdt mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Sven Knagenhjelm, og avga forklaring. Tryg Forsikring var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Eivind W. Grande. Det ble avhørt fem vitner, herunder to sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Også for lagmannsretten var partene enige om deling av forhandlingene etter tvisteloven 16 1 første ledd. Lagmannsretten la dette til grunn, og det ble således forhandlet særskilt om kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Ankende part, A, har i hovedtrekk anført: Tryg Forsikring er erstatningsansvarlig. Arbeidsulykken i 1993 er en nødvendig og vesentlig årsak til A plager. Denne saken gjelder en på forhånd frisk mann som i 1993 utsettes for et traume mot nakken. Han har fått senplager som er typiske for denne type skader. Da er det en presumpsjon for at plagene skyldes traumet. Ved bevisvurderingen er det tilstrekkelig at det er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger årsakssammenheng. De fire grunnvilkårene for årsakssammenheng i nakkeslengskader som er oppstilt i Liedommen, jf. Rt , må kunne anvendes også for nakkeskader som i denne saken. Dog må det vises forsiktighet med en ukritisk anvendelse. At ulykken hadde skadeevne er ikke omtvistet. Det var et stort skadepotensiale i dette tilfellet. Ulykken var også en psykisk påkjenning, hvilket øker risikoen for en verre sykdomsutvikling enn normalt. Det er heller ikke omtvistet at grunnvilkåret om akuttsymptomer er oppfylt. Kraftige akuttsymptomer øker risikoen for kroniske plager. Det er allment akseptert medisinsk viten at noen får kroniske plager etter bløtdelsskader i nakken. Når det gjelder grunnvilkåret om at det må foreligge brosymptomer, er det intet krav om at symptomene må være spesielt sterke. Rettspraksis viser at selv om det foreligger varierende grad av plager etter akuttfasen, vil brosymptomvilkåret kunne anses oppfylt, jf. LB og LB 2009

7 Videre viser rettspraksis at det ikke er avgjørende at det går lang tid mellom legebesøkene, jf. LB Manglende journalnedtegnelser er ikke nødvendigvis et uttrykk for at skadelidte er uten brosymptomer. Journalnotater er ikke skrevet med sikte på å tjene som bevis. Journalnotater fra lege og fysioterapeut må tolkes og sees i sammenheng med øvrig bevisførsel, herunder parts- og vitneforklaringer. A anfører at det foreligger brosymptomer i hans tilfelle. Det må legges til grunn at han har hatt vedvarende nakkeplager helt fra akuttfasen. A fikk kraftige smerter etter ulykken. Dette førte til sykmelding i hele fem uker. A smerter fortsatte deretter i varierende grad. Han hadde høy terskel for å klage over smerter, og han tok bare kontakt med lege hvis smertene ble så store at han ikke klarte å gå på jobb. Dr. Fredriksen førte en svært knapp journal, og A unnlot også etter hvert å ta opp nakkeproblemene med legen. At det først i november 1995 er ny dokumentasjon for nakkeproblemer, må sees i dette lys. Han var dessuten sykmeldt lenge i 110 dager til tross for at denne hendelsen kun medførte en lett nakkesleng. Dette harmonerer ikke med at A forut for hendelsen i 1995 var frisk av de opprinnelige nakkeplagene etter ulykken i At A hadde sammenhengende nakkeplager fra arbeidsulykken i 1995, fremgår også av dr. Fredriksens legeattest i januar Det vises til legens påskrift om at det er rimelig å se A nakkeproblem «som en ettervirkning av hans yrkesskade». Fysioterapeut Aaseths journalnedtegnelser i 1996 om at A er «bra» står ikke i motstrid til dette. Hennes forklaring under bevisopptaket for lagmannsretten modererer disse nedtegnelsene. Heller ikke de senere legebesøkene må forstås slik at A har hatt perioder hvor han overhodet ikke har vært plaget med nakken. Ord som f eks «igjen» kan ikke leses som om han i mellomtiden har vært frisk. Hva angår det fjerde grunnvilkåret for at det skal anses for å foreligge årsakssammenheng forenlighetskriteriet er A enig i utgangspunktet: Sykdomsutviklingen må følge et sykdomsforløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, jf. Rt Økende symptomer etter et traume er ikke alltid uforenlig med en traumatisk årsak. Det må legges til grunn at biologi er variabelt og har flere unntak fra normaltilfellene. Avvik fra det «normale» er dermed ikke ekskluderende for at det i det konkrete tilfellet foreligger årsakssammenheng. Det må legges til grunn at det er arbeidsulykken i 1993, og ikke noe annet, som har utløst A nåværende helseplager. Han hadde ingen problemer med nakken før ulykken. De symptomer A har i dag er forenlig med den nakkeskaden han fikk i Det vises her til spesialisterklæringen fra dr. Lund. Også professor Langmoen har bekreftet at slike symptomer A har kan være forenlig med en bløtdelsskade i nakken. Hendelsen med jekketrallen i november 1995 eller påkjørselen bakfra i 1999 kan ikke forklare A helseplager. Heller ikke er de degenerative forandringene som sees på MR i 2007 årsaken til hans problemer. Spesialisterklæringen fra psykiater Føreland viser at uansett er det ikke en psykisk forandring som er årsaken. At det ikke foreligger noen andre forklaringer på A helseplager enn arbeidsulykken i 1993, må veie tungt i det samlede bevisbildet. Subsidiært anføres det at arbeidsulykken i 1993 ikke er noen uvesentlig skadeårsak. Ulykken fremstår som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det under enhver omstendighet er rimelig å knytte ansvar til den. Det vises til at det var et kraftig traume som førte til sykmelding i fem uker. At angst etter ulykken kan ha påvirket symptombildet, er ikke av betydning her. Som påpekt av dr. Lund vil ulykken fortsatt være en vesentlig faktor. Det er ikke påvist i denne saken at det foreligger andre psykososiale forhold som kan begrunne A helseplager i dag. Under ingen omstendighet kan erstatning avskjæres på grunn av adekvansbetraktninger. Det foreligger ikke bare faktisk, men også rettslig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og A nåværende helseplager. Ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Tryg Forsikring dømmes til å betale til A erstatning for følgende poster med beløp fastsatt etter rettens skjønn og med tillegg av lovens rente fra dommens oppfyllelsespunkt til betaling skjer: a. menerstatning b. påført hjemmearbeidstap c. påført inntektstap d. fremtidig inntektstap 2. Tryg Forsikring dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten

8 med tillegg av lovens rente fra dommens oppfyllelsesfrist til betaling skjer. Ankemotparten, Tryg Forsikring, har i hovedtrekk anført: Det er ikke sannsynliggjort faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom yrkesskaden i 1993 og A helseplager i ettertid. Ved årsaksvurderingen må lagmannsretten bygge på allment akseptert medisinsk viten. Det anføres at professor Langmoens spesialisterklæring og forklaring under ankeforhandlingen er mest i tråd med en slik medisinsk viten. Ankemotparten er enig i at årsaksvurderingen i denne saken må bygge på de fire grunnvilkårene oppstilt i nakkeslengskader, jf. Rt og Rt Det vises til at det også i denne saken dreier seg om en bløtdelsskade. Det bestrides ikke at grunnvilkårene om skadevne og akuttsymptomer er oppfylt i A tilfelle, men det er ikke sannsynliggjort brosymptomer i denne saken. Vilkåret om at det må foreligge brosymptomer, innebærer at A må ha hatt sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen. En symptomfri eller symptomfattig periode tilsier at grunnvilkåret om brosymptomer ikke er oppfylt. Ved bevisvurderingen må det legges til grunn at bevis vil kunne ha forskjellig kvalitet og tyngde. Tidsnære, uavhengige bevis må tillegges størst vekt, jf. høyesterettspraksis. Slike bevis vil typisk være legejournaler. A forklaring om sammenhengende plager står i motstrid, eller endrer det bildet, som de tidsnære bevis gir. I denne saken er det ikke dokumentert legekontakt for nakken mellom 20. september 1993 og 17. januar Undersøkelsen hos dr. Fredriksen i januar 1994 tilsier en klar bedring i denne perioden. Deretter er det ingen omtale av nakken hos legen før 20. november Fraværet av nakkeomtale i legens journalnotater er påfallende. Det tilsier at A ikke har hatt plager i denne perioden. Dr. Fredriksens sykmeldingsattest i januar 1996 bekrefter at det dreier seg om en redebut av plager, jf. ordbruken «fikk igjen i november smerter i nakken». For øvrig kan dr. Fredriksens påtegning på denne attesten ikke tillegges særlig vekt, da han ikke har gitt noen begrunnelse for vurderingen. Fysioterapeutens ordbruk tilsier at han etter forholdsvis kort tid ble kvitt nakkeplagene etter hendelsen i Både i februar og mars 1996 heter det i hennes journal at nakken «er bra». I alle fall må dette bety at nakken er langt bedre enn den har vært. Også senere tilfeller av legekontakt i forbindelse med nakkeplager tilsier at A ikke har hatt sammenhengende plager. Det vises blant annet til legejournalen fra Bjerke legesenter 12. november 1997, hvor det fremgår at A nakke stivnet «på jobben i dag«. Heller ikke forenlighetskriteriet er oppfylt i dette tilfellet. En slik sykdomsutvikling som A har hatt, er ikke forenlig med at hans plager skyldes en bløtdelsskade, jf. Rt Det vises til at symptomenes intensitet hos A i en periode var på et lavt nivå, for deretter å ha blitt betydelig forverret. Det vises videre til at ingen av A behandlere har omtalt hans nakkeplager som kroniske. Heller ikke A vesentlige forverring av helsetilstanden sent i forløpet er forenlig med en bløtdelsskade tilbake til Professor Langmoens vurderinger i spesialisterklæringen og hans forklaring under ankeforhandlingen må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen, ikke minst fordi Langmoen ble engasjert av partene i fellesskap, jf. Rt (avsnitt 52). Subsidiært anføres at arbeidsulykken i 1993 er uvesentlig i årsaksbildet. En biopsykososial forklaringsmodell på A helsetilstand, som i tilfelle er mest nærliggende her, er for perifer til at den kan anses erstatningsbetingende, jf. Rt Atter subsidiært hevdes det at skadefølgen ikke er adekvat. Skadefølgen i A tilfelle er fjern og avledet. Det vises til at han har hatt en redebut av nakkeplager og forverring av sin helsetilstand sent i forløpet. Utviklingen av A plager er også ukarakteristisk, jf. professor Langmoens erklæring. A sekundærplager som hodepine, svimmelhet og konsentrasjonsplager kan ikke anses å være skadeutløst. A uførhet ville således inntrådt uavhengig av arbeidsulykken i Det er nedlagt slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. A dømmes til å erstatte Tryg Forsikrings saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker: Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven 11. Spørsmålet er om det er

9 årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i 1993 og de helseplager A har fått i ettertid. Som det fremgår foran, har han ikke vært i arbeid siden 31. januar Med virkning fra 1. juli 2009 har han vært uføretrygdet. For å konstatere årsakssammenheng må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for A senere nakkesmerter og øvrige helseplager, og ulykken må ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. bl.a. Rt avsnitt 33. Spørsmålet om årsakssammenheng må avgjøres på grunnlag av hva som er mest sannsynlig. I saker som gjelder nakketraumer og hvor det mangler objektivt konstaterbare biologiske funn, kombinert med at symptomene kan være diffuse og av en art som svært mange i befolkningen har, vil årsaksvurderingen kunne være vanskelig. Domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra allment akseptert medisinsk viten, jf. Rt , særlig s. 1571, og Rt avsnitt 34. Selv om det generelt kan være usikkert om det er en fysisk årsakssammenheng mellom en skade i nakken uten objektivt konstaterbare biologiske funn og senere kroniske helseplager, må årsakssammenhengen vurderes konkret i den enkelte sak. Det er på det rene at A ved arbeidsulykken i 1993 ble utsatt for et nakketraume. Vekten fra stålplaten medførte at nakken ble bøyd fremover og var utsatt for et stort press, men førte ikke til såkalt nakkesleng hvor nakken blir kastet bakover for så å bli slengt forover. Sakens parter er likevel enige om at det ved årsaksvurderingen er riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker, jf. Rt på s.1577 og Rt avsnittene Lagmannsretten er enig i dette og viser til at det også i A tilfelle dreier seg om en bløtdelsskade i nakken uten objektivt konstaterbare biologiske funn. Lagmannsretten har videre merket seg at både professor Langmoen og dr. Lund, som har avgitt spesialisterklæringer i anledning spørsmålet om årsakssammenheng i A tilfelle og også har avgitt forklaring som sakkyndige vitner under ankeforhandlingen, har tatt utgangspunkt i de fire grunnvilkårene oppstilt i nakkeslengsaker. Etter det første grunnvilkåret må ulykken ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. Partene er enige om at dette vilkåret utvilsomt er oppfylt i saken her, og lagmannsretten legger det til grunn. Det andre grunnvilkåret er at det må foreligge akutte symptomer i form av nakkesmerter innen 2 3 døgn etter ulykken. Også dette vilkåret må anses oppfylt i denne saken. Det er på det rene at A oppga smerter i nakken ved besøk hos fastlegen dagen etter ulykken. For det tredje må det foreligge brosymptomer. Dette grunnvilkåret innebærer et krav om at det foreligger sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen. I Rt , hvor grunnvilkårene for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til et traume forårsaket av nakkesleng for første gang ble oppstilt, har Høyesterett gjengitt den rettsoppnevnte sakkyndiges, professor Nordals, uttalelser. Om brosymptomer heter det her bl.a. på s.1577: Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen. I A tilfelle er spørsmålet om det foreligger brosymptomer omtvistet. Det fjerde grunnvilkåret som er oppstilt for å kunne konstatere årsakssammenheng, er at det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved en nakkesleng. Dette vilkåret innebærer for det første at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende problemer før ulykken som kan forklare de etterfølgende plagene. I denne saken er det på det rene at A før ulykken ikke hadde noen nakkeplager. Denne del av forenlighetskriteriet er således oppfylt. For det andre innebærer det fjerde grunnvilkåret at plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp, jf. avsnitt 48 i Rt Som fremholdt i denne dommen, ligger det i dette at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, forutsatt at skadelidte fikk en fysisk skade som følge av ulykken. I foreliggende sak er det også omtvistet om denne del av det fjerde grunnvilkår er oppfylt. I avsnitt 48 i dommen i Rt , som gjaldt et nakkeslengtraume, heter det om dette bl.a.: Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det «vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken» og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en

10 stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er ifølge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt I Rt ga førstvoterende en generell uttalelse om domstolenes behandling og avgjørelse av nakkeslengskader. Her heter det på s.1570: Såkalt whiplash- eller nakkeslengsaker som kommer for domstolene, er ikke sjelden preget av et uklart årsaks- og symptombilde. Det kan være uklarhet om hvilke skader som er oppstått, når de forskjellige symptomer har inntrådt og i det hele om og i tilfelle hvilke deler av en foreliggende helsesvikt som kan tilbakeføres til den aktuelle påkjørsel som skal ha medført nakkesleng. Det foreliggende bevismateriale vil gjerne være sammensatt, og opplysningene kan trekke i forskjellige retninger. Ved en slik bevisbedømmelse er det viktig å ha for øye at bevisene vil kunne ha forskjellig kvalitet og tyngde. Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjonen. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf her om bevisbedømmelse på et annet rettsområde Rt I nakkeslengdommen i Rt har Høyesterett vist til dommen fra 1998 og lagt til grunn at den tidsnære dokumentasjon må tillegges størst betydning, jf. avsnitt 44. Lagmannsretten antar at det samme må gjelde i saken her. Ved undersøkelsen av A hos dr. Lund 4. mars 2009 ble det funnet normal nakkebevegelighet i alle plan ved passiv bevegelse, hvor det er legen som beveger pasienten. Ved A aktive bevegelse var bevegelsesmønsteret ifølge spesialisterklæringen noe «hakkete», både ved rotasjon og bøye- /strekkebevegelser. Han anga betydelig ømhet ved dypt trykk over nakkemuskelfester og bakre nakkemuskulatur. Videre ga han umiddelbart uttrykk for opplevelse av kvalme og uvelhet ved trykk mot 3., 4. og 5. nakkevirvlers bakre utspring. Av dr. Lunds spesialisterklæring fremgår at A ved undersøkelsen 4. mars 2009 oppga at han «stadig i årene på slutten av 90 tallet hadde perioder med plagsomme nakkesmerter og stivhet som interfererte med funksjonen både på arbeid og i fritiden». A fortalte videre til dr. Lund at «han gradvis opplevde en «helsemessig forverring» der han foruten «de gamle nakkeplagene» fikk økende besvær med kvalme, svimmelhet og øresus. Det ble dessuten stadig vanskeligere for ham å mestre arbeidet i X». Av erklæringen fremgår også at A mente at «han arbeidet langsommere og gradvis overlot de mer krevende arbeidsoppgavene til sine kolleger. Han ble «omplassert» til lageret, men han opplevde at heller ikke dette fungerte» og at «hans hukommelsesfunksjoner gradvis ble svekket». Det fremgår dessuten av erklæringen at A ved konsultasjonen hos dr. Lund foruten nakkeplagene beskrev «diverse helseplager som til sammen reduserer hans livskvalitet og utfoldelsesevne i betydelig grad. En typisk morgen våkner han opp med smerter- og stivhet i nakken, moderat uttalt bakhodepine, kvalme og generell uvelhetsfornemmelse.» Videre heter det her at A opplever «manglende initiativ, dårlig hukommelse og innlæringsvansker». Lagmannsretten betviler ikke at A har betydelige helseproblemer i dag. Spørsmålet i saken er imidlertid om det foreligger årsakssammenheng. Som det fremgår foran må det være sannsynliggjort brosymptomer for å kunne fastslå årsakssammenheng mellom arbeidsulykken 23. august 1993 og A nåværende helseplager. Hvis det ut fra bevisførselen må legges til grunn at nakkeplagene i en viss periode har vært helt borte, for så å komme tilbake, er det lite sannsynlig at arbeidsulykken er årsaken. Lagmannsretten viser til det som er gjengitt foran på side 15 fra den rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelse i Rt A har under ankeforhandlingen forklart at han har hatt vedvarende nakkesmerter siden arbeidsulykken i Da han begynte å jobbe igjen etter ulykken, hadde han fortsatt vondt i nakken. Han hadde nytte av behandling hos fysioterapeut, men smertene etter ulykken var ikke borte. Ifølge A var dr. Fredriksen lite interessert i å høre om nakkeplagene hans i og med at røntgenbildene ikke viste

11 tegn på at noe var galt. A har forklart at han gjennom alle årene siden ulykken også mens han var i arbeid har hatt smerter i nakken i større eller mindre grad. Tidligere arbeidskolleger av A har som vitner for lagmannsretten opplyst at han ble forandret etter ulykken i Han presterte dårligere i jobben og viste mindre engasjement enn tidligere. Bare ett av disse vitnene har imidlertid gitt uttrykk for at A klaget over at han hadde vondt i hode og nakke. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at A forklaring om sammenhengende nakkeplager står i motstrid til de tidsnære bevis. Som det fremgår foran (side 2 3), er det ikke nedtegnet legekontakt i forbindelse med nakken fra 20. september 1993 til 17. januar I denne perioden på nesten fire måneder oppsøkte A legen kun en gang i november og den konsultasjonen gjaldt, ifølge dr. Fredriksens journal, blodtrykksmåling. Slik lagmannsretten ser det, har det formodningen mot seg at A har vært plaget med nakkesmerter som han har tatt opp med legen, uten at dette er nedtegnet i journalen. At A skal ha valgt ikke å ta kontakt med legen hvis han fortsatt hadde nakkeplager etter friskmeldingen 27. september, fremstår heller ikke som særlig sannsynlig. Lagmannsretten bemerker her at legejournalene i denne saken viser at A forholdsvis ofte har oppsøkt lege, også for mer bagatellmessige forhold som forkjølelse o.l. Legeerklæringen 17. januar 1994 fra dr. Fredriksen til Rikstrygdeverket (foran side 3) tyder videre på at A nakkeplager etter arbeidsulykken var tilnærmet borte. Som det fremgår av denne var muskulaturen i nakken ved undersøkelsen 17. januar «myk og tilnærmet uømfintlig» og det var også «god bevegelighet» av nakken til alle sider. Den siste setningen i dr. Fredriksens legeerklæring er uklart formulert, men må etter lagmannsrettens mening kunne forstås som at A «kjenner nakken», men ikke har særlige smerter der. Etter dette tidspunkt er det ingen dokumentert legekontakt vedrørende A nakke før 20. november 1995, dvs. omkring ett og trekvart år senere. Lagmannsretten har merket seg at A i dette tidsrommet flere ganger oppsøkte dr. Fredriksen, og han hadde også to legevaktbesøk i perioden. Det er etter lagmannsrettens syn påfallende at nakkesmerter ikke er nedtegnet ved noen av disse legebesøkene, dersom A fortsatt hadde slike smerter. Legebesøket hos dr. Fredriksen 20. november 1995 var foranlediget av en hendelse 17. november. Som det fremgår foran (side 3) fikk A nakkesmerter etter å ha flyttet en jekketralle. Dette må etter lagmannsrettens syn oppfattes som en ny hendelse, som ikke har sammenheng med nakketraumet han ble utsatt for ved arbeidsulykken i Lagmannsretten minner her om den manglende dokumentasjon for nakkeplager i en lang periode forut for episoden i november Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten også at denne hendelsen kun påførte A forbigående nakkesmerter. Etter sykmelding og behandling hos fysioterapeut tilsier nedtegnelsene i journalene at han ble bra, jf. foran side 4. Lagmannsretten kan ikke se at fysioterapeut Aaseths vitneforklaring endrer dette bildet. A har anført med støtte av dr. Lunds forklaring som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen at dr. Fredriksens «sykmeldingsattest II» fra januar 1996 viser at hans nakkeplager hadde vedvart siden arbeidsulykken i Lagmannsretten er ikke enig i dette. I legeattesten har dr. Fredriksen skrevet at A «igjen» fikk smerter i november Denne ordbruken tyder ikke på at A har hatt sammenhengende smerter i nakken fra arbeidsulykken i Dr. Fredriksens påtegning om at det er «rimelig å se pasientens problem som en ettervirkning av hans yrkesskade», endrer etter lagmannsrettens syn ikke denne forståelsen. Når påtegningen sees i lys av at det ikke er nedtegnet noe om nakkesmerter i dr. Fredriksens legejournal etter 17. januar 1994 og frem til november 1995, fremstår dr. Fredriksens vurdering på dette punkt som ubegrunnet. Lagmannsretten har for øvrig merket seg at det dreier seg om en legeattest stilet til trygdemyndighetene. Som det fremgår foran, hadde A også etter hendelsen i 1995 og frem til våren 2001 enkelte legebesøk hvor nakken har vært tema. Det vises til konsultasjonen hos dr. Vestrheim 2. juni 1997 (foran s. 4 5), besøkene på Bjerke legesenter 12. november 1997 og 5. mars 1999 (foran s. 5) samt konsultasjonene på Kjelsås legesenter 3. mai 2000 og 18. april 2001 (foran s. 6). Dette er enkeltstående legekonsultasjoner med til dels lange mellomrom, og de kan etter lagmannsrettens syn ikke oppfattes slik at A har hatt en sammenhengende periode med nakkeplager. Det vises blant annet til dr. Vestrheims journal om at han var blitt «bra etter behandlingene» og at han «[i] går» kjente nakkesmerter «igjen».

12 De nedtegnelser som er foretatt fra medisinsk hold, og som lagmannsretten har gjengitt foran, tilsier således at A har hatt et sykdomsforløp med lengre symptomfrie perioder, helt fra slutten av september Også professor Langmoen var av den oppfatning at legejournalene måtte forstås slik at A bare har hatt noen forbigående nakkeepisoder etter ulykken i 1993 og frem til 2005, men ingen sammenhengende nakkeplager. Det vises til Langmoens forklaring som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten etter dette å måtte legge til grunn at vilkåret om at det må foreligge brosymptomer ikke er sannsynliggjort i denne saken. Kravet til årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i 1993 og A helseplager i dag er derved ikke oppfylt, og Tryg Forsikring kan ikke anses erstatningsansvarlig. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte de øvrige spørsmål saken har reist, herunder om det fjerde grunnvilkåret forenlighetskriteriet er oppfylt og hva som kan være årsaken til A betydelige helseplager i dag. Anken over tingrettens dom forkastes idet lagmannsretten etter omstendighetene også er enig i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Det vises til tingrettens begrunnelse for å frita A for sakskostnadsansvaret for første instans. Tryg Forsikring har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven 20 2 første ledd, jf. annet ledd, krav på full erstatning fra A for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det er ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak etter tvisteloven 20 2 tredje ledd for behandlingen i lagmannsretten. Advokat Grande har innlevert kostnadsoppgave med totalt kr , hvorav salær utgjør kr Utgifter til kopiering, utarbeidelse av utdrag mv. utgjør kr 500 og utgifter til sakkyndig vitne utgjør kr Det er ikke fremkommet innvendinger fra ankende part til det fremsatte krav. Lagmannsretten finner sakskostnadskravet nødvendig og rimelig og legger det til grunn. Etter dette tilkjennes Tryg Forsikring sakskostnader for lagmannsretten med kr Dommen er enstemmig. Domsslutning 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Tryg Forsikring etthundreogentusenetthundre kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom.