TRYGDERETTEN. Den 3. juni 2005 ble denne ankesaken avgjort i Trygderettens lokaler i Grønlandsleiret 27, Oslo.

Transkript

1 TRYGDERETTEN Den 3. juni 2005 ble denne ankesaken avgjort i Trygderettens lokaler i Grønlandsleiret 27, Oslo. Rettens sammensetning: 1. Anne Cathrine Mørch, rettsfullmektig, rettens administrator. 2. Arne Eikås, medisinsk kyndig rettsmedlem. Ankenr: 05/ Ankende part:, X Prosessfullmektig: Advokat Svein Drangeid, Larvik. Ankemotpart: Fylkestrygdekontoret i Vestfold, Tønsberg. Saken gjelder: Anke over vedtak om uførepensjon med yrkesskadefordeler. Anken gjelder fastsettelse av yrkesbetinget uførhet. Folketrygdloven Etter rådslagning og stemmegivning ble det avsagt slik Kjennelse: er født i Han satte frem krav om uførepensjon ved yrkesskade den 15. august Ved fylkestrygdekontorets vedtak av 5. mars 2004 ble han tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 100 prosent, hvorav 30 prosent ble fastsatt med yrkesskadefordeler. Dette vedtaket ble påanket til Trygderetten ved ankeerklæring av 8. juni Fylkestrygdekontoret har prøvd det påankede vedtaket på nytt, og foretatt saksforberedelse i samsvar med trygderettsloven 13. Som et ledd i denne forberedelsen har fylkestrygdekontoret

2 Anke nr. 05/ utarbeidet et oversendelsesbrev til Trygderetten med en fremstilling av saksforholdet og partenes anførsler. Oversendelsesbrevet er datert 9. desember Prosessfullmektigen har fått oversendelsesbrevet til uttalelse ved fylkestrygdekontorets brev av samme dato. Ankesaken ble oversendt Trygderetten ved ekspedisjon av 28. januar De medisinske og øvrige faktiske opplysninger er oppsummert slik i fylkestrygdekontorets oversendelsesbrev: Uførepensjon er tilstått med bakgrunn i artrose i begge knær og ryggplager (dok. 51). Den ankende part er 51 år gammel. Utover grunnskolen har han utdannelse fra yrkesskolen innen jern og metall (dok. 39). Han har tidligere arbeidet som sjømann, samt som rigger, mekaniker og steinarbeider. Det er registrert tre sykmeldingsperioder med bakgrunn i kneplager, den første i perioden 12. mai til 12. september 1999, deretter fra 26. juni 2000 til 20. august 2000 og endelig fra 14. mars 2001 til 8. mars Den 11. mai 1999 sto skadelidte på en blokk som var ca. 50 cm. høy. Den ankende part tråkket på utsiden, falt ned og fikk en vridning i venstre kne (dok. 46). Det foreligger erklæring datert 10. september 2000 fra spesialist i generell og ortopedisk kirurgi, dr. Kleven (dok. 46). Av denne fremgår det at den ankende parts smerter kom umiddelbart etter skaden, og har sittet i ytre halvdel av venstre kne. Røntgen av kneet viste ikke tegn til skjelettskade. Ved undersøkelse fant dr. Kleven klare tegn på at det forelå en skade av laterale menisk i venstre kne. Ved operasjon den 19. august 1999 fant legen en uttalt skade av ytre menisk med bøttehankruptur og horisontal ruptur i hele meniskens forløp. Ved operasjon ble det foretatt en nærmest total fjerning av ytre menisk. Ifølge dr. Kleven ble den ankende part aldri helt bra etter inngrepet. Senere MR har vist at det sto igjen litt restmenisk vev, men uten skader av dette. Undersøkelsen viste heller ikke andre synlige forklaringer på den ankende parts plager. Ved undersøkelse i mai 2000 finner dr. Kleven også tilkommet skade av indre menisk i høyre kne. Dr. Kleven viser til at det ikke foreligger kjent traume av høyre kne, men at den ankende part selvsagt har belastet høre underekstremitet mer enn vanlig grunnet smertene på lateralsiden i venstre kne. Den 20. august 2000 opereres også høyre kne, og man finner en innslått medial bøttehankruptur. Det foretas en subtotal

3 Anke nr. 05/ fjerning av indre menisk i høyre kne, og ved operasjonen påvises en liten ruptur helt perifert i den ytre menisken. Dr. Kleven uttaler at meniskskaden i venstre kne er av en slik art man ofte ser i forbindelse med vridningsskader. Legen mener derfor at det er mest sannsynlig at skaden i venstre kne og de påfølgende symptomene er forårsaket av den aktuelle ulykken. Dr. Kleven uttaler at skaden i høyre kne ikke har direkte sammenheng med den aktuelle ulykken, og viser til at symptomene er kommet gradvis i forløpet av behandlingen av venstre kne. Legen uttaler at en årsakssammenheng hva angår høyre kne er mulig og ikke kan utelukkes på grunn av merbelastningen av høyre underekstremitet. En økt belastning fører dog ikke uten videre til en bøttehankruptur uten at det foreligger degenerative forandringer som er svekkelse av meniskvevet. Dr. Kleven anslår og foreslår en skaderelatert varig medisinsk invaliditet for venstre kne på 3 %. Det foreligger også erklæring fra dr. Kleven datert 29. mai 2001 (dok. 2). Det vises til denne i sin helhet. Det foreligger spesialisterklæring datert 5. november 2003 fra spesialist i generell og ortopedisk kirurgi, dr. Terje Nord (dok. 47). Dr. Nord viser til røntgenprogrammer som viser tegn på begynnende artrose medialt i venstre kne. Nord foreslår at endelig medisinsk invaliditet settes til 5 %. Det foreligger erklæringer fra behandlende lege, dr. Olav Stadheim (dok. 15, 18, 23 og 40). Av disse fremgår det at den ankende part i tillegg til kneproblemer sliter med en ischialgiform smerte som antas så skyldes arrvev. MR lumbalcolumna foretatt den 27. september 2001 viser påleiringer som affiserer venstre S1 rot (dok. 12). Røntgen av hoftene viste normale funn. Det foreligger uttalelse fra rådgivende lege, dr. Kjell O. Skavdal (dok. 48). Det vises til denne i sin helhet. Det vises for øvrig til legeerklæringene i sin helhet. DEN ANKENDE PART,, ved prosessfullmektigen, har lagt ned påstand om at det påankede vedtaket omgjøres, slik at arbeidsuførheten i sin helhet tilskrives yrkesskaden. Subsidiært nedlegges påstand om at fylkestrygdekontorets vedtak av 5. mars 2004 må oppheves og saken hjemvises til ny behandling, da det foreligger saksbehandlingsfeil ved at saken ikke er tilstrekkelig medisinsk utredet.

4 Anke nr. 05/ Prosessfullmektigens anførsler er slik gjengitt i fylkestrygdekontorets oversendelsesbrev: I sin ankeerklæring anfører den ankende part v/sin prosessfullmektig, advokat Svein Drangeid, at fylkestrygdekontorets fastsettelse av den yrkesmessige delen av arbeidsuførheten bygger på feil faktisk grunnlag, og anfører at både skaden i venstre kne, høyre kne samt smertene i ryggen i sin helhet skyldes arbeidsulykken i 1999 (dok. 58). Advokat Drangeid gjennomgår den ankende parts medisinske historie. Advokaten viser også til erklæringen fra dr. Kleven der det fremkommer at skaden i høyre kne ikke har direkte sammenheng med den aktuelle ulykken. Prosessfullmektigen uttaler også at det synes å være enighet i at plagene i høyre kne kan ha indirekte årsakssammenheng med skaden. Prosessfullmektigen viser videre til erklæringen fra dr. Nord, der legen ikke vurderer hvorvidt skaden i høyre kne eller rygglidelsen i dag skyldes arbeidsulykken i Advokat Drangeid anfører på denne bakgrunn at det ikke foreligger dokumentasjon med hensyn til om den ankende parts rygglidelse kan ha sammenheng med arbeidsulykken. Når det gjelder kravet til årsakssammenheng, anfører advokat Drangeid at det i saker om yrkesskade må gjelde det samme kravet om årsakssammenheng som i erstatningsretten forøvrig, det vil si rimelig sannsynlighetsovervekt. Advokaten anfører videre at bevisbyrden må påhvile trygdeetaten, slik at fylkestrygdekontoret må kunne godtgjøre at skaden i rygg og høyre kne uansett ville ha inntrådt uten arbeidsulykken Spørsmålet blir dermed etter advokat Drangeids mening om det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og den senere skade i høyre kne og ryggprolapset. Advokaten oppfatter det slik at forutsetningene for øvrig er tilstede for at begge skadene er en påregnelig skadefølge av arbeidsulykken som en belastningslidelse etter skaden i venstre kne. Advokat Drangeid viser til at utgangspunktet i folketrygdlovens 13-3 er at belastningslidelser ikke regnes som yrkesskade. Dette gjelder imidlertid ikke dersom disse er en skadefølge av en godkjent yrkesskade. Advokat Drangeid viser i den forbindelse til den faktiske historiske årsakssammenhengen mellom arbeidsulykken og de senere plager i kne og rygg, og påpeker at begge lidelser er tilkommet etter arbeidsulykken. Advokaten uttaler i den forbindelse at den ankende part har opplyst at han i barndommen hadde noe kneproblemer, men at dette ikke har vært et vesentlig problem i voksen alder. Etter prosessfullmektigens mening foreligger det således ikke opplysninger om sykehistorie

5 Anke nr. 05/ som skulle kunne forklare at den ankende part også uten arbeidsulykken ville fått skade i høyre kne. Heller ikke har den ankende før ulykken hatt vesentlige ryggproblemer med påfølgende sykmeldingsperioder. Ifølge prosessfullmektigen kan ikke den ankende part definere tidspunktet for når ryggsmertene oppsto, men han opplever smertene i ryggen skyldes endret bevegelsesmønster. Når det gjelder skaden i høyre kne, viser advokaten til at dr. Nord uttaler at belastning av en underekstremitet ikke uten videre fører til en bøttehankruptur uten at det foreligger degenerative forandringer som en svekkelse av menisk. Advokat Drangeid tolker uttalelsen slik at legens oppfatning er at dersom skaden skyldes merbelastningen, er dette en sammenvirkende faktor med degenerative forandringer. Advokaten viser til dr. Nord ikke har vurdert sannsynligheten av at den ankende part selv uten merbelastningen ville ha fått bøttehankruptur grunnet degenerative forandringer. Ut fra dette mener advokaten å kunne legge til grunn at den direkte skaden på venstre kne var en nødvendig betingelse for at den ankende part skulle få en skade også i høyre kne. Når det gjelder ryggprolapset, viser advokat Drangeid til at det ikke foreligger sakkyndig vurdering av sannsynligheten for at også rygglidelsen har sammenheng med arbeidsulykken. Advokaten mener derfor at saken ytterligere bør utredes i forhold til dette spørsmålet. Prosessfullmektigen viser i den forbindelse til at den ankende part før ulykken ikke har hatt vesentlige ryggproblemer med påfølgende sykmeldingsperioder. Advokaten anfører også at både prolaps og eventuelle smerter som følge av dette antas å være påregnelige følger av et endret bevegelsesmønster. Det nedlegges påstand om saksomkostninger. ANKEMOTPARTEN, fylkestrygdekontoret, har i oversendelsesbrevet lagt ned påstand om at det påankede vedtak stadfestes. Som begrunnelse for denne påstanden er følgende forhold anført: Av folketrygdlovens 12-18, første ledd fremgår det at det ytes uførepensjon etter særlige bestemmelser til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under lovens kapittel 13 om yrkesskade. Dersom yrkesskaden eller yrkessykdommen alene ikke er den mest sannsynlige eller mest nærliggende forklaring på hele uførhetens som foreligger, skal det som utgangspunkt foretas en fordeling av uførhet mellom den delen som skyldes

6 Anke nr. 05/ yrkesskade og den delen som skyldes andre faktorer enn yrkesskaden. Etter fast og langvarig praksis gjelder det et kvalifisert krav til årsakssammenheng. Rett til stønad etter yrkesskadebestemmelsene er således betinget av at årsakssammenheng er mest sannsynlig, eller mest nærliggende. At årsakssammenheng er mulig eller at det ikke kan utelukkes er ikke tilstrekkelig. Advokat Drangeid anfører at det påhviler fylkestrygdekontoret en bevisbyrde for at plagene ville ha oppstått uten skaden. Dette medfører ikke riktighet. Fylkestrygdekontoret er pålagt plikt til å tilstrekkelig opplyse en sak, men dersom det utfra legeerklæringene ikke er grunnlag for å fastslå at plagene er forårsaket av ulykken, vil kravet til årsakssammenheng ikke være oppfylt. Fylkestrygdekontoret er enig med advokat Drangeid i at det ikke er bestridt at skaden i venstre kne skyldes arbeidsulykken. Spørsmålet er således om skaden i høyre kne samt ryggproblemene har årsakssammenheng med arbeidsulykken. Det er klart at ingen av plagene direkte kan relateres til arbeidsulykken, og det må derfor vurderes om de kan anses som en følgeskade til yrkesskaden. Også i dette tilfellet er det et krav om kneskaden og ryggplagene mest sannsynlig har årsakssammenheng med yrkesskaden. Ved fylkestrygdekontorets vedtak ble yrkesskadefordeler skjønnsmessig fastsatt til 30 %. Skaden i høyre kne Ifølge dr. Kleven har skaden i høyre kne ikke direkte sammenheng med den aktuelle ulykke, selv om han ikke kan utelukke en årsakssammenheng. Ifølge legen vil en økt belastning ikke føre til en skade i form av bøttehankruptur som den ankende part uten at det foreligger degenerative forandringer som har svekket meniskvevet. Fylkestrygdekontoret er ikke enig i at denne uttalelsen kan lese slik at det foreligger en samvirkende årsak bak skaden i høyre kne. Av uttalelsen fremgår tvert imot at degenerative forandringer er en forutsetning for at det oppstår en skade som bøttehankruptur. Fylkestrygdekontoret ønsker også bemerke at degenerative forandringer er forfall og svikt av funksjon i vev som stort sett skyldes økende alder. De degenerative forandringene har således ikke sammenheng med arbeidsulykken. På denne bakgrunn finner fylkestrygdekontoret det ikke godtgjort at det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden i høyre kne. Ryggplagene

7 Anke nr. 05/ Når det gjelder ryggplagene, finner fylkestrygdekontoret det ikke godtgjort at disse er forårsaket av yrkesskaden. Heller ikke foreligger det opplysninger som tilsier at fylkestrygdekontoret skal utrede spørsmålet nærmere. Fylkestrygdekontoret finner i saken at det er flere forhold enn yrkesskaden som har medført den ankende parts arbeidsuførhet. Den medisinske invaliditet som følge av yrkesskaden er fastsatt til maks 5 %, noe som tilsier at den er relativt beskjeden. Fylkestrygdekontoret er derfor av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å tilstå uførepensjon etter yrkesskadefordeler utover det som allerede er tilstått. Fylkestrygdekontoret nedlegger slik P å s t a n d Fylkestrygdekontorets vedtak av 5. mars 2004 stadfestes. RETTENS BEMERKNINGER: Retten skal ta stilling til hvorvidt er berettiget til høyere uførepensjon enn 30 prosent, beregnet etter særreglene for yrkesskade. Den sentrale bestemmelse om dette er folketrygdloven I henhold til folketrygdloven første ledd bokstav d ytes det grunnpensjon og tilleggspensjon ved uføregrader ned til 30 prosent. Etter samme bestemmelses andre ledd fastsettes det en særskilt uføregrad for uførhet som skyldes yrkesskade. Samme bestemmelses andre ledd lyder: "Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten." I den utstrekning rettens grunngiving faller sammen med den som er gitt i utredning i henhold til trygderettsloven 13 første ledd tredje punktum, er det tilstrekkelig å henvise til denne, jf. trygderettsloven 21 andre ledd.

8 Anke nr. 05/ Retten er kommet til samme resultat som fylkestrygdekontoret og kan i det vesentlige slutte seg til det som fremkommer foran under fylkestrygdekontorets anførsler. Retten vil imidlertid tilføye: Retten legger til grunn at har pådratt seg en meniskskade i det venstre kneet den 11. mai 1999, denne skade er godkjent som yrkesskade. Ved operasjon ble det påvist en bøttehankruptur i den ytre menisken, en skade som innebærer at menisken kan svinge unormalt og fritt som en bøttehank. Menisken ble fjernet, men har stadig plager i kneet. Skaden er vurdert som typisk for det en vridningsskade kan frembringe. Senere er tilsvarende skade påvist i den indre menisken i høyre kne. Her er det ikke beskrevet noen skadehendelse. Spesialist i ortopedi, Terje Kleven, har i erklæring datert 10. september 2000 uttalt at en forutsetning for en slik skade er at det foreligger degenerative forandringer i menisken, dvs. forandringer i vevet som har utviklet seg over tid. En årsaksammenheng med økt belastning på kneet som følge av smerter i det venstre kneet kan ikke utelukkes. Spørsmålet om tilsvarende årsakssammenheng mellom kneskaden og ryggplagene er ikke utredet, og fylkestrygdekontoret har ikke funnet grunn til å utrede dette spørsmålet nærmere. Retten er enig i denne vurdering. På bakgrunn av de medisinske og øvrige opplysningene i saken, finner retten det ikke mest sannsynlig at s plager i det høyre kneet og hans ryggplager er forårsaket av yrkesskaden som rammet det venstre kneet. Både meniskskaden i det høyre kneet og prolapset i ryggen er etter rettens vurdering mest sannsynlig et resultat av en degenerativ prosess som har gått over mange år, uavhengig av yrkesskaden. Det kan ikke utelukkes at yrkesskaden har påskyndet prosessen, men symptomene fra det høyre kneet og ryggen fremstår ikke mest sannsynlig som en påregnelig følge av yrkesskaden. Retten er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å tilstå uførepensjon med yrkesskadefordeler utover det som allerede er tilstått. Anken har etter dette ikke ført frem, og det påankede vedtak blir å stadfeste. Saksomkostninger Prosessfullmektigen har nedlagt påstand om saksomkostninger. Etter trygderettsloven 25 første ledd skal retten pålegge ankemotparten helt eller delvis å erstatte de nødvendige utgifter som saken har medført for den ankende part, hvis kjennelsen er til gunst for vedkommende.

9 Anke nr. 05/ Da avgjørelsen i ankesaken ikke er til gunst for, kan saksomkostninger ikke tilkjennes.

10 Anke nr. 05/ S L U T N I N G: 1. Fylkestrygdekontorets vedtak av 5. mars 2004 stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Anne Cathrine Mørch (sign.) Arne Eikås (sign.) Bekreftes for rettens administrator Jeannett Antonie Øverby etter fullmakt